Skriftleg spørsmål fra Åsunn Lyngedal (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2287 (2020-2021)
Innlevert: 26.05.2021
Sendt: 27.05.2021
Svart på: 17.06.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Åsunn Lyngedal (A)

Spørsmål

Åsunn Lyngedal (A): Hva vil statsråden foreta seg for å avklare ansvarsforholdene og sikre et verdig tilbud til pasienter som er begjært innlagt for tvungen observasjon og som venter på transport?

Grunngiving

I deler av Norge er vi avhengig av luftambulanse for å transportere pasienter til behandling. For psykisk syke har de dessverre ikke samme prioritet som somatisk syke. Pasienter som er begjært innlagt for tvungen observasjon må ofte vente på transport grunnet manglende prioritet og kapasitetsproblemer hos luftambulansen. Utfordringen blir da å ivareta pasienten i ventetiden. Lofoten og Vesterålen har hvert sitt lokalsykehus og ett felles distriktspsykiatrisk senter. Ventetiden på transport varierer fra 3-4 timer til 12-24 timer. Vesterålen interkommunale legevakt har tilhold i lokalsykehuset på Stokmarknes. Den hadde fra 2013 en avtale med Nordlandssykehuset om at pasienter som er begjært innlagt for tvungen observasjon, skulle ivaretas i et eget rom ved allmennpsykiatrisk avdeling i påvente av transport med ambulansefly til Bodø. Legevaktslegen skulle ha det medisinske ansvaret, mens sykehusavdelingen skulle bidra med rom og helsepersonell. Da Nordlandssykehuset signaliserte at de ønsket å avslutte denne praksisen, sendte kommunene og helsefellesskapet en henvendelse til Statsforvalteren og ba om avklaring av ansvarsforhold. Denne ble videresendt til Helsedirektoratet som i svarbrev av 22.10.18 skriver: Helsedirektoratet har registrert at ventetiden på transport kan tangere ett døgn i Lofoten/Vesterålen. Dette er lang tid for en alvorlig og akutt psykisk syk pasient som kan ha behov for skjerming og medikasjon. Lang ventetid øker også risikoen for fysisk maktbruk. Dersom det regelmessig oppstår slike situasjoner og kapasitet eller prioritering på transportsiden ikke kan styrkes, bør partene vurdere å inngå tydelige avtaler som sikrer at disse pasientene får et faglig forsvarlig og omsorgsfullt tilbud mens de venter. Ansvarslinjene må da være klare, og ikke bryte med den lovpålagte ansvars- og oppgavedelingen mellom tjenestegrenene. En mulighet er at sykehusavdelingene i Lofoten/Vesterålen tar imot pasient til innleggelse på sengepost dersom transportmiddelet ikke har ankommet innen et gitt antall timer. Nordlandssykehuset avsluttet i 2019 avtalen. Helseforetaket hevder at DPS på Stokmarknes ikke kan ha pasienter «i transitt» fordi ikke er godkjent for tvang, og at pasientene er kommunenes ansvar inntil spesialisthelsetjenesten har overtatt behandlingsansvaret.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg vil takke representanten Lyngedal for å ta opp et viktig spørsmål. Pasienter med psykiske lidelser skal ha et like godt tilbud som pasienter med somatisk sykdom.
Et viktig tiltak i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 er at kommuner og helseforetak skal etablere helsefellesskap, og utvikle og planlegge tjenester sammen. Dette ble fulgt opp i foretaksmøtet med de regionale helseforetakene i januar 2020. Der ba jeg om at det ble stilt krav til helseforetakene om å prioritere utvikling av tjenester til pasienter som trenger tjenester fra både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, i kommende utviklingsplaner. Dette planarbeidet skal være tuftet på felles planlegging og utvikling i helsefellesskapene. Barn og unge, voksne med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser skal prioriteres i utviklingsplanarbeidet. Jeg ba også de regionale helseforetakene gjennomgå akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus i samarbeid med kommunene.
Helse Nord RHF har nylig startet arbeidet med Strategi for prehospitale tjenester i helseregionen. Strategien skal gi overordnede rammer og føringer for helseforetakenes utviklingsplaner, herunder identifisere områder der det er ønskelig å ha mer standardisering og felles prosedyrer mellom helseforetakene i regionen. En viktig del av dette arbeidet er å bidra til å redusere uønsket variasjon i transport av psykisk syke pasienter og foreslå tiltak for bedre pasientforløp for denne pasientgruppen.
Lyngedal stiller spørsmål om ansvarsforholdene for pasienter som er begjært innlagt for tvungen observasjon og som venter på transport. Helsedirektoratet fortolket regelverket i 2018 i et brev til Fylkesmannen (nå Statsforvalteren). I Helsedirektoratets vurdering av ansvarsforhold heter det at:

"Kommunen skal i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 4-1 sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det regionale helseforetaket skal på sin side sørge for forsvarlige spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjon, herunder ambulansetransport, til personer bosatt i regionen, jf. spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-1a og 2-2. Begge har en plikt til å planlegge tjenestene sine og til å arbeide systematisk med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgssektoren.
Om det er kommune eller helseforetak som har medisinskfaglig ansvar for pasientene som venter på ambulansetransport avhenger av hvem som yter helsehjelp til pasienten i ventetiden. Det medisinskfaglige ansvaret må ligge hos den virksomheten hvor helsepersonellet som faktisk yter helsehjelpen (herunder omsorg), er ansatt eller engasjert for å yte helsehjelp. Dette har sammenheng med muligheten til å instruere og styre helsepersonellet, og hvor ansvaret for deres handlinger ligger, for eksempel i relasjon til erstatningsansvar, straffeansvar og tilsynsreaksjoner. Så lenge det er personell ansatt i eller engasjert av kommunehelsetjenesten, som yter helsehjelp og har omsorgen for pasienten i ventetiden, vil kommunen ha det medisinskfaglige ansvaret for pasienten og behandlingen/omsorgen som ytes. At kommunehelsetjenestens personell yter helsehjelpen i et lokale som er utlånt av en sykehusavdeling, endrer ikke på ansvarsforholdet.
Hvis derimot helsepersonellet ansatt på en sykehusavdeling overtar ytelsen av helsehjelp til pasienten i ventetiden, vil det medisinskfaglige ansvaret ligge hos spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten kan ikke gjennom avtaler overlate det medisinskfaglige ansvaret for helsehjelp som ytes i sykehusavdelingens lokaler og med denne avdelingens personell til legevaktslege (kommunen), med mindre avtalen samtidig gir kommunen instruksjonsmyndighet og mulighet til å styre og kontrollere den aktuelle tjenesten.
Synspunktet om at det medisinskfaglige ansvaret for en pasient som er henvist til tvungen observasjon, ligger hos kommunehelsetjenesten til pasienten ankommer institusjon som er godkjent for tvang, er etter Helsedirektoratets oppfatning ikke korrekt. I samsvar med ovenstående, vil ansvaret - også det medisinskfaglige - måtte ligge hos den virksomheten som faktisk yter helsehjelpen. Kommunehelsetjenesten har ansvaret til ambulansepersonell (spesialisthelsetjenesten) har overtatt ansvaret for pasienten. Hvis kommunen har vurdert det som forsvarlig at pasienten reiser til spesialisthelsetjenesten på annen måte enn med ambulanse, for eksempel med taxi eller privatbil, vil kommunen ha ansvaret for pasienten fram til spesialisthelsetjenesten tar imot pasienten. Vi minner også om at en pasient kan være henvist til og innlagt i institusjon som er godkjent for tvang i inntil 24 timer før det faktisk er vurdert og fattet vedtak om tvungen observasjon, jf. psykisk helsevernforskriften § 10 annet ledd. Det er i denne situasjonen utvilsomt at det er institusjonen (spesialisthelsetjenesten) der pasienten er innlagt - og ikke henvisende instans (kommunehelsetjenesten) - som har det medisinskfaglige ansvaret for pasienten, uavhengig av om vedkommende ennå er vurdert for tvang."

Helsedirektoratets brev av 2018 ble utdypet i april 2021, med vurderinger om innleggelse i institusjon i påvente av transport til godkjent institusjon for tvang, behandlingsansvaret for pasienten og hvilken type medikamentell behandling som kan gis. Jeg legger til grunn at Helsedirektoratets vurderinger har bidratt til å tydeliggjøre ansvarsforholdene og at helseforetak og kommuner er kjent med disse vurderingene.