Odels- og åsetesretten har lange tradisjoner
i Norge. Rettshistorisk binder odelsretten vår tids lovverk sammen
med de tidligste lovverk i vårt lands historie, det være seg landskapslovene
eller Magnus Lagabøters landslov. Langt tilbake i tid var odelsbegrepet
knyttet til den frie og selveiende bonden, og i nasjonsbyggingens
epoke fikk begrepet stor symbolverdi for selvstendighet og synet
på bonden som bærer av særnorske tradisjoner. Siden den tid har Norge
gått fra å være et agrarsamfunn der slektskap og familiebånd var
helt avgjørende for personers status, til nå å være et samfunn basert
på blandingsøkonomiens prinsipper om like muligheter og sosial mobilitet.
Tradisjonelt landbruk er ikke lenger dominerende, men utgjør i dag
en del av et større bilde der andre råvarer, industri og tjenesteytende
næringer fyller en større plass. Videreføringen av de tradisjonsbærende
verdiene landbrukseiendommene representerer fordrer derfor nytenking
og strukturendringer. Her står odelsrettens materielle innhold i dag
snarere i veien for utviklingen enn å ivareta den. Slekt kan ikke
være viktigere enn drift.
Landbruket har en sterk tilknytning til tradisjonelle
borgerlige verdier som respekten for privat eiendomsrett, frihet
til å drive næringsvirksomhet samt vern om kultur og natur. Norske
bønder har gjennom historien vært en del av fundamentet i samfunnet,
og den frie og selvstendige bonden har vært med på å legge grunnlaget
for den staten som i dag kalles Norge. Det konservative prinsippet
om å forandre for å bevare tilsier nå at odels- og åsetesretten må
endres for å sikre at vi får et lønnsomt og levedyktig landbruk
i hele landet.
Det er en liten andel av befolkningen som i
dag er sysselsatt innenfor landbruket. Forslagsstillerne konstaterer
at det har vært en markant og konstant nedgang i sysselsettingen
i landbruket. Forslagsstillerne vil også bemerke at næringen samtidig
har opplevd en meget sterk produktivitetsvekst. Betydelig færre bønder
produserer nå mer enn før. Satsingen på forskning og innovasjon
i landbruket har blitt styrket, og landbruksnæringen har mange kvaliteter
som gjør den levedyktig for fremtiden. Norske bønder har bidratt
til en utvikling som har gjort at Norge i dag produserer mer mat
enn da landbruket dominerte sysselsettingsstatistikken totalt.
Det er betydelig færre utøvere enn tidligere. Antallet
har gått fra ca. 200 000 rundt 1950 til mindre enn 50 000 i dag.
Statistikken viser en klar forgubbing, en manglende rekruttering
og mange gårdsbruk uten lys og aktivitet. Jordleie står for 40 pst.
av driften av jordbruksarealene, dette holder arealene i hevd, men
en ser også at behovet for strukturendring er stort. Bosettingen
i Distrikts-Norge i dag er mer avhengig av annen sysselsetting enn
av aktiviteten på gårdene. Det viser også fraflyttingsstatistikken,
som er sterkest der alternativ sysselsettingsmulighet er dårligst.
Gårder over hele landet har kvaliteter som gjør dem
til en flott boplass og et sted for viktig økonomisk aktivitet.
Det er imidlertid en kjensgjerning at for svært mange gårdbrukere
kan ikke gården være en hovedinntekt. Odelsretten kan derfor i fremtiden bli
oppfattet mer som en byrde og plikt enn en positiv rett.
I sum viser dette at norsk landbruk trenger
muligheter og ikke begrensninger for at næringen skal være lønnsom
og bidra til å sikre spredt bosetting. Odelsretten er en lov som
sikrer eierrettigheter for en slekt. Den gir ingen sikkerhet for
bosetting og egen drift av gårdsbruket. Landbrukets betydning, rolle
og utfordringer tilsier at odels- og åsetesretten ikke lenger har
en naturlig plass i Grunnloven.
Den 23. oktober 2003 avga Odelslovutvalget sin innstilling
(NOU 2003:26) til daværende statsråd Lars Sponheim. To av utvalgets
medlemmer (lederen Thor Falkanger og Merethe Storødegård) gikk inn for
å avvikle odelsretten med følgende begrunnelse (side 173–174):
«Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv,
men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde
odelsretten i våre dagers samfunn.
Det kan pekes på en rekke fordeler ved odelsretten. Noen er rimelig
sikre, andre er av en slik art at det er vanskelig å føre noe eksakt
bevis for de samfunnsmessig gunstige virkninger. I så henseende
er det flere forhold i drøftelsen foran som mindretallet finner
grunn til å knytte noen bemerkninger til:
a. Det er fremholdt - etter mindretallets syn med rette – at
‘det sosiale livet til bondefamilien er tett sammenvevd med næringsvirksomheten’
(side 209). Det er ingen klare skiller mellom arbeidsplass og hjem,
og mellom arbeidstid og fritid. Og dette preger naturlig nok tilknytningen
til gården. Spørsmålet er om odelsretten styrker denne tilknytning
på en slik måte at man får et økt samfunnsmessig utbytte av landbruket. Under
punkt 12.3.2 bokstav a om ‘bedre landbruk’, jf. også punkt 12.3.3,
gis det uttrykk for at det ikke er sannsynlig at odelsretten har
noen stor betydning for et bedre landbruk, sammenlignet med det
vi ville hatt uten odelsretten. Men det pekes også på at ‘de sosiokulturelle
holdninger og erfaringer spiller en rolle’ - uten at det klargjøres
hva som ligger i disse begreper og den innflytelse odelsretten har
hatt og har i så måte.
b. Bo- og driveplikt fremholdes en rekke ganger som viktige elementer
i odelsretten, med betydningsfulle, gunstige samfunnsmessige virkninger.
Mindretallet vil her minne om at boplikten er et forholdsvis nytt
element ved samfunnets kontroll med utnyttelsen av fast eiendom.
Den ble innført i vår lovgivning ved odelsloven og konsesjonsloven,
begge av 1974. Og det samme gjelder driveplikten som en personlig
forpliktelse for eieren (når det sees bort fra de særlige regler som
var knyttet til odelsløsningstilfellene, jf. skjønnsloven av 1. juni
1917 nr. 1 § 76 slik bestemmelsen lød inntil odelsloven av 1974
trådte i kraft).
Etter mindretallets oppfatning kan de hensyn som ligger bak odelslovens
bo- og drivepliktregler like godt varetas gjennom konsesjonslovsystemet.
Også når det gjelder samfunnets kontroll med eiendomsstruktur
og eierforhold mener mindretallet at det som er samfunnsmessig ønskelig,
kan varetas gjennom konsesjonslov sammen med jord og skoglov. Her
har samfunnet de nødvendige instrumenter, og det er da et politisk
spørsmål i hvilken utstrekning kontroll- og reguleringsmulighetene
skal utøves.
c. Landbruket har en lang tradisjon for fellesskap i arbeid.
Kontrasten til den rettslige ulikhet det etter odels- og åseteslovgivningen
har vært mellom kjønnene, er således stor. Mindretallet deler fullt
ut det syn at det var betydningsfullt at likestilling i prinsippet
ble kjempet igjennom i 1974, og at de siste rester av forskjellsbehandling
forsvinner dersom Utvalgets forslag legges til grunn. Men en lovbestemmelse
om likestilling - med den signaleffekt den gir – er etter mindretallets
syn ikke en faktor som i våre dager kan tillegges vesentlig betydning
når det spørres om det odelsrettslige system bør opprettholdes.»
I en høringsuttalelse om Odelslovutvalgets innstilling
til Landbruksdepartementet uttalte Statens landbruksforvaltning
(SLF) følgende:
«På bakgrunn av de erfaringer SLF har med odelsretten
og dennes betydning for utnyttingen av landbruksressursene, mener
vi at en god del argumenter taler for å oppheve instituttet. Tilsvarende
tilsier vår erfaring at det ikke eksisterer noen argumenter for
å beholde odelsretten som er så tungtveiende at det er formålstjenlig
å videreføre rettsinstituttet. SLF anbefaler derfor at odelsretten
avskaffes.»
Selv om odels- og åsetesretten har lange tradisjoner
i Norge, er tiden overmoden for en endring. Odelsloven i sin nåværende
form er en av de mange særreguleringer i eiendomsretten som hindrer
fremtidsrettet satsing, naturlige strukturendringer, mer lønnsom
drift og økt investeringsevne i landbruket. Forslagsstillerne viser
til at en mer fleksibel odelslov er ett av de tiltak som kan bidra
til modernisering og økt lønnsomhet i norsk landbruk. Landbruket
er tjent med at odelsbestemmelsene fjernes fra Grunnloven.