Forslagsstillerne viser til at begrunnelsen for forslaget er
todelt.
For det første: Den foreslåtte tilføyelse kodifiserer en over
lang tid etablert praksis. På tross av den opprinnelige tredeling
av makten, ble Kongen og regjeringen tildelt oppgaver som materielt
sett er lovgivning. Delegeringen av lovgivningskompetanse – som
opprinnelig var begrenset til utfyllende regler og regler om fremgangsmåter,
har etter hvert blitt utvidet til også å gjelde materiell lovgivning.
I stedet for at Stortinget vedtar konkret og substansielt innhold
i norske rettsregler, overlates dette i stadig større grad til Kongen
(regjeringen). Dette er en demokratisk utfordring.
Mer tvilsom juridisk sett er den delegasjon av lovgivningsmyndighet
som skjer via EØS til EU. Professor Frede Castberg har uttalt følgende
om dette:
«De regler som gjelder om delegasjon av lovgivningsmyndighet
til Kongen eller av forvaltningsmyndighet fra Kongen (Regjeringen)
til underordnede forvaltningsorganer, kan ikke på noen måte anvendes,
når det gjelder spørsmålet om «overføring» av myndighet til internasjonale
organer». (Dokument nr. 3 (1961–1962) Utredninger m.v. om Det europeiske
økonomiske felleskap i forhold til den norske Grunnlov (utredning
av professor dr. juris Frede Castberg) s. 6).
Forslagsstillerne mener vi her er ved sakens kjerne og grunnen
som nødvendiggjør den foreslåtte tilføyelse. Den stigende strøm
av EU-direktiver og forordninger, som blir en del av norsk rett
gjennom EØS, krever hurtig implementering i Norge. Bestemmelser
som er «EØS-relevante» må derfor i all hovedsak inntas i forskrifter
og ikke som lovbestemmelser. Enden på dette er en stadig mer svekket
innflytelse for Stortinget. Samtidig blir allmennheten stadig mindre
oppmerksom på hva som egentlig er «norsk rett», noe som fører til
svekket lovlydighet.
For det andre: Den i pkt. 1 omtalte utvikling har i de senere
år fått en ny dimensjon ved at lovgivningskompetanse delegeres videre
til private organer. Dette gjelder f.eks. for økologisk matproduksjon
ved at det private selskap Debio oppstiller kriterier for økologisk
produksjon samtidig som selskapet håndhever de regler selskapet
har gitt. Et annet eksempel er delegasjon til Internasjonal Standard
Organization (ISO) – som på en rekke områder, fra tekniske spesifikasjoner
til driftsmåter og kontroll er tildelt lovgiverrollen. De regler
disse organer oppstiller har direkte virkning for norske rettssubjekter.
Reglene vil i noen tilfelle være etablert av organer i utlandet,
f.eks. vil ISO-reglene være utviklet i Sveits – ved ISOs hovedkvarter.