Skriftleg spørsmål fra Freddy André Øvstegård (SV) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:2984 (2022-2023)
Innlevert: 24.08.2023
Sendt: 24.08.2023
Svart på: 30.08.2023 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Freddy André Øvstegård (SV)

Spørsmål

Freddy André Øvstegård (SV): Mener statsråden det er rimelig at uføreytelser blir redusert til under minsteytelsen, eller vil hun ta initiativ til endringer for å sikre et minste gulv for flere?

Grunngiving

Reglene for trygdetid knyttet til uføretrygd fører til at en stor prosentandel av den norske befolkningen får mindre enn minstesatsen for uføretrygd hele livet hvis de blir uføre. Etter folketrygdloven § 12-12 og § 12-13 beregnes uføretrygden normalt slik at full minsteytelse kun gis til personer som har minst 40 års trygdetid. Det vil si at personer som for eksempel har kommet til Norge som 25 åring og senere blir uføre ikke engang vil kunne få minstesatsen for uføretrygden. De som er rammet må leve på sosialhjelp eller familien sin frem til alderspensjonen.
Dette har ført til at noen for eksempel kun får utbetalt rundt 6 200 kroner i måneden før skatt. Det er åpenbart svært vanskelig å overleve med så lav inntekt i Norge.
Regelverket sier altså at minsteytelse ved uførhet ikke gjelder ved kort trygdetid.

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Folketrygden er en obligatorisk forsikringsordning i Norge. Personer som er bosatt eller arbeidstaker i Norge, har pliktig medlemskap.
Uføretrygd og pensjoner fastsettes ut fra nivå på og antall år med tidligere pensjonsgivende inntekt og medlemskap i trygden.
Grunnlaget for uføretrygd er enten 66 prosent av gjennomsnittet av pensjonsgivende inntekt (opp til seks ganger grunnbeløpet) de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet eller minste årlig ytelse, dersom dette gir et høyere beløp. Uføretrygden – enten som 66 prosent av tidligere inntekt eller minste årlig ytelse – blir deretter justert for uføregrad og for trygdetid.
I begrunnelsen for spørsmålet skriver representanten at en person som kommer til Norge som 25-åring og senere blir ufør, ikke engang vil få minstesats. Jeg vil opplyse om at det ikke nødvendigvis er tilfelle. En uføretrygd fastsatt på grunnlag av ev. pensjonsgivende inntekt som personen har i Norge i årene før uføretidspunktet vil kunne være en god del høyere enn full minste årlig ytelse, selv om uføretrygden blir justert for trygdetid. I tillegg kan personen ha rett på uførepensjon fra tjenestepensjonsordning i offentlig eller privat sektor, samt uføreytelse fra utenlandsk trygdemyndighet.
Den tidligere uførepensjonen ble, i likhet med alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19 og pensjon til gjenlevende ektefelle, forholdsmessig redusert dersom trygdetiden og eller antall år med inntekt over ett grunnbeløp var mindre enn 40 (inkludert antatt framtidig opptjening etter uføretidspunkt eller dødsfall). Det gjelder både grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg, og dermed også minstepensjon.
I forslaget til ny uføretrygd (Prop. 130 L for 2010–2011) lagt fram 27. mai 2011 av Regjeringen Stoltenberg II, ble det drøftet om også den nye uføreytelsen skulle justeres for trygdetid. Departementet viste til at siden den nye uføretrygden i motsetningen til uførepensjonen beregnes med utgangspunkt i inntekten i en forholdsvis kort periode før uføretidspunktet, vil det ikke være nødvendig å ta hensyn til trygdetid.
Departementet viste imidlertid til at daværende regler også var begrunnet i hensyn som var uavhengige av beregningsmodellen for uføretrygd. Når ytelsen ble redusert ved manglende trygdetid, skyldtes dette at tilknytningen til Norge i seg selv ble tillagt vekt.
Videre viste departementet til at når den nye uføretrygden beregnes med utgangspunkt i gjennomsnittet av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet, ville det i utgangspunktet innebærer at en allerede etter kort tid i Norge ville kunne få rett til en varig ytelse på et relativt høyt nivå. På samme måte som for uførepensjonen, ville det kunne oppfattes som urimelig om en person som har liten tilknytning til Norge skal få like høy uføretrygd som en som har bodd i Norge hele livet. Personer som har bodd utenfor Norge kan også rett til en uføretrygd fra annet land ut fra opptjeningen der. Det kunne særlig framstå som urimelig dersom personer med liten tilknytning til Norge får en høy uføretrygd og deretter tar med seg den høye ytelsen tilbake til utlandet. Ved reduksjonen ved manglende trygdetid er det allerede ved innvilgelsen av pensjonen har tatt høyde for tilknytningen til folketrygden, noe som vil kunne bygge opp under uføreordningens legitimitet.
Departementet mente derfor at både minsteytelsen og den delen av uføretrygden som avhenger av inntekt (66 prosent av beregningsgrunnlaget) fortsatt burde reduseres dersom en har svak tilknytning til Norge, dvs. at den reduseres forholdsmessig når samlet trygdetid er mindre enn 40 år.
Stortinget sluttet seg til forslaget da saken ble behandlet i desember 2011.
Alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19, garantipensjonen i ny alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 20, pensjon til gjenlevende ektefelle, barnepensjon og den nye omstillingsytelsen til gjenlevende (som innføres fra 1. januar 2024) blir alle redusert dersom trygdetiden er mindre enn 40 år, nettopp av de samme grunnene som pekt på over. Også her vil det kunne foreligge rett til alderspensjon og ytelser til etterlatte fra utenlandske trygdeordninger.
Formålet med satser for minste årlig ytelse er ikke å kompensere for manglende medlemskap i folketrygden, men å sikre en viss uføretrygd for personer som enten har hatt lav inntekt eller ikke hatt inntekt mens de har vært medlem av folketrygden. Jeg mener det er rimelig at tilknytningen til Norge har betydning for uføretrygden, og at både minsteytelsen og den inntektsavhengige uføretrygden reduseres forholdsmessig når trygdetid er mindre enn 40 år. Jeg ser derfor ikke behov for å gjøre endringer på dette området.