Skriftleg spørsmål fra Finn Kristian Marthinsen (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:471 (2000-2001)
Innlevert: 15.06.2001
Sendt: 18.06.2001
Svart på: 21.06.2001 av justisminister Hanne Harlem

Finn Kristian Marthinsen (KrF)

Spørsmål

Finn Kristian Marthinsen (KrF): I straffeloven heter det at det er fornærmede som skal anmelde en sak, men at unntak kan gjøres i enkelte situasjoner utfra vurdering.
Mener justisministeren at allmenne hensyn tilsier at ledelsen ved rusinstitusjoner/offentlige kontor kan anmelde vold og trussel om vold på vegne av ansatte som frykter belastningen og eventuelle represalier, eller står og faller muligheten for anmeldelse med at ansatte selv står fram og tar hele belastningen?

Grunngiving

Til grunn for spørsmålet ligger en episode ved et behandlingssenter for rusmisbrukere den 27. februar i år, og den prosedyre som ble fulgt i etterkant.
Ved behandlingssenteret har det vært praksis at vold og trusler om vold skal politianmeldes. Denne linje har man lagt seg på konsekvent for å trygge arbeidsplassen for de ansatte, og for å ivareta rettssikkerheten til personalet.
Nevnte dato ble en av personalet ved behandlingssenteret truet med sprøyte av en klient. Saken ble drøftet i personalgruppen, og med bakgrunn i senterets generelle holdning til politianmeldelse ved vold og trusler om vold, valgte ledelsen å gå til politianmeldelse av saken. Men da behandlingssenterets daglige leder møtte opp på politihuset for å anmelde saken, ble vakthavende polititjenestemann usikker på hvordan saken skulle takles. Derfor valgte politimannen å drøfte saken med juristen på politihuset. Juristen konkluderte med at det var den fornærmede som selv måtte anmelde saken; virksomhetens leder kunne ikke anmelde på vegne av ansatte.
Ifølge polititjenestemannen oppfattet politiet dette som en vanskelig sak. Han henviste til at lignende saker hadde de også fra andre institusjoner, sosialkontor, barnevernsaker m.fl.

Hanne Harlem (A)

Svar

Hanne Harlem: Hvem som helst kan anmelde et lovbrudd til politiet, det vil si gjøre politiet kjent med det straffbare forholdet. Men bare den fornærmede kan begjære påtale - kreve den skyldige tiltalt og straffet.
Etter straffeloven § 77 er straffbare handlinger som hovedregel undergitt offentlig påtale. Det innebærer at påtalemyndigheten kan reise straffesak uavhengig av om den fornærmede har begjært påtale eller ikke og uten å måtte vise til noen bestemt grunn. Påtalemyndigheten har i disse sakene også en plikt til å påtale en straffbar handling hvis det ikke gis påtaleunnlatelse eller saken kan henlegges.
Ved noen straffebud er hovedregelen modifisert: Offentlig påtale kan være avhengig av at det foreligger allmenne hensyn, av begjæring fra den fornærmede eller av begge deler.
Ved legemsfornærmelser (straffeloven § 228) er det som hovedregel et vilkår for offentlig påtale at enten den fornærmede har begjært påtale eller at påtalemyndigheten mener at allmenne hensyn krever påtale. Hvis ikke den fornærmede selv ønsker å begjære påtale, kan ikke en arbeidsgiver begjære påtale på den fornærmedes vegne. Men straffesak er ikke avskåret av den grunn. Arbeidsgiveren kan like fullt anmelde forholdet til politiet. Politiet (ved en av juristene) må da vurdere om allmenne hensyn krever at lovbruddet påtales.
Kjernen i begrepet allmenne hensyn er at påtalemyndigheten mener at det foreligger omstendigheter av en slik art og tyngde at det offentlige har en særlig interesse i å påtale forholdet. Er det et økende problem at ansatte ved behandlingsinstitusjoner blir utsatt for vold, eller er det opplyst at den fornærmede vegrer seg fra å anmelde forholdet av frykt for represalier, kan - og bør - dette tas i betraktning ved vurderingen av om allmenne hensyn krever påtale.
Ved trusler (straffeloven § 222) er påtalen som hovedregel ubetinget offentlig. Det innebærer at påtalemyndigheten kan - og skal - reise straffesak uavhengig av om den fornærmede har begjært påtale og uavhengig av om den mener at allmenne hensyn krever påtale.