Skriftleg spørsmål fra Kirsti Leirtrø (A) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:376 (2018-2019)
Innlevert: 15.11.2018
Sendt: 15.11.2018
Svart på: 19.11.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Kirsti Leirtrø (A)

Spørsmål

Kirsti Leirtrø (A): I NRK i dag 16.11.18 kan vi høre at personer fra Eritrea som ønsker å søke om familiegjenforening med sin familie i Norge ikke lenger får lov til å søke fra Addis Abeba. Dette skjer samtidig med at reisen fra Eritrea til Addis Abeba har blitt tryggere. Kampen mot menneskesmugling er viktig for Norge, men her blir konsekvensen at den øker.
Har regjeringen vurdert om Addis Abeba av sikkerhetshensyn bør være det rette søkerstedet, eller vurdert risikoen den enkelte utsettes for ved å velge Khartum som søkersted?

Grunngiving

24.10.18 varsler UDI at når det gjelder søknad om familiegjenforening for Eritreiske statsborgere så er Khartoum det riktige stedet å levere søknaden. Reglene for å søke om en oppholdstillatelse i Norge er slik at du må søke om det fra det landet vi har bestemt at er riktig for deg å søke fra. For eritreiske statsborgere har den norske regjering bestemt at Khartoum er riktige sted. De fleste eritreere som gjenforenes med familie i Norge har søkt ved den norske ambassaden i Addis Abeba.
Inntil nylig måtte eritreere smugles/reise illegalt fra Eritrea til Etiopia. Det må de fortsatt for å komme fra Eritrea til Sudan og de som ikke har pass/reisedokument fra Etiopia til Sudan.
Denne endringen innebærer en høy risiko for allerede sårbare barn og voksne som allerede befinner seg i Adis Abeba.
UNHCR anbefaler at de fleste eritreere som flykter fra hjemlandet anses som flyktninger i henhold til kriteriene i flyktningkonvensjonen, særlig på grunnlag av forfølgelsesfare knyttet til forfølgelsesgrunnene ”politisk oppfatning” og ”religion”. Grupper der forfølgelsesfare kan presumeres, er blant annet: 1) personer som har desertert eller unndratt seg nasjonaltjeneste 2) politisk opposisjonelle eller dissidenter 3) journalister og andre ansatte i medier 4) fagforeningsmedlemmer og aktivister for arbeidsrettigheter 5) religiøse minoriteter 6) kvinner med spesielle profiler 7) lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller intersex-personer (LHBTI) 8) medlemmer av bestemte etniske minoriteter 9) ofre for menneskehandel.
UDI er enig med UNHCR i at det kan foreligge risiko for forfølgelse ved retur til Eritrea for de gruppene som UNHCR påpeker som spesielt utsatte.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Det følger av utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd at søkere som oppholder seg utenfor riket skal fremme søknad «gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene». Søknader som ikke er levert på riktig utenriksstasjon, kan avslås på formelt grunnlag, det vil si uten at utlendingsmyndighetene vurderer realiteten i saken. I henhold til bestemmelsens syvende ledd kan det gjøres unntak hvis «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det.
Når det gjelder eritreiske borgere, har de siden den norske ambassaden i Asmara i Eritrea ble lagt ned i 2013, som hovedregel måttet levere søknader om oppholdstillatelse og visum ved den norske ambassaden i Khartoum i Sudan. Det er Utenriksdepartementet som beslutter hvordan utenrikstjenesten skal organiseres og som avgjør hvilke norske utenriksstasjoner som dekker hvilke land.
Justis- og beredskapsdepartementet ga 28. juni i år en instruks til Utlendingsdirektoratet med nærmere føringer for behandlingen av søknader om familieinnvandring som ikke er fremsatt ved riktig utenriksstasjon, jf. GI-07/2018 Behandling av søknader om familieetablering/-gjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, jf. niende ledd. Jeg presiserer at instruksen er generelt utformet (ikke landspesifikk), men problemstillingen har aktualisert seg for eritreere den siste tiden, slik som representanten Leirtrø viser til.
I instruksen understrekes det at søknader om oppholdstillatelse som ikke er levert til rett utenriksstasjon, som hovedregel skal avslås på formelt grunnlag. Terskelen for å benytte unntaksadgangen skal være høy. I instruksen legges det opp til at unntak kan gjøres dersom søkeren i eller på vei til landet der rett utenriksstasjon ligger, risikerer forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, som f.eks. retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff. Det understekes at det ikke er tilstrekkelig at reisen vil være utfordrende, tidkrevende eller kostbar. Det er Utlendingsdirektoratet som avgjør om det i den enkelte sak foreligger «sterke rimelighetsgrunner» som tilsier at søknaden skal tas til behandling selv om det ikke er søkt fra rett utenriksstasjon.
Jeg mener det er fornuftig at vi har klare regler for hvor søknader om oppholdstillatelse og visum skal leveres. Hvis søkerne selv kan velge hvor de vil søke, vil det kunne ha flere uheldige konsekvenser. Dersom den utenriksstasjonen hvor søkeren velger å innlevere sin søknad ikke har nødvendige språkkunnskaper eller kunnskap om lokale forhold i søkerens hjemland, kan dette påvirke muligheten for kontroll av fremlagte dokumenter og øvrig forberedelse av saken. Dette kan igjen få stor betydning for utfallet av søknaden. Det vil også føre til en uforutsigbar arbeidssituasjon for utenriksstasjonene, og det blir svært vanskelig å vurdere de ulike stasjonenes ressursbehov. Dette vil igjen kunne medføre lang ventetid ved enkelte utenriksstasjoner, og at personer som har økonomiske ressurser til å søke i andre land går foran i køen.