Skriftleg spørsmål fra Ib Thomsen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:826 (2006-2007)
Innlevert: 26.03.2007
Sendt: 26.03.2007
Rette vedkommende: Miljøvernministeren
Svart på: 11.04.2007 av miljøvernminister Helen Bjørnøy

Ib Thomsen (FrP)

Spørsmål

Ib Thomsen (FrP): Det er tydelig at noen få store og mellomstore kommuner har bra fokus på fornyelsen av et altfor dårlig vann- og avløpsnett. Flertallet av vannverkene og kommunene trenger statlig oppfølging for å komme i gang med fornyelsen.
Hva har skjedd etter at stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet fremmet Dokument nr. 8:115 (2002-2003), og hvilke planer har kommunal- og regionalministeren for å gi statlige incitamenter for å fremme et krafttak for oppgradering av denne sentrale infrastrukturen?

Grunngiving

Lengde av kommunalt avløpsnett er 48 000 km og av kommunalt drikkevannsnett 46 000 km. 32 pst. er lagt før 1971. Mye av dette er meget dårlig, i tillegg kommer 42 000 km private stikkledninger og 2 000 km utslippsledninger og overføringsledninger. Vannproduksjonen fra vannverkene er ca. 500 liter pr. person og døgn. Vannforbruket i husholdningene er ca. 185 liter pr. person og døgn. Lekkasjene i norske drikkevannsnett er i gjennomsnitt ca. 200 liter pr. person og døgn. Fornyelsen av drikkevannsnettet er på ca. 0,6 pst. pr. år av total lengde, men ca. 1/3 av drikkevannsnettet ligger likevel hos vannverk som praktisk talt ikke gjennomfører noe fornyelse. Nødvendigheten av å forvalte disse systemene økonomisk og funksjonelt er ikke bare viktig for nåværende generasjoner, men i særdeleshet for de kommende generasjoner. For vannforsyning og avløpssystemer er det spesielt viktig å ivareta økonomiske forhold på en god måte for innbyggerne, fordi det meste av vann og avløp i dag er finansiert av brukerne gjennom et eget lovverk basert på selvkostberegning. Den manglende fornyelsen medfører også en forringelse av drikkevannets kvalitet, en økt utlekking fra vannforsyningsnett, samt innlekking av vann fra grunnen inn i avløpsnettet. Nasjonalt folkehelseinstitutt anslår at smittestoffer i drikkevannet er årsak til 100 000-300 000 sykedager årlig, og har registrert følgende årsaker som kan relateres direkte til tilstanden til vann- og avløpsnettet, brudd på avløpsledninger i nærområdet, tilsig av avløpsvann fra kloakkanlegg, permanent lekkasje fra avløpsledninger, blokkerte avløpsledninger med oversvømmelse av avløpsvann og krysskobling av vann- og avløpsledninger. Ifølge Vannverksregisteret har ca. 20 pst. av vannverkene i Norge ikke tilfredsstillende vannforsyning. For å sikre forsatt tillit til norske næringsmiddelprodukter i andre land, er det dessuten påkrevet å kunne oppvise en vannkvalitet som tilfredsstiller EUs/ESAs krav mht. vannforsyningen til de bedriftene som eksporterer næringsmidler.

Helen Bjørnøy (SV)

Svar

Helen Bjørnøy: Jeg viser til spørsmål nr. 826 til skriftlig besvarelse fra representanten Ib Thomsen. Svaret er gitt i samråd med helse- og omsorgsministeren.
Det er riktig at det er behov for forbedringer av vann- og avløpsnettet. Hoveddelen av vann- og avløpsanlegg i Norge eies av kommunene, og det er kommunene som er ansvarlige for å iverksette nødvendige utbedringer av disse anleggene. Staten har fastsatt forskriftskrav som sikrer en minstestandard på anleggene og fører også tilsyn med at forskriftskravene overholdes. Regelverket om vann- og avløpsgebyrer sørger for at kommunene får dekket sine nødvendige kostnader til drift og vedlikehold. Forskriftskravene sammenholdt med finansieringsordningen vil føre til en gradvis bedring av vann- og avløpsnettet. Regelverket er nærmere beskrevet i det følgende.
I forurensningsforskriften del 4, som trådte i kraft 1. januar 2007, stilles det minstekrav til standarden på avløpsnettet. Kravene varierer noe avhengig av om det gjelder avløp fra bolighus og hytter, mindre tettbebyggelser eller større tettbebyggelser. Felles for kravene er at avløpsnettet skal dimensjoneres, bygges, drives og vedlikeholdes med utgangspunkt i den beste tilgjengelige teknologi og fagkunnskap. Det skal tas særlig hensyn til avløpsvannets mengde og egenskaper, forebygging av lekkasjer og begrensning av forurensning av resipienten som følge av overløp. For tettbebyggelser stilles det i tillegg krav om at kommunene skal benytte anerkjente metoder for planlegging og rehabilitering av ledningsnettet. Dette vil bidra til at ressursene brukes på en mest mulig hensiktsmessig måte. Formålet med bestemmelsene om minstestandard er å sikre at avløpsnettet er funksjonelt til enhver tid slik at det ikke oppstår forurensning, og at kommende generasjoner ikke påføres store vedlikeholds- og oppgraderingskostnader.
Etter forurensningsloven § 24 er det kommunen som er ansvarlig for drift og vedlikehold av kommunale avløpsanlegg og dermed må sørge for at kravene i forurensningsforskriften blir overholdt. Kommunene er de største eierne av avløpsanlegg i Norge. Kommunen kan dekke sine kostnader til drift og vedlikehold gjennom vann- og avløpsgebyrer, jf. forurensningsloven § 25. Gebyrene sørger derfor for nødvendig finansiering for kommunene.
Helse- og omsorgsdepartementet har ansvar for tilsyn med at vannverkene, både offentlige og private, overholder bestemmelsene om kvalitet og leveringssikkerhet som følger av matloven, helseberedskapsloven og drikkevannsforskriften. Ved opprettelsen av Mattilsynet fra 1. januar 2004 er ansvaret for forvaltningen av drikkevannsforskriften overført fra de tidligere kommunale næringsmiddeltilsynene til staten ved Mattilsynet. En hovedbegrunnelse for endringen var å sikre et uavhengig tilsyn med drikkevannet. Mattilsynet har blant annet i 2006 i gangsatt en tilsynskampanje på drikkevannområdet som vil bli avrapportert og publisert i slutten av april 2007.
Drikkevannsforskriften inneholder bestemmelser om forurensningsforbud, varslingskrav, kvalitetskrav og krav om forebygging, egenkontroll og beredskap. Ansvaret for etterlevelsen av reglene ligger hos eierne av vannforsyningsanleggene. Kommunene er de største eierne av vannforsyningsanlegg i Norge. Kommunenes kostnader til drift og vedlikehold kan dekkes gjennom vann- og avløpsgebyrer.