Prosessen med å tilpasse NATO til endrede
sikkerhetspolitiske rammebetingelser videreføres på basis
av de beslutningene som ble truffet på toppmøtet
i 1999. NATOs engasjement i KFOR, og konsekvensene for NATO av et
intensivert sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med EU og
NATOs forhold til Russland, påvirker i betydelig grad tilpasningen
i alliansen. USAs planer om å etablere et nasjonalt missilforsvar og
forholdet til ABM-avtalen har også fått stor oppmerksomhet
i NATO, selv om dette er et spørsmål som direkte
drøftes mellom USA og Russland. USA har holdt jevnlige
orienteringer i NATO om framdriften i prosjektet og om samtalene
med Russland.
Defence Capabilities Initiative (DCI) framstår
som et av de viktigste punktene for oppfølging etter fjorårets
toppmøte. Initiativet retter oppmerksomheten mot modernisering,
felles anskaffelser av materiell og utvikling av økt interoperabilitet,
og vil i tillegg kunne spille en rolle for etableringen av en felles
europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Intensjonen er å styrke
alliansesamarbeidet generelt, og revitalisere samarbeidet på forsvarssiden
spesielt. Det er ønskelig å øke oppmerksomheten
rundt alliansens forsvarsplanlegging, herunder styrkemålsprosessen.
Allierte lands forsvar er til dels vesentlig omformet de siste ti år.
Forsvarsbudsjettene og styrkenivåene er samtidig redusert.
NATOs generalsekretær har derfor anmodet medlemslandene
om å unngå ytterligere budsjettreduk-sjoner.
Arbeidet med å integrere de tre nye
medlemslandene pågår fortsatt. Ytterligere utvidelse
vil sannsynligvis bli et tema på neste toppmøte
i alliansen, som antakelig vil finne sted i 2002. I tillegg videreføres
arbeidet med å forberede kandidatlandene på et
eventuelt senere medlemskap. Fra norsk side uttrykkes støtte
til de baltiske lands aspirasjoner om medlemskap.
Iverksettingen av den nye kommandostrukturen
startet 1. mars 2000, og skal være endelig avsluttet i
løpet av våren 2003. Norge er nå en del
av en kommando med et langt større ansvarsområde
(AFNORTH i Brunssum).
I NATO vurderes nå den framtidige styrkestrukturen. Flere
medlemsland ønsker en økning av reaksjonsstyrker
som kan ivareta krisehåndteringsoppgaver. Andelen av stående
styrker øker i forhold til reservestyrkene. Tendensen går
dessuten i retning av reduksjon i antallet stående styrker
med svært høy beredskap. Fra norsk side er det
viktig å opprettholde en struktur som også inkluderer
såkalte "in place"- styrker. Disse er spesielt trent for
og forberedt på operasjoner innenfor mer avgrensede geografiske
deler av alliansens totale ansvarsområde. Samtidig støtter
Norge en styrking av alliansens kapasitet for krisehåndtering.
Det er viktig for Norge at kapasiteten til å utføre
hele spekteret av NATOs oppgaver opprettholdes.
Ressursbehovene for de fellesfinansierte programmene
i NATO, springer ut fra krav til blant annet ny kommandostruktur,
NATOs utvidelse, internasjonale fredsoperasjoner, samarbeid med
partner-landene, overvåkning og reaksjons- og forsterkningskapasiteter. Forventede
behov på lengre sikt omfatter alliert bakkeovervåkning,
tiltak mot spredning av masseødeleggelsesvåpen
og terrorisme. I tillegg vil det være behov for å videreutvikle
NATOs militære kapasiteter i tråd med nytt strategisk
konsept og resultatene fra toppmøtet i Washington i april
1999.
Utfordringene på ressurssiden er i
første rekke knyttet til NATOs militærbudsjett.
Til tross for en moderat økning av militærbudsjettet
i 1999 og 2000, har rammene for budsjettet ikke vært tilstrekkelig
til å dekke alle identifiserte behov. Dette er bekymringsfullt,
ikke minst siden presset på driftssiden antas å øke
i årene framover. Inkludert her er økte driftsutgifter
som følge av nye kommando-, kontroll- og informasjonssystemer,
modernisering av luftforsvarssystemene og utgifter knyttet til NATOs
fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. Mot denne bakgrunnen
er rammene for militærbudsjettet i 2001 økt, og
Norges bidrag til militærbudsjettet vil innebære
en svak økning, jf. nærmere omtale under kap.
1719 post 78 Norges tilskudd til NATOs driftsbudsjett.
Situasjonen for investeringsprogrammet er annerledes.
Midlene som medlemmene har stilt til disposisjon for NATO, er ikke
utnyttet fullt ut. Mindreforbruket skyldes dels den betydelige endring
av programmet som har funnet sted på 90-tallet, og dels
treghet i forbindelse med godkjenning og iverksettelse av nye investeringsprosjekter.
Det forventes imidlertid en sterk økning av behovene for
infrastrukturmidler på sikt (2002-2007), særlig
i forbindelse med moderniseringen av NATOs luftforsvarssystemer,
utviklingen av reaksjons-/forsterkningskapasiteter og en
videreutvikling av kommando-, kontroll- og informasjonssystemene.
Den umiddelbare situasjon er tilfredsstillende.
Presset på driftssiden er imidlertid økende, og
det vil bygge seg opp et press på investeringssiden i løpet
av tre til fire år. Dette krever tiltak i nær
framtid. Presset på driftssiden må møtes
med kostnadsreduserende tiltak, samtidig som det legges opp til
en gradvis økning av eksisterende budsjettrammer. Som en
konsekvens av dette, besluttet NATOs råd i juni 2000 blant
annet en moderat økning av rammene for investeringsbudsjettet. Økningen
vil få ubetydelige konsekvenser for Norges bevilgning til
investeringsprogrammet.
I forbindelse med EUs toppmøte i Helsinki
i desember 1999 foretok EU-landene de prinsipielle beslutningene
om opprettelse av sikkerhets- og forsvarspolitiske strukturer innenfor
EUs ramme. Som en del av disse beslutningene etablerte EU-landene
interimsordninger fra 1. mars 2000. De permanente ordningene skal
etter planen være på plass ved årsskiftet
2000-2001. Dette innebærer at man etablerer en fast sikkerhetspolitisk komité,
en militærkomité og en militær stab under
EUs unionsråd. I Unionsrådet (rådet)
møtes EU-landenes fagministre. Når EUs utenriksministre
møtes i rådsformat benevnes dette Unionsrådet
for generelle saker (General Affairs Council, GAC). Forsvarsministrene
i EU vil foreløpig møte i GAC ved behov. I tillegg
er det etablert en stilling som generalsekretær for GAC,
som skal bistå EUs råd. Generalsekretæren
er samtidig øverste representant for EUs felles utenriks-
og sikkerhetspolitikk. Etter EUs toppmøte i Feira i juni
2000, og etter beslutning i NATO, er det nå igangsatt en
prosess for å etablere et samarbeid mellom EU og NATO,
som innebærer betydelig støtte fra alliansen i
forbindelse med oppfyllelsen av EUs styrkemål. Fra norsk
side støtter man aktivt at EU skal kunne trekke på NATOs militære
ressurser og planleggingskapasitet for å gjennomføre
krisehåndteringsoppgaver i regi av EU. Utviklingen av EU/NATO-samarbeidet
vil derfor spesielt måtte sette fokus på EUs egne
styrkemål, slik de vil presenteres gjennom det såkalte
Headline Goal. Dette målet gjelder etableringen av en EU-ledet
utrykningsstyrke for fredsoperasjoner på 50 000-60 000
personer med luft- og sjøstøtteelementer innen
2003. Det er tale om en styrke satt sammen av nasjonale eller flernasjonale
styrkekomponenter. EUs samarbeid med tredjeland vil foregå innenfor
15+15 format (EU + EUs kandidatland + andre
europeiske allierte ikke-EU-land), men med særskilte møter
i 15+6-format (EU + europeiske NATO-land utenfor
EU). Norge har sagt seg rede til å bidra med både
militære og sivile ressurser til EU-ledede krisehåndteringsoperasjoner.
De praktiske ordningene for dette vil utvikles i tiden framover,
i takt med at EU skaper sine egne krisehåndteringssystemer.
Russland preges fortsatt av vanskelige økonomiske og
sosiale forhold. Situasjonen i Tsjetsjenia er fortsatt alvorlig,
og en politisk løsning på konflikten er ikke i sikte.
Valget av Vladimir Putin til ny president synes å ha ført
til en viss politisk stabilisering i Russland. Fortsatt politisk
rivalisering gjør det likevel vanskelig å utforme
en langsiktig og konsistent politikk som kan legge grunnlaget for
videre reformarbeid.
Til tross for innenrikspolitisk turbulens, er
utviklingen i de væpnede styrker generelt i samsvar med
Russlands forsvars- og sikkerhetspolitiske mål. Situasjonen kjennetegnes
av to utviklingstrekk: På den ene siden legger Russland
betydelig vekt på de strategiske kjernefysiske våpnene,
noe som viser at Russland fremdeles betrakter seg selv som en stormakt
med globale interesser. På den andre siden legges det også vekt
på å utvikle en konvensjonell struktur med mobile
avdelinger med høy reaksjonsevne. Disse styrkene er primært tiltenkt
håndtering av lavintensitetskonflikter som bl.a. preger
Russlands sørlige grenseområder. Den framtidige
balansen mellom strategiske og konvensjonelle stridskrefter er uavklart.
Taktiske kjernevåpen vil fortsatt spille en viktig rolle
i Russlands forsvarspolitikk.
Målet om å skape en mindre,
men mer fleksibel og moderne forsvarsstruktur, er bare delvis oppnådd. Gjennomføringen
av nødvendige reformer hindres av Russlands økonomiske
problemer. Nedleggelse av militære avdelinger utsettes
på grunn av de sosiale følgene. Problemene forsterkes
ytterligere som følge av intern uenighet om hvilken retning
reformene skal ta. Russlands nye militærdoktrine uttrykker
at de væpnede styrker må forbedres, slik at de
kan møte nåværende og framtidige trusler,
der lokale og regionale konflikter trekkes fram som de mest aktuelle.
Doktrinen må også ses på bakgrunn av
NATOs aksjoner mot Jugoslavia sist år, men er relativt
avdempet når det gjelder kritikk av Vesten. Doktrinen vektlegger
et integrert forsvar av Russlands yttergrenser.
Utviklingen av europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk
i EU og Norges plass utenfor EU, gjør at den nordiske dimensjonen
i norsk sikkerhetspolitikk får større betydning.
Det er i Norges interesse å videreføre og utdype
dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU, og
spesielt utformingen av ESDP. Sverige og Finland utvikler sitt samarbeid
med alliansen gjennom sitt PfP-engasjement og gjennom medvirkning
i NATO-ledede operasjoner på Balkan. Fra norsk side vil
man legge vekt på å benytte ledelsen av KFOR-hovedkvarteret
også til å styrke det nordiske samarbeidet i Kosovo.
De nordiske landene har gjennom felles deltakelse
i fredsoperasjoner på Balkan opparbeidet seg meget nyttig
erfaring om samarbeid i internasjonale operasjoner. En egen organisasjon
er blitt etablert for bedre å samordne det nordiske engasjementet
i denne typen operasjoner (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace
Support (NORDCAPS). Det er også etablert en minekoordinatorgruppe
for å styrke det nordiske samarbeidet om minerydding. Videre
gjennomføres en felles nordisk "In the spirit of PfP"-øvelse,
Nordic Peace, i Troms i 2001. Det er åpnet for at også Russland,
de baltiske stater og Island kan delta.
Forholdet mellom Russland og de baltiske stater
vil være et sentralt element i utviklingen i Østersjø-regionen.
En videre utbygging av relasjonene mellom Russland og de baltiske
statene vil utgjøre en viktig forutsetning for å etablere
stabile forhold på permanent basis i dette området.
Også de nordiske statene har et betydelig ansvar for å sikre
at utviklingen i området beveger seg i ønsket
retning. Norge legger spesiell vekt på at samarbeidet i
Baltikum tuftes på gjensidighet, åpenhet og respekt
for nasjonal integritet.
Samarbeidet med partnerlandene innenfor euro-atlantiske
partnerskapsrådet (EAPC) og partnerskap for fred (PfP)
er et viktig ledd i arbeidet med å utvikle nye samarbeidsmønstre
i Europa og integrere østeuropeiske land i euro-atlantisk
samarbeid. Partnersamarbeidet er en av alliansens fundamentale oppgaver.
Fellesoperasjonene i Bosnia og Kosovo, hvor en rekke partnerland
deltar, viser at samarbeidet også har en viktig operativ
funksjon. Disse operasjonene har direkte innvirkning på utviklingen
av samarbeidet med partnerlandene.
PfP er tilpasset partnerlandenes individuelle
behov. Det har i den senere tid vært lagt særlig
vekt på å gi partnerlandene større innflytelse
på utformingen av PfP-aktiviteter. Det omfatter en egen
planleggingsprosess (PfP Planning and Review Process (PARP)) som nå likner
mye på alliansens egen forsvarsplanlegging. PARP har bidratt
sterkt til at de PfP-landene som deltar, har kunnet utvikle militære
enheter i samsvar med NATOs krav og standarder. Dette har vært
et viktig grunnlag for at disse enhetene kan operere sammen med
allierte styrker i NATO-ledede operasjoner, f.eks. på Balkan.
Erfaringene med partnerskapssamarbeidet og partnerdeltakelse i ikke-artikkel
5- operasjoner har vært gode.
Nye initiativer har til hensikt å fremme
den militære og politiske tilnærmingen mellom
NATO og partnerlandene. Våren 1999 lanserte NATO en tiltaksplan (MAP – Membership
Action Plan) for å assistere partnerland som ønsker
medlemskap. Tiltaksplanen gir disse kandidatlandene konkrete råd
for å omstille og modernisere de nasjonale forsvarsapparatene.
En rekke øvrige initiativer utvikles likeledes innenfor rammen
av EAPC/PfP, deriblant regionalt sikkerhetssamarbeid og
opprettelsen av regionale treningssentre. Det regionale samarbeidet
innenfor PfP/EAPC har dessuten fått økt
betydning gjennom initiativet for samarbeid i Sørøst-Europa.
Videre styrkes PfP-samarbeidet ved at partnerne i større
grad involveres i PfP-relatert arbeid i NATOs militære
hovedkvarter og i NATOs kommandostruktur på strategisk
og regionalt nivå. Fra norsk side er det lagt stor vekt
på å trekke partnerlandene inn i planlegging og
gjennomføring av NATO-ledede krisehåndteringsoperasjoner.
Dette er i tråd med intensjonene i det politisk-militære
rammeverket for samarbeidet mellom NATO og partnerlandene.
Deltakelse i PfP er en forutsetning for framtidig medlemskap
i NATO. Samtidig skal PfP være et tilfredsstillende alternativ
for partnerland som på kort eller lang sikt ikke vil få tilbud
om medlemskap i alliansen, eller som ikke ønsker medlemskap.
NATO vil også i tiden som kommer spille
den mest sentrale rollen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norge
må derfor bidra til et fortsatt sterkt NATO, både politisk
og militært. Norge støtter den videre utviklingen
av NATO i retning av økt fleksibilitet og utvidet evne
til å engasjere seg i krisehåndteringsoperasjoner, slik
det også kommer til uttrykk i alliansens nye strategiske
konsept. Samtidig må NATO opprettholde evnen til å håndtere
eventuelle framtidige artikkel 5-operasjoner eller kombinasjonen
av artikkel 5- og ikke-artikkel 5-situasjoner.
De sentrale prosessene i NATO, i første
rekke tilpasningen til nye militære oppgaver, forholdet
til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk og revisjonen av alliansens
styrkestruktur, vil få stor betydning for omleggingen av
vårt eget forsvar. Det blir viktig for Norge å arbeide
for at den videre omformingen av NATO, herunder den reviderte styrkestrukturen,
tar hensyn til sentrale norske interesser. Norges framtidige forsvarsstruktur
må innpasses i den samlede alliansestrukturen. Det er av
stor betydning at vi gjennom omleggingen av det norske forsvaret
lykkes med å iverksette de tiltakene i DCI som Norge har
akseptert i den allierte styrkemålsprosessen. Enkelte av
tiltakene vil være ressurskrevende, men de er svært
viktige for at Norge bedre skal kunne operere sammen med allierte
og partnerland i NATO-ledede operasjoner.
Våre nærmeste allierte vil
bli løpende orientert om den omleggingsprosess det norske
forsvaret nå skal igjennom.
Arbeidet med å få forholdet
mellom NATO og Russland inn på et varig positivt spor blir
ikke mindre viktig i 2001. En stabil og demokratisk utvikling i
hele Europa er betinget av konstruktiv medvirkning fra Russland.
Sett fra norsk side er det spesielt viktig at samarbeidet mellom
NATO og Russland styrkes. Norges bilaterale forhold til Russland
må ses i sammenheng med forholdet mellom Russland og de
vestlige land. NATO ønsker å gjennomføre
tiltak som lenge har vært under planlegging, bl.a. etablering
av et NATO-informasjonskontor og et militært forbindelseskontor
i Moskva. NATO bør etter norsk syn også arbeide
aktivt for å styrke Russlands deltagelse i PfP-relaterte
aktiviteter.
Utviklingen av ESDP i EU får konsekvenser
for samarbeidet i NATO. Det tas sikte på at det i EU-ledede
operasjoner kan trekkes på NATOs ressurser. Norge ønsker
velkommen et tettere samarbeid mellom EU og NATO.
Regjeringen har ved en rekke anledninger signalisert vilje
til å stille norske bidrag til en EU-ledet krisehåndteringskapasitet.
EU har bekreftet at norske bidrag er velkomne. De norske militære
og sivile bidragene vil bli ytterligere konkretisert i takt med
EUs eget arbeid med sine styrkemål. For å sikre
at det norske bidraget er relevant, og for at beslutning om norsk
deltagelse kan fattes hurtig, er det behov for gode kontaktordninger
mellom EU og Norge i tilknytning til EUs styrkemål.
Fra norsk side blir det en viktig oppgave overfor
EU å arbeide for at 15+6-samarbeidet får
et mest mulig substansielt innhold (15+6: EU-landene + europeiske NATO-land
utenfor EU). Vår ambisjon gjelder arbeidet med å etablere
nært samarbeid med EUs sikkerhetspolitiske komité,
en tilsvarende samarbeidsstruktur knyttet til EUs militærkomité,
og et tett samarbeid med EUs militære stab. Innholdet i
et samarbeid innenfor 15+6-rammen gjenstår å avklare,
både på hvilke arbeidsnivå samarbeidet
skal etableres, og mht. selve substansen i samarbeidet. Fra norsk
side vil vi opprettholde ambisjonen om jevnlige møter,
og til å knytte møter i 15+6-format både
til konkrete operasjoner/planleggingsformål og
til drøftelser av bredere europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske
spørsmål.
Den militære kjernefysiske og konvensjonelle
kapasitet i våre nærområder utgjør
fortsatt et sentralt premiss for norsk forsvarsplanlegging. Samtidig
er videreutviklingen av et nærmere sikkerhetspolitisk samar-beid
med Russland en særdeles viktig målsetting for Norge
og NATO. Samarbeidet mellom Norge og Russland finner sted både
bilateralt, trilateralt (med USA) og innenfor rammen av PfP og Det
permanente fellesrådet (PJC) i NATO. Som følge
av Kosovo-konflikten la russerne det militære samarbeidet
med Norge og de øvrige NATO-landene på is i mars
1999. Etter samtaler mellom NATOs generalsekretær og den
russiske presidenten i februar 2000 har samarbeidet langsomt tatt seg
opp igjen. En ny aktivitetsplan mellom Norge og Russland ble undertegnet
sommeren 2000.
Det bilaterale samarbeidet er basert på to
rammeavtaler som ble undertegnet i 1995. Den ene avtalen gjelder
forsvarsrelatert samarbeid generelt, mens den andre avtalen gjelder
forsvarsrelatert miljøsamarbeid. Antallet aktiviteter er
relativt beskjedent, men har stor betydning for utviklingen av de
politiske og forsvarsrelaterte forbindelsene mellom Norge og Russland.
Forsvarsdepartementets arbeid med støtte
til omskolering av overtallige russiske offiserer startet formelt opp
i mars 2000. Et 40-talls offiserer fra Nordflåten påbegynte
omskolering til sivile arbeidsoppgaver, og flere kull vil bli omskolert
i tiden framover.
I det arktiske militære miljøsamarbeidet
(Arctic Military Environmental Cooperation - AMEC) deltar Norge,
Russland og USA i 10 prosjekter som retter seg mot bl.a. forsvarlig
håndtering av og lagring av brukt kjernebrensel, og fast
og flytende radioaktivt avfall fra atomubåter. Det har
imidlertid vært liten framgang i samarbeidet, ettersom
en rekke gjennomføringsavtaler fremdeles ikke er på plass.
Det praktiske samarbeidet mellom det norske
forsvaret og de russiske grensestyrkenes arktiske regionale direktorat
videreføres. Samarbeidet omfatter felles oppgaver som grensekontroll,
fiskerioppsyn og redningssamarbeid. Det er videre enighet om å videreføre samarbeidet
om felles øvelser med norske og russiske styrker i grenseområdet.
NATO har siden 1995 deltatt i og ledet en rekke større
fredsoperasjoner (f.eks. IFOR, SFOR og KFOR) på vegne av
det internasjonale samfunnet. Norges internasjonale militære
innsats må derfor ses også innenfor denne rammen,
som stiller nye krav til Forsvaret. Tradisjonelt har det norske
engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner demonstrert betydelig evne
til utholdenhet over tid, men i mindre grad evne til å reagere
raskt og adekvat i en akutt krisesituasjon. For å få til
dette, må våre styrker for internasjonal innsats
være identifisert og klargjort på forhånd.
Derfor opprettes "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner".
En rekke sentrale elementer i denne, samt systemet for løpende
oppsetting av styrken, planlegges realisert i løpet av
2001. Som det er redegjort for i St.meld. nr. 38 (1998-1999), vil
styrken gi større valgmuligheter når en krisesituasjon
oppstår, og også skape større forutsigbarhet
i planleggingen av vårt uteengasjement. Dette utelukker
ikke at Norge, hvis nødvendig, kan bidra med enheter som
ikke er en del av innsatsstyrken - fra militære observatører
til mindre støtteavdelinger.
De siste årene har internasjonalt samarbeid
på dette feltet vært i sterk utvikling. To tendenser
har gjort seg spesielt gjeldende. For det første ser vi
en bevegelse mot at de multilaterale styrkestrukturene planlegges
og organiseres og settes opp på forhånd. For det
andre har det vært en klar tendens til større
grad av arbeidsdeling mellom de relevante internasjonale organisasjonene, der
FN i stadig større grad har overlatt de operative aspektene
ved internasjonale operasjoner til regionale organisasjoner som
NATO og til en viss grad OSSE.
Den norske forsvarsrelaterte støtten
til de baltiske landene har økt betraktelig de siste årene.
Støtten er hovedsakelig gitt gjennom større multilaterale
samarbeidsprosjekter. Disse er i hovedsak konkrete prosjekter som
vil øke landenes operative evne. En viktig forutsetning
for prosjektstøtten er at de baltiske landene gradvis selv
skal overta ansvaret og videreføringen av prosjektene.
I tillegg til de multilaterale prosjektene, har Norge et omfattende
bilateralt samarbeid med alle de tre baltiske landene. Også dette
samarbeidet finner sted på bakgrunn av konkrete henvendelser
og ønsker fra de baltiske lands side, delvis i tilknytning
til de multilaterale samarbeidsprosjektene og delvis i separate
former. Det legges stor vekt på å knytte norsk bistand
opp til de baltiske staters styrkemål, slik de er identifisert
gjennom deres samarbeid med NATO. Det gjennomføres årlig
bilaterale møter på embetsplan med alle de baltiske
landene.
Samarbeidet innefor rammen av Nordic Coordinated Arrangement
for Military Peace Support (NORDCAPS) utgjør kjernen i
det nordiske forsvarssamarbeidet. De nordiske forsvarsministrene
besluttet våren 2000 å styrke dette samarbeidet
ved å etablere et permanent militært planleggingselement.
Stabselementet lokaliseres på permanent basis i Stockholm
høsten 2000, og vil bestå av én til to
stabsoffiserer fra hvert av de nordiske land. Planleggingselementet
vil ha oppgaver innenfor hele det fagmilitære virkeområdet. Hovedfokus
vil være arbeidet med å utvide det nordiske styrkeregisteret,
hvorfra en felles nordisk enhet opp til brigade størrelse
kan utgå. Det arbeides for å utvide styrkeregisteret
i NORDCAPS, slik at en nordisk enhet kan oppstilles selv om ett
av de nordiske landene ikke skulle se seg i stand til å delta
i en gitt operasjon. Felles øvelser vil være et
viktig element i utviklingen av NORDCAPS-samarbeidet. Høsten 1999
kom Norge og Sverige til enighet om å utvikle et tettere
bilateralt militært trenings- og øvelsessamarbeid.
En liknende avtale ble i 2000 inngått mellom Norge og Finland.
Regjeringens mål er å fortsette å bidra
til en balansert, konvensjonell rustningskontroll i Europa. CFE-avtalen
(avtalen om konvensjonelle styrker i Europa) er en grunnpilar i
arbeidet med å begrense offensiv militær kapasitet,
sikre stabilitet ved å bidra til å hindre destabiliserende
styrkekonsentrasjoner, også i framtidige krisesituasjoner.
Tilpasningen av CFE-avtalen i 1999 til de nye sikkerhetspolitiske
rammebetingelsene skal sikre at avtalen også i framtida
bevarer sin sentrale plass i den nye sikkerhetsarkitektur.
Den reviderte avtalen trer i kraft når
den er ratifisert av alle 30 medlemsstatene. Hittil har få land ønsket å påbegynne
sin ratifikasjonsprosess på grunn av betydelige overskridelser
av de tak som gjelder for Russlands flankeområde. Dette
har sammenheng med den russiske styrkeoppbyggingen og krigføringen
i den sørlige del av flanken (Nord-Kaukasus/Tsjetsjenia).
De overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk
vil fortsatt være å forebygge krig og medvirke
til stabilitet og fredelig utvikling, å beskytte norsk
handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta
norske rettigheter og interesser og å trygge norsk suverenitet.
Det preventive aspektet er selve rasjonalet bak Forsvaret som sikkerhetspolitisk
virkemiddel. Forsvarets ressurser er derfor av avgjørende
betydning for landets sikkerhetspolitikk. Forsvaret skal kunne bidra
til å håndtere kriser av varierende omfang og
karakter, fra mindre episoder som krenkelse av norsk suverenitet
og suverene rettigheter, til kriser med militær maktbruk.
I siste instans skal det militære apparatet forsvare landet mot
angrep. Dette forutsetter at landet har et godt og funksjonelt nasjonalt
apparat for å håndtere kriser. Den nasjonale og
territoriale dimensjonen ved Forsvaret har hittil vært
dominerende i forsvars- og sikkerhetspolitisk planlegging. Utviklingen
har imidlertid ført til at NATO og Norge ser de sikkerhetspolitiske
utfordringene i et bredere perspektiv. Dette får også konsekvenser
for Norges forsvar, som nå vil bli gjort til gjenstand for
dyptgripende endringer. Det bi- og multilaterale samarbeidet blir
stadig viktigere. Selv om NATO-dimensjonen fortsatt er den viktigste
i norsk sikkerhetspolitikk, må deltakelse i andre multilaterale
fora som FN og OSSE, samt medvirkning i utviklingen av en EU-basert
sikkerhets- og forsvarspolitikk, understrekes. Ikke minst spiller
det bi- og multilaterale samarbeidet i Norden en viktig rolle i
norsk sikkerhetspolitikk.
Norge må ha en selvstendig evne til å forebygge
og håndtere ulike kriser og episoder i norske ansvarsområder
i fredstid. Effektiv krisehåndtering forutsetter rask tilstedeværelse
av fleksible militære enheter, samt evne til forsterkning
av disse, om nødvendig også fra våre
allierte.
Forsvaret av Norge under alvorlige sikkerhetspolitiske
kriser og i krig bygger på totalforsvarskonseptet. Totalforsvaret
består av det militære forsvaret og den sivile
beredskapen. Konseptet bygger på prinsippet om at samfunnets
samlede ressurser skal kunne mobiliseres for forsvaret av landet.
Dette innebærer blant annet at militære og sivile
enheter må forsterke og utfylle hverandre. Det er anslått
at mellom 60 og 70 pst. av Forsvarets behov for varer og tjenester
i krig vil måtte hentes fra sivile aktører. Den økende
internasjonalisering av eierstrukturene, sentralisering og nedbygging av
lagerbeholdningene, spesialisering og globalisering av produksjon
og virksomheter, utgjør i denne sammenheng en stor utfordring
for totalforsvaret. En sentral utfordring i framtida vil dessuten
være å legge forholdene til rette for å kunne
møte uforutsette situasjoner i den lavere delen av krisespekteret,
og å håndtere disse på en god måte.
Evnen til å håndtere kriser i fred, krise og krig
forutsetter et fleksibelt ledelsesapparat og koordinering mellom
militære og sivile aktører og virkemidler.
Et hovedmål i norsk sikkerhetspolitikk
er å sikre norsk suverenitet. Som kyststat og forvalter
av et havområde som er sju ganger større enn fastlands-Norge, står
vi overfor en rekke sikkerhetspolitiske utfordringer i våre
nærområder. Det er derfor viktig at Forsvaret er
i stand til å overvåke disse områdene
og håndtere ulike episoder og kriser som skulle oppstå.
Spesielt i de ressursrike havområdene der Norge har suverene
rettigheter og et juridisk ansvar, er det viktig at Forsvaret er
i stand til å utføre et effektivt oppsyn og en
troverdig ressurskontroll. I denne sammenhengen spiller først
og fremst Kystvakten en sentral rolle.
I forbindelse med at Schengen-avtalen trer i
kraft fra mars 2001 får Forsvaret utvidede oppgaver knyttet
til sjøgrenseoppsyn og oppsyn med grensen mot Russland.
Det vises til St.prp. nr. 1 (1999-2000) for nærmere redegjørelse.
Behovet for internasjonale fredsoperasjoner
og internasjonal krisehåndtering har økt etter
den kalde krigen. FN og FNs sikkerhetsråd har det overordnede
ansvar for dette arbeidet. Erfaringene viser at bruk av militære virkemidler
sammen med humanitære tiltak fortsatt vil være
avgjørende for det internasjonale samfunnets evne til krisehåndtering
og konfliktløsing. Man skiller grovt mellom to typer internasjonale
militære operasjoner: Individuelt og kollektivt selvforsvar
innenfor NATO (artikkel 5-operasjoner), og internasjonale fredsoperasjoner.
Sistnevnte kan være av fredsopprettende, fredsbevarende,
konfliktforebyggende eller humanitær karakter.
Regjeringen tar fortsatt sikte på at
Norge skal bidra betydelig til internasjonale fredsoperasjoner i
regi av NATO, FN, OSSE eller EU. Norges innsats i fredsoperasjoner
skal ikke begrenses til vår egen verdensdel, selv om fokuset
nødvendigvis vil bli lagt til våre nærområder
og det euro-atlantiske området. De grunnleggende prinsippene
for vår deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner ligger
fast: Norge skal kun delta i operasjoner som er hjemlet i folkeretten;
norske bidrag skal fortrinnsvis være betydelige nok til å spille
en reell rolle, samtidig som de skal være en del av en
bred strategi der også økonomiske, politiske og
humanitære virkemidler kommer til anvendelse.
Norge vil også i 2001 være
en aktiv bidragsyter til internasjonale fredsoperasjoner, med den
NATO-ledede internasjonale fredsstyrken i Kosovo, KFOR, som den
viktigste. Styrken ble opprettet i juni 1999 og består
høsten 2000 av ca. 45 000 soldater fra om lag 40 ulike
land. Det norske bidraget til KFOR består av en mekanisert
infanteribataljon på ca. 1 200 soldater. Den norske bataljonen
tjenestegjør i den britisk-ledede sektoren, sammen med
styrker fra Storbritannia, Finland og Sverige. NATO-hovedkvarterene
på Jåtta (JHQ NORTH, Stavanger) og i Karup (Danmark)
vil danne KFOR-hovedkvarteret i Kosovo i seks måneder i
2001. Hovedkvarteret vil ha norsk ledelse, da sjef JHQ NORTH, som
også er øverstkommanderende for stridskreftene
i Sør-Norge (ØKS), vil bli sjef KFOR. Dette oppdraget
vil bli en stor operativ utfordring for Norge, samtidig som det
vil heve vår kompetanse innenfor internasjonale operasjoner
betydelig. Den NATO-ledede fredsstyrken i Bosnia-Hercegovina, SFOR,
er redusert til ca. 19 000 soldater. Som følge av at Norge
får ansvaret for å lede KFOR (5)-hovedkvarteret
må det norske bidraget i SFOR trekkes tilbake. Foruten
den omfattende deltakelsen på Balkan, bidrar Norge med
et mindre antall militære observatører på Øst-Timor
(UNTAET), i Midtøsten (UNTSO), i Sierra Leone (UNAMSIL)
og på Prevlaka-halvøya i Kroatia (UNMOP), samt
med personell i Sinai (MFO). Eventuelle endringer og nye oppdrag
vil bli vurdert fortløpende.
Bestrebelsene med å trekke partnerlandene
med i den europeiske sikkerhetsstrukturen ses som en komplementær
prosess til NATO-samarbeidet. Ut fra en overordnet prioritering
av PfP-innsatsen, retter Norge primært fokus på å styrke
samarbeidet i vår egen region. Norges PfP-aktivitet omfatter
først og fremst Russland, Baltikum og de nordiske landene.
Norge har imidlertid også et samarbeid av noe mer begrenset omfang
med sentrale partnerland i Sentral- og Sørøst-Europa
(herunder Slovakia, Romania og Bulgaria) og med Ukraina. I praksis
betyr dette at Norge er engasjert i en rekke støtteprogrammer
og aktiviteter med partnerlandene, både innenfor en bilateral
og multilateral ramme. Hovedtyngden av norsk PfP-aktivitet skjer innenfor
rammen av "In the Spirit of"-PfP, det vil si gjennom samarbeid med
prioriterte partnerland.
Det legges vekt på å bidra
på de områder hvor Norge har spesiell ekspertise.
I tillegg til å inngå konkrete samarbeidsplaner
med prioriterte partnerland, tilbyr Norge gjennom PfPs arbeidsprogram
ulike kurs og seminarer for alle partnerland. Det tilbys kurs i
planlegging og deltakelse i internasjonale operasjoner, trening
av logistikkpersonell for denne type operasjoner, vintertrening
for offiserer, seminar om forsvarsplanlegging og budsjettering m.m.
Disse tilbudene tilpasses de mål som er vedtatt av allierte
og partnerland for videre utvikling av PfP.
Komiteen har merket
seg at det er Regjeringens syn at forsvars- og sikkerhetspolitikken
må gjenspeile de rammebetingelser som gjelder for landet
og dets nærområder. Videre at vi innen NATO-alliansen
har et selvstendig ansvar for dette. Komiteen understreker at
norsk territorium og tilstøtende sjøområder
fremdeles er strategisk, politisk og økonomisk viktig.
Dette innebærer at landet må ha en tilstrekkelig
evne og kompetanse til å ivareta viktige interesser, oppgaver, rettigheter
og forpliktelser.
Komiteen har merket seg at situasjonen
i Russland fortsatt preges av vanskelige økonomiske og
sosiale forhold og at situasjonen i Tsjetsjenia fortsatt er alvorlig. Komiteen har
videre merket seg at to utviklingstrekk peker seg ut for
Russlands væpnede styrker. På den ene siden den
betydelige vekt som legges på de strategiske kjernefysiske
våpen, noe som tydelig viser at Russland fortsatt betrakter
seg selv som en stormakt med globale interesser. På den
annen side vektlegging av å utvikle en konvensjonell struktur
med mobile avdelinger med høy reaksjonsevne.
Komiteen har videre merket seg
at taktiske kjernevåpen fortsatt vil spille en viktig rolle
i Russlands forsvarspolitikk.
Komiteen finner å ville
understreke den betydning det har at store deler av Russlands maritime
kjernefysiske kapasitet er lokalisert i nære grenseområder
til Norge i nord.
Komiteen vil som Forsvarsdepartementet
understreke at den militære kjernefysiske og konvensjonelle kapasitet
i våre nærområder fortsatt må utgjøre
et sentralt premiss for norsk forsvarsplanlegging.
Komiteen registrerer at det arktisk
militære miljøsamarbeidet (AMEC) mellom Norge,
Russland og USA ikke har hatt særlig framgang etter som
en rekke gjennomføringsavtaler ikke er på plass.
Komiteen har merket seg den utvikling
som har funnet sted gjennom de siste år der FN i stadig
større grad har overlatt de operative aspektene ved internasjonale
operasjoner til regionale organisasjoner som NATO og til en viss
grad OSSE.
Komiteen har i denne sammenheng
merket seg konsekvensene av Defence Capabilities Initiative (DCI)
og utviklingen av European Security and Defence Policy (ESDP) samt
den utvikling som foregår i NATO når det gjelder
styrkestrukturen. Komiteen er kjent med at flere
land ønsker en økning av reaksjonsstyrker som
kan ivareta krisehåndteringsoppgaver, mens det tradisjonelle
forsvar utvikles slik at andelen av stående styrker økes
i forhold til reservestyrkene.
Komiteen vil peke på den
situasjon Norge geo-strategisk befinner seg i, noe som må få som
konsekvens at det vil være viktig for Norge også i
fremtiden å opprettholde en struktur som også innebærer
nasjonalt øremerkede ("in place") styrker.
Komiteen vil i en slik sammenheng
peke på at verneplikten må danne et ankerpunkt
også i fremtidig struktur, og peker på at grunnlaget
for rekruttering av frivillige til internasjonale operasjoner har
sitt utspring nettopp i dette system. Komiteen vil
også understreke den betydning det vernepliktige befal
har som grunnstamme i kontingenter for internasjonale operasjoner,
noe erfaringene fra så vel operasjoner i Libanon som i
det tidligere Jugoslavia har vist.
Komiteen har merket seg at iverksettingen
av den nye kommandostruktur i NATO skal være gjennomført innen
våren 2003. Komiteen har merket seg at innføring
av nye systemer for Kommando, Kontroll og Informasjon (KKI) i NATO
vil øke presset på driftssiden innen alliansens
fellesforsvar, samtidig med at det bygger seg opp et investeringspress
i løpet av 3-4 år. Komiteen ser
en slik utvikling som parallell til utviklingen i det norske forsvar
og har merket seg at det fra NATOs hold iverksettes kostnadsreduserende tiltak
samtidig som det legges opp til en gradvis økning av eksisterende
budsjettrammer.
Komiteen legger, som Forsvarsdepartementet,
til grunn at de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk
fortsatt vil være å forebygge krig og medvirke
til stabilitet og fredelig utvikling, å beskytte norsk
handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske
rettigheter og interesser samt å trygge norsk suverenitet.
Komiteen slår derfor
i likhet som Forsvarsdepartementet, fast at Forsvarets ressurser
er av avgjørende betydning for landets sikkerhetspolitikk.
Komiteen har merket seg at det
fortsatt arbeides med å utvide styrkeregistret i Nordic
Coordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS), og
at det nå er etablert et permanent militært planleggingselement
for dette. Komiteen er enig i at dette arbeidet fortsetter
basert på de erfaringer som allerede er vunnet.
Komiteen vil likevel peke på de
positive erfaringer som er høstet gjennom militære
operasjoner i det tidligere Jugoslavia i samarbeid med bla. polske,
britiske og amerikanske styrker, og forutsetter at den nordiske
planlegging gjennom NORDCAPS ikke må komme til fortrengsel
for samarbeidet med andre nasjoner i eventuelle fremtidige operasjoner.
Komiteen vil peke på at
deltagelse i NATO ledete operasjoner bør ha prioritet.
Komiteen viser til det pågående
arbeid gjennom utviklingen av NATOs Defence Capabilities Initiative og
European Security and Defence Policy. Komiteen er
enig i at Norge bør delta med en kapasitet i dette arbeidet
tilpasset våre militære og økonomiske ressurser
der det balanseres med den nødvendige bibeholdelse av evne
til å utøve suverenitetshevdelse og krisehåndtering
nasjonalt holdt opp mot de ressurser det er nødvendig å bidra
med internasjonalt. Komiteen viser i denne sammenheng
til Innst. S. nr. 152 (1999-2000), jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999).
Komiteen vil vise til at en aktivering
av styrker innmeldt til den planlagte EU-styrken, må baseres
på at Norge, som øvrige NATO- medlemmer som ikke
er EU-medlemmer, må ha full adgang til militær
og politisk informasjon som leder opp mot en eventuell aktivering
av styrker. Likedan at dersom Stortinget bifaller deltagelse i en
fremtidig EU-ledet styrke må forutsetningen videre være
full adgang til den samme informasjon politisk og militært
som andre allierte deltagere under EUs ledelse får. Norsk
militær deltagelse i det militære ledelsesapparat
bør være tilpasset den styrke som deltar fra norsk
side.
Komiteen viser i denne sammenheng
til resolusjon nr. 298 vedtatt på NATOs parlamentariker
forsamling (NAA) i Berlin i november 2000 der det heter:
"Restating that the six European Allies that are
not EU members should be allowed to participate fully in EU-led
military operations, including their upstream planning and preparations
and in decision-making process for the operations in which they
partcipate."
Komiteen understreker at norsk
deltakelse i eventuelle EU-operasjoner ikke vil kunne skje uten
at Regjeringen etter konsultasjoner med Stortinget har besluttet
dette.
Komiteen vil også understreke
at når Norge eventuelt deltar i EU ledete operasjoner der
NATOs felles infrastruktur benyttes må det være
klarlagt på hvilken måte en eventuell overgang
skal møtes der såkalte Petersberg-operasjoner
som EU kan lede kan gå over i en konflikt etter NATO artikkel
5 operasjoner med eventuelt bortfall av styrker fra ikke NATO-land.