Skriftleg spørsmål fra Frank Bakke-Jensen (H) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:683 (2010-2011)
Innlevert: 14.01.2011
Sendt: 14.01.2011
Svart på: 26.01.2011 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Frank Bakke-Jensen (H)

Spørsmål

Frank Bakke-Jensen (H): Er statsråden enig i at det bør være et mål å redusere utgiftene for norske bønder, og kan statsråden redegjøre for hvor mye en gjennomsnittsbonde for de ulike produksjonsslagene betaler årlig i omsetningsavgift?

Grunngiving

Markedsregleringen skal balansere tilførselen av jordbruksråvarer til markedet gjennom ulike tiltak. Markedsreguleringen blir finansiert av omsetningsavgiften, som betales av bøndene.
Det er hevdet til fordel for markedsreguleringene at de pålegger markedsregulator mottaksplikt, og at dette er nødvendig for norsk landbruk og norske bønder.
Vi vet at Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund har en egen Mottaksgaranti.
Vi vet også at det ikke er signifikante forskjeller mellom samvirke og uavhengige slakteri, når det gjelder avstandene mellom bonde og slakteri. Samvirke henter 96,7 % i avstander under 200 km, mens private henter 97,5 %. Over 200 km henter samvirke 3,2 %, mens private henter 2,5 %.
Meierier trenger som andre aktører råvarer, og praksisen fra private meierier viser at høyere pris til bonden må til for å tiltrekke seg leverandører.

Lars Peder Brekk (Sp)

Svar

Lars Peder Brekk: Markedsreguleringen er knyttet til produsent- og forbrukerinteresser og har som formål å:

- Stabilisere prisene for produsentene og bidra til noenlunde ens priser over hele landet
- Sikre avsetningsmuligheter for produsentene
- Sikre forsyninger i alle forbruksområder til en noenlunde ens pris
- Bidra til at produsentene oppnår priser mest mulig i samsvar med jordbruksavtalens forutsetninger, samtidig som prisen i markedet skal holdes på eller under avtalt nivå, som gjennomsnitt for året

Formålet med markedsreguleringen er å stabilisere markedet til beste for både produsenter og forbrukere. Et stabilt marked gir trygg forsyning av varer til stabile priser, og et alternativ med ustabile priser ville være til ugunst for både produsenter og forbrukere.
Balansering av matvaremarkedene er en hovedutfordring i landbrukspolitikken, og overproduksjon har ofte vært et problem i mange land. I Norge har vi et markedssystem for førstehåndsomsetningen av jordbruksvarer som gir jordbruket rett til å forhandle om målpriser som deres samvirkeorganisasjoner har ansvar for å søke å oppnå i markedet.
I dette ligger det at jordbruket har økonomisk ansvar for overproduksjon. Ansvaret for overproduksjon er lagt til bøndenes organisasjoner. Fra den midlertidige omsetningsloven ble vedtatt i 1930 har jordbrukets faglige og økonomiske organisasjoner hatt flertall i Omsetningsrådet. Som jordbrukets faglige organisasjoner regnes Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Med jordbrukets økonomiske organisasjoner menes de samvirkeorganiserte virksomhetene som er eid av bøndene selv.
Dette systemet skiller seg fra de fleste andre land, bl.a. EU, hvor offentlige myndigheter ofte garanterer en minstepris (intervensjonspris) og selv har det økonomiske ansvar for reguleringstiltakene. Jeg mener det norske markedssystemet har stor betydning for å hindre at tilbudsoverskudd oppstår. Systemet er samlet sett til fordel for forbrukerne, og for landbruket.
Grunnlaget for den norske markedsreguleringen er hjemlet i omsetningsloven (lov 10. juli 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror). Regjeringen har myndighet til å fastsette avgift på omsetningen av jordbruksvarer. Omsetningsrådet forestår innkrevingen og styrer bruken av avgiftsmidlene. Innenfor retningslinjer fastsatt av Omsetningsrådet har landbrukssamvirket myndighet til å iverksette reguleringstiltak på vegne av totalmarkedet for å sikre et prisnivå i samsvar med jordbruksavtalens målpriser. Denne myndigheten følges av forpliktelser i forhold til både produsenter og forbrukere, herunder mottaksplikt og forsyningsplikt. For markedsregulator er dette rettigheter og plikter som utgjør en helhet.
Jeg vil vise til at jordbruksavtalepartene har nedsatt en arbeidsgruppe med følgende mandat:

”Partene er enige om å foreta en gjennomgang av markedsregulatorrollen, med hovedvekt på innholdet i mottaksplikten. Gjennomgangen skal omfatte alle jordbrukssektorer med markedsregulering. Det nedsettes en partssammensatt arbeidsgruppe som framlegger rapport til jordbruksoppgjøret 2011.”

Som nevnt, har Norge har et system for markedsreguleringen som legger ansvaret for en eventuell overproduksjon på produsentene. Jeg mener dette systemet gir de beste insentiver til at utgiftene for produsentene blir så lave som mulig.
Omsetningsavgiften finansierer i hovedsak reguleringstiltak, men også faglige tiltak rettet mot bonden og opplysningsvirksomhet rettet mot forbrukeren. Avgiftene varierer gjennom året og fra år til år primært avhengig av behovet for gjennomføring av reguleringstiltak.
For å besvare spørsmålet om hva gjennomsnittsbonden betaler i årlig omsetningsavgift, har departementet gjort anslag basert på tall fra SSB over antall jordbruksbedrifter i de ulike produksjonene. Fordeling av innbetalt avgift i kjøttsektoren er fordelt skjønnsmessig. Dette gir følgende tall som en illustrasjon på hva en gjennomsnittsbonde kan måtte betale:

2009StorfeSau/lamSvinEggFjørfeMelkKom
Oms.avg. mill. kr58,920,257,935,013,3145,314,1
Ant. produsenter17 85114 8303 0311 91961412 22613 788
Kr/produsent3 3001 40019 10018 20021 70011 9001 000

Det er store variasjoner mellom produksjoner, og avgiftsbelastningen bør også sees i sammenheng med inntektene i de enkelte produksjonene.