Skriftleg spørsmål fra Kenneth Svendsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:414 (2008-2009)
Innlevert: 08.12.2008
Sendt: 09.12.2008
Svart på: 17.12.2008 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Kenneth Svendsen (FrP)

Spørsmål

Kenneth Svendsen (FrP): I VG 3. desember fortelles det om en mann med en dødelig kreftdiagnose. Han ble delvis lammet, oppsvulmet av kortison og satt i rullestol og var oppgitt av norsk helsevesen da familien fikk kontakt med en klinikk i Canada som tilbød behandling. Han ble behandlet og nylig konstaterte Universitets-sykehuset Nord-Norge at kreftsvulsten var halvert og at mannen er mye bedre. Han er aktiv igjen. Behandlingen har kostet ham ca. 200 000 kr.
Vil statsråden vurdere å bistå i å få refundert hele eller deler av beløpet?

Grunngiving

Mannen og hans familie er overbevist om at han ikke ville vært i live i dag dersom han ikke hadde fått behandlingen med Dichloroacetate (DCA) i kombinasjon med Tetrathiomolybdate ved klinikken i Canada. Forskere ved University of Alberta i Canada offentliggjorde i fjor en studie hvor molekylet DCA viste svært lovende egenskaper mot kreft hos forsøksrotter og i cellelinjer i laboratoriet. Canadiske helsemyndigheter ga i fjor høst sin godkjennelse til at medisinen også kan prøves ut på frivillige kreftpasienter. Overlege dr. med. Knut Lote ved Radiumhospitalet uttaler at man ikke kan gripe til et eller annet stoff som ikke har dokumentert sin effekt ved alvorlig sykdom og ved Universitetssykehuset i Nord-Norge hevder man at det er fullt mulig å forklare fremgangen til pasienten med den behandlingen han fikk der i fjor. Pasienten er blitt bedre og kan i dag leve en noenlunde verdig tilværelse sammenlignet med hva som var tilfellet før han begynte behandlingen i Canada. Kanskje er livet reddet. Jeg ber statsråden om å vurdere om det ikke er verdt de 200 000 kronene at mannen faktisk er blitt så mye bedre og kan leve noenlunde normalt, selv om det skulle vise seg at han ikke er kurert.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Jeg kan ikke gå inn i denne konkrete enkeltsaken, men jeg kan gi en orientering om hvilke regler som gjelder for dekning av utgifter til behandling i utlandet ved manglende kompetanse i Norge, samt om de saksbehandlingsregler som gjelder i slike saker.
Pasientrettighetsloven inneholder bl.a. bestemmelser om rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. En pasient med rett til nødvendig helsehjelp har rett til behandling i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Dette er nærmere regulert i Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften).
Det grunnleggende vilkåret er manglende kompetanse i Norge. Det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode. Eksperimentell eller utprøvende behandling omfattes som hovedregel ikke av bestemmelsen. I spesielle tilfeller kan imidlertid enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander få eksperimentell eller utprøvende behandling.
Det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge. Søknad fremsettes for det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion. Dersom det regionale helseforetaket avslår søknad om behandling i utlandet, kan vedtaket påklages til Klagenemnda for behandling i utlandet.
Det finnes i dag svært mange medikamenter og nye behandlingsmetoder tilgjengelig på verdensmarkedet, og nye behandlingstilbud lanseres kontinuerlig. Det er viktig å stille krav om at nye behandlingsmetoder skal ha dokumentert effekt før de finansieres av det offentlige. Pasientene vil kunne risikere å få alvorlige bivirkninger ved fri tilgang til behandlingstilbud som ikke er dokumentert å være effektive og som er tilgjengelige på verdensmarkedet. Dette er noen av de underliggende resonnementer i det prioriteringssystemet som er bygd opp i Norge. Som statsråd må jeg forholde meg til de faglige vurderinger som gjøres her i landet med hensyn til om en behandlingsmetode har dokumentert effekt, og videre til at norsk helsetjeneste vektlegger kriteriet om dokumentert effekt ved vurderingen av om behandlingen skal finansieres av det offentlige.
Jeg mener det er viktig å ha gode systemer for vurdering av ny medisinsk teknologi og behandlingsmetoder for å sikre norske kreftpasienter rask tilgang til nye behandlingsmetoder. I oppfølgingen av kreftstrategien er det etablert et system med behandlingsretningslinjer for de ulike kreftformene (handlingsprogrammer) der anbefalingene om behandling kontinuerlig blir oppdatert etter faglige vurderinger av nye metoder. Dette systemet bidrar til å sikre norske kreftpasienter et behandlingsregime som er faglig oppdatert og en likeverdig tilgjengelighet.