Skriftleg spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2544 (2019-2020)
Innlevert: 07.09.2020
Sendt: 08.09.2020
Svart på: 11.09.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Mener statsråden at det er akseptabelt at voldoffererstatningsordningen ser ut til å resultere i færre erstatningsutbetalinger, og vil statsråden iverksette tiltak for å forbedre den erstatningsmessige situasjonen for voldsofre?

Grunngiving

Undertegnede har den siste tiden blitt gjort kjent med at muligheten for å bli tilkjent voldsoffererstatning har blitt betydelig svekket de siste årene, både for voldtektsofre og andre ofre. Dette har skjedd til tross for at det ikke har skjedd endring i lov / vilkår som kan forklare hvorfor færre voldsutsatte tilkjennes voldsoffererstatning.
Tall fra Kontoret for voldsoffererstatning bekrefter at færre voldsutsatte får erstatning, og senest den 20. juli i år kunne NRK melde at antallet avslåtte søknader ble mer enn doblet i fjor. Tallene fra voldsoffererstatningsmyndighetene viser at de siste fem årene har innvilgelsesprosenten i voldtektssaker som er henlagt av politiet, falt hvert år. Mens prosentdelen saker som der det ble innvilget erstatning var på 38 % i 2015, hadde denne sunket til 9,4 i 2019.
Det er altså færre og færre voldtatte som får voldsoffererstatning. Tallene viser at trenden er konstant nedadgående, og de siste fem årene har antallet som har blitt tilkjent erstatning sunket år for år.
Denne utviklingen gir grunn til å stiller spørsmål ved både hvorfor færre voldsutsatte tilkjennes erstatning, og hvilken ordning for voldsoffererstatning vi ønsker å ha. Voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis er nå så streng at erstatning ikke tilkjennes selv i saker der lovens vilkår helt klart synes å være oppfylt. Den nevnte saken fra NRK viser eksempel på et slikt tilfelle. Undertegnede forutsetter at en slik utvikling ikke er ønsket, og mener de her nevnte tall kan vitne om at vi per dags dato ikke har en rettferdig ordning for voldsoffererstatning.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Først vil jeg påpeke at nedgangen i de samlede utbetalingene av voldsoffererstatning i stor grad skyldes restanser. Dersom voldsoffererstatningsmyndighetene hadde behandlet like mange saker som de fikk inn, ville de samlede utbetalingene vært betraktelig høyere. Det er likevel korrekt at innvilgelsesprosenten i voldsoffererstatningssaker har gått ned. Mens innvilgeleseprosenten for alle voldsoffererstatningssaker lå på mellom 63 og 66 prosent i perioden 2015 til 2018, var den i 2019 og hittil i 2020 på rundt 50 prosent. Som nevnt i mitt svar 2. juli 2020 til spørsmål nr. 2117 fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes, skyldes dette i stor grad at Kontoret for voldsoffererstatning tidligere prioriterte saker med dom, og dermed har måttet behandle mange eldre henlagte saker de siste årene. Dessuten har Kontoret for voldsoffererstatning behandlet flere saker der handlingen skjedde langt tilbake i tid. Tidsmomentet, sammenholdt med en vanskelig bevissituasjon, resulterer ofte i avslag.
Avgjørelsen av om det er tilstrekkelig bevis for å slå fast at søker med klar sannsynlighetsovervekt har blitt utsatt for en handling, vil alltid bero på en konkret vurdering. I saker som er henlagt etter bevisets stilling er bevissituasjonen særlig vanskelig. Kontoret for voldsoffererstatning må vurdere om det er klar sannsynlighetsovervekt for at søker har blitt utsatt for en straffbar handling, selv om påtalemyndigheten har kommet til at det ikke kan bevises utover enhver rimelig tvil at mistenkte er skyldig. I saker som er henlagt fordi gjerningspersonen er ukjent kan bevissituasjonen også ofte være utfordrende.
Det er særlig utfordrende å slå fast at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at søker har blitt utsatt for en voldtekt. I Rt. 1996 side 864 uttaler Høyesterett:
«Den konkrete bevisvurdering i en slik sak vil etter bevisenes karakter ofte være meget vanskelig».
I LB-2017-167358 uttaler Borgarting lagmannsrett:
«For at det skal være voldtekt må også gjerningsmannen ha forsett om at den seksuelle omgang ikke var frivillig. For at det skal kunne legges til grunn i erstatningssaken her at det har vært voldtekter må det være en klar sannsynlighetsovervekt for det.»
Når det søkes om voldsoffererstatning for voldtekt i en sak som er henlagt, er motstridende forklaringer fra skadelidte og oppgitt skadevolder ofte de eneste bevisene. Det kan være enda vanskeligere å bevise en sak for voldsoffererstatningsmyndighetene enn for domstolene fordi saksbehandlingen er skriftlig. Erstatningsnemnda for voldsofre har beskrevet bevissituasjonen slik, jf. blant annet ENV-2017-3350:
«Nemnda bemerker innledningsvis at klagers advokats henvisning til Rt. 2011 side 641, hvor Høyesterett blant annet uttaler at domstolen i saker som den aktuelle som utgangspunkt har anledning til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering, ikke automatisk er overførbar til forvaltningens bevisvurdering. Det vises til domstolens umiddelbare bevisførsel og retten til kontradiksjon, som gjør at bevisbildet blir annerledes når saken behandles i domstolen. Etter nemndspraksis kreves det som regel bevismomenter utover en troverdig forklaring fra skadelidte for å legge forklaringen til grunn».
Det er således naturlig at innvilgelsesprosenten i voldtektssaker som er henlagt er lav.
Statistikken gjengitt i NRKs artikkel viser at andelen innvilgede voldsoffererstatningssøknader i voldtektssaker som er henlagt har gått betydelig ned siden 2015. Jeg vil for ordens skyld legge til at innvilgelsesprosenten i 2014 var på 20 prosent, før den i 2015 gikk opp til 38 prosent. Som stortingsrepresentanten påpeker, har loven ikke blitt endret i denne perioden. Justis- og beredskapsdepartementet har heller ikke gitt styringssignaler om endring av praksis. Departementet har heller ikke holdepunkter for å tro at den enkelte sak behandles annerledes nå enn tidligere.
4. september sendte jeg et forslag til en helt ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte på høring. Målet med ny lov er blant annet å sørge for at avgjørelsene i størst mulig grad legges til domstolene der det er bevisumiddelbarhet og kontradiksjon. Voldsutsatte skal etter forslaget få erstatning i de samme tilfellene og med samme beløp som de skulle fått fra skadevolder.