Skriftleg spørsmål fra Haakon Blankenborg (A) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:436 (2001-2002)
Innlevert: 04.06.2002
Sendt: 05.06.2002
Svart på: 14.06.2002 av utenriksminister Jan Petersen

Haakon Blankenborg (A)

Spørsmål

Haakon Blankenborg (A): Hvordan vurderer utenriksministeren nytten av og muligheten for en egen FN-utsending til Angola?

Grunngiving

Våpenhvileavtalen, som nylig ble inngått i Angola, satte stopper for nesten 30 år med borgerkrig i Angola. Forhåpentligvis er dette første skritt på veien mot demokrati, utvikling og rettferdighet. Det er mange store oppgaver som nå skal fylles i Angola:

- Arbeidet med å demobilisere over 50 000 av UNITAs medlemmer har begynt.
- Partene skal videreføre forhandlingene som startet i 1994, men som brøt sammen for fire år siden.
- Innsats for forsoning, minerydding, styrking av menneskerettighetene og rehabilitering må til.

Som om ikke dette er nok er Angola nå i ferd med å bukke under for en av de verste sultkatastrofer i landet på lenge. Flere hundre tusen mennesker står i fare for å bukke under i Huila-provinsen hvis det ikke kommer umiddelbar hjelp utenfra.
Etter så mange år med borgerkrig er det viktig at FN er sterkt inne i arbeidet med å få freden til å bli holdbar. FN har allerede et kontor i Angola (United Nations Office in Angola - UNOA), men FNs generalsekretær har nå varslet at han snarlig vil komme med en rapport til Sikkerhetsrådet som gir anbefalinger om FNs fremtidige rolle i Angola. Hvilke ressurser og strukturer som er mest hensiktsmessig fremover vil her bli vurdert.
En FNs spesialutsending (UN Special Envoy) ville kunne tenkes å kunne bidra med å overvåke og lede gjennomføringen av våpenhvileavtalen, samt styrke koordineringen av bistandsinnsatsen i Angola fremover. I denne sammenheng ønsker jeg å spørre utenriksministeren om han mener en spesialutsending fra FN til Angola ville være et nyttig bidrag til fredsprosessen og arbeidet for utvikling.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Våpenhvileavtalen mellom Angolas regjering og UNITA av 4. april i år (Luena-avtalen) satte en formell stopper for en borgerkrig som har pågått nesten uavbrutt i nærmere 40 år. I årenes løp har FN spilt en aktiv rolle i anstrengelsene for å komme frem til en fredelig løsning på konflikten. FNs tiltak har omfattet megling, tilrettelegging for fredsforhandlinger, sanksjoner mot UNITA, valgobservasjon samt fire fredsbevarende operasjoner fra 1989 til 1998.
FNs kontor i Angola (UNOA), som ble vedtatt opprettet i oktober 1999, skal være et bindeledd mellom angolanske myndigheter og FN, med sikte på å bidra til en fredsløsning, samt bistå det angolanske folk når det gjelder kompetansebygging, humanitær bistand, fremme av menneskerettigheter og andre koordineringsoppgaver. Kontoret ledes av generalsekretærens representant for Angola, Mussagy Jeichande. Kontorets mandat ble i april i år ytterligere forlenget frem til 19. oktober 2002.
I desember 1999 ble Ibrahim Gambari utnevnt til visegeneralsekretær og spesialrådgiver for Afrika (Adviser for Special Assignments in Africa), med særlig fokus på bl.a. Angola. Gambari har med jevne mellomrom besøkt Angola og hatt samtaler med ledere på begge sider i konflikten, og rapportert til FNs sikkerhetsråd om situasjonen i landet. Under dagens ordning fungerer Gambari til en viss grad som spesialutsending for generalsekretæren (SRSG).
Ansvaret for gjennomføringen av den nevnte Luena-avtalen er tillagt en såkalt "Joint Military Commission" (JMC) bestående av representanter for Angolas regjering og UNITA, mens en teknisk gruppe (TG) bistår i den praktiske gjennomføringen. FN er observatør i JMC og har ti militære eksperter i TG. Utover dette tillegger ikke avtalepartene FN - eller noen annen tredjepart - noen formell rolle i gjennomføringen og overvåkingen av avtalen.
På bakgrunn av den senere tids utvikling i Angola er FN nå i ferd med å se nærmere på sin tilstedeværelse og sitt mandat i Angola, herunder spørsmålet om en spesialutsending. Regjeringen mener det er viktig at FN er tilstede og støtter opp under den nasjonalt-initierte freds- og forsoningsprosessen. Regjeringen mener at en utnevnelse av en spesialutsending for Angola vil kunne være et positivt bidrag i den post-konfliktsituasjonen landet nå står i om generalsekretæren skulle finne det hensiktsmessig. FNs spesielle ansvar i en slik situasjon fordrer et tungt politisk nærvær. I tillegg er den humanitære situasjonen svært kritisk. En spesialutsending ville også kunne ha gode forutsetninger for å bidra til effektiv koordinering av den humanitære bistanden.
Vi vil fra norsk side støtte en eventuell beslutning fra generalsekretærens side om å utnevne en SRSG for Angola.