Svar
Hanne Inger Bjurstrøm: Kompetansen til å behandle enkeltsaker er lagt til Arbeids- og velferdsetaten, og med Trygderetten som uavhengig ankeinstans. Jeg ønsker derfor ikke å uttale meg om utfallet av konkrete enkeltsaker.
Jeg er opptatt av at saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten er forutsigbar, rettferdig og trygt forankret i lovverket. I departementets tildelingsbrev til Arbeids- og velferdsdirektoratet er det formidlet at Arbeids- og velferdsetaten skal sikre den enkeltes rettigheter gjennom forvaltning av trygdelovene og andre sosiale overføringsordninger på en god og effektiv måte. Det skal legges vekt på å sikre enhetlig forvaltningspraksis i etaten.
Forvaltningen av folketrygdens ytelser skal være i samsvar med gjeldende regelverk. Arbeids- og velferdsetaten skal videreføre det systematiske arbeidet med å bedre kvaliteten i ytelsesforvaltningen slik at det kan dokumenteres at den enkelte både har fått rett ytelse og korrekt utbetaling. Det skal legges vekt på å sikre god balanse mellom hensynet til kvalitet og kontroll mot hensynet til rask saksbehandling og utbetaling av ytelser.
Personer som skades på arbeidsplassen, har i utgangspunktet rett til de vanlige trygdeytelsene på linje med andre medlemmer i folketrygden – uavhengig av årsaken til skaden. Når det gjelder regelverket på yrkesskadeområdet er det et vilkår for å kunne godkjenne en skade som yrkesskade at den er forårsaket av arbeidsulykke mens vedkommende er i arbeid på arbeidsplassen i arbeidstiden, jf. folketrygdloven § 13-6 andre ledd. Det er en nær sammenheng mellom utformingen av disse ”bedriftsmessige” vilkårene og hensynet bak yrkesskadetrygden, som i følge flere avgjørelser i Høyesterett, bl.a. er …”å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører.” (Rt. 2004 s. 495, avsnitt 28).
I en del tilfeller oppstår skaden utenfor arbeidsplassen og arbeidstiden – i forbindelse med ulike arrangementer. Etter langvarig praksis fra Trygderetten og domstolene, er arbeidstakeren yrkesskadedekket på eksempelvis hotellseminarer eller åpenbart faglige utflukter. I andre tilfeller er det vanskeligere å trekke klare grenser mellom rene sosiale tilstelninger, uten yrkesskadedekning, og de med mer faglig innretting.
Vilkårene i loven er kumulative, men det er en sterk innbyrdes sammenheng mellom dem. Dersom arbeidstaker er ”i arbeid” i lovens forstand når ulykken inntreffer, så følger det av praksis at kravene om at den skal ha skjedd ”på arbeidsstedet i arbeidstiden” er oppfylt, uavhengig av om arbeidet skjer utenfor ordinært arbeidssted.
I henhold til en dom i Høyesterett, er et viktig vurderingstema i slike saker om det er ”direkte eller tilstrekkelig nær sammenheng mellom aktivitetene og skadelidtes arbeidsoppgaver”. (Rt. 2004 s. 495, avsnitt 30 og 31). Her stadfestet Høyesterett Trygderettens avslag, begrunnet med at i …”foreliggende tilfellet må det være ganske klart at tiltaket hovedsakelig var begrunnet i fortidens samarbeid, og at det var uten faglig innhold.” Høyesterett holdt det imidlertid åpent om relasjonsbyggende aktiviteter kan gi grunnlag for yrkesskadedekning.
Av praksis følger at arbeidstakeren kan anses yrkesskadedekket i forbindelse med relasjonsbyggende aktiviteter, gjerne omtalt som ”teambuilding”, betinget av at de retningslinjer Høyesterett har trukket opp, er oppfylt.
Hvorvidt det i det enkelte tilfelle foreligger direkte eller tilstrekkelig nærhet til arbeidet, må baseres på en helhetsvurdering. Viktige forhold vil for eksempel kunne være om arrangementet er frivillig eller pålagt, om det fant sted innenfor normal arbeidstid, om vedkommende fikk lønn, om arrangementet har framtidsrettet fokus og graden av faglig innhold.
Når loven opererer med skjønnsmessige kriterier, kan det i en konkret enkeltavgjørelse skje at Trygderetten vurdere vilkårene annerledes enn Arbeids- og velferdsetaten. Tall fra Trygderetten for 2010, viser imidlertid at Trygderetten stadfestet avslagsvedtakene i ca. 87 prosent av ankesakene.
Avslutningsvis vil jeg nevne at spørsmålet om en klargjøring/presisering av begrepene ”i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden” ble vurdert av Trygdelovutvalget, jf. NOU 1990: 20 Forenklet folketrygd. Siden formuleringen av bedriftsvilkårene er noe snevrere enn hva som følger av praksis, tok utvalget opp spørsmålet om å få bedre samsvar mellom lov og praksis, for eksempel ved å erstatte de gjeldende vilkårene med uttrykket ”i forbindelse med arbeidet”. Utvalget vegret seg imidlertid for en slik endring, jf. innstillingen s. 586 første spalte der det uttaler:
”….Uttrykket « i forbindelse med arbeidet » vil klart kunne anses å dekke gjeldende praksis. Men denne formuleringen vil medføre mange tolkningsproblemer. Utvalget har funnet det mest hensiktsmessig å beholde betegnelsen « i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden ». Utvalget har lagt avgjørende vekt på at dette er en vel innarbeidet formulering som er presisert gjennom en langvarig forvaltningspraksis, en rekke rundskriv, og Trygderettens kjennelser. Utvalget er klar over at formuleringen ikke er helt dekkende, men det er vanskelig å finne en mer presis formulering, uten at den medfører materielle endringer av stønadsvilkårene.”
I Ot.prp. nr. 29 (1995-96) sluttet departementet seg til Trygdelovutvalgets forslag, som svarte til gjeldende rett. Ved behandlingen av proposisjonen i Stortinget framkom det ingen merknader til dette, jf. Innst. O. nr. 46 (1996-97).
Også Yrkesskadeutvalget har i sin innstilling NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring sett nærmere på bl.a. muligheten for å slå sammen dagens to lovverk på yrkesskadeområdet; folketrygdlovens særregler og yrkesskadeforsikringsloven. Utvalget konkluderte videre bl.a. med at bestemmelsene om de ”bedriftmessige” vilkårene, som er felles for de to lovene, bør videreføres i en eventuell ny arbeidsskadeforsikringslov.
Basert på ovenstående finner jeg ikke grunn til å vurdere endring av regelverket på dette området, men forutsetter, som påpekt, at etaten i sin praksis legger vekt på de føringer som følger av relevante rettsavgjørelser.