Aleksander Stokkebø (H): Kan statsråden utdype terskelen for å gi dispensasjon i "særskilde høve", der sjåføren åpenbart har utmerket helse og førerferdigheter, samt opplyse hvor mange søknader og innvilgelser/avslag som har funnet sted i de enkelte år siden 2009?
Grunngiving
Aftenbladet har skrevet en god sak om 73 år gamle Einar, som gruer seg til han fyller 75. Da får han nemlig ikke være bussjåfør lenger, jf. Yrkestransportloven § 37a.
Jeg forstår veldig godt Einars frustasjon. Han er i god form og har lyst å bidra. Samtidig ser han at samfunnet snart ikke vil la ham bruke ekspertisen sitt og utøve yrket han brenner for.
Sikkerhet for fører og passasjerer må alltid komme først. Det kan vi ikke kompromisse på. Samtidig mener jeg det må være "lov å bruga ved". I dagens samfunn, der folk lever sunnere og lengre, burde det vel være rom for å reelt vurdere dispensasjoner der folks kjøreferdigheter og helse utvilsomt, og jeg understreker utvilsomt, er på topp. Dette burde det være mulig å teste og verifisere med jevne mellomrom.
Allerede i dag kan Politidirektoratet gi dispensasjon i "særskilde høve". Ordlyden gir anvisning på en kvalifisert terskel, men det virker som om den tolkes i overkant strengt. Det illustreres godt av en sak jeg ble kontaktet om under pandemien: Det gjaldt ytre distrikt i Rogaland, med betydelige avstander, hvor man slet med å rekruttere nye sjåfører - og pandemien stod på som verst. Den erfarne sjåføren sa seg villig til å fortsette til ny var på plass. Legeattest og bekreftelse fra oppdragsgiver var i orden, og det ble søkt om midlertidig dispensasjon. Avslaget var likevel kontant.
Hvis man ikke i en slik situasjon kan få godkjenning, når man kan det da?
Jeg vil be statsråden nærmere utdype terskelen for å gi dispensasjon, for tilfeller der fører åpenbart har utmerket helse og førerferdigheter.