Grunngiving

Det er stor etterspørsel etter utredning for ADHD blant voksne.
Det er positivt med bevisstgjøring rundt diagnosen, så flere får mulighet til å forstå og søke hjelp med sine livsutfordringer. Forekomsten hos jenter mellom 16 og 24 år har økt kraftig de siste årene. Det kan bety at vi har blitt flinkere til å se sammenhengen mellom symptomer som tidligere har vært oversett hos unge, tilpasningsdyktige kvinner. Ubehandlet ADHD kan gi redusert livskvalitet for alle kjønn i alle aldre.
Dessverre makter ikke det offentlige å møte behovet for hjelp og avviser mange som søker utredning:
https://www.nrk.no/rogaland/maja-brukte-sparepengene-pa-adhd-diagnosen-_-men-fikk-ikke-hjelp-av-det-offentlige-helsevesenet-1.16410027
Løsningen for flere blir å benytte private helsetjenester, der man betaler mellom 10 000 og 40 000. Det privates kompetanse på området skal berømmes. Det er likevel uheldig at vi i et sosialdemokrati med en sosialdemokratisk regjering ser et fremvoksende klasseskille mellom de som har råd til å betale for helsehjelp som gir dem riktige medisiner og ikke. Det er heller ikke logisk at man på et svært tidlig tidspunkt i utredningen må avgjøre om man ønsker å bruke oppsparte midler på oppfølging. Det kan føre til at mennesker som er født med ADHD ikke gjennomfører utredning fordi det er usikkerhet knyttet til utfallet og den økonomiske kostnaden er stor.
I hvilken grad man får videre henvisning, avhenger også av at man har god innsikt i sitt symptombilde og presenterer dette på en overbevisende måte til fastlegen, selv om man ikke er fagperson som pasient.
Kort oppsummert ligger for mye av ansvaret for ADHD-behandling - inkludert å identifisere diagnosen og finansiere behandling - i dag på pasienten selv. Det offentlige helsevesenet må følge opp bedre ved mistanke om ADHD enn de gjør i dag.