Skriftleg spørsmål fra Per Sandberg (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:641 (2011-2012)
Innlevert: 16.01.2012
Sendt: 17.01.2012
Svart på: 30.01.2012 av justis- og beredskapsminister Grete Faremo

Per Sandberg (FrP)

Spørsmål

Per Sandberg (FrP): Ser statsråden behovet for et sentralt bevisarkiv for tinglige beviser i straffesaker, og vil eventuelt statsråden foreta seg noe for opprettelsen av et slikt arkiv?

Grunngiving

For kort tid siden kunne man lese et medieoppslag knyttet til ovennevnte spørsmål. Det har tidligere blitt klart at en aktør i Trondheim, Norsk rettsmuseum, er klar til å ta på seg oppgaven med å opprette et slikt arkiv. Særlig etter at Gjenopptakelseskommisjonen har virket en tid, har behovet for sikring av bevisgjenstander blitt aktuelt. Når en slik problemstilling kommer opp fremstår det noe rart at dette ikke er noe som tidligere har blitt forelagt Stortinget. Jeg ønsker en uttalelse fra Statsråden om hennes syn på behovet for et slikt bevisarkiv. Videre vil det være nyttig med en oversikt over hvilket kostnadsbilde statsråden ser for seg samt hvorvidt det er mulig å lagre alle tinglige bevis fra straffesaker eller om det finnes en naturlig avgrensning.

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Tinglige bevis i straffesaker vil i de aller fleste tilfeller være gjenstander som i utgangspunktet enten tilhører siktede, fornærmede eller vitner/tredjepersoner, og som er beslaglagt av politiet i forbindelse med etterforskingen. I henhold til straffeprosessloven § 213 annet ledd første punktum faller beslag bort etter at straffesaken er endelig avgjort. Bevis kan derfor enten utleveres til rette eier eller destrueres/selges dersom det foreligger rettskraftig avgjørelse om inndragning. I stedet for slik destruksjon/salg kan beslaget beholdes/lagres, men dette beror i stor grad på en konkret vurdering i den enkelte sak. Dersom det ikke foreligger dom/forelegg på inndragning og beslaget bestrides av tredjepart, er det kun unntaksvis hjemmel for å opprettholde beslaget med tanke på en mulig fremtidig gjenåpningssak, jf. straffeprosessloven § 213 annet ledd annet punktum.
I dag lagres i praksis bevisene i mange av de alvorligste straffesakene.
Spørsmålet gjelder behovet for et sentralt arkiv for tinglige bevis i straffesaker, og berører ulike problemstillinger. Som eksempler på slike problemstillinger vil jeg nevne hvordan beslag skal behandles, lovhjemler for arkivering av bevis, lagringsmetoder ved særlige typer bevis, og avgrensing av hva som skal defineres som tinglige bevis. Videre må det vurderes om dagens løsning med lokale arkiver i de enkelte politidistriktene fungerer tilfredsstillende sammenlignet med eventuelle fordeler eller ulemper og kostnader ved opprettelse av et sentralt arkiv.
Ved arkivering av tinglige bevis er det forskjellige arkiveringsmetoder avhengig av gjenstandens art. Særlige utfordringer gjør seg gjeldende ved henholdsvis elektroniske og biologiske bevis, og arkiveringen av disse typer reiser også personvernspørsmål. For helhetens skyld nevner jeg også at Metodekontrollutvalget i NOU 2009:15 Skjult informasjon – åpen kontroll foreslo en bestemmelse om lagring av elektronisk materiale knyttet til kommunikasjonskontroll.
I begrunnelsen for spørsmålet er det vist til at Norsk rettsmuseum i Trondheim har meldt sin interesse for å påta seg oppgaven med å opprette et slikt arkiv. I denne forbindelse må jeg nevne at det reiser rettslige og administrative problemstillinger dersom Norsk rettsmuseum, som er en privat stiftelse, skal gis en arkivfunksjon og gjennom dette være forvalter av materiale som har sin opprinnelse i offentlige straffesaker.
Som det fremgår, representerer spørsmålet om arkivering av materiale fra avsluttede straffesaker en rekke problemstillinger av rettslig, administrativ og økonomisk karakter som ennå ikke er tilstrekkelig avklart. Det vil derfor ikke være riktig av meg som justisminister å konkludere på det nåværende tidspunkt. Jeg vil imidlertid ta initiativ overfor Politidirektoratet og Riksadvokaten for å vurdere regelverk og praksis, samt arealbehov og kostnader, for så vidt gjelder lagring av tinglige beviser.