Arne Sortevik (FrP): Fra sin 16 års dag 3. november 2001 har en skoleelev vært utsatt for trusler, grov vold og voldtektsforsøk fra en ungdomsgjeng. Saken har hatt bred oppmerksomhet i mediene. Status i dag er at politiet har henlagt saken pga. manglende bevis. Skoleeleven har nå sluttet ved Manglerud videregående skole, og hun har fått avslag på fortsatt bruk av voldsalarm.
Er statsråden fornøyd med politiets håndtering av saken, og mener han at jenta har fått hjelp slik folk flest forventer av politiet?
Grunngiving
Saken har som nevnt fått bred oppmerksomhet i mediene. På et tidspunkt har familien engasjert privat vakttjeneste for å beskytte jenta. Et angivelig stort engasjement fra Manglerud politistasjon ut fra et oppgitt ønske om å hjelpe, har ikke frambrakt tiltak som jenta og hennes familie har funnet betryggende. Jeg oppfatter det slik at gjennom nærmere ett år, med flere tilfeller av grov vold mot eleven, endrer politiet holdning til henne og til saken. Denne endringen kulminerer med at politiet henlegger saken.
Jenta har vært elev ved Manglerud videregående skole inntil hun nylig valgte å slutte pga. sin utrygge situasjon. Lærere, elever og elevorganisasjon har etter det jeg har forstått engasjert seg sterkt og tydelig for sin elev/medelev. Senest kom dette til uttrykk gjennom arrangementet "Voldsforebyggende dag" på skolen den 4. februar 2003, der elevene selv sto for arrangementet og der hensikten var å mobilisere ungdom til kamp mot vold. Elevrådet har i brev av 2. oktober 2002 til justisministeren tatt opp saken. Av hensyn til arbeidet med voldsforebygging blant ungdom, er det derfor viktig at signalene og konklusjonene som ungdom kan lese ut av denne saken, blir positive.
Jentas foreldre har kjempet en aktiv og dramatisk kamp for noe av det vi foreldre regner som mest selvfølgelig i det norske samfunn; at våre barn skal kunne ferdes trygt i sitt nærmiljø. Signaleffekten fra denne saken til oss foreldre er uhyre viktig.
Og endelig, jenta selv har kjempet en aktiv og dramatisk kamp, faktisk for sitt liv og sin eksistens. Resultatet for hennes del er at hun ikke blir trodd av den etaten som hun oppfatter skal gi henne både beskyttelse og sikkerhet - ja, faktisk også rettferdighet i forhold til det hun blir utsatt for fra overgripere og voldsutøvere. Signalet til henne er nedslående. Signalet til andre som enten er eller kommer i en slik situasjon, er like nedslående. Etter mitt syn har justisministeren et ansvar for å vise konkret handling langs to linjer.
Den ene linjen gjelder å gi jenta beskyttelse og sikkerhet. Den andre linjen er å trekke konkrete erfaringer fra denne saken. Det er da viktig at erfaringer omsettes i konkrete tiltak og derved blir et tydelig signal til alle parter/grupper som har felles ønske om at hendelser som dette ikke skal forekomme og at alle midler skal brukes for at overgripere og voldsutøvere gripes raskt og straffes hardt.