Ib Thomsen (FrP): FrP støtter allmennhetens tilgang i strandsonen, men mener at dette målet ikke bør misbrukes til å hindre en sunn fremtidsrettet utvikling. Mitt inntrykk er at fylkesbyråkratiet nå bruker enhver subjektiv mulighet til å stoppe selv små tiltak i stRandsonen, og at dette rammer skjevt og urettferdig.
Vil Regjeringen bidra til en mer konkret grenseoppgang, slik at søkere og kommuner får vern mot tilfeldigheter?
Grunngiving
FrP har gjentatte ganger fremmet forslag om å begrense fylkets innsigelsesrett samt styrke lokaldemokratiet i strandsonen, jf. Dokument nr. 8:58 (2005-2006) og Innst. S. nr. 151 (2005-2006). Jeg har for øvrig også tatt opp spørsmålet tidligere, blant annet i mitt skriftlige spørsmål Dokument 15 spørsmål nr. 793 (2006-2007). Frp ønsker at kommunene skal få tilbake selvråderetten over sine arealer i strandsonen, men det ser dessverre ut til at utviklingen går i motsatt retning.
Et eksempel på dette er en sak der en oppgradering av en gammel sti og brygge i Skottevik i Lillesand ble vedtatt av kommunen to ganger. Vedtaket slo fast at "Opprustingen vil øke tilgjengeligheten for allmennheten. Utvalget oppfatter tiltaket som en mindre vesentlig endring". I avslag fra Aust-Agder fylke frontes at oppgraderingen vil fremstå "mer opparbeidet og dermed mer privatisert." Settefylkesmannen i Telemark støtter dette, og "-at hensynet til allmennhetens rett til fri ferdsel og områdets verdi som urørt kystlandskap , veier tyngre - -",
Den konkrete saken er et eksempel på et lokalt vedtak (8:1 første behandling, enstemmig opprettholdt etter klage fra AA fylke), er overprøvd av settefylkesmann (Telemark). Fylkesinstansene bruker fritt argumenter "fra øverste hylle".
Realiteten er at Skottevik er et trafikalt knutepunkt, med brygger på østsiden av bukten, og gammel bryggesti på vestsiden. Vedtatt oppgradering på vestsiden vil gi eier og øyfolk litt bedre tilgang, og avlaste østsiden noe. Friplass for ilandstiging er avsatt. Stien ender i et stort parkeringsområde og ved et lite strandområde som er brukt av allmennheten. Forbipasserende på Fv 222 tar seg nå sjelden utover vestsiden. De vil oppfatte en sti som et åpent tilbud.
Eier og øyfolkets velforening anser det ubetinget at allmennhetens tilgjengelighet blir bedret. Det kan vurderes objektivt. De overveier en sak for Sivilombudsmannen, men vedkommende har uttalt seg generelt partisk om dispensasjoner.
Dagens forvaltning virker tilfeldig og kan nærmest sammenlignes med lotto. Det hadde derfor vært på sin plass med en klarere grensegang der alt bruk av skjønn overlates til lokalpolitikerne.