Dokument nr. 15:758 (2004-2005) Innlevert: 06.05.2005 Sendt: 09.05.2005 Svart på: 18.05.2005 av fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen
Steinar Bastesen (Kp): Flere aktører i både næringen og i forvaltningen har etterlyst en utvidelse av bruksområdet til § 26 i saltvannsfiskeloven, og ikke minst en mer aktiv bruk av denne. Det har vært flere tilfeller det man har etterlys pålegg for å få fjernet etterlatenskaper på sjøbunnen, uten at Fiskeridirektoratet har fulgt opp ønskene med pålegg om fjerning. Dette for å få fjernet etterlatenskaper på sjøbunnen som hindrer fiske. Hvordan ser statsråden på dette, og hvor mange pålegg er gitt i medhold av § 26 i saltvannsfiskeloven?
Svein Ludvigsen: Det å gi pålegg i medhold av § 26 i saltvannsfiskeloven forutsetter at den ansvarlige kan identifiseres, samt at det ikke er gitt tillatelse etter annet lovverk som f.eks. forurensningsloven eller havne- og farvannsloven. Videre må gjenstanden være kastet eller etterlatt i sjøen, og det er en forutsetning at den kan hemme utøvelse av fisket, skade fisk, fiskeredskaper eller sette fartøy i fare. Fiskeridirektoratet har en rekke ganger henvist til paragrafen ved muntlige henvendelser vedrørende adgang til å etterlate fiskeredskap, fortøyninger/forankringer i sjøen f.eks. til neste sesong. I slike tilfeller har utøver akseptert forbudet og det har ikke vært nødvendig å bruke paragrafen. Dette har vært saker hvor utøver er kjent, og det dermed har vært mulig for direktoratet å følge opp saken. I denne sammenhengen vil jeg også nevne Fiskeridirektoratets årlige opprenskning av tapte garn og andre fiskeredskap på fiskefeltene. Dette er en virksomhet som det også har vært fokusert på i de årlige fiskeriforhandlingene mellom Norge og EU. Når det gjelder gjenstander etterlatt i sjøen som ikke stammer fra fiskerivirksomhet så har dette særlig vært en problemstilling langs Skagerrakkysten hvor skrot dumpes i trålfelt m.m. Felles for disse sakene har vært at Fiskeridirektoratet ikke har visst hvem som står bak slik dumping og dermed ikke har hatt mulighet til å følge opp med eventuelle pålegg. I de situasjonene hvor det er etterlyst bruk av § 26 i saltvannsfiskeloven er som regel ikke uvanlig at alle andre muligheter er undersøkt først. Det betyr at de enkeltsaker med kjent ansvarlig sakene som regel er løst, mens Fiskeridirektoratet får henvendelser i de sakene hvor den ansvarlige ikke kan identifiseres, som blir oversendt. Som nevnt ovenfor er det en forutsetning for anvendelse av § 26 at Fiskeridirektoratet har en ansvarlig å gi et pålegg til.