Skriftleg spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:883 (2004-2005)
Innlevert: 14.06.2005
Sendt: 15.06.2005
Svart på: 21.06.2005 av samferdselsminister Torild Skogsholm

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): I Ot.prp. nr. 54 (2004-2005) foreslår Samferdselsdepartementet endring i lovverk for å legge til rette for konkurranse om avtaler om persontransport med jernbane. I saken heter det at "sterke argumenter taler for valg av nettokontraktsmodell når det er en målsetting å få flere til å reise med toget". Også innenfor bussbasert kollektivtransport i fylkeskommunal regi brukes kontrakter.
Hvilke initiativ har statsråden tatt for å sikre bruk av nettokontraktsmodell som et virkemiddel for å få flere til å reise med buss?

Grunngiving

Når det offentlige kjøper persontransporttjenester, skilles det mellom kontraktsmodeller basert på bruttokontrakt og modeller basert på nettokontrakt. En bruttokontrakt innebærer at oppdragsgiver betaler trafikkutøver et bestemt beløp for å trafikkere en strekning. Trafikkinntektene som trafikkutøveren mottar fra de reisende, tilfaller oppdragsgiver. Trafikkutøveren har dermed ingen risiko knyttet til inntektssiden i avtaleforholdet. Ved en nettokontrakt er det trafikkutøveren som får inntektene fra trafikken, mens kjøpende myndighet yter et tilskudd til trafikkutøveren (ofte et fast årlig tilskudd) i tillegg til trafikkinntektene.
Den vesentligste forskjellen mellom kontraktsmodellene er at myndighetene har inntektsansvaret ved en bruttokontrakt, mens trafikkutøveren har inntektsansvaret ved en nettokontrakt. Den som har inntektsansvaret vil ha det største incitamentet til å ta initiativ i markedet for å generere mest mulig trafikkvolum, som gjør underskuddet så lite som mulig. Ved bruk av en nettokontrakt vil trafikkutøveren opptre som aktiv markedsaktør.
Jeg har merket meg opplysninger om at ved innføring av konkurranse i jernbanesektoren i andre land har nettokontraktsmodellen vært den foretrukne løsningen.
Fylkeskommunene har ansvar for tildeling av og tilsyn med løyve for persontransport i rute med buss, hurtigbåt og fylkesvegferger. I arbeid med anbud og kontrakter for kjøp av slike tjenester brukes så vidt jeg vet både brutto og nettokontrakter. For å sikre at trafikkutøverne for disse viktige transporttjenestene som finnes i alle landets fylker gir brukerne et best mulig tilbud er det etter mitt syn viktig at nettokontrakter benyttes. En viktig tilleggseffekt er å sikre nedbygging av fylkeskommunal administrasjon i stedet for at fylkeskommunene opprettholder eller forsterker egen persontransportkompetanse i konkurranse med eller som supplement til profesjonelle aktører.
Jeg håper derfor statsråden følger utviklingen på dette området og tar initiativ for å sikre bruk av nettokontraktsmodeller.

Torild Skogsholm (V)

Svar

Torild Skogsholm: Jeg vil innledningsvis vise til at drøftingene av ulike kontraktsformer i Ot.prp. nr. 54 (2004-2005) var relatert til jernbanesektoren. Forøvrig ble det også uttalt at:

"Hvilken kontraktsmodell som er mest hensiktsmessig vil for øvrig avhenge av en rekke forhold, herunder inntektsgrunnlaget for det gitte togtilbudet, konkurransesituasjonen i forhold til andre transportmidler, mulighetene for forbedringer av togtilbudet, aktørenes forhold til risiko og de finansielle rammene kjøpende myndighet er underlagt. Det er derfor ikke på prinsipielt grunnlag gitt hvilken kontraktsmodell som bør velges ved den enkelte konkurranse."

Hvilken kontraktsform som bør velges vil m.a.o. kunne variere avhengig av situasjonen i det enkelte ruteområdet. Siden det er fylkene/Oslo kommune som er ansvarlig for fylkesintern transport, herunder busstransport, er det også de som er nærmest til å vurdere og avgjøre hvilken kontraktsform som bør velges i det enkelte tilfelle.
Det kan tenkes mange ulike mellomløsninger mellom rene brutto- og nettokontrakter. Blant annet er det i forbindelse med bruk av bruttokontrakter vanlig å legge inn ulike incitamenter, herunder incitamenter for å få flest mulig til å reise kollektivt.
På bakgrunn av ovennevnte er det min oppfatning at det ikke bør legges føringer på fylkene mht. hvilke kontraktsformer som bør benyttes ved kjøp av kollektivtransporttjenester, herunder busstjenester. Departementet vil om kort tid sette i gang et utredningsprosjekt for å kartlegge ulike kjøps- og kontraktsformer i lokal rutebiltransport. Prosjektet har bl.a. til formål å framskaffe erfaringsgrunnlag som kan være til hjelp for fylkeskommunene ved gjennomføring av kjøpsprosesser og utforming av kontrakter.