Skriftleg spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) til statsministeren

Dokument nr. 15:1112 (2018-2019)
Innlevert: 01.03.2019
Sendt: 01.03.2019
Svart på: 08.03.2019 av statsminister Erna Solberg

Audun Lysbakken (SV)

Spørsmål

Audun Lysbakken (SV): 3. februar sa statsråd Ulstein at det er uaktuelt å bruke bistand som pressmiddel i flyktningpolitikken. 6. februar gjorde statsministeren det klart at plattformen ikke åpnet for et slikt pressmiddel. På tross av dette sier justisminister Wara 21.februar at:

«Regjeringen vil arbeide videre med hvordan Granavolden-plattformen skal forstås og følges opp på dette området med tanke på å oppnå flere returer og returavtaler.»

Vil regjeringen åpne for å kutte bistand for å inngå returavtaler?

Grunngiving

Det har den siste tiden vært strid mellom regjeringspartiene Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet om regjeringsplattformen åpner for å bruke bistand som pressmiddel for å få land til å ta imot avviste asylsøkere og andre borgere som ikke har lovlig opphold i Norge.
Statsministeren har selv uttalt at regjeringen ikke vil presse land til å inngå returavtaler, men at det å bruke Norges posisjon som bistandsgiver i forhandlinger om avtaler kan oppfattes som press.
Det er nå svært uklart hva som er regjeringens faktisk politikk på dette området, og hva regjeringen vil kunne vurdere å gjøre for å inngå flere returavtaler.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: I Stortingets asylforlik i november 2015 ble regjeringen bedt om å sikre gode returordninger for asylsøkere uten krav på beskyttelse, og det ble stadfestet at land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne borgere. Videre har Stortinget sluttet seg til Meld. St. 24 (2016-2017) Felles ansvar for felles fremtid – bærekraftmålene og norsk utviklingspolitikk og Meld. St 36 (2016-2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, som også berører denne problematikken. I Granavolden-plattformen sier regjeringen at den «vil bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler og øke aksept for prinsippet om at alle land har plikt til å ta imot egne borgere».
Regjeringen prioriterer arbeidet med å oppnå flere returer av personer som ikke har lovlig opphold i Norge og å inngå returavtaler med opprinnelsesland. Målet er at flest mulig skal etterleve utreiseplikten og reise hjem på egenhånd. Reintegreringsstøtte har lenge vært et sentralt virkemiddel for å legge til rette for flere returer. Likevel er det mange som motsetter seg utreise.
Når det gjelder den aktuelle dialogen med opprinnelsesland, viser jeg til justisminister Waras svar til Stortinget 21. februar 2019: I dialogen med disse landene, både dem vi har returavtale med og dem vi ønsker avtale med, er det blitt vist til norske prioriteringer om retur av personer uten lovlig opphold i Norge, og at Norge forventer at folkeretten etterleves og at statene tar imot egne borgere. I tilfeller hvor Norge gir bistand, vil bistanden bli omtalt i dialogen. Videre ble det under den store asylsøkertilstrømningen i 2015 på generelt grunnlag påpekt overfor en rekke land at utgifter til håndtering av asylsøkere føres som bistand. Stor
tilstrømning over tid vil redusere tilgjengelige midler og således føre til en reduksjon i utviklings- og humanitær bistand.
Regjeringen vurderer løpende hvordan Norge best kan benytte sin posisjon som bistandsyter. Vår vurdering er at det er positive virkemidler som gir best resultater i samarbeidet med opprinnelsesland, i kombinasjon med tydelige forventninger til tilbaketakelse av egne borgere. I dialogen med disse landene må vi ta hensyn til ulike interesser. Et eksempel på vellykket samarbeid er Etiopia, som vi nylig inngikk returavtale med. Avtalen åpner for å returnere etiopiere som ikke har opphold i Norge. Som ledd i avtalen vil Norge bidra til å styrke Etiopias kapasitet til å ta imot og reintegrere egne borgere som vender tilbake fra andre land, frivillig eller ikke frivillig.
Mange opprinnelsesland har svake offentlige institusjoner. Folkeregistre og systemer for utstedelse av pass og identitetspapirer er dårlige eller ikke-eksisterende. Verifisering av identitet kan by på problemer. Flere ønsker norsk bistand for å etablere eller styrke slike viktige systemer. Som det fremgår av Meld. St. 24 (2016-2017), danner bærekraftsmålene et viktig grunnlag for norsk utviklingspolitikk. Tilrettelegging for trygg, regulær og ansvarlig migrasjon inngår i bærekraftsmål 10. For å gjennomføre dette er det etter regjeringens syn klart at irregulær migrasjon må forhindres, og at alle land må akseptere retur av egne borgere. Dette er et felles ansvar for både opprinnelsesland og destinasjonsland, som nå også er bekreftet gjennom FNs migrasjonsplattform. Derfor inngår migrasjon i vår dialog med mange utviklingsland.