Høsten 2010 ble det tidligere Politiets overvåkingstjeneste
(POT) anklaget for å ha forfalsket det såkalte «pengebeviset». Dette
fremgikk av boken «Forfalskningen – Politiets løgn i Treholtsaken».
Deretter kom det oppslag i media om at POT i halv-annet år skal
ha overvåket familien Treholt i deres leilighet i Oscars gate 61
i Oslo. Overvåkingen skulle angivelig ha skjedd frem til Arne Treholt
ble pågrepet og siktet for spionasje 20. januar 1984. POTs påståtte
metodebruk ble kritisert i media.
Utvalget overveide om det på eget initiativ skulle
iverksette en undersøkelse i Treholt-saken. På bakgrunn av den tiden
som er gått, ligger en undersøkelse av POTs metodebruk i saken i ytterkant
av utvalgets kontrollformål etter kontrolloven § 2. Alvoret i de
anklagene som var rettet mot POTs metodebruk og sakens samfunnsmessige
og historiske betydning, medførte at utvalget 22. september 2010
likevel besluttet å undersøke POTs metodebruk i saken. Utvalget opplyste
om dette i en pressemelding samme dag.
I etterkant av utvalgets beslutning om å undersøke
saken kunngjorde tidligere leder av kommisjonen som i 1994 ble nedsatt
av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske
borgere, Lund-kommisjonen, i en pressemelding
at kommisjonen ble gjort kjent med videoovervåking av Treholts leilighet
under arbeidet med sin rapport. Videoovervåkingen ble likevel ikke
omtalt i Lund-rapporten.
Tidligere er påstander om romavlytting av familien
Treholts leilighet blitt omtalt i Trond Berghs og Knut Einar Eriksens
bok «Den hemmelige krigen – overvåking i Norge 1914–1997», bind 2,
på side 325.
Kontrolloven § 2 fastsetter at formålet med EOS-utvalgets
kontroll er «å klarlegge om og forebygge at det øves urett mot noen,
herunder påse at det ikke nyttes mer inngripende midler enn det
som er nødvendig etter forholdene, og at tjenestene respekterer
menneskerettighetene». Formålet med utvalgets kontroll er videre
å påse at utøvelse av etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-tjeneste) ikke utilbørlig skader samfunnslivet og at virksomhetene holdes
innenfor rammen av lov, direktiver og ulovfestet rett.
Selv om utvalgets kontroll med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste i hovedsak er rettet mot virksomheten i dagens
tjenester, er ikke utvalget forhindret fra å utøve kontroll med virksomhet
som ligger tilbake i tid, heller ikke før etableringen av EOS-utvalget
i 1996. Kontrolloven § 3 annet ledd annet punktum fastsetter at
utvalget av eget tiltak skal ta opp «alle saker og forhold som det
ut fra formålet finner riktig å behandle, og særlig slike som har
vært gjenstand for offentlig kritikk».
Følgende mandat for undersøkelsen ble vedtatt på
møte i EOS-utvalget 24. november 2010:
«Utvalget skal undersøke om Politiets overvåkningstjeneste
(POT), eventuelt annen EOS-tjeneste, benyttet ulovlige metoder i
Treholt-saken. Utvalget skal i så fall særlig søke å kartlegge omfanget
av slik metodebruk, hjemmelsspørsmålet, hvem som kjente til metodebruken
og hvem som godkjente denne.»
Utvalget meddelte Stortinget at det ønsket
å rapportere om sine funn og konklusjoner i en ugradert, særskilt
melding i samsvar med kontrolloven § 8 nr. 2, jf. kontrollinstruksen
§ 13.
Utvalgets mandat har vært å undersøke hvorvidt POT,
eventuelt annen EOS-tjeneste, benyttet «ulovlige metoder i Treholt-saken».
De øvrige organiserte tjenestene på
den tiden var Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben (FO/S) og
Forsvarets Overkommando/Etterretningsstaben (FO/E).
Det finnes ingen entydig definisjon av hva en metode er i politifaglig sammenheng. I
vid forstand omfatter begrepet alle virkemidler politiet benytter
seg av for å løse sine oppgaver, også kalt politimetoder. Med etterforskingsmetoder menes
virkemidler for informasjonsinnhenting i forbindelse med etterforsking av et straffbart forhold.
Slike metoder kan ha hjemmel både i lov og ulovfestet rett, alt
ettersom hvor inngripende i borgernes rettssfære metoden er ansett
å være.
På den tid da Treholt ble overvåket, hadde POT adgang
til å benytte både lovfestede og ulovfestede metoder i sin virksomhet.
EOS-utvalget har i undersøkelsen særlig fokusert på metoder som er
av en slik karakter at de ifølge legalitetsprinsippet må ha hjemmel
i lov, for eksempel romavlytting. Bruk av ulovfestede metoder som visuell
spaning i det offentlige rom, provokasjon, infiltrasjon og bruk
av informanter og kilder mv., er i mindre grad undersøkt.
Utvalgets undersøkelse er i all hovedsak begrenset
til POTs overvåking av Treholt på norsk territorium før pågripelsen.
Undersøkelsen omfatter både POTs metodebruk overfor Treholt i overvåkingsøyemed
og metodebruk som i lovens forstand ble ansett som etterforskingsmidler. Skillet
mellom forebyggende virksomhet og etterforsking var imidlertid langt
mindre klart på den tiden enn i dag.
Utvalgets kontroll med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste omfatter ikke kontroll med overordnet påtalemyndighet,
jf. kontrolloven § 1 annet ledd. Overordnet påtalemyndighet omfatter
Riksadvokatembetet og statsadvokatembetene. Disse embeters ansvar
og rolle under etterforskingen av saken har derfor ikke vært gjenstand
for vurdering. Heller ikke Justisdepartementets ansvar og rolle
i saken er vurdert, fordi dette faller utenfor utvalgets kontrollområde.
Utvalget har likevel, i samsvar med mandatet, undersøkt
hvem som kjente til POTs metodebruk overfor Treholt, også innenfor
overordnet myndighet
Med overordnet myndighet menes i denne
sammenheng Justisdepartementet og overordnet påtalemyndighet..
Formålet med EOS-utvalgets undersøkelse har vært
å kartlegge metodebruken forut for pågripelsen av Treholt i januar
1984. Utvalgets undersøkelse har særlig vært rettet mot å klargjøre fakta
i saken.
Utvalgets undersøkelse er gjennomført på selvstendig
grunnlag og har vært løsrevet fra og uavhengig av Gjenopptakelseskommisjonens fornyede
behandling av Treholts gjenåpningsbegjæring av straffesaken, som
også ble påbegynt høsten 2010. Utvalgets undersøkelse av POTs metodebruk
i Treholt-saken er dermed ikke forbundet med en even-tuell gjenåpning
av straffesaken.
EOS-utvalget og Gjenopptakelseskommisjonen har
i sine respektive undersøkelser til dels gjennomført avhør av de
samme personene (tjenestemenn i POT). På grunnlag av samtykke fra personer
Gjenopptakelseskommisjonen har avhørt, har utvalget fått tilgang
til kommisjonens avhør.
Utvalget har i undersøkelsesperioden opprettholdt
sin ordinære kontrollvirksomhet med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste i medhold av kontrolloven.
Utvalget har gjennomgått arkivet i Den sentrale enhet
i Politiets sikkerhetstjeneste (PST), materialet fra straffesaken
mot Treholt og Stortingets arkiv etter Lund-kommisjonen. Utvalget
har også innhentet annen relevant dokumentasjon og arkivmateriale
der dette har vært nødvendig.
Utvalget har gjennomført samtaler i avhørs form av
tjenestemenn i POT som var involvert i Treholt-saken. Flere av de
tidligere sentrale POT-tjenestemennene har imidlertid gått bort.
En person i ledelsen i POT har vært forhindret fra å forklare seg
for utvalget av medisinske grunner.
Utvalget har videre anmodet enkelte tidligere
og nåværende aktører hos overordnet myndighet om frivillig å forklare
seg for utvalget om sin kunnskap om saken og metodebruken overfor Treholt.
Alle de inviterte møtte til samtale og avga frivillige forklaringer
til utvalget.
I arbeidet med avhør og samtaler besluttet utvalget
i samsvar med kontrolloven § 10 å engasjere en politifaglig sakkyndig,
Nina Karstensen Bjørlo, kriminalsjef i Asker og Bærum politidistrikt.
Utvalget har gjennomført fysiske inspeksjoner av
arkivet i Den sentrale enhet (DSE) i PST, og foretatt grundig gjennomgang
av saksdokumenter i observasjonssaken mot Treholt, den såkalte Foxtrot-saken. Dette var den delen av
Treholt-saken som gikk forut for straffesaken og som ikke ble lagt
frem for retten. Utvalget har ved noen anledninger fått deler av
arkivmaterialet oversendt til sitt kontor for nærmere gjennomgang.
Utvalget har videre undersøkt andre relevante dokumenter som har
vært oppbevart i tjenestens sentrale arkiv, dokumenter som verken
har vært knyttet til straffesaken eller observasjonssaken mot Treholt.
Originaldokumentene i straffesaken ble i tiden for
utvalgets undersøkelse oppbevart hos Gjenopptakelseskommisjonen.
Utvalget har som ledd i sin undersøkelse vært hos kommisjonen flere
ganger og gjennomgått også disse dokumentene.
Utvalget anmodet Stortinget om å få tilgang
til Lund-kommisjonens arkiv, hvilket ble etterkommet. Utvalget har
gjennomgått materialet etter Lund-kommisjonen for å se etter opplysninger om
POTs metodebruk i saken, blant annet i samtalereferater.
Utvalget har fått innsyn i arkivmateriale i
Justisdepartementet. Utvalget har også gjort søk i arkivet til det
tidligere regjeringsoppnevnte kontrollutvalget for Overvåkings-
og sikkerhetstjenesten, med tanke på å klarlegge om dette utvalget i
sin tid ble orientert om Treholt-saken, og i så fall hvilke sider
av saken det var kjent med. Sistnevnte søk ga ingen informasjon
av betydning for undersøkelsen.
Hovedregelen etter kontrolloven § 5 første ledd er
at enhver plikter å møte for EOS-utvalget. Alle som er eller har
vært i forvaltningens tjeneste, har plikt til å forklare seg om
alt de har erfart i tjenesten, jf. § 5 tredje ledd. Ansatte i «forvaltningens
tjeneste» omfatter i utgangspunktet alle som er eller har vært «offentlig ansatte»,
jf. NOU 1994: 4 på side 51. Møte- og forklaringsplikten gjelder
ikke for tidligere eller nåværende statsråder, departementene og
deres embets- og tjenestemenn, jf. kontrolloven § 6.
Av kontrollinstruksen § 9 første ledd fremgår
det at samtaler med forvaltningens personell skal skje i «avhørs
form» når utvalget finner grunn til det eller tjenestemannen ber
om det. I saker som kan munne ut i kritikk mot bestemte tjenestemenn
«bør avhørs form i alminnelighet nyttes», jf. § 9 annet ledd. I
saker der det ikke er aktuelt å rette kritikk mot en tjenestemann,
og vedkommende dermed ikke har rett til å la seg bistå av advokat
eller fullmektig og/eller tillitsvalgt, vil det i praksis ikke være
noen forskjell på om man gjennomfører en samtale eller et avhør.
Utvalget har som ledd i sin undersøkelse gjennomført
avhør av 17 personer som har vært ansatt i POT, og 1 person som
har vært ansatt i tidligere Forsvarets Overkommando/Etterretningsstaben
(FO/E). Videre har utvalget gjennomført frivillige samtaler med
6 personer som har vært eller er knyttet til overordnet påtalemyndighet
eller embetsverket / politisk ledelse i Justis-, Forsvars- og Utenriksdepartementet.
Politifaglig sakkyndig har ledet den praktiske gjennomføringen
av avhørene/samtalene og har også vært sentral i planleggingen av
disse sammen med utvalgets sekretariat. Utvalget har videre benyttet
seg av sin teknisk sakkyndige, særlig i forbindelse med forberedelsen
og gjennomføringen av avhør av personell i POT med teknisk bakgrunn
og kompetanse fra tjenesten.
Avhør og samtaler er gjennomført i EOS-utvalgets
lokaler. Foruten politifaglig sakkyndig har utvalgets leder Helga
Hernes vært til stede i avhørene. I enkelte avhør har også sekretariatsleder
Henrik Magnusson deltatt. Det ble gjort lyd- og bildeopptak av avhørene
og samtalene, for at utvalgets medlemmer skulle kunne sette seg
inn forklaringene i etterkant. Samtlige personer som har vært inne
til avhør eller samtale har samtykket til slikt lyd- og bildeopptak. Avhørene
ble i sanntid overført til et tilstøtende rom, der representanter
fra utvalgets sekretariat var til stede. Det ble skrevet resymé
av samtlige forklaringer.
Utvalget fikk bistand fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) for å sikre ivaretakelse av de strenge krav sikkerhetsloven
oppstiller for bruk av audiovisuelt utstyr ved behandling av sikkerhetsgradert
informasjon.
Avhørene er gjennomført etter tilnærmet de samme
kravene som oppstilles for politiavhør etter straffeprosessloven
og påtaleinstruksen. Alle de innkalte er blitt informert om utvalgets
kontrolloppgave og -område, undersøkelsens mandat og utvalgets sammensetning
og hva som er formålet med avhøret/samtalen. Videre er de gjort
kjent med forklaringsplikten (der det er tilfellet) for utvalget
om alt de har erfart i tjenesten, samt at det medfører straffeansvar
å nekte å forklare seg, nekte å besvare de enkelte spørsmål som
stilles, eller bevisst å forklare seg uriktig for utvalget. De avhørte
ble også gjort kjent med at pliktmessig avgitt forklaring ikke kan
foreholdes noen eller fremlegges i retten i straffesak mot personen,
uten hans eller hennes samtykke.
Utvalget har innhentet juridisk bistand i form
av en juridisk betenkning, som et supplement til den juridiske kompetansen
som utvalget besitter i sekretariatet og blant utvalgets medlemmer. Som
ledd i vurderingene av lovligheten av POTs metodebruk i saken har
utvalget knyttet til seg professor dr. juris Erling Johannes Husabø
ved Universitetet i Bergen. Professor Husabø er ekspert i strafferett,
og var også medlem i Metodekontrollutvalget, som i 2009 kom med
sin utredning om politiets bruk av skjulte tvangsmidler og behandling
og beskyttelse av informasjon i straffesaker
Husabø skrev blant annet rapporten
«Grunnlova § 102 og bruk av enkelte tvangsmidler for å førebyggja
eller avverja straffbare handlingar», utgreiing til Metodekontrollutvalget
09.04.2009, NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll, vedlegg
2 (side 405–419) og problemnotat til revisjon av straffeloven kapittel
8 og 9, inntatt som vedlegg 2 i NOU 2003: 18 Rikets sikkerhet..
Utvalget har videre i en tidlig fase av undersøkelsene hatt samtaler
med professor dr. juris Fredrik Sejersted ved Universitetet i Oslo,
særlig vedrørende konstitusjonelle spørsmål
Sejersted har blant annet forfattet
boka «Kontroll og konstitusjon» (2002) og han har skrevet en rekke
artikler om europarettslige og statsrettslige emner..
Utvalget har også hatt samtaler med blant annet historikerne Knut
Einar Eriksen og Trond Bergh, spesielt om den historiske konteksten
Eriksen og Bergh har skrevet to-bindsverket om
overvåking i Norge siden 1914, «Den hemmelige krigen – overvåking
i Norge 1914–1997»..
Utvalget har fått en ekstrabevilgning fra Stortinget
presidentskap til økte utgifter i forbindelse med undersøkelsen.
Utvalgsleder har i undersøkelsespe-rio-den økt sin arbeidsmengde betydelig.
Også utvalgets medlemmer har arbeidet mer enn normalt. Utvalgets
sekretariat har bestått av fire juridiske rådgivere, én juridisk førstekonsulent
i halve perioden, én administrativ rådgiver, samt sekretariatsleder,
som også er jurist. Sekretariatet har i tillegg knyttet til seg
en konsulent, som har vært disponibel på timebasis for administrativt
arbeid og enklere saksbehandling.
Gjennomgangen av arkiver og forberedelser samt
gjennomføring av avhør og samtaler har vært arbeidskrevende. Utvalgets
sekretariat har stått for gjennomgangen av materialet i saken, som
er fremlagt for utvalgets medlemmer i forbindelse med utvalgets
ordinære møter. Utvalget har videre hatt fem ekstraordinære møter
i tilknytning til behandlingen av saken.
Utvalget vil i det følgende gi en oversikt over
resultatene av undersøkelsen når det gjelder POTs overvåking av
Treholt i forkant av pågripelsen 20. januar 1984. Undersøkelsen
har vært konsentrert omkring POTs, eventuelt annen EOS-tjenestes,
overvåking av Treholt. Utvalget har i hovedsak undersøkt overvåkingen
av Treholt mens han oppholdt seg i Norge, og da særskilt overvåkingsopplegget
i leiligheten i Oscars gate fra senhøsten 1982 og frem til pågripelsen
i januar 1984.
I kapittel IV avsnitt 6.2 redegjør utvalget
for opplysninger undersøkelsen har gitt om formålet med
den omfattende overvåkingen av Treholt og familiens leilighet. De
to sentrale formålene synes å ha vært effektivisering eller underletting av
spaningen og fremskaffelse av bevis mot Treholt.
Utvalget har benyttet seg av ulike kilder i
forbindelse med undersøkelsen av POTs metodebruk i saken. Det foreligger
en del skriftlig materiale i POTs observasjonssak, samt noe materiale
i straffesaken. For eksempel er telefonkontrollen av Treholt og
familien nøye dokumentert i observasjonssaken, mens det foreligger
to ransakingsordrer i straffesaken. Se nærmere i avsnitt 3 og 4.
Det tekniske overvåkingsopplegget i leiligheten er i noen grad dokumentert
i observasjonssaken, og ble også omtalt av flere vitner til Lund-kommisjonen,
se avsnitt 2.
Avhørene og samtalene utvalget har gjennomført
med vitner i saken har stått sentralt i utvalgets undersøkelse.
Utvalget har som nevnt avhørt 18 personer og hatt samtaler med 6
personer.
Utvalget har hatt tilgang til bilder som viser teknisk
utstyr POT benyttet i forbindelse med overvåkingen av Treholt. Videre
har utvalget hatt bilder fra Treholts leilighet, som ifølge vitneforklaringene
stammer fra ransakinger i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av
det tekniske overvåkingsopplegget, se avsnitt 4. Ingen av bildene
har vært journalført i observasjonssaken eller straffesaken, men
har vært oppbevart hos PST i ettertid. Bildene er ikke systematisert
eller arkivert på en måte som gir svar på hva som har vært formålet
med bildene, når de er tatt eller av hvem.
Bildene har vært til stor nytte under avhørene.
Undersøkelsens mandat er avgrenset til å gjelde overvåking
utført av POT eller annen EOS-tjeneste.
Avgrensingen medfører at utvalget ikke har undersøkt overvåkingen
av Treholt mens han oppholdt seg i New York. Utvalget har heller ikke
undersøkt eventuell annen metodebruk i utlandet, for eksempel spaning
på Treholt i forbindelse med hans møter med KGB-agenter.
Utvalget har videre avgrenset undersøkelsen
til å gjelde POT eller annen EOS-tjenestes påståtte ulovlige
metodebruk. Av denne grunn har utvalget ikke undersøkt spaningen
mot Treholt nærmere. Undersøkelsen har imidlertid vist at POT la
ned betydelige ressurser på spaning mot Treholt i forbindelse med
ransakinger og andre spesielle hendelser. Med unntak av overvåkingsopplegget
i leiligheten ble det ikke foretatt kontinuerlig spaning på Treholt.
Utvalget vil i det følgende gå gjennom den informasjonen
undersøkelsen har gitt om overvåkingsopplegget i leiligheten til
Treholt i Oscars gate 61.
Etter utvalgets vurdering har undersøkelsen
gitt et godt innblikk i omfanget av overvåkingsopplegget i leiligheten.
Det kan likevel ikke helt utelukkes at det kan ha vært også andre
overvåkingspunkter eller annet overvåkingsutstyr i leiligheten enn
det som har fremkommet i utvalgets undersøkelse.
Kilder for utvalgets funn rundt det tekniske
overvåkingsopplegget er for det første noe skriftlig materiale som
foreligger i observasjonssaken om planleggingen og gjennomføringen
av overvåkingsoperasjonen, se nærmere om dette i avsnitt 2.3. Videre
har det vært gjennomført avhør av fire personer med tilknytning
til teknisk avsnitt, fire spanere og tre etterforskere som arbeidet med
Treholt-saken.
Høsten 1982 kjøpte POT en leilighet i tredje etasje
i Oscars gate 61, på skrå over Treholts leilighet. POT tok i bruk
leiligheten i løpet av november 1982. Et notat i observasjonssaken dokumenterer
at POT før kjøpet, allerede i august 1982, hadde klarert med Justisdepartementet
at det kunne bli nødvendig med kjøp av en leilighet, se kapittel
V.
Like etter overtagelsen etablerte POT en kontrollpost
i leiligheten. Denne ble benevnt som Post 12.
Tjenestemenn fra POT bemannet posten i en døgnkontinuerlig turnus.
Det var to personer på vakt til enhver tid. Tjenestemennene hadde bakgrunn
fra spaningsavdelingen i POT og jobbet i to spaningslag, hvert av
disse på seks personer. Det første spaningslaget var med fra etableringen
av kontrollposten i november/desember 1982 til mai/juni 1983. Det
andre spaningslaget tok over i mai/juni og bemannet posten frem
til pågripelsen i januar 1984.
Utvalget har hatt tilgang til fem bilder fra
POTs kontrollpost som var plassert i leiligheten på skrå over Treholts
leilighet. Ett av bildene følger som vedlegg til meldingen. Bildene
fra kontrollposten viser en skrivepult med teknisk overvåkingsutstyr,
blant annet fire monitorer og diverse utstyr for romavlytting. Alle
de fem bildene er tatt fra samme vinkel og viser det samme utstyret.
Bildene ble mest sannsynlig tatt i tidsrommet juli til oktober 1983,
men det eksakte tidspunktet er ukjent.
Dokumenter i observasjonssaken og avhørene viser
at POT fikk bistand fra en utenlandsk samarbeidende tjeneste til
å planlegge overvåkingsopplegget i leiligheten til Treholt og til
å installere utstyr. Utvalget kan ikke gjengi hvilken utenlandsk
samarbeidende tjeneste dette gjelder, siden dette fortsatt er vurdert
å være gradert informasjon. I alt tolv dokumenter i observasjonssaken
er brev fra denne tjenesten til POT om det tekniske overvåkingsopplegget. Brevene
omfatter alt fra skriftlige diskusjoner rundt planleggingen av overvåkingen
til mer teknisk korrespondanse om problemer med overvåkingsutstyret
i bruk.
Bortsett fra disse dokumentene har utvalget
ikke funnet noe dokumentasjon på samarbeidet om overvåkingsopplegget
i leiligheten, herunder hvilke beslutninger som ble tatt underveis
og hvem som var involvert i operasjonen. Utover korrespondansen
med den utenlandske tjenesten ser det ut til at det ble nedtegnet
svært lite skriftlig om operasjonen.
En rekke vitner har overfor utvalget bekreftet
at den utenlandske samarbeidende tjenesten var involvert i det tekniske
overvåkingsopplegget i leiligheten.
Både vitneforklaringene og dokumentene i observasjonssaken
viser at den utenlandske tjenesten bistod POT med utstyr og et teknisk
team. Den skriftlige korrespondansen mellom tjenestene startet i
begynnelsen av august 1982, på bakgrunn av et møte mellom representanter
fra tjenestene. Tjenestene visste på dette tidspunktet ikke om Treholt
kom til å kjøpe leilighet eller enebolig. Rådene fra utlandet var
derfor av generell art på dette tidspunktet. Allerede tidlig i august 1982
var de to tjenestene enige om at det skulle sendes en tekniker for
å foreta en rekognosering så snart Treholt hadde kjøpt bopel. Teknikeren skulle
gi POT råd og returnere til hjemlandet for å legge en videre plan
for operasjonen.
Korrespondansen om operasjonen viser at etterforskingsledelsen
i POT var involvert i operasjonen, i alle fall innledningsvis. Den etterfølgende
korrespondansen er imidlertid av mer teknisk karakter, og utvalgets
inntrykk er at personellet på teknisk avsnitt tok over mye av kontakten
med den utenlandske tjenesten etter hvert, siden denne gjaldt de
tekniske detaljene i operasjonen. Dette stemmer overens med forklaringen
fra et vitne i etterforskingsledelsen, som ga uttrykk for at han
ikke kjente til detaljene i operasjonen. For øvrig har verken avhørene eller
dokumentene i observasjonssaken gitt klare svar på hvordan operasjonen
ble planlagt. Generelt er utvalgets inntrykk at svært få personer
i POT ser ut til å ha hatt kjennskap til planleggingen.
POT innledet som nevnt samarbeidet med den utenlandske
samarbeidende tjenesten i begynnelsen av august 1982. Opplysninger
i et notat kan tyde på at denne tjenesten allerede sommeren 1982
hadde gjort seg visse tanker om hvordan det ville være mulig å overvåke
Treholt hjemme i Norge.
Den 12. november 1982 meddelte tjenesten til POT
at den var villig til å gjennomføre operasjonen.
Ut fra dokumentene i observasjonssaken og flere vitneforklaringer
synes det klart at utstyret som ble brukt i forbindelse med romavlytting
og videoovervåking av Treholts leilighet, dels var POTs eget og
dels var lånt fra den utenlandske tjenesten.
Dokumentene i observasjonssaken sier lite om hvordan
det tekniske utstyret ble installert og hvem som gjorde det. De
funn utvalget har gjort på dette punktet, baserer seg derfor på
forklaringene fra enkelte vitner. POT synes å ha montert det utstyret
de selv hadde, mens den utenlandske tjenesten bistod ved installeringen
av det utstyret som de leverte. For eksempel har utvalget fått forklart
at det var den samarbeidende tjenesten som boret gjennom gulvet
fra dekkleiligheten til Treholts leilighet i forbindelse med plasseringen av
et videokamera. Personell fra teknisk avsnitt i POT var til stede
ved boringen. Ett vitne forklarte at POT hadde vært involvert i
forkant av boringen med utregninger av borevinkler, tykkelse på
bjelker og andre forberedelser.
Vitneforklaringene tyder på at representanter
fra den utenlandske tjenesten var i Oslo i alle fall i to omganger
for å installere utstyr i leiligheten.
Det har ikke vært mulig for utvalget å fastslå
eksakt når overvåkingsutstyret ble installert eller hvor lang tid
tjenesten brukte på å etablere lytteposten i POTs leilighet. Men
særlig to dokumenter i observasjonssaken gir enkelte holdepunkter.
Et brev fra den utenlandske tjenesten 6. september
1983 viser at mikrofonen på kjøkkenet til Treholt på dette tidspunktet
hadde vært i «in continuous service for some eight months». Utsagnet
tyder på at mikrofonen må ha vært i drift fra slutten av desember
1982. I et annet brev, datert 30. november 1982, fremgår det at teknisk
utstyr og en teknisk rådgiver skulle ankomme Oslo med fly 2. desember
1982. Det fremgår av brevet at oppholdet var estimert til to uker.
Brevet sier ikke noe om hvilket utstyr det var snakk om, men indikerer
likevel at tjenesten i alle fall i begynnelsen av desember startet
sin installering av utstyr i dekkleiligheten. Det kan likevel tenkes
at noe av utstyret kom tidligere eller senere.
En av spanerne som arbeidet på kontrollposten, mente
bestemt at han hadde vakt i julen 1982. På denne bakgrunn anslo
han at arbeidet på posten startet opp i overgangen november/desember 1982.
Vitnet mente at ikke alt utstyret var på plass da spanerne begynte
vaktturnusen på posten, men at ulike deler av utstyret ble satt
opp fortløpende i oppstartsfasen. Et annet vitne har opplyst at
han hentet utenlandske teknikere på Fornebu 20. november 1982 og
at deres installeringsjobb var ferdig 20. desember 1982. Opplysningene
stammer fra vitnets 7. sans for 1982–83.
Sammen med enkelte dokumenter i observasjonssaken
har vitneforklaringene gitt utvalget et inntrykk av at det var POT
som stod for vedlikeholdet av overvåkingsutstyret etter installering.
I forbindelse med tekniske problemer med deler av utstyret ble det
ved et par anledninger sendt nye tekniske innretninger som POT kunne
benytte.
På bakgrunn av vitneforklaringene og dokumentene
i observasjonssaken mener utvalget at et sannsynlig hendelsesforløp
er at det i slutten av november 1982 ble gjort en første rekognosering i
Treholts leilighet sammen med representanter fra den utenlandske
tjenesten, eventuelt i kombinasjon med at man testet ut noe av utstyret
for avlytting på kjøkkenet. Borejobben ble trolig påbegynt en gang
etter 2. desember og avsluttet før 20. desember 1982. Mikrofonen
på kjøkkenet ble trolig også montert i denne perioden, mens avlyttingen
på soverommet ser ut til å ha vært i drift fra januar 1983, se avsnitt
2.4.2 og 2.4.4.
Etter dette legger utvalget til grunn at overvåkingen
av leiligheten til Treholt samlet sett pågikk i omtrent ett år og
to måneder. Siden de enkelte overvåkingspunktene ser ut til å ha
blitt montert og satt i drift på noe ulike tidspunkter, vil varigheten
av de ulike overvåkingspunktene variere noe. Utvalget legger imidlertid
til grunn at det meste av utstyret var på plass før jul 1982 og
det er derfor bare tale om mindre variasjoner i varighet. Overvåkingen
av soverommet pågikk trolig i ganske nøyaktig ett år.
Korrespondansen mellom tjenestene viser at det ble
installert utstyr for romavlytting i leiligheten til Treholt. Det
ble brukt to ulike typer teknologi til romavlytting, og det var
i alle fall tre avlyttingspunkter. For øvrig viser bildene fra kontrollposten
at spanerne lyttet til flere avlyttingspunkter. Spanerne på kontrollposten hadde
såkalt «medhør» på romavlyttingen, det vil si at det ble lyttet
på hendelsene i leiligheten samtidig som disse fant sted.
Flere dokumenter i observasjonssaken omtaler
et avlyttingspunkt som ble montert og plassert i Treholts leilighet.
Dette var en mikrofon som ble lånt fra den utenlandske tjenesten.
Det er ikke mulig å lese ut av dokumentene hvilket rom denne mikrofonen
var plassert i. Imidlertid har de aller fleste vitnene utvalget
har avhørt forklart at en mikrofon var plassert på kjøkkenet og
at lyden fra samtaler på kjøkkenet var god.
Korrespondansen med den utenlandske tjenesten viser
at mikrofonen ble byttet ut i begynnelsen av september 1983 på grunn
av dårlige batterier.
Flere vitner har forklart at det i forkant av
monteringen ble gjort forsøk med avlytting rettet mot kjøkkenet
ved hjelp av en annen teknologi. Innretningen som ble benyttet,
skal ha vært plassert i et rom i POTs leilighet som hadde innsyn til
Treholts kjøkken. Forsøket skal ha foregått over en begrenset periode,
men avlyttingsenheten ble etter kort tid erstattet med en mikrofon som
ga bedre lydkvalitet.
Utvalget har funnet tre dokumenter som viser
at POT avlyttet Treholts bibliotek
Med biblioteket menes rommet i enden
av leiligheten, nærmest POTs leilighet i etasjen over. Treholt benyttet
rommet som arbeidsrom..
For det første viser et notat fra kontrollposten skrevet
29. mars 1983 at spanerne kunne høre hva som ble sagt når Treholt
satt ved skrivebordet i dette rommet. For det andre viser et brev
fra juli 1983 at det var mulig å gjøre lydopptak fra det samme rommet
som det ble gjort bildeopptak. I brevet ba den utenlandske tjenesten
om å få oversendt en videotape som viste kvaliteten på bilde- og
lydopptaket i rommet, og skriver:
«Could this piece of film be one where the light is
as bright as possible and includes parallell sound recording?» (utvalgets
understreking)
I tillegg finnes det i observasjonssaken et
referat fra et politisk møte Treholt hadde hjemme hos seg 29. desember
1983. Ut fra de opplysningene utvalget har, er det mest sannsynlig
at det ble gjort lydopptak av møtet, og at opptaket skjedde i biblioteket.
Flere vitner har forklart at det var romavlytting
i biblioteket. Noen spanere har forklart at de kunne høre lyd fra
et rom som enten var biblioteket eller hjørnestua, uten at de kunne
si akkurat hvor mikrofonen var plassert. En av de ansatte på teknisk
avsnitt forklarte dessuten til Lund-kommisjonen at det var en mikrofon
i arbeidsrommet til Treholt, i tillegg til videoovervåking.
Utvalgets undersøkelse har ikke gitt tilstrekkelig informasjon
til å si eksakt hvilken teknologi som ble brukt for å avlytte biblioteket,
det vil si om avlyttingen skjedde ved hjelp av kamerautstyret, eller
om det var plassert en selvstendig mikrofon i rommet.
Flere dokumenter i observasjonssaken viser at POT
avlyttet et rom i Treholts leilighet ved hjelp av en modifisert
telefon som var levert av den utenlandske tjenesten. Apparatet fungerte
som en mikrofon som fanget opp lyd i rommet når det ikke var i bruk
som telefon. Også notatet fra kontrollposten 29. mars 1983 bekrefter
at soverommet til Treholt ble avlyttet.
Vitner som var ansatt på teknisk avsnitt har forklart
til utvalget at den modifiserte telefonen med mikrofon var plassert
på soverommet. Også enkelte spanere bekrefter at de kunne høre lyd fra
soverommet. Lydkvaliteten skal ha vært god og det var mulig å gjøre
lydopptak.
Dokumentene sier ikke noe om når avlyttingsutstyret
på soverommet ble montert, men et vitne har forklart at vedkommende
hentet den modifiserte telefonen i januar 1983. Denne opplysningen
kan tyde på at avlyttingsutstyret på soverommet var i drift i omtrent
ett år, fra januar 1983 til januar 1984.
Det eneste dokumentet i observasjonssaken som klart
viser at det var mulig å gjøre lydopptak fra romavlyttingen av leiligheten
er et brev fra juli 1983, der den utenlandske tjenesten ber POT
om å oversende en videotape med «parallell sound recording».
Flere spanere har forklart at det ble gjort
lydopptak fra leiligheten ved hjelp av Tandberg-spillere. Dette
har blitt bekreftet av etterforskere som mottok lydopptakene fra
leiligheten på Overvåkingssentralen. Bildene fra kontrollposten
viser i tillegg diverse utstyr som en rekke vitner har forklart
ble brukt til lydopptak.
Vitneforklaringene fra spanerne tyder på at
de fikk få eller ingen instrukser om hvordan arbeidet på posten
skulle utføres. Flere spanere forklarer at de ikke ble fortalt hvor
i leiligheten mikrofonene var plassert. Oppgaven deres skal ha vært
å lytte, notere eventuelle interessante hendelser i loggen og å
gjøre opptak av eventuelle interessante hendelser. Utvalget har
ikke kunnet klarlegge hvilke rutiner som ble fulgt for avlyttingen,
for eksempel i hvilket omfang det ble lyttet på aktivitet av intim
karakter.
Flere spanere mener at lydopptaket ble satt
på dersom det var samtaler i leiligheten som kunne tenkes å bli
interessante, mens andre vitner mener at lydopptaket stod på så
lenge det var aktivitet i leiligheten. Utvalget har ikke funnet skriftlig
materiale som kan gi svar på i hvilket omfang det ble gjort lydopptak.
To dokumenter i observasjonssaken viser at Treholts
leilighet ble videoovervåket
I det følgende brukes begrepet videoovervåking uavhengig
av om det er tale om overvåking med mulighet for opptak eller ikke..
Et brev fra den utenlandske tjenesten benytter begrepet «CCTV coverage»,
og den ber POT om å oversende en «video-tape» som viser utstyret
i bruk. I tillegg viser POTs skriftlige svar på forespørselen at
det ble utført videoovervåking i Treholts leilighet, se avsnitt
2.5.2. Utover dette finnes det ingen skriftlige spor i observasjonssaken
som viser at leiligheten ble videoovervåket.
De fem bildene fra kontrollposten som ble funnet
i PSTs arkiv, viser at POT i alle fall hadde fire monitorer fra
overvåkingen. Kvaliteten på bildene er ikke god nok til at det gjennom
å se hva monitorene viser er mulig å konkludere klart med hvor kameraene
var plassert. Flere vitner, særlig spanere og teknikere, har i avhørene
blitt stilt spørsmål om hvilket utstyr bildene viser og hva dette
ble brukt til. Heller ikke avhørene har gitt klare svar på hvilket
utstyr som ble brukt til hva. For utvalgets undersøkelse og avhør
har bildene likevel dannet et nyttig grunnlag for å forstå omfanget
av videoovervåkingen.
En viktig kilde når det gjelder informasjon
om plassering og antall kameraer har vært vitneavhørene med spanerne
og teknikerne. En rekke vitner har overfor utvalget bekreftet at
det var montert utstyr for videoovervåking av leiligheten. Flere
tidligere POT-ansatte forklarte også dette til Lund-kommisjonen.
I det følgende vil utvalget gjøre rede for de
fire videokameraene som utvalgets undersøkelse har gitt informasjon
om.
POTs svar på forespørselen om å få oversendt
en videotape viser at det var videoovervåking i ett av rommene i
Treholts leilighet. Dokumentet sier ikke noe om hvilket rom dette
er, men det fremgår av sammenhengen at det er snakk om et oppholdsrom,
en stue eller lignende. Opptaket som blir nevnt i brevet skal ha
vært av Treholts kone idet hun ble intervjuet av et ukeblad.
En rekke vitner har forklart at tjenesten fikk
boret et kamera fra stuen i POTs leilighet ned til biblioteket til
Treholt. Flere vitner har tidligere forklart det samme til Lund-kommisjonen,
noe som fremgår av referater som utvalget har hatt tilgang til.
På denne bakgrunn kan utvalget med sikkerhet konkludere med at biblioteket
til Treholt ble videoovervåket.
Vitnene har forklart at kameraet kom ut i taklisten
i biblioteket og at hullet var på størrelse med et knappenålshode.
Kameraet ble boret diagonalt ned gjennom veggen og bjelkelaget fra
POTs leilighet til Treholts leilighet. Selve kamerautstyret stod
plassert i en kasse i stuen i leiligheten til POT. Samtlige vitner
ga uttrykk for at videoutstyret var svært avansert, at det ble lånt fra
den utenlandske tjenesten og at boreoperasjonen var meget tidkrevende.
Flere av vitnene har understreket at kameraet ikke
stod på kontinuerlig, og mange peker på at utstyret hadde dårlig
batterikapasitet. Flere spanere forklarer at kameraet bare ble slått
på når de hørte at Treholt beveget seg inn i biblioteket. Spanerne
kunne da følge med på en av monitorene som var plassert i kontrollposten.
Utvalget har forsøkt å klarlegge hvilken rekkevidde kameraet hadde samt bildekvaliteten. Notatet fra posten 29.
mars 1983 gir en rekke indikasjoner på hvilken del av rommet som
var dekket av kameraet og hvilken kvalitet det var på bildene. For
eksempel fremgår det av notatet at spanerne kunne se at Treholt
lå på en sofa og leste aviser. Videre kunne spanerne se døråpningen ut
mot hjørnestuen/naborommet. Notatet viser dessuten at kvaliteten
på bildet må ha vært så pass bra at spanerne kunne se mindre håndbevegelser
og hvilke klær personer i rommet gikk med.
Flere vitner har i sine forklaringer nevnt at
kameraet hadde en slags vidvinkelfunksjon og at man kunne se omtrent
halve rommet. Andre vitner mener det ikke var et vidvinkelobjektiv,
fordi man opprinnelig bare ønsket å se skrivebordet og det Treholt
gjorde der. Mange vitner peker dessuten på at bildet var «tåkete»,
uskarpt og generelt av dårlig kvalitet. På samme tid nevner flere
at man kunne se bevegelser i rommet og om for eksempel Treholt satt
med kofferten foran seg på skrivebordet, men det var ikke mulig
å se hvilke dokumenter han håndterte. Et vitne brukte som eksempel
at man kunne se om Treholt leste i aviser, men at det ikke var mulig
å se hvilke artikler han leste. Flere vitner nevner at etterforskingsledelsen
var skuffet over kvaliteten på videoovervåkingen og at denne ga
lite.
Basert på det ovennevnte notatet legger utvalget til
grunn at i alle fall skrivebordet, døråpningen og sofaen i biblioteket
var dekket av kameraet. Kvaliteten var mest sannsynlig god nok til
at det var mulig for spanerne å følge bevegelser og hendelser i
rommet, men trolig ikke god nok til at man kunne se detaljer.
Utvalget har forsøkt å klarlegge om det var opptaksmuligheter i tilknytning til videoovervåkingen
i Treholts leilighet. Korrespondansen med den utenlandske tjenesten
i juli og august 1983 viser at det på dette tidspunktet var mulig
å gjøre opptak fra biblioteket. På forespørsel om å sende over et
15-minutters opptak «on video tape showing some occasion in your
current coverage», sendte POT over et opptak gjort på dagtid 24.
august 1983. Dette er det eneste skriftlige materialet utvalget
har funnet som viser at det var opptaksmuligheter knyttet til dette kameraet.
De fleste vitnene opplyste at de ikke kjente
til at det ble gjort videoopptak fra leiligheten. To spanere forklarte
imidlertid at det var opptaksmuligheter. Den ene av disse var klar
på at det bare helt unntaksvis ble gjort opptak fra biblioteket og
anslo at han hadde satt i gang slikt opptak kanskje tre–fire ganger
i løpet av de ni månedene han hadde jobbet på posten. Den andre
spaneren mente å ha levert videoopptak fra posten til Overvåkingssentralen
mellom fem og ti ganger i løpet av sin periode på posten. I tillegg
fortalte en av etterforskerne at han ved en anledning kunne huske
å ha sett et bilde eller et opptak fra biblio-teket til Treholt.
Siden han var sikker på at han aldri hadde vært i leiligheten til
POT, må dette bildet ha vært lagret og vist frem på Overvåkingssentralen
– enten som stillbilde eller som videoopptak.
At det var opptaksmuligheter fra biblioteket, støttes
også av forklaringen en sentral person i POT-ledelsen ga til Lund-kommisjonen.
Han forklarte til kommisjonen at så vidt han kunne huske, hadde
det vært kameraovervåking med mulighet for opptak, men uten lyd.
Vedkommende forklarte videre at han kunne huske å ha sett et opptak
der man så Treholt finne frem forskjellige dokumenter i arbeidsrommet.
På denne bakgrunn mener utvalget det ble gjort videoopptak
fra biblioteket, men at dette bare ble gjort unntaksvis.
Notatet fra kontrollposten 29. mars 1983 bekrefter
at POT hadde innsyn til kjøkkenet. Av notatet fremgår det at Treholt
satt ved kjøkkenbordet og fylte ut noen dokumenter. Dette kunne POT
sannsynligvis ha sett ved observasjon fra det rommet i sin egen
leilighet som lå tvers ovenfor kjøkkenet til Treholt, eventuelt
kunne observasjonen basere seg på informasjon fra romavlyttingen.
Ut fra notatet kan det derfor ikke konkluderes klart med at POT
videoovervåket kjøkkenet.
Derimot har en rekke vitner forklart at det
var montert et kamera i POTs leilighet som pekte tvers over bakgården,
på skrå, ned mot kjøkkenvinduet til Treholt. Bildet fra kameraet
ble overført til en monitor i kontrollposten slik at spanerne kunne
følge med på eventuell aktivitet på kjøkkenet samtidig som de fulgte
med på annet utstyr for lyd- og bildeovervåking.
Kameraet fanget inn kjøkkenvinduet fra utsiden slik
at kvaliteten på tjenestens innsyn hadde sammenheng med lysforholdene
ute og inne. Vitner har forklart at det var mulig å se om det satt
personer rundt kjøkkenbordet og at kvaliteten på bildene generelt
var rimelig god.
Samtlige vitner som har forklart seg om dette kameraet,
har forklart at det ikke var mulig å gjøre opptak fra videoovervåkingen
mot kjøkkenet.
Flere vitner har forklart at det var et kamera
inne i trappeoppgangen som pekte mot inngangsdøren til Treholt,
slik at man kunne se hvem som kom og gikk i leiligheten. To vitner
som var ansatt på teknisk avsnitt, forklarte at dette kameraet var
boret fra veggen i kontrollposten i POTs leilighet og på skrå ned
mot oppgangen. På lignende vis som kameraet i biblioteket kom kameraet
ut gjennom et lite hull i veggen. Et vitne forklarte at den utenlandske
tjenesten bistod POT med monteringen av dette overvåkingsutstyret,
og at det var tale om avansert utstyr som norsk tjeneste ikke hadde
selv. Samtlige vitner som har forklart seg om dette kameraet, har forklart
at det ikke var mulig å gjøre opptak fra videoovervåkingen i trappeoppgangen.
Utvalget legger til grunn at POT hadde montert utstyr
for videoovervåking i trappeoppgangen, men at det ikke ble gjort
opptak fra denne overvåkingen.
Utvalget har for øvrig stilt flere vitner spørsmålet
om det også var montert utstyr for romavlytting i trappeoppgangen.
Bakgrunnen for spørsmålet var at det ene settet med øreklokker på
bildene fra kontrollposten er merket med ordet «TRAPP». Ingen vitner
har kunnet bekrefte eller huske at det var romavlytting i trappeoppgangen.
Flere vitner, herunder spanere og personer fra teknisk
avsnitt, har forklart at POT monterte et kamera som videoovervåket
hovedinngangsdøren og parkeringsplassen til Treholt. En ansatt på
teknisk avsnitt forklarte at han monterte dette kameraet i et av
vinduene i POTs leilighet som vendte ut mot inngangsdøren i gården.
Kameraet pekte på skrå ned mot inngangsdøren og parkeringsplassen,
slik at spanerne hadde kontroll på om bilen til Treholt stod parkert
utenfor eller ikke, samt hvem som kom og gikk i gården. Samtlige
vitner har forklart at det ikke var mulig å gjøre opptak med dette
kameraet.
Det ser ut til å være liten tvil om at POT videoovervåket
hovedinngangsdøren til Oscars gate 61 og parkeringsplassen utenfor,
men at det ikke ble gjort opptak av dette.
Utvalget har ikke funnet noe skriftlig materiale, instrukser
eller lignende, som viser hvordan arbeidet på posten var organisert.
Spanerne på posten har forklart at de førte
en logg eller liste over aktivitet i leiligheten. Loggen ble skrevet
fortløpende med tidspunkt og merknader dersom det ble sagt eller
skjedde noe i leiligheten av interesse for POT. Formålet med loggen
ser ut til å ha vært å avlaste arbeidet til de etterforskerne som
skulle skrive en mer utfyllende logg fra telefonkontrollen og romavlyttingen.
På bildene fra kontrollposten kan man også se at spanerne skrev
ned hendelser i en slik liste/logg. Loggen ble i likhet med lydopptakene
levert på Overvåkingssentralen etter hvert skift på posten.
Ingen av de avhørte spanerne har kunnet bekrefte
at det var vanlig praksis å skrive notater fra posten. På generelt
grunnlag har imidlertid flere vitner forklart at det ble skrevet
mange notater i Treholt-saken, som overordnede enten fulgte opp
eller tok til etterretning.
Utvalget har bare funnet ett skriftlig notat
som sammenfatter hendelser og samtaler i Treholts leilighet på en
gitt dag. Notatet ble skrevet i 29. mars 1983 av to spanere som
arbeidet på posten og er basert på forhold spanerne hørte ved
hjelp av romavlyttingen og observerte ved
hjelp av videoovervåkingen inne i leiligheten. Notatet er ikke journalført
i observasjonssaken, men ble funnet i en eske med diverse dokumenter
som hadde tilknytning til Treholt-saken. Dokumentet er skrevet som
et internt notat og ble forelagt en etterforsker, en avdelingssjef,
nestkommanderende i POT og sjef for etterforskingen for vurdering
av viktigheten av informasjonen. Av en påtegning på notatet følger
det at det også tidligere hadde blitt skrevet notater fra posten.
Etter utvalgets vurdering dokumenterer notatet fra
mars 1983 at det i alle fall ved noen anledninger ble skrevet interne
arbeidsnotater om samtaler og hendelser i Treholts leilighet basert på
informasjon fremskaffet ved hjelp av det tekniske overvåkingsopplegget.
Det er imidlertid usikkert i hvilket omfang det ble skrevet slike
notater i tillegg til loggen som ble skrevet fortløpende.
Utvalget har ikke funnet opptak av lyd eller
bilde fra Treholts leilighet. PST har til utvalget opplyst at det
ikke finnes slike opptak i dag.
En rekke vitner har forklart at lydopptakene
fra leiligheten ble makulert fortløpende. Båndene ble avmagnetisert
for å muliggjøre gjenbruk, i tråd med det som var vanlig praksis
for opptak fra telefonkontroll på den tiden. Før båndene ble avmagnetisert,
ble de hørt gjennom av en etterforsker på Overvåkingssentralen som
skrev ned eventuell informasjon av interesse.
Etter dette legger utvalget til grunn at lydopptakene
fra leiligheten bare ble tatt vare på til interessant informasjon
på disse var skrevet ned.
Vitneforklaringene har ikke gitt svar på hvordan videoopptak
fra biblioteket ble håndtert. Ingen av etterforskerne kan huske
å ha mottatt slike bånd.
Utover det ene notatet fra 29. mars 1983 har
utvalget ikke funnet noe skriftlig materiale fra kontrollposten
– verken logger eller notater/arbeidsnotater.
Ingen vitner har kunnet svare klart på hvordan loggene
og eventuelle notater ble oppbevart, eller om de på et tidspunkt
ble makulert. Derimot har et vitne forklart at han på et tidspunkt
etter at straffesaken var ferdig, fikk i oppdrag å rydde i saken
og makulere materiale som ikke hadde betydning for straffesaken
eller observasjonssaken. I den sammenheng gikk han gjennom en stor mengde
håndskrevne notater, og vitnet kunne ikke utelukke at logger fra
kontrollposten var blant det materialet han makulerte. Formålet med
makuleringen var å rydde i saken slik at det var mulig å finne frem
i materialet senere. Vitnet tvilte på at det i denne sammenhengen
ble makulert maskinskrevne notater.
Utvalget har ikke kunnet slå klart fast hvordan logger
og notater fra posten ble oppbevart, men alt tyder på at dette har
blitt makulert på et eller annet tidspunkt.
Utvalgets undersøkelse har avdekket følgende tre
avlyttingspunkter i Treholts leilighet: på kjøkkenet, på soverommet
og i biblioteket. Lyden fra romavlyttingen ble overført til kontrollposten
i POTs leilighet, der spanerne satt og lyttet når det var aktivitet
i rommene. Det ble gjort opptak fra romavlyttingen, i alle fall
når det skjedde noe spanerne mente var av interesse.
Videre har undersøkelsene avdekket fire overvåkingskameraer
i og i tilknytning til leiligheten: et kamera plassert i gårdens
innvendige fellesareal (trappeoppgangen), et kamera inne i leiligheten
til Treholt (biblioteket), to kameraer plassert i POTs leilighet
(mot kjøkkenet og mot hovedinngangsdøren/parkeringsplassen). Felles for
de to sistnevnte kameraene er at disse fanget opp det samme som
spanerne kunne ha observert ved kontinuerlig observasjon fra vinduene
i leiligheten til POT.
Fra tre av de fire overvåkingskameraene ble
det kontinuerlig overført bilder til monitorer på kontrollposten.
Utvalget har ikke opplysninger om at det var tilknyttet videoopptaksutstyr
til disse kameraene. Det fjerde kameraet overvåket biblioteket.
Dette hadde mulighet for videoopptak, men stod ikke på konti-nuerlig.
Underveis i etterforskingen av Treholt fikk
POT kjennelser fra retten til telefonkontroll en rekke ganger. Utvalget
har gått gjennom POTs begjæringer om telefonkontroll og Oslo forhørsretts
kjennelser.
Utvalget vil kun gjøre rede for telefonkontroll
av Treholt som ble utført i Norge. Treholt ble også telefonavlyttet
mens han oppholdt seg i New York, men utvalget har ikke undersøkt
dette nærmere.
Siden POT fikk rettens tillatelser til telefonkontroll,
vil utvalget ikke gå nærmere inn på deres grunnlag, varighet eller
lignende. Av hensyn til sakens opplysning og fordi det har allmenn
interesse å vise omfanget av overvåkingen av Treholt, gir utvalget
likevel i det følgende en oversikt over forhørsrettens tillatelser
til telefonkontroll i saken.
23.06.78: Tillatelse
til kontroll av to telefonnumre gitt for seks måneder.
02.03.82: Tillatelse til kontroll av ett
telefonnummer gitt for 14 dager.
21.05.82: Tillatelse til kontroll av ett
telefonnummer gitt for 14 dager.
21.06.82: Tillatelse til kontroll av to
telefonnumre gitt frem til 01.10.82.
01.07.82: Tillatelse til kontroll av ett
telefonnummer gitt frem til 01.10.82
06.09.82: Tillatelse til kontroll av ett
telefonnummer gitt frem til 31.12.82.
24.09.82: Tillatelse til kontroll av to
telefonnumre gitt frem til 31.12.82.
05.11.82: Tillatelse til kontroll av ett
telefonnummer gitt for seks måneder.
29.12.82: Tillatelse til kontroll av to
telefonnumre gitt frem til 05.05.83.
27.04.83: Tillatelse til kontroll av tre
telefonnumre gitt for seks måneder.
27.10.83: Tillatelse til kontroll av fire
telefonnumre gitt frem til 27.04.84.
Sammen med dokumentasjonen i observasjonssaken
viser beslutningsbøkene at POT hadde kontinuerlig telefonkontroll
på Treholt fra juni 1982 og frem til han ble pågrepet i januar 1984. I
tillegg hadde POT telefonkontroll i kortere perioder i 1978 og på
våren 1982 da Treholt var i Norge.
Fra Treholt kom hjem fra New York og frem til familien
etablerte seg i Oscars gate 61 høsten 1982, hadde familien ikke
fast bopel. I denne perioden hadde derfor POT telefonkontroll på
to telefonnumre hos svigerfamilien og på et hotell Treholt bodde
på en kort periode. Telefoner i tilknytning til Treholts arbeidsplass
ble avlyttet en periode i 1978, en kort periode våren 1982, samt
fra oktober 1983 og frem til pågripelsen.
Beslutningsbøkene viser at POT fikk rettens
tillatelse til telefonkontroll hos svigerfamilien til Treholt også
etter at Treholt flyttet inn i Oscars gate. POT hadde altså kontinuerlig
telefonkontroll med svigerfamiliens telefonlinjer fra juni 1982
til pågripelsen i januar 1984, til tross for at Treholt i store
deler av perioden ikke bodde der.
I forbindelse med avhørene har utvalget spurt vitnene
om de kjenner til om det ble foretatt telefonkontroll uten rettens
tillatelse i saken. Samtlige vitner har svart at de ikke kjenner
til at dette skal ha skjedd. De aller fleste understreket også generelt
at man på den tiden var svært nøye med å få rettens beslutning for
telefonkontroll. Utvalget legger etter dette til grunn at POT ikke
foretok telefonkontroll uten rettens tillatelse i Treholt-saken.
Undersøkelsen har vist at POT hadde god notoritet
på det som knytter seg til telefonkontrollen i saken. Både POTs
begjæringer og rettens beslutninger er arkivert i observasjonssaken.
Utvalgets undersøkelse har vist at spanerne
på kontrollposten hadde medhør på telefonkontrollen i Treholts leilighet,
det vil si at det ble lyttet på samtalene samtidig som de fant sted.
Spanerne har forklart at kontrollposten hadde medhør på telefonsamtaler,
men at samtalene også gikk inn til Overvåkingssentralen der de ble
tatt opp på bånd på vanlig måte. Formålet med spanernes medhør skal
ha vært å gjøre det mulig for POT å fange opp interessant informasjon
når den kom, i stedet for å vente til båndene ble hørt gjennom på
sentralen i ettertid.
Utvalget vil i det følgende gjøre rede for hva
undersøkelsene har fremskaffet av informasjon om POTs hemmelige
ransakinger i Treholts leilighet.
I straffesaken foreligger det to skriftlige
ransakingsordrer med beslagsrapporter fra to hemmelige ransakinger,
henholdsvis 17. mai og 22. august 1983. Videre tyder noe av materialet
i saken på at det ble foretatt ytterligere hemmelige ransakinger
i Treholts leilighet. Det er bekreftet i flere avhør at POT var
i Treholts leilighet også ved flere andre anledninger, se avsnitt
4.3. Utvalget omtaler i det følgende også dette som hemmelige ransakinger.
Høsten 2010 ble det fremsatt påstander om at
det såkalte «pengebeviset» i straffesaken mot Treholt var forfalsket
og at de hemmelige ransakingene der pengene ble fotografert, ikke
fant sted på de datoene som dokumentasjonen i saken viser. Parallelt
med utvalgets undersøkelse av POTs metodebruk har Gjenopptakelseskommisjonen
undersøkt disse påstandene med tanke på å avgjøre om det er grunnlag
for gjenåpning av straffesaken.
Utvalgets undersøkelse har ikke vært
rettet mot å undersøke sannsynligheten for at de to hemmelige ransakingene
eventuelt ikke ble utført på de datoene som dokumentene i straffesaken
slår fast. For utvalgets undersøkelse har det ikke vært nødvendig
å undersøke påstandene nærmere, siden det uansett er klart at POT
ved flere tilfeller gjennomførte ransakinger i Treholts leilighet, se
avsnitt 4.3. Utvalget vil imidlertid bemerke at det ikke har kommet
over opplysninger som tilsier at de to ransakingene ikke fant sted
de nevnte datoene.
Det fremgår ikke direkte av dokumenter i observasjonssaken
at POT tok seg inn i leiligheten til Treholt. Derimot forutsetter
flere av brevene mellom POT og den utenlandske samarbeidende tjenesten
at POT må ha vært inne i leiligheten flere ganger for å installere
og/eller vedlikeholde det tekniske overvåkingsutstyret. På denne måten
bekrefter deler av korrespondansen mellom tjenestene at POT tok
seg inn i leiligheten en rekke ganger.
Videre viser flere bilder som utvalget har hatt tilgang
til, at POT var inne i leiligheten på ulike tidspunkter. Blant annet
finnes det en bildemappe med bilder av samtlige rom i Treholts leilighet,
samt flere enkeltbilder av ulike rom i leiligheten. Verken mappen
eller de andre bildene er datert eller på andre måter systematisert
slik at det er mulig å si klart når de ble tatt. Ut fra møblering
og andre forhold på bildene er det imidlertid mulig å se at flere
av bildene er tatt på ulike tidspunkter.
Flere vitner bekrefter at POT var inne i Treholts leilighet
en rekke ganger i tillegg til de to hemmelige ransakingene som til
nå har vært kjent. Vitneforklaringene tyder på at ransakingene har hatt
ulike formål. Flesteparten av disse ser likevel ut til å ha hatt
bakgrunn i installering eller vedlikehold av det tekniske utstyret.
Noen vitner forklarer at tjenesten ved et par anledninger var inne
i leiligheten for å rekognosere i forbindelse med planleggingen
av det tekniske kontrollopplegget. Andre vitner forklarer om konkrete
episoder der POT var inne i leiligheten for å installere overvåkingsutstyr
eller for å vedlikeholde utstyr som allerede var installert. To
vitner har forklart at POT ved en anledning, trolig i mars 1983,
tok bilder av Treholts 7. sans.
Vitneforklaringene tyder på at flere av ransakingene
kan ha hatt flere formål, for eksempel å sjekke et avlyttingspunkt
samt å se om det lå interessante dokumenter fremme som kunne si noe
om Treholts reiseplaner i tiden fremover.
Ut fra vitneforklaringene fremstår det som klart at
ransakingene hovedsakelig ble gjennomført av ansatte på teknisk
avsnitt. Ingen av spanerne utvalget har avhørt, har vært inne i
leiligheten til Treholt. Personell fra utenlandsk samarbeidende tjeneste
ser ut til å ha vært inne i leiligheten i alle fall to ganger. Én
gang i forbindelse med en rekognosering før det tekniske utstyret
ble installert og én gang i forbindelse med boringen mot Treholts
bibliotek. Utvalgets inntrykk er at bistanden fra den utenlandske
tjenesten hovedsakelig ble gitt uten at personell fra denne tjenesten
var inne i leiligheten til Treholt.
Ingen av vitnene har kunnet gi et klart svar
på hvor mange ganger POT har vært inne i leiligheten. Det ble i
liten grad informert bredt om slike hendelser, og eventuell kunnskap
er derfor avhengig av at vedkommende fikk kjennskap til ransakingen.
Et vitne anslo at POT neppe var inne i leiligheten mer enn én gang
i måneden. Et vitne har forklart at han trolig var inne i leiligheten
mellom fem og åtte ganger, et annet vitne anslår at han var i leiligheten
fem eller seks ganger.
Basert på vitneforklaringer vil utvalget anslå
at POT må ha vært i leiligheten til Treholt i alle fall syv ganger
i tillegg til ransakingene 17. mai og 22. august 1983.
Samtlige vitner utvalget har avhørt har fått spørsmål
om de kjenner til om det ble utført andre inngripende tiltak overfor
Treholt. Til dette har de fleste vitnene svart klart nei.
En rekke vitner har imidlertid forklart at to
POT-tjenestemenn ved en anledning, trolig 14. august 1983, tok seg
inn i Treholts leilighet for å kopiere nøkkelen til leiligheten.
Bakgrunnen for operasjonen skal ha vært at POT via telefonkontrollen
ble oppmerksom på at nøkkelen til inngangsdøren lå i entreen i leiligheten
denne dagen. Treholt og hans familie oppholdt seg ikke i leiligheten
på dette tidspunktet. Formålet med å kopiere nøkkelen var at POT
da lettere kunne ta seg inn i leiligheten ved senere anledninger.
Utvalget har ikke funnet noe skriftlig materiale som
dokumenter denne hendelsen, verken i observasjonssaken eller andre
steder. Vitneforklaringene er entydige på dette punktet, og utvalget legger
derfor til grunn at POT kopierte nøkkelen til Treholts leilighet.
Utvalget har ikke sett noe skriftlig dokumentasjon,
verken i observasjonssaken eller andre steder, som tyder på at annen
EOS-tjeneste var involvert i overvåkingen av Treholt.
Flere vitner ble spurt om FO/E var involvert
i overvåkingsopplegget, enten med teknisk utstyr eller personell.
Utvalget har i tillegg avhørt nestkommanderende i FO/E under Treholt-saken. Dette
vitnet fortalte at POT hadde benyttet ham som diskusjonspartner,
særlig i den innledende fasen av saken da POT fortsatt gikk bredt
ut for å finne ut hvem som var den mulige etterfølgeren etter Gunvor
Galtung Haavik. Vitnet hadde derfor fått en del informasjon fra
POT underveis i saken, men understreket at han ikke hadde noe med
overvåkingen av Treholt å gjøre.
Utvalget kan ikke se at verken FO/E eller annen EOS-tjeneste
var involvert i overvåkingen i Treholt-saken.
Utvalget har i sin undersøkelse søkt å kartlegge hvorvidt
POT vurderte lovligheten av de metodene som ble tatt i bruk. Det
skriftlige materialet inneholder ikke spor av at POT foretok rettslige
vurderinger i forbindelse med metodebruken. Det foreligger imidlertid
to nedtegnede beslutninger om ransakingene som fant sted 17. mai
1983 og 22. august 1983. Ransakingsordren datert 15. mai 1983 er
signert av overvåkingssjefen og angir hjemmelen for ransaking til
å være den daværende straffeprosesslov § 223 første ledd, jf. § 221
første ledd
Straffeprosessloven 1887 § 223 første
ledd lyder som følger: «Uden Vedkommendes Samtykke kan Ransagning
kun foretages i Henhold til Rettens Beslutning, der skal indeholde
Angivelse af Ransagningens Grund, Øiemed og Gjenstand. Samme lov
§ 221 første ledd lyder slik: Naar nogen medskjellig Grund mistænkes
for en straffbar Handling, der kan medføre høiere Straf end Bod
kan Ransagning saavel af hans Bolig og andre Rum som af hans Person
finde Sted, naar der er Grund til at antage, at den vil lede til
hans Paagribelse eller til Opdagelse af den strafbare Handlings
Spor eller Beslagleggelse.». Ransakingsordren datert
22. august 1983 er likelydende.
Det er ikke noe skriftlige materiale som berører hjemmelen
for romavlyttingen, videoovervåkingen eller de øvrige ransakingene.
Utvalget har stilt spørsmål til flere vitner
om de kjenner til hvorvidt hjemmelsgrunnlaget for overvåkingen ble
vurdert av POT. Ingen av vitnene har sagt at de var involvert i
diskusjoner om det rettslige grunnlaget for overvåkingen. En person
sentralt i ledelsen i POT har forklart til utvalget at vilkårene
for nødrett aldri ble diskutert, men at det var snakk om at det
forelå en nødrettssituasjon. Noen større bevissthet om hjemmelsspørsmålet
er det ikke funnet holdepunkter for.
Utvalget har fått inntrykk av at det operative
personellet mener at ledelsen hadde vurdert de rettslige sidene
ved metodebruken.
Det har ikke vært mulig å kartlegge hvilke vurderinger
som ble foretatt av øverste ledelse i POT i den aktuelle perioden,
da to er avgått ved døden og én har vært forhindret fra å forklare
seg for utvalget av medisinske grunner. Noe endelig svar på i hvilken
grad POT vurderte eget hjemmelsgrunnlag for overvåkingstiltakene,
kan derfor ikke gis.
Utvalgets undersøkelse har vist at POT informerte
både riksadvokaten og Justisdepartementet om saken, se kapittel
V. Det skriftlige materialet fra kontakten mellom POT og overordnet
myndighet sier ikke noe om hjemmelsgrunnlaget for overvåkingen.
Det er få skriftlige opplysninger om bakgrunnen for
de enkelte overvåkingstiltakene. De to ovenfor nevnte ransakingsordrene
oppgir at ransakingene «antas å ville lede til oppdagelse av den
straffbare handlings spor».
Ansatte i POT på etterforskningssiden og teknisk
side har forklart at formålet med overvåkingstiltakene var å skaffe
bevis slik at man kunne gå til pågripelse av Treholt. Relatert til
kameraet i biblioteket har én fra POTs ledelse sagt at formålet
var å se hva Treholt foretok seg før og etter møtene med KGB og
hva han gjorde med dokumentene.
Utvalget har stilt spørsmål til flere vitner
om hva som var formålet med overvåkingen av Treholt. Det er flere
spanere og én tekniker som deler den oppfatning at formålet med
overvåkingen var å «ha kontroll på Treholt». Spanerne peker på at POT
skulle være et «hestehode foran Treholt», ved å skaffe oversikt
over familiens rutiner, Treholts kommende reiser og møter med sovjetiske tjenestemenn.
En spaner betegnet overvåkingen i leiligheten som en forlengelse
av spaningen ute.
Det er etter dette særlig to beslektede formål
som trer frem. For det første kan overvåkingen ha vært iverksatt
for å effektivisere eller lette spaningen. Et annet formål med overvåkingen
kan ha vært å skaffe bevis mot Treholt.
Det er i undersøkelsen også søkt å avklare hvorvidt
det ble vurdert alternativer til å gjennomføre overvåkingen av Treholt
i hans leilighet, eller gjøre dette på en mindre inngripende måte.
Utvalgets undersøkelse tyder på at en slik vurdering ikke ble gjort.
Én del av utvalgets mandat retter seg mot «hvem som
kjente til metodebruken og hvem som godkjente denne». Dette omfatter
blant annet spørsmål som gjelder overordnet myndighets befatning
i saken, relatert til POTs metodebruk overfor Treholt
Med dette er undersøkelsene avgrenset
mot andre departementers eventuelle involvering i saken..
For å belyse denne delen av mandatet har utvalget
søkt etter dokumenter i POTs observasjonssak og straffesak som omhandler
departementets og riksadvokatens involvering i saken. Videre har
utvalget vært i kontakt med Justisdepartementet og Riksadvokatembetet
angående innsyn i eventuelt arkivert materiale, noe utvalget har fått
tilgang til. Undersøkelsene har imidlertid vist at det foreligger
svært lite skriftlig materiale som berører temaet.
Utvalget har også gjennomført samtaler med personer
som var tilknyttet Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og
Riksadvokatembetet i den aktuelle perioden. Det har i tillegg vært
enkelte POT-ansatte som har hatt kunnskap om temaet. Flere av de
sentrale personene som var involvert i Treholt-saken hos overordnet
myndighet og i POT, har gått bort eller har vært forhindret fra
å forklare seg for utvalget av medisinske grunner. Det har derfor
kun vært et fåtall vitner som har førstehåndskunnskap om denne siden
av saken.
Utvalget presiserer at overordnet myndighets eventuelle
kunnskap om og godkjenning av metodebruken ikke kan gi en rettslig
holdbar hjemmel for iverksettelse av overvåkingstiltak som etter
legalitetsprinsippet krever hjemmel i lov, eller som uttrykkelig
er forbudt ved lov.
Et sentralt trekk ved den norske politiordningen er
at vi har en kombinasjon av politimyndighet og påtalemyndighet.
Denne ordningen ble etablert ved straffeprosessloven 1887.
Det fulgte av politiloven 1936 § 2 at politiet
var «under overledelse av det departement Kongen bestemmer», det
vil si Justisdepartementet. I straffeprosessloven 1887 § 73 annet
ledd fremgikk det at riksadvokaten hadde «den overordnede Ledelse
af Paatalemyndigheten». I dette lå det at departementet hadde ansvaret
for og styringen med politiets totale virksomhet, mens riksadvokaten
hadde ansvaret for og styringen med påtalemyndigheten, herunder
for etterforskingen av straffbare handlinger.
Se bl.a. Salomonsen (1925) s. 301,
der følgende fastslås under omtalen av § 266: «Det er paatalemyndigheten
som leder efterforskningen og – bortsett fra § 268 og 269 – alene
bestemmer, hvilke opplysninger skal innhentes, og hvilke skritt
for øvrig skal foretages.» Videre het det i § 73 annet
ledd at «Alene Kongen kan utfærdige almindelige Regler og meddele
bindende Paalæg angaaende Udførelsen af hans Hverv». Med dette var
riksadvokatens og departementets gjensidige uavhengighet fastslått.
Denne ansvarsfordelingen mellom departementet og riksadvokaten kalles
gjerne for det tosporede system.
For å avgjøre om POTs virksomhet var underlagt departementets
eller riksadvokatens ansvars- og styringsområde, er det derfor av
avgjørende betydning om det forelå en etterforsking av
Treholt eller ikke. Det er imidlertid først i de senere årene det
synes å ha blitt satt særlig fokus på hva som ligger i etterforskingsbegrepet.
Se blant annet Rieber-Mohn (1996) og
riksadvokatens rundskriv nr. 3 1999. Det finnes derfor
ikke noen klare svar på hvilket spor man befant seg i gjennom observasjonssakens
forløp, og følgelig hvem som hadde det overordnede ansvaret for
POTs metodebruk til enhver tid.
Uavhengig av hvilket spor man befant seg i, hadde
POT etter overvåkingsinstruksen 1977 § 3 bokstav a en plikt til
å «holde Justisdepartementet underrettet om alle forhold av betydning
for rikets sikkerhet».
Så vidt utvalget er kjent med, forelå det ikke noen
form for skriftlige rutiner eller retningslinjer for samhandlingen
mellom POT og riksadvokaten på den tiden.
Utvalget har gjennom sin undersøkelse bare funnet
to dokumenter som omhandler riksadvokatens involvering i saken i
tiden før pågripelsen av Treholt 20. januar 1984.
Det ene dokumentet er et notat fra POT datert
11. januar 1984, som ble fordelt til riksadvokaten, Utenriksdepartementet
og Justisdepartementet. I notatet gjennomgås informasjon som kan
og ikke kan offentliggjøres i forbindelse med den forestående pågripelsen
av Treholt.
Det andre dokumentet er et brev fra daværende POT-sjef
til Stortingets kontrollkomité, som er datert 5. mai 1989. Brevet
er et svar på opplistede spørsmål fra komiteen, og oppsummerer en del
punkter i POTs etterforsking. I brevet fremholdes blant annet at
riksadvokaten deltok på et møte mellom ledelsen i Justisdepartementet
og POT i mai 1983. På dette møtet skal det blant annet ha blitt
diskutert om det var grunnlag for pågripelse av Treholt.
Undersøkelsen har vist at det er lite eller
ingen dokumentasjon som kan gi informasjon om riksadvokatens involvering
i saken før pågripelsen av Treholt. Utvalget bemerker i denne sammenheng
at Riksadvokatembetet i et brev til utvalget 17. februar 2011 opplyste
at det var foretatt en gjennomgang av arkiver og journaler, men
med negativt resultat.
Utvalget har stilt flere vitner spørsmål om
tidspunktet for når riksadvokaten først ble orientert om saken og
eventuelt om metodebruken. Det er videre stilt spørsmål om hva riksadvokaten eventuelt
ble orientert om, herunder om han deltok i beslutningsprosessene
i saken. Svarene på disse spørsmålene har vært ulike.
Vitneforklaringene tyder på at riksadvokaten
var involvert i saken i større grad enn den skriftlige dokumentasjonen
viser. Dette tilsier at informasjon om saken i stor grad var basert
på muntlig kommunikasjon, noe også flere vitner har bekreftet.
Ingen av vitnene har direkte kjent til tidspunktet for
når riksadvokaten første gang ble orientert om saken. Flere vitner
har imidlertid gitt uttrykk for når de antok at riksadvokaten ble
informert. Svarene på dette har variert med et tidsspenn på over
fire år: Mens enkelte vitner mente at riksadvokaten var orien-tert
da Treholt oppholdt seg i New York, har andre vitner ment at riksadvokaten
først ble orientert om saken i forbindelse med den første hemmelige
ransakingen, det vil si i mai 1983. Utvalget vil her bemerke at
ingen av vitnene har hatt førstehåndskunnskap om spørsmålet.
Flere av vitnene har opplyst at riksadvokaten deltok
på flere møter med departementet og POT i sakens anledning. Møtene
skal ha vært avholdt i departementets lokaler. Tidspunktene for
disse møtene er imidlertid ikke fastsatt, unntatt møtet som skal
ha vært avholdt i mai 1983, se ovenfor. Riksadvokatens deltakelse
på dette møtet er bekreftet av et vitne fra Justisdepartementet
og et vitne fra POT-ledelsen, som begge deltok på møtet. Et vitne
fra POT-ledelsen har overfor utvalget uttrykt at riksadvokaten i
perioden mai til september 1983 ble orientert i detalj om fremdriften
i saken.
Ingen av vitnene har hatt kjennskap til om POT og
riksadvokaten hadde en selvstendig kontakt i saken. Et vitne fra
POT-ledelsen har imidlertid opplyst at POT på generelt grunnlag
var opptatt av å holde riksadvokaten orientert om saker fra et tidlig
tidspunkt.
Et vitne fra Justisdepartementet har til utvalget opplyst
at oppfatningen var at riksadvokaten hadde det overordnede ansvaret
i saken allerede i tiden før Treholt reiste til New York. Vitnet hadde
imidlertid ingen formening om detaljnivået på riksadvokatens kunnskap
og hvilken funksjon han hadde i saken. Ingen øvrige vitner har kunnet
uttale seg konkret om spørsmålet.
Flere vitner har vist til at riksadvokaten var
involvert i beslutningen om tidspunktet for pågripelsen av Treholt.
Dette skal blant annet ha blitt diskutert på møtet i Justisdepartementet
i mai 1983 og på et møte høsten 1983.
Selv om mye tyder på at riksadvokaten var involvert
i saken fra et tidlig tidspunkt, kan det legges til grunn at han
i alle fall var med på møter i saken fra og med mai 1983. Utvalget
finner det i den sammenheng sannsynlig at riksadvokaten var delaktig
i beslutningen om tidspunktet for pågripelsen av Treholt. Utvalget
er ikke kjent med hvilken informasjon POT ga til riksadvokaten.
Utvalget vil også bemerke at selv om riksadvokaten var kjent med
saken fra et tidligere tidspunkt, behøver ikke det nødvendigvis
bety at han i forkant av, ved iverksettelsen av eller underveis
var kjent med metodebruken overfor Treholt, herunder det tekniske
overvåkingsopplegget rettet mot Treholts leilighet.
Utvalget har gjennom sin undersøkelse funnet flere
dokumenter som omhandler Justisdepartementets involvering i saken
i tiden før pågripelsen av Treholt 20. januar 1984.
Dokumentasjonen viser at departementet var informert
om saken fra et tidlig tidspunkt.
I ovennevnte brev fra daværende POT-sjef til Stortingets
kontrollkomité 5. mai 1989 opplyses det at justisminister Valle
i mars 1978 «ble informert om hvilke etterforskingstiltak som var iverksatt
mot vedkommende person som etterforskingen på det tidspunkt var
rettet mot – også om rettens beslutning om telefon- og postkontroll».
Det presiseres imidlertid at «[e]tterforskningen … på dette tidspunkt
[var] rettet mot en annen person enn TREHOLT» og at det var usikkert
om Treholt ble nevnt som en mulig mistenkt.
I brevet vises det også til at justisminister
Cappelen ble orientert «om etterforskningen mot TREHOLT den 8.8.1980».
I et notat datert 10. oktober 1980 opplyses
at justisminister Berrefjord og departementsråden ble orien-tert
om operasjonen i New York, herunder om «sakens bakgrunn og utvikling,
hvordan den står nå og hvilke tiltak som var truffet i USA».
I et notat datert 26. oktober 1981 opplyses
at justisminister Røkke ble orientert om saken allerede 20. oktober
1981. Videre opplyses at statsminister Willoch og utenriksminister
Stray 24. oktober 1981 ble orien-tert om «sakskomplekset ‘danserne’,
hvordan saken står i dag og hvilke praktiske problemer som foreligger
for fortsatt etterforskning i Oslo (UD) og i utlandet».
Det foreligger videre flere dokumenter som omhandler
kontakten mellom Justisdepartementet og POT i årene 1982 og 1983.
Flere av dokumentene inneholder et kort resymé over hva som ble
diskutert under møtene.
I et notat datert 2. april 1982 fremgår at Justisdepartementet
ved departementsråden 24. mars 1982 ble orientert om den siste utviklingen
i operasjonen i New York. Det fremkommer av notatet at han ble forevist
det materialet FBI hadde kopiert i leiligheten til Treholt, og at
han ga sitt samtykke til avlytting av Treholts telefon ved FN-delegasjonen
og til at POT stasjonerte én eller to tjenestemenn i New York for
resten av Treholts tjenestetid i USA. Det fremkommer også at departementsråden
skulle orientere justisministeren om dette. I et annet notat, som
er datert 1. april 1982, fremgår at departementsråden per telefon
opplyste at justisministeren ikke hadde noe å innvende mot «det tekniske
kontrollopplegg som planlegges i saken.»
Dette knytter seg trolig til forholdene
det ble orientert om til departementsråden 24. mars 1982, det vil
si operasjonen i New York.
Videre fremgår i et notat datert 5. august 1982
at en person fra POT-ledelsen 3. august 1982 gjennomførte et møte
med justisministeren og departementsråden, med det formål å informere
om de siste opplysningene Overvåkingssentralen hadde mottatt fra
en samarbeidende utenlandsk etterretningstjeneste. Det uttrykkes
i notatet at det på møtet var enighet om at disse opplysningene
var den endelige bekreftelsen på mistanken om at Treholt var agent
for KGB. I notatet fremgår videre følgende:
«Det var … enighet om at de nye opplysningene ikke
forårsaket noen endring i det etterforskningsopplegget Overvåkingssentralen
hadde i saken.
På grunn av opplysningenes meget sensitive karakter,
ble det videre besluttet at man, på det nåværende tidspunkt og ikke
uten en nærmere drøftelse, ikke skulle informere videre. Statsminister
Willoch ble spesielt nevnt i denne forbindelse.
Det
ble videre presisert av justisministeren at saken måtte gis høyeste
prioritet og at hun forutsatte at Overvåkingssentralen, om nødvendig, forsømte
andre arbeidsoppgaver hvis ressursene totalt sett ikke strakk til.
Hun presiserte videre at man måtte bruke de økonomiske midler man trengte,
uten hensyn til budsjettet. I denne forbindelse nevnte [personen
fra POT-ledelsen] at det kunne oppstå behov for teknisk utstyr og
at man sannsynligvis ville komme i den situasjon at man måtte leie/kjøp
en eller flere leiligheter til bruk som faste observasjonsposter.
Justisministeren bekreftet at hennes uttalelse også innbefattet
dette.
Justisministeren ønsket personlig å bli informert om
hvordan saken står etter at [personen fra POT-ledelsen] har returnert
fra USA.»
I et notat datert 16. september 1982 fremgår
at justisministeren 7. september 1982 ble orientert om de opplysninger
man hadde «innhentet» i forbindelse med [Treholts] siste opphold
i New York.
I et notat datert 28. januar 1983, som gjelder
nye opplysninger om Treholt mottatt fra en samarbeidende tjeneste,
er det skriftlig påtegnet at departementsråden 21. februar 1983
ble orientert om notatets innhold. Av en påtegning på et annet notat
fremgår at departementsråden på samme tidspunkt ble orien-tert om
opplysninger gitt av FBI til POT 21. juni 1982.
I et udatert notat nevnes justisministeren,
departementsråden og statssekretæren som deltakere på et møte med
to personer fra POT-ledelsen 4. mai 1983. Formålet med møtet skal
ha vært å informere om utviklingen i saken, og det fremgår at det
ble orientert om «den etterforskning som har foregått i inn- og
utland», samt de «etterforskningsopplegg Overvåkingssentralen har
for tiden som kommer». I notatet fremgår videre følgende:
«Justisministeren ser meget alvorlig på saken, og hun
gjentok at saken må gis høyeste prioritet. Hun presiserte igjen
at man må bruke de økonomiske midler man trenger, uten hensyn til
budsjettet. …
På grunn av saken ‘FOXTROT’, har Overvåkingssentralen
inntil nå benyttet et uforholdsmessig stort beløp til overtid og
teknisk utstyr, og det er store muligheter for at overtidsbudsjettet
blir vesentlig overtrukket. Justisdepartementet svarte, at når dette
skjer vil de sørge for at vi blir tilført nye midler.»
Ovennevnte dokumentasjon stammer fra POTs observasjonssak.
Utvalget har fra Justisdepartementet fått oversendt
et håndskrevet notat som punktvis gjennomgår kontakt mellom departementet
og POT i perioden 1979 til 1983. Notatet, som er udatert og usignert,
har ligget i departementets historiske arkiv. I notatet bekreftes
flere av de ovennevnte møter mellom departementet og POT. Det angis
også enkelte møter/kontakt ut over dette.
Av notatet fremgår at justisminister Cappelen ble
orientert «[n]oe mer om grunnlaget for den generelle mistanke» 15.
oktober 1979, og at det var et møte/kontakt mellom POT og Cappelen og
departementsråden 13. februar 1980.
Videre fremgår følgende:
«Iflg. [notater fra en tjenestemann i POT] har
det ellers vært flg. kontakter med [departementsråden] om saken:
1982 | – | ca. | 27. juni | |
" | – | " | 30. juli | |
1983 | – | " | 21. april | |
" | – | " | 5. august | |
" | – | " | medio august og senere jevnlig.» |
Utvalget har stilt flere vitner spørsmål om
departementets involvering i saken.
Flere vitner har gitt uttrykk for at det forelå
en mer omfattende kontakt mellom POT og departementet enn den dokumenterte
møtevirksomheten tilsier, spesielt mellom POT og departementsråden.
Vitnene har imidlertid hatt problemer med å angi konkret hva denne
kontakten gikk ut på.
En person i POT-ledelsen har til utvalget forklart at
han hadde løpende kontakt med departementsråden gjennom hele saken.
Departementsråden skal også ha vært
POTs kontaktperson i andre saker. Han opplyste at departementsråden
ble holdt fullstendig orientert, både om metoder og om fremdriften
i saken. Han sa videre at metodene ble benyttet etter behov, og
at det aldri ble stilt spørsmål vedrørende det juridiske. Han mente også
at man var klar over metodebruken høyere opp i systemet, helt opp
til toppnivå i departementet, og at det forelå en aksept for dette.
Vitner fra politisk ledelse i departementet
har til utvalget bekreftet at kontakten mellom Justisdepartementet
og POT-ledelsen gikk via departementsråden, og at statsråden forutsetningsvis skulle
orienteres dersom det fremkom noe spesielt under disse møtene/samtalene.
Daværende justisminister forklarte til utvalget
at hun ikke fikk beskjed om hva formålet med leilighetskjøpet var,
foruten at POT ønsket å følge nærmere med på hva Treholt foretok
seg. Hun sa at hun ikke hadde noe kjennskap til eventuelle tekniske
installasjoner i leiligheten, utenom at det var blitt foretatt telefonkontroll.
Utvalget legger til grunn at det var omfattende kontakt
mellom POT og Justisdepartementet i saken, og at departementsråden
var den POT i første rekke forholdt seg til. På bakgrunn av mangelfullt
kildemateriale er utvalget ikke kjent med hvilken informasjon POT
ga til departementet om metodebruk, og om det på noen måte ble samtykket
til denne. Mye tyder imidlertid på at departementsråden ble holdt
løpende oppdatert om hva POT foretok seg.
Det er uansett på det rene at departementet
var kjent med leilighetskjøpet og at det ble brukt «teknisk utstyr»
under overvåkingen, jf. ovenfor.
I de foregående kapitlene er det redegjort for
resultatene fra undersøkelsen av POTs metodebruk og involveringen
av overordnet myndighet. En vesentlig del av utvalgets mandat i
saken er å ta stilling til hvorvidt POT hadde hjemmel til å iverksette
og gjennomføre den beskrevne metodebruken.
Som ledd i vurderingen av hjemmelsgrunnlaget har
utvalget innhentet en betenkning fra professor dr. juris Erling
Johannes Husabø. Betenkningen følger som vedlegg 1 til meldingen.
I avsnitt 2 følger en oversikt over regelverkssituasjonen på tiden
for overvåkingen. Hovedtrekkene og konklusjonene i professor Husabøs
betenkning gjengis i avsnitt 3.
Det er flere metodiske utfordringer ved å skulle ta
stilling til lovligheten av overvåkingen, som fant sted for nærmere
30 år siden. For det første er kartleggingen av de faktiske hendelsene
vanskeligere jo lengre tid som går. For det annet byr det på utfordringer
å foreta en juridisk vurdering av metodebruken over et kvart århundre
senere. Vurderingen av hjemmelsgrunnlaget må skje ut fra rettstilstanden
på tidspunktet for metodebruken. Utvalget har nærmet seg denne oppgaven
med visshet om de utfordringer en slik juridisk tidsreise byr på.
Det er så langt mulig tilstrebet å bedømme metodebruken med datidens
øyne. Dette innebærer at vurderingen av hjemmelsgrunnlaget vil måtte
baseres på kilder fra før og under perioden for overvåkingen. Det vil
også kunne ses hen til retrospektive drøftelser av rettstilstanden
ved vurderingen av hjemmelsspørsmålet.
Det vil i dette kapittelet redegjøres for regelverkssituasjonen
i den perioden overvåkingen pågikk. Dagjeldende politilov fra 1936
ga ingen særskilte bestemmelser om Overvåkingspolitiet, men hjemlet
dagjeldende overvåkingsinstruks fra 1977, gitt av Justisdepartementet.
Overvåkingsinstruksen 1977 § 2 bestemte at Overvåkingstjenesten hadde
til oppgave å «forebygge og motvirke alle forbrytelser i den utstrekning
disse [kunne] medføre fare for rikets sikkerhet». Videre bestemte instruksen
at Overvåkingstjenesten skulle «innhente opplysninger om personer…
som kan mistenkes for å forberede eller foreta handlinger som nevnt
i § 2». Overvåkingsinstruksen 1977 ga bestemmelser om hvordan relevante
opplysninger som var «innhentet» kunne oppbevares og brukes, men
var taus om på hvilken måte innhentingen kunne skje.
Det forelå et gradert internt instruksverk fra
2. oktober 1978 for post- og telefonkontroll. Dette ble senere endret
26. juni 1980, 14. oktober 1982 og 28. november 1983. Instruksen
ga blant annet bestemmelser om hvem i POT som kunne inngi begjæring
til retten om bruk av tvangsmidlene, om føring av fortløpende protokoll
over rettens beslutninger og om rutine for begjæring om fornyelse.
Videre fantes gradert rundskriv til POT nr. 8 1979 om grunnlag for
opprettelse og innberetning av overvåkingssaker, gradert rundskriv
til POT nr. 3 1978 om arkivordninger for POT og gradert instruks
fra 27. november 1970 om arkivnøkkelen i POT. Samtlige dokumenter var
signert av overvåkingssjefen.
En grunnleggende rettssikkerhetsgaranti er at myndighetene
ikke kan gjøre inngrep i borgernes rettssfære uten hjemmel i lov.
At kravet om lovhjemmel er et viktig ledd i «individets beskyttelse
mot statsmakten» har lenge vært gjeldende i norsk rett
Se Eckhoff (1963) på side 232..
I Lund-rapporten fremgår det at «[m]etoder som har karakter av tvangsmidler,
slik som ransaking og beslag, eller som er et inngrep i borgernes
rettsområde, slik som postkontroll og telefonavlytting, krever lovhjemmel
i kraft av legalitetsprinsippet»
Se Lund-rapporten side 124 punkt 8.1.4.1..
Det vil i det følgende gjøres rede for hvilke
regler som gjaldt for romavlytting, videoovervåking og hemmelig
ransaking i det aktuelle tidsrommet, samt hvorvidt tiltakene var
av en slik karakter at hjemmel i lov var påkrevet.
På tidspunktet for overvåkingen av Treholt hadde
POT ikke hjemmel i lov til å foreta romavlytting. Etter straffeloven
§ 145a var romavlytting straffbart, hvilket innebærer at lovlig
bruk av metoden krever hjemmel i lov. Romavlytting er også et tiltak
av en slik karakter at det faller innenfor legalitetsprinsippets
område, slik at lovhjemmel også av denne grunn er nødvendig, jf.
Lund-rapporten
Ibid. side 125 punkt 8.1.4.2..
Lund-kommisjonen karakteriserte romavlytting som et «markert inngrep
i borgernes rettsområde»
l.c.. Utvalget tiltrer denne
vurderingen.
Det fantes ikke hjemmel i lov for videoovervåking
av Treholts bibliotek og inngangsdøren i trappeoppgangen. Skjult
videoovervåking var ikke omfattet av et straffebud, slik romavlytting var.
Lund-kommisjonen skrev i sin rapport at «[s]kjult … filming … av
personer i deres hjem … må antas å kreve lovhjemmel»
Ibid. side 127 punkt 8.1.4.5..
Bratholm skrev i 1968 at bruk av «fjernsynsovervåking er vesentlig
mer betenkelig i tilfelle hvor den er hemmelig, og særlig når den
skjer på områder hvor man har et rimelig krav på å være for seg
selv»
Se Bratholm (1968) på side 297..
Utvalget mener at videoovervåkingen var av en slik art at hjemmel
i lov kreves.
Heller ikke den videoovervåkingen ved bruk av de
to kameraene som var rettet mot hovedinngangen/parkeringsplass og
kjøkkenet, hadde hjemmel i lov. Kameraene fanget ikke opp mer enn
det en politimann kunne observere med det blotte øye. Dette kan
tale for å anse denne videoovervåkingen som en type spaning. På
den annen side kan det anføres at bruken av det tekniske hjelpemiddelet
og den derved konstante observasjonen taler for at overvåkingen
falt innenfor det Eckhoff karakteriserer som «[s]ystematisk utspionering
med sikte på å kartlegge menneskers privatliv», noe som krever lovhjemmel
Se Eckhoff (1963) på side 44..
Det er dermed noe uklart om denne delen av overvåkingen krevde hjemmel
i lov på tidspunktet for overvåkingen.
I henhold til dagjeldende straffeprosesslov
fra 1887 § 221 kunne det foretas ransaking av «Bolig og andre Rum»
når vedkommende med «Skjellig Grund» kunne mistenkes for en straffbar
handling som kunne medføre høyere straff enn bot. Hvis den mistenkte
selv ikke ga sitt samtykke, måtte rettens beslutning innhentes.
I saker om landssvik var det gjort unntak fra dette, slik at rettens
beslutning ikke var nødvendig ved beslag og ransaking, men ethvert
beslag skulle «snarest mulig innberettes retten», jf. § 19 i lov om
rettergang i landssviksaker (opphevet 1. januar 1986). Treholt var
under mistanke for landssvik, og rettens beslutning var derfor ikke nødvendig
ved ransaking av hans bolig.
Straffeprosessloven 1887 oppstilte også andre regler
for gjennomføringen av ransakinger. For det første skulle ransakingen
«overværes av mindst ett vidne», jf. § 224. Et neste krav var at beslutningen
om ransaking på forlangende skulle leses opp eller forklares for
vedkommende før ransakingen fant sted, jf. § 225 første ledd. Til
sist bestemte loven at ved ransaking «bliver han eller, hvis han
er fraværende, en af hans Husfæller eller Naboer at tilkalde, naar dette
kan ske uden Ophold», jf. § 225 andre ledd. Lov om rettergang i
landssvikssaker gjorde ikke unntak for disse kravene i straffeprosessloven 1887.
Hvorvidt POTs ransakinger var i strid med loven, har vært diskutert
blant annet i juridisk litteratur
Se Andenæs (1988), Fleischer (1992)
og Andenæs (1990a). og i Lund-rapporten
Lund-rapporten punkt 9.4.4.
Reglene i straffeprosessloven 1887 forutsatte
at vilkårene i loven måtte være oppfylt ved hvert enkelt tilfelle
av ransaking, det si hver av de minst ni gangene POT tok seg inn
i leiligheten til familien Treholt.
Ransaking av bolig var av lovgiver vurdert å være
et inngrep som krevde hjemmel i lov. Det må kunne konstateres at
også den type løpende inntreden (ransakinger) i boligen som det
var tale om i Treholt-saken, faller innenfor legalitetsprinsippets
område. Fravær av slik hjemmel innebærer at ransakingen i utgangspunktet rammes
av straffeloven § 116 om ulovlig ransaking og § 147 om innbrudd.
Med mulig unntak for den videoovervåkingen som
var rettet mot Treholts kjøkken og hovedinngangsdør/parkeringsplass,
var overvåkingstiltakene av en slik karakter at hjemmel i lov var nødvendig.
Når slik hjemmel ikke fantes, er utgangspunktet at
tiltakene var ulovlige og til dels også straffbare. Det videre spørsmål
er om tiltakene kan forankres i nødrettsbetraktninger, som er gjenstand
for drøftelse i neste avsnitt. Nødrett innebærer at eventuelle straffbare
handlinger ikke bare vil være straffrie, men også at de dermed har
nødvendig og tilstrekkelig hjemmel i henhold til legalitetsprinsippet
Se Andenæs (1990b) side 140 med videre
henvisninger..
Professor Husabø har utredet hvorvidt nødrett kunne
gi hjemmel for overvåkingen av Treholt. Utvalget har gjennomført
flere arbeidsmøter med professor Husabø og hatt løpende kontakt med
ham. De faktiske forhold som legges til grunn i betenkningen, er
i hovedsak basert på utvalgets undersøkelse.
Husabø foretar i sin betenkning en vurdering
av om nødrett kunne gi hjemmel for de metodene POT ikke hadde lovhjemmel
til å benytte, det vil si hemmelig ransaking, romavlytting og videoovervåking.
I betenkningen tar han utgangspunkt i nødrettsregelen
i straffeloven fra 1902 § 47, som lyder slik:
«Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget
for at redde nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig
Fare, naar Omstændighederne berettigede ham til at anse denne som
særdeles betydelig i Forhold til den Skade, som ved hans Handling
kunde forvoldes.»
Husabø problematiserer i punkt 4 om offentlige interesser
kan ha nødrettsvern, og etter hans syn er det «gode grunnar [for]
å rekna straffelova § 47 som direkte heimel for nødrettshandlingar til
vern om alle slag interesser som rettsordninga vernar om, også offentlege
interesser».
Deretter drøfter Husabø de fire vilkårene for
nødrett, som fremgår av bestemmelsen i straffeloven, det vil kort
sagt si kravene til faresituasjonen, formålet, subsidaritet og proporsjonalitet.
Samtlige vilkår må være oppfylt for at nødrett skal komme til anvendelse. Husabø
mener at de tre førstnevnte vilkårene isolert sett var oppfylt for
POTs bruk av de ovennevnte metodene. Hva gjelder kravet til proporsjonalitet,
konkluderer han med at vilkåret ikke var oppfylt, verken for den
enkelte metode eller samlet sett.
Utvalget slutter seg til Husabøs konklusjon
om at nødrett ikke hjemlet POTs metodebruk. I det følgende vil hovedtrekkene
og konklusjonene i betenkningen gjennomgås.
Om farekravet skriver Husabø i betenkningens avsnitt
5:
«Relatert til Treholt-saka betyr farekravet at det på
tidspunktet for bruken av dei aktuelle politimetodane må ha vore
ein konkret og aktuell fare for at Treholt kunne openberra statsløyndomar
til representantar for andre statar (jf straffelova § 90). Det kan
det ikkje vera særleg tvil om. Treholt hadde medan han gjekk på
Forsvarets Høgskole tilgang til mykje høgt gradert informasjon,
og også gjennom stillinga i Utanriksdepartementet i tida etterpå
hadde han tilgang til ein del informasjon som det var av nasjonal
interesse å halda hemmeleg. Ein visste samtidig at Treholt tidlegare
hadde hatt uvanleg mykje personleg kontakt med sovjetiske diplomatar,
og ein hadde konkret mistanke om at han planla nye møte med sovjetiske
etterretningsagentar. Denne mistanken vart særleg konkret etter
at POT i oktober 1982 'knekte koden' i den 7. sansen som FBI hadde
funne ved ransaking i USA.
Ein må også kunna leggja
til grunn at faren var til stades gjennom heile tidsrommet frå desember
1982 til januar 1984. Sjølv om opphaldet på Forsvarets Høgskole
gjorde kontakt med sovjetiske eller andre agentar vanskelegare,
sat Treholt inne med så mykje personleg kunnskap om gradert informasjon
at det - føresett at spionmistanken var rett - var ein fare for
at han seinare kunne bringa vidare informasjon som ville kunna skada
norske interesser. Då POT observerte at Treholt møtte Gennadij Titov
i Helsinki den 14.05.1983, vart det endå tydelegare at han representerte
ein fare for rikets sikkerhet.»
Etter å ha kartlagt mulige formål med overvåkingsopplegget
i saken fastslår Husabø at det formål å skaffe til veie bevis for
allerede utført spionasje, ikke oppfyller nødrettsreglenes krav om
en redningshandling. Samtidig mener han det er grunn til å anta
at overvåkingen også har hatt et avvergende formål, som oppfyller
dette vilkåret. Husabø skriver i betenkningens avsnitt 6:
«På denne bakgrunnen var eit sentralt formål med
overvakingstiltaka mot familien Treholt truleg å hindra framtidig
spionasje frå Treholt si side ved å avsløra kva han dreiv med og
få han dømt og 'uskadeleggjort' som agent. Dette formålet tilfredsstiller
etter mitt syn kravet i § 47 om at handlinga må vera gjort 'for
at redde' dei utsette interessene frå den aktuelle faren.»
Subsidaritetskravet innebærer i korte trekk
at den faren Treholt representerte for rikets sikkerhet ikke kunne
ha vært avverget på annen rimelig måte enn ved å gjennomføre overvåkingsopplegget.
Husabø sammenfatter i avsnitt 7 sin vurdering av dette vilkåret
på denne måten:
«Samanfatningsvis må vi kunna leggja til grunn at
dei hemmelege ransakingane, romavlyttinga og fjernsynsovervakinga
(i biblioteket) både kvar for seg, og særleg sett i samanheng, hadde ein
på førehand pårekneleg tilleggseffekt i høve til målet om å stansa
vidare spionasjeverksemd frå Treholt si side. Det er vanskeleg å
kvantifisera kor stor tilleggseffekten var, fordi det vil krevja
ein nærare analyse av i kva grad ein kunne ha oppnådd ein del av
det same ved endå meir bruk av andre og lovlege metodar, slik som
spaning. Men ein må kunna leggja til grunn at dei tre politimetodane
til saman sette POT i stand til å løysa oppgåva si på ein vesentleg
meir effektiv måte enn ein elles ville kunna gjort.»
Proporsjonalitetskravet innebærer at hensynet
til å avverge faren for rikets sikkerhet ut fra forholdene på overvåkingstidspunktet,
og det som kunne oppnås gjennom overvåkingstiltakene, må ha fremstått
som «særdeles betydelig» sammenlignet med respekten for familien
Treholts privatliv. I avsnitt 8.2 og 8.3 gjør Husabø nærmere rede
for hensynet til rikets sikkerhet på den ene siden og respekten
for privatliv på den andre. Videre foretar han en konkret interesseavveining
relatert til de enkelte metodene POT benyttet seg av.
Når det gjelder hemmelig ransaking, skriver Husabø
blant annet følgende i betenkningens avsnitt 8.4.1:
«Tilhøvet til proporsjonalitetskravet blir særleg problematisk
ved at POT føretok ei rekkje ransakingar over eit lengre tidsrom,
og i realiteten hadde skaffa seg tilgang til husværet når som helst.
Tiltaket hadde då mindre preg av eit nøds- og unntakstilfelle, og
meir av ei systematisk overvaking av familien.»
Relatert til romavlyttingen konkluderer Husabø
i avsnitt 8.4.2 slik:
«Sjølv om vurderinga av om romavlytting bør tillatast
har endra seg over tid, og metoden no er tillaten i visse tilfelle,
har ein i den norske debatten – med visse nyansar – halde fast på
dette prinsipielle utgangspunktet om at integritetsinngrepet er
svært alvorleg.
Når ein skal vurdera graden av krenking
av privatlivets fred i Treholt-saka, er det ikkje så avgjerande
når spanarane faktisk lytta på opptaka eller kva dei høyrde. Det
sentrale er at POT gjennom dei tre mikrofonane og lydoverføringa til
'kontrollposten' kunne høyra mest alt
som vart sagt og gjort i heimen til familien Treholt. Dermed hadde
utanforståande ein unik tilgang til familiemedlemene sine relasjonar,
planar, tankar og kjensler, jamvel dei mest intime sidene ved privatlivet.
Avlyttinga føregjekk dessutan over eit tidsrom på meir enn eitt
år. Det er difor ingen tvil om at romavlyttinga var svært, svært
inngripande i privatlivet til Treholt, kona og sonen hans.
På
same måten som for hemmeleg ransaking er det på prinsipielt grunnlag
vanskeleg å utelukka at nødrett kunne gi
heimel for romavlytting, før politiet fekk lovheimlar til det.Men
i Treholt-saka var det som nemnt ikkje tale om å avverja eit konkret
og nært føreståande alvorleg brotsverk, men om å setja ein stoppar
for Treholt si rolle som agent meir generelt. Til dette kjem at den
konkrete romavlyttinga var svært omfattande både i tid og rom, og
råka uskuldige familiemedlemer like mykje som den mistenkte. Etter
mitt syn må dette leia til den konklusjonen at interesseovervekta
i favør av rikets sikkerhet ikkje var tilstrekkeleg kvalifisert,
og at romavlyttinga i Treholt-saka klart gjekk ut over dei rammene
som nødrettsregelen stiller.»
Også for videoovervåkingens del konkluderes det
med at proporsjonalitetskravet ikke er oppfylt, jf. avsnitt 8.4.3:
«Sjølv om biblioteket ikkje var det rommet der privatlivet
primært utfalda seg, kunne også fjernsynsovervakinga
i Treholt-saka medføra at familiemedlemene vart observerte i høgst
private situasjonar. Graden av krenking vart nok i praksis noko
avdempa av at kameraet berre vart slått på når det føregjekk noko
som tilsynelatande var interessant for POT, og ved at kvaliteten
av biletmaterialet var forholdsvis dårleg. På den andre sida var
også effekten av denne metoden for det formålet å avsløra og stansa
Treholt si verksemd, vesentleg mindre enn for ransakingane og romavlyttinga.
Etter mitt syn må ein difor konkludera med at heller ikkje fjernsynsovervakinga
oppfylte nødrettsregelen sitt proporsjonalitetskrav.»
I betenkningens siste avsnitt (8.4.4) foretar
Husabø en vurdering av den samlede metodebruken rettet mot Treholt
og hans familie:
«Ved tidlegare diskusjonar av metodebruken i Treholt-saka
har dei ulike metodane som har vore kjende (hemmeleg ransaking og
romavlytting), stort sett blitt drøfta kvar for seg, slik som ovanfor.
Men EOS-utvalet si gransking har tydeleg vist at dei metodane som
vi har diskutert her, var del av ein større heilskap der lovlege
og (utan eventuell nødrettsheimel) ulovlege metodar gjekk hand i
hand. Ved hjelp av spaning og fjernsynsovervakinga utanfor huset
og i oppgangen sikra POT seg godt oversyn over kven som kom og gjekk
frå husværet til Treholt. Dei mange husransakingane gav POT eit
detaljert innsyn i kva som fanst i husværet av dokument og andre
ting, medan romavlyttinga kombinert med telefonkontrollen og fjernsynsovervakinga
i biblioteket gav innsyn i kva som føregjekk i heimen og kva familien
og andre snakka saman om. Samla sett gav metodebruken eit tilnærma fullstendig
oversyn over og innsyn i privatlivet til familien Treholt over ein
periode på vel eitt år.
Det avgjerande for om POT
handla innanfor ramma av rettsordninga er då ikkje kva syn ein måtte
ha på bruken av kvar enkelt metode, men om den samla bruken
av politimetodar som ikkje hadde annan lovheimel oppfylte vilkåra
for nødrett. Spørsmålet er meir presist om den faren som Treholt
representerte for rikets sikkerhet, og det ein kunne oppnå til vern
om denne interessa ved også å ta i bruk hemmeleg ransaking, romavlytting
og fjernsynsovervaking, var 'særdeles betydelig' mykje meir tungtvegande
enn det samla inngrepet i privatlivet som Treholt og familien gjennom
desse metodane vart utsett for.
Allereie drøftinga
av dei enkelte metodane ovanfor tilseier at svaret må bli nei. Men
når ein ser metodebruken i samanheng, kjem enkelte overordna grunnar
også lettare til syne. Ved å ta i bruk både hemmeleg husransaking,
romavlytting og fjernsynsovervaking sikra POT seg langt meir kraftfulle
midlar for å kontrollera Treholt-familien enn det som dei lovlege
metodane (typisk spaning, telefonkontroll og opa ransaking) gav
rom for. Dette braut markert med lovgivar sine føresetnader, slik
dei kom til uttrykk i straffeprosesslova sine reglar om husransaking og
i forbodet mot lydopptak i straffelova § 145a.»
POTs metodebruk er i utvalgets undersøkelse vurdert
ut fra rettstilstanden på tiden da overvåkingen av Treholt fant
sted. Den sikkerhetspolitiske situasjonen var ennå preget av den kalde
krigens spenningsforhold mellom øst og vest. POT var knapt ferdig
med Galtung Haavik-saken da tjenesten fikk kunnskap om at KGB trolig
hadde en annen, sentral agent i det norske embetsverket. Overvåkingstjenesten
skulle sørge for å avdekke handlinger som kunne true eller skade
rikets sikkerhet, og igangsatte derfor et omfattende arbeid med
å identifisere vedkommende. POTs arbeid med å avdekke forholdet var
en prioritert oppgave for tjenesten gjennom mange år.
Utvalget har lagt vekt på at den sikkerhetspolitiske
situasjonen i denne perioden var svært annerledes enn den er i dag.
Denne historiske konteksten kan bidra til forståelse og forklaring av
POTs metodebruk, men kan likevel ikke gi rettslig grunnlag for overvåkingen
som ble iverksatt overfor Treholt og familien. Overvåkingen utgjorde
en betydelig krenkelse av deres privatliv.
Utvalget mener at POT ikke hadde hjemmel i lov,
herunder i nødrett, for romavlyttingen, deler av video-overvåkingen
og de gjentatte hemmelige ransakingene.
Utvalget har ikke funnet at det forelå skriftlige rutiner
eller retningslinjer for POTs tjenestemenn om hvordan overvåkingen
skulle foregå. Utvalgets undersøkelse har vist at mye av materialet
fra overvåkingen sannsynligvis ble slettet eller makulert. POT synes
å ha håndhevet prinsippet om «need to know» strengt, også internt
i tjenesten, både under og etter arbeidet med saken. Etter det utvalget
kan se, medførte dette at det var relativt få personer i POT som
hadde kjennskap til detaljene rundt overvåkingen, og at det var
få som hadde tilgang til det materialet som ble innsamlet.
Utvalget kan ikke se at det ble foretatt rettslige vurderinger
av om POT hadde hjemmel til å utføre overvåkingstiltakene. Utvalget
har fått inntrykk av at det var gjengs oppfatning, både i og utenfor
tjenesten, at POT var forventet å gjøre det som var nødvendig for
å ivareta hensynet til rikets sikkerhet. Legaliteten av metodebruken skulle
likevel vært vurdert i forkant og vurderingene burde vært nedfelt
skriftlig, spesielt av notoritetshensyn.
Undersøkelsen har vist at tjenesten tidlig og jevnlig
informerte politisk ledelse om mistanken mot Treholt og om at Treholt
var under overvåking, og at riksadvokaten før pågripelsen også ble informert
om i alle fall deler av overvåkingen. Utvalget har ingen grunn til
å tro at POT forsøkte å skjule overvåkingen av Treholt for overordnet myndighet.
Som følge av mangel på skriftlig kontakt mellom POT og overordnet
myndighet har det vist seg vanskelig for utvalget å stadfeste om
og eventuelt på hvilket detaljnivå overordnet myndighet ble informert
om det tekniske overvåkingsopplegget i leiligheten.
En vurdering av overordnet myndighets rolle
og ansvar i saken faller utenfor utvalgets kontrollområde. Det er
heller ikke utvalgets oppgave å vurdere hvilket ansvar overordnet
myndighet eventuelt hadde for at den inngripende overvåkingen faktisk
fant sted og om de kunne og burde ha stanset den.
Sammenlignet med perioden Treholt ble overvåket,
oppstiller lovgivningen i dag langt klarere rammer for PSTs oppgaver
og metodebruk. Metodene varierer avhengig av hvilket «spor» tjenesten
er i. Politiloven fastsetter i § 17d vilkår for bruk av tvangsmidler
i forebyggende øyemed i visse typer saker – det forebyggende spor. Straffeprosessloven
oppstiller i fjerde del vilkår for bruk av tvangsmidler i ordinære
etterforskingssaker – etterforskingssporet, samt bruk av tvangsmidler
for å avverge alvorlig kriminalitet – det avvergende spor.
Straffeprosessloven § 216m om romavlytting ble
tilføyd i straffeprosessloven kapittel 16b ved lov 17. juni 2005
nr. 87. I dag regulerer § 216m uttømmende hvilke straffbare handlinger
som kan gi adgang til romavlytting som ledd i ordinær etterforsking.
Adgangen til å anvende romavlytting i forebyggende øyemed etter politiloven
§ 17d ble i 2009 suspendert ved instruks gitt av justisministeren,
da romavlytting av private boliger uten at noe kriminelt var skjedd
ble ansett å være i strid med Grunnloven § 102. Adgang til bruk
av til hemmelig ransaking ble tilføyd ved lov 3. desember 1999 nr.
82 i loven § 200a. Straffeprosessloven § 222d åpner for blant annet
bruk av romavlytting og hemmelig ransaking også i avvergende øyemed
når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå visse
typer handlinger. Heller ikke i dag eksisterer det noen hjemmel
for iverksettelse av skjult videoovervåking i privat bolig. Straffeprosessloven
§ 202a, tilføyd ved lov 15. mars 1991 nr. 5, gir på nærmere bestemte
vilkår i dag kun hjemmel til skjult fjernsynsovervåking (videoovervåking)
på offentlig sted som nevnt i personopplysningsloven § 40.
På bakgrunn av påstandene på 1990-tallet om ulovlig
overvåking av norske borgere, ble kontrollen med de hemmelige tjenestene,
herunder daværende POT, skjerpet.
Dagens PST kontrolleres nå av mange instanser, herunder
Stortinget, Justisdepartementet og den overordnede påtalemyndighet
ved riksadvokaten og statsadvokatene. Tjenesten har i dag en helt annen
tilnærming til rettslige spørsmål knyttet til metodebruken og virksomheten
for øvrig. Den juridiske kompetansen er forankret langt tydeligere
i organisasjonen og det er høy grad av notoritet på vurderinger
og beslutninger om bruk av metoder overfor enkeltpersoner.
EOS-utvalget fører i dag en regelmessig kontroll med
den virksomheten PST utøver. I PST gjennomgår utvalget regelmessig
all metodebruk i både tjenestens forebyggende saker og etterforskingssaker.
Utvalget kontrollerer blant annet at domstolen er gitt tilstrekkelig
og korrekt grunnlag for dens beslutning om bruk av tvangsmidler, og
at tvangsmiddelbruken er benyttet i samsvar med tillatelsen fra
domstolen.
Legalitetsprinsippet utgjør fortsatt en skranke for
eventuell bruk av metoder som ikke er lovhjemlet. Ettersom PSTs
metodebruk er lovregulert i større grad enn tidligere, er det mindre plass
for nødrett som inngrepshjemmel. Generelt mener utvalget at det
skal svært mye til for at nødrett skal kunne utvide og supplere
eksisterende rettslige grunnlag for inngripende metodebruk. Lovfestingen
av de ulike metodene er allerede et utslag av at lovgiver har avveid
hensynene til forebygging og oppklaring av straffbare forhold mot
hensynet til blant annet individuell rettssikkerhet og personvern.
Det er ikke opp til andre enn lovgiver å utvide det rettslige grunnlaget
for slike metoder.
Lovgiver har imidlertid med nødretten lovfestet en
sikkerhetsventil. Det kan ikke utelukkes at det i fremtiden vil
kunne oppstå omstendigheter som gjør at bruk av nye metoder vil
måtte vurderes etter nødrettsvilkårene. Det faller utenfor rammen
av utvalgets undersøkelse å drøfte bruk av nødrett på generelt grunnlag.
Utvalget vil nøye seg med å peke på viktigheten av at eventuelle nødrettsvurderinger
og nødrettshandlinger blir dokumentert, slik at legitimiteten av
disse kan kontrolleres i ettertid.
Professor Husabø gir avslutningsvis i sin betenkning
enkelte overordnede betraktninger omkring metodebruken i Treholt-saken:
«At POT slik gjekk ut over »den lovbestemte ordning«
på fleire punkt samtidig, og over eit så langt tidsrom som i dette
tilfellet, gjer at det i eit maktfordelingsperspektiv ville vera
svært uheldig om ein skulle godta tiltaka i kraft av nødrett. Ein
slik vidtfemnande legitimasjon av inngrep frå den utøvande makta
ville kunne gå ut over den allmenne tilliten til at det er Stortinget
som set rammene for politiet sin maktbruk. Det ville dessutan svekka
den kontrollfunksjonen som domstolane normalt utøver ved bruk av tvangsmidlar
(m a telefonkontroll), og som i eit menneskerettsleg perspektiv
er svært viktig for at slike tiltak skal ha tilstrekkeleg legitimitet.
Å akseptera denne typen svært omfattande og langvarig overvaking
av privatlivet til ein familie utan tydeleg lovheimel og utan den
typen demokratisk kontroll som domstolane representerer, strider
mot 'rettsordenens spilleregler'.»
Etter utvalgets syn gir dette en dekkende beskrivelse
av hvilken krenkelse av rettsstatlige prinsipper POTs metodebruk
innebar. I en rettsstat er det fundamentalt at myndighetenes handlinger
ikke overskrider deres tildelte metoder for maktanvendelse overfor
enkeltindividene.
Utvalget anser at utviklingen av samfunnsforholdene,
den rettslige reguleringen av PSTs virksomhet og metodebruk, styrkingen
av personvernet og menneskerettighetene i norsk rett, bevissthetsnivået
i tjenesten, samt den økte og forbedrede kontrollen, har redusert
sannsynligheten betraktelig for at en omfattende ulovlig overvåking
vil finne sted på nytt – selv om det heller ikke i et demokratisk
samfunn er mulig å garantere at en hemmelig tjeneste begrenser seg til
bruk av lovlige metoder.
Avgitt til EOS-utvalet 06.06.2011.
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalet) har som ledd i granskinga av
politiet sin metodebruk i Treholt-saka bedt meg gi ei juridisk vurdering
av i kva grad nødrett kunne gi heimel for politimetodar som Politiets
overvåkningstjeneste (POT) ikkje hadde særskilt lovheimel til å
bruka. Under arbeidet med utgreiinga har eg hatt fleire møte med
leiar og sekretariat for EOS-utvalet. Der har eg blitt informert
om hovudpunkta i det som granskinga har avdekka omkring POT sin
metodebruk i Treholt-saka. Samtidig har innhaldet i oppdraget blitt
nærare avklara.
POT si overvaking og etterforsking av Arne Treholt
gjekk føre seg i ein lengre periode frå vinteren 1978 til januar
1984. Overvakinga vart intensivert etter at Treholt sommaren 1982
kom tilbake frå eit opphald i New York som ambassaderåd. Bruken
av dei politimetodane som skal drøftast her, er knytt til familien
Treholt sitt husvære i Oscarsgate 61. Metodebruken strekte seg over
ein periode på vel eitt år, frå november/desember 1982 og til Treholt
vart arrestert den 20.01.1984. I første del av denne perioden (september
1982 – mai 1983) gjekk Treholt på Forsvarets Høgskole. Deretter
arbeidde han i Utanriksdepartementet fram til arrestasjonen.
Det er tre slag politimetodar som vil bli drøfta nærare.
Innleiingsvis er det behov for å definera desse noko nærare og kort
skissera bruken av dei i Treholt-saka:
Hemmeleg
husransaking: Undersøking av bustad og andre private rom utan
at den som undersøkinga rettar seg mot, eller andre i husstanden
hans, vert informert om det.
Ifølgje EOS-utvalet skjedde dette minst 9 gonger i undersøkingsperioden,
nokre gonger i form av ei formalisert ransaking og nokre gonger
i samband med montering og ettersyn av utstyr for dei andre metodane.
Romavlytting:
Bruk av teknisk utstyr til å ta opp samtalar i eit rom slik at det
som blir sagt kan høyrast samtidig og/eller i ettertid ein annan stad,
utan at dei som blir avlytta veit om det.
Ifølgje EOS-utvalet skjedde dette ved bruk av i alle fall tre mikrofonar.
Ein var plassert på kjøkenet, ein annan på soverommet og ein tredje i
biblioteket. Lyden vart overført til ein ”kontrollpost” i eit husvære
som POT disponerte i etasjen over, og kunne takast opp på band.
Fjernsynsovervaking:
Bruk av teknisk utstyr til å filma det som skjer i eit rom eller
anna avgrensa område slik at det kan sjåast samtidig og/eller i ettertid
ein annan stad, utan at dei som blir filma veit om det.
Dette skjedde ifølgje EOS-utvalet ved hjelp av fire kamera. Eit
av desse var plassert i bibiloteket og eit anna innvendig i trappeoppgangen.
Eit tredje kamera var retta inn mot kjøkenvindauga til Treholt og
eit fjerde var retta ned mot hovudinngangen i bygarden og parkeringsplassen
til Treholt. Også bileta vart overførte til ”kontrollposten”. Ein
hadde berre høve til videoopptak frå kameraet i biblioteket, elles
dreidde det seg om overvaking i sanntid (monitorar).
For å ta stilling om nødrettsregelen
Ein kan spørja kvifor ikkje også straffelova
§ 48 om nødverge blir trekt inn i vurderinga her, ut frå den tanken
at Treholt si agentverksemd utgjorde eit vedvarande ”rettsstridig
angrep” på nasjonale interesser. Men sidan overvakinga også utgjorde eit
inngrep i andre, uskuldige familiemedlemer sitt privatliv, er det
berre nødrett som er aktuelt heimelsgrunnlag, jf Andorsen 1999 s.
386. gav heimel for dei nemnde politimetodane i 1982-1984
må ein både avklara det nærare innhaldet i regelen og det faktum
som skal haldast opp mot regelen. Begge delar stiller ein ovanfor visse
metodiske utfordringar.
Nødrettsregelen i straffelova av 1902 § 47 lyder slik:
Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget
for at redde nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig
Fare, naar Omstændighederne berettigede ham til at anse denne som
særdeles betydelig i Forhold til den Skade, som ved hans Handling
kunde forvoldes.
Sjølv om ordlyden har stått uendra sidan 1902, kan
tolkinga av regelen ha endra seg over tid, fordi andre rettskjeldefaktorar
som verkar inn på tolkinga er gjenstand for ei dynamisk utvikling. Det
vi søkjer i dette tilfellet er kva som var ei korrekt tolking av
nødrettsregelen på den tida den aktuelle overvakinga skjedde. Den
gongen var det til dømes straffeprosesslova av 1887 som gjaldt.
Straffeprosesslova av 1981 var enno ikkje sett i kraft, endå mindre
dei utvida heimlane til telefonavlytting, hemmeleg ransaking, romavlytting
og andre politimetodar som Stortinget gav i 1999 og 2005.
Ved lovendringar i 1999 vart mellom
anna heimelen for telefonavlytting og annan kommunikasjonskontroll
vesentleg utvida, jf no strprl. kap. 16a. Vidare vart det opna for
hemmeleg ransaking i visse tilfelle, jf § 200a. Når det gjeld romavlytting
føreslo overvakingssjefen allereie hausten 1984 å tillata denne
metoden i saker om rikets sikkerhet, jf Bergh/Eriksen 1998 II s.
363. Men først etter mange års debatt (sjå nærare NOU 2004:6 s.
205) gav lovgivar i 2005 ein viss heimel for romavlytting, jf strprl.
§§ 216m og 222 d og politilova § 17d. Den europeiske
menneskerettskonvensjonen var ikkje inkorporert i norsk rett, og
det var langt mindre rettspraksis frå menneskerettsdomstolen enn
i dag. Sidan nødrettsregelen gir tilvising på ei brei interesseavveging
er det også viktig å relatera innhaldet i og vekta av dei motståande
interessene til samfunnssituasjonen på den tida.
Fordi målet er å føreta ei juridisk vurdering
ut frå rettstilstanden i 1982–1984, vil drøftinga primært bli bygt
på rettskjeldefaktorar frå tida før og under denne perioden. Det
gjeld også tilvisingar til den juridiske litteraturen. Samtidig må
det nemnast at enkelte av politimetodane i Treholt-saka har vore
gjenstand for ein til dels omfattande diskusjon i offentlege utgreiingar, lovførearbeid
og juridisk litteratur i ettertid. Desse synspunkta er det også
naturleg å nemna og drøfta i ei utgreiing som dette. Men det vil
bli presisert når det blir vist til kjelder og argument som var
relevante på tida for Treholt-etterforskinga, og når det blir vist
til retrospektive drøftingar av kva som var rettstilstanden den
gongen.
Også når det gjeld faktum, må ei nødrettsvurdering
ta utgangspunkt i situasjonen på handlingstidspunktet. Dersom ein
skal vurdera enkeltpersonar sitt straffansvar, er det kvar enkelt
sin kunnskap på handlingstidspunktet som er avgjerande. Men i dette
tilfellet er oppdraget ikkje å drøfta personleg ansvar, men å vurdera om
POT hadde heimel for metodebruken. Då er det den informasjonen som
POT sat inne med som er relevant, og då særleg kva faktum dei leiande
personane innanfor etaten la til grunn då dei vedtok å ta i bruk
- og halda fram å bruka - dei aktuelle metodane.
Meir konkret er det særleg to sider ved faktum som
er relevant for nødrettsvurderinga. Det eine er kva dei ulike metodane
gjekk ut på, kvar og når dei vart brukte osv. Her byggjer eg utelukkande
på den informasjonen som eg har fått frå EOS-utvalet om kva granskinga
har avdekka. Det andre sentrale aspektet er kva informasjon POT
den gongen hadde som gav grunn til å meina at Treholt dreiv ulovleg
spionasje og representerte ein fare for norske interesser. På dette punktet
har eg også valt å trekkja inn andre, opne kjelder som seier noko
om kva styresmaktene visste og tenkte i forkant av og under bruken
av dei aktuelle politimetodane.
Ein føresetnad for at det er relevant å drøfta
nødrett som heimelsgrunnlag er at dei aktuelle politimetodane trong
lovheimel og mangla annan lovheimel. Difor klargjer eg først kravet
om lovheimel for slike inngrep og kva lovreglar ein på den tida
hadde (2). I forlenginga av det følgjer ei kort avklaring av forholdet
til grunnlova og menneskerettane (3).
Den vidare drøftinga vert lagt tett opp til
dei vilkåra for nødrett som følgjer av ordlyden i straffelova § 47.
Ut frå formuleringa ”Person eller Gods” er det først nødvendig å
avklara om nødrettsregelen i det heile kan nyttast som heimel for
offentlege styresmakter til å verna om offentlege interesser (4).
Deretter drøftar eg vilkåret om at det må liggja føre ein ”fare”
for interesser som har nødrettsvern (5) og vilkåret om at den aktuelle
handlinga (metodebruken) må vera gjort ”for at redde” den trua interessa
frå den aktuelle faren (6). Vidare drøftar eg vilkåret om at faren
må vera ”paa anden Maade uafvendelig” (7) og endeleg vilkåret om
at det må ha vore ”berettiget” å rekna faren som ”særdeles betydelig”
samanlikna med den skaden som handlinga ville medføra (8). Under
det sistnemnde punktet vil det bli føreteke ei vurdering både av kvar
enkelt metode og av den samla bruken av dei politimetodane som her
vert drøfta.
Legalitetsprinsippet er nedfelt i grunnlova
§ 96 når det gjeld bruk av straff, og vert også elles rekna som
eit konstitusjonelt prinsipp.
Jf Castberg 1964 (II) s. 9-10 og Andenæs
1981 s. 207. Ei klassisk formulering av prinsippet er
at ”offentlige myndigheter ikke kan gripe inn overfor borgerne i
individuelle tilfelle uten å ha hjemmel for det i formell lov”.
Jf Andenæs 1981 s. 202 og tilsvarande
Castberg 1964 (II) s. 10-11. Sjå også Eckhoff, TfR 1964 s. 233 med
vidare tilvisingar. Det er for drøftinga her ikkje nødvendig å koma
inn på den alternative formuleringa av legalitetsprinsippet som
Eckhoff og Eivind Smith lanserte på slutten av 1970-talet, jf Smith,
TfR 1978 s. 655-691 og Eckhoff 1978 s. 142-155 (drøfta m a av Hopsnes/Solberg
JV 2005 s. 86-104). Det er ingen tvil om at ransaking,
romavlytting og fjernsynsovervaking i private heimar utgjer slike
inngrep som styresmaktene berre kan føreta med heimel i formell
lov.
Dette er lagt til grunn som sikker
rett av fleire offentlege utval dei siste åra, jf NOU 1997:15 s. 70
og s. 113, NOU 2004:6 s. 43 og NOU 2009:15 s. 64. Det var også ein
føresetnad då Stortinget i 1999 og 2005 utvida heimlane til å nytta
hemmelege etterforskingsmetodar. Sjølv om innhaldet i
og grensene for legalitetsprinsippet nok har utvikla seg noko over tid,
må ein kunna leggja til grunn at dette også gjaldt på tidspunktet
for overvakinga av Arne Treholt,
I tillegg til meir generelle framstillingar
av legalitetsprinsippet låg det på tidspunktet for Treholt-etterforskinga
også føre fleire fagartiklar som drøfta særskilt forholdet mellom
legalitetsprinsippet og politiet sin metodebruk. Jf særleg Bratholm,
JV 1972 s. 1-25 og Eckhoff, JV 1979 s. 35-46 (også publisert i FS
Lid 1978 s. 55-66). noko også Lundkommisjonen har lagt
til grunn.
Jf Dok. 15 (1995-1996) s. 302.
Ei problemstilling som rett nok bør nemnast
er forholdet til den såkalla ”generalfullmakta” til politiet. Det
var ei lære som gjekk ut på at politiet i kraft av si generelle
samfunnsoppgåve måtte reknast for å ha ei implisitt fullmakt til
visse tiltak og inngrep i høve til borgarane. Det ein då tenkte
på var politiet si oppgåve i å halda oppe ro og orden og førebyggja
lovbrot, dvs. slike tiltak som politilova §§ 7, 10, 11 og 12 i dag
gir eksplisitt heimel til.
Jf Auglend/Røsandhaug/Mæland 1998 s.
347-348 og NOU 2004:6 s. 44 med vidare tilvisingar. Det
er ikkje grunnlag for å hevda at ”generalfullmakta” gav politiet
ein tilleggsheimel for tvangsmessige inngrep i samband med etterforsking,
ut over det som straffeprosesslova av 1887 og enkelte særlover tillot.
Jf Bratholm, JV 1972 s. 14 og NOU 1997:15
s. 71. Ein har heller ikkje rekna POT si generelle samfunnsoppgåve
(uttrykt i Overvakingsinstruksen) som tilstrekkeleg heimelsgrunnlag
til å kunna bruka inngripande metodar som telefonavlytting, romavlytting
og liknande.
Jf Eckhoff, JV 1979 s. 45, Hopsnes,
PHS 2003 s. 107-108 og NOU 2004:6 s. 44.
Det einaste som det kan vera noko tvil om POT etter
legalitetsprinsippet trengde særskild lovheimel til, er den fjernsynsovervakinga
som var retta mot hovudinngangsdøra/parkeringsplassen og mot kjøkenvindauga
til familien Treholt. Ein mogeleg synsmåte er at dette var tiltak
som politiet kunna nytta i kraft av den alminnelege kompetansen
til å driva etterforsking, på linje med t d skygging av ein person.
Ein annan mogeleg synsmåte er at fordi det var ledd i ei ”systematisk
utspionering med sikte på å kartlegge menneskers privatliv”, for
å bruka ei formulering frå professor Eckhoff (1979), måtte det lovheimel
til.
Jf Eckhoff, JV 1979 s. 44-45. Sjå også
NOU 2004:6 s. 66 der ein i drøftinga av lytting ved ei dør eller
gjennom ein vegg legg til grunn ei liknande streng forståing av
legalitetsprinsippet som Eckhoff. Denne rettslege uvissa
gjer at det først og fremst er den fjernsynsovervakinga som føregjekk
inne på privat område som vil stå i fokus i det følgjande.
Fleire av dei politimetodane som vi her drøftar, var
også forbodne og straffbare etter straffelova. Med mindre politiet
hadde uttrykkeleg heimel til husransaking (jf nedanfor), vart handlemåten
råka både av straffelova § 116 om ulovleg ransaking og straffelova
§ 147 om innbrot. Romavlytting var straffbart etter straffelova § 145a
om hemmeleg avlytting, som vart vedteken i 1958. Det er ikkje noko
som tyder på noko anna enn at denne regelen også gjaldt for politiet.
Jf Ot.prp. nr. 5 (1958) s. 36-37, NOU
1993:3 s. 29 og NOU 1997:15 s. 112. Då Mellbye-utvalet i 1966 vart
orientert av POT om bruken av romavlytting, vart praksisen legitimert
med nødrett, jf Bergh/Eriksen 1998 II s. 350. Derimot
hadde straffelova ikkje eit tilsvarande forbod mot fjernsynsovervaking.
Eit eige straffebod mot fjernsynsovervaking fekk
vi først i 1991, jf dåverande § 390b (no personopplysningslova §
40). Politiet vart samtidig gitt ein viss heimel til fjernsynsovervaking
på offentleg stad, jf strprl. § 202a. Men i den grad
politiet måtte trengja seg inn i eit privat husvære for å plassera
utstyret ville det utgjera innbrot, og dersom ein samtidig tok opp lyd
vart det råka av § 145a.
Jf NOU 1997:15 s. 113. Førstvoterande
i Rt. 1991.616 s. 620-621 uttalte seg noko meir forsiktig: ”Jeg
vil likevel ikke utelukke at bestemmelsen kan få anvendelse på det
man kan betegne som lyd-delen av video-opptakene.” Grunnen til den
forsiktige tonen var nok at spørsmålet ikkje kom på spissen i den
aktuelle saka.
Av dei tre politimetodane som vert drøfta her, var
det berre husransaking som var lovregulert i straffeprosesslova
av 1887. Lova hadde eit eige kapittel (18) om ransaking av ”Bolig
og andre Rum” og av person. Grunnvilkåret var at nokon med ”Skjellig
Grund” kunne mistenkast for ei straffbar handling som kunne medføra
høgare straff enn bot (§ 221). Vidare regulerte lova kven som kunne
gjera vedtak om ransaking, der hovudregelen var at det kravde samtykke
frå retten dersom den som ransakinga retta seg mot, ikkje sjølv
gav samtykke (§ 223). Men sidan lov av 21.02.1947 om rettergang
i landssviksaker § 19 gjorde eit uttrykkeleg unntak frå dette, var
det ikkje nødvendig med samtykke frå retten for ransaking i Treholt-saka.
Det følgde av § 1 i 1947-lova at ho
gjaldt i straffesaker etter straffelova kapittel 8 og 9.
Straffeprosesslova gav også nærare reglar om framgangsmåten
ved husransaking. Det skulle vera eit vitne til stades (§ 224).
Dessutan skulle avgjerda om ransaking lesast opp, visast fram eller
forklarast for vedkomande, dersom han eller ho bad om det (§ 225
første ledd). Endeleg heitte det i § 225 andre ledd at ”Skal Nogens
Bolig eller Rum ransages, bliver han eller, hvis han er fraværende,
en af hans Husfæller eller Naboer at tilkalde, naar dette kan ske
uden Ophold”. Desse vilkåra gjorde ikkje landssvikrettargangslova
noko unntak frå.
Professor Fleischer har rett nok hevda at ”det
var ikke lovgivernes fornuftige mening da disse reglene ble gitt
(i 1887) å påby at en siktet i Treholts spesielle stilling – en
landsforræder – skulle varsles”.
Jf Fleischer LoR 1992 s. 30. Sameleis
Fleischer, Aftenposten 09.01.1989. Men spekulasjonar
om kva lovgivar meinte for hundre år sidan kan vanskeleg vera nok
til å tolka bort eit tydeleg vilkår i straffeprosesslova, som var
gitt av omsyn til den sikta sin rettstryggleik. Det er heller ikkje
noko i førearbeida til landssvikrettargangslova som tilseier at
ein meinte å gjera unntak frå varslinga av den som ransakinga retta
seg mot.
Det mest interessante er her ein merknad
frå det lovutvalet som utarbeidde lovforslaget, om unntaket frå
kravet om rettens samtykke ved ransaking, beslag og pågriping (§§
19 og 21 i den endelege lova). Utvalet viste til at dette var ei
vidareføring av den provisoriske anordninga av 16.02.1945, og at
formålet var å ”oppnå en enkel og effektiv etterforskning av straffesakene”.
Vidare heiter det det at ”disse regler innebærer i virkeligheten
bare uvesentlige unntak fra straffeprosessloven”, jf Ot. Prp. Nr.
128 (1947) s. 9. Var det meininga at ransakinga skulle haldast hemmeleg
også for den som vart ransaka, måtte ein venta at det hadde blitt
presisert, og merknaden om ”uvesentlige unntak” ville då vore endå
mindre passande. Eg er difor samd med professor Andenæs
i at lovgivinga ikkje gav heimel for hemmeleg ransaking.
Jf Andenæs, LoR 1988 s. 154 og Andenæs
i FS Bratholm 1990 s. 158. Dette synet har føresetnadsvis
også blitt lagt til grunn av overvakingssjefen som i 1989 forsvarte den
hemmelege ransakinga i Treholt-saka med nødrett,
Jf intervju med Jostein Erstad i Aftenposten 14.01.1989.
og av påtalemakta som i ettertid instruerte politiet om å stansa
all hemmeleg ransaking.
Jf NOU 1993:3 s. 31. I gjenopptakingssaka som
Treholt reiste i 1990, argumenterte påtalemakta med at ”nødrettsaspektet
må i alle tilfelle medføre at hemmelig ransaking godtas”, jf Rt. 1992.698
(s. 703).
Grunnlova § 102 inneheld eit forbod mot ”Hus-Inkvisitioner”.
Dette må i dag tolkast slik at det ikkje berre set ei skranke for
husransaking, men også for romavlytting og fjernsynsovervaking av private
heimar.
Jf utgreiinga mi om grunnlova § 102
som er innteken i NOU 2009:15 vedlegg 2 (og nærast likelydande i
Schartum 2010 s. 167-195), og tilsvarande i den parallelle utgreiinga
til Høgberg og Stub, NOU 2009:15 vedlegg 3. Men grunnlova
gjer eit unntak for ”kriminelle Tilfælde”, dvs for tilfelle der
det ligg føre ein konkret mistanke om det er gjort ei straffbar
handling. Sidan grunnlova har høgare rang enn straffelova, kan nødrettsregelen
(eller andre lovreglar) difor berre gi heimel for slike overvakingstiltak
i private heimar i tilfelle der ein slik konkret mistanke er etablert.
Nødrett som heimel for reint førebyggjande bruk av hemmeleg ransaking,
romavlytting og fjernsynsovervaking i private heimar er uaktuelt.
Eit unntak må her gjerast for tilfelle
der vilkåra for konstitusjonell nødrett er oppfylt, jf uttreiinga
mi i NOU 2009:15 vedlegg 2 s. 418. Høgberg og Stub opnar også opp
for ei utvidande tolking av unntaket for ”kriminelle Tilfælde” i
visse nødrettsliknande situasjonar som ikkje kvalifiserer til konstitusjonell
nødrett, jf NOU 2009:15 vedlegg 3 s. 444. Men denne problemstillinga
kjem ikkje på spissen her.
På tidspunktet for gjennomføringa av hemmeleg ransaking,
romavlytting og fjernsynsovervaking hadde POT gjennom lengre tid
hatt mistanke om at Treholt dreiv spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Mistanken hadde både i 1978 og i heile den perioden som drøftinga
her omfattar, gitt grunnlag for telefonavlytting, med samtykke frå retten.
Det var ifølgje EOS-utvalet ikkje berre
Treholt sin private telefon som vart avlytta, men i visse periodar
også svigerfamilien sine to telefonar og Treholt sin kontortelefon
i Utanriksdepartementet. Sjå også Vale 2009 s. 44 og 72-73. I
løpet av 1981 og 1982, då Treholt oppheldt seg i New York og POT
samarbeidde med FBI, var mistanken blitt sterkare og meir konkret.
Sjå Tofte 1987 s. 157-162, Bergh/Eriksen 1998
II s. 324-325 og Vale 2009 s. 67-73. Då det våren 1982
vart føreslått å ta Treholt opp på Forsvarets Høgskole, utgjorde
mistanken mot han såleis eit stort dilemma for dei regjeringsmedlemene
og leiarane i embetsverket som hadde kjennskap til saka.
Jf utgreiinga frå utanriksminister
Sverre Stray til Stortinget 26.11.1985, Tidende S (1985-86) s. 811-816. Det
er difor klart at Grunnlova § 102 ikkje stengde for ransaking eller
liknande inngrep i huset hans.
Slik også Fleischer LoR 1992 s. 31.
Norge har heilt sidan 1953 vore folkerettsleg bunden
av den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), men på 1980-talet
var konvensjonen enno ikkje inkorporert i norsk rett og vi hadde
ikkje fått Grunnlova § 110c.
Grunnlova § 110c kom i 1994 og inkorporeringa
skjedde ved lov nr. 30/1999. Vi hadde heller ikkje nokon
regel i straffelova som gav slike folkerettslege avtalar internrettsleg
verknad.
Noverande § 1 andre ledd i straffelova
kom til i 1996. Likevel vart folkerettslege reglar, inkludert EMK,
rekna som eit relevant moment ved tolkinga av nasjonal rett.
Jf Fleischer 1978 s. 242-247, Eckhoff
1980 s. 265-267 og Andenæs 1981 s. 8. Dette gjaldt i
prinsippet også for tolkinga av straffelova § 47.
EMK fastset i artikkel 8 første ledd at ”everyone has
the right to respect for his private and family life, his home and
his correspondence”.
FN-konvensjonen om sivile og politiske
rettar frå 1966, som Norge slutta seg til i 1976, har i § 17 ein
liknande regel. Men regelen er vagare og på byrjinga av 1980-talet
var det svært lite praksis om tolkinga av regelen, jf nærare i Møse
si utgreiing til Lund-kommisjonen, Dok. 15 (1995-96) vedlegg 2 s.
600-601. Samtidig opnar andre ledd for at offentlege styresmakter
kan gjera inngrep i denne retten for visse formål, mellom anna ”the
interests of national security”, føresett at inngrepet skjer ”in accordance
with the law” og er ”necessary in a democratic society”. Når det
gjeld lovskravet, vart det den gongen ikkje tolka svært strengt. Sidan
nødrettsregelen er lovfesta og har tydelege vilkår, er det grunn
til å tru at regelen tilfredsstilte lovskravet i artikkel 8 dersom
han i praksis berre vart brukt i klare unntakstilfelle.
I same retning tolkar eg Møse si utgreiing
til Lund-kommisjonen, Dok. 15 (1995-96) vedlegg 2 s. 606. Jf likevel
NOU 2004:6 der det blir hevda at ”å basere metodebruk på nødrettshjemmelen
… vil reise problemer i forhold til EMK”. Synspunktet blir ikkje
nærare utdjupa. Når det gjeld vilkåret om at inngrepet
må vera nødvendig i eit demokratisk samfunn, hadde menneskerettsdomstolen
i Klass-dommen frå 1978 godteke at det kunne vera nødvendig med hemmeleg
brev, post og telefonkontroll for å verna om rikets sikkerhet m
v.
Jf EMD, Klass vs. Germany, dom av 06.09.1978,
Serie A nr. 28 avsnitt 48. Samtidig vart det gjort klart
at det må liggja føre adekvate og effektive garantiar mot misbruk, helst
–men ikkje nødvendigvis- i form av domstolskontroll.
Jf avsnitt 50-60 i dommen. Dette
er eit moment som proporsjonalitetskravet i § 47 gir rom for å trekkja
inn, og som det i lys av Norge sine plikter etter EMK er relevant
å trekkja inn ved vurderinga av rettstilstanden på byrjinga av 1980-talet.
Jf punkt 8 nedanfor.
Etter ordlyden i straffelova § 47 må det liggja føre
ein fare for ”Person eller Gods”. Det blir vanlegvis tolka slik
at alle individuelle rettsgode, både av ikkje-økonomisk og økonomisk
art, kan verjast gjennom ei nødrettshandling (har nødrettsvern).
Jf Andorsen 1999 s. 88 om kva som
meinest med (abstrakt) nødrettsvern. Det er vanleg også
å tolka det offentlege sine økonomiske interesser, t d ein offentleg
eigd bygning, inn under omgrepet ”Gods”. Derimot har det vore meir
problematisert om også andre offentlege interesser, slik som rikets
sikkerhet, vert omfatta av regelen.
Hagerup 1930 s. 206 svara såleis nei
til det. Ein synsmåte er å sjå § 47 som uttrykk for ei såkalla
”alminnelig rettsgrunnsetning”, slik lagmannsretten uttrykte det
i Rt. 1947.612. Det inneber at ein reknar ulovfesta rett som heimelsgrunnlag
for å utøva nødrett til vern om offentlege interesser. Ein meir
vanleg talemåte har vore at ein kan nytta § 47 ”analogisk” i slike tilfelle.
Skeie 1946 s. 147, Andenæs 1974 s.
184 og Andorsen 1999 s. 86 og 369. Ein tredje synsmåte
er at det følgjer av ei utvidande tolking av § 47 at også offentlege
interesser har nødrettsvern, dvs. at ein kan nytta § 47 ”direkte”.
f Andorsen 1999 s. 120 og 135. Bratholm
1980 s. 159 nøyer med å nemna analogi og utvidande tolking som to
alternativ. Seinare har han uttrykt det slik at valet mellom desse
synsmåtane er ei ”smakssak”, jf Bratholm/Matningsdal 1991 s. 178.
Felles for desse synsmåtane er at ein reknar
at rettsordninga tillet at også offentlege interesser vert verna
gjennom ei nødrettshandling.
Dette går også fram av Rt. 1980.938
der det heiter om straffelova § 47 at ”bestemmelsen kan riktignok
ikke antas å være til hinder for at offentlige interesser bør anses
som goder som under visse omstendigheter straff-fritt bør kunne beskyttes
mot farer.” Fordi Høgsterett kom til at det ikkje låg føre ein nødrettssituasjon,
tok retten ikkje stilling til om heimelen for nødrett i slike tilfelle
kunne forankrast, direkte eller indirekte, i § 47. Dette
følgjer føresetnadsvis også av den statsrettslege læra om konstitusjonell
nødrett.
Jf generelt Castberg 1964 (II) s. 346-355
og Andenæs 1981 s. 514-522. Ei særleg grundig utgreiing om konstitusjonell
nødrett vart utarbeidd av professor Castberg i 1953, jf St. Dok.
Nr. 2 (1953). Ein nyare gjennomgang av emnet gir Heide 1998. Når
offentlege styresmakter i visse nødsituasjonar kan handla i strid
med grunnlova utan å bryta med rettsordninga, må dei også kunna
handla i strid med legalitetsprinsippet og vanleg lovgiving. Det
ville dessutan vera dårleg samanheng i rettssystemet om ein i kraft
av nødrett kunne berga individuelle rettsgode som t d den personlege fridomen,
men ikkje offentlege rettsgode som er ein føresetnad for dei individuelle,
slik som nasjonal fridom og demokrati.
Sjå i denne samanhengen Straffelovkommisjonen
si generelle utsegn i NOU 1992:23 s. 90: ”En nødrettshandling til
vern av en spesiell samfunnsinteresse kan være særlig godt begrunnet.”
Det er ikkje avgjerande for den vidare drøftinga om ein rettsleg
sett forankrar nødrett til fordel for offentlege interesser i ei
vid tolking av straffelova § 47, i ulovfesta rett eller i noko midt
imellom (analogi). Likevel er det grunn til å merkja seg at alle
i dag synest å vera samde om at dei andre vilkåra i § 47 må gjelda
for slike nødrettshandlingar, noko som helst tilseier ei direkte
forankring i § 47. Til forsvar for ei utvidande tolking av regelen
talar det også at vern av offentlege interesser, typisk rikets sikkerhet,
er nødvendig dersom enkeltpersonar og deira eigendom (”Person” og
”Gods”) skal nyta eit godt samfunnsmessig vern. Dessutan er ordlyden
i § 47 også på andre punkt noko kasuistisk og ufullstendig, utan
at det har blitt rekna som eit hinder for ei breiare og meir heilskapleg
tolking av vilkåra.
Sjå punkt 7.1 nedanfor om subsidaritetskravet i
tilfelle der fleire alternative redningshandlingar er aktuelle,
og punkt 8.1 nedanfor om at ein i proporsjonalitetsvurderinga må
ta omsyn til både faregrad og skadeomfang på begge sider. I tillegg
kan det nemnast at sjølv om straffelova § 47 etter ordlyden berre
seier at ”ingen kan straffes for” ei nødrettshandling, er det sikker rett
at nødrett også gjer ei handling rettmessig, jf Andenæs 1974 s.
182. Etter mitt syn er det difor gode grunnar til å rekna
straffelova § 47 som direkte heimel for nødrettshandlingar til vern
om alle slag interesser som rettsordninga vernar om, også offentlege interesser.
Vilkåret om ”fare” inneber at det i det minste
må vera mogeleg at den aktuelle handlinga
eller verksemda vil medføra ein skade på ei rettsleg verna interesse.
Jf Jareborg 2001 s. 166 som generelt
forklarer fare som ein ”möjlighetsrelasjon” mellom ein gitt tilstand
eller hending og ei tenkbar, negativ følgje. Vidare må
faren vera rimeleg konkret, elles vil det
vera umogeleg å ta stilling til om dei andre vilkåra i § 47 er oppfylte.
Det vil seia at det må gå an å spesifisera nærare kva art fare det
er tale om, og korleis ein tenkjer seg at faren kan materialisera
seg. Faren må dessutan vera aktuell, dvs.
til stades på handlingstidspunktet. Det betyr både at ein framtidig,
hypotetisk fare ikkje er nok, og at nødrett er uaktuelt når faren
er over.
Jf nærare Andorsen 1999 s. 140. Frå
eldre rettspraksis kjenner vi til dømes tilfelle der nødrett ikkje
har blitt akseptert fordi den straffbare handlinga (nedhogst av
ved) skjedde også utanfor direkte nødsperiodar.
Jf Rt. 1882.431, omtala hjå Kjerschow
1896 s. 93. Ein kan derimot ikkje krevja at faren må
vera akutt, dvs. at faren har oppstått for kort sidan og ei eventuell
materialisering vil skje om kort tid. Også ein fare som har lege
føre lenge, og ein fare som vil kunna vera til stades i lang tid
framover, kan i prinsippet gi grunnlag for ei nødrettshandling.
Noko anna er at ein i høve til meir
langvarige farar gjerne vil ha andre og lovlege, eller i alle fall
mindre inngripande, handlingsalternativ for å avverja faren, jf
punkt 7 nedanfor.
Relatert til Treholt-saka betyr farekravet at
det på tidspunktet for bruken av dei aktuelle politimetodane må
ha vore ein konkret og aktuell fare for at Treholt kunne openberra
statsløyndomar til representantar for andre statar (jf straffelova
§ 90). Det kan det ikkje vera særleg tvil om. Treholt hadde medan
han gjekk på Forsvarets Høgskole tilgang til mykje høgt gradert informasjon,
og også gjennom stillinga i Utanriksdepartementet i tida etterpå
hadde han tilgang til ein del informasjon som det var av nasjonal
interesse å halda hemmeleg. Ein visste samtidig at Treholt tidlegare
hadde hatt uvanleg mykje personleg kontakt med sovjetiske diplomatar,
og ein hadde konkret mistanke om at han planla nye møte med sovjetiske
etterretningsagentar.
Sjå Tofte 1987 s. 156-162. Denne
mistanken vart særleg konkret etter at POT i oktober 1982 ”knekte
koden” i den 7.sansen som FBI hadde funne ved ransaking i USA.
Sjå Tofte 1987 s. 161-163.
Ein må også kunna leggja til grunn at faren
var til stades gjennom heile tidsrommet frå desember 1982 til januar
1984. Sjølv om opphaldet på Forsvarets Høgskole gjorde kontakt med
sovjetiske eller andre agentar vanskelegare, sat Treholt inne med
så mykje personleg kunnskap om gradert informasjon at det - føresett
at spionmistanken var rett - var ein fare for at han seinare kunne
bringa vidare informasjon som ville kunna skada norske interesser.
Då POT observerte at Treholt møtte Gennadij Titov i Helsinki den
14.05.1983,
Sjå Tofte 1987 s. 165 og Vale 2009
s. 91-92. vart det endå tydelegare at han representerte
ein fare for rikets sikkerhet.
§ 47 krev også at handlinga må vera gjort ”for
at redde”. I dette uttrykket ligg at det må vera tale om ei redningshandling,
dvs at handlinga må ha til formål å berga den trua interessa frå
den aktuelle faren. Som eit motstykke til dette er det ikkje nok
at ein kan oppnå ein vesentleg fordel for ei rettsleg verna interesse.
Jf Andenæs 1974 s. 184, Bratholm 1980
s. 159 og Rt. 1984.1378.
Det finst ikkje nokon klar og eintydig dokumentasjon
av kva som var formålet med den hemmelege ransakinga, romavlyttinga
og fjernsynsovervakinga som vi her drøftar. Ein har til dømes ingen
rettsavgjerder som gir særleg informasjon om dette. Likevel er det
i ettertid mogeleg å tenkja seg til kva formål som mest truleg har
vore medverkande.
Eit formål som klart var medverkande var ønskjet
om å kunne skaffa nok bevis om allerede utført spionasje til å kunna
få Treholt dømt for dette. I dei to formelle ransakingsordrane frå overvakingssjefen
heitte det såleis at ransakinga ”antas å ville lede til oppdagelse
av den straffbare handlings spor”. Men Bratholm uttalte allereie
i 1968 om nødrett som mogeleg heimel for avlytting at ”det kan ikke
være tilstrekkelig at politiet ønsker å oppklare en alvorlig forbryelse”.
Jf Jf Bratholm, NKT 1968 s. 144. Sameleis
meinte Lundkommisjonen at ”hvis det utelukkende er snakk om etterforsking
av en straffbar handling som allerede er begått, vil nødrett vanskelig
kunne tenkes å supplere reglene i straffeprosessloven og loven av
1915”.
Jf Dok. nr. 15 (1995-96) s. 304. Det
same synet er blitt lagt til grunn også av andre offentlege utval
og forfattarar.
Jf NOU 1993:3 s. 30, NOU 1997:15 s.
114 og 158, Ot.prp. nr. 64, 1998-99 s. 17 og 91, NOU 2003:18 s.
136, NOU 2004: 6 s. 46 og Andorsen 1999 s. 384.
Avvisinga av nødrett for reine etterforskingsformål
heng saman med at den primære skaden som den straffbare handlinga
medfører, då allereie har skjedd. Når dei hemmelege opplysningane
er blitt overleverte til ein framand stat, er faren for rikets sikkerhet
blitt realisert. Den ”faren” som ein eventuelt kan tala om i ettertid,
er risikoen for at brotsverket ikkje blir fullt ut oppklart eller
at den skuldige slepp unna den straffa som han fortener. Bruk av
særlege etterforskingstiltak tilgodeser då i beste fall omsynet
til rikets sikkerhet berre på ein indirekte måte, gjennom den preventive
effekten mot spionasje som ei fullstendig domfelling vonleg vil
kunna ha. Men risikoen for ei ineffektiv strafferettspleie er til stades
ved all etterforsking, og dette har lovgivar kalkulert inn når prosesslovgivinga
balanserer omsynet til effektivitet og rettstryggleik. Dersom ein
bryt med etablerte prosessreglar berre for å effektivisera etterforskinga
av eit avslutta brotsverk, dreier det seg difor snarare om å oppnå
ein fordel for offentlege interesser enn om å ”redde” slike interesser
frå ein konkret fare.
Vurderinga opp mot formålskravet vert annleis dersom
den straffbare verksemda enno ikkje er påbyrja, eller i alle fall
ikkje avslutta. Då eksisterer det framleis ein fare for dei interessene
som straffebodet vernar, og overvakingstiltaka kan utgjera ei redningshandling
i høve til den skaden som elles kan bli valda i framtida. Det er
i dette lyset vi må forstå Bratholm si utsegn i same artikkelen
om at ”derimot kan nok avlytting med formål å forebygge en alvorlig
forbrytelse etter omstendighetene godtas som rettmessig”.
Jf Jf Bratholm, NKT 1968 s. 144. Tilsvarande
utelukkar heller ikkje Lundkommisjonen at det kan liggja føre ”helt
spesielle situasjoner der bruk av slike etterforskingsmetoder kan
forsvares med nødrett når dette er eneste utvei for å hindre alvorlige
– eller fortsatt alvorlige – anslag mot rikets sikkerhet”.
Jf Dok nr. 15 (1995-96) s. 304. Medan
Bratholm synest å tenkja på førebygging av eit bestemt framtidig
brotsverk, opnar Lundkommisjonen si formulering også for avverjing av
meir ubestemte brotsverk mot rikets sikkerhet i framtida.
Slik også NOU 2004:6 s. 46.
I Treholt-saka er det lite som tyder på at formålet med
overvakingstiltaka var å hindra ei bestemt framtidig overlevering
av gradert informasjon. Derimot er det mykje som tyder på at formålet var
å stansa vidare spionasje frå Treholt si side meir generelt.
Dette aspektet vart sterkt understreka
av Fleischer i den etterfølgjande diskusjonen om metodebruken. Han
kalla det Treholt dreiv med for ”kontinuerlig landssvik av virkelig
store dimensjoner”, og meinte at ”hovedformålet var her ikke å gjennomføre
en strafforfølgning, men å få stanset den videre skadeforvoldelse
av de helt ekstreme dimensjoner, som man måtte regne med foregikk”,
jf Fleischer LoR 1992 s. 26-27. Også i NOU 2004:6 s. 46 blir dette
aspektet ved Treholt-saka framheva. Dette aspektet kjem
tydeleg fram i den forklaringa som utanriksminister Stray gav til
Stortinget den 26.11.1985 om kvifor ein valde å ikkje hindra opptaket
av Treholt på Forsvarets Høgskole:
Jf Tidende S (1985-86) s. 816.
”Alle, både i Regjeringen og i embetsverket, som
var stilt overfor denne problemstillingen, kom til det resultat
at risikoen ved å måtte leve i mange år med en mulig sovjetisk agent
høyt plassert i norsk utenrikstjeneste, var så uaksetabel at den
ble utslagsgivende, hvor vanskelig avgjørelsen enn var.””
På tilsvarande måte argumenterte påtalemakta
i den gjenopptakingssaka som Treholt reiste i 1990, med at den hemmeleg
ransakinga var ei nødrettshandling fordi ”fortsatt spionasje fra
As [Treholts] side ville ført til alvorlige skadevirkninger”.
Jf Rt. 1992.698 (s. 703).
Dersom formålet var å hindra framtidig spionasje
frå Treholt si side, kan det ved første augekast rett nok vera vanskeleg
å forstå kvifor ein valde å gi han plass på Forsvarets Høgskole
og ikkje heller greip inn med det same og fjerna han frå stillinga
i Utanriksdepartementet. Forklaringa må vera at ein ikkje var sikker
på at ein hadde nok bevis mot han til å kunna få han dømt, i alle fall
ikkje til ei straff som gjorde vidare arbeid i utanrikstenesta umogeleg.
Dersom ein stansa opptaket på Forsvarets Høgskole ville det på si side
kunne vekkja mistanke hjå Treholt eller KGB, noko som kunne medføra
at samarbeidet deira vart ”lagt på is” for ein periode,
Jf utanriksminister Stray, Tidende
S (1985-86) s. 816. men utan at det vart sett ein endeleg
stoppar for agentverksemda.
På denne bakgrunnen var eit sentralt formål
med overvakingstiltaka mot familien Treholt truleg å hindra framtidig
spionasje frå Treholt si side ved å avsløra kva han dreiv med og
få han dømt og ”uskadeleggjort” som agent. Dette formålet tilfredsstiller
etter mitt syn kravet i § 47 om at handlinga må vera gjort ”for
at redde” dei utsette interessene frå den aktuelle faren.
Andorsen 1999 skriv på s. 380: ”Etter
min mening bør hovedformålet med inngrepet være avgjørende når spørsmålet
om nødrett skal bedømmes. Hvilket formål, etterforskning eller å hindre
forbrytelser, er det som motiverer inngrepet.” Ei slik tolking av
formålskravet i § 47 er etter mitt syn for streng, og vil dessutan vera
vanskeleg å praktisera. Dersom omsynet til å hindra enno ikkje utførte/fullførte
brotsverk frå personen si side er relevant i saka, bør ein heller overlata
det til vurderinga etter subsidaritetskravet og proporsjonalitetskravet
om dette formålet er tungtvegande nok til å gjera inngrepet lovleg.
Etter at POT hadde vore vitne til Treholt sitt møte
med Gennadij Titov i Helsinki 14.05.1983 og ved ransaking 17.05.1983
hadde funne ein koffert med dollarsetlar (”pengebeviset”) og teke
kopi av 7.sansen, kan ein rett nok spørja om dei ikkje hadde nok
bevis til å kunne få han arrestert og stansa framtidig spionasje.
Det var truleg Riksadvokaten som avgjorde at ein skulle venta med
å pågripa Treholt. Grunnen var visstnok at ein ønskte å få identifisert
”den ukjente mannen i Athen” som ein visste at Treholt hadde kontakt
med.
Jf Tofte 1987 s. 166 og Vale 2009
s. 102. Dette kan ha vore basert på eit ønskje om å vera sikker
på at ein ville klara å stansa Treholt sine mogelege illegale kontaktar
med eit anna land enn Sovjetunionen. Likevel må ein kunne leggja til
grunn at omsynet til å hindra framtidig spionasje var mindre tungtvegande
(og eit reint etterforskingsformål desto meir tungtvegande) som grunngiving
for å halda fram overvakingstiltaka etter mai 1983.
Eit anna formål som kan tenkjast i spionsaker
er å skaffa slik informasjon om andre involverte personar som er
nødvendig for å kunna avverja vidare spionasje frå deira side mot
Norge (t d ved å utvisa ein diplomat). Det er likevel ikkje konkrete
haldepunkt for at dette var noko sentralt mål for POT. Gennadij
Titov, som var den sovjetiske agenten POT i denne perioden først
og fremst hadde auge med i relasjon til Treholt, var fleire år tidlegare
erklært persona non grata i Norge. POT hadde ikkje mistanke om at
Treholt møtte sovjetiske agentar i Norge, og dei hadde på den tida
også lite konkret informasjonen om den ”ukjente” i Athen. Ein kan
derimot ikkje utelukka at POT kunne ha som eit delmål å gi opplysningar
til samarbeidande tenester i andre land slik at andre agentar kunne
bli stansa frå vidare spionasje der. Men det ligg ikkje føre særleg
konkret informasjon i denne retninga i Treholt-saka, og i tilfelle
har det truleg berre vore eit underordna formål.
Ut frå denne kartlegginga av kva som var formålet
med POT sin metodebruk, og som oppfyller vilkåret om ei redningshandling,
er det berre ønskjet om å eliminiera eller redusera den framhaldande
faren for rikets sikkerhet som Treholt representerte, som er relevant
å trekkja med i den vidare drøftinga av vilkåra for nødrett. Spørsmålet
blir for det første om den framhaldande faren for rikets sikkerhet
som Treholt representerte, kunne avverjast på andre og mindre inngripande måtar
enn ved dei aktuelle politimetodane, jf neste punkt. Under føresetnad
av at det ikkje var tilfelle, blir spørsmålet til sist om interesseovervekta
i favør av metodebruken var tilstrekkeleg kvalifisert, jf punkt
8.
Vilkåret i straffelova § 47 om at faren må vera ”paa
anden Maade uafvendelig” medfører etter ordlyden at den aktuelle
handlinga er den einaste måten å avverja faren på (her faren for
ytterlegare spionasje frå Treholt si side). Men ofte vil det vera
fleire aktuelle redningshandlingar, slik som der politiet har fleire
aktuelle metodar for å skaffa seg den nødvendige informasjonen for
å avverja eit attentat eller vidare spionasjeverksemd. Då er den
einaste rimelege tolkinga av dette såkalla subsidaritetskravet
Sjå Husabø 1994 s. 244. at
ein må velja den minst inngripande måten å avverja faren på.
Jf Skeie 1946 s. 154 og Bratholm 1980
s. 158. Straffelovkommisjonen har uttrykt det slik at faren
ikkje må kunna avverjast på ”annen rimelig måte”.
Jf NOU 1992:23 s. 90, Kva
tiltak som er minst inngripande må i slike tilfelle avgjerast ut
frå ei proporsjonalitetsvurdering,
Jf Andenæs 1974 s. 183 og Husabø 1994
s. 245. jf punkt 8.
Rettspraksis viser at det blir stilt strenge
krav til at faren ikkje kan avverjast på andre og meir lempelege
måtar. Dette var allereie tendensen under kriminallova,
Jf Kjerschow 1896 s. 93-94. og
praktiseringa av straffelova § 47 har gjennom alle år følgt ei tilsvarande
streng linje.
Jf m a Rt. 1962.72, Rt. 1963.81, Rt.
1964.591, Rt. 1976.864, Rt. 1981.1150, Rt. 1984.1317, Rt. 1985.1,
Rt. 1987.792, Rt. 1989.898, Rt. 1989.1008, Rt. 1990.827, Rt. 1994.48,
Rt. 1994.1407, Rt. 1996.269, Rt. 1996.1533 og Rt. 2010.1076.
Relatert til Treholt-saka er det først grunn
til å nemna den særlege problemstillinga i samband med hemmeleg
ransaking. Det er heilt klart at dersom ein kunne ha eliminert eller
redusert faren også ved ei opa ransaking, dvs varsla Treholt, kona
hans eller ein nabo slik lova kravde, vil ikkje subsidaritetskravet
vera oppfylt. Men ein må kunna gå ut frå at POT vurderte det slik
at ein ikkje ville kunna oppnå formålet gjennom ei vanleg ransaking.
Tankegangen har nok her vore tilsvarande som då styresmaktene valde
å ikkje stansa opptaket på Forsvarets Høgskole. Gjennom ei opa ransaking
ville Treholt blitt kjent med mistanken mot han. Det ville medført
at saka vart ”blåst” på eit stadium då ein gjerne ikkje hadde nok
bevis til å kunna få Treholt fengsla, dømt og ”uskadeleggjort” som
spion.
Jf Fleischer LoR 1992 s. 30 som peikar
på at å varsla Treholt ”kunne satt hele formålet med undersøkelsen
på spill, og forhindret at politiet og samfunnet fikk oppklart og
stanset hans kriminelle virksomhet”.
Ein må likevel spørja om det fanst andre og
mindre inngripande måtar å oppnå tilnærma det same på som ved (hemmeleg)
ransaking. Dette framstår som lite truleg. Ved dei to tilfella av hemmeleg
ransaking som skjedde etter formelt vedtak av overvakingssjefen,
17.05.1983 og 22.08.1983, fann POT såleis både Treholt sin 7. sans
og ein dokumentkoffert med eit betydeleg beløp i dollarsetlar. Det
er rett nok ikkje resultatet av tiltaket i ettertid som er avgjerande
etter nødrettsregelen, men kva som framstod som eit mogeleg og pårekneleg
utfall på førehand. Men ut frå den mistanken som POT hadde, må det
ha vore pårekneleg at ein kunne koma til å finna bevismateriale
av denne typen, og gjerne også hemmelegstempla dokument, og ein
hadde neppe nokon annan effektiv måte enn ransaking av bustaden
for å kunna oppnå dette.
Slik også NOU 1993:3 s. 29 og 49.
For andre tilfelle av hemmeleg ransaking synest det
primære formålet å ha vore å leggja til rette for den tekniske gjennomføringa
av romavlytting og fjernsynsovervaking. Om desse ransakingane var
nødvendige kjem difor hovudsakleg an på om romavlyttinga og fjernsynsovervakinga
var ”på anden Maade uafvendelig”.
Når det gjeld romavlyttinga, er det sentralt
i subsidaritetsvurderinga kva tilleggseffekt ein rekna med å kunna
få ved å nytta denne metoden, samanlikna med om ein berre nytta
andre og lovlege eller mindre inngripande metodar. Reint objektivt
gir romavlytting tilgang til samtalar som normalt ikkje blir fanga
opp av t d telefonavlytting, og det kan gi andre typar informasjon enn
t d ei ransaking. Ein viktig tilleggseffekt synest i praksis å ha
vore at ein gjennom å overhøyra samtalar som Treholt hadde med kona eller
med venner kunne få meir detaljert greie på kva han skulle og kvar
han skulle til ei kvar tid. Dette framstår også som ein på førehand
pårekneleg effekt, og var nok viktig for å kunna leggja opp andre
overvakingstiltak, t d spaning, på ein mest mogeleg effektiv måte.
Det er mogeleg at POT også hadde i
tankane at romavlyttinga kunne koma til å avdekka at Treholt fortalde
til kona eller andre om kontaktar med andre lands hemmelege tenester,
men det var nok ikkje i same grad pårekneleg. Slik sett
må vi kunna leggja til grunn at også romavlyttinga hadde ein tilleggseffekt
som medverka til å realisera formålet om å avsløra og setja ein
stoppar for vidare agentverksemd frå Treholt si side.
Også fjernsynsovervakinga inne i husværet (biblioteket)
gav tilgang til visse typar informasjon som ein vanskeleg kunne
rekna med å få ved andre tiltak. Gjennom kameraet i biblioteket
kunne POT observera når Treholt føretok kontorarbeid og til ei viss
grad også kva han arbeidde med. Ein kunne t d sjå om han sat og
skrev, for hand eller maskin, og om han tok dokument ut av eller la
dokument inn i dokumentkofferten sin. Men kvalitetet på biletoverføringa
var såpass dårleg at ein neppe kunne sjå kva konkrete dokument han
arbeidde med, og kva informasjon dei inneheldt. Tilleggseffekten
av fjernsynsovervakinga inne i husværet var likevel truleg mindre, også
i eit førehandsperspektiv, enn av romavlyttinga og den hemmelege
ransakinga.
Når det gjeld fjernsynsovervakinga i trappeoppgangen,
kunne POT truleg ha skaffa seg mest tilsvarande informasjon ved
hjelp av andre, lovlege tiltak.
Fjernsynsovervakinga som var retta
mot hovudinngangsdøra/parkeringsplassen og mot kjøkenvindauga til
Treholt vert ikkje drøfta nærare her, sidan det kan vera noko uklart
om desse tiltaka isolert sett kravde lovheimel, jf punkt 2.1 framanfor. Ein
kunne t d brukt spanarar i endå større grad enn ein gjorde, sjølv
om det truleg hadde vore meir ressurskrevjande.
Samanfatningsvis må vi kunna leggja til grunn
at dei hemmelege ransakingane, romavlyttinga og fjernsynsovervakinga
(i biblioteket) både kvar for seg, og særleg sett i samanheng, hadde
ein på førehand pårekneleg tilleggseffekt i høve til målet om å
stansa vidare spionasjeverksemd frå Treholt si side. Det er vanskeleg
å kvantifisera kor stor tilleggseffekten var, fordi det vil krevja ein
nærare analyse av i kva grad ein kunne ha oppnådd ein del av det
same ved endå meir bruk av andre og lovlege metodar, slik som spaning. Men
ein må kunna leggja til grunn at dei tre politimetodane til saman
sette POT i stand til å løysa oppgåva si på ein vesentleg meir effektiv
måte enn ein elles ville kunna gjort.
Det gjenstår då berre å drøfta om denne tilleggseffekten
var viktig nok til å vega opp for det inngrepet i privatlivet som
tiltaka enkeltvis og samla representerte.
Etter straffelova § 47 må forholda på handlingstidspunktet
ha vore slik at det var ”berettiget” å rekna faren for det trua
rettsgodet som ”særdeles betydelig” samanlikna med den skaden som
handlinga ville medføra. Det vil seia at ein må føreta ei avveging
av den interessa som nødrettshandlinga tek sikte på å verna og den
interessa som handlinga krenkjer. Ei vanleg tolking av dette såkalla
proporsjonalitetskravet er at ein må vurdera både verdien av den
verna interessa og graden av fare for denne interessa, og halda
dette opp mot både verdien av den interessa ein ofrar og (om det
er aktuelt) graden av fare for ei krenking av denne.
Jf Skeie 1946 s. 149-150, Andenæs 1974
s. 185, Bratholm 1980 s. 162 og Straffelovkommisjonen i NOU 1992:23
s. 81. I tilfelle der det ikkje er heilt sikkert at redningshandlinga
vil lukkast, må ein også trekkja inn i vurderinga kor store sjansane
er for at redningshandlinga vil bli vellukka.
Jf Straffelovkommisjonen i NOU 1992:23
s. 81.
Kravet om at interesseovervekta må vera ”særdeleg
betydelig” i favør av det verna godet, blir i juridisk litteratur
forklart slik at det skal ”sterke” eller ”vektige” grunnar til.
Jf Andenæs 1974 s. 185 og Bratholm
1980 s. 161. Straffelovkommisjonen har sagt det slik
at det ”skal foreligge meget vektige grunner for å gå ut over de
vanlige grenser for handlefriheten”.
Jf NOU 1992:23 s. 91. Kravet
til interesseovervekt er såleis klart strengare enn det proporsjonalitetskravet
som ifølgje straffeprosesslova § 170a gjeld for bruk av lovfesta
politimetodar, der det er nok at tvangsmiddelet ikkje utgjer eit
”uforholdsmessig inngrep”.
§ 170a vart vedteken i 1999. Før den
tid var prinsippet berre lovfesta i høve til pågriping og varetektsfengsling,
men det vart rekna som eit ulovfesta prinsipp også ved bruk av andre tvangsmiddel,
jf Andenæs 1994 (II) s. 144. Skilnaden har samanheng
med at § 170a framstår som eit tilleggsvilkår der dei andre vilkåra
i lova allereie er oppfylte, medan nødrettsregelen berre er meint
å gjelda som ein sikkerhetsventil for særlege tilfelle der lova
sine vanlege vilkår ikkje er oppfylte.
Proporsjonaliteten må vurderast objektivt. Målestokken
må ifølgje Hagerup vera kva ein alminneleg forstandig person, stilt
under dei same vilkåra på handlingstidspunktet, ville ha rekna som
ei ”særdeles betydelig” interesse samanlikna med det ein ofrar.
Jf Hagerup 1930 s. 208. Andenæs
uttrykkjer det (med tilvising til førearbeida) slik at det i dette
vilkåret ligg ei tilvising til ”rettsbevisstheten”.
Jf Andenæs 1974 s. 170. Dette
må likevel ikkje forståast slik at ein skal føreta ei slags gjetning
om kva ein slags ”gjennomsnittsperson” ville koma til, eller kva
fleirtalet i folket ville ha meint. Rettesnora må snarare vera ein
analyse av korleis samfunnet gjennom rettsordninga verdset dei ulike
interessene som inngår i den samla avveginga.
Jf Husabø 1994 s. 246 og 366.
Dette betyr for det første at ein må forholda
seg til den verdsetjinga som kvar enkelt av dei motståande interessene
har i rettsordninga (jf nærare i punkt 8.2 og 8.3 nedanfor). Dessutan
må ein respektera bestemte avvegingar mellom desse verdiane som
lovgivar eksplisitt har gjort. Ein kan ikkje med tilvising til omsyn
som lovgivar har vege og funne for lette, nytta nødrettsregelen til
å tillata det som lovgivinga klart forbyr.
Jf Rt. 2000.646 og Husabø 1994 s. 225.
Andenæs har uttrykt det slik at ”den lovbestemte ordning
skjærer igjennom det alminnelige nødrettsprinsipp” og at ein ikkje
kan fråvika lova med tilvising til nødrett dersom ”lovgivningen har
foretatt en bevisst prioritering av forskjellige interesser”.
Jf Andenæs 1974 s. 184 og Andenæs 1989
s. 168-169. Dette er eit utslag av eit meir generelt
prinsipp om at også utøvinga av nødrett må følgja ”rettsordenens
spilleregler”,
Jf Rt. 1981.21 (s. 28) og Rt. 1989.1225
(s. 1227). dvs. stå i harmoni med dei grunnleggjande
prinsippa og verdivala som rettsordninga vår byggjer på.
I utgreiinga om konstitusjonell nødrett,
Dok. Nr. 2 (1953) s. 3, seier Castberg det slik at ei handling som
baserer seg på nødrett ”bare er berettiget for så vidt den er i
harmoni med den gjældende forfatnings grunnsetninger og fundamentale
vurderinger. Den konstitusjonelle nødretts prinsipp er aldeles ikke
det at hensynet til statens vel skal slå igjennom overfor alle andre menneskelige
hensyn”.
Så langt har den interessa som overvakinga og etterforskinga
av Treholt tok sikte på å verna, blitt kort omtala som ”rikets sikkerhet”.
Dette har samanheng med at den sentrale strafferegelen i saka, straffelova
§ 90, råka den som ”rettsstridig bevirker eller medvirker til, at
noget aabenbares som bør holdes hemmelig af Hensyn til Rigets Sikkerhed
ligeoverfor anden Stat”. Dei tre siste orda, som vart teke ut av
lovregelen i 1999,
Lov av 03.12.1999 nr. 82. viser
at det er forholdet til andre statar som står sentralt (såkalla
”ytre sikkerhet”).
Jf NOU 2003:18 s. 35 og 72.
Overskrifta til kapittel 8, ”Forbrydelser mod Statens
Selvstændighed og Sikkerhed”, kan også gi eit bidrag til tolkinga.
Det er naturleg å sjå ”Statens Selvstændighed” som framheva fordi det
er ein særleg grunnleggjande verdi, medan ”Statens … Sikkerhed”
er ein meir avleidd verdi som rommar slike forhold som er nødvendig
for å sikra oss mot ufred og tap av nasjonalt sjølvstende.
Jf nærare utgreiinga mi i NOU 2003:18
vedlegg 2 s. 175-176 (nærast likelydande Husabø, TfS 2003 (2) s.
223-225). Slik sett kan vi seia at § 90 vernar både om
landet sitt sjølvstende og dei føresetnadene som må vera oppfylt
for at ikkje det nasjonale sjølvstendet – på kortare eller lengre
sikt- skal bli trua, ved at framande makter blir gitt grunn til
å angripa Norge eller blir gitt eit strategisk fortrinn ved eit
eventuelt angrep.
Jf Bratholm/Matningsdal 1995 s. 33. Høgsterett
har dessutan understreka at ein må ”vurdere hensynet til rikets
sikkerhet med utgangspunkt i den utenriks- og forsvarspolitikk som
faktisk føres etter beslutning av de ansvarlige myndigheter”.
Jf Rt. 1986.536 på s. 541.
På første halvdel av 1980-talet var det allment akseptert
at det å overlevera opplysningar av betydning for norsk utanriks-
og forsvarspolitikk til ein annan stat, lett ville kunna setja rikets
sikkerhet i fare. Den grunnleggjande spenninga mellom ”aust” og
”vest” (Warsazwapakta og NATO) under ”den kalde krigen”, gjorde
forholdet til Sovjetunionen særleg sensitivt. Av den grunn vart
det nok rekna som rimeleg sjølvsagt, både i POT og andre delar av
embetsverket, at det utgjorde ein alvorleg fare for rikets sikkerhet om
ein politikar og tenestemann i utanrikstenesta hadde irregulære
kontaktar med sovjetiske diplomatar.
Noko avhengig av politisk ståstad var
det nok likevel vesentlege nyansar i kor alvorleg ein rekna slik
verksemd for å vera. Ein særleg kraftfull omtale av kva interesser
som stod på spel finn ein hjå Fleischer, Aftenposten 09.01.1989:
”Vi stod overfor en person som skaffet seg en betydelig krets av
”venner og bekjente (fra statsråder som Tove Strand Gerhardsen til
KGB-general GenadijTitov), som han brukte i noen av våre viktigste
havretts-, utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål – med betydelige
muligheter for innflytelse. Samtidig stilte han seg mot betaling
til disposisjon for vår eventuelle motpart i en storkonflikt. I
verste fall kunne Treholts fortsatte operasjoner ha gitt slike ”bidrag”
til å svekke vår vestlige tilknytning og vår sikkerhet for øvrig
at vi en tenkt fremtidig situasjon fikk en ny okkupasjon og slik
at ville kostet et betydelig antall norske liv. Dette ville for
eksempel kunne skje dersom stalinistiske krefter skulle få overtaket
i Sovjet-Unionen igjen, og kupp eller angrep mot Norge ble ansett
som tilstrekkelig fristende.” Dette synet kjem til uttrykk
i følgjande avsnitt av lagmannsretten si grunngiving for straffeutmålinga
i Treholt-saka:
Dom av Eidsivating lagmannsrett 20.06.1985, LE-1985-21
s. 253.
”En forutsetning for vårt demokratiske styresett er
at våre ledende politikere ikke misbruker sine stillinger ved å
kompromittere viktige sikkerhetspolitiske og militære opplysninger.
Som et lite land i en utsatt sikkerhetspolitisk situasjon, har Norge
et sterkt behov for å verne slik informasjon mot innsyn fra uvedkommende.
En høytstående politiker som svikter den tillit som er vist ham,
ved å kompromittere hemmelige opplysninger han er betrodd, utøver
svik mot oss alle.
Det er også særdeles grovt at
tiltalte som embets- og tjenestemann gir KGB det han har tilgang
til av hemmeligheter i sitt arbeid, også opplysninger av vital betydning
for det norske forsvar. Samfunnet har et sterkt behov for å beskytte seg
mot slik virksomhet og for å markere det utålelige ved den.”
I og med at POT allereie i 1982-1983 hadde mistanke
om at Treholt dreiv spionasje av den typen og av dei dimensjonane
som han vart dømt for, hadde POT grunnlag for å rekna omsynet til rikets
sikkerhet som tilsvarande tungtvegande som lagmannsretten i ettertid
gav uttrykk for.
Så langt har den interessa som overvakinga og etterforskinga
av Treholt gjorde eit inngrep i, blitt omtala som ”privatlivet”.
Dette har samanheng med at vi i våre dagar, gjerne med tilvising til
EMK art. 8, reknar respekt for privatlivet som ein sentral og grunnleggjande
verdi for enkeltmennesket. EMK art. 8 nemner meir spesifikt både
privatlivet, familielivet, heim og korrespondanse, men dei tre sistnemnde
verdiane må i denne samanhengen reknast som meir spesifikke aspekt
ved privatlivet.
Ein alternativ uttrykksmåte, som peikar mot
dei same interessene, er å seia at metodebruken gjorde inngrep i
”privatlivets fred”.
Jf t d NOU 1999: 27 s. 113. Aarli
set i ein artikkel frå 2005 ord på det som truleg for dei fleste
er den sentrale grunngivinga for dei private interessene som ligg
bak:
Jf Aarli, TfR 2005 s. 538.
”Den primære begrunnelsen for å verne om privatlivets
fred er utvilsomt individvern. … Den felles grunnverdi som mer spesifikt
skal vernes, er verdien i å få være for seg selv. Hert enkelt individ
har krav på ”et eget rom” der det ikke blir forstyrret og kan bevege
seg fritt (integritetsvern) og ikke blir observert (personvern). Et
slikt eget rom eller privat sfære er en forutsetning for å være
et fritt menneske. Det gir en mental ro eller psykisk frihet som
for den enkelte kan være mer eller mindre nødvendig for å mestre
å være en del av et større sosialt fellesskap. Det gir også en fysisk
frihet ved at individet innenfor visse områder som regnes som ”private”
kan opptre fritt. … Dersom andre uten samtykke får innsyn i dette
private rommet, kan individet miste både selvrespekt og respekt
utad.”
Den hemmelege ransakinga, romavlyttinga og fjernsynsovervakinga
i Treholt-saka råka i særleg grad heimen og familielivet. Grunnlova § 102
sitt vern mot ”Husinkvisitioner” viser at dette er eit særleg viktig
aspekt ved privatlivet, og i eitt av grunnlovsutkasta vart det uttrykt
slik at ”Hver Borgers Huus er hellig”.
Konstitusjonskomiteen sitt første grunnlovsutkast
§ 109, jf Riksforsamlingens forhandlinger III s. 316. Når
Høgsterett i ein nyare dom om grunnlova § 102 talar om ”hjemmets
fred og ukrenkelighet”, er det eit meir moderne uttrykk for det same.
Jf Rt. 2004.1723 avsnitt 46. Ein
må difor kunna leggja til grunn at dei interessene som metodebruken
i Treholt-saka greip inn i, er mellom dei mest tungvegande privatlivsinteressene
som rettsordninga vår kjenner. Når ein ser på dei lange linjene
i rettsutviklinga, frå grunnlova via den domstolsskapte retten omkring
”privatlivets fred”
Jf m a NOU 2009:1 s. 68-69. og
til dagens rettstilstand der EMK art. 8 står sentralt,
Jf t d oversikta som Høgberg og Høstmælingen gir
i NOU 2009:1, vedlegg 3 s. 253-256. må vi dessutan kunna
seia at den høge verdsetjinga av desse interessene har vore relativt stabil
over mange år.
Som før nemnt føretok POT hemmeleg ransaking
av husværet minst 9 gonger i undersøkingsperioden. I samband med
ransakingane 17.05.1983 og 22.08.1983 låg det føre ein grunngitt
ransakingsordre frå POT-sjefen og det vart laga beslagsrapportar
som gjekk inn i straffesaka. Dei andre gongene skjedde det utan
tilsvarande prosedyre, gjerne i samanheng med installasjon, kontroll
og vedlikehald av utstyret for romavlyttinga og fjernsynsovervakinga.
Ved dei første husransakingane dirka POT opp døra, men etter kvart
skaffa dei seg eigen nøkkel.
For graden av krenking av privatlivets fred
er det avgjerande ikkje kva POT reint faktisk føretok seg og fann
inne i husværet, men kva ransakingane kunne openberra
av private forhold. I prinsippet gav ransakingane tilgang til alt
som var i huset av møblar, klær, bilete, lappar osv. Ved drøftinga
av å tillata hemmeleg ransaking i visse tilfelle uttalte Justisdepartementet
såleis i 1999:
Ot.prp. Nr. 64 (1998-99) s. 107.
”Hemmelig ransaking innebærer en betydelig krenkelse
av privatlivets fred - særlig ved ransaking i private hjem. De fleste
føler det trolig som et vesentlig inngrep om noen tar seg inn i deres
hjem og foretar undersøkelser der uten at de vet om det. Det gjelder
også om det er politiet som tar seg inn og ransaker.”
Det høyrer med i biletet at ransakingane ikkje berre
råka Treholt sjølv, men også kona og sonen hans. At ransaking skjedde
såpass mange gonger, og at POT hadde skaffa seg eigen nøkkel, aukar
også dimensjonane i privatlivsinngrepet. Familien Treholt kunne
få besøk av ubedne ”gjester” når som helst, utan at dei merka noko.
I åra etter Treholt-saka har fleire hevda (før
vi fekk lovheimelen i straffeprosesslova § 200a) at nødrett kan tenkjast å legitimera elles ulovlege tvangsmidlar
slik som hemmeleg ransaking.
Jf Fleischer LoR 1992 s. 23, NOU 1993:3
s. 29-30, Lundkommisjonen i Dok. 15 (1995-96) s. 303-304, NOU 2004:6
s. 46. Truleg må også Andorsen 1999 s. 381 flg tolkast i denne retninga. Det
er eg i prinsippet samd i. Men det vil først og fremst vera aktuelt
i tilfelle der ransakinga kan avverja eit konkret og nært føreståande
alvorleg brotsverk, typisk ein gisselsituasjon der det er fare for
offeret sitt liv eller ein nært føreståande terroraksjon. I Treholt-saka
var formålet mindre konkret, ved at ein ønskte å skaffa meir bevismateriale
for å kunne hindra framtidig spionasje frå Treholt si side meir
generelt.
Jf punkt 6 framanfor. Sjølv
om det var pårekneleg at ein gjennom ransakingane kunne skaffa viktig
informasjon som kunne koma til å bli avgjerande for å stansa Treholt
(og som faktisk vart det), er det etter mitt syn tvilsamt om eit
slikt meir generelt formål kan oppfylla det kvalifiserte kravet
til interesseovervekt som straffelova § 47 krev. Faren for rikets
sikkerhet var dessutan heller ikkje så påtrengjande som t d i eit
føreståande tilfelle av sabotasje, sidan styresmaktene hadde rimeleg god
kontroll på kva informasjon Treholt fekk tilgang til på Forsvarets
Høgskole og i Utanriksdepartementet. Tilhøvet til proporsjonalitetskravet
blir særleg problematisk ved at POT føretok ei rekkje ransakingar
over eit lengre tidsrom, og i realiteten hadde skaffa seg tilgang
til husværet når som helst. Tiltaket hadde då mindre preg av eit
nøds- og unntakstilfelle, og meir av ei systematisk overvaking av
familien.
Romavlyttinga skjedde som før nemnt ved bruk av
mikrofonar på kjøkenet, soverommet og biblioteket. Mikrofonane stod
truleg på også etter at familien hadde gått til ro, men det er uklart
i kva omfang spanarane heldt fram å lytta også utover natta. Lyden
kunne takast opp på band. Det er ikkje klart om bandopptakaren stod
på heile tida medan Treholt var heime eller berre når spanarane
høyrde noko som verka interessant. I den grad lyden vart teken opp
på band, vart eventuell informasjon av interesse nedteikna skriftleg,
før opptaka vart sletta og banda brukte om igjen.
I drøftinga av om romavlytting burde tillatast
i visse tilfelle, ordla Justisdepartementet seg i 1999 slik om alvoret
i denne metoden:
Ot.prp. Nr. 64 (1998-99) s. 97.
”Departementet mener fortsatt at romavlytting er en
svært inngripende etterforskningsmetode. Metoden innebærer et vesentlig
og omfattende inngrep i privatlivets fred. Særlig inngripende er romavlytting
i private hjem. Innenfor husets fire vegger har de fleste behov
for å leve i visshet om at de kan være private. …
Romavlytting
på private områder vil ofte også forutsette en forutgående inntrengen
på eiendommen. Dette øker graden av integritetskrenkelse.
Som
ved andre ekstraordinære etterforskningsmetoder, er romavlytting
særlig betenkelig når den retter seg mot uskyldige personer som
mistenkes for en forbrytelse, eller rammer tredjepersoner som er
til stede der romavlyttingen skjer, for eksempel den mistenktes
familiemedlemmer.
Romavlytting skiller seg ikke så
mye fra telefonkontroll og annen kommunikasjonskontroll i art, men
gjør det ofte i grad. Romavlytting blottlegger den avlyttedes privatliv
på en helt annen måte enn telefonavlytting, i alle fall hvis avlyttingen
skjer over en lengre periode.”
Sjølv om vurderinga av om romavlytting bør tillatast
har endra seg over tid, og metoden no er tillaten i visse tilfelle,
har ein i den norske debatten – med visse nyansar- halde fast på
dette prinsipielle utgangspunktet om at integritetsinngrepet er
svært alvorleg.
Jf Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) s 83-96
med vidare tilvisingar. Sjå også NOU 2009:15 s. 200-205.
Når ein skal vurdera graden av krenking av privatlivets
fred i Treholt-saka, er det ikkje så avgjerande når spanarane faktisk
lytta på opptaka eller kva dei høyrde. Det sentrale er at POT gjennom
dei tre mikrofonane og lydoverføringa til ”kontrollposten” kunne høyra mest alt som vart sagt og
gjort i heimen til familien Treholt. Dermed hadde utanforståande
ein unik tilgang til familiemedlemene sine relasjonar, planar, tankar og
kjensler, jamvel dei mest intime sidene ved privatlivet. Avlyttinga
føregjekk dessutan over eit tidsrom på meir enn eitt år. Det er
difor ingen tvil om at romavlyttinga var svært, svært inngripande
i privatlivet til Treholt, kona og sonen hans.
På same måten som for hemmeleg ransaking er det
på prinsipielt grunnlag vanskeleg å utelukka at nødrett kunne gi heimel for romavlytting, før politiet
fekk lovheimlar til det.
Jf m a NOU 1993:3 s. 29-30, Lundkommisjonen
i Dok. 15 (1995-96) s. 303-304, NOU 2004:6 s. 46 og Ot.prp. nr.
60 (2004-2005) s 82. Men i Treholt-saka var det som nemnt
ikkje tale om å avverja eit konkret og nært føreståande alvorleg
brotsverk, men om å setja ein stoppar for Treholt si rolle som agent
meir generelt. Til dette kjem at den konkrete romavlyttinga var
svært omfattande både i tid og rom, og råka uskuldige familiemedlemer
like mykje som den mistenkte. Etter mitt syn må dette leia til den
konklusjonen at interesseovervekta i favør av rikets sikkerhet ikkje
var tilstrekkeleg kvalifisert, og at romavlyttinga i Treholt-saka
klart gjekk ut over dei rammene som nødrettsregelen stiller.
Som før nemnt var eitt kamera montert i traoppeoppgangen
inne i bygarden og eit anna inne i husværet til familien Treholt,
nærare bestemt i biblioteket. Det rommet vart etter alt å dømma ikkje
så mykje brukt av familien, men Treholt brukte det som som arbeidsrom
og oppbevarte mellom anna sikkerhetsgraderte dokument der. Kameraet
i biblioteket var ikkje i kontinuerleg bruk, men vart slått på når
det var aktivitet i rommet, noko ein kunne høyra gjennom romavlyttinga.
Det er noko usikkert i kva grad det også vart gjort opptak av det
som dette kameraet fanga opp, men det skjedde i alle høve berre
få gonger og for korte tidsrom.
Av dei politimetodane som vart nytta i Treholt-saka,
er fjernsynsovervaking i private heimar den einaste metoden som
lovgivar ikkje i ettertid har opna opp for. Dette har samanheng
med at ein ved overføring av bilete vil kunna få ein god del informasjon
som ei ransaking eller romavlytting ikkje kan gi. Justisdepartementet
grunngav i 2005 avvisinga av fjernsynskontroll i private heimar
slik:
Jf Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) s 101
og NOU 2009:15 s. 224.
”Denne typen romkontroll, som i praksis vil
innebære at politiet vil kunne se hva personer gjør bak lukkede
dører og i private hjem, vil kunne utgjøre et langt større inngrep
i personvernet enn avlytting.”
I samband med fjernsynsovervaking av dei tilsette
på ein arbeidsplass (gatekjøkken) har Høgsterett omtala tiltaket
som ”et vidtgående integritetsinngrep i forhold til de ansatte”.
Jf Rt. 1991.616 på s. 620. Den same
karakteristikken finn ein i Rt. 2001.668. Det same må
ein kunna seia om fjernsynsovervaking i ein trappeoppgang som vert
nytta av fleire familiar. Når filminga skjer inne i den enkelte
familien sitt husvære vil det vera endå meir inngripande i privatlivet,
ettersom ein t d vil kunna sjå korleis personane er kledde (eller
ikkje) og korleis dei omgår kvarandre privat.
Sjølv om biblioteket ikkje var det rommet der privatlivet
primært utfalda seg, kunne også fjernsyns-overvakinga
i Treholt-saka medføra at familiemedlemene vart observerte i høgst
private situasjonar. Graden av krenking vart nok i praksis noko
avdempa av at kameraet berre vart slått på når det føregjekk noko
som tilsynelatande var interessant for POT, og ved at kvaliteten
av biletmaterialet var forholdsvis dårleg. På den andre sida var
også effekten av denne metoden for det formålet å avsløra og stansa
Treholt si verksemd, vesentleg mindre enn for ransakingane og romavlyttinga.
Jf punkt 6 framanfor. Etter
mitt syn må ein difor konkludera med at heller ikkje fjernsynsovervakinga
oppfylte nødrettsregelen sitt proporsjonalitetskrav.
Ved tidlegare diskusjonar av metodebruken i Treholt-saka
har dei ulike metodane som har vore kjende (hemmeleg ransaking og
romavlytting), stort sett blitt drøfta kvar for seg, slik som ovanfor.
Men EOS-utvalet si gransking har tydeleg vist at dei metodane som
vi har diskutert her, var del av ein større heilskap der lovlege
og (utan eventuell nødrettsheimel) ulovlege metodar gjekk hand i
hand. Ved hjelp av spaning og fjernsynsovervakinga utanfor huset
og i oppgangen sikra POT seg godt oversyn over kven som kom og gjekk
frå husværet til Treholt. Dei mange husransakingane gav POT eit
detaljert innsyn i kva som fanst i husværet av dokument og andre
ting, medan romavlyttinga kombinert med telefonkontrollen og fjernsynsovervakinga
i biblioteket gav innsyn i kva som føregjekk i heimen og kva familien
og andre snakka saman om. Samla sett gav metodebruken eit tilnærma fullstendig
oversyn over og innsyn i privatlivet til familien Treholt over ein
periode på vel eitt år.
Det avgjerande for om POT handla innanfor ramma
av rettsordninga er då ikkje kva syn ein måtte ha på bruken av kvar
enkelt metode, men om den samla bruken
av politimetodar som ikkje hadde annan lovheimel oppfylte vilkåra
for nødrett. Spørsmålet er meir presist om den faren som Treholt
representerte for rikets sikkerhet, og det ein kunne oppnå til vern
om denne interessa ved også å ta i bruk hemmeleg ransaking, romavlytting
og fjernsynsovervaking, var ”særdeles betydelig” mykje meir tungtvegande
enn det samla inngrepet i privatlivet som Treholt og familien gjennom
desse metodane vart utsett for.
Allereie drøftinga av dei enkelte metodane ovanfor
tilseier at svaret må bli nei. Men når ein ser metodebruken i samanheng,
kjem enkelte overordna grunnar også lettare til syne. Ved å ta i bruk
både hemmeleg husransaking, romavlytting og fjernsynsovervaking
sikra POT seg langt meir kraftfulle midlar for å kontrollera Treholt-familien
enn det som dei lovlege metodane (typisk spaning, telefonkontroll
og opa ransaking) gav rom for. Dette braut markert med lovgivar sine
føresetnader, slik dei kom til uttrykk i straffeprosesslova sine
reglar om husransaking og i forbodet mot lydopptak i straffelova
§ 145a. At POT slik gjekk ut over ”den lovbestemte ordning”
Jf Andenæs 1974 s. 184. på
fleire punkt samtidig, og over eit så langt tidsrom som i dette
tilfellet, gjer at det i eit maktfordelingsperspektiv ville vera
svært uheldig om ein skulle godta tiltaka i kraft av nødrett. Ein
slik vidtfemnande legitimasjon av inngrep frå den utøvande makta
ville kunna gå ut over den allmenne tilliten til at det er Stortinget
som set rammene for politiet sin maktbruk. Det ville dessutan svekka
den kontrollfunksjonen som domstolane normalt utøver ved bruk av
tvangsmidlar (m a telefonkontroll), og som i eit menneskerettsleg
perspektiv er svært viktig for at slike tiltak skal ha tilstrekkeleg
legitimitet.
Jf punkt 3.2 framanfor. Å
akseptera denne typen svært omfattande og langvarig overvaking av
privatlivet til ein familie utan tydeleg lovheimel og utan den typen demokratisk
kontroll som domstolane representerer, strider mot ”rettsordenens
spillereg-ler”.
Jf Rt. 1981.21 (s. 28).
Andenæs 1974 = Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett.
2. rev. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1974.
Andenæs 1981 = Andenæs, Johs. Statsforfatningen
i Norge. 5. rev. utg., Tanum-Norli, Oslo 1981.
Andenæs 1989 = Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett.
3. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1989.
Andenæs 1994 (II) = Andenæs, Johs. Norsk straffeprosess
bind II. 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1994.
Andenæs, LoR 1988 = Andenæs, Johs. Treholt-saken
i tilbakeblikk. Lov og Rett 1988: 140-157.
Andorsen 1999 = Andorsen, Kjell V. Strafferettslig
nødrett. Universitetsforlaget, Oslo 1999.
Auglend/Røsandhaug/Mæland 1998 = Auglend, Ragnar
L., Røsandhaug, Knut and Mæland, Henry John. Politirett. Ad notam
Gyldendal, Oslo 1998.
Bergh/Eriksen 1998 II = Bergh, Trond and Eriksen,
Knut Einar. Den hemmelige krigen : overvåking i Norge 1914-1997.
Cappelen akademisk forlag, Oslo 1998.
Bratholm 1980 = Bratholm, Anders. Strafferett og
samfunn : alminnelig del. Universitetsforlaget, Oslo 1980.
Bratholm, JV 1972 = Bratholm, Anders. Politiet og
legalitetsprinsippet. Jussens Venner 1972 (1): 1-25.
Bratholm, NKT 1968 = Bratholm, Anders. Politiet
og personlighetsvernet. Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift 1968:
141-156.
Bratholm/Matningsdal 1991 = Bratholm, Anders
and Matningsdal, Magnus. Straffeloven med kommentarer. Første Del.
Almindelige bestemmelser. Universitetsforlaget, 1991.
Bratholm/Matningsdal 1995 = Bratholm, Anders
and Matningsdal, Magnus. Straffeloven med kommentarer. Anden Del.
Forbrydelser. Universitetsforlaget, 1995.
Castberg 1964 (II) = Castberg, Frede. Norges statsforfatning.
3. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1964.
Eckhoff 1978 = Eckhoff, Torstein. Forvaltningsrett.
Tanum-Norli, Oslo 1978.
Eckhoff 1980 = Eckhoff, Torstein. Rettskildelære.
Tano, Oslo 1980.
Eckhoff, JV 1979 = Eckhoff, Torstein. Rettslige sider
ved overvåkning og sikkerhetstjeneste. Jussens Venner 1979: 35-46.
Eckhoff, TfR 1964 = Eckhoff, Torstein. Legalitetsprinsippet.
Tidskrift for Rettsvitenskap 1964: 225-285.
Fleischer 1978 = Fleischer, Carl August. Hovedpunkter
i folkeretten. 4. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1978.
Fleischer LoR 1992 = Fleischer, Carl August. Uholdbar
mistenkeliggjøring av politi og påtalemyndighet. Lov og Rett 1992:
23-39.
Fleischer, Carl August, Aftenposten 09.01.1989 =
Fleischer, Carl August. Ingen ulovlig ransaking. Aftenposten 09.01.1989.
FS Bratholm 1990 = Christie, Nils, ed. - den
urett som ikke rammer deg selv : festskrift til Anders Bratholm
70 år. Universitetsforlaget, Oslo 1990.
FS Lid 1978 = Austenå, Torgeir and fl, m. Jus
og jord : heidersskrift til professor dr. juris Olav Lid på 70-årsdagen,
24. april 1978. Det Norske samlaget, Oslo 1978.
Hagerup 1930 = Hagerup, Francis. Strafferettens almindelige
del. 3. utg., Norsk bok-duplicering, Oslo 1930.
Heide 1998 = Heide, Ola Rambjør. Konstitusjonell
nødrett : sett i lys av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
artikkel 15. Tano Aschehoug, [Oslo] 1998.
Hopsnes, PHS 2003 = Hopsnes, Roald. Politiets forebyggende
politimetoder. In: Myklebust, Trond and Thomassen, Gunnar, red.
Det utfordrenede politiarbeidet. Om krisehåndtering og utradisjonelle
etterforskningsmetoder. Politihøgskolen, Oslo 2003.
Hopsnes/Solberg JV 2005 = Hopsnes, Roald and Solberg,
Raymond. Legalitetsprinsippet. Jussens Venner 2005 (2): 77-155.
Husabø 1994 = Husabø, Erling Johannes. Rett
til sjølvvalt livsavslutning?, Ad notam Gyldendal, Oslo 1994.
Husabø, TfS 2003 (2) = Husabø, Erling Johannes.
Verdival og lovtekniske utfordringar ved revisjon av straffelova
kap. 8 og 9. Tidsskrift for Strafferett 2003 (2): 217-237.
Jareborg 2001 = Jareborg, Nils. Allmän kriminalrätt.
Iustus, Uppsala 2001.
Kjerschow 1896 = Kjerschow, P. Lov angaaende forbrydelser
af 20 august 1842. Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1896.
Riksforsamlingens forhandlinger III = Riksforsamlingens
forhandlinger 3die del, Grundlovsutkast. Grøndahl & Søns Boktrykkeri,
Kristiania 1916.
Schartum 2010 = Schartum, Dag Wiese, ed. Overvåking
i en rettsstat. Fagbokforlaget, Bergen 2010.
Skeie 1946 = Skeie, Jon. Den norske strafferett. 2.
utg., Norli, Oslo 1946.
Smith, TfR 1978 = Smith, Eivind. Legalitetsprinsippets
hjemmelskrav og subjekter. Tidskrift for Rettsvitenskap 1978: 655-691.
Tofte 1987 = Tofte, Ørnulf. Spaneren : overvåking
for rikets sikkerhet. Gyldendal, Oslo 1987.
Vale 2009 = Vale, Stein. Teppefall i Treholtsaken.
Cappelen Damm, [Oslo] 2009.
Aarli, TfR 2005 = Aarli, Ragna. Vern av "privatlivets
fred". Tidsskrift for Rettsvitenskap 2005 (4-5): 525-573.
[Figur:]
[Figur:][Figur:]
Andenæs,Johs. (1988).
Treholtsaken i tilbakeblikk. Lov og Rett 1988 side 567.
Andenæs, Johs. (1990a). Hemmelig ransaking.
I: Christie, Nils (red.). - den urett som ikke rammer deg selv:
Festskrift til Anders Bratholm 70 år. Universitetsforlaget, Oslo.
Andenæs, Johs. (1990b). Alminnelig strafferett, 3. utgave. Universitetsforlaget, Oslo.
Bergh, Trond og Eriksen, Knut Einar (1998). Den
hemmelige krigen – overvåking i Norge 1914–1997. Cappelen akademiske
forlag, Oslo.
Bratholm,Anders
(1968). Politiet og personlighetsvernet. Lov og Rett 1968 side 289.
Dokument nr. 15 (1995–1996). Rapport til Stortinget
fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander
om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
Eckhoff,Torstein
(1963). Legalitetsprinsippet. Tidsskrift for Rettsvitenskap 1963
side 226.
Eckhoff,Torstein
(1979). Rettslige sider ved overvåking og sikkerhetstjeneste. Jussens venner
1979 side 35.
Fleischer, Carl August (1992). Uholdbar mistenkeliggjøring
av politi og påtalemyndighet. Lov og Rett 1992 side 23.
NOU 1994: 4. Kontrollen med de ”hemmelige tjenester”.
Rieber-Mohn, Georg Fredrik (1996). Innlegg og kommentarer
– etterforskning og påtalemyndighet. Nytt i strafferetten nr. 2
1996 side 19.
Riksadvokatens rundskriv nr. 3 1999. Etterforsking.
Salomonsen, Olaf (1925). Den norske straffeproceslov
med kommentar. Anden utgave, Oslo.
Lov 17. mai 1814 Kongeriget Norges Grundlov (Grunnloven)
Lov 1. juli 1887 nr. 5 om Rettergangsmaaden i Straffesager (straffeprosessloven 1887)
Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven)
Lov 13. mars 1936 nr. 3 om politiet (politiloven 1936)
Lov 21. februar 1947 nr. 2 om rettergang i landssviksaker
Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)
Lov 3. februar 1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (kontrolloven)
Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven)
Lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven)
Lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven)
Forskrifter:
Instruks 25. november 1977 nr. 7 for politiets overvåkingstjeneste (overvåkingsinstruksen 1977)
Forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (påtaleinstruksen)
Instruks 30. mai 1995 nr. 4230 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (kontrollinstruksen)
Stortinget velger et utvalg til å kontrollere
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste som utføres av
den offentlige forvaltning eller under styring av eller på oppdrag
fra denne.
Kontrollen omfatter ikke overordnet påtalemyndighet.
Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder ikke
for utvalgets virksomhet. Unntatt herfra er forvaltningslovens regler
om ugildhet.
Stortinget gir en alminnelig instruks om virksomheten
til kontrollutvalget innen rammen av denne lov og fastsetter bestemmelser
om dets sammensetning, funksjonsperiode og sekretariat.
Innenfor rammen av lov og instruks utfører utvalget
sitt verv selvstendig og uavhengig av Stortinget. Stortinget kan
likevel ved vanlig plenarvedtak (stortingsvedtak) pålegge utvalget
å foreta nærmere definerte undersøkelser innenfor utvalgets kontrollmandat,
og under iakttakelse av de regler og innen de rammer som for øvrig ligger
til grunn for utvalgets virksomhet.
Formålet med kontrollen er:
1. å klarlegge om og
forebygge at det øves urett mot noen, herunder påse at det ikke
nyttes mer inngripende midler enn det som er nødvendig etter forholdene,
og at tjenestene respekterer menneskerettighetene,
2. å påse at virksomheten ikke utilbørlig
skader samfunnslivet,
3. å påse at virksomheten holdes innen
rammen av lov, administrative eller militære direktiver og ulovfestet
rett.
Utvalget skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og
forholdet til fremmede makter.
Formålet er rent kontrollerende. Utvalget kan ikke
instruere de kontrollerte organer eller nyttes av disse til konsultasjoner.
Utvalget skal føre regelmessig tilsyn med etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste som utøves i den sivile og militære
forvaltning.
Utvalget skal undersøke alle klager fra enkeltpersoner
og organisasjoner. Av eget tiltak skal utvalget ta opp alle saker
og forhold som det ut fra formålet finner riktig å behandle, og
særlig slike som har vært gjenstand for offentlig kritikk. Med forhold
menes også regelverk, direktiver og praksis.
Utvalgets undersøkelser kan gå utover de rammer
som følger av § 1 første ledd, jfr. § 2 når det tjener til å klarlegge
saker eller forhold som det undersøker i kraft av sitt mandat.
For å utføre sitt verv, kan utvalget kreve innsyn i
og adgang til forvaltningens arkiver og registre, lokaler, installasjoner
og anlegg av enhver art. Like med forvaltningen regnes virksomhet
m.v. som eies med mer enn en halvdel av det offentlige.
Enhver som tjenestegjør i forvaltningen plikter på
anmodning å tilveiebringe alt materiale, utstyr m.v. som kan ha
betydning for gjennomføring av kontrollen. Andre har samme plikt
med hensyn til materiale, utstyr m.v. som de har mottatt fra offentlige
organer.
Enhver plikter etter innkalling å møte for utvalget.
Klagere og andre privatpersoner i partsliknende stilling
kan på ethvert trinn i saken la seg bistå av advokat eller annen
fullmektig i den utstrekning det kan skje uten at graderte opplysninger
derved blir kjent for fullmektigen. Samme rett har ansatte og tidligere
ansatte i forvaltningen i saker som kan munne ut i kritikk mot dem.
Alle som er eller har vært i forvaltningens
tjeneste har forklaringsplikt for utvalget om alt de har erfart
i tjenesten.
Pliktmessig avgitt forklaring må ikke foreholdes noen
eller fremlegges i retten i straffesak mot avgiveren uten dennes
samtykke.
Utvalget kan begjære bevisopptak etter domstolloven
§ 43 annet ledd. Tvisteloven §§ 22-1 og 22-3 gjelder ikke. Rettsmøtene
skal være lukket og forhandlingene holdes hemmelige. Forhandlingene
holdes hemmelige inntil utvalget eller vedkommende departement bestemmer
annet, jfr. §§ 8 og 9.
Reglene i §§ 4 og 5 gjelder ikke statsrådene,
departementene og deres embets- og tjenestemenn, unntatt i forbindelse
med klarering og autorisasjon av personer og bedrifter for behandling
av graderte opplysninger.
§ 7. (Opphevet ved lov 3 des 1999 nr. 82 (i
kraft 15 okt 2000 iflg. res 22 sep 2000 nr. 958).)
Utvalget avgjør i hvilken utstrekning dets ugraderte
uttalelser eller ugraderte deler av disse skal offentliggjøres.
Hvis offentliggjøring må antas å medføre at en klagers identitet
vil bli avdekket, skal dennes samtykke foreligge.
Med de unntak som følger av § 8, har utvalget
og dets sekretariat taushetsplikt hvis annet ikke blir bestemt.
Utvalgets medlemmer og sekretariat er bundet av
regler om behandling av dokumenter m.v. som må beskyttes av sikkerhetsmessige
grunner. De skal være sikkerhetsklarert for høyeste beskyttelsesgrader
nasjonalt og etter traktat Norge er tilsluttet. Stortingets presidentskap
er klareringsmyndighet for utvalgets medlemmer. Personkontroll utføres
av Nasjonal sikkerhetsmyndighet.
Hvis utvalget er i tvil om graderingen av opplysninger
i uttalelse eller meldinger, eller mener at av- eller nedgradering
bør skje, forelegger det spørsmålet for vedkommende etat eller departement.
Forvaltningens avgjørelse er bindende for utvalget.
Utvalget kan anta bistand.
Lovens regler gjelder tilsvarende for bistandspersoner.
Bistandspersoner skal likevel bare autoriseres for slik beskyttelsesgrad
som oppdraget krever.
Forsettlig eller grov uaktsom overtredelse av §§ 4,
5 første og tredje ledd, 9 første og annet ledd og 10 annet ledd
i denne lov straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, hvis ikke
strengere straffebestemmelse får anvendelse.
Denne lov trer i kraft straks.
Utvalget skal ha 7 medlemmer medregnet leder og
nestleder, alle valgt av Stortinget, etter innstilling fra Stortingets
Presidentskap, for et tidsrom av inntil 5 år. Det bør unngås at
flere enn 4 medlemmer skiftes ut samtidig.
Utvalgets medlemmer skal være sikkerhetsklarert
og autorisert for høyeste sikkerhetsgrad nasjonalt og etter traktat
Norge er tilsluttet.
Godtgjørelse til utvalgets medlemmer fastsettes av
Stortingets presidentskap.
Leder for utvalgets sekretariat tilsettes og
lønnsplasseres av Stortingets presidentskap etter innstilling fra
utvalget. Tilsetting og lønnsplassering av det øvrige personalet
i sekretariatet foretas av utvalget. Nærmere regler om fremgangsmåten
ved tilsetting og adgang til delegering av utvalgets myndighet fastsettes
i et personalreglement som skal godkjennes av Stortingets presidentskap.
Bestemmelsen i annet ledd gjelder tilsvarende for samtlige tilsatte
i sekretariatet.
Utvalget er beslutningsdyktig når 5 medlemmer er
til stede. Utvalget skal som hovedregel opptre samlet, men kan dele
seg under inspeksjon av tjenestesteder eller anlegg.
Ved særlig omfattende undersøkelser kan innhenting
av forklaringer, besiktigelser på stedet mv. overlates til sekretæren
og ett eller flere medlemmer. Det samme gjelder dersom slik innhenting
ved det samlede utvalg vil kreve uforholdsmessig arbeid eller kostnad.
Ved avhør som nevnt i dette ledd kan utvalget anta bistand. Det
er da tilstrekkelig at sekretæren eller ett medlem deltar.
Utvalget kan også ellers anta bistand når det kreves
særlig kyndighet.
Personer som tidligere har virket i EOS-tjenestene
kan ikke antas som bistandspersoner.
Sekretariatet fører sakjournal og møteprotokoll. Beslutninger
og dissenser skal framgå av protokollen.
Uttalelser og bemerkninger som framkommer eller
protokolleres under kontroll, anses ikke avgitt uten at de er meddelt
skriftlig.
Kontrolloppgaven omfatter ikke virksomhet som
angår personer som ikke er bosatt i riket og organisasjoner som
ikke har tilhold her, eller som angår utlendinger hvis opphold er
knyttet til tjeneste for fremmed stat. Utvalget kan likevel utøve
kontroll i tilfeller som her nevnt når særlige grunner tilsier det.
Kontrollen bør innrettes slik at den er til
minst mulig ulempe for tjenestenes løpende virksomhet. Det departement
Kongen bestemmer kan helt eller i deler suspendere kontrollen under krise
og krig inntil Stortinget bestemmer annet. Ved slik suspensjon skal
Stortinget straks underrettes.
Utvalget skal ikke søke et mer omfattende innsyn
i graderte opplysninger enn det som er nødvendig ut fra kontrollformålene.
Det skal såvidt mulig iaktta hensynet til kildevern og vern av opplysninger
mottatt fra utlandet.
Mottatte opplysninger skal ikke meddeles annet autorisert
personell eller andre offentlige organer som er ukjente med dem
uten at det er tjenestlig behov for det, er nødvendig ut fra kontrollformålene
eller følger av saksbehandlingsreglene i § 9. I tilfelle tvil bør
avgiveren av opplysningene forespørres.
Utvalgets beslutninger om hva det skal søke innsyn
i og om omfanget og utstrekningen av kontrollen er bindende for
forvaltningen. Mot slike beslutninger kan det ansvarlige personell på
vedkommende tjenestested kreve inntatt begrunnet protest i møteprotokollen.
Etterfølgende protest kan gis av sjefen for vedkommende tjeneste
og av forsvarssjefen.
Protester som her nevnt skal inntas i eller
følge utvalgets årsmelding.
Utvalget skal følge prinsippet om etterfølgende kontroll.
Utvalget kan likevel kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker.
I gjennomføringen av kontrollen og utformingen av
uttalelser skal utvalget bygge på prinsippene i sivilombudsmannsloven
§ 10 første ledd og § 10 annet ledd, første, tredje og fjerde punktum,
og § 11. Utvalget kan også gi forslag til forbedringer i administrative
og organisatoriske ordninger og rutiner når det kan tjene til å
lette kontrollen eller verne mot at det øves urett.
Før det gis uttalelse i saker som kan munne
ut i kritikk eller meningsytringer rettet mot forvaltningen, skal
den ansvarlige sjef ha hatt anledning til å uttale seg om de spørsmål
saken reiser.
Uttalelser til forvaltningen rettes til sjefen
for vedkommende tjeneste eller organ eller til forsvarssjefen eller
vedkommende departement hvis det gjelder forhold disse bør kjenne
til som instruksjons- og kontrollmyndighet.
Ved uttalelser som gir oppfordring til å iverksette
tiltak eller treffe beslutninger skal mottakeren bes om å gi tilbakemelding
om hva som blir foretatt.
Ved mottakelse av klager foretar utvalget de
undersøkelser i forvaltningen som klagen tilsier. Utvalget avgjør
om klagen gir tilstrekkelig grunn til ytterligere behandling før
uttalelse avgis.
Uttalelser til klagere bør være så fullstendige som
det er mulig uten å gi graderte opplysninger. Ved klager mot Politiets
sikkerhetstjeneste om overvåkingsmessig virksomhet skal det likevel bare
uttales om klagen har gitt grunn til kritikk eller ikke. Mener utvalget
at en klager bør gis en fyldigere begrunnelse, gir det forslag om
det overfor vedkommende departement.
Hvis en klage gir grunn til kritikk eller meningsytringer
for øvrig, skal begrunnet uttalelse herom rettes til sjefen for
den tjeneste det gjelder eller vedkommende departement. Også ellers skal
uttalelser i klagesaker alltid meddeles sjefen for den tjeneste
klagen er rettet mot.
Samtaler med privatpersoner skal skje i avhørs form
hvis de ikke bare er av orienterende art. Samtaler med forvaltningens
personell skal skje i avhørs form når utvalget finner grunn til
det eller tjenestemannen ber om det. I saker som kan munne ut i
kritikk mot bestemte tjenestemenn, bør avhørs form i alminnelighet
nyttes.
Den som avhøres skal gjøres kjent med sine retter
og plikter, jf. kontrollutvalgsloven § 5. Forvaltningens personell
og tidligere ansatte kan under avhør i saker som kan munne ut i
kritikk mot dem også la seg bistå av en tillitsvalgt som er autorisert
etter sikkerhetsloven med forskrifter. Forklaringen skal oppleses
til vedtakelse og undertegning.
Personer som kan bli utsatt for kritikk fra
utvalget, bør varsles om de ikke allerede kjenner til saken. De
har rett til å gjøre seg kjent med utvalgets ugraderte materiale
og med gradert materiale som de er autorisert for, alt såframt det
ikke vil skade undersøkelsene.
Enhver som gir forklaring skal foreholdes beviser
og påstander som ikke samsvarer med vedkommendes egne, såframt de
er ugradert eller vedkommende er autorisert for dem.
Utvalget kan ikke kreve innsyn i departementenes
interne dokumenter.
Dersom utvalget ønsker opplysninger eller uttalelser
fra et departement eller dets personell i andre saker enn slike
som gjelder departementets befatning med klarering og autorisasjon
av personer og bedrifter, innhentes disse skriftlig fra departementet.
Innen rammen av lovens § 9 tredje ledd jf. § 8
nr. 1 bestemmer utvalget hva som skal meddeles offentligheten i
saker som utvalget har uttalt seg om. Ved omtalen av personer skal
hensynet til personvernet iakttas også om det ikke gjelder klagere.
Tjenestemenn skal ikke navngis eller identifiseres på annen måte
uten med vedkommende departements godkjennelse.
For øvrig kan lederen eller den utvalget bemyndiger
i vedkommendes sted gi meddelelser til offentligheten om en sak
er under undersøkelse og om den er ferdigbehandlet eller når den
vil bli det.
1. Bestemmelsen i § 12
første ledd gjelder tilsvarende for utvalgets meldinger og årsmeldinger
til Stortinget.
2. Hvis utvalget anser at hensynet til
Stortingets kontroll med forvaltningen tilsier at Stortinget bør
gjøre seg kjent med graderte opplysninger i en sak eller et forhold
det har undersøkt, skal det i særskilt melding eller i sin årsmelding
gjøre Stortinget oppmerksom på det. Det samme gjelder dersom det
er behov for ytterligere undersøkelser om forhold som utvalget selv
ikke kan komme videre med.
3. Innen 1. april hvert år avgir utvalget
melding til Stortinget om sin virksomhet i det foregående år.
a) en oversikt over utvalgets sammensetning, møtevirksomhet
og utgifter.
b) en redegjørelse for utført tilsyn og
resultatet av det.
c) en oversikt over klagesaker fordelt
etter art og tjenestegren og med angivelse av hva klagene har resultert
i.
d) en redegjørelse for saker og forhold
tatt opp av eget tiltak.
e) en angivelse av eventuelle tiltak som
er bedt iverksatt og hva det har ført til, jf. § 6 femte ledd.
f) en angivelse av eventuelle protester
etter § 5.
g) en omtale av saker eller forhold som
bør behandles av Stortinget.
h) utvalgets alminnelige erfaringer med
kontrollen og regelverket og mulige behov for endringer.
1. Utvalget har ansvaret for den økonomiske styringen
av utvalgets virksomhet, og fastsetter egen instruks for sin økonomiforvaltning.
Instruksen skal være godkjent av Stortingets presidentskap.
2. Enhver som blir innkalt til utvalget har
krav på å få sine reisekostnader dekket etter det offentlige regulativ.
Tap i inntekt erstattes etter reglene for vitner ved domstolene.
3. Sakkyndige godtgjøres etter salærforskriftene ved
domstolene. Høyere satser kan avtales. Andre bistandspersoner godtgjøres
etter satsene i komitéregulativet dersom annet ikke blir avtalt.
Oslo, den 7. juni 2011
Helga Hernes |
|
|
|
Svein Grønnern |
Trygve Harvold |
Knut Hanselmann |
|
|
|
Gunhild Øyangen |
Theo Koritzinsky |
Wenche Elizabeth Arntzen |
|
|
|
|
|
Henrik Magnusson |