Skriftleg spørsmål fra Torgeir Knag Fylkesnes (SV) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:353 (2023-2024)
Innlevert: 03.11.2023
Sendt: 07.11.2023
Svart på: 14.11.2023 av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun

Torgeir Knag Fylkesnes (SV)

Spørsmål

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Barnekonvensjonen skal sikre at alle barn har rett til grunnskoleopplæring. På Svalbard har nå ikke alle barn rett til skoleplass fordi regjeringen i ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen fratar barn retten til skoleplass dersom de trenger spesialundervisning. Flere sentrale høringsinstanser mener endringen bryter menneskerettighetene. I høringsbrevet adresseres ikke bekymringene.
Kan statsråden gi sin vurdering av bekymringene til høringsinstansene?

Grunngiving

Under høringsrunden om ny Forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen uttrykte flere instanser bekymring knyttet til om forskriften vil bryte med menneskerettighetene. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), juridisk fakultet ved UiT, Statsforvalteren i Troms og Finnmark og andre sendte inn høringssvar der de påpeker akkurat dette, at den nye forskriften vil bryte mot barnekonvensjonen hvis man fjerner barns rett til grunnopplæring.
NIM sendte også et brev til Stortinget i september 2022 der de ber utdannings- og forskningskomiteen å vurdere om det er behov for en ny gjennomgang av innholdet sett opp mot menneskerettighetene. Det er også lovfestet at hvis opplæringsloven eller andre forskrifter strider mot FNs barnekonvensjon, så skal barnekonvensjonen gjelde.

Kari Nessa Nordtun (A)

Svar

Kari Nessa Nordtun: Jeg er opptatt av at barn og unge som er i Longyearbyen får et skoletilbud av god kvalitet og som kan danne grunnlag for deres videre studier og arbeidsliv. Samtidig krever svalbardpolitikken at rettighetene der er begrenset sammenlignet med rettighetene i Fastlands-Norge. Ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen trådte i kraft 1. august 2022. Forskriften skal sikre at barn og unge i Longyearbyen får et forsvarlig, men tydelig avgrenset tilbud. Hensikten med den nye forskriften var blant annet å avklare Longyearbyen lokalstyres forpliktelser etter opplæringsloven og gjøre det lettere for familier og andre i Longyearbyen å vite hvilke rettigheter og plikter som gjelder for dem.
Samfunnet i Longyearbyen er på mange måter spesielt, og er ikke innrettet på samme måte som samfunnet i Fastlands-Norge. De spesielle rammebetingelsene på Svalbard medfører at ikke alle rettigheter og plikter kan oppfylles der. Utlendingsloven gjelder ikke der, og det er et lavt skattenivå. For å kunne oppholde seg på Svalbard må man kunne forsørge seg selv, og sentrale deler av rettighets- og velferdslovgivningen er ikke gjort gjeldende der. Ved behov for ytelser som går ut over det lokale tjenestetilbudet som er i Longyearbyen, må norske statsborgere henvende seg til sin hjemkommune i Fastlands-Norge, mens utenlandske statsborgere uten slik tilknytning til fastlandet må reise til sine hjemland for å få oppfylt sine behov. Dette gjelder også for opplæringstilbudet i Longyearbyen.
Jeg vil understreke at det i utgangspunktet er en rett og plikt til grunnskoleopplæring for barn og unge som oppholder seg i Longyearbyen. I enkelte tilfeller kan det likevel være barn med så store tilretteleggingsbehov at de ikke kan få oppfylt disse i Longyearbyen. Retten til spesialundervisning i grunnskolen er derfor begrenset til barn med behov for mindre eller moderat tilrettelegging av opplæringen. At retten er begrenset har sammenheng med en rekke forhold, bl.a. at sentrale deler av helse- og velferdstjenestetilbudet som man har på fastlandet, ikke er til stede i Longyearbyen og at kompetansen og kapasiteten ved Longyearbyen skole er mer begrenset enn det som er vanlig i kommuner på fastlandet. Denne situasjonen er et utslag av norsk svalbardpolitikk som er tydelig på at tjenestetilbudet i Longyearbyen skal være en særskilt og begrenset løsning tilpasset de stedlige forholdene. Det kan derfor være tilfeller hvor det ikke er til et barns beste å bo i Longyearbyen.
Før fastsettelsen av den nye forskriften ble forholdet til Norges menneskerettslige forpliktelser, blant annet FNs barnekonvensjon, vurdert. Barnekonvensjonen gjelder i utgangspunktet også på Svalbard. De nevnte hensynene og rammebetingelsene der har likevel konsekvenser for oppfyllelsen av menneskerettslige forpliktelser på Svalbard, og særlig for vurderinger av om forskjellsbehandling er saklig og forholdsmessig, og dermed ikke-diskriminerende. Selv om Norge er forpliktet til å sikre alle barn grunnleggende utdanning, kan de stedlige forholdene innebære at enkelte rettigheter ikke må oppfylles i Longyearbyen eller på Svalbard.