Ketil Solvik-Olsen (FrP): Det vises til arbeids- og inkluderingsministerens svar på Dok 15:535 (2008-2009). Svaret var i stor grad et sitat fra klimaforlikets tekst, som undertegnende selv har lest. Svaret bidro derimot ikke til å oppklare ulike fortolkninger av forliket. Klimaforliket tallfester tydelig at ønskede nasjonale CO2-kutt tilsvarer 15-17 millioner tonn CO2 -ekvivalenter.
Men kan miljøvernministeren bekrefte/avkrefte om det er et selvstendig mål i klimaforliket at 2/3 av CO2-kuttene skal tas nasjonalt?
Grunngiving
I debatten om globale CO2-reduksjoner er det viktig å sikre at tiltak gjennomføres der man får størst nytte på lang sikt. I så måte mener undertegnede det er fornuftig å ha en stor grad av fleksibilitet i forhold til valg av tiltak, uten sterke restriksjoner på geografi, bransjer, teknologi etc. En slik tilnærming åpner for en bedre avveining mellom raske tiltak og satsing på forskning og teknologiutvikling, tiltak ute og hjemme, osv.
Enkelte debattanter er derimot veldig opptatt av å ha klare tidsfrister i forhold til implementering av tiltak, og krever sterke begrensninger på utslipp fra geografisk begrensede områder eller innen enkelte sektorer. Man håper at slike strenge krav vil tvinge frem teknologiløsninger og utslippskutt som ellers ikke ville blitt gjort.
I klimadebatten har flere miljøvernere og politikere skrytt av at klimaforliket krever at 2/3 av CO2-kuttene SKAL gjennomføres nasjonalt.
Dette er en streng fortolkning av klimaforlikets tekst, og vil ha som konsekvens at dersom noen av utslippskuttene ikke materialiserer seg som forventet, så MÅ Stortinget iverksette nye nasjonale tiltak uavhengig av kostnad. CO2-messig kan dog dette være en langt dårligere tilnærming enn en mer global tilnærming, fordi man kan bli tvunget til å gjennomføre tiltak som er svært lite kostnadseffektive i et globalt perspektiv.