Skriftleg spørsmål fra Rigmor Andersen Eide (KrF) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1966 (2010-2011)
Innlevert: 30.09.2011
Sendt: 30.09.2011
Svart på: 07.10.2011 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Rigmor Andersen Eide (KrF)

Spørsmål

Rigmor Andersen Eide (KrF): Vil regjeringen medvirke til å endre soneinndelingen for tilskudd og støtteordninger over jordbruksavtalen slik at hele Troms får samme vilkår for støtte som Finnmark?

Grunngiving

En enstemmig uttalelse fra Fylkestinget i Troms fra juni i år uttrykker sterk bekymring for den negative utviklingen i landbruket som har vart over flere år.
I dag har Finnmark og de fire nordligste kommunene i Troms gunstigere støtteordninger enn i andre deler av landet. Denne forskjellsbehandlingen er begrunnet i klimatiske og dyrkningsmessige forhold.
Imidlertid er de klimatiske og dyrkningsmessige forholdene lite gunstige i resten av Troms også, noe kriseåret 2010 viser klart. Eksempelvis er det slik at mange steder i Troms har dårligere vekstvilkår enn for eksempel Øst-Finnmark
I uttalelsen vises det til en rapport fra Senter for bygdeforskning der det fremgår at dagens jordbruksavtale ikke er god nok, og at det er sterke regionale utslag. I Troms gir det seg utslag i lav investeringstakt og svak rekruttering i sektoren.

Lars Peder Brekk (Sp)

Svar

Lars Peder Brekk: Når det gjelder grunnlaget for norsk landbruk i distriktene, vil jeg først vise til den store satsingen som regjeringen har gjennomført for å bedre de økonomiske rammevilkårene for norsk landbruk. Medregnet årets jordbruksavtale har inntektsmulighetene i jordbruket økt med 110.000 kroner per årsverk, dvs. + 70 pst., i perioden 2006-2012.
Ved jordbruksoppgjørene har vi gjort viktige prioriteringer som er til fordel for distriktslandbruket. Vi har spesielt prioritert rammevilkårene for grasbasert husdyrhold, som er av særlig betydning for jordbruket i Nord-Norge. I tilskuddsordningene med geografisk differensierte tilskuddssatser er satsene økt mest for distriktsjordbruket. Jeg vil også vise til at strukturprofilen i tilskuddsordningene er viktig for områder som Troms, som har en relativt stor andel av mindre driftsenheter.
I arbeidet med å bedre rammevilkårene for norsk jordbruk, har jeg mottatt krav om bedre inntektsnivå fra landbruket i flere deler av landet. Vi har ikke grunnlagsmateriale som viser at kommunene i Troms har et lavere inntektsnivå enn mange andre områder, som Agder, Telemark og store deler av Vestlandet.
Jeg vil i denne sammenheng vise til NILFs driftsgranskinger, som viser at familiens arbeidsfortjeneste per årsverk i melkeproduksjon for hele perioden 2005-2009 har vært bedre for melkebruk i Troms fylke jamført med både landsgjennomsnitt og nivået for bruk i Nordland fylke. Jeg vil også vise til tall fra SSB, gjengitt i årets Resultatkontrollrapport fra Budsjettnemnda for jordbruket, som angir at Troms var det fylket som hadde størst oppgang i personinntekt fra jordbruk/skogbruk/fiske fra 2008 til 2009.
Når dette er sagt, så vil jeg vise til at vi er godt kjent med den dårlige avlingssituasjonen som var i Troms i fjor og som medførte helt ekstraordinære utfordringer. Det ble satt inn en rekke tiltak for å avhjelpe denne situasjonen, bl.a. en betydelig økning i erstatningssatsene for grovfôr innenfor avlingsskadeordningen. Samtidig vil jeg også nevne at avlingssituasjonen i år heldigvis er god i Troms.
Jeg er enig i at Troms-jordbruket har store utfordringer, bl.a. knyttet til melkeproduksjonen, i likhet med flere andre regioner. Dette kan ikke løses isolert ved å endre sonegrensene. Her er de mer generelle landbrukspolitiske virkemidlene viktige, jf. den sterke prioriteringen av melkeproduksjon ved jordbruksoppgjørene.
Når det gjelder de geografisk differensierte tilskuddsordningene, vil jeg peke på at for investeringstilskudd gjelder de samme bestemmelser for hele Nord-Norge. Investeringstilskudd kan gis med inntil 30 prosent av godkjent kostnadsoverslag. For Sør-Norge er det et tak på inntil 900 000 kroner per foretak, mens det for Nord-Norge og Namdalen ikke er noen øvre beløpsgrense (tak).
I begrunnelsen for spørsmålet om harmonisering av tilskuddssatsene for hele Troms med Finnmark, er det pekt på at det mange steder i Troms er dårligere vekstvilkår enn f.eks. i Øst-Finnmark.
Når en jamfører ulike tilskuddssoner, vil det være tilfeller hvor tilskuddsnivået for ett/flere jordbruksforetak ikke oppleves som riktig jamført med høyere satser i nærliggende område. På grunn av henvendelser om justeringer av sonegrensene, har avtalepartene vurdert om sonegrensene for distriktstilskuddene for kjøtt- og melkeproduksjon bør endres. Partene var ved jordbruksoppgjøret i 2006 enige om at det ikke skulle åpnes for noen enkeltstående endring av disse sonegrensene, men at det først eventuelt må gjennomføres en helhetlig vurdering av alle sonegrensene ut fra nærmere fastsatte kriterier.
Dette prinsippet ble lagt fram for Stortinget som en del av behandlingen av jordbruksoppgjøret 2006. Partene har ved de senere jordbruksoppgjørene vektlagt dette prinsippet i vurderingen av sonesettingen for distriktstilskudd til kjøtt- og melkeproduksjon.
Jeg vil understreke at den viktigste distriktspolitiske effekten av jordbruksoppgjørene under denne regjeringen, er den sterke prioriteringen over flere år av de grasbaserte distriktsproduksjonene. Denne satsingen er ikke knyttet til bare distriktstilskuddene, men til en rekke tilskuddsordninger. Man kan derfor ikke se på og sammenligne effekten av enkeltvirkemidler isolert. Det er summen av virkemidler, markeds- og kostnadsforskjeller som må være grunnlaget for en helhetsvurdering.
Med grunnlag i momentene som er nevnt over, finner jeg ikke grunnlag for å endre sonefastsettingen for Troms når det gjelder tilskuddsordningene over jordbruksavtalen.