Skriftleg spørsmål fra Ulf Erik Knudsen (FrP) til kultur- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:498 (2003-2004)
Innlevert: 11.03.2004
Sendt: 12.03.2004
Svart på: 22.03.2004 av kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland

Ulf Erik Knudsen (FrP)

Spørsmål

Ulf Erik Knudsen (FrP): Hva vil statsråden gjøre for at rettighetsinnehavere ikke kan ta seg dobbelt betalt for samme fremføring av musikk?

Grunngiving

Magasinet Dine Penger har i utgave nr. 1 for 2004 en artikkel om "Månedens sugerør". Artikkelen beskriver hvordan rettighetsorganisasjonen TONO, som forvalter de økonomiske rettigheter til beskyttet musikk i Norge, forsøker å inndrive penger fra virksomheter hvor ansatte lytter på radio på jobben.
Rettigheter til musikk og andre åndsverk er viktige. Rettighetene må beskyttes og de økonomiske fordeler må komme rettighetshaveren tilgode. Dette vil sikre en sunn økonomisk utvikling for musikere og andre kunstnere. Fremskrittspartiet mener at opphavsrettigheter er grunnleggende for økonomisk aktivitet.
Samtidig er det overraskende at TONO nå ønsker å inndrive avgift på avspilling av musikk som det allerede er betalt avgift på. I de tilfeller der noen hører musikk på radio, på jobb, så har allerede radiostasjonen betalt sin TONO-avgift. Dermed blir en ny avgift "dobbelt opp".
Statsråden kan kanskje vurdere en oppdatering av de gjeldene regler og forskrifter for slike fremføringsvederlag og foreslå oppdateringer som gjør de mer i takt med dagens forhold.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF)

Svar

Valgerd Svarstad Haugland: Med bakgrunn i artikkelen "Månedens sugerør", som stod trykt i magasinet Dine Pengers utgave nr. 1 for 2004, stiller representanten spørsmål om hvorvidt TONO bør kreve inn vederlag for både kringkasting av opphavsrettslig vernet musikk og den påfølgende offentlige fremføring av den samme kringkasting.
Som kjent gir åndsverkloven opphavsmannen til et åndsverk eneretten til å råde over verket sitt, herunder ved offentlig fremføring. I praksis er kompetanse til å klarere fremføringsrettigheter overdratt til TONO, og en kan således gjennom avtale med TONO enkelt få klarert retten til å spille musikk i kringkasting og i forbindelse med annen offentlig fremføring.
Både nasjonale og internasjonale opphavsrettsregler skiller den første utsendelse, altså kringkastingen, fra den etterfølgende handling, hvor mottakerapparatet skrus på, slik at publikum kan oppleve sendingen. Dette utgjør i seg selv en fremføring, enten kilden til denne er en kringkastingssending, en CD-plate eller noe annet.
Med mindre nevnte fremføring skjer innenfor det private området er den underlagt opphavsmannens enerett, og således betinget av opphavsmannens samtykke (i praksis avtale med TONO). Situasjonen, som representanten viser til, finner sted når mottakerapparatet stilles til tilrådighet på steder som er allment tilgjengelige, f.eks. i diskoteker eller restauranter. Også arbeidsplasser av en viss størrelse kan i dette henseende anses omfattet, jf. Høyesteretts dom gjengitt i Rt. 1953 side 633.
Det er altså etter norsk rett ikke tvil om at den etterfølgende fremføring i opphavsrettslig forstand er noe annet enn selve utsendelsen av kringkastingssignaler, og at den således skal vurderes selvstendig. Dette prinsippet følger også av våre internasjonale forpliktelser, nærmere bestemt den såkalte Bernkonvensjonen art. 11.
Kringkastingsselskapets klarering innebærer et samtykke til kringkasting av opphavsrettslig vernet musikk for fremføring innenfor det private område. Samtykket omfatter ikke påfølgende offentlig fremføring av kringkastingssendingen. Denne må klareres særskilt.
Ut fra ovenstående er det ikke aktuelt å unnta offentlig fremføring av kringkastingssending fra opphavmannens enerett. Det er grunn til å understreke at dette ikke handler om en "avgift", men om opphavmannens samtykke til offentlig fremføring av vernet musikk. Det handler heller ikke om en plikt til å betale, men om en mulighet til å få tillatelse til slik fremføring.
Når dette er sagt, nevner jeg avslutningsvis at Kultur- og kirkedepartementet har hatt på høring et forslag til endringer i åndsverkloven, hvor departementet bl.a. foreslo en presisering av tilgjengeliggjøringsbegrepet. Det arbeides nå videre med forslaget, som på dette punkt søker å hindre at det private område innsnevres som en følge av at ny teknologi tas i bruk.