Svar
Sylvia Brustad: Jeg forstår representanten Dåvøys spørsmål dit hen at det bes avklart hvorvidt gjeldende regelverk åpner for at p-piller kan skrives ut til barn under den seksuelle lavalder uten å informere foreldrene. Jeg vil innledningsvis bemerke at verken pasientrettighetsloven eller annen lovgivning regulerer dette spørsmålet eksplisitt. Hvorvidt det er slik adgang, vil dermed måtte vurderes i forhold til det regelverk som generelt gjelder for informasjon og samtykke ved helsehjelp til barn.
Som representanten viser til, er hovedregelen for barn under 16 år at det skal gis informasjon om helsehjelp til både barnet og foreldrene, jf. pasientrettighetsloven § 3-4 første ledd. I bestemmelsens andre ledd fremgår det imidlertid at opplysninger ikke skal gis til barnets foreldre eller andre med foreldreansvar, når barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.
Dersom barn mellom 12 og 16 år kontakter helsetjenesten og ber om veiledning, råd og informasjon knyttet til helsespørsmål, åpner bestemmelsen for at helsepersonell kan unnlate å varsle barnets foreldre dersom barnet ønsker dette. Hvorvidt helsepersonell skal etterkomme barnets ønske om ikke å informere foreldrene, vil måtte vurderes konkret. Det vil her legges vekt på hva slags helsepørsmål det er snakk om og den faglige vurdering av den (lege) som forskriver dette. Slik jeg ser det vil et unntak fra loven bare kunne benyttes etter en grundig vurdering fra helsepersonellets side av barnets argumenter, og den aktuelle helsetilstand barnet oppsøker hjelp for. Og det går klart fram at dette skal være unntak fra den generelle bestemmelsen. Forhold som er knyttet ved iverksetting av tiltak, herunder behandlingsresultat må også vurderes.
Når det gjelder retten til å samtykke til helsehjelp, er dette regulert i pasientrettighets-loven kapittel 4. Av § 4-3 første ledd bokstav b) fremgår at mindreårige etter fylte 16 år kan samtykke til helsehjelp, med mindre unntak er gjort i lov, eller noe annet følger "av tiltakets art". I forarbeidene er det vist til at det kan tenkes helseanliggender som bør ligge under en normalt utviklet ungdoms rådighetssfære også før fylte 16 år. Motsatt er det også vist til at det kan tenkes eksempler på avgjørelser som ikke bør kunne tas før myndighetsalder er oppnådd.
Slik jeg vurderer det, åpner dagens regelverk for at barn under 16 år kan samtykke til helsehjelp, uten at foreldrene skal informeres og samtykke til dette. Jeg understreker imidlertid at dette vil måtte avgjøres etter en konkret vurdering hvor man blant annet må legge vekt på barnets alder, hva slags helsehjelp det er snakk om, om det er snakk om irreversible inngrep eller risikofylt behandling, hvilken begrunnelse barnet har for å ikke innhente foreldrenes samtykke mv.
Når det konkret gjelder barn ned mot 12-årsalder, antar jeg at det bare helt unntaksvis vil være aktuelt å gi p-piller uten at foreldrene er informert og har samtykket. Når barnet er så ungt, må foreldrene kunne sies å ha en legitim interesse i å bli gjort kjent med om barnet bruker p-piller. Selv om det skjer sjelden, kan p-piller ha bivirkninger, noe som kan være av betydning for om foreldrene ville samtykket til slik bruk. I forlengelsen av dette må det også kunne sies at foreldre har en legitim interesse i å bli gjort kjent med at barn under den seksuelle lavalder har et aktivt seksualliv. Jeg viser også til at foreldrene vil kunne gi helsepersonellet relevant helseinformasjon før barnet eventuelt starter med p-piller, for eksempel informasjon om tilfeller av blodpropp/trom-bose i familien.
Jeg tror derfor at dagens regulering som åpner for at det etter en konkret helhetsvurdering kan gjøres unntak fra lovens hovedregler, er egnet til å håndtere unntakssituasjoner, fremfor regelverk som fastsetter absolutte aldersgrenser som ikke åpner for konkret skjønnsutøvelse.
Det reseptbaserte legemiddelregistret som for noen år tilbake ble etablert ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, gjør det mulig å hente ut informasjon om den faktiske forskrivningen av resept på p-piller til jenter under 16 år. Jeg vil understreke at tall fra dette registeret viser at det er et lite antall jenter under 16 år som får resept på p-piller hos fastlegen eller hos lege på helsestasjonen. Tallene viser at det i 2006 var ca 0,7 per 1000 jenter i alderen 12 år, 3,5 per 1000 i alderen 13 år, 11,5 per 1000 i alderen 14 år og 55 per 1000 jenter i alderen 15 år. Vi vet også fra undersøkelser av norske ungdommers seksualvaner at det er et mindretall av ungdom under 16 år som samleiedebuterer.
Reseptregisteret gir oss ikke opplysninger om hvilken informasjon som blir gitt til foreldrene i tilfeller der det forskrives p-piller til jenter under 16 år, og vi har derfor ikke systematisk oversikt over hvor ofte foreldrene faktisk er informert om en slik forskrivning. De tilbakemeldinger vi får fra helsesøstre og jordmødre som gjennomfører obligatoriske etterutdanningskurs i samliv, seksualitet og prevensjon, tyder imidlertid på at det i mange tilfeller er mødrene som henvender seg til helsestasjonen for å få forskrevet p-piller til døtrene når de er under 16 år.
Til slutt vil jeg understreke at enkelte av de jentene som debuterer seksuelt før de er fylt 16 år, kan være i en sårbar livssituasjon. Det er viktig at helsetjenesten i slike tilfeller har mulighet til å ivareta behovet for veiledning og tilgang på prevensjon, selv om det i noen tilfeller betyr at foreldrene ikke blir informert. I slike situasjoner vil det være avgjørende viktig at helsetjenesten aktivt søker å hjelpe disse og gjennom andre tiltak og at de har en bred tilnærming til forebygging av negative konsekvenser som følge av deres sårbarhet.