Dokument nr. 15:258 (2019-2020) Innlevert: 08.11.2019 Sendt: 08.11.2019 Svart på: 18.11.2019 av forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø
Marit Knutsdatter Strand (Sp): Flere tar til orde for endringer av kostnadskategorier for studier i høyere utdanning. I 2015 la en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe fram flere forslag til endring i rapporten "Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill". Det er gjort endringer i flere studier med tanke på praksis, mm.Hvordan er det gått med oppfølgingen av denne rapporten, og hva betyr denne for de grepene som gjøres i Universitets- og Høgskolesektoren nå, og hva er sammenhengen mellom tiltak fra regjeringa og skjevheten i kostnadskategoriene?
Iselin Nybø: Kunnskapsdepartementet nedsatte i 2014 en ekspertgruppe for å gjennomgå finansieringen av universiteter og høyskoler og foreslå forbedringer. I 2015 avla ekspertgruppen rapporten «Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill: nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler». Regjeringen omtalte rapporten i Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet: strukturreform i universitets- og høyskolesektoren, og la samtidig frem noen hovedprinsipper for hvordan finansieringssystemet ville bli endret. Endringene ble beskrevet i Prop. 1 S (2015–2016) og Prop. 1 S (2016–2017) for Kunnskapsdepartementet, og ble satt i verk i budsjettet for 2017.I finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er studietilbudene inndelt i seks kategorier (A–F) for å beregne finansiering over Kunnskapsdepartementets budsjett. Kategoriene har ulike satser som brukes i den resultatbaserte finansieringen basert på indikatorene for avlagte studiepoeng og uteksaminerte kandidater, og som brukes ved justeringer i basisdelen av rammebevilgningen ved tildeling av midler til studieplasser. Kategoriene er en grov inndeling, som gjenspeiler at det er gjennomsnittlige kostnadsforskjeller mellom ulike studietilbud. Kostnadsforskjellene henger blant annet sammen med ulike krav til infrastruktur og teknisk personale og omfanget av praksisstudier eller individuell veiledning.Helt fra finansieringskategoriene først ble tatt i bruk, har det blitt gjort klart at de ikke angir de nøyaktige kostnadene for studietilbudene. Hensynet til institusjonenes faglige og budsjettmessige handlingsfrihet er en hovedgrunn til at man opererer med få og brede kategorier som er politisk fastsatt, i stedet for at departementet definerer eksakte kostnader for hver utdanning. Kostnadene varier ikke bare mellom ulike utdanninger, men også mellom samme type utdanning ved ulike institusjoner, gitt at institusjonene har stor frihet til å innrette undervisningsopplegget. Bruken av de ulike satsene i finansieringssystemet påvirker den samlede rammebevilgningen til institusjonene, og midlene er ikke knyttet direkte til studietilbudene. Institusjonene har selv ansvar for å tilpasse studietilbudene til behovene og innenfor de rammene de har til rådighet.Ekspertgruppen foreslo å redusere antallet kategorier fra seks til fire for indikatoren for studiepoeng og en ny kandidatindikator med to kategorier. Departementet vurderte flere modeller med færre enn seks kategorier for studiepoeng og kandidater. Analysene viste at færre kategorier ville gitt store omfordelinger mellom institusjonene. Endringene ville slått negativt ut for institusjoner med mange utdanninger i de høyeste kategoriene, mens de ville slått positivt ut for institusjoner med mange utdanninger i de laveste kategoriene. Departementet mente det ikke var ønskelig med endringer som ga betydelige omfordelinger som ikke skyldtes endringer i resultater. En endring til flere kategorier ville gitt et mer komplisert system, og i mindre grad tatt høyde for institusjonenes handlingsfrihet. Departementet videreførte derfor de seks kategoriene for studiepoengsindikatoren og innførte kandidatindikatoren med de samme kategoriene og med et skille mellom korte og lange utdanningsløp.Den resultatbaserte finansieringen gir universitetene og høyskolene insentiver til å tilby relevant utdanning av høy kvalitet, men dekker ikke av seg selv alle finansieringsbehovene i sektoren. Derfor har regjeringen over flere år trappet opp bevilgningene til høyere utdanning, og styrket institusjonene med særskilte tildelinger der det har vært behov.