Skriftleg spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:377 (2012-2013)
Innlevert: 30.11.2012
Sendt: 03.12.2012
Svart på: 07.12.2012 av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Mener Statsråden at hennes skriftlige besvarelse datert 21.11.11 på spørsmål 255 fra undertegnede, er i overenstemmelse med det pålegg Kommunal- og regionaldepartementet gir Fylkesmannen i Sogn og Fjordane i brev av 05.10.12 om å omgjøre sitt vedtak om å avvise en klage da vedtaket i saken ikke er et enkeltvedtak?

Grunngiving

I statsrådens skriftlige svar datert 21.11.11 på spørsmål 255, tilkjennegir svaret at vedtak gjort etter paragraf 32-1, 2.ledd i Plan- og bygningsloven, ikke er et enkeltvedtak og derfor ikke kan påklages. Også med denne lovoppfatningen lagt til grunn, avviser Fylkesmannen i Sogn og Fjordane en klage på vedtak i Fjell kommune hvor paragraf 32-1, 2. ledd ble lagt til grunn. Fylkesmannen i Hordaland påklager dette vedtaket med den begrunnelse at en "prosessuelt legg til grunn at vedtaket er eit enkeltvedtak som kan påklagast". Fylkesmannen i Sogn og Fjordane opprettholder sitt vedtak, ref. 2012/746-423.1, og saken går nå til departementet som i brev av 5.10.2012, ref. 12/1465-2, opphever Fylkesmannen i Sogn og Fjordane sitt vedtak pga. rettsanvendelsesfeil, og ber om ny behandling av saken.
I departementets brev av 5.10.2012, avsnitt 3.2, gir embetsverket uttrykk for sin oppfatning av hva som var intensjonen med § 32-1, 2.ledd, og at de mener at paragrafen ikke kan anvendes i den aktuelle saken. Om denne fortolkningen til departementet er den som lovgiverne la til grunn med § 32-1, 2.ledd, kan det reises spørsmål ved. Med dette som bakgrunn opphever departementet vedtaket til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, og ber om ny behandling av saken.
Jeg finner det bemerkelsesverdig at embetsverket i departementet og hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane tolker bruken av § 32-1, 2.ledd forskjellig, hvor Fylkesmannen sin fortolkning i min mening er i overensstemmelse med statsrådens svar på spørsmål 255, og det lokale kommunale skjønn som ble lagt til grunn i det opprinnelige vedtaket.
Formuleringen i pbl. § 32-1, 2.ledd, tolkes av mange som at lovgiverne har gitt det lokale selvstyret en overordnet skjønnskompetanse, da i overensstemmelse med det Europeiske charter (1985) om lokalt selvstyre.
Begrunnelsen for spørsmålet er således den forvirring som råder ved bruken av § 32-1, 2.ledd, og som jeg håper statsråden vil kunne avklare med sitt svar.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Spørsmålet fra stortingsrepresentant Hagesæter gjelder et juridisk og komplisert felt. Jeg ber derfor om forståelse for at mitt svar også blir av juridisk karakter.
Etter plan- og bygningsloven § 32-1 første ledd har kommunen en plikt til å forfølge ulovlige forhold. Fra denne plikten er det gjort et unntak i andre ledd, ved at kommunen kan la være å forfølge overtredelser av mindre betydning. Denne adgangen til ikke å forfølge ulovligheter er relativt begrenset, siden det ikke er opp til kommunen skjønn hva som er forhold av mindre betydning. Det ble i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008), som ligger til grunn for denne bestemmelsen, drøftet om det skulle innføres et såkalt opportunitetsprinsipp, med en større skjønnsmessig adgang til å unnlate å forfølge ulovligheter, blant annet basert på kommunens ressurssituasjon. Forslaget ble ikke fulgt opp, fordi ”det vil svekke kommunens plikt i for stor grad hvis adgangen til å unnlate oppfølging skal bero på kommunens skjønn” (proposisjonen kap. 13.5.1). Adgangen i § 32-1 andre ledd til å unnlate å forfølge ulovligheter innebærer altså verken en anledning for kommunen til å angi hva som er ulovlig, eller en mulighet for å definere en lokal grense for hvilke ulovlige forhold som er av mindre betydning. Bestemmelsen gir heller ikke adgang til å unnlate å forfølge ulovlige forhold ut fra en rimelighetsvurdering eller interesseavveining i den konkrete saken. Det at kommunens beslutning om å unnlate å forfølge et forhold ikke er et enkeltvedtak, har sammenheng med at det ellers ville være en fare for at naboer og andre berørte ville bruke § 32-1 som et virkemiddel i nabotvister.
I saken som er bakgrunn for både spørsmål nr. 255 og 377, var det utført et tiltak i strid med plan- og bygningslovgivningen. Når det ble oppdaget av kommunen, fattet kommunen selv et vedtak med pålegg om å rette det ulovlige forholdet. Vedtaket ble påklaget, og klagen ble som vanlig sendt via kommunen for en ny vurdering. Ved behandlingen av klagen, opphevet kommunen sitt eget pålegg. Vedtaket om å oppheve pålegget ble påklaget. Klageinstansen – fylkesmannen i Sogn og Fjordane – mente at kommunens beslutning om å oppheve vedtaket ikke kunne påklages, og avviste klagen. Denne avvisningen ble påklaget til Kommunal- og regionaldepartementet, som avgjorde saken i vedtak datert 05.10.2012. Departementet var uenig med fylkesmannen og mente således at fylkesmannen ikke hadde adgang til å avvise klagen.
For å oppheve et vedtak må det finnes et grunnlag for opphevelsen, for eksempel at vedtaket har en feil. Som departementet påpeker i vedtaket datert 05.10.2012 anses ikke § 32-1 andre ledd som en hjemmel for å oppheve et ellers lovlig pålegg om retting. Kommunens beslutning om å oppheve eget vedtak kunne lovlig påklages, og klagen skulle slik departementet vurderte saken, vært behandlet.
Mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 255 fra stortingsrepresentant Hagesæter gir generell informasjon om kommunens adgang til å unnlate å forfølge ulovlige forhold av mindre betydning. Vedtaket i brev datert 05.10.2012 gjelder en konkret situasjon der kommunen allerede har satt i gang ulovlighetsoppfølgingen. Det er altså ikke noe motstrid mellom konklusjonene i de to brevene.