Skriftleg spørsmål fra Anne Helen Rui (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:336 (2001-2002)
Innlevert: 24.04.2002
Sendt: 24.04.2002
Svart på: 29.04.2002 av justisminister Odd Einar Dørum

Anne Helen Rui (A)

Spørsmål

Anne Helen Rui (A): Justisdepartementet har et koordinerende ansvar for statens arbeid mot vold. Handlingsplanen "Vold mot kvinner" ble etablert i 2000. Fristen for en rekke av tiltakene har tidsramme som går ut i år.
Hva har statsråden tenkt å gjøre når det gjelder oppfølging av handlingsplanens tiltak?

Grunngiving

Justisministeren har ved tidligere anledninger uttalt at departementet har tatt i bruk flere virkemidler i løpet av den senere tid når det gjelder vold mot kvinner. Eksempler på dette er opprettelse av familievoldskoordinatorer ved politidistriktene og utarbeidelse av instruks fra politiet om håndtering av vold og trusselsaker mot kvinner. Handlingsplanen består av 20 tiltak.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Det er en prioritert oppgave for meg å fortsette arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner. Dette gjelder ikke minst den vold som finner sted i hjemmet.
Det er riktig som du påpeker i ditt spørsmål at tidsrammen for en rekke av tiltakene i handlingsplanen "Vold mot kvinner" går ut i 2002. Det omfatter blant annet gjennomføringen av regionale kompetansehevingsseminarer i de fem helseregionene, der hovedmålsettingen er å sette vold mot kvinner på dagsorden, øke kompetansen, samle aktører på feltet i de enkelte regionene og sist, men ikke minst, bidra til å styrke det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet. To av i alt fem seminarer er avviklet. Den første fant sted i Kristiansand i januar og den andre ble gjennomført i Tromsø i mars. Molde vil være vertskap for det tredje seminaret som finner sted i juni. De to siste seminarene vil bli avviklet i løpet av høsten 2002 og vil finne sted i Bergen og Sarpsborg.
Videre vil Alternativ til Vold i løpet av høsten 2002 sluttføre arbeidet med å sammenstille den kunnskap som er utviklet i behandlingstilbudene til menn med voldsproblemer i Norge.
De tiltakene som i all hovedsak omhandler beskyttelse av voldsutsatte kvinner, utvikling av en bærbar voldsalarm og mulighet for skifte av personnummer etter å ha vært utsatt for vold eller alvorlige trusler vil begge være på plass i løpet av 2002. Når det gjelder politiets arbeid som omfattes av tiltak tre i handlingsplanen kan jeg informere om at det fra 1. juli 2002, etter modell fra prosjektene på Stovner og i Bergen, vil være etablert en ordning med familievoldskoordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikt. For å styrke kompetansen hos koordinatorene i politidistriktene vil det bli gjennomført et kurs i regi av Politihøgskolen i juni 2002. Det er også utarbeidet en instruks som gir en nærmere beskrivelse av hvordan politiet skal håndtere saker omhandlende vold i nære relasjoner. Instruksen ble oversendt de lokale politidistriktene i denne uken.
På bakgrunn av at arbeidet med gjennomføringen av tiltakene i handlingsplanen ikke kom i gang før i løpet av høsten 2000, vil enkelte av tiltakene løpe ut over 2002. Dette omfatter blant annet de tre lokale prosjektene som er etablert i Tana, Molde og Vestfold. I løpet av prosjektperioden skal det utvikles eller prøves ut ulike modeller for forebygging av vold, samarbeid mellom aktuelle instanser og bistand til ofre og overgripere. Prosjektene vil bli avsluttet ved utgangen av 2003. Flere av de tiltakene i handlingsplanen som omhandler krisesentrene, både endringer av finansieringsordningen og behov for kompetanseheving vil også løpe utover 2002.
Når det gjelder arbeidet videre har det i løpet av handlingsplanperioden blitt avdekket stadige nye områder som vil kreve forsterket innsats utover det som allerede ivaretas gjennom tiltakene i planen. Jeg tenker her i første omgang på behovet for å følge opp de kompetansehevende tiltak som er gjennomført som en del av de regionale seminarene. Tilbakemeldingene fra seminardeltakerne er så langt entydige og behovet for et utvidet tilbud kan synes stort.
Videre vil vi måtte sette et sterkere fokus på det forebyggende arbeidet, ikke minst i forhold til å styrke behandlingstilbudet til menn med voldsproblematikk. I et forebyggingsperspektiv er det også av betydning å sette fokus på situasjonen for barn som er vitne til vold i familiene. Barn som selv utsettes for vold eller er vitne til vold i hjemmet utsettes for store belastninger. Forekomsten av atferdsvansker og emosjonelle vansker er vesentlig høyere i denne gruppen enn hos barn som ikke opplever vold i familien. Forskning kan tyde på at noen av disse barna gjenfinnes både som ofre og overgripere i voksen alder.
Det er også mye som tyder på at arbeidet for å styrke hjelpetilbudet til kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep må gis høyere prioritet. Dette gjelder både tilbudene fra helse- og sosialetaten og fra politiet. Erfaringene som innhentes gjennom de lokale prosjektene under handlingsplanen vil kunne gi oss verdifull informasjon om hvordan dette arbeidet bør organiseres for å kunne gi kvinnene et bedre tilbud enn det mange opplever å få i dag.
En annen, men ikke mindre viktig problemstilling gjelder den vold mot kvinner som begås av familiemedlemmer i et forsøk på å tvinge noen til ekteskap, eller begås som et ledd i tradisjonsbundet adferd som for eksempel tilfelle er med omskjæring. Dette er relativt nye problemstillinger i vår del av verden, men kan ikke under noen omstendighet defineres som noe annet enn grove overgrep mot kvinner. Situasjonen for voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn bør derfor vies større oppmerksomhet i det videre arbeidet. Mye tyder på at disse kvinnene befinner seg i en særlig vanskelig situasjon som i enkelte tilfeller vil kunne kreve både andre og mer omfattende hjelpetilbud enn det som ytes i dag.
Sist, men ikke minst, vil jeg i det videre arbeidet rette økt oppmerksomhet mot rettsapparatets håndtering av vold og overgrep mot kvinner. Et hovedproblem kan se ut til å være at rettsapparatet ikke i tilstrekkelig grad har tatt vold mot kvinner på alvor, noe som gjenspeiles både i den relativt høye henleggelsesprosenten i slike saker samt i straffeutmålingen, der gjerningsmannen ilegges straff.
Jeg har foreløpig ikke tatt endelig stilling til i hvilken form arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner skal videreføres når tiltakene i handlingsplanen er gjennomført. Delutredninger fra det regjeringsoppnevnte Kvinnevoldsutvalget og innspill fra Kvinnevoldsforumet som ledes av statssekretæren her i Justisdepartementet vil kunne bidra med verdifulle innspill til hvordan det videre arbeidet bør organiseres.
Slik jeg ser det er flere alternativer mulige. Et alternativ jeg vil vurdere i den nærmeste fremtid er å utarbeide en ny handlingsplan som i tillegg til å forsterke den innsats som allerede er igangsatt, i større utstrekning enn sin forgjenger også vil måtte inkludere tiltak for å bekjempe de "nye" voldsformene tvangsekteskap og omskjæring.
Den videre innsatsen for å bekjempe vold mot kvinner, uavhengig av hvordan vi organiserer den, forutsetter et tett samarbeid mellom berørte departement. Jeg vil derfor ta initiativ til et møte med barne- og familieministeren, helseministeren og sosialministeren før jeg tar endelig stilling til hvordan vi på best mulig måte følger opp det arbeidet vi allerede har igangsatt.