Skriftleg spørsmål fra Kirsti Leirtrø (A) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:412 (2018-2019)
Innlevert: 20.11.2018
Sendt: 21.11.2018
Svart på: 28.11.2018 av utenriksminister Ine Eriksen Søreide

Kirsti Leirtrø (A)

Spørsmål

Kirsti Leirtrø (A): I forrige uke stilte undertegnede spørsmål til justisministeren om situasjonen for personer fra Eritrea som søker familiegjenforening, og har fått endret søkersted. Svaret var at risikoen er vurdert av UD. Derfor gjentas spørsmålet til forhåpentligvis riktig statsråd.
Har regjeringen vurdert om Addis Abeba av sikkerhetshensyn bør være det rette søkerstedet, eller vurdert risikoen den enkelte utsettes for ved å velge Khartoum som søkersted?

Grunngiving

I NRK i dag 16.11.18 kan vi høre at personer fra Eritrea som ønsker å søke om familiegjenforening med sin familie i Norge ikke lenger får lov til å søke fra Addis Abeba. Dette skjer samtidig med at reisen fra Eritrea til Addis Abeba har blitt tryggere. Kampen mot menneskesmugling er viktig for Norge, men her blir konsekvensen at den øker.
24.10.18 varsler UDI at når det gjelder søknad om familiegjenforening for Eritreiske statsborgere så er Khartoum det riktige stedet å levere søknaden. Reglene for å søke om en oppholdstillatelse i Norge er slik at du må søke om det fra det landet vi har bestemt at er riktig for deg å søke fra. For eritreiske statsborgere har den norske regjering bestemt at Khartoum er riktige sted. De fleste eritreere som gjenforenes med familie i Norge har søkt ved den norske ambassaden i Addis Abeba.
Inntil nylig måtte eritreere smugles/reise illegalt fra Eritrea til Etiopia. Det må de fortsatt for å komme fra Eritrea til Sudan og de som ikke har pass/reisedokument fra Etiopia til Sudan.
Denne endringen innebærer en høy risiko for allerede sårbare barn og voksne som allerede befinner seg i Adis Abeba.
UNHCR anbefaler at de fleste eritreere som flykter fra hjemlandet anses som flyktninger i henhold til kriteriene i flyktningkonvensjonen, særlig på grunnlag av forfølgelsesfare knyttet til forfølgelsesgrunnene ”politisk oppfatning” og ”religion”. Grupper der forfølgelsesfare kan presumeres, er blant annet: 1) personer som har desertert eller unndratt seg nasjonaltjeneste 2) politisk opposisjonelle eller dissidenter 3) journalister og andre ansatte i medier 4) fagforeningsmedlemmer og aktivister for arbeidsrettigheter 5) religiøse minoriteter 6) kvinner med spesielle profiler 7) lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller intersex-personer (LHBTI) 8) medlemmer av bestemte etniske minoriteter 9) ofre for menneskehandel.
UDI er enig med UNHCR i at det kan foreligge risiko for forfølgelse ved retur til Eritrea for de gruppene som UNHCR påpeker som spesielt utsatte.

Ine Eriksen Søreide (H)

Svar

Ine Eriksen Søreide: Det er, slik justisministeren gjorde rede for i sin skriftlige besvarelse på spørsmål nummer 376, Utenriksdepartementet som beslutter hvordan utenrikstjenesten skal organiseres og som avgjør hvilke norske utenriksstasjoner som dekker hvilke land. En beslutning om hva som skal være riktig søknadssted vil basere seg på en vurdering av flere forhold, blant annet hva som vil være mest hensiktsmessig for søkerne, så vel som administrative og økonomiske aspekter.
Etter at Norge la ned ambassaden i Asmara i 2013, måtte eritreere henvises til å søke et annet sted. På grunn av konflikten mellom Eritrea og Etiopia, var det ikke mulig å henvise søkere til Addis Abeba, og Khartoum ble av UD valgt som rett søknadsted. Søkere har derfor henvendt seg til ambassaden i Khartoum siden 2013. Eritrea dekkes også på alle andre områder av ambassaden i Khartoum som sideakkreditert land.
Det er således ambassaden i Khartoum som er satt opp med den nødvendige kapasitet og kompetanse til å håndtere søknader fra Eritrea. Ambassaden i Addis Abeba er per i dag ikke satt opp til å overta som søknadsted for eritreiske borgere.
Som nevnt ovenfor har det tidligere ikke vært et alternativ å henvise eritreiske søkere til Etiopia. Endringen i det bilaterale forholdet mellom Eritrea og Etiopia, som helt nylig har funnet sted, aktualiserer en fornyet vurdering av hva som skal være rett søknadssted. En slik vurdering vil blant annet måtte omfatte hva som vil være mest hensiktsmessig for søkerne, inkludert de sikkerhetsmessige konsekvensene av de ulike alternativene. En eventuell endring av søknadssted vil uansett ta noe tid å implementere, siden det vil nødvendiggjøre endringer i ressurser og kompetanse på de berørte ambassadene.