Torleif Hamre (SV): Et mål for samhandlingsreformen var å redusere antall liggedøgn på sjukehus ved å overføre mer ansvar til kommunene. Som en konsekvens ser vi i dag at sjukehusene skriver ut svært sjuke, eller til og med døende pasienter.
Anerkjenner helseministeren at praksis med så tidlig utskriving av pasienter fra sjukehusene har gått for langt, og hva vil helseministeren i så fall gjøre for at menneskelige hensyn skal tillegges større vekt i vurderingene?
Grunngiving
I det siste har vi hatt mange mediesaker om de store såkalte «dagbøtene» mange kommuner betaler for pasienter som blir liggende på sjukehus etter at spesialisthelsetjenesten har vurdert dem som utskrivningsklare. Den økonomiske sida av denne saken har jeg tatt opp flere ganger tidligere, blant annet i skriftlige spørsmål til helseministeren av 7.6.2019 og 27.11.2019 og i budsjettdebatten i Stortinget 27. november 2019. Men saken har i høyeste grad også menneskelig side. Mange sjuke mennesker i sårbare situasjoner opplever mye flytting fram og tilbake mellom sjukehus, kommunale mottaksplasser, hjem – og reinnleggelser. Ikke minst for eldre pasienter kan dette innebære store belastninger. Mye tyder på at overføringshastverket i mange tilfeller har blitt for stort.
I VG 28.11.2019 kan vi lese om at Bærum kommune rett og slett setter av betydelige beløp til «dagbøter» i sitt kommunebudsjett – ikke av mangel på egen mottakskapasitet, men for å kunne ta større menneskelige hensyn til kommunens innbyggere i en utsatt situasjon. Kommunalsjef for pleie og omsorg Morten Svarverud uttaler til avisa:
«Mange av disse pasientene er døende eller i livets siste fase. Hvis sykehuset mener at de kan dø i morgen eller i ambulansen fra sykehuset til sykehjemmet, da flytter vi dem ikke, med mindre de selv eller pårørende ønsker det. Vi lar dem bli på sykehuset og betaler for det.»
Dette er en prisverdig holdning fra Bærum kommunes side. Men kommuner som ikke er blant landets rikeste, vil kanskje ikke like enkelt kunne utvise samme grad av raushet. Og skal dette virkelig være et spørsmål om den enkelte kommunens økonomiske handlingsrom? Hvis kriteriene for utskriving tilsier at pasienter mot eget ønske skal kunne sendes ut «hvis sykehuset mener at de kan dø i morgen eller i ambulansen fra sykehuset til sykehjemmet», er det ikke da noe galt med kriteriene? Her kan jeg ikke forstå annet enn at åpenbare menneskelige hensyn ikke har fått nok plass i vurderingsgrunnlaget. Jeg vil derfor oppfordre helseministeren til å ta initiativ som kan sikre en rausere praksis ved sjukehusene.