"Jeg takker for forsvarsministerens svar på et skriftlig spørsmål, der han redegjør for at Forsvarsdepartementet følger statens lov- og avtaleverk om likestilling og at kvinnerekrutteringsgrunnlaget er godt. Nettopp derfor er det påfallende at minstestandard for kvinneandel ikke er nådd etter 11 år. Dette kan ha mange årsaker, men jeg vil i første omgang rette søkelyset på ett konkret tilfelle der det er grunn til frykte at det er tatt usaklige hensyn. Det gjelder en ansettelsessak høsten 1993 der to kvalifiserte kvinnelige søkere ble skjøvet til side til fordel for en mannlig søker. Likestillingsspørsmål er ikke drøfta hverken i innstilling eller protokoll. NTL protesterte i en protokolltilførsel som forsvarsministeren senere skriftlig har benekta eksistensen av. Jeg viser til vedlagte begrunnelse og spør hva forsvarsministeren vil gjøre for å få denne saken løst i minnelighet, i tråd med nevnte protokolltilførsel og gjeldende avtaleverk?"

"I spørretimen 5. februar 1996 kommenterte kommunalministeren saka til en arbeidssøker som var ilagt 8 ukers karantene før hun kunne få dagpenger fra arbeidskontoret. Årsaken var at hun hadde sagt opp en jobb fordi arbeidsgiver etter gjentatte løfter nekta å betale tarifflønn, samtidig som personer som var ansatt i samme bedrift og lønna med tilskott fra arbeidskontoret, fikk tarifflønn. Statsråden sa bl.a. at "Dersom dette i denne spesielle saka er den heile og fulle grunngjevinga, er det klart at arbeidskontoret ikkje har hatt høve til å ikkje å gje vedkomande arbeidsløysetrygd". Etter brevveksling med arbeidskontoret har arbeidssøkeren fått beskjed at det vil ta 8 - 10 måneder før hennes klage kan bli avgjort. Dette skyldes arbeidssituasjonen ved kontoret. Jeg ber om å få vite om statsråden vil gjøre noe i denne saka, eller om han generelt vil gjøre noe for å få saksbehandlingstida på slike enkle saker ned til et akseptabelt nivå."

"Souhaila Andrawes har sultestreiket i over 2 uker i fengslet i Hamburg. Tilleggsstraffen på 6 måneder tysk rett idømte henne i desember 1996 er nå ferdig sonet i fengsel i Frankfurt. Norske myndigheter har sagt at hun kan overføres til fengsel i Norge, for å sone resten av straffen, etter endt soning av tilleggsstraffen. Hun ble istedet overført fra fengslet i Frankfurt til Hamburg. Andrawes protesterer på den behandlingen hun utsettes for i fengslet i Hamburg og på at hun ikke har blitt overført til norsk fengsel. Kan justisministeren ta opp saken med norske myndigheter og få henne til Norge så snart som mulig?"

"Avtale om likestilling i Forsvarsdepartementet ble inngått 11. november 1985, blant annet for å bedre kjønnsfordelingen innen hver stillingsgruppe og fremme kompetansegivende utvikling, særlig med henblikk på å bedre kvinners stilling. Det er blant annet avtalefesta at departementsledelsens årlige handlingsplan "skal drøftes med de tillitsvalgte". Jeg ber statsråden redegjøre om hovedpunktene i de to-tre siste års handlingsplaner, og i hvor stor grad planen er oppfylt for hvert av årene?"

"Rådgivningsgruppa i Trondheim har lagt fram opplysningar som tyder på alvorleg svikt ved det verifiseringsarbeidet som den norske ambassaden i Nairobi utfører. Vil statsråden på bakgrunn av det materialet ho har fått oversend frå Rådgivingsgruppa, bl.a. i brev av 24.4. og 25.4., sørge for at tilbakesending til Kenya blir stansa inntil det er avklara om det er grunnlag for den særs alvorlege kritikken som er reist mot den norske utlendingsattacheen sitt verifiseringsarbeid?"

"Kravet om erstatning for tapt skolegang under siste verdenskrig fra foreningen USKAV og en lang rekke enkeltpersoner har versert i ulik form i mer enn et tiår, uten resultat. Alle som ber om å få en rask avklaring, eller spør om når saken er ferdigbehandla, får ullne, byråkratiske svar som er uten innhold. For andre større grupper - slik som tatere som ikke fikk skolegang - har staten innrømma at de er berettiga til erstatning. Hva er det som er så spesielt med kravene om erstatning for tapt skolegang fra samer, at det er helt umulig for departementet å gi klar beskjed om når man kommer fram til et standpunkt?"

"Mange enkeltpersoner blir utsatt for feilaktig eller uverdig behandling fra offentlige myndigheters side. Dagbladet beskrev 4. januar 1997 et tilfelle der en kvinne mistet sitt hjem p.g.a. saksbehandlers vanskjøtting av saken. En annen type saksforhold er beskrevet i "Rapport nr. 1 fra det skjulte Norge" som er utarbeidet av Sam O. Kjenne. Årsaken er ofte at den som utøver offentlig myndighet, neglisjerer motpartens saksframstilling og overser enkeltpersonens rettigheter, gjeldende saksbehandlingsregler eller sakkyndige uttalelser. I sum fører dette til feilavgjørelser som er ødeleggende for de som rammes. Hva vil statsministeren foreta seg for å hindre slike overgrep som ofte begynner med feilaktige avgjørelser på lavt nivå innen offentlig administrasjon og i offentlige etater?"

"Eg viser til §52 i foretningsordenen og ber om at følgjande spørsmål med grunngiving blir sendt over til justisministeren for å få eit skriftleg svar: 1. mars gjennomførte Oslo-politiet ei omfattande filming av dei rundt 400 personane som deltok i ein demonstrasjon mot forsøket på å etablere ein tilhaldsplass for nazistar på Alnabru. Politiet hadde rigga opp ei sluse som alle måtte passere før dei kom fram til nazilokalet. Demonstrasjonsdeltakarane måtte passere ein og ein, eventuelt to og to på 1,5 - 2 meters avstand frå ein polititenestemann med video-kamera. Ein uniformert politimann stadfesta at mannen med kamera var ein kollega. Politiet kunne på denne måten sikre seg portrettfoto av dei som deltok i demonstrasjonen. Eg ber om å få justisministerens syn på bruk av denne politimetoden og bruk av film og kopiar etter demonstrasjonen og i den samanheng justisministerens syn på om politiet skal bygge seg opp eit fotoarkiv av personar som deltar i politiske demonstrasjonar." Grunngjeving: Det som skjedde i dette tilfellet er ein type "førebyggjande" etterforskning som ikkje har vori almennt godtatt i Norge. Dvs. at politiet skaffar seg foto av personar som ikkje gjer noko ulovleg, men som politiet frykter skal gjere noko ulovleg på eit seinare tidspunkt. Det går sikkert an for politiet å argumentere for at ein slik fare var tilstades, ettersom det var ein liknande demonstrasjon på same stad ved eit tidlegare høve og fordi det den gongen var eit mindretal av demonstrasjonsdeltakarane som gjennomførte hærverk på ei bygning. Men problemstillinga denne gongen er at det ikkje skjedde noko som var ulovleg 1. mars. Likevel sikra politiet seg eit omfattande film- og portrettmateriale. Dette materialet kan kun brukast til å byggje opp fotoarkiv - eller byggje ut dei arkiva som ulike avdelingar i politiet frå før har av fotos - av politiske aktive personar. Derfor er det viktig å få eit klart svar frå justisministeren både om kva som har skjedd med råfilm og kopiar av enkeltportrett etter demonstrasjonen 1. mars og korleis justisministeren meiner at politiet skal gå fram i liknande situasjonar i framtida. Denne typen systematisk portrettfotografering av personar som oppheld seg på offentlig stad i lovleg, politisk ærend, utan først å be om samtykke til slik fotografering, er eit sterkt inngrep mot dei personane det gjeld. Når det er politiet som gjer dette, og det er mulighet for at fotos blir arkivert hos politiet for seinare bruk i påkomande tilfelle, blir situasjonen langt alvorlegare. Ettersom det er vel kjend at POT gjennom fleire tiår har bygd opp omfattande personarkiv, og ettersom det er like kjend at det er eit tett samarbeid mellom POT og andre deler av politiet, så bør statsråden gi klare svar som gjeld for denne typen fotografering frå politiet si side.

"Vil statsråden sørge for at lederen for ERNKs informasjonskontor i Oslo, Ceskin Gåneser får en uforbeholden unnskyldning for den krenkende behandling han ble utsatt for da han i formiddag måtte gjennomgå omfattende politikontroll ved ankomst Oslo S, og særlig det forhold at han ble utspurt om politisk tilhørighet og at politiet foretok kopiering av politiske arbeidsdokumenter?"