Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Kongeriget Norges
Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, saaledes
som den er lydende ifølge siden foretagne Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse
af 21ste Mai 2012. | Kongeriket Norges grunnlov, gitt
i riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den
lyder etter senere endringer, senest grunnlovsvedtak [dato]. | Grunnlov for Kongeriket
Noreg, gjeven i riksforsamlinga på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik ho
lyder etter seinare endringar, seinast grunnlovsvedtak [dato]. |
Utvalgets merknader
Før den egentlige tittelen (se
nedenfor) har Grunnloven en slags innledning med en litt annerledes
formulert overskrift, en angivelse av at den ble vedtatt av riksforsamlingen
på Eidsvoll i 1814, og en opplysning om når den sist ble endret.
Utvalget oppfatter dette som et preambel til
Grunnloven, og ikke den egentlige tittelen på Grunnloven. I tidligere
versjoner har dette preambelet vært en god del lengre. Etter grunnlovsvedtaket
4. november 1814 lød det slik:
«Kongeriget Norges Grundlov given
i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814 og nu i Anledning
af Norges og Sveriges Rigers Forening, nærmere bestemt Norges overordentlige Storthing
i Christiania den 4de November 1814, med senere Ændringer og Tillæg
indtil [dato].»
Deretter fulgte en lengre innledning om bakgrunnen
for vedtaket 4. november 1814, og opplysning om at det herved var
besluttet at «istedetfor den af Rigsforsamlingen paa Eidsvold den
17de Mai sidstleden givne Constitution, skulle følgende, deels paa
den byggede, deels i Anledning af Foreningen tagne, Bestemmelser,
herefter gjælde og af alle og enhver Vedkommende agtes og ubrødeligen
efterleves som Kongeriget Norges Grundlov».
Denne innledningen ble sløyfet tidlig på 1900-tallet,
sannsynligvis som følge av unionsoppløsningen i 1905. Preambelet
har siden vært slik det er i dag: en kort formulering om hva dokumentet
er, når og hvor det ble vedtatt, og når det sist ble endret. Deretter
følger Grunnlovens egentlige tittel.
Etter utvalgets oppfatning er dette preambelet neppe
en del av Grunnloven i den forstand at endringer i det krever formelt
grunnlovsvedtak. I praksis gjøres det rent redaksjonelle endringer
i preambelet hver gang Grunnloven endres, ved at det tas inn en
ny dato for sist foretatte endring. Preambelet har likevel en viktig
historisk og symbolsk funksjon ved at det fremhever at Grunnloven
er forankret i riksforsamlingens vedtak 17. mai 1814. Dette kan
ha enda større betydning dersom Grunnloven blir vedtatt på moderne
norsk og grunnlovsspråket dermed ikke lenger vil fungere som en
markør av at Grunnloven har en lang forhistorie. Utvalget har derfor
omarbeidet også preambelet til tidsmessig bokmål og nynorsk, slik
at det kan videreføres i den nåværende formen i de to nye målversjonene.
I oversettelsene er «riksforsamlingen/riksforsamlinga»
skrevet med liten forbokstav ettersom utvalget ikke oppfatter dette
som noe egennavn, men som en omtale av den
riksforsamlingen som var på Eidsvolli
1814. Dette er i samsvar med gjeldende rettskrivning (jf. Bokmålsordboka). Tradisjonelt har det
på nynorsk også hett riksmøtet på Eidsvoll,
men det er mindre vanlig å omtale det slik i dag.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Norges Riges Grundlov | Kongeriket Norges grunnlov Alternativ tittel: Norges rikes grunnlov | Kongeriket Noregs grunnlov Alternativ tittel: Noregs rikes grunnlov |
Utvalgets merknader
Som nevnt i de generelle merknadene (punkt 3.4.1)
skrives ordet grunnlov her med liten
forbokstav. En tittel skal etter skrivereglene bare ha stor forbokstav
i det første ordet og i eventuelle egennavn som inngår i tittelen.
Den gjeldende tittelen i modernisert form («Norges/Noregs
rikes grunnlov») har en iøynefallende svakhet: Den som vil være
vrang, kan lese den som «de rikes» grunnlov. Etter utvalgets mening
er innledningen på «preambelet» ovenfor, «Kongeriket Norges/Noregs
grunnlov», en bedre tittel. Den har et mer høytidelig preg og stemmer
dessuten med omtalen i § 112: «Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres
…». Det kan nevnes at i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble
den egentlige tittelen («Norges Riges Grundlov») helt utelatt, og
«Kongeriket Norges Grunnlov» ble satt som tittel uten nærmere begrunnelse.
Utvalget vil derfor foreslå «Kongeriket Norges/Noregs grunnlov»
som den formelle tittelen på Grunnloven i de to nye språkversjonene.
Dette innebærer imidlertid en endring på et
svært fremtredende punkt. Utvalget har derfor satt opp den gjeldende
tittelen i modernisert rettskrivning, «Norges/Noregs rikes grunnlov»,
som en alternativ tittel.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
A. Om Statsformen | A. Om statsformen | A. Om statsforma |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 1 Kongeriget
Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige.
Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk. | § 1 Kongeriket
Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Regjeringsformen
er innskrenket og arvelig monarkisk. | § 1 Kongeriket
Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike.
Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk. |
Utvalgets merknader
Som nevnt i punkt 3.1 har utvalget valgt å beholde
en del «fanebestemmelser» mest mulig uendret. Grunnloven § 1 er
en slik «faneparagraf». Den slår fast hva slags entitet «Norge»
er, og fastsetter de overordnede rammene for den styreformen vi
har: et «innskrenket/avgrensa», arvelig monarki. I dag bruker man
gjerne uttrykket konstitusjonelt monarki for det
samme.
I nynorskversjonen er «indskrænket» oversatt med
«avgrensa», som alltid har vært brukt i denne sammenhengen på nynorsk.
Videre er «Dets regjeringsform» erstattet med «regjeringsformen/regjeringsforma»,
som er en mer tidsmessig skrivemåte. Det er heller ikke tvil om hvilket
rikes regjeringsform det gjelder.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 2 Værdigrundlaget
forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre
Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne. | § 2 Verdigrunnlaget
forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre
demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. | § 2 Verdigrunnlaget
skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne
grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane. |
Utvalgets merknader
Paragraf 2 ble endret til sin nåværende ordlyd
så sent som 28. mai 2012 (jf. Grunnlovsforslag nr. 10 (2007–2008)).
Den kan også anses som en slags «faneparagraf» som bør bevares mest
mulig uforandret i de to nye målversjonene. Utvalget har derfor
vært svært forsiktig med å foreslå endringer i paragrafen.
I nynorskversjonen er «forbliver» oversatt med «skal
framleis vere». Dette markerer den samme kontinuiteten som i originalteksten.
Innføringen av hjelpeverbet skal endrer
ikke på realitetene. Den vanlige oversettelsen av forbli,
nemlig bli verande, fungerer ikke så
godt i denne paragrafen på grunn av leddfølgen («grunnlaget blir
verande den arven» er mindre godt enn «den arven blir verande grunnlaget»).
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
B. Om den udøvende
Magt, om Kongen og den kongelige Familie og om Religionen | B. Om den utøvende
makt, om kongen og den kongelige familie og om religionen | B. Om den utøvande
makta, om kongen og den kongelege fami-lien og om religionen |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 3 Den udøvende
Magt er hos Kongen, eller hos Dronningen hvis hun har erhvervet
Kronen efter Reglerne i § 6 eller § 7 eller § 48 i denne Grundlov.
Naar den ud-øvende Magt saaledes er hos Dronningen, har hun alle
de Rettigheder og Pligter som ifølge denne Grundlov og Landets Love indehaves
af Kongen. | § 3 Den utøvende
makt er hos kongen, eller hos dronningen hvis hun har ervervet kronen
etter reglene i § 6, § 7 eller § 48 i denne grunnlov. Når den utøvende
makt således er hos dronningen, har hun alle de rettigheter og plikter
som etter denne grunnlov og landets lover innehas av kongen. | § 3 Den utøvande
makta er hos kongen, eller hos dronninga dersom ho har fått krona
etter reglane i § 6, § 7 eller § 48 i denne grunnlova. Når den utøvande
makta såleis er hos dronninga, har ho alle rettar og plikter som
kongen har etter denne grunnlova og lovene i landet. |
Utvalgets merknader
Etter paragrafene nevnt i denne bestemmelsen kan
dronningen erverve kronen gjennom arv eller ved å bli valgt av Stortinget.
På nynorsk står det «fått»i stedet for erverva. Som nevnt i punkt 3.2 er nynorsk
gjennomgående mer preget av muntlige formuleringer enn bokmål, og
man velger oftere det mest direkte og allmenne ordet der sammenhengen avgjør
betydningen. Dette må imidlertid ikke tolkes slik at det er umulig
å bruke ordet erverve i visse spesialbetydninger
på nynorsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 4 Kongen skal
stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion. | § 4 Kongen skal
alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. | § 4 Kongen skal
alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen. |
Utvalgets merknader
Norsk Riksmålsordbok definerer stedse som ’alltid; bestandig; stadig’.
Uttrykket bekjenne seg er
i nynorskversjonen oversatt med vedkjenne seg,
som brukes litt annerledes i nynorsk enn i bokmål, blant annet om
trosbekjennelse.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 5 Kongens Person
er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden paaligger
hans Raad. | § 5 Kongens person
er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvaret ligger på
hans råd. | § 5 Kongens person
er heilag; han kan ikkje lastast eller skuldast for noko. Ansvaret
ligg på rådet hans. |
Utvalgets merknader
«Ansvarligheden» må her forstås synonymt med ansvaret på moderne norsk.
Det at kongen ikke kan «lastes, eller anklages», innebærer
at kongen ikke kan ilegges noe personlig ansvar,
verken strafferettslig eller sivilrettslig. I Castberg I
s. 194 heter det om dette:
«Regelen om kongens ansvarsfrihet etter grunnlovens
§ 5 må i det hele tatt antas å hindre ethvert rettergangsskritt
mot kongen, som kan tenkes å innebære noen kritikk mot ham.»
Anklage slik det
brukes i denne paragrafen betyr ‘jur. beskyldning (særl. i skriftlig
form) fremsatt for en domstol’ (Norsk Riksmålsordbok).Utvalget har på nynorsk valgt skuldast for noko. Sammen med det lastast, som har en videre betydning,
dekker det bestemmelsens meningsinnhold.
Etter semikolon står pronomenet han.
Den syntaktiske koblingen er ikke helt patent, men logisk er det
ingen tvil om at han peker tilbake på kongen. Utvalget har derfor valgt å la
dette stå som i originalversjonen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 6 Arvefølgen
er lineal, saaledes at kun i lovligt Ægteskab født Barn af Dronning
eller Konge, eller af en som selv er arveberettiget, kan arve, og
at den nærmere Linje gaar foran den fjernere og den ældre i Linjen
foran den yngre. Blandt Arveberettigede
regnes ogsaa den Ufødte, der strax indtager sit tilbørlige Sted
i Arvelinjen, naar hun eller han fødes til Verden. Dog tilkommer Arveret ikke nogen som ikke er
født i ret nedstigende Linje fra den sidst regjerende Dronning eller
Konge eller dennes Søster eller Broder, eller selv er dennes Søster
eller Broder. Naar en til Norges Krone
arveberettiget Prinsesse eller Prins fødes, skal hendes eller hans Navn
og Fødselstid tilkjendegives førstholdende Storthing og antegnes
i dets Protokol. For dem som ere fødte
tidligere end Aaret 1971, gjælder dog denne Grundlovs § 6 saaledes som
den blev vedtagen den 18de November 1905. For dem som ere fødte
tidligere end Aaret 1990 gjælder ligevel at Mand gaar foran Kvinde. | § 6 Arvefølgen
er lineal. Bare barn av dronning eller konge, eller av en som selv
har arverett, kan arve, og barnet må være født i lovlig ekteskap.
Den nærmere linje går foran den fjernere og den eldre i linjen foran
den yngre. Også den ufødte har arverett,
og barnet inntar sin plass i arvefølgen så snart det kommer til
verden. Arverett har likevel bare de som er
født i rett nedstigende linje fra foreldrene til den sist regjerende dronning
eller konge. Når en prinsesse eller prins
med arverett til Norges krone blir født, skal hennes eller hans
navn og fødselstidspunkt gjøres kjent for Stortinget og føres inn
i dets protokoll. For dem som er født før
1971, gjelder likevel § 6 slik den ble vedtatt den 18. november
1905. For dem som er født før 1990, gjelder likevel at mann går
foran kvinne. Alternativt
tredje ledd: Arverett har likevel
bare de som er født i rett nedstigende linje fra den sist regjerende
dronning eller konge eller fra hennes eller hans søsken, og de som
selv er hennes eller hans søsken. | § 6 Arvefølgja
er lineal. Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som
sjølv har arverett, kan arve, og barnet må vere født i lovleg ekteskap.
Den nærare lina går føre den fjernare og den eldre i lina føre den
yngre. Den ufødde har òg arverett, og barnet
tek sin plass i arvefølgja så snart det kjem til verda. Arverett har likevel berre dei som ættar frå
foreldra til den sist regjerande dronninga eller kongen. Når ei prinsesse eller ein prins med arverett
til Noregs krone blir fødd, skal namnet og fødselstidspunktet gjerast
kjent for Stortinget og førast inn i protokollen der. For dei som er fødde før 1971, gjeld likevel
§ 6 slik han vart vedteken den 18. november 1905. For dei som er
fødde før 1990, gjeld likevel at mann går føre kvinne. Alternativt tredje ledd: Arverett har likevel berre dei som er fødde
i rett nedstigande line frå den sist regjerande dronninga eller
kongen eller hennar eller hans sysken, og dei som sjølve er hennar
eller hans sysken. |
Utvalgets merknader
I denne bestemmelsen har utvalget gjennomgående
gjort om til litt enklere setningsbygning enn i originalen, uten
at noe av innholdet har gått tapt. Det er satt inn et ekstra punktum
i første ledd. Det ligger en mulig presisering
i «saaledes at» som ikke ville kommet like tydelig frem dersom man
hadde valgt det mer tidsmessige slik at.
Punktum og ny setning etter «lineal» gjør samme nytten som den gamle
presiseringen.
I annet ledd er «fødes
til verden» erstattet med «kommer til verden / kjem til verda»,
som er og har vært det vanlige på norsk.
Tredje ledd i originalen
er unødig omstendelig formulert. En som er «født i ret nedstigende
Linje fra den sidst regjerende dronning eller konge eller dennes
Søster eller Broder, eller selv er dennes Søster eller Broder»,
er født i rett nedstigende linje fra den regjerende monarkens foreldre.
I nynorskversjonen er «som er født i rett nedstigende linje fra»
forkortet til «som ættar frå» (’nedstammer fra’). Det ligger ingen utvidelse
i denne endringen, ettersom bestemmelsen bare er en begrensning
av arvefølgen fastsatt i første ledd, det vil si at det bare er
de som er «barn av dronning eller konge, eller av en som selv er
arveberettiget», som omfattes av tredje ledd. I tredje ledd er også
det dobbelt nektende «tilkommer Arveret ikke nogen som ikke er»
omformulert til det mer lettfattelige «Arverett har likevel bare
de / berre dei».
Ettersom utvalgets forslag til formulering av tredje
ledd innebærer en relativt omfattende endring fra originalen, har
utvalget formulert et alternativt tredje
ledd der «den sist regjerende dronningen eller kongen eller fra
hennes eller hans søsken, og de som selv er hennes eller hans søsken»
er beholdt. Ettersom det i alternativet gis en positiv oppregning
av hvem som har arverett, er «eller» etter det siste kommaet endret
til «og».
Etter fjerde ledd skal
navnet og fødselstidspunktet til den nye prinsessen eller prinsen
«tilkjendegives førstholdende Storthing». Utvalget har forenklet dette
noe, og foreslått «gjøres/gjerast kjent for Stortinget». Presiseringen
av «førstholdende» storting var logisk den gang Stortinget ikke
var samlet hele tiden. I dag er Stortinget i prinsippet samlet hele
tiden, fra første hverdag i oktober til siste hverdag i september,
og en presisering av at det er det «første» eller «neste» stortinget
dette skal gjøres kjent for, vil etter utvalgets mening virke forvirrende.
I praksis får Stortinget slik melding på det første stortingsmøtet etter fødselen
(men noe krav om at meldingen skal gis så raskt, kan ikke leses
ut av Grunnloven § 6).
I femte ledd er «denne
Grundlovs § 6» forenklet til bare «§ 6», slik det i alminnelig lovgivning
er vanlig å henvise til paragrafer i samme lov (jf. Lovteknikk
og lovforberedelse s. 68 f.).
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 7 Er ingen
arveberettiget Prinsesse eller Prins til, kan Kongen foreslaa sin
Efterfølger for Storthinget, der har Ret til at bestemme Valget,
hvis Kongens Forslag ikke bifaldes. | § 7 Finnes det
ingen prinsesse eller prins med arverett, kan kongen foreslå sin
etterfølger for Stortinget, som kan bestemme valget hvis kongens
forslag ikke får tilslutning. | § 7 Finst det
ingen prinsesser eller prinsar med arverett, kan kongen gjere framlegg
om etterfølgjar for Stortinget, som kan avgjere valet dersom framlegget
frå kongen ikkje blir stødd. |
Utvalgets merknader
Uttrykket «Er ingen … til» er en ganske markert uttrykksmåte
i moderne norsk. Det vanlige i dag er «Finnes/Finst det ingen»,
slik utvalget har foreslått. Det at «Storthinget … har Ret til»
betyr det samme som Stortingetkan, og dette gir en litt smidigere setning.
Norsk Riksmålsordbok definerer bifalle som ’erklære sig enig i; samtykke
i; billige’. Slik utvalget ser det, kan bestemmelsen neppe forstås
slik at den stiller krav om at det fattes formelt vedtak hvis Stortinget
«bifalder» kongens forslag. Det er bare hvis kongens forslag ikke «bifaldes», at Stortinget skal «bestemme»
valget. I praksis vil nok likevel Stortinget fatte formelt vedtak
i begge tilfeller. Utvalget har derfor erstattet «bifalde» med henholdsvis
«få tilslutning» og «bli stødd», som dekker begge disse mulighetene.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 8 Kongens Myndighetsalder fastsættes
ved Lov. Saasnart Kongen har opnaaet den
lovbestemte Alder, erklærer han sig offentligen at være myndig. | § 8 Kongens myndighetsalder fastsettes
ved lov. Så snart kongen har oppnådd den
lovbestemte alder, erklærer han offentlig at han er myndig. | § 8 Myndig alder
for kongen blir fastsett i lov. Så snart
kongen har nådd den lovfeste alderen, lyser han seg myndig. |
Utvalgets merknader
Myndighetsalder kan
hete myndigheitsalder på nynorsk. Mange
nynorskbrukere foretrekker myndig-alder i
stedet, men andre oppfatter det som ugrammatisk. Myndig
alder (jf. voksen alder, gifteferdig alder) er mindre brukt, men
er etter utvalgets mening et godt alternativ her.
Utvalget har oversatt «erklærer han sig offentligen
at være myndig» med «lyser han seg myndig» på nynorsk. Å lyse betyr blant annet ’å kunngjøre
offentlig’.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 9 Saasnart
Kongen, som myndig, tiltræder Regjeringen, aflægger han for Storthinget
følgende Ed: «Jeg lover og sværger, at ville regjere Kongeriget
Norge i Overensstemmelse med dets Konstitution og Love; saasandt
hjælpe mig Gud den Almægtige og Alvidende!» Er
intet Storthing paa den Tid samlet, nedlægges Eden skriftlig i Statsraadet,
og gjentages høitideligen af Kongen paa første Storthing. | § 9 Så snart
kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han følgende ed
for Stortinget: «Jeg lover og sverger at jeg vil regjere Kongeriket
Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant
hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!» Er
det ikke samlet noe storting på den tiden, nedlegges eden skriftlig
i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første storting.
Alternativt første ledd: Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen,
avlegger han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sværger,
at ville regjere Kongeriget Norge i Overensstemmelse med dets Konstitution
og Love; saasandt hjælpe mig Gud den Almægtige og Alvidende!» | § 9 Så snart
kongen, som myndig, tek til med regjeringa, gjer han denne eiden
for Stortinget: «Eg lovar og sver at eg vil regjere Kongeriket Noreg
i samsvar med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den
allmektige og allvitande!» Er det ikkje
samla noko storting på den tida, blir eiden gjeven skriftleg i statsrådet,
og kongen tek han høgtidleg opp att på fyrste storting. Alternativt fyrste ledd: Så snart kongen, som myndig, tek til med regjeringa,
gjer han denne eiden for Stortinget: «Jeg lover og sværger, at ville
regjere Kongeriget Norge i Overensstemmelse med dets Konstitution
og Love; saasandt hjælpe mig Gud den Almægtige og Alvidende!» |
Utvalgets merknader
I første ledd heter
det at kongen «tiltræder Regjeringen» så snart han er myndig. Som
nevnt i punkt 3.4.4 har utvalget valgt å beholde ordet regjeringen uforandret, selv om det er
flertydig. I paragrafen her er det neppe tale om regjeringen i
betydningen regjeringskollegiet, men i betydningen kongens virke
som regent. I det at kongen «tiltræder Regjeringen», ligger at han
starter sitt regentskap, han tar over riksstyringen. På nynorsk
brukes nok verbet tiltre i betydningen
’ta til i’ (for eksempel i en stilling), men lite om det å ’ta til
med’ (å gjøre noe). Derfor er uttrykksmåten «ta til med regjeringa»
valgt.
Utvalget har på nynorsk oversatt «aflægger han …
følgende Ed» med «gjer han denne eiden», som er det tradisjonelle
uttrykket.
Utvalget har oversatt den tradisjonelle eden
til tidsmessig bokmål og nynorsk, men den høytidelige stilen er
forsøkt beholdt. Dersom de to målversjonene vedtas, vil kongen ha
to forskjellige eder å forholde seg til, og må enten velge mellom
dem eller avsi begge. Etter utvalgets mening vil det neppe være
store praktiske problemer forbundet med dette. I tilfelle dette
likevel oppfattes som et problem, har utvalget formulert et alternativ til § 9 første ledd, der den
gjeldende eden er beholdt uendret. Utvalget mener likevel at det
virker merkelig å beholde denne eden i gammel språkdrakt i to grunnlovstekster
som for øvrig er i moderne stil. Særlig bryter det med tanken bak
å oversette Grunnloven til nynorsk. Utvalget vil derfor ikke tilrå
å vedta det nevnte alternativet.
På Eidsvoll i 1814 brukte de uttrykkene styre, bestyre og regjere Riget om hverandre når de omtalte kongens
utøvende makt, så «regjere kongeriket»i selve
eden kunne for den del vært uttrykt med det fyndige og direkte uttrykket
«styre kongeriket». Utvalget har likevel valgt regjere for
kontinuitetens og gjenkjennelsens skyld, også på nynorsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 11 Kongen
skal bo inden Riget og maa ikke uden Storthingets Samtykke opholde
sig udenfor Riget længere end sex Maaneder ad Gangen, medmindre
han for sin Person vil have tabt Ret til Kronen. Kongen maa ikke modtage nogen anden Krone eller
Regjering uden Storthingets Samtykke, hvortil to Trediedele af Stemmerne
udfordres. | § 11 Kongen skal
bo i riket og kan ikke uten Stortingets samtykke oppholde seg utenfor
riket lenger enn seks måneder om gangen uten at han personlig taper
retten til kronen. Kongen må ikke motta
noen annen krone eller regjering uten Stortingets samtykke, og til
det kreves to tredjedeler av stemmene. | § 11 Kongen skal
bu i riket og kan ikkje utan samtykke frå Stortinget vere utanfor
riket meir enn seks månader om gongen utan at han personleg misser
retten til krona. Kongen må ikkje ta imot
ei anna krone eller regjering utan samtykke frå Stortinget, og til
det krevst to tredjedelar av røystene. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
«maa» i begge målversjonene end-ret til «kan». Det kan ved første
øyekast virke ulogisk, for visst kan han
i praksis være utenlands så lenge han vil. Men det må ses i sammenheng
med fortsettelsen: ikke uten å tape retten til kronen. Når konsekvensen
er slått fast i samme bestemmelse, er det mer nærliggende å si at
dette handler om hva han som konge i det hele tatt kan gjøre,
enn hva han ikke må gjøre. Velger man
dessuten det lettfattelige «uten ... at han taper» for «med mindre
han ... vil have tabt», følger kan rent
språklig av seg selv. Det kan ikke godt hete «kongen må ikke gjøre
X uten at han mister Y».
I første ledd er dessuten «opholde sig udenfor
Riget længere end sex Maaneder» på nynorsk oversatt med «vere utanfor
riket meir enn seks månader». Som nevnt i punkt 3.2 velger man ofte
de mest grunnleggende ordene på nynorsk der meningen likevel blir
den samme i konteksten. Her er det konteks-ten «meir enn seks månader»
som presiserer meningsinnholdet. På bokmål er imidlertid «oppholde
seg utenfor riket» beholdt. Videre er «for sin Person» forenklet
til «personlig/personleg». Bestemmelsen innebærer at kongen taper
sin personlige rett til kronen, uten
at det nødvendigvis har konsekvenser for hans etterfølgere i arverekken,
jf. motsetningsvis § 36 annet ledd.
I annet ledd er det
mer nærliggende å oppfatte «maa ikke» som en plikt til
å la være enn som en regulering av muligheter (som i første ledd):
Grunnloven kan ikke hindre at kongen rent faktisk tar imot en annen
krone, men han vil i så fall ha brutt en plikt fastsatt i Grunnloven.
Det står heller ikke at han dermed taper retten til kronen, selv
om det er antatt at det er konsekvensene av brudd på plikten her,
jf. Castberg Is.
190 og Andenæs/Fliflet s. 180. Det er
heller ingen syntaktiske grunner til å skrive om til «kan ikke»
(som i første ledd).
I annet ledd heter det at kongen ikke må ta
imot noen annen regjering. Det er her
åpenbart at det med regjering siktes
til regentskap, riksstyring, og ikke et annet lands statsrådskollegium.
Som nevnt i punkt 3.4.4 har utvalget beholdt ordet regjering uforandret på
tross av at det virker noe uklart i moderne norsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 12 Kongen vælger
selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere. Dette Raad skal
bestaa af en Statsminister og i det mindste syv andre Medlemmer. Kongen fordeler Forretningerne iblandt Statsraadets
Medlemmer saaledes, som han det for tjenligt eragter. Til at tage
Sæde i Statsraadet kan Kongen ved overordentlige Leiligheder, foruden Statsraadets
sædvanlige Medlemmer, tilkalde andre norske Borgere, kun ingen Medlemmer
af Storthinget. Ægtefæller, Forældre og
Børn eller to Søskende maa ei paa samme Tid have Sæde i Statsraadet. | § 12 Kongen velger
selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal
bestå av en statsminister og minst syv andre medlemmer. Kongen fordeler gjøremålene blant statsrådets
medlemmer slik han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet
ved siden av de faste medlemmer kan kongen i særlige tilfeller tilkalle
andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget. Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken
må ikke på samme tid ha sete i statsrådet. | § 12 Kongen vel
sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar. I dette rådet skal
det vere ein statsminister og minst sju andre medlemmer. Kongen fordeler gjeremåla mellom medlemmene
av statsrådet slik han meiner det er tenleg. Til å ta sete i statsrådet
ved sida av dei faste medlemmene kan kongen i særlege høve kalle
inn andre norske borgarar, men ingen medlemmer av Stortinget. Ektefolk, foreldre og born eller to sysken
må ikkje ha sete i statsrådet samstundes. |
Utvalgets merknader
I annet ledd har
utvalget oversatt «Forretninger» med «gjøremål/gjeremål». Embetsvirksomhet
i det offentliges tjeneste er ikke det første folk flest i dag forbinder
med ordet forretning. Den relevante betydningen
av forretning er betydning 2 i Norsk Riksmålsordbok, som innledes med
ordet gjøremål: ‘gjøremål knyttet til,
forbundet med en viss virksomhet, særl. administrasjon, kontorvirksomhet’
(Norsk Riksmålsordbok). Gjøremål er
et mer umiddelbart forståelig ord, og det forandrer ikke meningsinnholdet
i setningen.
Uttrykket «Statsraadets sædvanlige Medlemmer»
er oversatt med «de faste medlemmer / dei faste medlemmene». Den
mer ordrette oversettelsen vanlige medlemmer (eller ordinære medlemmer) fungerer dårlig, ettersom
det kan forstås som at det også finnes andre, mer «uvanlige» medlemmer
(for eksempel statsministeren). Bestemmelsen omfatter alle statsrådets
medlemmer, og med «faste» skilles det mellom statsrådene og «andre
norske borgere» som blir innkalt til å ta sete i statsrådet i særlige
tilfeller.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 13 Under Kongens
Reiser inden Riget kan han overdrage Rigets Bestyrelse til Statsraadet.
Dette skal føre Regjeringen i Kongens Navn og paa hans Vegne. Det
skal ubrødelig efterleve, saavel denne Grundlovs Bestemmelser, som
de særskilte dermed overensstemmende Forskrifter, som Kongen i Instruktion
meddeler. Forretningerne afgjøres ved Stemmegivning,
hvorved, i Tilfælde at Stemmerne ere lige, Statsministeren eller,
i dennes Fraværelse, det første af de tilstedeværende Medlemmer
af Statsraadet har tvende Stemmer. Om de
Sager, som Statsraadet saaledes afgjør, har det at give Indberetning
til Kongen. | § 13 Under kongens
reiser i riket kan han overlate styringen av riket til statsrådet.
Dette skal føre regjeringen i kongens navn og på hans vegne. Det
skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene i denne grunnlov som
de særskilte instrukser som kongen gir i overensstemmelse med dem. Sakene avgjøres ved stemmegivning. Ved stemmelikhet
har statsministeren eller, i dennes fravær, den første av de tilstedeværende
statsråder to stemmer. Statsrådet skal gi
innberetning til kongen om de saker som avgjøres på denne måte. | § 13 For den
tida kongen reiser i riket, kan han overlate styringa av riket til
statsrådet. Dette skal føre regjeringa i kongens namn og på hans
vegner. Det skal ubryteleg følgje så vel føresegnene i denne grunnlova
som dei særskilde instruksane som kongen gjev i samsvar med dei. Sakene blir avgjorde med røysting. Står røystene
likt, har statsministeren eller, om han er borte, den fyrste av
statsrådane som er til stades, to røyster. Statsrådet
skal gje melding til kongen om dei sakene som blir avgjorde på denne
måten. |
Utvalgets merknader
Med ordet «Forskrift» siktes det ikke til «forskrifter»
i formell forstand, slik dette som regel forstås i dag, men snarere
til bestemmelser eller regler mer generelt. Ifølge Ordbog
over det danske Sprog betyr forskrift slik
det er brukt her, ‘hvad der tjener som rettesnor for ens optræden;
regel; lov- ell. pligtbud; ogs.: befaling; ordre’. Ordet «Instruktion»
kan bety både det å ‘belære om ell. give anvisning paa […] hvorledes
en har at forholde sig’, altså det å instruere noen, og en ‘forskrift
for ell. anvisning paa, hvorledes man skal forholde sig, opføre
sig olgn. (især: i tjenstligt anliggende); forholdsordre’. I moderne
norsk dekker ordet instruks det relevante
innholdet av forskrift og instruksjon ovenfor: Ifølge Nynorskordboka kan det bety både ‘føresegn;
ordre’ (altså materielle bestemmelser) og ‘tenestereglar, reg-lement’
(formelle bestemmelser). Utvalget har derfor forenklet uttrykket
«Forskrifter, som Kongen i Instruktion meddeler» til bare «instrukser».
I annet ledd har
utvalget delt den lange setningen i den gjeldende teksten i to for
å gjøre teksten lettere forståelig. Paragraf 13 annet ledd får dermed
to punktumer i stedet for ett.
I annet ledd er uttrykket «Medlemmer af Statsraadet»
forenklet til «statsrådene/statsrådane». Det ligger ingen meningsforskjell
i dette. Ordet «statsraad» i betydningen ’medlem av statsrådet’
er også brukt i gjeldende §§ 15, 29, 74 og 76.
I tredje ledd har
utvalget på nynorsk brukt «gje melding» i stedet for «gi innberetning».
Det ligger ingen meningsforskjell i dette.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 14 Kongen kan
beskikke Statssekretærer til at bistaa Statsraadets Medlemmer under
Udførelsen af deres Forretninger udenfor Statsraadet. Den enkelte
Statssekretær handler paa Vegne af det Medlem af Statsraadet, til
hvem han er knyttet, i den Udstrækning Vedkommende bestemmer. | § 14 Kongen kan
utnevne statssekretærer til å bistå statsrådets medlemmer i utførelsen
av deres gjøremål utenfor statsrådet. Den enkelte statssekretær
handler på vegne av det medlem av statsrådet som hun eller han er
knyttet til, i den utstrekning dette medlem bestemmer. Alternativt annet punktum: Den enkelte statssekretær handler på vegne
av det medlem av statsrådet som han er knyttet til, i den utstrekning
dette medlem bestemmer. | § 14 Kongen kan
utnemne statssekretærar til å hjelpe medlemmene av statsrådet med
gjeremåla deira utanfor statsrådet. Kvar statssek-retær handlar
på vegner av den medlemmen av statsrådet som ho eller han er knytt
til, så langt denne medlemmen fastset. Alternativt andre punktum: Kvar statssekretær handlar på vegner av den
medlemmen av statsrådet som han er knytt til, så langt denne medlemmen
fastset. |
Utvalgets merknader
I første punktum er «beskikke» oversatt med
«utnevne/utnemne». Dette er i tråd med praksis: Statssek-retærer utnevnes av Kongen i statsråd. Se for
øvrig de generelle merknadene om ordet beskikke i
punkt 3.4.7.
I annet punktum er pronomenet «han» endret til det
kjønnsnøytrale «hun/ho eller han», se nærmere omtale i punkt 3.4.2.
Utvalget har også utformet et alternativ der
bare det opprinnelige pronomenet «han» er beholdt.
Utvalget har dessuten presisert at det er «dette medlem
/ denne medlemmen» av statsrådet som bestemmer i hvilken utstrekning
statssekretæren handler på medlemmets vegne. I den gjeldende teksten kan
man lett komme i skade for å lese «Vedkommende» slik at det viser
til «han» (altså statssekretæren), og ikke «det Medlem af Statsraadet».
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 15 Enhver,
som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til at indlevere sin Ansøgning
om Afsked, efter at Storthinget har fattet Beslutning om Mistillid
til vedkommende Statsraad alene eller til det samlede Statsraad.
Kongen er forbunden at indvilge slig Ansøgning
om Afsked. Naar Storthinget har fattet Beslutning
om Mistillid, kunne bare de Forretninger udføres, som ere nødvendige
for en forsvarlig Embedsførsel. | § 15 Ethvert
medlem av statsrådet har plikt til å levere avskjedssøknad etter
at Stortinget har fattet vedtak om mistillit til vedkommende statsråd
alene eller til hele statsrådet. Kongen
skal innvilge en slik avskjedssøknad. Når
Stortinget har fattet vedtak om mistillit, kan statsrådet bare utføre
de gjøremål som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel. | § 15 Kvar medlem
av statsrådet har plikt til å levere avskilssøknad etter at Stortinget
har gjort vedtak om mistillit til denne statsråden åleine eller
til heile statsrådet. Kongen skal gje avskil
etter ein slik søknad. Når Stortinget har
gjort vedtak om mistillit, kan statsrådet berre utføre dei gjeremåla
som trengst for forsvarleg embetsførsle. |
Utvalgets merknader
Denne paragrafen ble vedtatt så sent som 20. feb-ruar
2007, noe som i seg selv tilsier at man bør være forsiktig med å
endre den. Utvalget har likevel endret beslutning i
både første og tredje ledd til vedtak,
på begge målformer.
Valget av ordet beslutning er
ikke særskilt kommentert i forarbeidene til bestemmelsen. I Dokument nr.
19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap
fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen heter
det på s. 17 at § 15 «er ment som en kodifisering av dagens konstitusjonelle
sedvanerettsregel». I Dokument nr. 14 (2002–2003) – som var en del
av bakgrunnen for oppnevning av det nevnte utvalget for å utrede
riksrettsordningen – ble det foreslått å ta inn en bestemmelse om
mistillit i straffeloven § 126 annet ledd (og altså ikke i Grunnloven). Forslaget
lød:
«Den statsråd som ikke fratrer sin stilling etter
at Stortinget i vedtaks form klart har uttalt sin mistillit til
ham, eller til regjeringen som helhet, straffes med fengsel i inntil
10 år.»
Forslaget er nærmere begrunnet i Dokument nr. 14
(2002–2003) s. 108–109, der det blant annet heter:
«Selv om mistillitsinstituttet ikke er nedfelt i grunnlovens
tekst, er de rettslige hovedtrekkene klare. Mistillit må vedtas
av et flertall i Stortinget eller Odelstinget. […] I motsetning
til en del andre parlamenter, er det på Stortinget ingen faste prosedyrer
for hvordan mistillitsvedtak skal fremmes og behandles. Forslag
kan fremsettes som skriftlig privat forslag (Dokument 8), i komiteinnstilling,
eller under debattene i plenum. Det vanlige har vært at de straks
tas opp til votering. […] Voteringen skjer etter fast praksis ved
navneopprop, men dette er ikke noe konstitusjonelt krav.»
Dette gjelder uavhengig av hvordan mistillitsforslaget
er formulert. Vanlige formuleringer av Stortingets mistillit er
«Stortinget beklager» og at en statsråd «ikke har Stortingets tillit».
I Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 17 heter det
at formuleringen i det ovenfor nevnte forslaget til bestemmelse
i straffeloven § 126 annet ledd «ikke [var] tenkt som en realitetsendring
i forhold til det som i dag må antas å følge ansvarlighetsloven
§ 11 første ledd».
Det synes etter dette klart at det med beslutning i § 15 siktes til et formelt vedtak av Stortinget. Grunnen til at beslutning ble valgt, var antakelig at
dette er mer brukt i den gjeldende grunnlovsteksten enn vedtak (selv om også vedta er
brukt, se punkt 3.4.6). Utvalget mener derfor det gir mer korrekt
uttrykk for realitetene, og gjør teksten lettere tilgjengelig, dersom beslutning endres til vedtak på
begge målformer.
Plikten til å søke avskjed etter et mistillitsvedtak er
en sentral «konstitusjonell plikt» som omfattes av riksrettsansvaret
etter Grunnloven § 86. Det er derfor et poeng å bruke ordet plikt i § 15 første
ledd, selv om denne plikten kunne vært uttrykt på andre måter. Hvorvidt
kongen har overtrådt sin plikt etter annet ledd til
å innvilge en slik avskjedssøknad, kan imidlertid ikke prøves for
Riksretten. Utvalget har derfor valgt den noe enklere formuleringen
«kongen skal» i annet ledd, til erstatning for «Kongen er forbunden at».
Det er mer direkte uttrykt, men det ligger ingen realitetsforskjell
i denne forenklingen.
Som nevnt i merknadene til § 12 kan «Forretninger»
oversettes med gjøremål/gjeremål. I tredje
ledd er «som ere nødvendige» erstattet med «trengst» på nynorsk.
Det at noe trengst, innebærer at det
er nødvendig. Det er altså ingen meningsforskjell mellom disse to
uttrykksmåtene.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 16 Alle Indvaanere
af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk
Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af
Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle
Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje. | § 16 Alle innbyggere
i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk
kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere
bestemmelser om dens ordning fastsettes ved lov. Alle tros- og livssynssamfunn
skal understøttes på lik linje. | § 16 Alle innbyggjarane
i riket har fri religionsutøving. Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk
kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som
det av staten. Nærare føresegner om kyrkjeskipnaden blir fastsette
i lov. Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line. |
Utvalgets merknader
Denne paragrafen ble fullstendig endret så sent som
21. mai 2012, og utvalget har derfor vært forsiktig med å gjøre
endringer i den.
Utvalget har endret religionsøvelse i
første punktum til den mer moderne skrivemåten religionsut-øvelse/religionsutøving.
Prinsippet om fri religionsutøvelse ble først tatt inn i Grunnloven
i 1964, og da i § 2 første ledd. I Innst. S. nr. 287 (2007–2008)
s. 13–14 gikk kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, etter anbefaling
fra Justisdepartementets lovavdeling, inn for å endre religionsøvelse til religionsud-øvelse i
forbindelse med forslaget om å flytte § 2 førs-te ledd til § 16
første punktum. Begrunnelsen var nettopp språklige hensyn. Da grunnlovsforslaget
ble fremmet i Dokument nr. 12:10 (2007–2008), var likevel den opprinnelige
formen religionsøvelse beholdt. Dette
valget ble ikke kommentert verken i grunnlovsforslaget eller under
stortingsdebatten 21. mai 2012.
Etter utvalgets mening er religionsutøvelse i
dag et langt mer brukt og forståelig ord om det paragrafen omhandler
(«fri religionsutøvelse»). Religionsut-øvelse er
brukt flere steder i lovverket (blant annet i utlendingsloven § 107
om at utlendinger som fengsles, har rett til «religionsutøvelse»),
og i den norske oversettelsen av FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter artikkel 18 omtales «friheten til å utøve en religion». Religionsøvelse er
derimot et lite brukt ord i dag, og det er betegnende at det ikke
er et oppslagsord i verken Bokmålsordboka eller Nynorskordboka.
I nynorskversjonen har utvalget oversatt «forbliver»
med «står ved lag som». Den vanlige oversettelsen av forbli er bli verande,
men «[...] kyrkja ... blir verande ... folkekyrkja» klinger ikke
helt godt.Utvalget mener at står ved lag er et godt uttrykk som dessuten
markerer kontinuiteten like godt som alternativene. (I § 2 valgte
utvalget en annen løsning fordi det ikke er helt ideelt at et grunnlag står ved lag.)
Ordet kyrkjeskipnad tilsvarer kirkeordning på bokmål.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 17 Kongen kan
give og ophæve Anordninger, der angaa Handel, Told, Næringsveie
og Politi; dog maa de ikke stride mot Konstitu-tionen og de (saaledes
som efterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79 bestemme) af Storthinget givne
Love. De gjælde provisorisk til næste Storthing. | § 17 Kongen kan
gi og oppheve provisoriske lover som angår handel, toll, næringsveier
og offentlig forvaltning og regulering. De må ikke stride mot konstitusjonen
eller de lover Stortinget har gitt. De gjelder til neste storting.
Alternativt: § 17 Kongen kan gi
og oppheve provisoriske anordninger som angår handel, toll, næringsveier
og offentlig forvaltning og regulering. De må ikke stride mot konstitusjonen
eller de lover Stortinget har gitt i overensstemmelse med §§ 76,
77, 78 og 79. De gjelder provisorisk til neste storting. | § 17 Kongen kan
gje og oppheve provisoriske lover om handel, toll, næringsvegar
og offentleg forvaltning og regulering. Dei må ikkje stri mot konstitusjonen
eller dei lovene Stortinget har gjeve. Dei gjeld til neste storting.
Alternativt: § 17 Kongen kan gje
og oppheve provisoriske anordningar om handel, toll, næringsvegar
og offentleg forvaltning og regulering. Dei må ikkje stri mot konstitusjonen eller
dei lovene Stortinget har gjeve i samsvar med §§ 76, 77, 78 og 79.
Dei gjeld provisorisk til neste storting. |
Utvalgets merknader
Provisoriske anordninger er
regler som har samme trinnhøyde og rettsvirkninger som lover, og
de kan ha samme innhold som lover. Opprinnelig (og frem til 1869)
var Stortinget bare samlet noen måneder hvert tredje år. I § 17
ble kongen derfor tildelt myndighet til å gi regler som normalt
bare kunne ha vært gitt ved formell lov, og som kunne gjelde frem til
Stortinget igjen ble samlet (se nærmere i Andenæs/Fliflet s.
263 f.).
Ordet anordning defineres
i Norsk Riksmålsordbok som ’forordning’
eller ’bestemmelse’. Opprinnelig var det neppe ment å bety regler
av en bestemt form. Det var snarere slik
at kongen ble gitt en begrenset myndighet til å gi regler med samme innhold somlover.
Kongens anordninger har da også helt de samme rettsvirkningene som
lover gitt av Stortinget (se Smith s.
273). Og i Aschehoug II s. 176 slås det utvetydig
fast at:
«Provisoriske Anordninger ere virkelige Love.»
Det vesentligste unntaket fra dette er at kongens «anordninger»
står tilbake for Stortingets lover, men det er uttrykkelig fastsatt
i § 17. Altså er kongens anordninger etter § 17 materielt sett «lover»
på lik linje med lover gitt av Stortinget.
Ordet anordning er
ikke særlig lett forståelig eller mye brukt i dag. Som nevnt hadde
ordet opprinnelig neppe noen annen betydning enn ’bestemmelse’ eller
’regel’. Etter utvalgets mening vil det enk-leste og lettest forståelige
være om slike regler med innhold og rettsvirkning som lover rett
og slett kalles lover. Ettersom kongens
«lover» etter § 17 er midlertidige, kan de kalles «provisoriske
lover». Dette vil også skille dem fra lovene gitt av Stortinget.
Stortinget gir av og til «midlertidig lov» om forhold som har en
tidsmessig begrensning, eller som Stortinget har til hensikt å vurdere
på nytt etter en viss tid. «Midlertidige lover» er derfor ikke en
egnet betegnelse på «lover» etter § 17.
Dersom «anordninger» omdøpes til «provisoriske
lover», kan ordet «provisorisk» i siste punktum tas ut. Lovenes
midlertidige natur vil da fremgå av betegnelsen i første punktum
og av at de «gjelder til neste storting».
Presiseringen som står i parentes, «(saaledes
som efterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79 bestemme)», kan virke unødvendig.
Grunnen til at denne ble tatt inn, var at man ville gjøre det helt
klart at alle Stortingets lover, også de som var sanksjonert av
kongen etter § 78, var omfattet av bestemmelsen. Man ville forhindre
at «de … af Storthinget givne Love» kunne leses som «lover bare gitt av Stortinget» (se Stang s. 452). Etter utvalgets mening
er det lite naturlig å lese bestemmelsen slik. Stortinget er den
lovgivende forsamling, og lover må naturligvis anses å være «gitt
av Stortinget» selv om kongen sanksjonerer dem. Likevel var akkurat
dette tema i en riksrettssak mot statsråd Collett i 1827 (se Fliflet, Studiebok i statsforfatningsrett).
Collett hadde blant annet gitt noen provisoriske anordninger i strid
med lover gitt av Stortinget og sanksjonert av kongen. Colletts
forsvarer hevdet at disse lovene ikke var omfattet av begrensningen
i § 17, fordi de ikke var «givne af Storthinget». Dette ble kontant
avvist av Riksretten. Man kan altså si at denne lille tvilen om
tolkningen av § 17 ble løst ved riksrettssaken av 1827. Etter utvalgets
mening er uansett den nevnte presiseringen i parentes i den gjeldende
teksten unødvendig, og den er utelatt i begge de nye målversjonene.
I tilfelle utvalgets endringsforslag i § 17
oppfattes som for omfattende, har utvalget også formulert et alternativ der begrepene i den gjeldende
bestemmelsen er videreført så å si uendret (med unntak av «Politi»,
se begrunnelsen nedenfor). Det gjelder både «anordninger/anordningar»,
presiseringen «i overensstemmelse med §§ 76, 77, 78 og 79», og at
«provisorisk» er beholdt i siste punktum.
Utvalget har sett det som helt nødvendig å erstatte
ordet politi, som har en helt annen,
eller i hvert fall langt snevrere, betydning i dag enn i 1814. Begrepet har
helt fra første stund av hatt en nokså uklar betydning og avgrensning.
Det er utførlig omtalt i Stang s. 445
f., der det blant annet heter:
«I Almindelighed synes man dog at være enig deri,
at Politielovgivningen ikke har at befatte sig med hvad der udelukkende
har Betydning som stiftende Ret mellem Mand og Mand […], men allene
med de Gjenstande, Staten paatager sig at anordne og føre Opsyn
med af den Grund, at hele Statens eller idetmindste en større eller
mindre Samling af Statsborgeres Velvære i retlig (Sikkerhedspolitiet)
physisk (Sundheds-Reenligheds-Bequemmeligheds-Poli-tiet) moralsk
(Oplysnings- og Sædelighedspolitiet), eller oeconomisk Henseende
(Velfærdspolitiet) udfordrer, at Staten skjænker visse Gjenstande
sin opmærksomhed.»
Og i Aschehoug II
s. 171 heter det om «Politi»:
«Oprindelig mente man ved dette Ord hele den Mangfoldighed
af Foranstaltninger, som Styrelsen i den nyere Tids civiliserede
Samfund pleier at træffe […] til Udviklingen af Samfundets Velvære
i enhver Retning, hvor dette lader sig fremme gjennem særlige Forføininger
fra det offentliges Side. Til Politilovgivningen henregnede man
altsaa de Bud, ved hvilke alskens almennyttige Institutioner, saasom
Vei-, Skyds-, Post-, Havne-, Lods-, Fattig- og Medicinalvæsen osv.
bleve indrettede, eller ved hvilke Næringsveiene ordnedes.»
I Castberg II s.
33 er «politilovgivning» beskrevet som «all lovgivning om statens
nærings- og so-sialforvaltning». I Andenæs/Fliflet s.
264 er «politi» beskrevet som «hele statens virksomhet for å fremme borgernes
materielle velferd», og i Smith s. 123
er det rett og slett beskrevet som «offentlige reguleringstiltak».
Det er etter dette klart at begrepet «Politi»
i Grunnloven § 17 er svært vidt og omfatter all slags forvaltnings-
og reguleringsvirksomhet fra myndighetens side med formål å ivareta
borgernes velferd i vid forstand. Etter utvalgets vurdering kan
dette uttrykkes med «offentlig forvaltning og regulering».
For å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig
har utvalget delt første punktum i to ved å sette inn et punktum
der det i den gjeldende teksten står semikolon.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 18 Kongen lader
i Almindelighed indkræve de Skatter, og Afgifter, som Storthinget
paalægger. | § 18 Kongen lar
i alminnelighet innkreve de skatter og avgifter som Stortinget pålegger. | § 18 Kongen lèt
i regelen krevje inn dei skattane og avgiftene som Stortinget fastset. |
Utvalgets merknader
I uttrykket «i Almindelighed» her ligger at
kongens plikt til å inndrive skatter og avgifter ikke er unntaksfri;
kongen kan i særlige tilfeller utsette innkrevingen eller la være
å innkreve dem, for eksempel dersom skatteevnen er vesentlig svekket
i et distrikt eller hos bestemte personer (se Fliflet s.
139–140 og Aschehoug II s. 260).
«I Almindelighed» er brukt i paragrafen her,
i § 68 og i § 109. Uttrykket skal forstås som ’i det store og hele,
i regelen, ofte’ (Norsk Riksmålsordbok). Alle
steder har utvalget brukt «i alminnelighet» på bokmål og «i regelen»
på nynorsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 19 Kongen vaager
over, at Statens Eiendomme og Regalier anvendes og bestyres paa
den af Storthinget bestemte og for Almenvæsenet nyttigste Maade. | § 19 Kongen påser
at statens eiendommer og regaler anvendes og bestyres slik Stortinget
har bestemt, og på den måte som er nyttigst for samfunnet. | § 19 Kongen ser
til at eigedommane og regala til staten blir nytta og forvalta slik
Stortinget har fastsett, og på den måten som er nyttigast for samfunnet. |
Utvalgets merknader
Utvalget har forsøkt å finne et dekkende ord
til erstatning for «Regalier» (i entall: et
regale), som ikke er lett forståelig i dag. Det har vist seg
vanskelig. I Aschehoug II s. 273 heter
det at det med «Regalier» menes:
«Indtægtskilder, der særligen ere forbeholdte Statscassen,
og som bestaa i en udelukkende Ret til: a) at tilegne sig herreløse
Ting, navnlig forladt Arv, Vrag, hittet og jordgravet Gods, … eller
b) visse Foretagender, der, hvis Staten ei havde forbeholdt sig dem,
vilde kunne drives som private Næringsveie.»
Som eksempel på det siste nevnes statens rett
til å slå mynt, til å befordre post og til å ha telegraf- og telefonledninger.
I Morgenstierne II s. 237 og Castberg II s. 98 er dette generalisert
til å omfatte statlige monopolbedrifter.
Uttrykket «statlige økonomiske særrettigheter» skulle
være ganske dekkende for dette. Men antakelig omfattes ikke alle
statlige økonomiske særrettigheter. I så fall måtte det presiseres
at «Regalier» bare er «særlige statlige økonomiske særrettigheter».
Dette blir svært omstendelig. Og ettersom regale er
et juridisk begrep med lang historie, kan det være tvil knyttet
til om selv en slik omskriving er dekkende for innholdet. Dessuten
må selve begrepet regale og dets historie
fremdeles antas å ha betydning ved tolkningen av bestemmelsen, se
for eksempel Mestad, Stat-oil
og statleg styring og kontroll s. 213–224.
Utvalget har derfor valgt å beholde ordet regale. Etter dagens rettskrivning skal
ordet skrives uten i i flertall: regaler. Regalier forstås
i dag som noe annet, nemlig ’tegnene på kongelig verdighet (krone,
riks-eple, septer og sverd)’ (Bokmålsordboka).
Utvalget har skrevet om den siste delen av paragrafen
noe, for å få klarere frem at det ligger to krav der, jf. omtalen
i Aschehoug II s. 272:
«Grl.s § 19 paalægger Kongen at vaage ikke blot over,
at Statens Eiendomme anvendes og bestyres som af Storthinget bestemt,
men også paa den for Almeenvæsenet nyttigste maade. Heri ligger
visstnok den Forudsetning, at Kongen ikke blot har at udføre de
af Storthinget givne Forskrifter, men ogsaa forsaavidt de ikke strække
til eller binde ham, at træffe selvstændige Forføininger over Statseiendommene, for
at disse kunne blive saa nyttige som muligt.»
I uttrykket «for Almenvæsenet nyttigste» ligger det
ikke mer enn «almennyttige hensyn», jf. Morgenstierne II
s. 238. I dag er det mer nærliggende å bruke uttrykket nyttigst for samfunnet.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 20 Kongen har
Ret til i Statsraadet at benaade Forbrydere, efterat Dom er falden.
Forbryderen har Valget, om han vil modtage Kongens Naade, eller
underkaste sig den ham tildømte Straf. I
de Sager som af Storthinget foranstaltes anlagte for Rigsretten, kan
ingen anden Benaadning, end Fritagelse for idømt Livsstraf, finde
Sted, medmindre Storthinget har givet sit Samtykke dertil. | § 20 Kongen har
i statsrådet rett til å benåde forbrytere etter at dom er falt.
Forbryteren kan velge å motta kongens nåde eller underkaste seg den
idømte straff. I de saker som Stortinget
anlegger for Riksretten, kan ingen annen benådning gis enn fritagelse
for idømt dødsstraff, med mindre Stortinget har gitt samtykke til noe
annet. | § 20 Kongen har
i statsrådet rett til å gje forbrytarar nåde etter at dom er fallen.
Forbrytaren kan velje å ta imot kongens nåde eller ta den idømde
straffa. I saker som Stortinget reiser for
Riksretten, kan det ikkje gjevast annan nåde enn fritak frå idømd
dødsstraff, om ikkje Stortinget har gjeve samtykke til noko anna. |
Utvalgets merknader
I annet ledd er livsstraf endret til dødsstraff.
Ifølge Bokmålsordboka og Nynorskordboka er
dette synonymer, men det er dødsstraff som
normalt brukes i dag.
Det er gjort en del andre endringer i forhold
til originalteksten, men de har ikke konsekvenser for meningsinnholdet.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 21 Kongen vælger
og beskikker, efter at have hørt sit Statsraad, alle civile og militære
Embedsmænd. Disse skulle, før Beskikkelse finder Sted, sværge eller,
hvis de ved Lov ere fritagne for Edsaflæggelse, høitideligen tilsige
Konstitu-tionen og Kongen Lydighed og Troskab; dog kunne de Embedsmænd
der ei ere norske Borgere, ved Lov fritages for denne Pligt. De
kongelige Prinser maa ei beklæde civile Embeder. | § 21 Kongen velger
og utnevner alle sivile og militære embetsmenn etter å ha hørt statsrådet.
Før innsettelsen skal de sverge eller, hvis de ved lov er fritatt
for edsavleggelse, høytidelig love lydighet og troskap til konstitusjonen
og kongen. De embetsmenn som ikke er norske borgere, kan ved lov
fritas for denne plikt. De kongelige prinsesser og prinser kan ikke
ha sivile embeter. Alternativt
fjerde punktum: De kongelige prinser
kan ikke ha sivile embeter. | § 21 Kongen vel
og utnemner alle sivile og militære embetsmenn etter å ha høyrt
statsrådet. Før innsetjinga skal dei sverje eller, om dei ved lov
er fritekne frå å gjere eid, høgtidleg love lydnad og truskap til
konstitusjonen og kongen. Embetsmenn som ikkje er norske borgarar,
kan ved lov få fritak frå denne plikta. Dei kongelege prinsessene
og prinsane kan ikkje ha sivile embete. Alternativt fjerde punktum: Dei kongelege prinsane kan ikkje ha sivile
embete. |
Utvalgets merknader
I første punktum har utvalget erstattet beskikke med utnevne.
Dette er i tråd med vanlig begrepsbruk i dag; det heter at noen
«utnevnes» til embetsmann av Kongen i statsråd, se de generelle
merknadene om dette i punkt 3.4.7.
I annet punktum passer det imidlertid ikke med utnevnelse. Det er her fastsatt en plikt
til å sverge eller love troskap «før Beskikkelse». En slik ed kan vanskelig
avkreves før vedkommende i det hele tatt er utnevnt til embetsmann.
Bestemmelsen krever derfor antakelig ikke mer enn at embetseden
avlegges før vedkommende tiltrer stillingen.
Slik blir den også praktisert, jf. § 3 første punktum i lov om embedsed
etter Grunnloven § 21:
«Ved utnevnelse i embete må ed eller forsikring etter
Grunnloven § 21 være gitt før embetsbrev blir utferdiget og før
vedkommende tiltrer embetet.»
Forholdet til Grunnloven § 21 annet punktum
er drøftet i forarbeidene til denne loven, jf. Ot.prp. nr. 56 (1980–81)
s. 1–2:
«Formålet med å tilføye ordene ‘før Beskikkelse finder
Sted’ i grunnloven § 21 var å unngå å ‘skape unødige konflikter
i forbindelse med embetsutnevning’, jf Innst S nr. 181 (1979–80)
s. 3. Ved denne endringen ville man unngå at personer som er utnevnt
i et embete, nekter å avlegge ed eller forsikring. […] Det vil
medføre store praktiske vansker å innhente ed eller forsikring før
vedtak om utnevning treffes i statsråd. […] Etter samråd med Statsministerens
kontor er Justisdepartementet kommet til at ved utnevning i embete
vil betingelsene i grunnloven § 21 være oppfylt når ed eller forsikring
blir avgitt før embetsbrev er utferdiget og før vedkommende tiltrer
embetet. […] Det kan nok reises spørsmål om hvor godt denne løsning
harmonerer med grunnlovens ordlyd («før Beskikkelse finder Sted»).
Det følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler at vedtak
om utnevning i statsråd må anses som den avgjørende handling. Utnevning
av en embetsmann er imidlertid en prosedyre som inneholder flere
ledd: utnevningsvedtaket i statsråd, utferdigelsen av embetsbrev
og tiltredelsen i embetet. I forhold til bestemmelsen i grl § 21
må det være forsvarlig å legge vekt også på disse senere ledd i
prosedyren. […] Det må understrekes at lovgiveren ofte vil måtte
bygge sin lovgivning på en bestemt tolking av et grunnlovbud. En
rekke tolkingsmomenter vil her være relevante, så som grunnlovbudets
ordlyd, foranledning, forarbeider, formål og reelle behov. At Stortinget
i lovs form gir uttrykk for en presisering av et grunnlovbud, vil
være et viktig tolkingsmoment.»
Ut fra dette legger utvalget til grunn at det
ikke ligger mer i «før Beskikkelse» i § 21 annet punktum enn at
embetseden må avlegges før vedkommende tiltrer embetet.
Dette kalles også å bli innsatt i embetet.
I Bokmålsordboka og Nynorskordboka er innsette blant annet forklart med ’la
overta embete’. Utvalget har derfor valgt å endre «før Beskikkelsen»
i § 21 annet punktum til «før innsettelsen/innsetjinga».
Ordet tilsige i bestemmelsens
annet punktum betyr ’avgi forsikring, løfte om’ (Norsk
Riksmålsordbok). Utvalget har brukt «love» i begge målversjonene.
Gjeldende annet punktum, som er svært langt,
er delt i to, uten at det påvirker meningsinnholdet i bestemmelsen.
I det som er fjerde punktum i
de to nye versjonene, har utvalget tatt inn «prinsesser/prinsessene
og» foran «prinser/prinsane» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral,
jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom det
ligger en endring i dette, har utvalget også laget en alternativ formulering av fjerde punktum,
der bare «prinser» er beholdt.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 22 Statsministeren
og de øvrige Statsraadets Medlemmer samt Statssekretærene kunne,
uden foregaaende Dom, afskediges af Kongen, efterat han derom har
hørt Statsraadets Betænkning. Det samme gjælder for de Embedsmænd,
som ere ansatte ved Statsraadets Kontorer eller ved Diplomatiet
eller Konsulatvæsenet, civile Overøvrigheds-Personer, Regimenters
og andre militære Korpsers Chefer, Kommandanter i Fæstninger og
Høistbefalende paa Krigsskibe. Hvorvidt Pension bør tilstaaes de
saaledes afskedigede Embedsmænd, afgjøres af det næste Storthing.
Imidlertid nyde de to Trediedele af deres forhen havte Gage. Andre Embedsmænd kunne ikkun suspenderes af
Kongen, og skulle da strax tiltales for Domstolene, men de maa ei,
uden efter Dom, afsættes, ei heller, mod deres Vilje, forflyttes.
Alle Embedsmænd kunne, uden foregaaende
Dom, afskediges, naar de have naaet en ved Lov fastsat Aldersgrænse.
Det kan bestemmes ved Lov at visse Embedsmænd, der ei ere Dommere,
kunne udnævnes paa Aaremaal. | § 22 Statsministeren,
statsrådets øvrige medlemmer og statssekretærene kan uten dom avskjediges
av kongen etter at han har hørt statsrådets mening om det. Det samme
gjelder for de embetsmenn som er ansatt ved statsrådets kontorer
eller i utenrikstjenesten, sivile overøvrighetspersoner, sjefer
for regimenter og andre militære korps, kommandanter på festninger
og høystbefalende på krigsskip. Hvorvidt de embetsmenn som avskjediges
på denne måte, skal få pensjon, avgjøres av det neste storting.
I mellomtiden får de to tredjedeler av sin tidligere lønn. Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen
og skal da straks stevnes for domstolene. De kan ikke avsettes uten
etter dom eller forflyttes mot sin vilje. Alle
embetsmenn kan avskjediges uten dom når de har nådd en aldersgrense
fastsatt ved lov. Det kan bestemmes ved lov at visse embetsmenn,
men ikke dommere, kan utnevnes på åremål. Alternativt første ledd annet punktum: Det samme gjelder for de embetsmenn som er
ansatt ved statsrådets kontorer eller i diplomatiet eller konsulatvesenet,
sivile overøvrighetspersoner, sjefer for regimenter og andre militære
korps, kommandanter på festninger og høystbefalende på krigsskip. | § 22 Statsministeren,
dei andre medlemmene av statsrådet og statssekretærane kan utan
dom avsetjast av kongen etter at han har høyrt kva statsrådet meiner om
det. Det same gjeld for dei embetsmennene som er tilsette ved statsrådskontora
eller i utanrikstenesta, sivile overøvrigheitspersonar, sjefar for
regiment og andre militære korps, kommandantar på festningar og høgstbefalande
på krigsskip. Om embetsmenn som såleis er avsette, skal få pensjon,
blir avgjort av det neste stortinget. I mellomtida får dei to tredjedelar av
løna dei hadde før. Andre embetsmenn kan
berre suspenderast av kongen og skal då straks stemnast for domstolane.
Dei kan ikkje avsetjast utan etter dom eller overflyttast mot sin
vilje. Alle embetsmenn kan gjevast avskil
utan dom når dei har nådd ei aldersgrense fastsett i lov. Det kan
fastsetjast i lov at visse embetsmenn, men ikkje dommarar, kan utnemnast
på åremål. Alternativt
fyrste ledd andre punktum: Det same
gjeld for embetsmennene som er tilsette ved statsrådskontora eller
i diplomatiet eller konsulatstellet, sivile overøvrigheitspersonar,
sjefar for regiment og andre militære korps, kommandantar på festningar
og høgstbefalande på krigsskip. |
Utvalgets merknader
I første ledd første
punktum er «Statsraadets Betænkning» oversatt med «statsrådets mening
/ kva statsrådet meiner». Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan betenkning forstås både som ’overveielse;
eftertanke’ og som en skriftlig uttalelse eller erklæring. Ettersom
det er tale om å ha «hørt» statsrådets betenkning, er det nok i
den førstnevnte betydningen ordet er brukt her. Et enklere uttrykk
for det samme, og som fungerer på begge målformer, er da mening/meining. Se merknadene til § 83
for en annen betydning av ordet.
I annet punktum er «Diplomatiet eller Konsulatvæsenet»
oversatt med «utenrikstjenesten», som etter dagens forståelse av
ordet dekker begge de nevnte begrepene. Dette innebærer imidlertid
at to mer spesifikke ord forsvinner. Utvalget kan ikke se noe i
veien for dette, men i tilfelle det oppfattes som et problem, har
utvalget også utformet en alternativ versjon
av første ledd annet punktum der de to ordene er beholdt (på nynorsk
er konsulatvesen oversatt med konsulatstell, som det tradisjonelt heter).
Ordet imidlertid i
første ledd fjerde punktum er erstattet med i
mellomtiden/mellomtida. Denne betydningen av imidlertid har
lenge vært foreldet, men den var levende i 1814. Ordet ble endret
på samme måte i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (se forslaget
s. 5).
Ordet ikkun i annet ledd betyr ’kun; bare’ (Norsk Riksmålsordbok).
I annet ledd er også «tiltales for Domstolene» end-ret
til «stevnes for domstolene / stemnast for domstolane». Med tiltale forstås i dag en formell anklage
i en straffesak, mens det her normalt vil være tale om et saksanlegg
i en sivil sak med påstand om fradømmelse av embetet. Annet ledd
er dessuten delt i to punktumer, ettersom det omhandler to forskjellige
forhold, og det blir lettere å lese dersom det deles opp. Den samme
løsningen ble valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 23 Kongen kan
meddele Ordener til hvem han for godt befinder, til Belønning for
udmærkede Fortjenester, der offentligen maa kundgjøres; men ei anden
Rang og Titel, end den, ethvert Embede medfører. Ordenen fritager
Ingen for Statsborgernes fælles Pligter og Byrder, ei heller medfører
den fortrinlig Adgang til Statens Embeder. Embedsmænd, som i Naade afskediges,
beholde deres havte Embeders Titel og Rang. Dette gjælder dog ikke
Statsraadets Medlemmer eller Statssekretærerne. Ingen
personlige, eller blandede, arvelige Forrettigheder maa tilstaaes
Nogen for Eftertiden. | § 23 Kongen kan
dele ut ordener til hvem han vil, til belønning for utmerkede fortjenester,
som må kunngjøres offentlig. Kongen kan ikke tildele annen rang
eller tittel enn den et embete medfører. Ordenen fritar ingen for
statsborgernes felles plikter og byrder, og gir heller ikke fortrinnsrett
til statlige embeter. Embetsmenn som avskjediges i nåde, beholder
den tittel og rang de hadde i embetet. Dette gjelder ikke statsrådets medlemmer
eller statssekretærene. Ingen må heretter
få arvelige særrettigheter, personlige eller blandede. | § 23 Kongen kan
gje ordenar til kven han vil, til påskjøning for framifrå gagnsverk,
som må kunngjerast offentleg. Kongen kan ikkje tildele annan rang
og tittel enn den eit embete fører med seg. Ordenen fritek ingen
for dei plikter og bører som er sams for statsborgarane, og gjev
heller ikkje førerett til statlege embete. Embetsmenn som får avskil
i nåde, får ha den tittelen og rangen dei hadde i embetet. Dette
gjeld ikkje medlemmene av statsrådet eller stats-sek-retærane. Ingen må heretter få arvelege særrettar, personlege
eller blanda. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
første punktum delt i to. Det omhandler to forskjellige forhold,
og det blir lettere å lese dersom det deles opp. Den samme løsningen
ble valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008). I første ledd første
punktum er «hvem han for godt befinder» erstattet med «hvem han
vil», som er en enklere måte å si det samme på. Denne omsvøpsløse
formuleringen finner man også i Adler og Falsens grunnlovsutkast
(§ 139), som på noen punkter var enklere og mer moderne formulert
enn det forslaget som til slutt ble vedtatt på Eidsvoll.
I annet ledd er ordet
«Forrettigheder» endret til «særrettigheter/særrettar». Norsk Riksmålsordbok forklarer forrettighet med ‘forrett’ og forrett med ’rett som en person har fremfor
andre, særrett; privilegium’. Det er en betydningsnyanse mellom forrett og særrett på
den ene siden og privilegium på den and-re,
jf. semikolonet. Privilegium er snevrere,
og er i samme ordbok forklart som en viss type ’forrett, særrettighet’.
I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble ordet erstattet med «privilegier»,
som også kan forsvares. Utvalget har likevel valgt særrettighet/særrett,
som er det videste og mest gjennomsiktige begrepet. Arvelige forrettigheter
må rent logisk kunne sies å falle inn under det.
Oppbygningen av annet ledder
dessuten endret noe, for å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 24 Kongen vælger
og afskediger, efter eget Godtbefindende, sin Hofstat og sine Hofbetjente. | § 24 Kongen velger
og avskjediger etter eget skjønn sin hoffstat og sine hoffbetjenter. | § 24 Kongen vel
og avset etter eige skjøn hoffstaten sin og hoffbetjentane sine. |
Utvalgets merknader
Ifølge Ordbog over det
danske Sprog ble Hofstat tidligere
forstått som ’en fyrstes hofholdning og de dertil hørende personer;
især om hoffunktionærerne alene’. Norsk Riksmålsordbok definerer
ordet som ’funksjonærer og tjenerskap som er knyttet til et hoff; det
samlede hoff’. Hoffstaten betegnet altså
dels hele apparatet rundt kongen og kongefamilien og dels personalet
som tjenestegjorde i hoffet, særlig de høyere tjenestemennene.
Slik utvalget har forstått det, er hoffstat et ord som fremdeles brukes,
til dels for å skille kongens hoffstat fra den øvrige statsforvaltningen.
Utvalget har derfor valgt å beholde hoffstat i
begge de nye målversjonene.
Med «Hofbetjente» siktes det antakelig til de
mer underordnete tjenerne og liknende ved hoffet. I Ordbog
over det danske Sprog er ordet forklart som ’(især: mere underordnet)
hoffunktionær’, og i Norsk Riksmålsordbok som
’hofftjener’. Utvalget har beholdt også dette ordet uendret.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 25 Kongen har
høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges
eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades
i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk,
undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i
Riget uden Storthingets Samtykke. Landeværnet
og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes,
maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser. | § 25 Kongen har
høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes
eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates
i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk,
unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn
i riket uten Stortingets samtykke. Landvernet
og de øvrige tropper som ikke kan regnes som linjetropper, må aldri
brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke. Alternativt første ledd første punktum: Kongen har høyeste befaling over rikets land-
og sjømakt. | § 25 Kongen
har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må
ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje
overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande
makter, så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg overfall, må
dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget. Landvernet og andre troppar som ikkje kan reknast
som linetroppar, må aldri brukast utanfor grensene til riket utan
samtykke frå Stortinget. Alternativt
fyrste ledd fyrste punktum: Kongen
har høgste befalinga over land- og sjømakta til riket. |
Utvalgets merknader
Uttrykket «Rigets Land- og Sømagt» i første ledd første punktum har i lang
tid blitt oppfattet slik at det omfatter hele forsvarsmakten, også
luftforsvaret, selv om det ikke er nevnt. For eksempel heter det
i Castberg II s. 143 at bestemmelsen
«gjelder selvsagt også luftforsvaret». Stang s.
509 omtaler land- og sjømakten generelt som «den væbnede Magt»,
og Morgenstierne s. 315 skriver at § 25
gir kongen rådighet over «rikets krigsmakt» (Morgenstierne skrev dette
etter at Luftforsvaret var opprettet i 1912). I Smith s.
278 er det samme omtalt som «forsvarsmakten». Dette kan dessuten
ses i sammenheng med § 26 første ledd, som sier at kongen bare kan
«begynde Krig til Landets Forsvar». Etter Grunnlovens system er
altså militærmakten etter § 25 per definisjon en forsvarsmakt (dette
er nærmere omtalt i Holmøyvik, Bruk av norske
styrkar utanfor Noreg – statsrettslege utfordringar i fortid og
notid, Jussens venner 2012 s. 185–189). Utvalget har på denne
bakgrunn valgt ordet forsvarsmakt, som
umiddelbart gir leseren den rette forståelsen av bestemmelsen.
Men i tilfelle endringen vil bli oppfattet som
problematisk, har utvalget også utformet en alternativ versjon
av første ledd første punktum, der ordene «land- og sjømakt/sjømakta»
er beholdt.
I første ledd annet punktum er ordet «Den» presisert
til «Denne makt/makta», ettersom det er mulig å misforstå ordet
«Den» slik at det peker tilbake på «Befaling».
I annet ledd har
utvalget brukt den gjeldende skrivemåten landvernet,
som også finnes i vernepliktsloven § 2.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 26 Kongen har
Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar
og slutte Fred, indgaa og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandter.
Traktater angaaende Sager af særlig Vigtighed
og i alle Tilfælde Traktater hvis Iværksættelse efter Konstitutionen
nødvendiggjør en ny Lov eller Storthingsbeslutning, blive først
bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil. | § 26 Kongen har
rett til å sammenkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet
og slutte fred, inngå og oppheve folkerettslige avtaler og sende
og motta sendemenn. Traktater om særlig
viktige saker blir først bindende når Stortinget har gitt samtykke
til det. Det samme gjelder alle traktater som etter konstitusjonen
ikke kan iverksettes uten en ny lov eller et nytt stortingsvedtak. | § 26 Kongen har
rett til å kalle saman troppar, byrje krig til forsvar av landet
og slutte fred, inngå og seie opp folkerettslege avtaler og sende
og ta imot sendemenn. Traktatar om særleg
viktige saker blir fyrst bindande når Stortinget har gjeve samtykke
til det. Det same gjeld alle traktatar som etter konstitusjonen
ikkje kan setjast i verk utan ei ny lov eller eit nytt stortingsvedtak. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
ordet «Forbund» erstattet med «folkerettslige avtaler». Ifølge Bokmålsordboka betyr forbund både
’overenskomst mellom to el. flere stater om felles opptreden el.
virksomhet i utenrikspolitikk’, for eksempel i krig (allianse),
og mer generelt ’avtale om samarbeid’. Det er imidlertid liten tvil om
at § 26 gir kongen rett til å inngå også andre typer folkerettslige
avtaler enn forbund i betydningen ‘al-lianse’.
Sammenhengen med Grunnloven § 75 bokstav g, som nevner «Forbund
og Traktater, som Kongen paa Statens Vegne har indgaaet med fremmede Magter»,
indikerer det samme. Allerede Stang s.
517 ga uttrykk for at det var «ligefrem» at kongens rett til å inngå
«Forbund» omfattet rett til å «bestemme samtlige Rigets folkeretlige
Forhold af forskjellig Art, forsaavidt disse efter deres Natur kunne
være Gjenstand for tractatmessig Afgørelse». Og i Aschehoug II
s. 518 heter det at med «Forbund» menes
«alle Slags Overeenskomster med fremmede Magter uden
Hensyn til deres Gjenstand, Benævnelse eller Afsluttelsesmaade:
Tractater, Conventioner, Declarationer, Protocoller osv.»
Utvalget har på denne bakgrunn valgt uttrykket «folkerettslige
avtaler», som omfatter alle slags avtaler som den norske staten
inngår med fremmede makter. Riktignok faller ensidige viljeserklæringer utenfor
en snever forståelse av begrepet avtale,
og det omfattes også av § 26, jf. sitatet fra Aschehoug. Men
denne innvendingen kan kanskje i enda større grad rettes mot ordet forbund, og bestemmelsen har likevel alltid
vært tolket slik at den omfatter ensidige viljeserklæringer. Etter
utvalgets oppfatning er det derfor ingen grunn til å presisere dette.
I første ledd er også ordet «Gesandter» erstattet med
«sendemenn». Under gesandt fører Bokmålsordboka opp sendemann og utsending. Det siste ordet er mer kjønnsnøytralt,
men det er sendemann som i all hovedsak
brukes om personer i utenrikstjenesten, både kvinner og menn.
Utvalget har delt annet
ledd i to punktumer for å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig.
Samtidig er setningsbygningen endret, men uten at meningsinnholdet
er påvirket.
Utvalget har endret stortingsbeslutning til stortingsvedtak i begge målversjonene.
De «Storthingsbeslutninger» det er tale om her, er særlig bevilgninger
og andre vedtak som ble fattet av Stortinget i plenum når lover
ble behandlet i Odelstinget og Lagtinget. I Aschehoug II
s. 545 heter det at denne delen av bestemmelsen sikter til tilfeller
hvor en traktat
«paakalder en Medvirkning af Storthingets beskattende
eller bevilgende Myndighed eller hvilkensomhelst anden Myndighedsart,
der kan udøves av det samlede Storthing».
Beslutninger som fattes av Stortinget i plenum, kalles
i dag vedtak. Etter utvalgets mening
er det altså ingen grunn til å skille mellom beslutninger og vedtak når det gjelder avgjørelser som
fattes av Stortinget i plenum, slik det kan være når det gjelder
avgjørelser som fattes av kongen eller statsrådet, se merknadene
om dette i punkt 3.4.6.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 27 Alle Statsraadets
Medlemmer skulle, naar de ikke have lovligt Forfald, være nærværende
i Statsraadet, og maa ingen Beslutning tages der, naar ikke over
det halve Antal Medlemmer ere tilstede. | § 27 Alle statsrådets
medlemmer skal møte i statsrådet når de ikke har lovlig forfall.
Ingen beslutning må tas i statsrådet når ikke over halvparten av
medlemmene er til stede. | § 27 Alle medlemmene
av statsrådet skal møte i statsrådet når dei ikkje har lovleg forfall.
Inga avgjerd må takast i statsrådet når ikkje over helvta av medlemmene er
til stades. |
Utvalgets merknader
Denne bestemmelsen omhandler to forskjellige forhold,
og utvalget har delt den i to punktumer. Den samme løsningen ble
valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).
Formuleringen «over det halve Antal Medlemmer»
skal forstås bokstavelig, det vil si at mer
enn halvparten av medlemmene må være til stede. I veilederen Om statsråd, utgitt av Statsministerens
kontor, heter det om forståelsen av § 27 (på s. 20):
«For at statsrådet skal være beslutningsdyktig, må
over halvparten av regjeringsmedlemmene være til stede (Grunnloven
§ 27 første ledd). Det betyr at dersom regjeringen har 20 medlemmer,
må minst 11 være til stede for at det kan fattes beslutninger.»
Som nevnt i punkt 3.4.6 ovenfor er ordet beslutning videreført på bokmål og endret
til avgjerd på nynorsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 28 Forestillinger
om Embeders Besættelse og andre Sager af Vigtighed skulle foredrages
i Statsraadet af det Medlem, til hvis Fag de høre, og Sagerne af
ham expederes overensstemmende med den, i Statsraadet, fattede Beslutning.
Dog kunne egentlige militære Kommando-Sager i saadan Udstrækning,
som Kongen bestemmer, undtages fra Behandling i Statsraad. | § 28 Tilrådinger
om embetsutnevnelser og andre viktige saker skal foredras i statsrådet
av det medlem hvis fagområde de tilhører. Hun eller han skal ekspedere
sakene i overensstemmelse med statsrådets beslutning. Egentlige militære
kommandosaker kan likevel unntas fra behandling i statsråd i den
utstrekning kongen bestemmer. Alternativt
annet punktum: Han skal ekspedere
sakene i overensstemmelse med statsrådets beslutning. | § 28 Tilrådingar
om embetsutnemningar og andre viktige saker skal målberast i statsrådet
av den medlemmen som har det fagområdet dei høyrer til. Ho eller
han skal eks-pedere sakene i samsvar med avgjerda i statsrådet.
Det kan likevel gjerast unntak frå behandling i statsråd for eigentlege
militære kommandosaker i den mon kongen fastset. Alternativt andre punktum: Han skal ekspedere sakene i samsvar med avgjerda
i statsrådet. |
Utvalgets merknader
I første punktum er «Forestillinger» endret
til «tilrådinger/tilrådingar». Det er her tale om formelle forslag
til vedtak i statsråd, og dette kalles i dag tilråding (selve
forslaget i en kongelig resolusjon innledes med «… departementet tilrår»), se Om statsråd s.
79–80, 110 og 116.
I første punktum står det videre at forestillingene skal
«foredrages». Hovedbetydningen av foredra i Norsk Riksmålsordbok er ‘fremstille, fremføre
(en sak, et emne, et anliggende), særl. muntlig’. Utvalget har oversatt
det med målbere på nynorsk. Dette gir
– på samme måte som foredra – inntrykk
av at det skal skje en muntlig presentasjon. Men det ligger ikke
noe absolutt krav om muntlighet i målbere. I Norsk
Riksmålsordbok er målbære forklart
som ’fremføre sitt ærend’, og i Nynorskordboka er
det forklart med ’leggje fram, seie fram, presentere, gje uttrykk
for’.
Første punktum omhandler to forskjellige forhold
og er etter utvalgets mening lettere tilgjengelig når det er delt
i to.
I nye annet punktum er «Hun/Ho eller» tatt inn foran
«han» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene
om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring av teksten,
har utvalget også laget en alternativ formulering
av dette punktumet.
I nye annet punktum er også formuleringen «den, i
Statsraadet, fattede Beslutning» forenklet til «statsrådets beslutning
/ avgjerda i statsrådet». Det er ingen realitetsforskjeller mellom
disse uttrykksmåtene. Valget av beslutning/avgjerd er
omtalt i punkt 3.4.6.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 29 Forbyder
lovligt Forfald en Statsraad at møde og foredrage de Sager som henhøre
under hans Fag, skulle disse foredrages af en anden Statsraad, som
Kongen dertil konstituerer. Hindres saa
mange ved lovligt Forfald fra at møde, at ikke flere end Halvparten
af det bestemte Antal Medlemmer ere tilstede, skulle andre Mænd
eller Kvinder i fornødent Antal konstitueres til at tage Sæde i
Statsraadet. | § 29 Hindrer
lovlig forfall en statsråd fra å møte og foredra de saker som tilhører
hennes eller hans fagområde, skal disse saker foredras av en annen
statsråd, som kongen konstituerer til det. Hindrer
lovlig forfall så mange fra å møte at ikke flere enn halvparten
av det bestemte antall medlemmer er til stede, skal så mange andre
personer som nødvendig konstitueres til å ta sete i statsrådet.
Alternativt første ledd: Hindrer lovlig forfall en statsråd fra å møte
og foredra saker som tilhører hans fagområde, skal disse foredras
av en annen statsråd, som kongen konstituerer til det. Alternativt annet ledd: Hindrer lovlig forfall så mange fra å møte
at ikke flere enn halvparten av det bestemte antall medlemmer er
til stede, skal så mange andre kvinner eller menn som nødvendig
konstitueres til å ta sete i statsrådet. | § 29 Hindrar
lovleg forfall ein statsråd frå å møte og målbere saker som høyrer
til hennar eller hans fagområde, skal sakene målberast av ein annan
statsråd, som kongen konstituerer til det. Hindrar
lovleg forfall så mange frå å møte at ikkje fleire enn helvta av
det fastsette talet på medlemmer er til stades, skal så mange andre
personar som naudsynt konstituerast til å ta sete i statsrådet.
Alternativt fyrste ledd: Hindrar lovleg forfall ein statsråd frå å møte
og målbere saker som høyrer til hans fagområde, skal dei målberast
av ein annan statsråd, som kongen konstituerer til det. Alternativt andre ledd: Hindrar lovleg forfall så mange frå å møte
at ikkje fleire enn helvta av det fastsette talet på medlemmer er
til stades, skal så mange andre kvinner eller menn som naudsynt
konstituerast til å ta sete i statsrådet. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
«hennes/hennar eller» tatt inn foran «hans» for å gjøre bestemmelsen
kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom
dette innebærer en endring av den gjeldende teksten, har utvalget
også laget en alternativ formulering
av dette leddet, der bare «hans» er beholdt. Ordet foredrage er
som i § 28 oversatt med målbere på nynorsk.
I annet ledd er presiseringen
«Mænd eller Kvinder» erstattet med det kjønnsnøytrale «personer/personar»,
jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Dette innebærer
en endring, og utvalget har derfor formulert et alternativ der
presiseringen av at regelen gjelder «kvinner og menn», er beholdt.
Som også nevnt i punkt 3.4.2 er imidlertid rekkefølgen på «Mænd
eller Kvinder» endret slik at «kvinner» kommer først.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 30 I Statsraadet
føres Protokol over alle de Sager, som der forhandles. De diplomatiske
Sager, som i Statsraadet besluttes hemmeligholdte, indføres i en
egen Protokol. Paa samme Maade forholdes med de militære Kommando-Sager,
som i Statsraadet besluttes hemmeligholdte. Enhver,
som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til med Frimodighed at sige
sin Mening, hvilken Kongen er forbunden at høre. Men det er denne
forbeholdt at fatte Beslutning efter sit eget Omdømme. Finder noget Medlem af Statsraadet, at Kongens
Beslutning er stridende mod Statsformen eller Rigets Love, er det
Pligt at gjøre kraftige Forestillinger derimod samt at tilføie sin
Mening i Protokollen. Den der ikke saaledes har protesteret, ansees
at have været enig med Kongen, og er ansvarlig derfor, saaledes
som siden bestemmes, og kan af Storthinget sættes under Tiltale
for Rigsretten. | § 30 I statsrådet
føres det protokoll over alle de saker som behandles der. De diplomatiske
saker som statsrådet beslutter å hemmeligholde, føres inn i en egen
protokoll. Det samme gjelder de militære kommandosaker som statsrådet
beslutter å hemmeligholde. Enhver som har
sete i statsrådet, har plikt til å si sin mening med frimodighet.
Kongen har plikt til å høre den, men kan fatte beslutning etter
eget omdømme. Mener noe medlem av statsrådet
at kongens beslutning strider mot statsformen eller landets lover,
har hun eller han plikt til å gjøre kraftige motforestillinger og tilføye
sin mening i protokollen. Den som ikke har protestert på denne måte,
anses for å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for det, slik
som det siden blir bestemt, og kan av Stortinget settes under tiltale
for Riksretten. Alternativt
tredje ledd første punktum: Mener
noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen
eller landets lover, har han plikt til å gjøre kraftige motforestillinger
og tilføye sin mening i protokollen. | § 30 I statsrådet
blir det ført protokoll over alle saker som blir behandla der. Dei
diplomatiske sakene som statsrådet vedtek å halde løynde, blir førte
inn i ein særskild protokoll. Det same gjeld dei militære kommandosakene
som statsrådet vedtek å halde løynde. Kvar
den som sit i statsrådet, har plikt til å seie si meining med frimod.
Kongen har plikt til å høyre meininga, men kan ta avgjerd etter
eige omdømme. Meiner nokon medlem av statsrådet
at avgjerda til kongen strir mot statsforma eller lovene i landet,
har ho eller han plikt til å ta kraftig til motmæle og skrive si meining
i protokollen. Den som ikkje har protestert såleis, blir rekna for
å ha vore samd med kongen og er ansvarleg for det, slik som det
sidan blir fastsett, og Stortinget kan setje vedkommande under tiltale
for Riksretten. Alternativt
tredje ledd fyrste punktum: Meiner
nokon medlem av statsrådet at avgjerda til kongen strir mot statsforma
eller lovene i landet, har han plikt til å ta kraftig til motmæle
og skrive si meining i protokollen. |
Utvalgets merknader
Alle andre beslutninger som
fattes av statsrådet, er oversatt med avgjerd,
se de generelle merknadene i punkt 3.4.6. Her passer imidlertid
det tilhørende verbet avgjere dårlig
i sammenhengen («avgjer å halde»). Det å vedta har
dessuten en videre betydning enn bare å fatte formelle «vedtak»,
og det er god tradisjon for å bruke det i vid betydning på nynorsk.
I annet ledd er det
endret litt på setningsinndelingen. Kongens plikt til å høre statsrådenes
mening er satt i samme periode som kongens rett til å fatte beslutning
etter eget omdømme. Uttrykket «det er denne forbeholdt at» er forenklet
til «kan», som gir uttrykk for det samme, alså det å ha rett.
I tredje ledd første
punktum er det satt inn «hun/ho eller» foran «han» for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral,
jf. de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette
innebærer en endring av den gjeldende teksten, har utvalget også
laget alternative formuleringer av tredje
ledd første punktum.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 31 Alle af
Kongen udfærdigede Beslutninger skulle, for at blive gyldige, kontrasigneres.
I militære Kommando-Sager kontrasigneres Beslutningerne af den,
som har foredraget Sagerne, men ellers af Statsministeren eller,
om han ikke har været tilstede, af det første af Statsraadets tilstedeværende
Medlemmer. | § 31 Alle beslutninger
kongen utferdiger, må kontrasigneres for å bli gyldige. I militære
kommandosaker kontrasigneres beslutningene av den som har foredratt
sakene, men ellers av statsministeren eller, om statsministeren
ikke har vært til stede, av det første av statsrådets tilstedeværende
medlemmer. | § 31 Alle avgjerder
kongen ferdar ut, må kontrasignerast for å bli gyldige. I militære
kommandosaker skal avgjerdene kontrasignerast av den som har målbore
saka, men elles av statsministeren eller, om statsministeren ikkje
var til stades i statsrådet, av den fyrste av dei medlemmene som
var det. |
Utvalgets merknader
I annet punktum er foredrage oversatt
med målbere på nynorsk, jf. merknaden
til § 28.
I annet punktum er dessuten «han» på begge målformer
erstattet med «statsministeren». Dermed blir ordet «statsministeren»
kjønnsnøytralt.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 32 De Beslutninger,
som tages af Regjeringen under Kongens Fraværelse, udfærdiges i
Kongens Navn og undertegnes af Statsraadet. | § 32 De beslutninger
regjeringen tar når kongen ikke er til stede, utferdiges i kongens
navn og undertegnes av statsrådet. | § 32 Dei avgjerdene
regjeringa tek når kongen ikkje er til stades, blir utferda i kongens
namn og underskrivne av statsrådet. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 34 Kongen giver
Bestemmelser om Titler for dem som til Kronen ere arveberettigede. | § 34 Kongen gir
bestemmelser om titler for dem som har arverett til kronen. | § 34 Kongen gjev
føresegner om titlar for dei som har arverett til krona. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 35 Saasnart
Tronarvingen har fyldt sit 18de Aar, er hun eller han berettiget
til at tage Sæde i Statsraadet, dog uden Stemme eller Ansvar. | § 35 Så snart
tronarvingen har fylt 18 år, har hun eller han rett til å ta sete
i statsrådet, men uten stemme eller ansvar. | § 35 Så snart
tronarvingen har fylt 18 år, har ho eller han rett til å ta sete
i statsrådet, men utan røyst eller ansvar. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 36 En til Norges
Krone arveberettiget Prinsesse eller Prins maa ei gifte sig uden
Kongens Tilladelse. Ei heller maa hun eller han modtage nogen anden
Krone eller Regjering uden Kongens og Storthingets Samtykke; til
Storthingets Samtykke udfordres to Trediedele af Stemmerne. Handler hun eller han herimod, taber Vedkommende
saavel som Efterkommerne Retten til Norges Trone. | § 36 En prinsesse
eller prins med arverett til Norges krone må ikke gifte seg uten
kongens tillatelse. Hun eller han må heller ikke motta noen annen
krone eller regjering uten kongens og Stortingets samtykke. Stortingets
samtykke krever to tredjedeler av stemmene. Handler
hun eller han i strid med dette, taper vedkommende retten til Norges
trone for seg selv så vel som for sine etterkommere. | § 36 Ei prinsesse
eller ein prins med arverett til Noregs krone må ikkje gifte seg
utan løyve frå kongen. Ho eller han må heller ikkje ta imot ei anna
krone eller regjering utan samtykke frå kongen og Stortinget. Samtykke
frå Stortinget krev to tredjedelar av røystene. Handlar
ho eller han i strid med dette, misser vedkommande retten til Noregs
trone for seg sjølv så vel som for etterkommarane sine. |
Utvalgets merknader
I første ledd første
og annet punktum er hjelpeverbet må beholdt.
Begge bestemmelsene må oppfattes slik at de regulerer prinsessenes
og prinsenes rettslige adgang til å gifte seg. Grunnloven kan ikke hindre
at de rent faktisk gifter seg uten kongens samtykke eller mottar
en annen krone, men de har ikke adgang til å gjøre det i sin status
som prinser og prinsesser. Handler de i strid med denne plikten,
er konsekvensene angitt i annet ledd. Ut fra de retningslinjer utvalget
har lagt til grunn, skulle det derfor stå at de ikke kan gifte seg eller motta en annen krone.
På den annen side kan det virke litt misvisende i sammenhengen,
siden konsekvensene av at de gjør det, først reguleres lenger nede
i bestemmelsen. Derfor har utvalget valgt å beholde må her.
Som i § 11 siktes det med ordet regjering til
regentskapet, og ikke et annet lands statsrådskolle-gium. Som nevnt
i punkt 3.4.4 har utvalget beholdt ordet regjering uforandret
på tross av denne fler-tydigheten. I første ledd er dessuten gjeldende
annet punktum delt i to der det sto semikolon i originalteks-ten.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 37 De kongelige
Prinser og Prinsesser skulle, for deres Personer, ikke svare for
Andre end Kongen, eller hvem han, til Dommer over dem, forordner. | § 37 De kongelige
prinsesser og prinser skal for sine personer ikke svare for andre
enn kongen eller den han setter til dommer over dem. | § 37 Dei kongelege
prinsessene og prinsane skal for sine personar ikkje svare for andre
enn kongen eller den han set til dommar over dei. |
Utvalgets merknader
Uttrykket «for deres Personer» må antakelig
forstås som at noe gjelder prinsessene og prinsene i egenskap
av personer, i motsetning til for eksempel deres eiendommer
eller økonomiske interesser. I -Aschehoug I
s. 200 heter det:
«Efter Grundlovens § 37 skulle de nemlig ‘for deres
Personer’ alene svare for Kongen, eller hvem han til Dommer over
dem forordner. I Strafsager og Sager angaaende personlige Rettigheder
ere de altsaa unddragne fra de almindelige Domstole. Derimod maa
de i Sager angaaende Formuesrettigheder kunne inddrages for disse.
Anden Betydning kan den Indskrænkning i Regelen, der ligger i Ordene
‘for deres Personer’ ikke have.»
Synspunktet er gjentatt i Morgenstierne I
s. 121, og i Castberg I s. 196 heter
det om bestemmelsen:
«Unntaket fra de vanlige domstolers jurisdiksjon gjelder
visstnok bare i straffesaker og i personrettslige og familierettslige
spørsmål. Det er antakelig dette som ligger i ordene ‘for deres
Personer’.»
Fordi uttrykket «for sine personer» har blitt
brukt såpass aktivt i tolkningen av bestemmelsen, har utvalget beholdt
det selv om det lyder gammelmodig og ikke er umiddelbart tilgjengelig.
Adjektivet personlig med sine hverdagslige
betydninger kunne lett ha virket villedende.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 39 Dør Kongen
og Tronfølgeren endnu er umyndig, skal Statsraadet strax udstede
Indkaldelse af Storthinget. | § 39 Hvis kongen
dør og tronfølgeren ennå er umyndig, skal statsrådet straks innkalle
Stortinget. | § 39 Om kongen
døyr og tronfølgjaren enno er umyndig, skal statsrådet straks kalle
inn Stortinget. |
Utvalgets merknader
Her er uttrykket «skal Statsraadet strax udstede Indkaldelse
af» forenklet til «skal statsrådet straks innkalle / kalle inn».
Når statsrådet kaller inn Stortinget, må det nødvendigvis sende
ut en «Indkaldelse» i en eller annen form. Men ettersom bestemmelsen ikke
fastsetter noen formkrav til «utstedelsen», innebærer ikke denne
forenklingen noen endring av bestemmelsens innhold.
Utvalget har stort sett beholdt spørsmålsformede vilkårssetninger
av typen «Dør Kongen ...», men her er det valgt en vanligere formulering
som gjør setningen litt lettere å lese (med hvis/om).
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 40 Indtil Storthinget
er forsamlet og har anordnet Regjeringen under Kongens Mindreaarighed, forestaar
Statsraadet Rigets Bestyrelse, med Iagttagelse af Grundloven. | § 40 Inntil Stortinget
er samlet og har innrettet regjeringen for den tid kongen er mindreårig,
skal statsrådet stå for styringen av riket, i overensstemmelse med Grunnloven. | § 40 Til dess
Stortinget kjem saman og innrettar regjeringa for den tida kongen
er mindreårig, skal statsrådet stå for styringa av riket, i samsvar
med Grunnlova. |
Utvalgets merknader
Utvalget har her endret «anordnet Regjeringen» til
«innrettet regjeringen / innrettar regjeringa». Ordet regjering brukes her i betydningen styring
av riket eller utøvelse av den utøvende makt, se merknadene i punkt
3.4.4. Anordne defineres i Norsk Riksmålsordbok som ’ordne, innrette’.
Ordet forestaa er
endret til stå for, på samme måte som
§ 41. Den nærmere begrunnelsen for dette er gitt i merknadene til
den bestemmelsen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 41 Er Kongen
fraværende fra Riget uden at være i Feldt, eller er han saa syg,
at han ikke kan varetage Regjeringen, skal den til Tronen nærmest
Arveberettigede, saafremt han har opnaaet den for Kongen fastsatte
Myndighedsalder, forestaa Regjeringen som Kongemagtens midlertidige
Ud-øver. I modsat Fald forestaar Statsraadet Rigets Bestyrelse. | § 41 Er kongen
fraværende fra riket uten å være i felt, eller er han så syk at
han ikke kan ivareta regjeringen, skal den nærmeste arving til tronen
stå for regjeringen som kongemaktens midlertidige utøver, så fremt
hun eller han har nådd kongens myndighetsalder. I motsatt fall er
det statsrådet som står for styringen av riket. Alternativt første punktum: Er kongen fraværende fra riket uten å være
i felt, eller er han så syk at han ikke kan ivareta regjeringen,
skal den nærmeste arving til tronen stå for regjeringen som kongemaktens
midlertidige utøver, så fremt han har nådd kongens myndighetsalder. | § 41 Er kongen
utanfor riket utan å vere i felt, eller er han så sjuk at han ikkje
kan ta seg av regjeringa, skal den næraste arvingen til trona stå
for regjeringa som mellombels utøvar av kongemakta, så framt ho eller
han har nådd myndig alder for kongen. I motsett fall er det statsrådet
som står for styringa av riket. Alternativt fyrste punktum: Er kongen utanfor riket utan å vere i felt,
eller er han så sjuk at han ikkje kan ta seg av regjeringa, skal
den næraste arvingen til trona stå for regjeringa som mellombels utøvar
av kongemakta, så framt han har nådd myndig alder for kongen. |
Utvalgets merknader
Også her er ordet regjering brukt
i betydningen styring av riket eller utøvelse av den utøvende makt, se
merknadene i punkt 3.4.4. Ordet forestå betyr
ifølge Norsk Riksmålsordbok ’stå i spissen
for; lede’, og ifølge Ordbog over det danske
Sprog kan det dess-uten bety å røkte eller ivareta et embete.
Uansett hva man legger i forestå, vil
det i denne bestemmelsen komme ut på det samme som stå
for, nemlig ’ha ledelsen av, ansvaret for noget’ (Norsk Riksmålsordbok). Å
stå for er i motsetning til forestå et
allment brukt uttrykk i norsk. Etter utvalgets mening passer det
både for åforestå i
paragrafen her og for å bestyre i § 43
(se merknaden nedenfor).
Det er gjort litt om på oppbygningen av første punktum
for å gjøre bestemmelsen lettere forståelig. Setningen er også forenklet
noe, blant annet er innskuddet av «for Kongen fastsatte» mellom
«den» og «Myndighetsalder» (såkalt attributiv sperring) tatt bort.
Innskuddet «til Tronen nærmest Arveberettigede» er skrevet litt
om.
Videre er bestemmelsen gjort kjønnsnøytral ved at
«hun/ho eller» er tatt inn foran «han», jf. de generelle merknadene
om dette i punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring av den
gjeldende teksten, har utvalget også laget en alternativ formulering
av dette punktumet.
I annet punktum er «forestaar Statsraadet Rigets Bestyrelse»
endret til «er det statsrådet som står for styringen av riket»,
i overensstemmelse med merknadene ovenfor om ordet forestå.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 43 Valget af
Formyndere, som skulle bestyre Regjeringen for den umyndige Konge,
skal foretages af Storthinget. | § 43 Stortinget
skal velge formyndere til å stå for regjeringen for den umyndige
kongen. | § 43 Stortinget
skal velje formyndarar til å stå for regjeringa for den umyndige
kongen. |
Utvalgets merknader
Utvalget har bygd om setningen slik at det ikke lenger
står ti ord mellom «Valget» og verbalet («skal ...»).
Regjeringen er i
bestemmelsen her brukt i betydningen ’styringen av riket’ eller
’utøvelsen av den utøvende makt’, se de generelle merknadene i punkt 3.4.4.
Ordet bestyre kan ifølge Norsk
ordbok forstås som ’administrere, lede’. Utvalget har foretrukket
uttrykket «stå for regjeringen/regjeringa», som også er valgt for å forestå, se forklaringen av det ordet
i merknadene til § 41. Det får klarere frem at det gjelder regjering i betydningen ’styring av riket’.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 44 Den Prinsesse
eller Prins, som i de udi § 41 anførte Tilfælde forestaar Regjeringen,
skal for Storthinget skriftlig aflægge følgende Ed: «Jeg lover og
sværger at ville forestaa Regjeringen i Overensstemmelse med Konstitutionen
og Lovene, saa sandt hjælpe mig Gud den Almægtige og Alvidende!».
Holdes ei Storthinget paa den Tid, nedlægges
Eden i Statsraadet, og tilstilles siden næste Storthing. Den Prinsesse eller Prins, som een Gang har
aflagt Eden, gjentager den ikke senere. | § 44 Den prinsesse
eller prins som står for regjeringen i de tilfeller som er nevnt
i § 41, skal skriftlig avlegge følgende ed for Stortinget: «Jeg
lover og sverger at jeg vil stå for regjeringen i overensstemmelse
med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige
og allvitende!» Holdes det ikke storting
på denne tid, nedlegges eden i statsrådet og oversendes siden neste storting. Den prinsesse eller prins som har avlagt eden,
gjentar den ikke senere. Alternativt
første ledd: Den prinsesse eller prins
som står for regjeringen i de tilfeller som er nevnt i § 41, skal
skriftlig avlegge følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sværger
at ville forestaa Regjeringen i Overensstemmelse med Konstitutionen
og Lovene, saa sandt hjælpe mig Gud den Almægtige og Alvidende!» | § 44 Den prinsessa
eller prinsen som står for regjeringa i dei tilfella som er nemnde
i § 41, skal skriftleg gjere denne eiden for Stortinget: «Eg lovar
og sver at eg skal stå for regjeringa i samsvar med konstitusjonen
og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitande!» Blir det ikkje halde storting på denne tida,
skal eiden gjevast skriftleg i statsrådet og sidan sendast til neste
storting. Den prinsessa eller prinsen som
har gjort eiden, tek han ikkje opp att seinare. Alternativt fyrste ledd: Den
prinsessa eller prinsen som står for regjeringa i dei tilfella som
er nemnde i § 41, skal skriftleg gjere denne eiden for Stortinget:
«Jeg lover og sværger at ville forestaa Regjeringen i Overensstemmelse
med Konstitutionen og Lovene, saa sandt hjælpe mig Gud den Almægtige
og Alvidende!» |
Utvalgets merknader
Som i § 41 er uttrykket «forestaar Regjeringen»
i første ledd erstattet med «står for
regjeringen/regjeringa» (se merknadene til § 41). Og som i § 9 er «aflægge
følgende Ed» på nynorsk oversatt med «gjere denne eiden», se merknadene
til § 9.
Som i § 9 med kongens ed har utvalget oversatt den
tradisjonelle eden her til tidsmessig bokmål og nynorsk, men samtidig
forsøkt å beholde den høytidelige stilen. Dersom de to målversjonene
vedtas, vil den regjerende prinsessen eller prinsen ha to forskjellige
eder å forholde seg til, og vil enten måtte velge mellom dem eller
avsi begge. Etter utvalgets mening vil det neppe være store praktiske
problemer forbundet med dette. I tilfelle dette likevel oppfattes
som et problem, har utvalget, på samme måte som i § 9, formulert
et alternativ i beggemålversjonene
der den gjeldende eden er beholdt uendret. Utvalget mener likevel
at det virker merkelig å beholde eden i gammel språkdrakt i to grunnlovstekster
som for øvrig er holdt i moderne stil. Utvalget vil derfor ikke
tilrå å vedta det nevnte alternativet.
I annet ledd er «som
een Gang har aflagt Eden» forenklet til «som har avlagt eden / gjort
eiden» ettersom det ikke er nødvendig å presisere at regelen også gjelder
etter første gangs edsavleggelse.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 45 Saasnart
deres Statsstyrelse ophører, skulle de aflægge Kongen og Storthinget
Regnskab for samme. | § 45 De som midlertidig
har stått for statsstyringen etter §§ 40, 41, 43 eller 48, skal
så snart den er over, avlegge regnskap for den til kongen og Stortinget.
Alternativt: § 45 Så snart deres
statsstyring er over, skal de avlegge regnskap for den til kongen
og Stortinget. | § 45 Dei som
mellombels har stått for statsstyringa etter §§ 40, 41, 43 eller
48, skal så snart ho er over, gjere rekneskap for henne til kongen
og Stortinget. Alternativt: § 45 Så snart statsstyringa
deira er over, skal dei gjere rekneskap for henne til kongen og
Stortinget. |
Utvalgets merknader
Som nevnt i punkt 3.4.4 har utvalget beholdt
ordet statsstyrelse (statsstyring)
i paragrafen her og i § 100.
En pussighet i denne paragrafen er at den ikke angir
hvem subjektet er, det vil si hvem «de» viser til. Dette kommer
antakelig av at eden i § 44 inntil 1905 måtte avlegges ikke bare
av prinsesser og prinser som skulle fungere som regenter, men også
av statsrådet når det var regentskap, og av det norsk-svenske interimsstyret
som skulle styre de to rikene under kongens mindreårighet. Paragraf
44 viste til §§ 40 og 41, og § 40 omfattet (som i dag) regentskap
etter § 48.
I 1905 (eller få år senere) ble § 44 endret,
slik at det bare var prinser som skulle regjere etter § 41, som måtte
avlegge ed. Også §§ 40, 41, 43 og 48 ble end-ret, blant annet slik
at et norsk formynderstyre (ikke et interimsstyre) skulle styre
riket inntil kongen ble myndig (§ 43). Men § 45 ble stående uendret.
Dermed mistet man koblingen fra § 45 via § 44 til regentskap og
formynderstyre.
At plikten i § 45 til å avlegge kongen og Stortinget
regnskap gjelder for både regenter, regentskap og formynderstyrer
som midlertidig styrer riket, er klart forutsatt i Morgenstierne I
s. 115 f. Etter en grundig drøftelse konkluderes det der (s. 118):
«Efter ophøret av det midlertidige statsstyre skal regent,
regentskap eller formynderstyrelse avlægge Kongen og Stortinget
regnskap for samme (grl. § 45).»
Dette kommer – for å si det forsiktig – ikke
særlig klart frem i § 45 slik den lyder i dag. Utvalget har derfor
laget en ny formulering av bestemmelsen som gjør det klart at den
omfatter alle slags midlertidige riksstyrer etter §§ 40, 41, 43
og 48. Dette innebærer imidlertid en betydelig endring av bestemmelsen. Den
gjeldende formuleringen – i modernisert versjon – er derfor satt
opp som alternativ.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 46 Efterlade
Vedkommende, i Overensstemmelse med § 39, strax at sammenkalde Storthinget, da
paaligger det Høiesteret, som en ubetinget Pligt, saasnart fire Uger
ere forløbne, at foranstalte denne Sammenkaldelse. | § 46 Hvis ikke
statsrådet straks sammenkaller Stortinget i overensstemmelse med
§ 39, har Høyesterett så snart det er gått fire uker, en ubetinget
plikt til å sørge for denne sammenkallelse. | § 46 Om ikkje
statsrådet straks kallar saman Stortinget etter § 39, har Høgsterett
så snart det er gått fire veker, ei vilkårslaus plikt til å syte for
innkalling. |
Utvalgets merknader
Også i denne paragrafen er det et ord med uklar referanse,
nemlig «Vedkommende». Men det er gitt en klar pekepinn i henvisningen
til § 39, som pålegger statsrådet en
plikt til å innkalle Stortinget hvis kongen dør og tronfølgeren
ennå er umyndig. Det er da også klart forutsatt statsrettslig teori
at det er statsrådet det siktes til med «Vedkommende» i § 46, jf. Castberg I s. 191 og Andenæs/Fliflet s.
180. For å gjøre bestemmelsen lettere forståelig er dette presisert.
«Efterlade» betyr i denne sammenhengen ‘å unnlate’
(jf. Norsk Riksmålsordbok). Utvalget
har erstattet det nokså uforståelige «Efterlade Vedkommende» med
«Hvis ikke statsrådet / Om ikkje statsrådet».
Oppbygningen av bestemmelsen er for øvrig forenklet
noe, uten at det har betydning for meningsinnholdet.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 47 Bestyrelsen
af den umyndige Konges Opdragelse bør, hvis begge Forældrene ere
døde, og ingen af dem derom har efterladt nogen skriftlig Bestemmelse,
fastsættes af Storthinget. | § 47 Stortinget
fastsetter hvordan den umyndige konges oppdragelse skal bestyres
hvis begge foreldrene er døde og ingen av dem har etterlatt noen
skriftlig bestemmelse om det. | § 47 Stortinget
fastset korleis oppsedinga av den umyndige kongen skal styrast dersom
begge foreldra er døde og ingen av dei har late etter seg ei skriftleg
føresegn om det. |
Utvalgets merknader
Opdragelse kan ifølge Ordbog over det danske Sprog forstås som
’udvikling, dannelse af et menneske (især et barn, jf. dog Folke-,
Nationalopdragelse) i en bestemt retning; dels om udvikling i legemlig henseende
(fysisk, legemlig opdragelse), dels (og især) i aandelig (intellektuel,
moralsk opdragelse)’. Men i Grunnloven brukes antakelig ordet bare
i betydningen «opplæring i skikk og bruk», jf. Fliflet s. 223,
og altså ikke den fysiske oppdragelse eller den mer helhetlige omsorg for eller oppfostring av
barnet. Utvalget har derfor oversatt ordet med oppseding på
nynorsk, som uttrykker nettopp opplæringen av barnet i sedvaner,
skikk og bruk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 48 Er Kongestammen
uddød, og ingen Tronfølger udkaaret, da skal en ny Dronning eller
Konge vælges af Storthinget. Imidlertid forholdes med den udøvende
Magt efter 40de §. | § 48 Er kongestammen
utdødd og ingen tronfølger utkåret, skal en ny dronning eller konge
velges av Stortinget. I mellomtiden gjelder § 40 for den utøvende
makt. | § 48 Er kongsætta
utdøydd og ingen tronfølgjar kåra, skal Stortinget velje ny dronning
eller konge. I mellomtida gjeld § 40 for den ut-øvande makta. |
Utvalgets merknader
Også i denne paragrafen brukes imidlertid i
den eldre og mer bokstavelige betydningen ’i mellomtiden’ (jf. Norsk Riksmålsordbok). I
mellomtiden/mellomtida dekker meningen her. Slik er det også
forstått i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) (se s. 5).
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
C. Om Borgerret og
den lovgivende Magt | C. Om borgerretten
og den lovgivende makt | C. Om borgarretten
og den lovgjevande makta |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 49 Folket udøver
den lovgivende Magt ved Storthinget. | § 49 Folket utøver
den lovgivende makt ved Stortinget. | § 49 Folket
utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget. Alternativt: § 49 Folket utøver
den lovgjevande makta ved Stortinget. |
Utvalgets merknader
Dette er en helt sentral bestemmelse i Grunnloven.
Som nevnt i punkt 3.1 er det av særlig betydning å la slike sentrale
paragrafer bestå mest mulig uend-ret. I nynorskversjonen er imidlertid
«ved Storthinget» endret til «gjennom Stortinget», som er et entydig
og klart bilde med godt grunnlag i nynorsk og talespråk i dag. Av Riksforsamlingens forhandlinger I s. 21
går det frem at den andre grunnsetningen som riksforsamlingen vedtok
16. april 1814, og som ble videreført i § 49, lød:
«Folket bør udøve den lovgivende Magt gjennem sine
Repræsentanter.»
Utvalget har likevel laget et alternativ der ved er beholdt også på nynorsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 50 Stemmeberettigede
ved Storthingsvalg ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som senest
i det Aar, Valgthinget holdes, have fyldt 18 Aar. I hvilken Udstrækning dog norske Borgere, som
paa Valgdagen ere bosatte udenfor Riget men opfylde foranstaaende
Betingelser, ere stemmeberettigede, fastsættes ved Lov. Regler om Stemmeret for ellers stemmeberettigede
Personer som paa Valgdagen aabenbart lide af alvorlig sjælelig Svækkelse
eller nedsat Bevidsthed, kunne fastsættes ved Lov. | § 50 Stemmerett
ved stortingsvalg har de norske borgere som har fylt 18 år eller
fyller 18 år i det året valgtinget holdes. I
hvilken utstrekning norske borgere som på valgdagen er bosatt utenfor
riket, men oppfyller betingelsene foran, skal ha stemmerett, fastsettes
ved lov. Regler om stemmerett for ellers
stemmeberettigede personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig
psykisk svekkelse eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.
Alternativt første ledd: Stemmerett ved stortingsvalg har de norske
borgere, kvinner og menn, som har fylt 18 år eller fyller 18 år
i det året valgtinget holdes. | § 50 Røysterett
ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 18 år eller
fyller 18 år i det året valtinget blir halde. I
kva mon norske borgarar som på valdagen er busette i utlandet, men
elles stettar vilkåra ovanfor, skal ha røysterett, blir fastsett i
lov. Reglar om røysterett for elles røysteføre
personar som på valdagen openbert lir av alvorleg psykisk svekking
eller nedsett medvit, kan fastsetjast i lov. Alternativt første ledd: Røysterett
ved stortingsval har dei norske borgarane, kvinner og menn, som
har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde. |
Utvalgets merknader
Etter utvalgets mening er formuleringen «senest i
det Aar, Valgthinget holdes, have fyldt 18 Aar» i første
ledd i praksis ikke til å misforstå, men den kunne vært mer
nøyaktig formulert. Dersom man fyller 18 år i valgåret, men først
etter valget, er det for tidlig å si at man «har fylt
18 år» senest dette året idet man gjør bruk av stemmeretten. Utvalget
har valgt en mer presis og litt mer utførlig uttrykksmåte: «som
har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året …».
Som nevnt i punkt 3.4.2 er det unødvendig å
presisere at bestemmelsen gjelder både «Mænd og Kvinder». Dette
ble tatt inn i 1913, da det ble innført allmenn stemmerett også
for kvinner, og det var en stor seier for likestillingen. Men i
dag fremstår det som en anakronisme. Utvalget har derfor tatt ut
ordene «Mænd og Kvinder». Men ettersom dette innebærer en endring,
har utvalget også formulert et alternativ til
første ledd der «kvinner og menn» er beholdt. Som også nevnt i punkt
3.4.2 er imidlertid rekkefølgen på «Mænd og Kvinder» endret slik
at «kvinner» kommer først.
I tredjeledd har utvalget endret uttrykket «sjælelig
Svækkelse» til «psykisk svekkelse/svekking». «Det sjelelige» er
et tradisjonelt språklig motstykke til «det legemlige», og må ikke
tolkes i mer metafysisk retning i forbindelse med stemmerett. I
dag er det vanligere å snakke om mentale eller psykiske fenomener
som motstykke til de kroppslige (eller fysiske). For eksempel brukes
begreper som «psykisk helsevern» (jf. psykisk helsevernloven) og
«psykisk lidelse» (jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-2, 4-3
mfl. og straffeloven 2005 §§ 78 og 295). Det kan også vises til
steriliseringsloven, som bruker uttrykket «psykisk svekket» i § 4.
Den gamle steriliseringsloven av 1934 brukte uttrykket «sjelelig
svekket» i en tilsvarende bestemmelse, og i forarbeidene til den gjeldende
loven opplyses det at gjeldende rett på det punktet ble videreført
(jf. Ot.prp. nr. 46 (1976–77) s. 5). Dette indikerer at de to begrepene
ble ansett å ha samme meningsinnhold.
Utvalget mener derfor at psykisk dekker
meningsinnholdet i «sjælelig» og er det mest treffende ordet i dag.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 51 Regler om
Mandtalsførselen og om de Stemmeberettigedes Ind-førsel i Mandtallet
fastsættes ved lov. | § 51 Regler om
manntallsføring og om innføring av de stemmeberettigede i manntallet
fastsettes ved lov. | § 51 Reglar om
manntalsføring og om innføring av dei røysteføre i manntalet blir
fastsette i lov. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 53 Stemmeret
tabes: a. ved Domfældelse for strafbare Handlinger overensstemmende med,
hvad derom i Lov bestemmes; b. ved at gaa i fremmed Magts Tjeneste
uden Regjeringens Samtykke; | § 53 Stemmeretten
tapes a) ved domfellelse for straffbare handlinger i overensstemmelse
med det som bestemmes om dette i lov, b) ved å gå i fremmed makts tjeneste
uten regjeringens samtykke. | § 53 Røysteretten
misser a) den som blir dømd for strafflagde handlingar, i samsvar
med føresegner om dette i lov, b) den som går i teneste for ei framand
makt utan samtykke frå regjeringa. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 54 Valgthingene
holdes hvert fjerde Aar. De skulle være tilendebragte inden September
Maaneds Udgang. | § 54 Valgtingene
holdes hvert fjerde år. De skal være avsluttet innen utgangen av
september måned. | § 54 Valtinga
blir haldne fjerdekvart år. Dei skal vere avslutta seinast i september. |
Utvalgets merknader
Utvalget har her valgt den noe enklere og mer muntlige
formuleringen «seinast i september» på nynorsk i stedet for «innen
utgangen av september måned». Det ligger ingen meningsforskjell
i dette.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 55 Valgthingene
bestyres paa den Maade, som ved Lov fastsættes. Stridigheder om
Stemmeret afgjøres af Valgstyret, hvis Kjendelse kan indankes for
Storthinget. | § 55 Valgtingene
bestyres på den måte som fastsettes ved lov. Valgstyret avgjør tvister
om stemmerett. Avgjørelsen kan klages inn for Stortinget. | § 55 Valtinga
skal styrast slik det blir fastsett i lov. Valstyret avgjer tvistar
om røysterett. Avgjerda kan klagast inn for Stortinget. |
Utvalgets merknader
Stridighet (jf. annet
punktum) betyr ’konflikt, rivning’ (Bokmålsordboka).
Når det gjelder konflikt om en sak, brukes ofte tvist i
dag, men ikke bare om rettslige konflikter som omfattes av tvisteloven.
Ordet tvist betyr også mer allment ’uenighet,
strid, konflikt’ (Bokmålsordboka). Utvalget
mener derfor det er en passende erstatning for «Stridighed». Gjeldende
annet punktum omhandler to forhold og er delt i to punktum.
I nye tredje punktum er «Kjendelse» erstattet med
«avgjørelse/avgjerd». Ordet kjennelse brukes
i dag stort sett bare om bestemte typer rettslige avgjørelser (jf.
straffeprosessloven § 30 annet ledd og tvisteloven § 19-1 annet
ledd), og kan derfor virke misvisende. Videre er «indankes» endret
til «klages/klagast inn for». Med anke forstås
i dag som regel et formelt krav om overprøving av en rettslig avgjørelse, jf.
for eksempel Grunnloven § 90 (jf. også tvisteloven § 29-2 og straffeprosessloven
§§ 306 og 377). Det er dessuten klage som
brukes i dag i denne typen saker, jf. valgloven § 13-1 fjerde ledd,
der det heter:
«Stortinget er klageinstans for klager som gjelder stemmerett
og retten til å avgi stemme.»
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 57 Det Antal
Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge, bestemmes til 169. Riget inddeles i 19 Valgdistrikter. 150 af Storthingsrepræsentanterne blive at
vælge som Distriktsrepræsentanter og de øvrige 19 som Udjævningsrepræsentanter. Ethvert Valgdistrikt skal have 1 Udjævningsmandat.
Det Antal Storthingsrepræsentanter, som
bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af
en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere
samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar
hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8
Point. Beregningen bliver at foretage hvert ottende Aar. Nærmere Bestemmelser om Rigets Inddeling i
Valgdistrikter og Storthingsmandaternes Fordeling paa Valgdistrikterne
fastsættes ved Lov. | § 57 Det skal
velges 169 stortingsrepresentanter. Riket
inndeles i 19 valgdistrikter. 150 av stortingsrepresentantene
skal velges som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Hvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat. Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall innbyggere samt areal, og hele rikets
antall innbyggere samt areal. I denne beregning gir hver innbygger
1 poeng og hver kvadratkilometer 1,8 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år. Nærmere bestemmelser om
rikets inndeling i valgdistrikter og stortingsmandatenes fordeling
på valgdistriktene fastsettes ved lov. | § 57 Det skal
veljast 169 stortingsrepresentantar. Riket
blir inndelt i 19 valdistrikt. 150 av stortingsrepresentantane
skal veljast som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar. Kvart valdistrikt skal ha 1 utjamningsmandat.
Talet på stortingsrepresentantar som skal
veljast frå kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet
mellom innbyggjartalet og flatevidda i distriktet på den eine sida
og innbyggjartalet og flatevidda i heile riket på den andre sida.
I denne utrekninga gjev kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer
1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år. Nærare føresegner om korleis riket skal delast
i valdistrikt, og korleis stortingsmandata skal delast mellom valdistrikta,
blir fastsette i lov. |
Utvalgets merknader
Denne paragrafen er relativt lang og vanskelig tilgjengelig.
Utvalget har derfor forsøkt å forenkle teksten og gjøre den mer
leservennlig uten å påvirke meningsinnholdet, jf. for eksempel forenklingene
i første og tredje ledd.
I femte ledd er det
gjort mer omfattende endringer, men heller ikke her har det konsekvenser
for meningsinnholdet. En del omstendelige formuleringer er kortet
ned, for eksempel er «bestemmes paa Grundlag af en Beregning af
Forholdet mellem» end-ret til «beregnes på grunnlag av forholdet
mellom» på bokmål og «utrekna på grunnlag av høvet mellom …» på
nynorsk.
Også selve beregningen er beskrevet på en gans-ke
vanskelig måte i den gjeldende teksten. Det er ikke «Forholdet mellem
hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal
Indvaanere samt Areal» som skal beregnes, men forholdet mellom disse
to størrelsene når innbyggertallet i både distriktet og landet er
ganget med 1 og arealet i distriktet og landet er ganget med 1,8.
For å få dette klarere frem har utvalget delt fjerde ledd første
punktum i to. I nye annet punktum er det presisert at det «I denne
beregningen/utrekninga», det vil si ved utregningen av forholdet
mellom distriktets innbyggertall pluss areal og landets innbyggertall
pluss areal, skal gis 1 poeng for hver innbygger og 1,8 poeng for
hver kvadratkilometer.
I nynorskversjonen har utvalget brukt det tradisjonelle
og gjennomsiktige ordet flatevidd for areal, selv om areal også
er god nynorsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 58 Valgthingene
afholdes særskilt for hver Kommune. Paa Valgthingene stemmes der
direkte paa Storthingsrepræsentanter med Varamænd for det hele Valgdistrikt. | § 58 Valgtingene
holdes særskilt for hver kommune. På valgtingene stemmes det direkte
på stortingsrepresentanter med vararepresentanter for hele valgdistriktet. | § 58 Valtinga
blir haldne særskilt for kvar kommune. På valtinga blir det røysta
direkte på stortingsrepresentantar med vararepresentantar for heile
valdistriktet. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 59 Valget af
Distriktsrepræsentanter foregaar som Forholdstalsvalg, og Mandaterne
fordeles mellem Partierne efter nedenstaaende Regler. De sammenlagte Stemmetal for hvert Parti inden
de enkelte Valgdistrikter blive at dele med 1,4; 3; 5 og 7 og saaledes
videre indtil Stemmetalet er delt saa mange Gange som det Antal
Mandater vedkommende Parti kan forventes at faa. Det Parti, der
efter det Foranstaaende faar den største Kvotient, tildeles det
første Mandat, medens det næste Mandat tilfalder det Parti, der
har den næst største Kvotient, og saaledes videre, indtil alle Mandater
ere fordelede. Listeforbund er ikke tilladt.
Udjævningsmandaterne fordeles mellem de
i Udjævning deltagende Partier paa Grundlag af Forholdet mellem
de sammenlagte Stemmetal for de enkelte Partier i det hele Rige
i det Øiemed at opnaa størst mulig Forholdsmessighed Partierne imellem.
Ved en tilsvarende Anvendelse for det hele Rige og for de i Udjævningen deltagende
Partier af Reglerne om Fordelingen af Distriktsmandaterne angives,
hvor mange Storthingsmandater hvert Parti ialt skal have. Partierne
faar sig derefter tildelt saa mange Udjævningsmandater, at de tilsammen
med de allerede tildelede Distriktsmandater udgjøre et saa stort
Antal Storthingsmandater som vedkommende Parti efter den foranstaaende Angivelse
skal have. Har et Parti allerede ved Fordelingen af Distriktsmandaterne
faaet et større Antal Mandater, end hvad det efter foranstaaende
Angivelse skal have, skal der foretages ny Fordeling af Udjævningsmandaterne udelukkende
mellem de øvrige Partier, saaledes at der bortsees fra det Stemmetal
og de Distriktsmandater, som det først nævnte Parti har opnaaet.
Intet Parti kan tildeles noget Udjævningsmandat
medmindre det har faaet mindst 4 Procent af det samlede Stemmetal
for det hele Rige. Nærmere Bestemmelser
om Fordelingen af Partiernes Udjævningsmandater paa Valgdistrikterne
fastsættes ved Lov. | § 59 Valget av
distriktsrepresentanter foregår som forholdstallsvalg, og mandatene
fordeles mellom partiene etter reglene nedenfor. Stemmetallet
for hvert parti i de enkelte valgdistrikter skal deles med 1,4;
3; 5; 7 og så videre. Det første mandat tilfaller det parti som
får den største kvotient, det neste mandat tilfaller det parti som
får den nest største kvotient, og så videre inntil alle mandater
er fordelt. Listeforbund er ikke tillatt. Med sikte på å oppnå størst mulig overensstemmelse
mellom stemmetall og representasjon fordeles utjevningsmandatene
mellom de partier som er med i utjevningen, på grunnlag av forholdet mellom
deres stemmetall i hele riket. Hvor mange stortingsmandater hvert
parti i alt skal ha, finnes ved å anvende reglene om fordeling av
distriktsmandater tilsvarende for hele riket for de partier som
deltar i utjevningen. Deretter får hvert parti tildelt så mange
utjevningsmandater at de til sammen med de allerede tildelte distriktsmandater
utgjør et så stort antall stortingsmandater som partiet i alt skal
ha. Har et parti allerede ved fordelingen av distriktsmandatene
fått et større antall mandater enn det skulle hatt etter angivelsen
ovenfor, skal utjevningsmandatene fordeles bare mellom de andre
partier, således at det ses bort fra det stemmetall og de distriktsmandater
som det førstnevnte parti har oppnådd. Intet
parti kan tildeles utjevningsmandat med mindre det har fått minst
4 prosent av det samlede stemmetall for hele riket. Nærmere bestemmelser om hvordan partienes utjevningsmandater
skal fordeles på valgdistriktene, fastsettes ved lov. Alternativt annet ledd første punktum: Stemmetallet for hvert parti i de enkelte valgdistrikter
skal deles med 1,4; 3; 5; 7 og så videre inntil det er delt så mange
ganger som det antall mandater vedkommende parti kan forventes å
få. | § 59 Valet av
distriktsrepresentantar er eit høvestalsval, og mandata blir delte
mellom partia etter reglane nedanfor. Røystetalet
for kvart parti i kvart valdistrikt skal delast med 1,4; 3; 5; 7
og så bortetter. Det fyrste mandatet går til det partiet som får
den største kvotienten, det neste mandatet går til det partiet som får
den nest største kvotienten, og så bortetter til alle mandata er
utdelte. Listesamband er ulovleg. Med sikte på best mogleg samsvar mellom røystetal
og representasjon blir utjamningsmandata delte mellom dei partia
som er med i utjamninga, på grunnlag av høvet mellom røystetala
deira i heile riket. Kor mange stortingsmandat kvart parti skal
ha i alt, finn ein ved å nytte reglane for tildeling av distriktsmandat
tilsvarande for heile riket for dei partia som er med i utjamninga.
Så får kvart parti tildelt så mange utjamningsmandat attåt distriktsmandata
det alt har fått, at det til saman utgjer så mange stortingsmandat som
partiet skal ha i alt. Har eit parti alt ved utdelinga av distriktsmandata
fått fleire mandat enn det skulle hatt etter framgangsmåten ovanfor,
skal utjamningsmandata delast berre mellom dei andre partia, såleis
at ein ser bort frå det røystetalet og dei distriktsmandata som
det fyrstnemnde partiet har fått. Ingen
parti kan få utjamningsmandat utan å ha fått minst 4 prosent av
det samla røystetalet for heile riket. Nærare
føresegner om korleis utjamningsmandata til partia skal delast mellom
valdistrikta, blir fastsette i lov. Alternativt andre ledd fyrste punktum: Røystetalet for kvart parti i kvart valdistrikt
skal delast med 1,4; 3; 5; 7 og så bortetter til det er delt så
mange gonger som talet på mandat vedkommande parti kan ventast å
få. |
Utvalgets merknader
Dette er en av de lengste paragrafene i Grunnloven,
og kanskje den som er vanskeligst tilgjengelig. Utvalget har derfor
forsøkt å forenkle teksten og gjøre den mer leservennlig uten å
påvirke meningsinnholdet.
For eksempel er «De sammenlagte Stemmetal» forenklet
til «stemmetallet» både i annet og fjerde ledd, ettersom et stemmetall allerede per definisjon er
noe sammenlagt og det ikke er noen annen «sammenlegging» inne i
bildet her.
I annet ledd første
punktum har utvalget også utelatt presiseringen av at stemmetallet
skal deles på de oppgitte faktorene «og saaledes videre indtil Stemmetalet
er delt saa mange Gange som det Antal Mandater vedkommende Parti
kan forventes at faa». Etter utvalgets mening er denne presiseringen
ikke nødvendig, den gjør bestemmelsen så lang at den blir svært
vanskelig å forstå, og den er til dels forvirrende. Det som ligger
i den, er at man ikke trenger å dele partiets stemmetall flere ganger
etter at alle mandatene er utdelt. Men strengt tatt kan man ikke
på forhånd (på grunnlag av en «forventning») avgjøre nøyaktig hvor
mange ganger tallet skal deles. Dessuten er det neppe noe stort
problem om stemmetallet blir delt en gang for mye, for resultatet
av den siste delingen vil uansett ikke gi noen uttelling.
I tilfelle det likevel oppfattes som et problem
at denne utregningsveiledningen utelates, har utvalget utformet
et alternativ til annet ledd annet punktum der
hele den nevnte passusen er beholdt.
Fjerde ledd, som
er svært langt og vanskelig tilgjengelig, er i betydelig grad skrevet
om, forenklet og til dels presisert. Formålet med bestemmelsen,
«i det Øiemed at opnaa størst mulig Forholdsmessighed Partierne
imellem», er flyttet fra slutten av første punktum til innledningen
av bestemmelsen. Utvalget har også presisert hva slags «Forholdsmessighed» det
er tale om, nemlig «overensstemmelse/samsvar mellom stemmetall/røystetal
og representasjon». Også annet, tredje og fjerde punktum er skrevet
om og forenklet. Etter utvalgets mening trer innholdet av bestemmelsene
klarere frem med en litt annen ordstilling, samtidig som enkelte
unødvendige ord er tatt ut. Forenklingene innebærer altså ingen
innholdsendringer. Det samme gjelder forenklingene i femte og sjette
ledd.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 60 Hvorvidt
og under hvilke Former de Stemmeberettigede kunne afgive deres Stemmesedler
uden personligt Fremmøde paa Valgthingene bestemmes ved Lov. | § 60 Hvorvidt
og hvordan de stemmeberettigede kan avgi sine stemmer uten å møte
personlig på valgtingene, bestemmes ved lov. | § 60 Om og korleis
dei røysteføre kan røyste utan å møte personleg på valtinga, blir
fastsett i lov. |
Utvalgets merknader
Uttrykket «Hvorvidt og under hvilke Former»
er her forenklet til «Hvorvidt og hvordan / Om og korleis». Det
ligger ingen meningsendring i dette.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 61 Ingen kan
vælges til Repræsentant uden at være stemmeberettiget. | § 61 Ingen kan
velges til representant uten å ha stemmerett. | § 61 Ingen kan
veljast til representant utan å ha røysterett. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 62 De Tjenestemænd,
der ere ansatte ved Statsraadets Kontorer, Statssekretærerne og
de politiske Raadgivere dog undtagne, kunne ikke vælges til Repræsentanter. Det
samme gjælder Høiesterets Medlemmer, og Tjenestemænd, der ere ansatte
ved Diplomatiet eller Konsulatvæsenet. Statsraadets
Medlemmer kunne ikke møde paa Storthinget som Repræsentanter, saalænge
de have Sæde i Statsraadet. Ei heller kunne Statssekretærerne møde
som Repræsentanter, saalænge de beklæde deres Embeder, og de politiske
Raadgivere ved Statsraadets Kontorer kunne ikke møde paa Storthinget,
saalænge de indehave deres Stillinger. | § 62 De tjenestemenn
som er ansatt ved statsrådets kontorer, bortsett fra statssekretærer
og de politiske rådgivere, kan ikke velges til rep-resentanter.
Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer og tjenestemenn som er
ansatt i utenrikstjenesten. Statsrådets
medlemmer kan ikke møte på Stortinget som representanter så lenge
de har sete i statsrådet. Heller ikke statssekretærene kan møte
som representanter så lenge de er i embetet, og de politiske rådgivere
ved statsrådets kontorer kan ikke møte på Stortinget så lenge de
innehar sine stillinger. Alternativt
første ledd annet punktum: Det samme
gjelder Høyesteretts medlemmer og tjenestemenn som er ansatt i diplomatiet
eller konsulatvesenet. | § 62 Tenestemenn
som er tilsette ved statsrådskontora, bortsett frå statssekretærar
og politiske rådgjevarar, kan ikkje veljast til representantar.
Det same gjeld medlemmene av Høgsterett og tenestemenn som er tilsette
i utanrikstenesta. Medlemmer av statsrådet
kan ikkje møte på Stortinget som representantar så lenge dei har
sete i statsrådet. Heller ikkje statssekretærane kan møte som representantar
så lenge dei er i embetet, og dei politiske rådgjevarane ved statsrådskontora
kan ikkje møte på Stortinget så lenge dei har stillingane sine.
Alternativt fyrste ledd
andre punktum: Det same gjeld medlemmene av
Høgsterett og tenestemenn som er tilsette i diplomatiet eller konsulatstellet. |
Utvalgets merknader
I første ledd annet
punktum er «Diplomatiet eller Konsulatvæsenet» endret til samlebegrepet
«utenrikstjenesten/utanrikstenesta», som i § 22 første ledd annet
punktum. Om det ses som et problem at to mer presise ord erstattes
med ett felles begrep, har utvalget også utformet en alternativ versjon av første ledd annet
punktum der de to ordene er beholdt (på nynorsk er «Konsulatvæsenet»
oversatt med «konsulatstellet»).
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 63 Enhver,
som vælges til Repræsentant, er pligtig til at modtage Valget, medmindre:
a. Han er valgt udenfor det Valgdistrikt,
indenfor hvilket han er stemmeberettiget. b.
Han har mødt som Repræsentant paa alle Storthing efter forrige Valg.
d. Han er Medlem af et politisk Parti,
og han er valgt paa en Valgliste der ikke udgaar fra dette Parti.
Regler for inden hvilken Tid og paa hvilken
Maade den som har Ret til at negte Valg, skal gjøre denne Ret gjældende,
fastsættes ved Lov. Det skal ligeledes ved
Lov bestemmes, inden hvilken Tid og paa hvilken Maade En, som vælges
til Repræsentant for to eller flere Valgdistrikter, skal afgive Erklæring
om, hvilket Valg han vil modtage. | § 63 Den som
velges til representant, har plikt til å motta valget, med mindre
vedkommende a) er valgt utenfor det valgdistrikt
der hun eller han har stemmerett, b) har
møtt som representant på alle storting etter forrige valg, d) er medlem av et politisk parti og valgt
på en valgliste som ikke utgår fra dette parti. Frist
og fremgangsmåte for å gjøre retten til å nekte valg gjeldende fastsettes
ved lov. Det skal likeledes bestemmes ved
lov når og hvordan en som er valgt til representant for to eller flere
valgdistrikter, skal avgi erklæring om hvilket valg hun eller han
vil motta. Alternativ
første ledd bokstav a: a) er valgt
utenfor det valgdistrikt der han har stemmerett, Alternativt tredje ledd: Det
skal likeledes bestemmes ved lov når og hvordan en som er valgt
til representant for to eller flere valgdistrikter, skal avgi erklæring
om hvilket valg han vil motta. | § 63 Den som
blir vald til representant, har plikt til å ta imot valet, om vedkommande
ikkje a) er vald utanfor det valdistriktet
der ho eller han har røysterett, b) har
møtt som representant på alle storting etter førre val, d) er medlem av eit politisk parti og vald
på ei valliste som ikkje går ut frå dette partiet. Frist og framgangsmåte for å gjere retten til
å nekte val gjeldande blir fastsett i lov. Like
eins skal det fastsetjast i lov når og korleis ein som er vald til
representant for to eller fleire valdistrikt, skal gje fråsegn om
kva val ho eller han vil ta imot. Alternativ fyrste ledd bokstav a: a) er vald utanfor det valdistriktet der han
har røysterett, Alternativt
tredje ledd: Like eins skal det fastsetjast
i lov når og korleis ein som er vald til representant for to eller
fleire valdistrikt, skal gje fråsegn om kva val han vil ta imot. |
Utvalgets merknader
Første ledd bokstav
a i denne paragrafen er gjort kjønnsnøytral ved at «hun/ho eller»
er satt inn foran «han», se de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.2.
Det samme er gjort i paragrafens tredje ledd. Ettersom
dette innebærer en reell endring av den gjeldende teksten, har utvalget
også utformet alternative formuleringer
av første ledd bokstav a og av tredje ledd.
Formuleringene i annet og tredje ledd er dessuten forenklet noe.
I annet ledd er «inden hvilken Tid og paa hvilken Maade» forenklet
til «Frist og fremgangsmåte/framgangsmåte». I tredje ledd er den samme
formuleringen forenklet til «når og hvordan/korleis». Forskjellen
i uttrykksmåte bygger på rent språklige vurderinger og innebærer
ingen realitetsforskjeller.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 64 De valgte
Repræsentanter forsynes med Fuldmagter, hvis Lovlighed bedømmes
af Storthinget. | § 64 De valgte
representanter blir tildelt fullmakter. Stortinget avgjør om fullmaktene
er lovlige. | § 64 Dei valde
representantane får tildelt fullmakter. Stortinget avgjer om fullmaktene
er lovlege. |
Utvalgets merknader
Denne paragrafen omhandler to separate forhold og
er delt i to punktumer i de moderniserte versjonene. Den noe gammelmodige
bruken av pronomenet hvis er unngått
uten at innholdet er påvirket.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 65 Enhver Repræsentant
og indkaldt Varamand erholder af Statskassen Godtgjørelse bestemt
ved Lov for Reiseomkostninger til og fra Storthinget og fra Storthinget til
sit Hjem og tilbage igjen under Ferier af mindst 14 Dages Varighed. Desuden tilkommer han Godtgjørelse ligeledes
bestemt ved Lov for Deltagelse i Storthinget. | § 65 Alle representanter
og innkalte vararepresentanter mottar av statskassen lovbestemt
godtgjørelse for omkostninger til reiser til og fra Stortinget og
fra Stortinget til sitt hjem og tilbake igjen under ferier på minst
14 dager. Dessuten mottar de lovbestemt
godtgjørelse for deltagelse i Stortinget. | § 65 Alle representantar
og innkalla vararepresentantar får frå statskassa lovfastsett godtgjersle
for kostnader til reiser til og frå Stortinget og frå Stortinget
til heimen og attende under feriar på minst 14 dagar. Dessutan får dei lovfastsett godtgjersle for
deltaking på Stortinget. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
«Reiseomkostninger til og fra Storthinget» endret til det noe mer
presise «omkostninger/kostnader til reiser til og fra/frå Stortinget». Videre
er «under Ferier af mindst 14 Dages Varighed» forenklet til «ferier/feriar
på minst 14 dager/dagar». Det siste er i tråd med vanlig uttrykksmåte
og dessuten med ordbruken i ferieloven, der det blant annet i § 5
heter «…ferie på 6 virkedager».
I annet ledd er «Godtgjørelse
ligeledes bestemt ved Lov» forenklet til «lovbestemt godtgjørelse
/ lovfastsett godtgjersle». Det ligger ingen realitetsendringer
i disse forenklingene.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 66 Repræsentanterne
ere paa deres Reise til og fra Storthinget, samt under deres Ophold
der, befriede fra personlig Heftelse, medmindre de gribes i offentlige
Forbrydelser, ei heller kunne de udenfor Storthingets Forsamlinger
drages til Ansvar for deres der ytrede Meninger. Efter den der vedtagne Orden
er Enhver pligtig at rette sig. | § 66 På sin reise
til og fra Stortinget samt under sitt opphold der er representantene
fritatt fra pågripelse, med mindre de gripes i offentlige forbrytelser.
For meninger ytret i Stortingets forsamlinger kan de ikke trekkes
til ansvar utenfor disse forsamlinger. Alle har plikt til å rette
seg etter den orden som er vedtatt av Stortinget. Alternativt første punktum: På sin reise til og fra Stortinget samt under
sitt opphold der er representantene fritatt fra personlig heftelse,
med mindre de gripes i offentlige forbrytelser. | § 66 På reisa
til og frå Stortinget og medan dei er der, er representantane fritekne
frå pågriping, om dei ikkje blir gripne i offentlege brots-verk.
For meiningar ytra i forsamlingane til Stortinget kan dei ikkje dragast
til ansvar utanfor desse forsamlingane. Alle har plikt til å rette
seg etter den ordenen som er vedteken av Stortinget. Alternativt første punktum: På reisa til og frå Stortinget og medan dei
er der, er representantane fritekne frå personleg hefting, om dei
ikkje blir gripne i offentlege brotsverk. |
Utvalgets merknader
Utvalget har delt første punktum i to fordi
det omhandler to separate forhold. Bestemmelsen blir dermed lettere
å lese. Ordet heftelse i nye første punktum
kan ifølge Norsk Riksmålsordbok forstås både
som ’forpliktelse som hviler på en fast eiendom’ og som ’pågripelse;
arrestasjon; fengsling’. I paragrafen her er ordet klart nok brukt
i den sistnevnte betydningen. I Castberg I
s. 278 er det gitt klart uttrykk for at bestemmelsen gir stortingsrepresentantene
et vern både mot personlig arrest i sivile saker (som ikke lenger
praktiseres) og mot arrestasjon og fengsling i straffesaker. I Andenæs/Fliflet s. 160 heter det at bestemmelsen
«gir en viss beskyttelse mot det som i straffeprosessloven kalles
pågripelse og varetektsfengsel». Vilkårene for at politiet kan foreta
pågripelse i straffesaker, er angitt i straffeprosessloven § 171
f. I § 183 er det fastsatt at dersom påtalemyndigheten vil «beholde
den pågrepne», må den fremstille vedkommende for tingretten med
begjæring om fengsling. Før en fengsling i straffeprosessuell sammenheng
vil det altså ha skjedd en pågripelse. Ettersom pågripelse dermed
er mer grunnleggende og omfattende enn fengsling og
dessuten er det ordet som brukes om det at politiet fysisk anholder
noen, har utvalget brukt dette som erstatning for heftelse. Utvalget
har likevel formulert et alternativt første punktum
der ordet heftelse/hefting er beholdt.
I setningen «ei heller kunne de udenfor Storthingets
Forsamlinger drages til Ansvar for deres der ytrede Meninger» ligger
det en tvetydighet, ettersom «der» kan peke tilbake på «udenfor Storthingets Forsamlinger». Bestemmelsen
skal åpenbart ikke forstås slik; den gir tvert imot representantene
en beskyttelse mot å bli trukket til ansvar utenfor Stortinget for
meninger som er ytret i en av Stortingets
forsamlinger. Utvalget har omformulert nye annet punktum for å få dette
klarere frem. Med «Storthingets Forsamlinger» siktes det ikke bare
til Stortinget i plenum, men også Stortingets komiteer, presidentskapet
og Stortingets organer for øvrig (jf. Fliflet s.
283). (Det er hevdet at også Riksretten er omfattet (jf. Castberg II s. 282), men det må sies å
være mer usikkert.) Bestemmelsen innebærer både at ytringen må ha
falt i en av disse «Storthingets Forsamlinger», og at representanten bare
kan trekkes til ansvar i en av disse forsamlingene. I utvalgets
forslag til nytt annet punktum er dette presisert.
I siste punktum pålegges en plikt til å rette
seg etter «den der vedtagne Orden». Også her kan det være uklart
hva «der» peker tilbake på. Men det er en sikker tolkning at det
her siktes til en orden vedtatt av Stortinget (se Castberg II s. 282). Denne orden har i lang
tid blitt kalt «Stortingets forretningsorden». Det er imidlertid
ikke gitt at Stortinget bare kan gi én orden; Stortinget står fritt
til å gi flere «ordener» med forskjellig innhold, og plikten i § 66
siste punktum vil i så fall gjelde alle. (Det kan hevdes at det er gitt flere slike «ordener», jf. for
eksempel bevilgningsreg-lementet og reglementet om register for
stortingsrep-resentantenes verv og økonomiske interesser.) Utvalget
har derfor ikke presisert bestemmelsen til bare å gjelde Stortingets
forretningsorden, men har beholdt det ubestemte i «den orden/ordenen»
som er vedtatt av Stortinget.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 67 De paa forestaaende
Maade valgte Repræsentanter udgjøre Kongeriget Norges Storthing. | § 67 De representanter
som er valgt på forannevnte måte, utgjør Kongeriket Norges Storting. | § 67 Representantane
som er valde på den ovannemnde måten, utgjer Kongeriket Noregs Storting. |
Utvalgets merknader
Utvalget har her beholdt kursiveringen av Storting.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 68 Storthinget
sammentræder i Almindelighed den første Søgnedag i Oktober Maaned
hvert Aar i Rigets Hovedstad, medmindre Kongen paa Grund af overordentlige
Omstændigheder, saasom fiendtligt Indfald eller smitsom Syge, dertil
bestemmer en anden Kjøbstad i Riget. Saadan Bestemmelse maa da betimelig
bekjendtgjøres. | § 68 Stortinget
trer i alminnelighet sammen i rikets hovedstad den første hverdag
i oktober måned hvert år, med mindre kongen på grunn av usedvanlige
omstendigheter, så som fiendtlig angrep eller smittsom sykdom, velger
en annen by i riket. En slik avgjørelse må gjøres kjent i tide. | § 68 Stortinget
kjem i regelen saman i hovudstaden den fyrste kvardagen i oktober
kvart år, om ikkje kongen på grunn av usedvanlege omstende, så som
fiendsleg åtak eller smittsam sjukdom, vel ein annan by i riket.
Ei slik avgjerd må gjerast kjend i tide. |
Utvalgets merknader
Som i § 18 har utvalget oversatt «i Almindelighed»
med i regelen på nynorsk. Søgnedag viser til alle dager unntatt
søndager og helligdager og andre høytidsdager. Det har altså akkurat
den samme betydningen som hverdag, som
ifølge Bokmålsordboka betyr ’alle ukedagene
unntatt søndag og andre helligdager’. Det er ikke uvanlig å oppfatte hverdag som alle dager unntatt lørdag og søndag og hellig- og høytidsdager,
det vil si bare fem dager i uken, men dette kan ikke være noe hinder
for å velge hverdag, som uansett vil
bli riktig tolket.
Ordet betimelig i
siste punktum har ikke noen ekvivalent på moderne norsk som dekker
alle tenkelige betydninger. Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan det
forstås både som ‘i god tid; tidsnok’ og som ‘tilbørlig; som er
på sin plass’. Det er ganske klart i den førstnevnte betydningen
ordet er brukt i paragrafen her. Ordet er ikke særskilt kommentert
i noen av de juridiske verkene utvalget har hatt tilgang til. Men bakgrunnen
for bestemmelsen kan finnes i Adler og Falsens grunnlovsutkast,
der § 71 var formulert slik:
«Kongen udstæder et Convocations-Brev, i hvilket
han bestemmer Stedet, hvor Rigsforsamlingen møder, og som omsendes
saa betimeligen, at det kan oplæses fra Prædikestolene i hele Riget
den første Advents-Søndag i det Aar, som gaaer foren Forsamlings-Aaret.»
«Betimeligen» brukes åpenbart her i betydningen ‘tidsnok’.
Utvalget har presisert denne betydningen ved å bruke i tide på begge målformer.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 69 Naar Storthinget
ikke er samlet, kan det sammenkaldes af Kongen dersom han finder
det fornødent. | § 69 Når Stortinget
ikke er samlet, kan det sammenkalles av kongen dersom han mener
det er nødvendig. | § 69 Når Stortinget
ikkje er samla, kan kongen kalle det saman dersom han meiner det
trengst. |
Utvalgets merknader
Her er «finder det fornødent» erstattet med
«mener det er nødvendig» på bokmål og «meiner det trengst» på nynorsk.
Det er ingen forskjell i meningsinnhold mellom disse formuleringene.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 71 Storthingets
Medlemmer fungere som saadanne i fire paa hinanden følgende Aar. | § 71 De valgte
representanter er medlemmer av Stortinget i fire sammenhengende
år. Alternativt: § 71 Stortingets medlemmer
er valgt for fire sammenhengende år. | § 71 Dei valde
representantane er medlemmer av Stortinget i fire år på rad. Alternativt: § 71 Medlemmene av
Stortinget er valde for fire år på rad. |
Utvalgets merknader
Denne bestemmelsen fastsetter ikke bare stortingsperiodenes
lengde, men innebærer også en presisering av at vervet som stortingsrepresentant
er kontinuerlig og varer helt frem til neste stortingsperio-de.
Det hadde større betydning å presisere dette tidligere, da Stortinget
ikke var kontinuerlig samlet, og særlig før 1869, da Stortinget
ordinært bare var samlet hvert tredje år. Stortingsrepresentantene
hadde vervet i hele perioden, også utenom samlingstiden, og kunne
for eksempel bli innkalt til «overordentlige» storting. Frem til
1990 lød bestemmelsen slik:
«Storthingets Medlemmer fungere som saadanne i fire
paa hinanden følgende Aar, saavel ved overordentlige som ved de
ordentlige Storthing, der imidlertid holdes.»
Bestemmelsen har alltid vært tolket slik at
den pålegger representantene en plikt til å stå i vervet ut perioden,
og altså ikke har rett til å frasi seg det (jf. Castberg I
s. 276).
Fungere slik det
er brukt her, betyr ‘utføre en virksomhet; virke; være i en bestemt
(særl. embedsmessig, funksjonærmessig) virksomhet (ofte midlertidig,
istedenfor den egentlige innehaver av vervet)’ (Norsk
Riksmålsordbok). Etter utvalgets mening er ordet lite brukt
i denne betydningen i dag, og det er lite egnet til å få frem representantenes
plikt til å stå i vervet. Utvalget har derfor endret «fungere som saadanne»
til «er medlemmer av Stortinget». Med denne formuleringen går det
frem at bestemmelsen også pålegger en plikt til
å stå i vervet i hele fireårsperioden.
Med denne formuleringen må subjektet i setningen
uttrykkes annerledes, for man kan ikke godt skrive «Stortingets
medlemmer er medlemmer av Stortinget». Men bestemmelsen slår som
nevnt fast at de som er valgt til representanter, plikter å stå
i vervet i hele fireårsperioden. Etter utvalgets mening kan det derfor
ikke innebære noen innholdsmessig endring om det presiseres at det
er «De valgte representanter / Dei valde representantane» som er
medlemmer av Stortinget i fire år.
I tilfelle denne tilføyelsen anses som en for
stor endring, har utvalget også utformet et alternativ der den
gjeldende setningsbygningen er beholdt. I alternativet har utvalget
erstattet «fungere» med «er valgt/valde for», jf. begrunnelsen ovenfor.
Etter utvalgets mening er imidlertid dette alternativet en dårligere
formulering, ettersom den ikke får klart frem at bestemmelsen også
pålegger en plikt til å stå i vervet i
hele fireårsperioden.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 73 Storthinget
udnævner en Præsident, fem Vice-Præsidenter og to Sekretærer. Storthing
kan ikke holdes, medmindre mindst Halvdelen af dets Medlemmer ere
tilstede. Dog kan ikke Grundlovsforslag behandles, medmindre mindst
to Trediedele af Storthingets Medlemmer ere tilstede. | § 73 Stortinget
utnevner en president, fem visepresidenter og to sekretærer. Storting
kan bare holdes dersom minst halvparten av medlemmene er til stede.
Grunnlovsforslag kan bare behandles dersom minst to tredjedeler
av Stortingets medlemmer er til stede. | § 73 Stortinget
utnemner ein president, fem visepresidentar og to sekretærar. Storting
kan berre haldast dersom minst helvta av medlemmene er til stades.
Grunnlovsframlegg kan berre behandlast dersom minst to tredjedelar
av medlemmene er til stades. |
Utvalgets merknader
I annet punktum er det dobbelt nektende «kan ikke
holdes, medmindre mindst» endret til «bare holdes / berre haldast
dersom minst». Tilsvarende endring er gjort i annet punktum. På
nynorsk er «Stortingets» tatt bort i siste punktum for å unngå en
unødvendig genitivskonstruksjon. Meningen er uendret; i denne paragrafen
kan man umulig lese inn andre medlemmer enn medlemmer av Stortinget.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 74 Saasnart
Storthinget har konstitueret sig, aabner Kongen eller den, han dertil
beskikker, dets Forhandlinger med en Tale, hvori han underretter
det om Rigets Tilstand og de Gjenstande, hvorpaa han især ønsker
at henlede Storthingets Opmærksomhed. Ingen Deliberation maa finde
Sted i Kongens Nærværelse. Naar Storthingets
Forhandlinger ere aabnede, have Statsministeren og Statsraaderne
Ret til at møde i Storthinget og lige med sammes Medlemmer, dog
uden at afgive Stemme, at deltage i de forefaldende Forhandlinger,
forsaavidt disse holdes for aabne Døre, men i de Sager, som forhandles for
lukkede Døre, kun forsaavidt det af Storthinget maatte tilstedes. | § 74 Så snart
Stortinget har konstituert seg, åpner kongen eller den han utpeker
til det, forhandlingene med en tale om rikets tilstand og de forhold
som han især ønsker å lede Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen
drøftelser må finne sted i kongens nærvær. Når
Stortingets forhandlinger er åpnet, har statsministeren og statsrådene
rett til å møte i Stortinget og på lik linje med dets egne medlemmer
delta i forhandlingene når de holdes for åpne dører, men uten å
avgi stemme. I de saker som behandles for lukkede dører, gjelder
dette bare når Stortinget tillater det. | § 74 Så snart
Stortinget har konstituert seg, opnar kongen eller den han set til
det, forhandlingane med ei tale om tilstanden i riket og dei emna
han særleg vil gjere Stortinget merksam på. Inga drøfting må skje
med kongen til stades. Når forhandlingane
i Stortinget er opna, har statsministeren og statsrådane rett til
å møte i Stortinget og til liks med medlemmene der ta del i forhandlingane
når dei blir haldne for opne dører, men utan å røyste. I saker som
blir behandla for stengde dører, gjeld dette berre når Stortinget
gjev løyve til det. |
Utvalgets merknader
Ordet beskikke i første ledd første punktum er and-re steder
erstattet med utnevne/utnemne, se de
generelle merknadene om dette i punkt 3.4.7. Med utnevne siktes
det som regel til en mer permanent tilsetting i en stilling eller
et verv, for eksempel som embetsmann. Men i denne paragrafen handler
det om at kongen gir noen andre i oppgave å åpne Stortinget. I Aschehoug I s. 489 slås det fast at:
«Det staaer Kongen frit for at bemyndige enten den
Norske Regjerings Formand eller endog hvemsomhelst anden til at
aabne Storthinget.»
Siste gang noen andre enn kongen åpnet Stortinget,
var i 1990, da kronprins Harald gjorde det fordi kong Olav var syk
(men kronprinsen opptrådte da som regent med hjemmel i § 41).
På denne bakgrunn passer det dårlig med utnevne for beskikke i
§ 74. Utpeke står som synonym for beskikke i Norsk
Riksmålsordbok. Etter utvalgets vurdering er det dekkende
her. På nynorsk har utvalget brukt «set til det», som her er den
enkleste måten å uttrykke det samme på.
I annet punktum er «Deliberation» endret til «drøftelse/drøfting».
Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan deliberasjon bety ’overveielse, drøftelse;
rådslagning’. Det er også naturlig å forstå bestemmelsen slik at
den sikter til ordskiftet eller den nærmere
behandlingen av saker i Stortinget. Det er ikke noe forbud mot at
kongen overværer «forhandlingene» for øvrig. De helt innledende
forhandlingene må han jo overvære ettersom han skal åpne dem. Etter
utvalgets vurdering gir drøftelse/drøfting dekkende
og klart uttrykk for dette meningsinnholdet.
I første ledd er dessuten «en Tale, hvori han
underretter det om Rigets Tilstand» forenklet til «en tale om rikets
tilstand / ei tale om tilstanden i riket». Det gir seg selv at når
kongen taler i Stortinget om rikets tilstand, underretter han Stortinget
om det.
Annet ledd omhandler
to ulike forhold og er delt opp i to punktumer. Det blir litt mer
oversiktlig på den måten. Teksten er dessuten forenklet en god del uten
at det ligger noen meningsendring i det.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 75 Det tilkommer
Storthinget: a. at give og ophæve Love;
at paalægge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder,
som dog ikke gjælde udover 31te December i det næst paafølgende
Aar, medmindre de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes; b. at aabne Laan paa Rigets Kredit; c. at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen; d. at bevilge de til Statsudgifterne fornødne
Pengesummer; e. at bestemme, hvor meget aarlig
skal udbetales Kongen til hans Hofstat, og at fastsætte den kongelige
Families Apanage, som dog ikke maa bestaa i faste Eiendomme; f. at lade sig forelægge Statsraadets Protokoller
og alle offentlige Indberetninger og Papirer; g.
at lade sig meddele de Forbund og Traktater, som Kongen paa Statens
Vegne har indgaaet med fremmede Magter; h.
at kunne fordre Enhver til at møde for sig i Statssager, Kongen
og den kongelige Familie undtagen; dog gjælder denne Undtagelse ikke
for de kongelige Prinser, forsaavidt de maatte beklæde Embeder; i. at revidere midlertidige Gage- og Pensionslister
og deri gjøre de Forandringer, det finder fornødne; k. at udnævne fem Revisorer, der aarligen skulle
gjennemse Statens Regnskaber og bekjendtgjøre Extrakter af samme
ved Trykken, hvilke Regnskaber derfor skulle tilstilles disse Revisorer
inden sex Maaneder efter Udgangen af det Aar, for hvilket Storthingets
Bevilgninger ere givne, samt at træffe Bestemmelser angaaende Ordningen
af Decisionsmyndigheden overfor Statens Regnskabsbetjente; l. at udnævne en Person, der ikke er Medlem
af Storthinget, til, paa en Maade som er nærmere bestemt i Lov, at
have Indseende med den offentlige Forvaltning og alle som virke
i dens Tjeneste, for at søge at sikre at der ikke øves Uret mod
den enkelte Borger; m. at naturalisere
Fremmede. | § 75 Det tilkommer
Stortinget a) å gi og oppheve lover; å pålegge
skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som likevel
ikke gjelder etter 31. desember i det nærmest påfølgende år, med mindre
de uttrykkelig fornyes av et nytt storting; b)
å ta opp lån på rikets kreditt; c) å føre
oppsyn med rikets pengevesen; d) å bevilge
de nødvendige pengesummer til statens utgifter; e)
å bestemme hvor mye som årlig skal utbetales kongen til hans hoffstat,
og fastlegge den kongelige families apanasje, som ikke kan bestå
i faste eiendommer; f) å la seg forelegge
statsrådets protokoller og alle offentlige innberetninger og papirer; g) å la seg meddele de folkerettslige avtaler
som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter; h) å kunne gi enhver påbud om å møte for seg
i statssaker, unntatt kongen og den kongelige familie; dette unntak
gjelder likevel ikke for de kongelige prinsesser og prinser hvis
de har embeter; i) å revidere midlertidige lønns-
og pensjonslister og gjøre de forandringer i dem som Stortinget
finner nødvendige; k) å utnevne fem revisorer
som årlig skal se gjennom statens regnskaper og bekjentgjøre utdrag
av dem på trykk; regnskapene skal oversendes disse revisorer innen seks
måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger er
gitt for; og å gi bestemmelser om ordningen av desisjonsmyndigheten
overfor statens regnskapsbetjenter; l) å
utnevne en person som ikke er medlem av Stortinget, til på en måte
som er nærmere bestemt i lov, å føre kontroll med den offentlige
forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, for å hindre at
det øves urett mot den enkelte borger; m)
å gi innfødsrett. Alternativ
bokstav h: h) å kunne gi enhver påbud om
å møte for seg i statssaker, unntatt kongen og den kongelige familie;
dette unntaket gjelder likevel ikke for de kongelige prinser hvis
de har embeter; | § 75 Det høyrer
Stortinget til a) å gje og oppheve lover;
å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører, som
likevel ikkje gjeld etter 31. desember året etter, om dei ikkje
blir uttrykkeleg fornya av eit nytt storting; b)
å ta opp lån på rikets kreditt; c) å føre
oppsyn med pengestellet i riket; d) å løyve
dei pengesummane som trengst til statsutgiftene; e) å fastsetje kor mykje kongen skal få utbetalt
til hoffstaten sin kvart år, og fastsetje den kongelege familiens
apanasje, som ikkje kan vere i fast eigedom; f)
å få seg førelagt protokollane frå statsrådet og alle offentlege
meldingar og papir; g) å få melding om
dei folkerettslege avtalene som kongen har gjort med framande makter
for staten; h) å kunne gje kven som helst påbod
om å møte for seg i statssaker, så nær som kongen og den kongelege
familien; likevel kan dei kongelege prinsessene og prinsane kallast
inn dersom dei har embete; i) å revidere
lister over mellombels løner og pensjonar og gjere dei endringane som
Stortinget meiner trengst; k) å utnemne
fem revisorar som skal sjå gjennom statsrekneskapane kvart år og
kunngjere utdrag av dei på prent; revisorane skal få rekneskapane
tilsende innan seks månader etter utgangen av det året som Stortinget
har gjeve løyvingar for; og å gje føresegner om ordninga av desisjonsmakta
overfor rekneskapstenestemennene til staten; l)
å utnemne ein som ikkje er medlem av Stortinget, som etter nærare
føresegner fastsette i lov skal føre kontroll med den offentlege forvaltninga
og alle som er i offentleg teneste, for å hindre at det blir gjort
urett mot den einskilde borgaren; m) å gje
innføddsrett. Alternativ
bokstav h: h) å kunne gje kven som
helst påbod om å møte for seg i statssaker, så nær som kongen og
den kongelege familien; likevel kan dei kongelege prinsane kallast
inn dersom dei har embete; |
Utvalgets merknader
I bokstav d og i er
«fornødne» erstattet med «nødvendige» på bokmål og «(som) trengst»
på nynorsk, på samme måte som i § 69. Det er ingen forskjell i meningsinnhold
mellom disse formuleringene.
I bokstav e er ordet hoffstat beholdt, jf. begrunnelsen for
dette i merknadene til § 24. Også ordet apanasje,som betyr ’årslønn fra statskassen til
statsoverhode’ (Bokmålsordboka)er beholdt uendret, ettersom det er et
innarbeidet begrep som fremdeles er i bruk.
I bokstav g er «Forbund
og Traktater» endret til «de folkerettslige avtaler / dei folkerettslege
avtalene». Det samme er valgt i § 26, og der bare til erstatning
for «Forbund», jf. den nærmere begrunnelsen for det i merknadene
til den paragrafen. Samlebegrepet «folkerettslige/folkerettslege
avtaler» omfatter både «forbund» og «traktater».
I bokstav h er tatt
inn «prinsesser/prinsessene og» foran «prinser/prinsane» for å gjøre
bestemmelsen kjønnsnøytral, jf. de generelle merknadene om dette i
punkt 3.4.2. Ettersom dette innebærer en reell endring av den gjeldende
teksten, har utvalget også utformet en alternativ formulering
av bokstav h, der bare «prinser/prinsane» er beholdt.
I bokstav k er ordet
«derfor» tatt ut. Det er uklart hva det refererer til; Stortingets
utnevnelse, revisorenes gjennomgåelse av regnskapene eller bekjentgjørelsen.
Ordet er heller ikke nødvendig for regelen om at regnskapene skal
oversendes revisorene innen seks måneder. Også i Grunnlovsforslag
nr. 16 (2007–2008) ble dette ordet tatt ut.
I bokstav m er «naturalisere
Fremmede» endret til «gi innfødsrett / gje innføddsrett». Etter
utvalgets mening er det ikke like naturlig å bruke ordet «fremmede»
i dag. I Bokmålsordboka er naturalisere blant annet forklart som
’gi innfødsrett’. Innfødsrett er dessuten
i bruk som et juridisk begrep med henvisning til Grunnloven § 75
bokstav m. For eksempel heter det i forarbeidene til statsborgerloven
(Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) s. 23):
«Norsk innfødsrett har personer som enten er født
i riket av foreldre som på fødselstidspunktet var norske statsborgere
(undersaatter), eller er født i utlandet av norske foreldre som
på fødselstidspunket ikke var statsborgere av en fremmed stat, jf
Grunnloven § 92 bokstav a og b. I tillegg kan Stortinget gi personer
innfødsrett ved særskilt vedtak etter Grunnloven § 75 bokstav m,
jf § 92 bokstav d. Erverv av innfødsrett ved stortingsvedtak betegnes
‘naturalisasjon’.»
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 76 Enhver Lov
skal først foreslaaes paa Storthinget, enten af dets egne Medlemmer,
eller af Regjeringen ved en Statsraad. Efter
at Forslaget der er antaget, skal ny Deliberation finde Sted i Storthinget,
som enten bifalder eller forkaster det. I sidste Tilfælde skal Forslaget,
med de af Storthinget tilføiede Anmerkninger, på ny tages i Overveielse
af Storthinget, som enten henlægger Forslaget eller antager det
med de nævnte Anmerkninger. Imellem enhver
saadan Deliberation maa, i det mindste, tre Dage hengaa. | § 76 Enhver lov
skal først foreslås på Stortinget, enten av en stortingsrepresentant
eller av regjeringen ved en statsråd. Etter
at forslaget er vedtatt der, skal Stortinget ta det under overveielse
på nytt og enten slutte seg til det eller forkaste det. Forkastes
forslaget, skal det, med de anmerkninger Stortinget har tilføyd,
enda en gang tas under overveielse av Stortinget, som enten henlegger
forslaget eller vedtar det med de nevnte anmerkninger. Mellom hver slik behandling må det gå minst
tre dager. | § 76 Alle lovframlegg
skal fyrst gjerast på Stortinget, anten av ein stortingsrepresentant
eller av regjeringa ved ein statsråd. Etter
at framlegget er vedteke der, skal Stortinget ta det opp til ny
vurdering og anten godta eller forkaste det. Blir det forkasta,
skal framlegget med merknader frå Stortinget takast opp til vurdering endå
ein gong av Stortinget, som anten legg framlegget bort eller vedtek
det med dei nemnde merknadene. Mellom kvar
slik behandling må det gå minst tre dagar. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
formuleringen «dets egne Medlemmer» endret til «en/ein stortingsrepresentant». Den
gjeldende formuleringen ble stående uendret ved opphevelsen av Odelstinget
og Lagtinget i 2007. Før dette innebar den at bare medlemmene
avOdelstinget, ikke alle stortingsrepresentantene,
hadde rett til å foreslå lover. I dag behandles også lovene av Stortinget
i plenum, og alle representantene har forslagsrett. Utvalget ser
derfor ingen grunn til å holde på den tungvinte formuleringen «dets
egne Medlemmer».
Som nevnt i punkt 3.4.6 kan alle avgjørelser
som fattes av Stortinget i plenum, kalles vedtak.
Det gjelder også når Stortinget behandler lovsaker. Ordet antage i annet ledd er
derfor erstattet med vedta på begge målformer,
både i første og annet punktum.
Ifølge Norsk Riksmålsordbok betyr bifalle ’erklære sig enig i; samtykke
i; billige’ (jf. også merknadene til § 7). I praksis voteres det
ikke over forslaget ved annen gangs behandling (det voteres bare over
eventuelle endringsforslag). Likevel må utfallet av behandlingen
også i dette tilfellet kunne kalles et vedtak (jf. Smith s. 229). Etter utvalgets mening
gir uttrykket slutte seg til på bokmål
dekkende uttrykk for denne betydningen av bifalle.
Det er også i tråd med gi tilslutning,
som ble valgt til erstatning for bifalde i
§ 7. På nynorsk er her valgt godta, som
kan forstås på samme måte.
Ordet deliberasjon betyr
ifølge Norsk Riksmålsordbok ’overveielse,
drøftelse; rådslagning’. I § 74 ble ordet erstattet med drøftelse/drøfting, fordi det der var
tale om at kongen ikke kunne overvære ordskiftet eller den nærmere
behandlingen av saker. I annet ledd første punktum i paragrafen
ser det ut til å dreie seg om en litt annen nyanse av begrepet.
Det handler om at Stortinget skal vurdere forslaget på nytt. Etter
utvalgets mening gir «ta under overveielse på nytt» dekkende uttrykk
for dette. På nynorsk er brukt «ta opp til ny vurdering», som har
den samme betydningen.
I annet ledd annet punktum er ordet overveielse brukt om tredje gangs behandling
av lovforslaget. For at det ikke skal brukes så mange forskjellige
begreper om de forskjellige stadiene i lovbehandlingen, har utvalget
brukt «ta under overveielse» og «ta opp til vurdering» også her.
Forskjellene mellom annen og tredje gangs behandling kommer frem
ved at forslaget «henlegges» eller vedtas, og at Stortinget ikke bare
«slutter seg til» eller «godtek» det, som ved annen gangs behandling
(i praksis vil det bli votert ved tredje gangs behandling).
I tredje ledd står
det også «Deliberation», men da tilsynelatende som en samlebetegnelse
på alle de tre behandlingene av et lovforslag. Regelen om at det skal
gå tre dager mellom hver deliberasjon, gjelder både fra den første
behandlingen (som leder til at forslaget blir «antaget») til den
nye «Deliberation» (annen gangs behandling) og fra denne til tredje
gangs «Overveielse». Etter utvalgets mening vil det mest dekkende
her være behandling. Det omfatter alle
begrepene som er brukt for første, annen og tredje gangs behandling,
og det er i tråd med den faktiske begrepsbruken i dag.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 77 Naar en
Lovbeslutning to paa hinanden følgende Gange er bifaldt af Storthinget,
sendes den til Kongen med Anmodning om at erholde hans Sanktion. | § 77 Når Stortinget
har fattet det samme lovvedtak to ganger etter hverandre, sendes
det til kongen med anmodning om hans sanksjon. | § 77 Når Stortinget
har gjort same lovvedtaket to gonger på rad, går vedtaket til kongen
med oppmoding om sanksjon. |
Utvalgets merknader
Utvalget har omformulert denne bestemmelsen noe.
I den gjeldende bestemmelsen er det en svakhet, ettersom den kan
gi inntrykk av at det først må fattes en «lovbeslutning», som så
må bifalles to ganger. Men det er ikke slik bestemmelsen skal forstås.
Sett på bakgrunn av § 76 er det klart at den gjelder situasjonen
når et lovforslag er vedtatt to ganger etter hverandre, enten ved
første og annen gangs behandling eller annen og tredje gangs behandling.
Etter utvalgets mening kan dette enklest uttrykkes ved at Stortinget
har «fattet det samme lovvedtaket to ganger etter hverandre / gjort
same lovvedtaket to gonger på rad».
Ordet anmodning brukes
helst ikke på nynorsk. Norsk Riksmålsordbok fører
opp disse to betydningsnyansene under anmodning:
’høflig opfordring; bønn (om noget)’. Den vanlige oversettelsen
til nynorsk av oppfordring er oppmoding. Det formelle aspektet er ikke
alltid i forgrunnen når man bruker oppmoding, men
det er heller ikke utelukket, så ordet er etter utvalgets mening
helt dekkende i denne sammenhengen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 78 Billiger
Kongen Lovbeslutningen, forsyner han den med sin Underskrift, hvorved
den vorder Lov. Billiger han den ikke, sender han
den tilbage til Storthinget med den Erklæring, at han ikke for Tiden
finder det tjenligt at sanktionere den. Beslutningen maa i dette Tilfælde
ikke mere af det da samlede Storthing forelægges Kongen. | § 78 Godtar kongen
lovvedtaket, forsyner han det med sin underskrift, og dermed blir
det til lov. Godtar han det ikke, sender han
det tilbake til Stortinget med den erklæring at han for tiden ikke finner
det tjenlig å sanksjonere det. I så tilfelle kan ikke det storting
som da er samlet, legge dette vedtak frem for kongen igjen. | § 78 Godtek kongen
lovvedtaket, skriv han under, og dermed blir det til lov. Godtek han det ikkje, sender han det attende
til Stortinget med dei orda at han for tida ikkje meiner det er
tenleg å sanksjonere det. I så fall kan ikkje det stortinget som
då er samla, leggje dette vedtaket fram for kongen att. |
Utvalgets merknader
Billige har ifølge Norsk Riksmålsordbok betydningene ’være,
erklære sig enig i, bifalle; godkjenne’. Utvalget har erstattet
det med godkjenne, som er dekkende for
meningen slik ordet er brukt i denne bestemmelsen.
På nynorsk er «den erklæring» oversatt med «dei orda».
Det er gjort ut fra en stilistisk vurdering. Innholdet er i praksis
det samme. Hva slags ytring dette er, går frem av sammenhengen og
selve ordlyden.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 79 Er en Lovbeslutning
bleven uforandret antagen af to Storthing, sammensatte efter to
forskjellige paa hinanden følgende Valg og ind-byrdes adskilte ved
mindst to mellemliggende Storthing, uden at afvigende Lovbeslutning
i Mellemtiden fra den første til den sidste Antagelse af noget Storthing
er bleven fattet, og den da forelægges Kongen, med Begjæring, at
Hans Majestæt ikke vil negte en Lovbeslutning sin Sanktion, som
Storthinget efter det modneste Overlæg anser for gavnlig, saa vorder
den Lov, om end Kongens Sanktion ikke paafølger inden Storthinget
adskilles. | § 79 Når to storting
med ett valg og minst to storting imellom har fattet det samme lovvedtak
uforand-ret uten at Stortinget i mellomtiden har fattet noe avvikende
endelig lovvedtak, og det da forelegges kongen med begjæring om
at Hans Majestet ikke vil nekte å sanksjonere et lovvedtak som Stortinget
etter den modneste overveielse anser for gagnlig, så blir det til
lov selv om kongen ikke gir sin sanksjon før Stortinget adskilles. | § 79 Når to storting
med eitt val og minst to storting imellom har gjort same lovvedtaket
uendra utan at Stortinget i mellomtida har gjort avvikande endeleg
lovvedtak, og det då blir lagt fram for kongen med dei orda at Hans
Majestet ikkje vil nekte å sanksjonere eit lovvedtak som Stortinget
etter ei grundig vurdering held for gagnleg, så blir det til lov
endå om kongen ikkje gjev sanksjon før Stortinget skilst. |
Utvalgets merknader
Denne bestemmelsen består av ett svært langt punktum
og er ganske vanskelig å forstå. Utvalget har skrevet den betydelig
om og forsøkt å forenkle den uten å endre meningsinnholdet.
Uttrykket «to Storthing, sammensatte efter to forskjellige
paa hinanden følgende Valg og indbyrdes adskilte ved mindst to mellemliggende
Storthing» er svært omstendelig. Utvalget har forenklet det til
«to storting med ett valg og minst to storting imellom» (og tilsvarende
på nynorsk).
Uttrykket «i Mellemtiden fra den første til
den sidste Antagelse» er også ganske omstendelig. Uttrykket «i Mellemtiden
fra ... til» ble tidligere gjerne brukt der vi heller bare sier
«i tiden/tida mellom ... og». Nå som før brukes også «mellomtiden
mellom», men det ville ikke vært mindre tungvint her.
Begjæring kan ifølge Norsk Riksmålsordbok forstås som ’anmodning;
bønn’. Utvalget har på nynorsk valgt «dei orda», som er helt nøytralt
og overlater presiseringen til selve ordlyden i begjæringen. Meningen
blir den samme.
Verbalsubstantivet sanksjonering er
gjort om til verbet det kommer av, å sanksjonere.
Det skaper bedre flyt i setningen. Det er mulig å lese originalteks-ten
slik at det som før ble kalt «gavnlig», var sanksjonen, men meningen
har klart nok vært Stortingets vurdering av loven.
Dette kommer nå utvetydig til uttrykk i bestemmelsen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 80 Storthinget
forbliver samlet saalænge det finder det fornødent og indstiller
Forhandlingerne naar det har tilendebragt sine Forretninger. I Overensstemmelse med Regler i den af Storthinget
vedtagne Orden, kan Forhandlingerne gjenoptages, men de ophøre senest
sidste Søgnedag i September Maaned. Inden
denne Tid meddeler Kongen sin Resolution paa de ikke allerede forinden
afgjorte Lovbeslutninger (jfr. §§ 77–79), ved enten at stadfæste
eller forkaste dem. Alle de, som han ikke udtrykkeligen antager,
ansees som af ham forkastede. | § 80 Stortinget
forblir samlet så lenge det selv finner det nødvendig, og avslutter
forhandlingene når det har fullført sine gjøremål. I overensstemmelse med regler i den orden Stortinget
har vedtatt, kan forhandlingene gjenopptas, men de avsluttes senest siste
hverdag i september måned. Innen denne tid
meddeler kongen sin beslutning om de lovvedtak som ikke allerede
er avgjort (jf. §§ 77–79), ved enten å stadfeste dem eller å forkaste
dem. Alle de som han ikke uttrykkelig godkjenner, anses for å være
forkastet av ham. | § 80 Stortinget
blir verande samla så lenge det sjølv meiner det trengst, og avsluttar
forhandlingane når gjeremåla er fullførte. I
samsvar med reglar i den ordenen Stortinget har vedteke, kan forhandlingane
takast opp att, men dei blir avslutta seinast siste kvardagen i
september. Innan den tid kunngjer kongen for
Stortinget avgjerda si om dei lovvedtaka som ikkje alt er avgjorde
(jf. §§ 77–79), med anten å stadfeste eller å forkaste dei. Alle dei
han ikkje uttrykkeleg godkjenner, blir rekna som forkasta av kongen. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
«fornødne» erstattet med «nødvendig» på bokmål og «[som] trengst»
på nynorsk, slik som i §§ 69 og 75. Det er ingen forskjell i meningsinnhold
mellom disse formuleringene. «Forretninger» er erstattet med «gjøremål/gjeremål»,
slik som i § 12 (se nærmere i merknadene til den paragrafen).
I annet ledd er søgnedag erstattet med hverdag/kvardag,
av samme grunner som i § 68. Ordet resolusjon (jf.
«Resolution» i tredje ledd) defineres
i Norsk Riksmålsordbok som ‘avgjørelse;
beslutning; bestemmelse; forordning’. I dag sikter man med resolusjon ofte nettopp til avgjørelser
fattet av Kongen i statsråd («kongelig resolusjon»). Utvalget har
derfor oversatt dette ordet på samme måte som beslutning fattet
av kongen eller statsrådet, det vil si med beslutning på
bokmål og avgjerd på nynorsk. Se for øvrig
de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.6.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 81 Alle Love
(de i § 79 undtagne) udfærdiges i Kongens Navn, under Norges Riges
Segl, og i følgende Udtryk: «Vi N.N. gjøre vitterligt: at Os er
bleven forelagt Storthingets Beslutning, af Dato saalydende: (her
følger Beslutningen). Thi have Vi antaget og bekræftet, ligesom
Vi herved antage og bekræfte samme som Lov, under Vor Haand og Rigets
Segl.» | § 81 Alle lover
(unntatt dem i § 79) utferdiges i kongens navn, under Norges rikes
segl og med følgende ord: «Vi N.N. gjør vitterlig: at Oss er blitt
forelagt Stortingets vedtak av dato sålydende: (her følger vedtaket).
Vi godkjenner og stadfester dette vedtaket som lov, under Vår hånd
og rikets segl.» Alternativt
annet punktum: Ti har Vi antatt og
bekreftet, likesom Vi herved antar og bekrefter samme som lov, under
Vår hånd og rikets segl.» | § 81 Alle lover
(så nær som dei etter § 79) blir utferda i namnet til kongen, under
Noregs rikssegl og med desse orda: «Vi N.N. gjer kunnig: at Oss
er førelagt vedtak frå Stortinget dagsett dato som lyder slik: (her
kjem vedtaket). Vi godkjenner og stadfester dette vedtaket som lov,
under Vår hand og riksseglet.» Alternativt andre punktum: Di har Vi godkjent og stadfest, slik Vi med
dette godkjenner og stadfester dette vedtaket som lov, under Vår
hand og riksseglet.» |
Utvalgets merknader
Den gjeldende eden har et svært arkaisk preg
og er ganske kryptisk. For eksempel skal Thi forstås som
‘af den grund; derfor; altsaa; følgelig’ (Ordbog over
det danske Sprog), men det er vanskelig for den uinnvidde
å se hva dette derfor eller altså peker tilbake på. Dessuten står
det at det kongelige vi alt «have antaget og bekræftet» før kongen
antar og bekrefter «som lov». Utvalget har forenklet eden ved å
ta ut «Thi have Vi antaget og bekræftet, ligesom», slik at den går
rett på kongens antagelse av lovvedtaket i presens.
I tilfelle det skulle anses som et problem at
eden forenkles på denne måten, har utvalget også utformet et alternativ der «Ti/Di» og begge omgangene
med antagelse/godkjenning osv. er beholdt.
Formelen «gjer kunnig» har, som «gjør vitterlig»,
lang tradisjon i norsk språkhistorie. Det er dessuten det som har
vært brukt på nynorsk i nyere tid.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 82 Regjeringen
skal meddele Storthinget alle de Oplysninger, der ere nødvendige
for Behandlingen af de Sager, den fremlægger. Intet Medlem af Statsraadet
maa fremlægge urigtige eller vildledende Oplysninger for Storthinget eller
dets Organer. | § 82 Regjeringen
skal gi Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen
av de saker den legger frem. Intet medlem av statsrådet må legge
frem uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller
dets organer. | § 82 Regjeringa
skal gje Stortinget alle dei opplysningane som trengst for behandlinga
av dei sakene ho legg fram. Ingen medlemmer av statsrådet må leggje
fram urette eller villeiande opplysningar for Stortinget eller eit
stortingsorgan. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 83 Storthinget
kan indhente Høiesterets Betænkning over juridiske Gjenstande. | § 83 Stortinget
kan innhente Høyesteretts betenkning om juridiske emner. | § 83 Stortinget
kan hente inn utgreiing frå Høgsterett om juridiske emne. |
Utvalgets merknader
Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan betenkning bety ’1 det å betenke; overveielse;
eftertanke.2 mest adm., litt. skriftlig
uttalelse, erklæring avgitt særl. av en myndighet, av en sakkyndig
person om et forelagt spørsmål’. Det er den siste betydningen vi
her har med å gjøre. En slik uttalelse vil være en form for redegjørelse,
og det kalles vanligvis utgreiing på
nynorsk. I § 22 er ordet betenkning brukt
i den andre av de nevnte betydningene, og det er derfor oversatt
annerledes der.
«Gjenstande»må her
forstås som ‘om hvad der underkastes tankemæssig ell. kunstnerisk
behandling; emne’ (Ordbog over det danske Sprog).
Utvalget har brukt emne på begge målformer.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 84 Storthinget
holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken,
undtagen i de Tilfælde, hvor det modsatte besluttes ved Stemmeflerhed. | § 84 Stortinget
holdes for åpne dører, og forhandlingene kunngjøres på trykk, unntatt
i de tilfeller hvor det motsatte vedtas ved stemmeflertall. | § 84 Stortinget
blir halde for opne dører, og forhandlingane blir kunngjorde på
prent, så nær som i dei tilfella noko anna blir vedteke med røystefleirtal. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 85 Den der
adlyder en Befaling, hvis Hensigt er at forstyrre Storthingets Frihed
og Sikkerhed, gjør sig derved skyldig i Forræderi mod Fædrenelandet. | § 85 Den som
adlyder en befaling som har til hensikt å forstyrre Stortingets
frihet og sikkerhet, gjør seg skyldig i forræderi mot fedrelandet. | § 85 Den som
lyder eit påbod som har som føremål å skiple fridommen og tryggleiken
til Stortinget, gjer seg skuldig i svik mot fedrelandet. |
Utvalgets merknader
Under landsforrædar i Nynorskordboka står det bare landssvikar. Ordene er synonyme, men det
er svik som har sterkest tradisjon på
nynorsk for forræderi.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
D. Om den dømmende
Magt. | D. Om den dømmende
makt | D. Om den dømmande
makta |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 86 Rigsretten
dømmer i første og sidste Instans i de Sager, som Storthinget anlægger
mod Statsraadets, Høiesterets eller Storthingets Medlemmer for strafbart
eller andet retstridigt Forhold, naar de have brudt deres konstitutionelle Pligter. De nærmere Regler om Storthingets Paatale efter
denne Paragraf fastsættes ved Lov. Dog kan der ikke sættes kortere
Forældelsesfrist end 15 Aar for Adgangen til at gjøre Ansvar gjældende
ved Tiltale for Rigsretten. Dommere i Rigsretten
ere 6 Medlemmer valgte af Storthinget og de 5 efter Embedsalder
ældste, fast udnævnte Medlemmer af Høiesteret, deriblandt Høiesterets Formand.
Storthinget vælger Medlemmerne og Stedfortrædere for 6 Aar. Et Medlem
af Statsraadet eller Storthinget kan ikke vælges til Medlem af Rigsretten.
I Rigsretten har Høiesterets Formand Forsædet. Den
der har taget Sæde i Rigsretten som valgt af Storthinget, udtræder
ikke af Retten, om den Tid, for hvilken han er valgt, udløber før
Rigsrettens Behandling af Sagen er tilendebragt. Heller ikke en
Høiesteretsdommer, som er Medlem af Rigsretten, udtræder af Retten,
selvom han fratræder som Medlem af Høiesteret. | § 86 Riksretten
dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger
mot medlemmer av statsrådet, Høyesterett eller Stortinget for straffbart
eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle
plikter. De nærmere regler om Stortingets
påtale etter denne paragraf fastsettes ved lov. Det kan likevel ikke
settes kortere foreldelsesfrist enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar
gjeldende ved tiltale for Riksretten. Dommere
i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget og de 5 etter embetsalder
eldste fast utnevnte medlemmer av Høyesterett, deriblant Høyesteretts
leder. Stortinget velger medlemmene og stedfortredere for 6 år.
Et medlem av statsrådet eller Stortinget kan ikke velges til medlem
av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts leder forsetet. De som har tatt sete i Riksretten som valgt
av Stortinget, blir sittende selv om den tid de er valgt for, utløper
før Riksrettens behandling av saken er avsluttet. På samme måte
blir høyesterettsdommere sittende i Riksretten selv om de går av
som medlemmer av Høyesterett. | § 86 Riksretten
dømmer i fyrste og siste instans i dei sakene som Stortinget reiser
mot medlemmer av statsrådet, Høgsterett eller Stortinget for eit
strafflagt eller anna rettsstridig tilhøve når dei har brote sine
konstitusjonelle plikter. Dei nærare reglane
om påtale som Stortinget reiser etter denne paragrafen, blir fastsette
i lov. Det kan likevel ikkje setjast kortare foreldingsfrist enn
15 år for høvet til å gjere ansvar gjeldande ved tiltale for Riksretten.
Dommarar i Riksretten er 6 medlemmer valde
av Stortinget og dei 5 etter embetsalder eldste fast utnemnde medlemmene
av Høgs-terett, mellom dei leiaren av Høgsterett. Stortinget vel
medlemmene og varamedlemmer for 6 år. Ein medlem av statsrådet eller Stortinget
kan ikkje veljast til medlem av Riksretten. I Riksretten har leiaren
av Høgsterett forsetet. Dei som har teke
sete i Riksretten som valde av Stortinget, blir sitjande jamvel
om tida dei er valde for, går ut før Riksretten har avslutta saka.
Like eins blir høgsterettsdommarar sitjande i Riksretten jamvel
om dei går av som medlemmer av Høgsterett. |
Utvalgets merknader
I tredje ledd er
«Høiesterets Formand» gjort kjønnsnøytralt og endret til «Høyesteretts
leder / leia-ren av Høgsterett». I 2008 ble det samme begrepet i domstolloven
endret til Høyesteretts domstolleder, nettopp
for å gjøre det kjønnsnøytralt (dette er nærmere omtalt i Ot.prp.
nr. 74 (2005–2006)). Grunnen til at man der valgte å presisere domstolleder, var antakelig at man ville
skille mellom lederen av Høyesterett og Høyesteretts direktør, som ifølge domstol-loven § 9
«leder domstolens kontor». I Grunnloven § 86 er det liten tvil om
at det er lederen av Høyesterett som konstitusjonelt organ – høyesterettsjustitiarius
– det siktes til. Etter utvalgets mening vil derfor Høyesteretts
leder / leiaren av Høgsterett vanskelig kunne misforstås,
og da bør dette enklere begrepet brukes.
I tredje ledd heter det også at medlemmer av Riksretten
er «de 5 efter Embedsalder ældste, … deriblandt Høiesterets Formand».
Det er ikke gitt at høyesterettsjustitiarius er blant de fem etter
embetsalder eldste dommerne. Men er han ikke det, kan han ikke komme
inn i den gruppen som allerede består av de fem eldste – han kan
ikke være «deriblant» uten at de blir flere. Men slik skal bestemmelsen
åpenbart ikke forstås, for verken den setningen dette står i, eller
forarbeidene, etterlater noen tvil om at det skal være fem høyesterettsdommere
til sammen. I Dokument nr. 19 (2003–2004) s. 48 heter det:
«Det vil si at Riksretten settes med 5 høyesterettsdommere,
som utgjør en avdeling i Høyesteretts arbeid i dag. Dette bør være
justitiarius sammen med de av Høyesteretts dommere som har lengst
ansiennitet i retten.»
Og i Smith s. 295
heter det:
«De øvrige fem medlemmene er automatisk (ex officio)
Høyesteretts formann, som leder Riksrettens forhandlinger, og de
fire høyesterettsdommerne som har lengst ansiennitet».
Grunnloven § 86 må på denne bakgrunn antakelig
leses slik at Høyesteretts leder automatisk blir regnet som en av
de fem «ældste», uavhengig av hvor lang ansiennitet han faktisk
har. Ettersom det i praksis er liten tvil om hvordan § 86 skal forstås
når det gjelder sammensetningen av Riksretten, og fordi den er vanskelig
å formulere annerledes uten å bruke mye plass, har utvalget videreført
den gjeldende formuleringen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 87 De nærmere
Forskrifter om Sammensætningen af Rigsretten og Sagsbehandlingen
fastsættes ved Lov. | § 87 De nærmere
regler om sammensetningen av Riksretten og om saksbehandlingen fastsettes ved
lov. | § 87 Dei nærare
reglane om samansetjinga av Riksretten og om saksbehandlinga blir
fastsette i lov. |
Utvalgets merknader
Som nevnt i merknadene til § 13 skal ordet forskrift her ikke forstås som forskrifteri formell forstand, slik dette som regel
forstås i dag, men snarere som ‘regel’ eller ‘retningslinje’. Utvalget
har erstattet det med regler/reglar.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 88 Høiesteret
dømmer i sidste Instans. Dog kunne Indskrænkninger i Adgangen til
at erholde Høiesterets Afgjørelse bestemmes ved Lov. Høiesteret skal bestaa af en Formand og mindst
fire andre Medlemmer. | § 88 Høyesterett
dømmer i siste instans. Begrensninger i adgangen til å få Høyesteretts
avgjørelse kan bestemmes ved lov. Høyesterett
skal bestå av en leder og minst fire andre medlemmer. | § 88 Høgsterett
dømmer i siste instans. Grenser for høvet til å få Høgsteretts avgjerd
kan fastsetjast i lov. Høgsterett skal
vere samansett av ein leiar og minst fire andre medlemmer. |
Utvalgets merknader
Som i § 86 tredje ledd er det valgt leder i stedet for formann.
Det vises til merknadene til den bestemmelsen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 90 Høiesterets
Domme kunne i intet Tilfælde paaankes. | § 90 Høyesteretts
dommer kan ikke i noe tilfelle ankes. | § 90 Ein høgsterettsdom
kan ikkje i noko tilfelle ankast. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 91 Ingen kan
beskikkes til Medlem af Høiesteret, førend han er 30 Aar gammel. | § 91 Ingen kan
utnevnes til medlem av Høyesterett før hun eller han er 30 år gammel.
Alternativt: § 91 Ingen kan utnevnes
til medlem av Høyesterett før han er 30 år gammel. | § 91 Ingen kan
utnemnast til medlem av Høgsterett før ho eller han er 30 år gammal.
Alternativt: § 91 Ingen kan utnemnast
til medlem av Høgsterett før han er 30 år gammal. |
Utvalgets merknader
Etter gjeldende terminologi utnevnes man
til faste dommerstillinger i Høyesterett, mens man blir konstituert ved midlertidige tilsettinger
som dommer (se veilederen Om statsråd s.
81). Regelen i denne paragrafen gjelder antakelig både faste og
midlertidige «beskikkelser».
Utvalget har likevel erstattet beskikkes med utnevnes/utnemnes. Det ville virket kunstig
å bruke et annet ord om de faste utnevnelsene, som er den prinsipielt
og praktisk viktigste kategorien bestemmelsen gjelder for. Da man
utformet bestemmelsen i 1814, hadde man nokså sikkert bare faste
embetsdommere for øye. Dessuten vil det være naturlig å tolke bestemmelsen
analogisk slik at den får anvendelse ved midlertidige konstitusjoner,
også fordi det er i tråd med praksis. Utvalget kan derfor ikke se
at det skulle være noe problem at konstituering av høyesterettsdommere
strengt tatt ikke omfattes av bestemmelsens ordlyd.
Utvalget har gjort bestemmelsen kjønnsnøytral ved
å ta inn «hun/ho eller» foran «han», jf. omtalen av dette i punkt
3.4.2. Ettersom dette innebærer en endring, har utvalget også utformet
et alternativ der bare det opprinnelige
pronomenet «han» er beholdt.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
E. Almindelige Bestemmelser. | E. Alminnelige bestemmelser | E. Allmenne føresegner |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 92 Til Embeder
i Staten maa alene udnævnes de norske Borgere, Mænd eller Kvinder,
som tale Landets Sprog, samt a. enten ere
fødte i Riget af Forældre, der da vare Statens -Undersaatter; b. eller ere fødte i fremmede Lande af norske
Forældre, som paa den Tid ikke vare en anden Stats Under-saatter;
c. eller som herefter opholde sig i Riget
i ti Aar; d. eller som af Storthinget vorde
naturaliserede. Dog kunne Andre beskikkes til
Lærere ved Universitetet og de lærde Skoler, til Læger og til Konsuler
paa fremmede Steder. | § 92 Til embeter
i staten kan bare utnevnes de norske borgere som taler landets språk
og a) enten er født i riket av foreldre
som da var norske statsborgere, b) eller
er født i utlandet av norske foreldre som på den tid ikke var statsborgere
i noe annet land, c) eller har oppholdt
seg i riket i ti år, d) eller får innfødsrett
av Stortinget. Andre kan likevel utnevnes
til lærere ved universitetet og de lærde skoler, til leger og til
konsuler på fremmede steder. Alternativ
innledning til punktoppstillingen i første ledd: Til embeter i staten kan bare utnevnes de norske
borgere, kvinner eller menn, som taler landets språk og | § 92 Til embete
i staten kan det berre utnemnast norske borgarar som talar språket
i landet og a) anten er fødde i riket av
foreldre som då var norske statsborgarar, b)
eller er fødde i utlandet av norske foreldre som då ikkje var statsborgarar
i noko anna land, c) eller har opphalde
seg i riket i 10 år, d) eller får innføddsrett
av Stortinget. Andre kan likevel utnemnast til
lærarar ved universitetet og dei lærde skulane, til lækjarar og
til konsular på framande stader. Alternativ innleiing til punktoppstillinga i fyrste
ledd: Til embete i staten kan det berre
utnemnast norske borgarar, kvinner eller menn, som talar språket
i landet og |
Utvalgets merknader
I første ledd er
det angitt en rekke vilkår for å kunne bli utnevnt til embetsmann.
De to første er kumulative, det vil si at man både må
være norsk statsborger og «tale Landets Sprog». I tillegg må minst ett av vilkårene i punktoppstillingen
være oppfylt, det vil si at disse er alternative (jf. Castberg II s. 69). Med dette utgangspunktet
er punktoppstillingen ikke satt opp på en helt hensiktsmessig måte,
i og med at de to siste punktene (uvisst av hvilken grunn) innledes
av «som». Utvalget har tatt ut dette ordet i de to siste punktene,
men for øvrig videreført formen på punktoppstillingen. Den samme
løsningen ble valgt i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).
Med «Undersaatter» i bokstav a og b menes ‘statsborgere’,
jf. sitatet fra Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) gjengitt i merknadene
til § 75. Som nevnt der er dessuten naturalisasjon synonymt
med ‘å få innfødsrett’.
Vilkåret i bokstav c er
formulert «som herefter opholde sig i Riget i ti Aar». I herefter lå det nok opprinnelig at man
måtte ha oppholdt seg i riket i ti år etter
vedtakelsen av Grunnloven i 1814 (jf. Fliflet s. 370).
Det hadde altså ikke betydning om man hadde oppholdt seg i riket
i flere år før 1814. Men denne presiseringen må ha mistet sin praktiske
betydning allerede tidlig på 1800-tallet. Det er sikker rett at
bestemmelsen innebærer at man likestilles med dem som har innfødsrett,
eller som blir naturalisert av Stortinget, dersom man har oppholdt
seg i riket i ti år (se Morgenstierne II
s. 211 og Castberg I s. 171). Utvalget
har derfor utelatt ordet herefter, som
bare virker forvirrende, og skrevet om til perfektum: «har oppholdt
seg».
Som nevnt i punkt 3.4.2 er det unødvendig å
presisere at «Mænd eller Kvinder» kan utnevnes til embetsmenn. Utvalget
har derfor tatt dette ut. Men ettersom dette innebærer en endring,
har utvalget også formulert et alternativ til
innledningen til punktoppstillingen i første ledd, der «kvinner
eller menn» er beholdt. Som også nevnt i punkt 3.4.2 er imidlertid rekkefølgen
på «Mænd eller Kvinder» endret slik at «kvinner» kommer først.
I annet ledd heter
det at «Andre», det vil si også de som ikke fyller vilkårene i første
ledd, kan «beskikkes» til «Lærere ved Universitetet og de lærde Skoler,
til Læger og til Konsuler paa fremmede Steder». Det er vel sjelden
– om noen gang – at noen som tilhører disse gruppene, utnevnes som
embetsmenn i dag. Men i likhet med andre embetsmenn ville det i
så fall vært naturlig å utnevne dem (se
de generelle merknadene om dette i punkt 3.4.7). Utvalget har derfor
valgt utnevne for beskikke også
i annet ledd. Det kan nevnes at konsuler i praksis fremdeles utnevnes, men de blir ikke lenger embetsmenn,
jf. lov om utenrikstjenesten § 5.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 93 For at sikre
den internationale Fred og Sikkerhed eller fremme international
Retsorden og Samarbeide kan Storthinget med tre Fjerdedeles Flertal
samtykke i, at en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet
eller slutter sig til, paa et saglig begrænset Omraade, skal kunne
udøve Beføielser der efter denne Grundlov ellers tilligge Statens
Myndigheder, dog ikke Beføielse til at forandre denne Grundlov.
Naar Storthinget skal give sit Samtykke, bør, som ved Behandling
af Grundlovsforslag, mindst to Trediedele af dets Medlemmer være tilstede. Bestemmelserne i denne Paragraf gjælde ikke
ved Deltagelse i en international Sammenslutning, hvis Beslutninger
har alene rent folkeretslig Virkning for Norge. | § 93 For å sikre
den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal
rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels flertall
gi samtykke til at en internasjonal sammenslutning som Norge er
tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område
får utøve myndighet som ellers ligger hos statens myndigheter etter
denne grunnlov, men likevel ikke rett til å endre denne grunnlov.
Når Stortinget skal gi sitt samtykke, skal, som ved behandling av
grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer være til
stede. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder
ikke ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis avgjørelser
bare har rent folkerettslig virkning for Norge. | § 93 For å sikre
internasjonal fred og tryggleik eller fremje internasjonal rettsorden
og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels fleirtal gje samtykke
til at ein internasjonal samskipnad som Noreg er tilslutta eller
sluttar seg til, på eit sakleg avgrensa område får råderett som
elles ligg hjå dei statlege styresmaktene etter denne grunnlova,
men likevel ikkje rett til å endre denne grunnlova. Når Stortinget
skal gje sitt samtykke, skal minst to tredjedelar av medlemmene
vere til stades, som ved behandling av grunnlovsframlegg. Føresegnene i denne paragrafen gjeld ikkje
ved deltaking i ein internasjonal samskipnad der avgjerdene berre
har reint folkerettsleg verknad for Noreg. |
Utvalgets merknader
«Beføielse» i første ledd første punktum skal
forstås som ‘det at være beføjet ell. berettiget til noget; berettigelse’
(Ordbog over det danske Sprog). Det dreier
seg altså om en form for rettighetsutøvelse. Det paragrafen omhandler,
er at internasjonale organisasjoner kan få en rett til å utøve myndighet
eller få en type råderett som etter Grunnloven ellers ligger hos
norske statsorgan. Utvalget har derfor erstattet «Beføielser»med myndighet på
bokmål og råderett på nynorsk.
I første ledd annet punktum heter det «Naar
Storthinget skal give sit Samtykke». Formuleringen er ikke helt
heldig, for den nærmest forutsetter at Stortinget vil
gi samtykke. Det er snarere tale om krav til antall tilstedeværende
når Stortinget skal avgjøre om samtykke skal
gis. Dette er imidlertid en mer omstendelig forklaring. Og
ettersom det ikke er reell tvil om hva som menes, har utvalget latt
formuleringen bli stående uendret.
I annet ledd er Beslutninger på nynorsk endret til avgjerder, i tråd med de generelle merknadene
om dette i punkt 3.4.6.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 94 En ny almindelig
civil og kriminal Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første eller,
om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing. Imidlertid
blive Statens nu gjældende Love i Kraft, forsaavidt de ei stride
imod denne Grundlov eller de provisoriske Anordninger, som imidlertid
maatte udgives. De nuværende permanente Skatter
vedblive ligeledes til næste Storthing. | § 94 En ny allmenn
sivillovbok og straffelovbok skal besørges utgitt på første eller,
om dette ikke er mulig, på annet ordentlige storting. Inntil da
forblir statens någjeldende lover i kraft, med mind-re de strider
mot denne grunnlov eller mot de provisoriske lover som i mellomtiden
måtte bli gitt. Likeledes skal de nåværende permanente
skatter stå ved lag til neste storting. Alternativt: § 94 En ny allmenn sivillovbok og straffelovbok
skal besørges utgitt på første eller, om dette ikke er mulig, på
annet ordentlige storting. Inntil da forblir statens någjeldende
lover i kraft, med mind-re de strider mot denne grunnlov eller mot
de provisoriske lover som i mellomtiden måtte bli gitt. Alternativt
første ledd: En ny allmenn sivillovbok og straffelovbok skal
besørges utgitt på første eller, om dette ikke er mulig, på annet
ordentlige storting. Inntil da forblir statens någjeldende lover
i kraft, med mindre de strider mot denne grunnlov eller mot de provisoriske
anordninger som i mellomtiden måtte bli gitt. | § 94 Ei ny allmenn
sivillovbok og straffelovbok skal gjevast ut på det fyrste eller,
om dette ikkje er mogleg, på det andre ordentlege stortinget. Til
dess står dei nogjeldande lovene i landet ved lag, om dei ikkje
strir mot denne grunnlova eller mot dei provisoriske lovene som
måtte bli gjevne i mellomtida. Like eins
skal dei noverande faste skattane stå ved lag til neste storting.
Alternativt: § 94 Ei ny allmenn
sivillovbok og straffelovbok skal gjevast ut på det fyrste eller,
om dette ikkje er mogleg, på det andre ordentlege stortinget. Til
dess står dei nogjeldande lovene i landet ved lag, om dei ikkje
strir mot denne grunnlova eller mot dei provisoriske lovene som
måtte bli gjevne i mellomtida. Alternativt fyrste ledd: Ei
ny allmenn sivillovbok og straffelovbok skal gjevast ut på det fyrste
eller, om dette ikkje er mogleg, på det andre ordentlege stortinget.
Til dess står dei nogjeldande lovene i landet ved lag, om dei ikkje
strir mot denne grunnlova eller mot dei provisoriske anordningane
som måtte bli gjevne i mellomtida. |
Utvalgets merknader
Denne paragrafen har så å si fullstendig mistet sin
betydning. I første ledd første punktum
er det fastsatt at det skal gis ut en «ny almindelig civil og kriminal
Lovbog» på det første eller andre ordentlige stortinget (etter 1814).
Dette ble ikke overholdt. En helhetlig «kriminallov» kom først i
1848, og arbeidet med en alminnelig sivillovbok ble endelig oppgitt
i 1999, da Sivillovbokutvalget ble nedlagt (jf. Andenæs/Fliflet s.
233). Første ledd første punktum har altså ikke lenger noen praktisk
betydning.
I første ledd annet punktum fastslås at de lovene som
var i kraft i 1814, forblir i kraft frem til de alminnelige lovbøkene
blir vedtatt. Dette var altså ment som en overgangsbestemmelse for
tiden etter 1814 (se Fliflet s. 383).
Men den har muligens i prinsippet en viss betydning fremdeles, ettersom
det aldri ble gitt noen alminnelig sivillovbok. Som nevnt i merknaden
til § 48 ble imidlertid tidligere brukt
i betydningen ‘i mellomtiden’. I bestemmelsen her er imidlertid brukt to ganger, og utvalget
har erstattet det med henholdsvis inntil da og i mellomtiden.
I første ledd er det vist til «de provisoriske lover / dei provisoriske
lovene» som blir gitt i mellomtiden. Dette er i tråd med terminologien
i utvalgets forslag til nye språkversjoner av § 17. Men i § 17 har
utvalget også utformet et alternativ der ordet anordninger er beholdt.
Utvalget har derfor også utformet et alternativ til
første ledd i paragrafen her, der «provisoriske anordninger» er
beholdt.
Annet ledd fastslår
at de skattene som var gitt før 1814, skal stå ved lag til neste
storting (det må bety det første ordentlige stortinget i 1815).
Dette er i tråd med § 75 bokstav a, der det heter at skatter og
avgifter som vedtas av Stortinget, bare er gyldige ut det påfølgende
året. Denne bestemmelsen har altså mistet sin betydning, og hadde
vel det allerede kort tid etter 1814. Utvalget har derfor laget
en alternativ utforming av § 94, der
annet ledd er helt utelatt.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 95 Ingen Dispensationer,
Protektorier, Moratorier eller Opreisninger maa bevilges, efterat
den nye almindelige Lov er sat i Kraft. | § 95 Ingen dispensasjoner,
protektorier, moratorier eller oppreisninger må gis etter at den
nye allmenne lov er satt i kraft. | § 95 Ingen dispensasjonar,
protektorium, moratorium eller oppreisningar må gjevast etter at
den nye allmenne lova har teke til å gjelde. |
Utvalget har forsøkt, men har funnet det vanskelig,
å finne dekkende, noenlunde kortfattede moderne ekvivalenter til
de fire «gammeldagse» begrepene i denne paragrafen («Dispensationer,
Protektorier, Moratorier, Opreisninger»). Forståelsen av begrepene
er utførlig omtalt i Aschehoug II s.
193 f. Dette er oppsummert i Andenæs/Fliflet s.
411 slik:
«En dispensasjon er en tillatelse til å fravike lovens
bud i et individuelt tilfelle. Et protektorium er en fritakelse
for sivil arrest. Moratorium betyr utsettelse med betaling av gjeld.
Med oppreisning forstår en fritakelse for de skadelige følger av
en fristforsømmelse. Uttrykket dispensasjon rekker i virkeligheten
så vidt at det gjør de andre uttrykk i paragrafen overflødige.»
Selv disse forklaringene gir ikke nødvendigvis en
fullstendig beskrivelse av innholdet av de gamle begrepene. De viser
til ulike historiske praksiser av forskjellsbehandling og unntak
for loven, noe man ville forby i 1814. En omskrivning av disse begrepene
til moderne språk ville derfor blitt svært omstendelig. Samtidig
ville det medført stor risiko for å forandre meningsinnholdet i
paragrafen. Utvalget har derfor falt ned på å beholde alle begrepene,
og har bare modernisert rettskrivningen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 96 Ingen kan
dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør
maa ikke finde Sted. | § 96 Ingen kan
dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Pinefullt forhør
må ikke finne sted. Alternativt
annet punktum: Tortur under forhør
må ikke finne sted. | § 96 Ingen kan
dømmast utan etter lov eller straffast utan etter dom. Det må ikkje
haldast pinefullt forhøyr. Alternativt
andre punktum: Det må ikkje nyttast
tortur under forhøyr. |
Utvalgets merknader
Ordet pinlig har
en annen betydning i dag enn det hadde i 1814. Slik det er brukt
i denne bestemmelsen, betød det tidligere ‘som er forbundet med
straf ell. tortur’ (Ordbog over det danske
Sprog), mens pinlig i dag hovedsakelig
forstås som ‘ubehagelig, plagsom’ (Bokmålsordboka)
og helst brukes det sosialt pinlige. For å unngå nærmest komiske
lesninger av § 96 annet punktum har utvalget sett det som helt nødvendig
å erstatte «Pinligt» med et begrep som er mer forståelig i dag.
Også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble det
påpekt at «pinlig i den her tilsiktede
betydning er helt fremmed i dagens språk». I begrunnelsen for forslaget
(s. 4) ble tortur under forhør lansert
som et alternativ til «Pinligt Forhør», men det ble ikke tatt inn i
det formelle forslaget, der den gjeldende formuleringen ble beholdt.
Også utvalget har vurdert tortur
under forhør som et alternativ. Et problem med begrepet tortur er imidlertid at det er brukt i
en rekke andre sammenhenger, blant annet i straffeloven 1902 § 117
a (og straffeloven 2005 §§ 174 og 175) og utlendingsloven § 28.
I straffeloven 1902 § 117 a andre ledd er tortur definert slik:
«Med tortur menes at en offentlig tjenestemann påfører
en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte,
[…].»
Torturbegrepet i straffeloven bygger på FNs
torturkonvensjon artikkel 1, se Ot.prp. nr. 59 (2003–2004) s. 38
f. Begrepet er også brukt i flere internasjonale menneskerettskonvensjoner,
blant annet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
artikkel 7, Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 3 og
FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 37, som alle er gjort
til norsk lov i medhold av menneskerettsloven § 2. Og i alle disse
regelverkene har begrepet gjennom praksis, blant annet fra Den europeiske
menneskerettsdomstol, blitt tolket og presisert slik at det har
fått en bestemt rettslig betydning. For eksempel skiller artikkel
3 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen mellom tortur, umenneskelig og nedverdigendebehandling. Den europeiske menneskerettsdomstol
har ansett skillet mellom tortur og umenneskelig behandling som et spørsmål
om grovhet, og har dessuten ment at sistnevnte begrep omfatter «severe
suffering, mental or physical», se Aall s.
168. Dette gjør at konvensjonens torturbegrep trolig er noe snevrere
enn i den vanlige språklige betydningen i Norge.
Det er ikke gitt at Grunnlovens forbud mot «Pinligt
forhør» skal tolkes på samme måte som ellers i lovverket eller i
internasjonale konvensjoner. Grunnloven skal i utgangspunktet tolkes
autonomt. Det er vanskelig å si hvor grensen går mellom «Pinligt»
og annen plagsom eller nedverdigende behandling (se Smith s.
456). Denne grensen er klarere uttrykt i det torturbegrepet vi finner
i straffeloven og i internasjonale konvensjoner. For Grunnloven,
derimot, er det her knapt noen tolkningspraksis å bygge på. Det
er derfor vanskelig å slå fast med sikkerhet om Grunnlovens forbud
mot «Pinligt Forhør» er helt overensstemmende med andre rettsreglers
forbud mot tortur under avhør.
Dersom grunnlovsregelen har et annet meningsinnhold
enn ‘tortur’ slik det forstås i andre sammenhenger, vil det lett
skape misforståelser om man likevel skulle bruke begrepet tortur i Grunnloven. Utvalget har derfor
valgt et annet begrep som ligger nærmere opptil den opprinnelige
forståelsen av pinlig,nemlig pinefull.
I tilfelle det er ønskelig å klarere få frem
kjerneinnholdet i Grunnloven § 96 annet punktum og tydeligere knytte
bestemmelsen opp mot torturforbudet i internasjonale menneskerettskonvensjoner,
har utvalget også laget en alternativ formulering
der det er brukt tortur under forhør.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 97 Ingen Lov
maa gives tilbagevirkende Kraft. | § 97 Ingen lov
må gis tilbakevirkende kraft. | § 97 Inga lov
må gjevast tilbakeverkande kraft. |
Utvalgets merknader
Denne bestemmelsen er en viktig rettssikkerhetsgaranti
som ofte blir påberopt for retten, og som det er omfattende rettspraksis
knyttet til. Utvalget har latt den stå så å si uendret på begge
målformer.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 98 Med Sportler,
som erlægges til Rettens Betjente, bør ingen Afgifter til Statskassen
være forbundne. | § 98 Sportler
som betales til dem som gjør tjeneste for retten, må ikke pålegges
avgifter til statskassen. | § 98 Det må ikkje
leggjast avgifter til statskassa på sportlar som blir betalte til
dei som gjer teneste for retten. |
Utvalgets merknader
Med sportler menes
‘pengeavgift(er), gebyr(er) for utført embedsforretning … betalt
til statskassen gjennem vedkommende tjenestemann (tidligere en del
av embedsmenns lønn)’ (Norsk Riksmålsordbok). I
tidligere tider ble sportler betalt direkte til den lokale retten
(sorenskriveren), og av dette fikk sorenskriveren og andre som gjorde
tjeneste for retten, sin lønn. Formålet med bestemmelsen var å gjøre rettspleien
så billig som mulig, ved å forby staten å i tillegg kreve avgifter
til statskassen av sportlene.
Utvalget har beholdt sportler selv
om betydningen nok er relativt ukjent i dag. For det første ville
en omskrivning bli ganske omstendelig. For det andre har ordet vært
i bruk helt til moderne tid; for eksempel ble sportelloven først
opphevet da rettsgebyrloven trådte i kraft i 1983.
Uttrykket «Rettens Betjente» kan lett misforstås som rettsbetjent, som i dag betegner en betjent,
et bud eller liknende ved en domstol. Men i denne paragrafen skal
det antakelig forstås som alle som gjør tjeneste for retten, også
sorenskriveren, dommerne og personalet for øvrig (se Castberg II s. 281). Et ord som rettstjenestemenn er ikke anvendelig,
ettersom dommerne er embetsmenn. Utvalget har derfor valgt å erstatte
«Rettens Betjente» med «de som gjør tjeneste for retten / dei som
gjer teneste for retten».
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 99 Ingen maa
fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene
foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staa
Vedkommende den Fængslede til Ansvar. Regjeringen
er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer,
uden efter de i Lovgivningen bestemte Former, medmindre nogen Forsamling maatte
forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles,
efterat de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør, ere den trende
Gange lydelig forelæste af den civile Øvrighed. | § 99 Ingen må
fengsles uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene
foreskriver. De som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig
holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær
makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer
den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser
som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen
av den sivile øvrighet. | § 99 Ingen må
fengslast utan i dei tilfella og på den måten som lovene fastset.
Dei som utan rett har arrestert nokon eller halde nokon ulovleg
fengsla, står til ansvar for vedkommande. Regjeringa
har ikkje rett til å nytte militær makt mot innbyggjarane utan etter
lov, med mindre ei forsamling skiplar den offentlege roa og ikkje
skilst åt så snart den sivile styresmakta tre gonger har lese lovføresegnene
om opprør høgt og tydeleg for henne. |
Utvalgets merknader
Regelen i første ledd stiller
et krav til lovhjemmel for fengsling. Men den gjelder bare for «fængslig» frihetsberøvelse,
det vil si som ledd i etterforskning, for å opprettholde sikkerhet
eller ro og orden, eller i form av straff, det vi vil kalle fengsling i dag. Bestemmelsen omfatter
derfor antakelig ikke frihetsberøvelse som har andre formål, som
behandling av psykiatriske pasienter eller karantene for pasienter med
smittsomme sykdommer (se Fliflet s. 420
og Andenæs/Fliflet s. 405).
I første ledd annet punktum brukes det to andre ord:
«Arrest»og «Ophold». Også denne bestemmelsener forstått slik at den gjelder ved uberettiget fengsling (se Fliflet s.
421 og Castberg II s. 283). Men det er
visse forskjeller mellom disse begrepene. Arrest brukes
ofte om det å ‘fengsle midlertidig’ (Norsk
Riksmålsordbok). I dag brukes gjerne politiarrest om
midlertidig fengsling av en pågrepet i en straffesak, før vedkommende
fremstilles for retten og eventuelt varetektsfengsles, jf. straffeprosessloven § 183. Arrest er altså noe som i tid gjerne kommer
før en fengsling, og er i den forstand et mer grunnleggende begrep
enn fengsel/fengsling. Utvalget har derfor videreført arrestert i de to nye versjonene.
«Ophold»kan forstås
som ‘tilbageholdelse paa et sted, inden for visse hindringer, skranker’
(Ordbog over det danske Sprog). Betydningen
i denne paragrafen er at den også omfatter det å holde
noen fengslet lenger enn rettmessig, det følger av presiseringen «den
Fængslede».
I den gjeldende teksten skal «Vedkommende [staa]
den Fængslede til Ansvar». «Vedkommende» peker mot de tjenestemennene
som har foretatt arrestasjonen, selv om den syntaktiske koblingen
er litt svak. (Men det er sikker rett at den fengslede ikke nødvendigvis
får et erstatningskrav mot tjenestemennene;
i praksis vil staten ta dette ansvaret (i hvert fall hvis tjenestemennene
har handlet på statens vegne), jf. Castberg II
s. 283.) Utvalget har omformulert bestemmelsen for å gjøre den lettere
å forstå, og det har ført til at «vedkommende» nå peker tilbake
på den som uberettiget er fengslet, men meningsinnholdet i bestemmelsen
er uendret.
Med «Statens Medlemmer» i annet
ledd menes det vi i dag gjerne kaller borgerne.
Dette kan imidlertid gi inntrykk av at man må være norsk
statsborger for å være beskyttet av bestemmelsen, og det er
neppe tilfellet. Utvalget har derfor erstattet det gamle uttrykket
med det videre begrepet «innbyggerne/innbyggjarane».
Uttrykket «de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør»
viser i dag til reglene i straffeloven om «Opløb» (jf. Castberg II s. 283). Det er ikke lenger
noe som heter «landsloven», så etter utvalgets mening må dette ordet
erstattes. Men det er ikke gitt at slike regler (hvis de i det hele
tatt videreføres) må stå i straffeloven. Utvalget har derfor valgt
det mer generelle «de lovbestemmelser / dei lovføresegnene». Dette
lar det stå åpent i hvilken lov reglene
«opprør» eventuelt blir fastsatt.
I straffeloven 1902 § 137 er det fastsatt straff
for å delta i oppløp «efterat Paabud om at begive sig rolig bort
af Øvrigheden er forkyndt». Det er imidlertid ingen grunn til å
endre begrepet opprør, som har et klart
og forståelig meningsinnhold.
Ordet skiple står
også i Bokmålsordboka: ‘bringe i ulage,
forstyrre’ med brukseksempelet «ro og orden ble skiplet». Blant
andre Bjørnstjerne Bjørnson har brukt ordet i riksmål. Det er notert
fra dialekter over store deler av Sør-Norge og er godt kjent i nynorsk litteratur.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 100 Ytringsfrihed
bør finde Sted. Ingen kan holdes retslig
ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer
eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det
retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige
Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere
Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser
for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt
holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. Forhaandscensur
og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre
det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning
fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter. Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes
Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte
Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn
til Personvern og af andre tungtveiende Grunde. Det
paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for
en aaben og oplyst offentlig Samtale. | § 100 Ytringsfrihet
skal finne sted. Ingen kan holdes rettslig
ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer eller
budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens
begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Det rettslige ansvar skal være foreskrevet i lov. Frimodige ytringer om statsstyringen og et
hvilket som helst annet emne er tillatt for enhver. Det kan bare
settes slike klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende
hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser. Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler
kan ikke benyttes, med mindre det er nødvendig for å beskytte barn
og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan
ikke settes i verk, unntatt i anstalter. Enhver
har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å
følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan
i lov settes grenser for denne rett av hensyn til personvern og
av andre tungtveiende grunner. Statens myndigheter
skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig
samtale. | § 100 Ytringsfridom
skal det vere. Ingen kan haldast rettsleg
ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller
bodskapar om det ikkje lèt seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga
ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga
til individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov. Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa
og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt definerte
grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det
forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen. Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder
kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge
mot skadeleg påverknad frå levande bilete. Brevsensur kan ikkje
setjast i verk, så nær som i anstaltar. Alle
har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å
følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i
lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og
av andre tungtvegande grunnar. Dei statlege
styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg
ordskifte. |
Utvalgets merknader
Denne paragrafen ble vedtatt i sin nåværende form
i 2004. Utvalget har derfor gjort få endringer i bestemmelsen, selv
om den på enkelte punkter kunne vært formulert enklere.
I tredje ledd er
«Gjenstand»erstattet med «emne», på
samme måte som i § 83 (se merknaden til den paragrafen). Hva «slike»
i annet punktum viser til, er ikke umiddelbart klart – man må resonnere
seg frem til det. Utvalget har likevel latt formuleringen stå som
den gjør.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 101 Nye og
bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstedes
Nogen for Fremtiden. | § 101 Heretter
skal ingen få nye og varige særrettigheter som innskrenker næringsfriheten. | § 101 Heretter
skal ingen få nye og varige særrettar som legg band på næringsfridommen. |
Utvalgets merknader
I bestemmelsen heter det at «Indskrænkninger» ikke
skal «tilstedes Nogen». Det virker umiddelbart merkelig å gi noen en innskrenkning.
Formålet med bestemmelsen var imidlertid å forby
tildeling av særrettigheter eller privilegier
til -noen, dersom disse innebar en begrensning av næringsfriheten
til andre (dette er utførlig omtalt i -Mestad, Næringsfridom i 1814-Grunnlova,
særlig s. 59–62).
I Aschehoug III s.
27 heter det:
«Paragraphen angaaer for det første alene de Indskrænkninger,
som ‘tilstedes nogen’, og altsaa opstaa derved, at der tillægges
nogen en Forret, som hindrer andre fra at drive en vis Næring. Dernest
forbyder den kun bestandige Indskrænkninger. Dette sidste Udtryk
omfatter alene Indskrænkninger, som aldrig ophøre, ikke saadanne,
som bortfalde, naar den Person døer, hvem Rettigheden er tillagt.»
Bestemmelsen har altså en klar sammenheng med
forbudet i § 23 annet ledd mot å tildele noen «arvelige Forrettigheder».
På Eidsvoll i 1814 ble da også disse temaene drøftet i sammenheng,
og ordene «Privilegier» og «Forrettigheder» ble brukt om hverandre
(jf. Den Norske Rigs-Forsamlings Forhandlinger
paa Eidsvold i Aaret 1814 bind II, sjette hefte s. 123). Utvalget
har derfor valgt å skrive om § 101 for å gjøre den mer forståelig,
og har brukt det samme vide begrepet som i § 23 annet ledd: særrettigheter/særrettar.
Bestandige brukes
i paragrafen her i betydningen ‘som vedbliver at eksistere; vedvarende;
varig; blivende’ (Ordbog over det danske Sprog).
Utvalget har derfor erstattet bestandige med varige.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 102 Hus-Inkvisitioner
maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde. | § 102 Husransakelse
må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller. | § 102 Det må
ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle. |
Utvalgets merknader
Forbudet mot «Hus-Inkvisitioner» retter seg
ikke mot alle former for husundersøkelser som myndighetene foretar.
I Castberg II s. 292 heter det:
«Det grunnlovens § 102 skal ramme, er at statens organer
uten noen bestemt mistanke trenger inn i borgernes boliger for å
bringe på det rene om noe ulovlig foregår eller har foregått der.
Det kreves m.a.o. at det foreligger en bestemt mistanke om at en
forbrytelse er begått eller vil bli begått, og det må være en spesiell
grunn til å foreta den husundersøkelse det gjelder. […] Hvis en
undersøkelse av en bolig ikke har til øye-med å etterspore en lovovertredelse
med henblikk på straffeforfølgning, rammes undersøkelsen ikke av grunnlovens
§ 102. Det er derfor ikke grunnlovstridig om forvaltningsmyndighetene
lar foreta inspeksjon av boliger i det øyemed å kontrollere at bygningslovgivningens
og sunnhetslovgivningens forskrifter er iakttatt.»
Etter utvalgets mening vil husundersøkelse lett kunne
misforstås, ettersom det tilsynelatende også omfatter nettopp inspeksjoner
og undersøkelser som ikke har til formål å avdekke straffbare handlinger, for
eksempel brannverninspeksjon og liknende. Med ransaking forstås
som regel undersøkelse av en person eller et sted nettopp for å
avdekke kriminalitet (jf. Norsk Riksmålsordbok:
‘undersøke, gjennemsøke (en bolig, et hus, et rum, et område ell.
lign., ell. en person) (for å finne noget, ofte stjålne ell. forbudte gjenstander,
som man har mistanke om er skjult)’). Husransaking får
dermed klarere frem det straffeprosessuelle aspektet ved bestemmelsen.
På bokmål er den konservative varianten ransakelse valgt
i tråd med stilen ellers.
I begrensningen «kriminelle Tilfælde» ligger som
nevnt i sitatet fra Castberg et krav
til mistanken om at det har foregått
straffbare handlinger i en bestemt bolig. Dette kunne kommet klarere
til uttrykk i bestemmelsen. Det er imidlertid vanskelig å uttrykke de
forskjellige kravene som ligger i uttrykket «kriminelle Tilfælde».
Som ransaking bidrar det dessuten til
å signalisere at bestemmelsen bare gjelder ved etterforskning eller
oppfølgning av straffesaker. Utvalget har derfor valgt å beholde
dette begrepet.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 103 Fristed
tilstedes ikke dem, som herefter fallere. | § 103 Ingen som
heretter går konkurs, får fristed. | § 103 Ingen som
heretter går konkurs, får fristad. |
Utvalgets merknader
Med fallere menes
‘gå fallitt’ (Norsk Riksmålsordbok).
I dag brukes gå konkurs om dette.
Med fristed siktet
man til enkelte byer som i eldre tider ga konkursskyldnere fritak
fra gjeldsforfølgning for en viss tid, hvis de bosatte seg i byen
(jf. Castberg II s. 300). Utvalget har
ikke funnet noe moderne synonym. Bestemmelsen har heller ingen praktisk
betydning i dag, så fristed kan etter
utvalgets mening bli stående.
Setningen er snudd som en følge av at verbet å tilstede er skiftet ut med å få.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 104 Jord og
Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes. | § 104 Ingen kan
bli fradømt sin faste eiendom eller hele sin formue på grunn av
en forbrytelse. Alternativt: § 104 Jord og boslodd
kan ikke i noe tilfelle forbrytes. | § 104 Ingen kan
bli frådømd den faste eigedommen sin eller heile eiga på grunn av
eit brotsverk. Alternativt: § 104 Jord og bulut
kan ikkje i noko tilfelle forbrytast. |
Utvalgets merknader
I Castberg II s.
293 heter det om denne bestemmelsen:
«Grunnlovens § 104 forbyr at en person som følge
av en straffbar handling fradømmes enten fast -eiendom eller overhodet
alt hva han eier.»
Bestemmelsen innebærer altså en skranke for hva
slags straff den enkelte kan idømmes
som følge av en straffbar handling. Det er dette som ligger i «forbrydes».
En betydning av forbryde er nettopp ‘miste
en vis rettighed, skulle bøde med tabet af visse goder paa grund
af urigtig, lovstridig handling’ (Ordbog over
det danske Sprog). Det er likevel sikker tolkning at den bare
gjelder for idømmelse av straff, det vil si at det må ha blitt begått
en straffbar handling. I straffeloven
1902 skilles det mellom to typer straffbare handlinger; forbrytelser og forseelser,
jf. lovens § 2. Dette skillet er opphevet i straffeloven 2005, som
bare bruker ordet forbrytelse (se nærmere i
Ot.prp. nr. 90 (2003–04) s. 56–57). Når den nye straffeloven trer
i kraft, vil altså gjeldende terminologi være at forbrytelse dekker
alle straffbare handlinger. Det samme må antas å gjelde ordet brotsverk på nynorsk. Utvalget har derfor
presisert den nevnte betydningen av «forbrydes» ved å ta inn på grunn av en forbrytelse / eit brotsverk.
Med jordmenes i bestemmelsen her fast -eiendom mer
generelt, jf. sitatet fra Castberg ovenfor.
Menneskerettighetsutvalget har lagt til grunn den samme forståelsen,
jf. Dokument 16 (2011–2012) s. 133: «Med uttrykket ‘Jord’ siktes
det til fast eiendom …». Utvalget har derfor erstattet «Jord» med fast eiendom/eigedom, som i dag gir et
tydeligere bilde av hva bestemmelsen gjelder.
Boslodd er tvetydig,
men er i bestemmelsen her brukt i betydningen ‘en persons hele formue’
(Norsk Riksmålsordbok), jf. også sitatet
fra Castberg. Men boslodd kan
også bety en andel i et bo, for eksempel i et arvebo eller i et
ekteskapelig felleseie. Den sistnevnte betydningen er vanligst i
dag. Boslodd slik det brukes i bestemmelsen
her, kan derfor misforstås. Utvalget har derfor presisert dette
til hele sin formue / heile eiga.
I den gjeldende teksten heter det «Jord og Boslod». Ifølge sitatet fra Castberg ovenfor forbyr imidlertid bestemmelsen
at noen som straff må avgi fast eiendom eller hele
sin formue. I Adler og Falsens grunnlovsutkast gikk dette også tydelig
frem; der sto det «Gods eller Eiendomme». I tråd med dette har utvalget
brukt eller.
I enhver slik erstatning av gamle ord og begreper med
nye ligger det en viss grad av tolkning og en viss mulighet for
at de nye begrepene ikke korrekt gjengir betydningen av de gamle
(se omtalen i punkt 3.1). Utvalget har derfor også formulert et alternativ der de gamle begrepene er beholdt,
men i modernisert rettskrivning.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 105 Fordrer
Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom
til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen. | § 105 Krever
hensyn til samfunnet at noen må avgi sin faste eller rørlige eiendom
til offentlig bruk, skal hun eller han ha full erstatning av statskassen.
Alternativt: § 105 Krever hensyn
til samfunnet at noen må avgi sin faste eller rørlige eiendom til
offentlig bruk, skal han ha full erstatning av statskassen. | § 105 Krev omsyn
til samfunnet at nokon må gje frå seg sin faste eller rørlege eigedom
til offentleg bruk, skal ho eller han få fullt vederlag av statskassa.
Alternativt: § 105 Krev omsyn til
samfunnet at nokon må gje frå seg sin faste eller rørlege eigedom
til offentleg bruk, skal han få fullt vederlag av statskassa. |
Utvalgets merknader
Denne paragrafen er en av dem som oftest påberopes
for domstolene, som grunnlag for krav om erstatning for tap av eiendom
eller verdier som følge av offentlige krav eller reguleringer. Utvalget
har derfor vært forsiktig med å gjøre endringer i den.
Tarv betyr ‘noget
som en trenger; behov, trang, krav i alm.’, og tidligere dessuten
’gagn, nytte’ (Norsk Riksmålsordbok).
Men uttrykket «Statens Tarv» må antakelig forstås langt videre enn
hva som er til statens beste, mer i retning
av samfunnets beste eller samfunnshensyn. I Aschehoug III
s. 42 heter det:
«Med Bestemmelsen i § 105 har Grundloven ikke sagt
og ikke villet sige mere end, at der skal betales fuld Erstatning,
naar tvungen Afstaaelse finder Sted, selv om Afstaaelsen er paakaldt
af Samfundets Tarv og skeer til offentligt Brug.»
Og i Andenæs/Fliflet s.
442 er det lagt til grunn at «Statens Tarv» må forstås som «samfunnsmessige hensyn».
Utvalget har lagt denne forståelsen til grunn, og erstattet «Statens
Tarv» med «hensyn/omsyn til samfunnet».
Urørlig i den betydning
det er brukt i bestemmelsen her, er i Norsk
Riksmålsordbok definert som ‘(om gods, eiendom) som ikke kan
røres, beveges; fast’. I dag er fast eiendom en
langt mer brukt betegnelse enn urørlig eiendom.
Begrepet fast eiendom er dessuten brukt
i de nye språkversjonene av § 104. Utvalget har derfor endret urørlig til fast også
i paragrafen her.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 106 Saavel
Kjøbesummer som Ind-tægter af det Geistligheden beneficerede Gods
skulle blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme.
Milde Stiftelsers Eiendomme skulle blot anvendes til disses Gavn. | § 106 Kjøpesummer
og inntekter av geistlighetens benefiserte gods skal bare anvendes
til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. Milde stiftelsers
eiendommer skal bare anvendes til gagn for disse. | § 106 Kjøpesummar
og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet skal berre
nyttast til gagn for presteskapet og til å fremje opplysinga. Eigedommane
til milde stiftingar skal berre nyttast til deira eige gagn. |
Utvalgets merknader
Geistlighet betyr
‘den geistlige stand; presteskap’ (Norsk Riksmålsordbok).
Utvalget har derfor brukt presteskapet på
nynorsk, som er det vanlige.
Om begrepet «Milde Stiftelser» heter det i -Aschehoug III s. 293:
«Ved milde Stiftelser menes egentlig kun de, der virke
i gudeligt eller velgjørende Øiemed. Udenfor Ordene ligge altsaa
Stiftelser, beregnede paa at fremme andre almennyttige eller endog
reent private Interesser.»
Likevel sies det samme sted at også den sistnevnte
typen stiftelser utvilsomt omfattes av bestemmelsen.
Utvalget har ikke funnet noen lettfattelig og
dekkende erstatning for dette begrepet, og har latt milde stiftelser/stiftingar bli
stående.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 107 Odels-
og Aasædesretten maa ikke ophæves. De nærmere Betingelser, hvorunder
den, til største Nytte for Staten og Gavn for Land-almuen, skal
vedblive, fastsættes af det første eller andet følgende Storthing. | § 107 Odels-
og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan
den skal videreføres til størst mulig nytte for staten og til gagn
for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting. | § 107 Odels-
og åsetesretten må ikkje opphevast. Dei nærare vilkåra for korleis
han skal stå ved lag til størst mogleg nytte for staten og gagn
for landallmugen, blir fastsette av det fyrste eller andre stortinget. |
Med landalmue forstås
‘almue på landsbygden’ (Norsk Riksmålsordbok),
mens almue betyr ‘folkets store masse;
de brede lag (i motsetn. til de høiere klasser)’. Det er vanskelig
å finne noen helt dekkende moderne ekvivalent til dette. Alternativ
som bygdefolk / folk på bygdene ville
vært nærliggende å bruke i dag, men det er uvisst om det dekker
intensjonen helt. Andre moderne alternativ med «landet» kan lett virke
nedsettende (jf. «folk på landet»). Utvalget har latt landallmue/landallmuge stå, selv om det
heller ikke er et ord som brukes mellom likemenn i dag. Ordet er
såpass gammelmodig at man sannsynligvis automatisk vil lese det
med historiske briller.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 108 Ingen Grevskaber,
Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes. | § 108 Heretter
kan det ikke opprettes grevskaper, baronier, stamhus eller fideikommisser. | § 108 Heretter
kan det ikkje skipast grevskap, baroni, stamhus eller -fideikommiss. |
Utvalgets merknader
Av de fire sentrale begrepene i denne bestemmelsen
er fideikommiss det som vel er minst
kjent i dag. Et fideikommiss er en‘eiendom som ikke må avhendes, men skal
gå i arv innen en familie efter regler fastsatt ved oprettelsen’
(Norsk Riksmålsordbok). Og selv om det
visstnok ikke lenger finnes noen fideikommisser i Norge, er ordet
fremdeles i bruk, jf. blant annet arveavgiftsloven §§ 6 og 8. Stamhus har mange av de samme trekkene
som fideikommisser, men omfatter bare fast eiendom. Det er visstnok
bare ett stamhus igjen i Norge (Jarlsberg) (jf. NOU 1998:7 punkt
3.2).
Lite ville vært vunnet med å kalle disse fenomenene
noe annet. Utvalget har beholdt alle ordene, men med modernisert
rettskrivning.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 109 Enhver
Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid
at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue. Denne Grundsætnings Anvendelse, og de Indskrænkninger
den bør undergaa, bestemmes ved Lov. | § 109 Alle statens
borgere er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne
om fedrelandet, uten hensyn til fødsel eller formue. Anvendelsen av denne grunnsetning, og de begrensninger
den skal ha, bestemmes ved lov. | § 109 Alle statsborgarane
har i regelen den same skyldnaden til å verne fedrelandet ei viss
tid, utan omsyn til fødsel eller formue. Korleis
denne grunnsetninga skal gjennomførast, og kva unntak ho skal ha,
blir fastsett i lov. |
Utvalgets merknader
Som nevnt i merknaden til § 18 har utvalget
gjennomgående erstattet «i Almindelighed» med i
regelen på nynorsk.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 110 Det paaligger
Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert
arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide. Nærmere Bestemmelser om Ansattes Medbestemmelsesret paa
deres Arbeidsplads, fastsættes ved Lov. | § 110 Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig
menneske kan tjene til livets opphold ved sitt arbeid. Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett
på arbeidsplassen fastsettes ved lov. | § 110 Dei statlege
styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske
kan leve av arbeidet sitt. Nærare føresegner
om medråderetten til dei tilsette på arbeidsplassen blir fastsette
i lov. |
Utvalgets merknader
Utvalget har gjennomgående skrevet om «Det paaligger
Statens Myndigheder» til det kortere og mer direkte «Statens myndigheter
skal / Dei statlege styresmaktene skal». Dette gjelder i paragrafen
her og i §§ 110 a og 110 c (og i tillegg en rekke av Menneskerettighetsutvalgets
forslag til nye grunnlovsbestemmelser).
«Udkomme» brukes i paragrafen her i betydningen
‘midler til livsophold; inntekt’ (Norsk Riksmålsordbok).
«Tjene til livets opphold ved sitt arbeid» gir dekkende uttrykk
for den gjeldende teksten. På nynorsk kan denne formuleringen virke
litt omstendelig. Utvalget har derfor valgt «leve av arbeidet sitt», som
har det samme meningsinnholdet (jf. det engelske uttrykket «gain
his living by work», som blant annet er brukt i FNs konvensjon om
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artikkel 6).
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 110 a Det paaligger
Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske
Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv. | § 110 a Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe
kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. | § 110 a Dei statlege
styresmaktene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa
kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv. |
Utvalgets merknader
Som nevnt i merknaden ovenfor har utvalget forenklet
«Det paaligger Statens Myndigheder» til det kortere og mer direkte
«statens myndigheter skal / dei statlege styresmaktene skal». Det
ligger ingen meningsendring i dette.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 110 b Enhver
har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne
og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra
en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa
for Efterslægten. For at ivaretage deres
Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til
Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte
og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens
Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger. | § 110 b Enhver
har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne
og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en
langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også
for etterslekten. Borgerne har rett til
kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte
og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett
de har etter foregående ledd. Statens myndigheter
gir nærmere bestemmelser for å gjennomføre disse grunnsetninger. | § 110 b Alle
har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna
og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast
ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten
òg for kommande slekter. Borgarane har rett
til kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet, og om verknadene av
planlagde og iverksette inngrep i naturen, slik at dei kan tryggje den
retten dei har etter førre leddet. Dei statlege
styresmaktene gjev nærare føresegner for å gjennomføre desse grunnsetningane. |
Utvalgets merknader
I første ledd er
uttrykket «et Milieu som sikrer Sundhed» på nynorsk forenklet til eit helsesamt miljø, som i praksis betyr
det samme (helsesam betyr ‘god for helsa’).
Utvalget har endret litt på oppbygningen av annet ledd. Bestemmelsen gir borgerne
rett til kunnskap om naturmiljøet m.m., og det nevnes nå først.
Dessuten står subjektet og verbalet nå først i setningen.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 110 c Det paaligger
Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af
Traktater herom fastsættes ved Lov. | § 110 c Statens
myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene. Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av
traktater om dette fastsettes ved lov. | § 110 c Dei
statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane.
Nærare føresegner om gjennomføringa av
traktatar om dette blir fastsette i lov. |
Utvalgets merknader
Som nevnt i merknaden til § 110 har utvalget
forenklet «Det paaligger Statens Myndigheder» til det kortere og
mer direkte «statens myndigheter skal / dei statlege styresmaktene
skal». Det ligger ingen meningsendring i dette.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 111 Det norske
Flags Form og Farver bestemmes ved Lov. | § 111 Det norske
flaggs form og farger bestemmes ved lov. | § 111 Forma og
fargane på det norske flagget blir fastsette i lov. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 112 Viser Erfaring,
at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres,
skal Forslaget derom fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing
efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det
første, andet eller tredie Storthing efter næste Valg at bestemme,
om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan
Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa
Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand,
og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring. En saaledes vedtagen Grundlovsbestemmelse underskrives
af Storthingets Præsident og Sekretær og sendes Kongen til Kundgjørelse
ved Trykken som gjældende Bestemmelse i Kongeriget Norges Grundlov. | § 112 Viser erfaring
at noen del av denne Kongeriket Norges grunnlov bør endres, skal
endringsforslag fremsettes på første, annet eller tredje storting
etter et nytt valg og kunngjøres på trykk. Men det tilkommer først
det første, annet eller tredje storting etter neste valg å bestemme
om den foreslåtte endring skal finne sted eller ei. En slik endring
må likevel aldri motsi denne grunnlovs prinsipper, men bare angå
modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke endrer denne konstitusjons
ånd, og to tredjedeler av Stortinget må være enige i en slik endring. En grunnlovsbestemmelse som er vedtatt på denne
måte, skal underskrives av Stortingets president og sekretær og
sendes kongen til kunngjøring på trykk som gjeldende bestemmelse
i Kongeriket Norges grunnlov. | § 112 Viser røynsla
at nokon del av denne grunnlova for Kongeriket Noreg bør endrast,
skal framlegget om endring leggjast fram på det fyrste, andre eller
tredje stortinget etter eit nytt val og kunngjerast på prent. Men
det er fyrst det fyrste, andre eller tredje stortinget etter neste
val som avgjer om endringa skal gjerast eller ikkje. Ei slik endring
må likevel aldri stri mot prinsippa i denne grunnlova, men berre
gjelde modifikasjonar i einskilde føresegner som ikkje endrar ånda
i denne konstitusjonen, og to tredjedelar av Stortinget må vere
samde i ei slik endring. Ei grunnlovsføresegn
som er vedteken på denne måten, skal underskrivast av Stortingets
president og sekretær og sendast til kongen til kunngjering på prent som
gjeldande føresegn i Kongeriket Noregs grunnlov. |
Utvalgets merknader
Paragraf 112 gir Stortinget hjemmel til å endre Grunnloven.
Derfor kan man si at § 112 er en regel med større betydning enn
de andre bestemmelsene i Grunnloven. Av denne grunn har utvalget
vært ekstra forsiktig med å gjøre endringer i den.
Bestemmelsen kunne nok ha vært forenklet en del.
For eksempel er det liten grunn til å presisere at det skal være
et «nyt» valg før fremsettelsen av grunnlovsforslag, og formuleringen
«det første, andet eller tredie Storthing» kan forenkles til «et
av de tre første storting». Men utvalget har altså latt disse formuleringene
stå.
Dette punktet inneholder utvalgets forslag til
nye tekstversjoner av de grunnlovsforslagene som er fremsatt hittil
i valgperioden. Disse tekstene er bare tatt inn her, og ikke satt
opp som helhetlige forslag, slik som grunnlovstekstene.
I utvalgets merknader kommenteres bare selve endringene i forhold til den gjeldende
grunnlovsteksten. Med mindre annet er presisert, er oversettelsene av
de gjeldende bestemmelsene identiske med oversettelsene omtalt ovenfor.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 14 Kongen kan
beskikke stemmeberettigede norske Borgere, som
ikke ere Storthingsræpresentanter, til Statssekretærer, til
at bistaa Statsraadets Medlemmer under Udførelsen af deres Forretninger
udenfor Statsraadet. | § 14 Kongen
kan utnevne stemmeberettigede norske borgere som ikke er stortingsrepresentanter,
til statssekretærer, som bistår statsrådets medlemmer under utførelsen av
deres gjøremål utenfor statsrådet. | § 14 Kongen kan
utnemne røysteføre norske borgarar som ikkje er stortingsrepresentantar,
til statssekretærar, som hjelper medlemmene av statsrådet med gjeremåla deira
utanfor statsrådet. |
Utvalgets merknader
Utvalget anbefaler at dette forslaget fremsettes på
nytt i alle tre språkversjonene, ettersom
det må gjøres endringer også i forhold til bokmålsversjonen som
allerede er fremsatt. I så fall er det bare nødvendig å fremsette
forslag om endring av § 14 første punktum.
Annet punktum blir stående uendret. Utvalgets forslag til nye § 14
annet punktum er fremsatt i to alternativer, og man slipper i så
fall å gjenta begge disse alternativene i forslaget her.
De to nye språkversjonene skiller seg litt fra
utvalgets forslag til nye versjoner av § 14. I § 14 heter det «beskikke
Statssekretærer til at bistaa», mens det i dette grunnlovsforslaget
heter «beskikke stemmeberettigede norske Borgere, som ikke ere Storthingsræpresentanter,
til Statssekretærer, til at». Konstruksjonen «til …, til at» er
lite heldig. Utvalget har derfor omformulert dette til «til statssekretærer,
som bistår / til statssekretærar, som hjelper». Det ligger ingen
meningsforskjell i dette.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Storthingsrepresentanter
kunne ikke beskikkes til Statssekretærer. | Stortingsrepresentanter kan ikke utnevnes
til statssekretærer. | Stortingsrepresentantar kan ikkje utnemnast
til statssekretærar. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Storthingsrepresentanter
kunne ikke beskikkes til Statssekretærer eller ansættes som politiske Raadgivere
ved Statsraadets Kontorer. | Stortingsrepresentanter kan ikke utnevnes
til statssekretærer eller ansettes som politiske rådgivere ved statsrådets
kontorer. | Stortingsrepresentantar kan ikkje utnemnast
til statssekretærar eller tilsetjast som politiske rådgjevarar ved
statsrådskontora. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Naturens Ressourcer, herunder Madjordressourcer,
skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der
ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. | Naturens ressurser, herunder matjordressurser,
skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som
ivaretar denne rett også for etterslekten. | Naturressursane, medrekna matjordressursane,
skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som
tryggjer denne retten òg for kommande slekter. |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 25 Kongen har
høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges
eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades
i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk,
undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i
Riget uden Storthingets Samtykke. Ei heller
maa Rigets Land- og Sømagt bruges udenfor Rigets Grænser uden Storthingets
Samtykke, medmindre det er tvingende nødvendigt for Landets Forsvar. | § 25 Kongen har
høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes
eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates
i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk,
unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn
i riket uten Stortingets samtykke. Rikets forsvarsmakt må
heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke, med
mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet. Alternativt: § 25 Kongen har høyeste
befaling over rikets land- og sjømakt. Denne makt må ikke forøkes
eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates
i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk,
unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn
i riket uten Stortingets samtykke. Rikets land-
og sjømakt må heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets
samtykke, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet. | § 25 Kongen har
høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje
aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast
i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter,
så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg overfall, må dragast
inn i riket utan samtykke frå Stortinget. Forsvarsmakta
til riket må heller ikkje brukast utanfor grensene til riket utan
samtykke frå Stortinget, om det ikkje er tvingande naudsynt for
å forsvare landet. Alternativt:
§ 25 Kongen
har høgste befalinga over land- og sjømakta til riket. Denne makta
må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må
ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk
frå framande makter, så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg
overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget. Land- og sjømakta til riket må heller ikkje
brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget,
om det ikkje er tvingande naudsynt for å forsvare landet. |
Utvalgets merknader
Utvalget har sett det som nødvendig å sette
dette grunnlovsforslaget opp i to alternativer, ettersom utvalget
foreslår to alternative formuleringer av § 25 første ledd første
punktum, som også får konsekvenser for formuleringen av dette grunnlovsforslaget. Det
vises til merknadene til Grunnloven § 25.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 25 Regjeringen … [for øvrig er alternativet
identisk med alternativ 1, og teksten gjentas derfor ikke her.] | § 25 Regjeringen … | § 25 Regjeringa … |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 25 Præsidenten … [for øvrig er alternativet
identisk med alternativ 1, og teksten gjentas derfor ikke her.] | § 25 Presidenten … | § 25 Presidenten … |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede
norske Borgere, som senest i det Aar, Valgthinget
holdes, have fyldt 18 Aar. | Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede
norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det år valgtinget
holdes. | Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre
norske borgarar som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året
valtinget blir halde. |
Utvalgets merknader
Om formuleringen som har
fylt 18 år eller fyller 18 år vises det til merknaden til
Grunnloven § 50, der den samme formuleringen er brukt. Det gjelder
også de tilsvarende formuleringene i alternativene nedenfor.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Regjeringen … [for
øvrig er alternativet identisk med alternativ 1, og teksten gjentas
derfor ikke her.] | Regjeringen … | Regjeringa … |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Præsidenten … [for
øvrig er alternativet identisk med alternativ 1, og teksten gjentas
derfor ikke her.] | Presidenten … | Presidenten … |
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
Stemmeberettigede ved Storthingsvalg
ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som senest i det Aar, Valgthinget
holdes, have fyldt 16 Aar. | Stemmerett ved stortingsvalg har de norske
borgere som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det år valgtinget
holdes. Alternativt:
Stemmerett ved stortingsvalg har
de norske borgere, kvinner og menn, som har fylt 16 år eller fyller
16 år i det år valgtinget holdes. | Røysterett ved stortingsval har dei norske
borgarane som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valtinget
blir halde. Alternativt:
Røysterett ved stortingsval har dei
norske borgarane, kvinner og menn, som har fylt 16 år eller fyller
16 år i det året valtinget blir halde. |
Utvalgets merknader
Utvalget har her tatt ut presiseringen «Mænd
og Kvinder» i de nye språkversjonene, men utformet et alternativ der «kvinner og menn» er beholdt.
Det vises til merknadene til Grunnloven § 50.
Gjeldende tekst | Bokmål | Nynorsk |
§ 61 Ingen kan
vælges til Repræsentant uden at være stemmeberettiget og senest i det Aar, Valgthinget holdes, have
fyldt 18 Aar. | § 61 Bare den
kan velges til representant som har stemmerett og har fylt 18 år
eller fyller 18 år i det år valgtinget holdes. | § 61 Berre den
kan veljast til representant som har røysterett og har fylt 18 år
eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde. |
Utvalgets merknader
Utvalget har omformulert det negative «Ingen kan
vælges til Repræsentant uden at være» i originalen og originalspråksversjonen
til den positive angivelsen «Bare den kan velges til representant
som har / Berre den kan veljast til representant som har» i de nye
tekstversjonene. Dette for å gjøre teksten lettere med det nye tillegget
«og har fylt 18 år eller fyller 18 år».
Dette punktet inneholder utvalgets forslag til
nye tekstversjoner av de forslagene som ble fremsatt av Menneskerettighetsutvalget
i Dokument 16 (2011–2012). Også disse tekstene er bare tatt inn
her, og ikke satt opp som helhetlige forslag, slik som grunnlovstekstene.
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
Storthingets Ræpresentanter vælges gjennem
frie og hemmelige Valg. | Stortingets representanter velges gjennom
frie og hemmelige valg. | Stortingsrepresentantane blir valde gjennom
frie og hemmelege val. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
E. Menneskerettighederne | E. Menneskerettighetene | E. Menneskerettane |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 92 Det paaligger
Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. | § 92 Statens
myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene. | § 92 Dei statlege
styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane. |
Utvalgets merknader
Som nevnt i merknaden til Grunnloven § 110 har utvalget
forenklet «Det paaligger Statens Myndigheder» til det kortere og
mer direkte «statens myndigheter skal / dei statlege styresmaktene
skal». Det gjelder alle steder det forekommer i Menneskerettighetsutvalgets
forslag. Det ligger ingen meningsendring i denne forenklingen.
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 93 Ethvert
Menneske har en iboende Ret til Liv. Ingen kan dømmes til Døden. Ingen maa udsættes for Tortur eller anden umenneskelig
eller nedværdigende Behandling eller Straf. Ingen
skal holdes i Slaveri eller Tvangsarbeide. Det
paaligger Statens Myndigheder at beskytte Retten til Liv og bekjæmpe
Tortur, Slaveri, Tvangsarbeide og andre Former for umenneskelig
eller nedværdigende Behandling. | § 93 Ethvert
menneske har en iboende rett til liv. Ingen kan dømmes til døden. Ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff. Ingen
skal holdes i slaveri eller tvangsarbeid. Statens
myndigheter skal beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri,
tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende
behandling. | § 93 Kvart menneske
har ein ibuande rett til liv. Ingen kan dømmast til døden. Ingen må utsetjast for tortur eller anna umenneskeleg
eller nedverdigande behandling eller straff. Ingen
skal haldast i slaveri eller tvangsarbeid. Dei
statlege styresmaktene skal verne retten til liv og stri mot tortur,
slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskeleg eller nedverdigande
behandling. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 94 Ingen maa
fængslig anholdes eller paa anden Maade berøves Friheden, uden i
lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. Frihedsberøvelsen
maa være nødvendig og ikke udgjøre et uforholdsmæssigt Indgreb. Anholdte skulle snarest mulig fremstilles for
en Domstol. Andre som ere berøvede deres Frihed, kunne faa Frihedsberøvelsen
prøvet for Domstoler uden ugrundet Ophold. For
ubeføiet Arrest eller ulovligt Ophold staa Vedkommende den Fængslede
til Ansvar. | § 94 Ingen må
fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte
tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen
må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep. Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles
for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen
prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold. De
som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet,
står til ansvar for vedkommende. | § 94 Ingen må
fengslast eller bli fråteken fridommen på anna vis utan i dei tilfella
og på den måten som lovene fastset. Fridomstapet må vere naudsynt
og ikkje utgjere eit mishøveleg inngrep. Den
pågripne skal snarast råd framstillast for ein domstol. And-re som
er fråtekne fridommen, kan få fridomstapet prøvd for domstolane
utan grunnlaus dryging. Dei som utan rett
har arrestert nokon eller halde nokon ulovleg fengsla, står til
ansvar for vedkommande. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 95 Enhver har
Ret til at faa sin Sag afgjort af en uafhængig og upartisk Domstol
inden rimelig Tid. Rettergangen skal være retfærdig og offentlig.
Retten kan imidlertid lukke Retsmødet dersom Hensynet til Parternes
Privatliv eller tungtveiende almene Interesser gjøre det nødvendigt. | § 95 Enhver har
rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol
innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig.
Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes
privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig. | § 95 Alle har
rett til å få saka si avgjord av ein uavhengig og upartisk domstol
innan rimeleg tid. Rettargangen skal vere rettvis og offentleg.
Retten kan likevel stengje rettsmøtet dersom omsynet til privatlivet
til partane eller tungtvegande allmenne interesser krev det. |
Utvalgets merknader
I originalspråksteksten har Menneskerettighetsutvalget
brukt imidlertid, mens det i bokmålsteksten har
brukt likevel. I Grunnloven ellers brukes
ordet imidlertid i betydningen ‘i mellomtiden’,
se merknaden til Grunnloven § 48. Det er åpenbart ikke det som er
ment i bestemmelsen her. Utvalget anbefaler at ordet ligevel brukes i originalspråksbestemmelsen i
forslaget her.
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
Enhver har Ret til at blive anset som
uskyldig, indtil Skyld er bevist efter Loven. Ingen
kan straffes mere end een Gang for samme Handling. Ingen kan dømmes til at afstaa fast Eiendom
eller samlet Formue, medmindre Værdierne ere benyttede til eller
ere Udbytte fra en strafbar Handling. | Enhver har rett til å bli ansett som
uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Ingen
kan straffes mer enn én gang for samme handling. Ingen
kan dømmes til å avstå fast eiendom eller samlet formue, med mindre
verdiene er benyttet til eller er utbytte fra en straffbar handling. | Alle har rett til å bli rekna som uskuldige
til skuld er prova etter lova. Ingen kan
straffast meir enn éin gong for same handling. Ingen
kan dømmast til å avstå fast eigedom eller heile eiga si om ikkje
verdiane er nytta til eller er utbyte frå ei strafflagd handling. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 98 Alle ere
lige for Loven. Intet Menneske maa udsættes for
usaglig eller uforholdsmæssig Forskelsbehandling. | § 98 Alle er
like for loven. Intet menneske må utsettes
for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Alternativt annet ledd: Ingen må utsettes for diskriminering på grunnlag
av kjønn, etnisitet, språk, funksjonsevne, seksuell orientering,
kjønnsuttrykk, religion, livssyn, politisk syn, helse, alder eller
andre lignende vesentlige forhold ved en person. | § 98 Alle er
like for lova. Ikkje noko menneske må utsetjast
for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling. Alternativt andre ledd: Ingen må diskriminerast på grunnlag av kjønn,
etnisitet, språk, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk,
religion, livssyn, politisk syn, helse, alder eller andre liknande
vesentlege sider av ein person. |
Utvalgets merknader
Utvalget har brukt mishøveleg på
nynorsk for uforholdsmæssig. Dette er
i tråd med utvalgets vurderinger av samhøveleg som
en passende erstatning for forholdsmessig,
se om dette i merknadene til § 115 nedenfor.
Alternativt annet ledd er ikke skrevet om, selv om forholdet
mellom «Ingen» og «en/ein person» kunne vært bedre formulert.
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 99 Enhver har
Frihed for Tanke, Samvittighed, Religion og Livsanskuelse. Denne
Frihed omfatter Ret til at ændre Religion eller Livssyn efter eget
Valg og til at praktisere sin Religion eller sit Livssyn alene eller
i Fællesskab med Andre. | § 99 Enhver har
frihet for tanke, samvittighet, religion og livsanskuelse. Denne
friheten omfatter rett til å endre religion eller livssyn etter
eget valg, og til å praktisere sin religion eller sitt livssyn alene
eller i fellesskap med andre. | § 99 Alle har
fridom for tanke, samvit, religion og livssyn. Denne fridommen femner
om retten til å skifte religion eller livssyn etter eige val, og
til å praktisere religionen eller livssynet åleine eller i lag med
andre. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 101 Enhver
har Ret til at danne, slutte sig til og melde sig ud af Foreninger,
herunder Fagforeninger og politiske Partier. Alle
kunne mødes i fredelige Forsamlinger og Demonstrationer. Regjeringen er ikke berettiget til militær
Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen
bestemte Former, medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den
offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat
de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør, ere den trende Gange
lydelig forelæste af den civile Øvrighed. | § 101 Enhver
har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger,
herunder fagforeninger og politiske partier. Alle
kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen har ikke rett til å bruke militær
makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer
den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser
som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen
av den sivile øvrighet. | § 101 Alle har
rett til å skipe, melde seg inn i og melde seg ut av foreiningar,
medrekna fagforeiningar og politiske parti. Alle
kan møtast i fredelege forsamlingar og demonstrasjonar. Regjeringa har ikkje rett til å nytte militær
makt mot innbyggjarane utan etter lov, med mindre ei forsamling
skiplar den offentlege roa og ikkje skilst åt så snart den sivile
styresmakta tre gonger har lese lovføresegnene om opprør høgt og
tydeleg for henne. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 102 Enhver
har Ret til Respekt for sit Privatliv og Familieliv, sit Hjem og
sin Kommunikation. Det paaligger Statens
Myndigheder at sikre et Værn om den personlige Integritet og om
personlige Oplysninger. Systematisk Indhentning, Opbevaring og Brug af
Oplysninger om Andres personlige Forhold kan kun finde Sted i Henhold
til Lov. | § 102 Enhver
har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem
og sin kommunikasjon. Statens myndigheter
skal sikre et vern om den personlige integritet og om personlige
opplysninger. Systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om
andres personlige forhold kan bare finne sted i henhold til lov. | § 102 Alle har
rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for heimen
sin og kommunikasjonen sin. Dei statlege
styresmaktene skal sikre eit vern om den personlege integriteten
og om personlege opplysningar. Systematisk innsamling, lagring og
bruk av opplysningar om andres personlege tilhøve kan berre skje
i samsvar med lov. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 103 Familien
er en grundlæggende Enhed i Samfundet. Enhver, som har opnaaet giftefærdig
Alder, har Ret til at stifte Familie, indgaa Ægteskab og opløse
Ægteskab i Henhold til nærmere Bestemmelser givne ved Lov. Ægteskab
kan kun indgaaes med Ægtefællernes Samtykke og frie Vilje. | § 103 Familien
er en grunnleggende enhet i samfunnet. Enhver som har oppnådd gifteferdig
alder, har rett til å stifte familie, inngå ekteskap og oppløse
ekteskap i henhold til nærmere bestemmelser gitt ved lov. Ekteskap
kan bare inngås med ektefellenes samtykke og frie vilje. | § 103 Familien
er ei grunnleggjande eining i samfunnet. Alle som har nådd gifteferdig
alder, har rett til å skipe familie, gifte seg og skilje seg i samsvar
med nærare føresegner gjevne i lov. Giftarmål krev fri vilje og
samtykke frå ektemakane. |
Utvalgets merknader
Giftarmål er her
brukt i den primære betydningen av ordet, ‘det å gifte seg’, ikke
‘det å vere gift’ (Nynorskordboka). Det fremgår så klart av sammenhengen
at utvalget ikke har funnet grunn til å presisere det i teksten.
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 104 Børn have
Krav paa Respekt for deres Menneskeværd. De have Ret til at blive
hørt i Spørgsmaal som gjælde dem selv, og deres Mening skal tillægges
Vægt i Overensstemmelse med deres Alder og Udvikling. Ved Afgjørelser som berøre Børn, skal Barnets
Bedste være et grundlæggende Hensyn. Børn
have Ret til Værn om deres personlige Integritet. Det paaligger
Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for Barnets Udvikling,
herunder at sikre at Barnet faar den nødvendige økonomiske, sociale
og sundhedsmæssige Tryghed, fortrinsvis i egen Familie. | § 104 Barn har
krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt
i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges
vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets
beste være et grunnleggende hensyn. Barn
har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter
skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder
sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige
trygghet, fortrinnsvis i egen familie. | § 104 Born har
krav på respekt for menneskeverdet sitt. Dei har rett til å bli
høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt
på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget. I avgjerder som vedkjem born, skal kva som
er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn. Born har rett til vern om den personlege integriteten
sin. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga
til barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale
og helsemessige tryggleiken som det treng, helst i sin eigen familie. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 106 Enhver,
som opholder sig lovlig i Riget, kan frit bevæge sig indenfor Rigets
Grænser og vælge sit Bosted der. Ingen kan
negtes at forlade Riget, medmindre det er nødvendigt af Hensyn til
en effektiv Retsforfølgelse eller for Aftjening af Værnepligt. Norske
Statsborgere kunne ikke negtes Adgang til Riget. | § 106 Enhver
som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor
rikets grenser og velge sitt bosted der. Ingen
kan nektes å forlate riket med mindre det er nødvendig av hensyn
til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av verneplikt.
Norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket. | § 106 Alle som
oppheld seg lovleg i riket, kan fritt ferdast innanfor grensene
og velje bustad der. Ingen kan nektast
å forlate riket om det ikkje trengst av omsyn til effektiv rettsforfølging
eller fordi dei skal gjere verneplikt. Norske statsborgarar kan
ikkje nektast tilgjenge til riket. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 107 Det paaligger
Statens Myndigheder at respektere den Enkeltes kulturelle Identitet
og lægge Forholdene til Rette for at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter
og opleve et Mangfold af Kulturudtryk. Videnskabens
og Kunstens Frihed skal respekteres. | § 107 Statens
myndigheter skal respektere den enkeltes kulturelle identitet og
legge forholdene til rette for at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter
og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Vitenskapens
og kunstens frihet skal respekteres. | § 107 Dei statlege
styresmaktene skal respektere den kulturelle identiteten til kvar
einskild og leggje til rette for at alle kan delta i kulturaktivitetar
og oppleve eit mangfald av kulturuttrykk. Den
vitskaplege og kunstnarlege fridommen skal respekterast. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 108 Det paaligger
Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Samerne,
som Urfolk, kunne sikre og udvikle deres Sprog, Kultur og Samfundsliv.
Alternativt: § 108 Det paaligger
Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at det samiske Folk kan sikre og udvikle
sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv. | § 108 Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for at samene, som urfolk,
kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Alternativt: § 108 Statens myndigheter
skal legge forholdene til rette for at det samiske folk kan sikre
og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. | § 108 Dei statlege
styresmaktene skal leggje til rette for at samane, som urfolk, kan
tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv. Alternativt: § 108 Dei statlege
styresmaktene skal leggje til rette for at det samiske folket kan
tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 109 Enhver
har Ret til Uddannelse. Børn have Pligt til at modtage grundlæggende
Oplæring. Oplæringen skal ivaretage den Enkeltes Evner og Behov
og fremme Res-pekt for Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne. Det paaligger Statens Myndigheder at sikre
Adgang til videregaaende Oplæring og lige Muligheder til høiere
Uddannelse på Grundlag af Kvalifikationer. | § 109 Enhver
har rett til utdannelse. Barn har plikt til å motta grunnleggende
opplæring. Opplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov
og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Statens myndigheter skal sikre adgang til videregående
opplæring og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av
kvalifikasjoner. | § 109 Alle har
rett til utdanning. Born har plikt til å ta imot grunnleggjande
opplæring. Opplæringa skal utvikle evnene til kvart barn, ta omsyn
til dei behova det har, og fremje respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettane. Dei statlege styresmaktene skal
sikre tilgjenge til vidaregåande opplæring og likt høve til høgare
utdanning på grunnlag av kvalifikasjonar. |
Utvalgets merknader
På nynorsk har utvalget valgt å skrive «utvikle evnene»
for «ivareta evnene». Etter utvalgets mening er ordet ivareta uheldig i kombinasjon med «den
enkeltes evner», da det kan gi inntrykk av at opplæringen bare skal
ta vare på og ikke utvikle evnene til barna. På nynorsk blir dette
inntrykket særlig sterkt om man velger å oversette ivareta direkte
til ta vare på, som har en snevrere betydning
på nynorsk. I Dokument 16 (2011–2012) s. 225 heter det dessuten
at ordet ivareta ble valgt fordi man
fant det «litt tungt språklig å skulle presisere at barnets evner
også skal utvikles gjennom opplæringen».
Formuleringen utvalget har valgt for den nynorske målversjonen,
svarer altså godt til hensikten med bestemmelsen. Det er neppe nødvendig
å presisere at utvikling forutsetter ivaretakelse.
I den nynorske versjonen er det også presisert
at det er «evnene til kvart barn» og barns behov
det er tale om. Dette er i tråd med Menneskerettighetsutvalgets
forutsetninger, jf. Dokument 16 (2011–2012) s. 225:
«I hovedtrekk skal opplæringen bidra til å ivareta barnets
behov, samtidig som opplæringen skal utvikle barnets evner.»
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
Det paaligger Statens Myndigheder at
lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske
kan skaffe sig Udkomme ved Arbeide eller Næring. Den, som ikke selv
kan sørge for sit Livsophold, har Ret til Støtte fra det Offentlige. | Statens myndigheter skal legge forholdene
til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets
opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for
sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige. | Dei statlege styresmaktene skal leggje
til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet
sitt eller næringsverksemda si. Den som ikkje sjølv kan forsyte
seg, har rett til stønad frå det offentlege. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 111 Det paaligger
Statens Myndigheder at respektere og sikre Retten til en tilfredsstillende
Levestandard. Ligeledes paaligger det Statens
Myndigheder at fremme Befolkningens Helbred og sikre Retten til
nødvendig Helbredshjelp. | § 111 Statens
myndigheter skal respektere og sikre retten til en tilfredsstillende
levestandard. Likeledes skal statens myndigheter
fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp. | § 111 Dei statlege
styresmaktene skal respektere og tryggje retten til ein tilfredsstillande
levestandard. Like eins skal dei statlege
styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten til naudsynt helsehjelp. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 112 Enhver
har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne
og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en
langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa
for Efterslægten. For at ivaretage deres
Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab
om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte
Indgreb i Naturen. Det
paaligger Statens Myndigheder at træffe Foranstaltninger der gjennemføre
disse Grundsætninger. | § 112 Enhver
har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne
og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en
langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også
for etterslekten. Borgerne har rett til
kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte
og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett
de har etter foregående ledd. Statens myndigheter
skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger. | § 112 Alle har
rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og
mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast
ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten
òg for kommande slekter. Borgarane har rett
til kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet, og om verknadene av
planlagde og iverksette inngrep i naturen, slik at dei kan tryggje den
retten dei har etter førre leddet. Dei statlege
styresmaktene skal setje i verk tiltak som gjennomfører desse grunnsetningane. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 113 Myndighedernes
Indgrep overfor den Enkelte maa have Grundlag i Lov. | § 113 Myndighetenes
inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. | § 113 Styresmaktene
må ha grunnlag i lov for å gripe inn overfor einskildmennesket. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 114 I Sager
som reises for Domstolerne, have Domstolerne Ret og Pligt til at
prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne af Statens Myndigheder
stride mod Grundloven. | § 114 I saker
som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve
om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider
mot Grunnloven. | § 114 I saker
som blir reiste for domstolane, har domstolane rett og plikt til
å prøve om lover og andre avgjerder tekne av dei statlege styresmaktene
strir mot Grunnlova. |
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 115 Enhver
Begrænsning i Rettigheder, som ere anerkjendte i denne Grundlov,
maa være fastsatte ved Lov og respektere Kjernen i Rettighederne.
Begrænsningen må være forholdsmæssig og nødvendig for at ivaretage
almene Interesser eller Andres Menneskerettigheder. Det kan i intet Tilfælde gjøres slige Begrænsninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første Punktum og § 105. Tilsvarende gjælder
for § 97 ved Spørgsmaal om Straf. | § 115 Enhver
begrensning i rettigheter som er anerkjent i denne grunnlov, må
være fastsatt ved lov og respektere kjernen i rettighetene. Begrensningen
må være forholdsmessig og nødvendig for å ivareta allmenne interesser
eller andres menneskerettigheter. Det kan
ikke i noe tilfelle gjøres slike begrensninger i §§ 93, 94, 95,
96, 99 første punktum og § 105. Tilsvarende gjelder for § 97 ved
spørsmål om straff. | § 115 All avgrensing
av rettar som er stadfeste i denne grunnlova, må vere fastsett i
lov og respektere kjernen i rettane. Avgrensinga må vere samhøveleg
og naudsynt for å tryggje allmenne interesser eller andres menneskerettar. Det må ikkje i noko tilfelle gjerast slike
avgrensingar i §§ 93, 94, 95, 96, 99 fyrste punktum og § 105. Tilsvarande
gjeld for § 97 i spørsmål om straff. |
Utvalgets merknader
I denne paragrafen brukes formuleringen «rettigheter
som er anerkjent i denne grunnlov». Det at en rettighet er anerkjent i et regelverk, behøver ikke
å bety at den er fastsatt der. Formuleringen gir opphav til tvil
om hvorvidt det faktisk er slik at bestemmelsen gjelder alle rettigheter
som Grunnloven anerkjenner. Det kan jo
for eksempel dreie seg om andre menneskerettigheter enn dem som
eventuelt fastsettes i Grunnloven (jf. at myndighetene etter forslaget til
§ 92 generelt skal «respektere og sikre menneskerettighetene»).
Valg av denne formuleringen er ikke særskilt kommentert i Dokument
16 (2011–2012). Den er heller ikke brukt i § 116, der det mer direkte heter
«Rettighetene i denne grunnlov …».
Utvalget ønsker bare å påpeke denne språklige forskjellen
mellom § 115 og § 116, og den uklare rekkevidden av formuleringen
i § 115, men har ikke sett det som innenfor sitt mandat å endre
på dette.
I nynorskversjonen er «samhøveleg» brukt for «forholdsmæssig/forholdsmessig».
I juridisk terminologi, og særlig på menneskerettighetenes område, er forholdsmessig og forholdsmessighet innarbeidede begreper
som refererer til en bestemt type rettslig avveining. Det er også
slik begrepet er ment i forslaget til ny § 115, se Dokument 16 (2011–2012)
s. 73–74. På nynorsk har man tradisjonelt ikke hatt ett fast
uttrykk for den typen avveining forholdsmessig viser til.
Begrepet uttrykkes dessuten gjerne med flere ord i form av en eksplisitt
relasjon, som «x er/står i samhøve med y», jf. Juridisk
og administrativ ordliste s. 53. Med disse uttrykkene må man
spesifisere hva som skal sammenlignes
med hva. Ofte er dette den klareste og
beste uttrykksmåten, men fordi forholdsmessig i
forslaget til ny § 115 representerer et frittstående vilkår med
innarbeidet betydning, anser utvalget en omskrivning med flere ord
på nynorsk som uhensiktsmessig.
Det trengs altså et adjektiv som kan etableres
i en betydning som svarer fullt ut til forholdsmessig. Selve
adjektivet finnes, samhøveleg, men det
er oftest brukt annerledes enn forholdsmessig.
I juridisk terminologi finner man samhøveleg brukt
i betydningen ‘i (godt) samsvar med’, se kjøpslovvalgsloven § 6
(«er samhøveleg med ålmennskipnaden (l’ordre public)») og bilansvarslova
§ 12 tredje ledd andre punktum («samhøveleg med reglane i trygdeavtalelova»).
På den annen side er substantivparet samhøve og mishøve allerede innarbeidede begreper
på nynorsk for henholdsvis forholdsmessighet og uforholdsmessighet. Utvalget har også
valgt mishøveleg for uforholdsmessig i
nynorskversjonen av Grunnloven § 94 og i forslaget til ny § 98 i
Dokument 16 (2011–2012). Videre brukes samhøveprinsippet på nynorsk
for forholdsmessighetsprinsippet, se Juridisk og administrativ ordliste s.
53. Det ligger da nær å bruke samhøveleg som
et generelt uttrykk for det at noe (i denne sammenhengen: inngrep
i menneskerettighetene) må være i samhøve.
Utvalget legger dessuten vekt på at Høyesterett i Rt. 2007 s. 687
A bruker «samhøveleg» i denne betydningen. I avsnitt 38 heter det:
«Ikkje under noko omstende vil eit høgt oppreisingsbeløp
vere samhøveleg med skaden.»
1903-språk | Bokmål | Nynorsk |
§ 116 Rettighederne
i denne Grundlov kunne ikke fraviges, medmindre der træffes Beslutning
om midlertidige Undtagelser naar en bekjendtgjort Krigs- eller Krisetilstand
gjør det aabenbart nødvendigt for at sikre Demokratiet, Retsstaten
eller Rigets Existens. Der kan i intet Tilfælde
træffes Beslutning om at fravige §§ 93, 96 og 99 første Punktum. Tilsvarende
gjælder for § 97 ved Spørgsmaal om Straf. | § 116 Rettighetene
i denne grunnlov kan ikke fravikes med mindre det treffes beslutning
om midlertidige unntak når en bekjentgjort krigs- eller krisetilstand
gjør det åpenbart nødvendig for å sikre demokratiet, rettsstaten
eller rikets eksistens. Det kan ikke i noe
tilfelle treffes beslutning om å fravike §§ 93, 96 og 99 første
punktum. Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål om straff. | § 116 Rettane
i denne grunnlova kan ikkje fråvikast så sant det ikkje blir teke
avgjerd om mellombels unntak når ein kunngjord krigs- eller krisetilstand
gjer det klårt naudsynt for å tryggje demokratiet, rettsstaten eller
eksistensen til riket. Ikkje i noko tilfelle
kan det takast avgjerd om å fråvike §§ 93, 96 og 99 fyrste punktum.
Tilsvarande gjeld for § 97 i spørsmål om straff. |