Skriftleg spørsmål fra Torhild Bransdal (KrF) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:1443 (2017-2018)
Innlevert: 26.04.2018
Sendt: 26.04.2018
Svart på: 03.05.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Torhild Bransdal (KrF)

Spørsmål

Torhild Bransdal (KrF): Asylsøkere som konverterer, enten før de søker om asyl eller etter, opplever i mange tilfeller ikke å bli trodd. De frykter for sitt liv om de får avslag og blir sendt tilbake til sitt hjemland.
Hvilke prosedyrer har utlendingsforvaltningen i saker hvor søkeren har konvertert, i hvilken grad får søkeren eller andre relevante personer mulighet til å uttale seg om konverteringen, og blir alle søkere som har konvertert innkalt til intervju etter at konverteringen har skjedd, i tilfelle hvorfor ikke?

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som etter gjeldende lovverk skal vurdere om en asylsøker har et beskyttelsesbehov ved fremtidig retur, også i konvertittsaker. Vurderingen skjer på bakgrunn av søkerens anførsler og foreliggende landinformasjon om konvertitters situasjon i det aktuelle landet. Konvertitter vil få asyl hvis de står i fare for å bli utsatt for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur.

Når det er søkt om asyl får søkeren et personlig intervju med UDI (asylintervju), hvor søkeren skal opplyse om bakgrunnen for asylsøknaden og hvorfor det foreligger et behov for beskyttelse. Det er også mulig å sende inn tilleggsopplysninger etter intervjuet. Dersom UDI etter en konkret vurdering avslår asylsøknaden, kan avslaget påklages til UNE. I klageomgangen har klageren rett til fritt rettsråd uten behovsprøving (advokat). I klagen kan det redegjøres for hvorfor klageren mener avslaget er feil. Det kan også senere sendes inn skriftlige tilleggsopplysninger hvis det er behov for det.

Hvis klage er fremsatt, vurderer først UDI om det er grunn til å omgjøre eget vedtak. Hvis UDI ikke finner grunn til omgjøring, oversendes klagen til UNE for behandling.

Saksbehandlingsreglene i UNE fremgår av utlendingsloven og utlendingsforskriften. Når klagen skal avgjøres, må UNE bestemme avgjørelsesform. Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål kan avgjøres av en nemndleder eller av UNEs sekretariat. Det følger av dette at saker som anses å by på vesentlige tvilsspørsmål skal behandles i nemndmøte med eller uten personlig fremmøte fra klageren. Asylsøkere, herunder konvertitter, får derfor ikke alltid tilbud om å møte personlig for nemnda og uttale seg muntlig. Dette forutsetter at UNE mener det foreligger tvilsspørsmål som kan være avgjørende for utfallet i saken, og at det derfor er behov for å snakke med klageren direkte.

Troverdighet er et sentralt og til dels vanskelig spørsmål i alle asylsaker. Det er dessverre slik at noen snakker usant eller holder tilbake opplysninger for å få oppholdstillatelse, også konvertitter. UDI og UNE har tilgang til alle opplysninger i utlendingssaken og dermed bedre forutsetninger enn prester, geistlige miljøer, støttegrupper mv. for å vurdere troverdighet etter en helhetsvurdering av alle forhold. Eventuelle uttalelser fra prester, biskoper, pastorer, menigheter mv. blir vektlagt. Noen ganger får slike uttalelser avgjørende vekt – andre ganger ikke.

Regjeringen Solberg har iverksatt en rekke tiltak for å styrke utlendingsmyndighetenes saksbehandling i konvertittsaker. I 2016 instruerte Justis- og beredskapsdepartementet UNE om adgangen til å møte i nemndmøte og avgi uttalelse i konvertittsaker som gjelder troverdighet, slik at klageren i større grad skulle få mulighet til å ha med seg «andre» enn kun advokaten.

Videre instruerte departementet UNE i 2017 om å opprette et ressursutvalg for konvertittsaker. Utvalget skal bestå av ressurspersoner med særlig kunnskap om konverteringsspørsmål innenfor én eller flere trosretninger/livssyn, og det skal være en ressurs for beslutningstakerne i UNE og på denne måten bidra til å styrke saksbehandlingen.

Avslutningsvis nevner jeg at utlendingsmyndighetene har god dialog med kristne trossamfunn og organisasjoner, herunder et årlig høynivå-kontaktmøte med Den norske kirke og andre sentrale frikirkelige trossamfunn og organisasjoner, samt separate dialogmøter med sentrale menigheter og trossamfunn. Utlendingsmyndighetene inviterer også jevnlig fagpersoner til å holde kurs/foredrag for saksbehandlere og beslutningstakere.