Regjeringens hovedmål
for den økonomiske politikken er arbeid for alle,
en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet
og å bidra til en bærekraftig utvikling. For å nå disse
målene legger Regjeringen vekt på å videreføre
den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet,
som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen
av Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater, med økt
sysselsetting og redusert arbeidsledighet. De ulike delene av den økonomiske
politikken må virke sammen. Budsjettpolitikken må bidra
til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Det legges vekt
på å videreføre det inntektspolitiske
samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor.
Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og
inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk
utvikling.
I St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer
for den økonomiske politikken, som ble lagt fram samtidig med
Langtidsprogrammet 2002-2005, ble hovedlinjene i Regjeringens økonomiske
politikk oppsummert.
I denne meldingen og i Langtidsprogrammet la Regjeringen
til grunn følgende som retningslinje for budsjettpolitikken:
– Petroleumsinntektene
fases gradvis inn i økonomien. Det legges til grunn en
innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
– Det må legges stor
vekt på å jevne ut svingninger i økonomien,
for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
Den endelige beslutningen om hvor mye en skal bruke av oljeinntektene
for det enkelte budsjettår fattes med utgangspunkt i en vurdering
av den aktuelle konjunktursituasjonen.
Det er i kap. 3 i St.meld. nr. 1 (2001-2002)
redegjort nærmere for retningslinjene for den økonomiske
politikken, for finanspolitikken i 2001 og 2002, og for utviklingen
og utfordringer i budsjettpolitikken på mellomlang og lang
sikt.
Regjeringen vil føre en økonomisk
politikk der hovedmålene er arbeid til alle, økt
verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling
og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig
næringsliv er en forutsetning for å nå disse
målene.
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som
bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Uansett utvikling i oljepriser og
oljeproduksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være
langt høyere enn oljeinntektene. Den økonomiske
politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme
verdiskaping og produktivitet - både i offentlig og privat
sektor.
Regjeringen vil legge vekt på langsiktighet
i den økonomiske politikken. Regjeringen vil følge
retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene
i økonomien slik det var bred enighet om ved Stortingets
behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Bruken av oljeinntekter
bør særlig rettes inn mot reduserte skatter og
avgifter og andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien.
Regjeringen vil forbedre rammevilkårene for næringsvirksomhet
og innrette bruken av oljeinntektene på en slik måte
at presset på prisstigning og rente blir minst mulig.
Budsjettpolitikken må bidra til en
stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, både på kort
og lang sikt. Siktemålet er å ha en fortsatt sterk
konkurranseutsatt sektor. Budsjettpolitikken er avgjørende
for å bestemme omfanget på offentlig og privat
sektor. Regjeringen har som målsetting å holde
den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter lavere enn
veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.
Regjeringen vil videreføre det inntektspolitiske
samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate inntektsoppgjør bidrar
til å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor
og lav arbeidsledighet.
Regjeringen vil videreføre pengepolitikken slik
den ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001) i vår,
og som fikk bred tilslutning i Stortinget. Pengepolitikken skal
understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre
en stabil økonomisk utvikling.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere
for den økonomiske utviklingen.
Regjeringen vil understreke nødvendigheten
av å styrke vekstgrunnlaget for næringslivet gjennom å redusere
skatter og avgifter som bremser investeringer og nyskaping. De skatte-
og avgiftslettelsene som er foretatt i en rekke land de siste årene,
forsterker behovet for dette.
For å sikre en stabil utvikling i økonomien
er det avgjørende med en jevn og bærekraftig innfasing
av oljeinntektene. De nye retningslinjene for budsjettpolitikken legger
opp til at statens årlige bruk av oljeinntekter om lag
skal tilsvare den forventede realavkastningen av de oljeinntektene
vi har spart opp i Petroleumsfondet. Denne handlingsregelen for
budsjettpolitikken gir en gradvis innfasing av oljeinntektene, slik
at vi kan møte den sterke veksten i pensjonsutgiftene i
folketrygden i tiårene framover. Handlingsregelen gir en
forsvarlig generasjonsmessig balanse, og den bidrar til en balansert
utvikling i økonomien der konkurranseutsatt sektor opprettholdes
i et tilstrekkelig omfang. Handlingsregelen tar således utgangspunkt
i hva som er en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene
i norsk økonomi. Samtidig ivaretar den at det er større
usikkerhet knyttet til framtidige oljeinntekter enn til inntekter
som allerede er opptjent og avsatt i Petroleumsfondet.
Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. De
store innbetalingene fra petroleumsvirksomheten til statskassen
er derfor ikke inntekter i vanlig forstand. Det er få eksempler
på land som har klart å håndtere så store naturressursrikdommer
til varig glede. Mangel på budsjettdisiplin og for liten
oppmerksomhet mot verdiskaping er åpenbare fallgruber.
For at effekten av økt bruk av oljeinntekter i størst
mulig grad skal komme i tillegg til, og ikke til erstatning for
annen verdiskaping, er det viktig at man samtidig gjennomfører
reformer som bedrer økonomiens virkemåte. Øker
bruken av oljeinntekter for raskt, vanskeliggjør dette
arbeidet med nødvendige strukturreformer.
Regjeringen legger stor vekt på å etablere
troverdighet for den nye handlingsregelen for budsjettpolitikken.
En må regne med et betydelig press på økt
bruk av oljeinntekter utover det som følger av handlingsregelen,
både i form av økte utgifter og lavere skatter og avgifter.
For å kunne møte et slikt økende press
i årene som kommer, er det viktig at en ikke fraviker de
retningslinjer som er etablert for bruken av oljeinntektene.
Kombinasjonen av utsikter til svakere økonomisk vekst internasjonalt,
som særlig vil ramme industrien, sterkere lønnsvekst
enn hos våre handelspartnere, en sterk kronekurs og et
høyt rentenivå, tilsier at det nå først
og fremst er pengepolitikken som bør stimulere aktiviteten
i økonomien. De nye retningslinjene for den økonomiske
politikken innebærer at pengepolitikken har fått
en klarere rolle i å stabilisere utviklingen i norsk økonomi.
Regjeringen legger vekt på at budsjettet skal gi rom for
lavere rente framover. Norges Bank har signalisert at banken nå anser
det som mer sannsynlig at prisstigningen med uendret rente blir
lavere enn det fastsatte målet på 2H pst., enn
at den blir høyere. En mer ekspansiv finanspolitikk vil
redusere mulighetene for en rentenedgang. Dette ville være
en uheldig politikkombinasjon som kunne bidra til å styrke
kronen, noe som vil ramme konkurranseutsatt næringsliv.
En slik politikksammensetning ville svekke tilliten til de nye retningslinjene
for budsjettpolitikken.
I vurderingen av innretningen av budsjettpolitikken for
2002 legger Regjeringen vekt på at den nye handlingsregelen
i seg selv innebærer en økning i bruken av oljeinntekter
over statsbudsjettet fra 2001 til 2002. I forhold til de fleste
andre OECD-landene innebærer budsjettopplegget en forholdsvis
sterk ekspansiv impuls, selv om mange av disse landene har høyere arbeidsledighet,
mer ledige ressurser og et klart lavere kostnadspress enn det Norge
har.
Regjeringen har samtidig lagt vekt på at
budsjettpolitikken skal legge et grunnlag for et lønnsoppgjør
til våren som næringslivet kan bære.
Det hviler også et ansvar på arbeidslivets parter
for å bidra til at lønnsveksten nå kommer
ned mot nivået hos våre handelspartnere.
På denne bakgrunn foreslår
Regjeringen følgende budsjettopplegg for 2002:
– Et strukturelt,
oljekorrigert budsjettunderskudd i 2002 på 26 mrd. kroner
i 2002, dvs. det samme som i Nasjonalbudsjettet 2002. Dette innebærer
at en følger handlingsregelen om å bruke forventet realavkastning
av anslått kapital i Petroleumsfondet ved inngangen til
budsjettåret.
– Bokførte skatter og
avgifter reduseres med nær 7,2 mrd. kroner i 2002 sammenliknet
med en videreføring av reglene for 2001. Dette er om lag
3,4 mrd. kroner mer enn foreslått av regjeringen Stoltenberg.
Påløpte skatter og avgifter reduseres samlet med
drøyt 11,8 mrd. kroner, som er nær 4,2 mrd. kroner
mer enn foreslått av regjeringen Stoltenberg.
– En reell, underliggende vekst
i utgiftene på statsbudsjettet på vel 6 mrd. kroner
eller om lag 1G pst. Det reelle nivået på utgiftene
i 2002 er nedjustert med 1,6 mrd. kroner sammenliknet med forslaget fra
regjeringen Stoltenberg.
– En reell økning i de
samlede inntektene til kommunene på om lag 3I mrd. kroner,
tilsvarende om lag 2 pst. i forhold til inntektsnivået
i 2001 slik det ble anslått i Kommuneproposisjonen. Dette
er om lag G mrd. kroner mer enn det som ble foreslått i Nasjonalbudsjettet,
noe som i hovedsak skyldes lavere prisvekst på kommunal
tjenesteyting. For 2001 er kommunenes anslåtte inntekter økt
med 1,2 mrd. kroner siden Nasjonalbudsjettet 2002 som følge
av høyere anslag på skatteinngangen.
De foreslåtte skatte- og avgiftslettelsene
er om lag 2 mrd. kroner høyere enn foreslåtte
utgiftsreduksjoner. Skatteinntektene (aktivitetskorrigert) er oppjustert med
1G mrd. kroner i forhold til Nasjonalbudsjettet 2002. I tillegg
foreslår Regjeringen å øke utbytteinntekter
m.v. fra statsaksjeselskapene med 0,8 mrd. kroner. Samlet bidrar
disse endringene til å øke handlingsrommet i budsjettpolitikken i
2002 med om lag 2 mrd. kroner.
Det vises til nærmere omtale av budsjettpolitikken i avsnitt
1.3 i proposisjonen.
Det er i avsnitt 1.3.2 i St.prp. nr. 1. Tillegg
nr. 4 (2001-2002) redegjort for handlingsrommet i budsjettpolitikken fremover.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at norsk økonomi
gjennom flere år har vært i en langvarig konjunkturoppgang.
Selv om anslagene for den økonomiske veksten har blitt
justert ned i det siste, er fortsatt norsk økonomi solid.
De høye oljeinntektene gir oss et finanspolitisk handlingsrom
få andre land er forunt. Samtidig er norske husholdninger
i en gunstig posisjon ved at de gjennomsnittlig har en bedre fordringsposisjon
enn husholdninger i mange andre land. Dette gjør norsk økonomi
mindre utsatt for en svikt i det private konsumet.
Likevel er utsiktene nå langt mer usikre
for norsk økonomi enn de har vært de seneste årene.
Veksten i verdensøkonomien har det siste året
stagnert, noe som ble ytterligere forsterket av terrorangrepet i
USA 11. september. Dette gir betydelige utslag i en liten, åpen økonomi
som den norske. Vilkårene for norsk konkurranseutsatt industri
har blitt forverret som følge av denne internasjonale konjunkturnedgangen.
Det er derfor viktig å føre en økonomisk
politikk som ikke forverrer vilkårene ytterligere, men
heller videreutvikler konkurranseutsatt næringsliv.
Dette forutsetter også at partene i arbeidslivet viser
moderasjon i inntektsoppgjøret våren 2002. Det
vises til kap. 2.5 for nærmere omtale av dette.
Den høye aktiviteten i norsk økonomi
de siste årene har gitt klare presstendenser. Rentenivået i
Norge ligger betydelig over nivået i den vestlige verden
for øvrig. Tre måneders pengemarkedsrente ligger
nå 3,5 prosentpoeng høyere enn i euroområdet,
og 4,9 prosentpoeng høyere enn i USA. Dette rammer både bedrifter,
husholdninger og kommuner. Disse medlemmer mener
at den fremlagte tilleggsproposisjon til statsbudsjett legger et
godt grunnlag for rentenedsettelser. Disse medlemmer vil
imidlertid understreke at dette forutsetter at den foreslåtte
stramhet ikke svekkes. Det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet på 26
mrd. kroner innebærer en gradvis innfasing av oljeinntektene
i takt med den forventede avkastning på Petroleumsfondet slik
det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
29 (2000-2001). En økning av strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskudd
utover dette vil redusere mulighetene for en snarlig rentenedgang. Disse
medlemmer understreker at Stortingets vedtak om innfasing av
oljeinntektene innebærer en mer ekspansiv finanspolitikk enn
tidligere år. Disse medlemmer mener derfor
at det ikke er rom for å øke ekspansiviteten i budsjettet
ytterligere, uten at dette vil få negative konsekvenser
for konkurranseutsatt industri, og redusere mulighetene for en rentenedgang.
Disse medlemmer vil understreke
at oljeinntektene er basert på utvinning av ikke-fornybare
ressurser. Oljeinntektene må derfor forvaltes slik at velstanden
i Norge blir størst mulig - både på kort
og lang sikt. Det er avgjørende å bruke inntektene
fra petroleumsindustrien - oljemilliardene - ut fra et langsiktig
perspektiv, og på en best mulig måte. Finanspolitikken
skal ikke styres av kortsiktige svingninger i oljeinntektene. Handlingsregelen
for innfasing av oljeinntektene øker handlingsrommet i
budsjettpolitikken med om lag 6 mrd. kroner i forhold til 2001.
Dette handlingsrommet bør rettes mot tiltak som øker
produktiviteten, og dermed grunnlaget for verdiskaping i resten
av økonomien.
Disse medlemmer vil vise til
at avgiftslettelser innenfor en gitt budsjettramme gir mindre stramhet
i økonomien enn økninger i offentlige utgifter.
Et høyt skatte- og avgiftsnivå har en rekke ulemper;
det svekker norsk næringslivs konkurranseevne og reduserer effektiviteten
i norsk økonomi. Det er derfor behov for å redusere
skatter og avgifter som bremser investeringer og nyskaping.
Disse medlemmer understreker
at det er verdiskapning i fastlandsøkonomien som bestemmer
utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor
legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping
og produktivitet - både i offentlig og privat sektor. Veksten
i offentlige utgifter må ikke over tid overstige veksten
i Fastlands-Norges BNP. Disse medlemmer vil vise
til at den internasjonale utviklingen innebærer økt
konkurranse for norsk næringsliv. Skattenivået
i Fastlands-Norge er blant de høyeste i OECD-området.
Et land kan ikke i lengden ha et mye høyere skatte- og
avgiftsnivå enn landene rundt, uten at det vil føre
til utflagging av bedrifter og tap av ressurspersoner. Dette vil
igjen true verdiskapingen og velferden på sikt. For å motvirke
at de beste investeringene og forretningsideene flytter til land
med mer konkurransedyktige rammebetingelser, er det nødvendig
med en gradvis reduksjon av det samlede skatte- og avgiftsnivået,
og dermed styrke fastlandsøkonomiens kostnadsmessige konkurranseevne. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen har foreslått å fjerne dobbeltbeskatningen
av aksjeutbytte, å forbedre ordningen med skattefradrag for
FoU-kostnader og lettelser i beskatningen av opsjoner i arbeidsforhold.
For å redusere grensehandelen har Regjeringen foreslått å redusere
særavgiftene på grenseutsatte varer, som blant
annet alkohol. Disse medlemmer vil videre vise til
at Regjeringen har varslet en reform av inntekts- og fomuesbeskatningen.
En nærmere omtale av hvilke prinsipper disse medlemmer mener
en slik reform bør bygge på er gitt Innst. S.
nr. 1, kap. 2.
Disse medlemmer vil vise til
at Regjeringen foreslår en total reduksjon i skatter og
avgifter på 11,8 mrd. kroner påløpt og
knapt 7,2 mrd. kroner bokført i 2002 i forhold til 2001. Disse
medlemmer slutter seg til dette. Disse medlemmer mener
det er viktig å styrke folks mulighet til å klare
seg på egen inntekt og øke den enkeltes valgfrihet.
Skatte- og avgiftslettelsene vil bidra til dette. Skatte- og avgiftslettelsene vil
også gi bedriftene mer konkurransedyktige rammebetingelser. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen har foreslått å redusere
boligbeskatningen, avvikle flypassasjeravgiften og foreta justeringer i
momsreformen slik at blant annet kjøreopplæring, helsetjenester
og drift av trygghetsalarmer blir fritatt for moms.
Disse medlemmer vil videre vise
til at arbeidskraften er den viktigste ressursen i norsk økonomi.
Tilgangen på arbeidskraft vil i årene som kommer
være den viktigste begrensende faktor på norsk økonomi. Riktignok
er det anslått en noe høyere ledighet enn da nasjonalbudsjettet
ble lagt frem. Det forhindrer likevel ikke at mange sektorer sliter
med mangel på arbeidskraft. Det er derfor viktig med tiltak
som kan øke både tilgangen på og mobiliteten
av arbeidskraften. Lavere marginalskatt på lave inntekter
vil gjøre det mer lønnsomt å gå fra
deltidsarbeid til heltidsarbeid. Det vises i den forbindelse til
at minstefradraget blir økt fra kr 40 300 til kr 43 000 årlig. Disse
medlemmer vil ytterligere styrke lavtlønnsprofilen
og vil foreslå at det gis skattelette for inntekter mellom
kr 138 300 og kr 187 000.
Disse medlemmer vil vise til
at Regjeringen i sitt budsjettforslag har klart å kombinere
et lavere skatte- og avgiftsnivå med en offensiv satsing
på prioriterte velferdsoppgaver og utbygging av nødvendig infrastruktur.
Regjeringen legger opp til en økt satsing på fattigdomsbekjempelse
både i Norge og internasjonalt. Sosialhjelpssatsene økes
fra 2001. Barnetillegget for uføre- og alderspensjonister
foreslås økt. Kommunene tilføres ekstra
midler slik at kontantstøtten kan holdes utenfor ved utmåling
av sosialhjelp. Innsatsen for behandling og rehabilitering av rusmisbrukere
styrkes. Internasjonalt øker bistanden som andel av BNI fra
0,89 pst. i 2001 til 0,92 pst. i 2002. Disse medlemmer viser
til at Regjeringens målsetting er en økning til
1,0 pst. av BNI i løpet av 4-årsperioden.
Disse medlemmer vil vise til
Regjeringens satsing på viktige velferdsgoder som økt
tilskudd til barnehageutbygging og lavere barnehagesatser. Dette skjer
gjennom en økning av det statlige tilskuddet og en styrking
av kommunenes økonomi.
Disse medlemmer vil peke på at
et høyt utdannings- og kompetansenivå er viktig
for å opprettholde og øke verdiskapingen, og dermed
et fortsatt høyt velferdsnivå. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringens satser på økt kunnskap i skolen
ved at timetallet i norskundervisning økes med 1 time pr.
uke for 2.- 4. klasse.
Disse medlemmer vil vise til
at Regjeringen, gjennom å øke veibevilgningene
og bevilgningene til kollektivtransport, styrker samferdselssektoren.
Det er nødvendig med en satsing her av hensyn til miljø,
verdiskaping, behovet for å redusere distriktenes avstandsulemper
og for å forbedre fremkommeligheten og sikkerheten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til regjeringen Stoltenbergs økonomiske politikk for 2002.
Disse medlemmer vil peke på at
hovedmålene for den økonomiske politikken er arbeid
for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det
norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling. Disse medlemmer vil vise til at for å nå dette
målet legger Arbeiderpartiet vekt på å videreføre
den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet.
De ulike delene av den økonomiske politikken må virke sammen.
Budsjettpolitikken må bidra til stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting. Det er viktig å videreføre det
inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom
moderate lønnsoppgjør bidrar til å sikre en
sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte
budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk
utvikling.
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen Stoltenberg i St.meld. nr. 29 (2000-2001) la fram
et forslag til nye retningslinjer for den økonomiske politikken,
som fikk bred tilslutning i Stortinget. I denne meldingen ble hovedpunktene
i den økonomiske politikken oppsummert i følgende
punkter:
– Den økonomiske
politikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling
hvor unødig sterke konjunkturutslag unngås.
– Den økonomiske politikken må kunne
opprettholdes over tid. Dagens politikk må ikke føre
til at det blir nødvendig å legge om politikken
etter noen år på en måte som svekker
grunnlaget for et høyt velferdsnivå.
– Den økonomiske politikken må bidra
til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig
og privat sektor. For å trygge og videreutvikle velferdsordningene
er det avgjørende å styrke arbeidslinjen i sysselsettingspolitikken, å styrke
og fornye offentlig sektor og å legge til rette for et
sterkt og vekstkraftig næringsliv.
Disse medlemmer vil peke på at
de nye retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer
at staten kan bruke petroleumsinntekter om lag tilsvarende den forventede
realavkastningen av kapitalen i Statens Petroleumsfond. Denne regelen
vil gi en gradvis opptrapping av bruken av petroleumsinntektene
i årene framover, samtidig som staten sparer betydelige
midler for å kunne dekke framtidige utgifter.
Disse medlemmer vil vise til
at flertallet i finanskomiteen i behandlingen av de nye retningslinjene
understreket at bruken av petroleumsinntektene over statsbudsjettet
må tilpasses konjunktursituasjonen. I en situasjon med
høy aktivitet i økonomien kan det derfor være
nødvendig å bruke noe mindre av oljeinntektene
enn den forventede realavkastningen, mens det kan være
nødvendig å bruke noe mer ved konjunkturtilbakeslag.
Videre vil disse medlemmer påpeke
at når budsjettpolitikken skal rettes inn mot en gradvis økning
i bruken av petroleumsinntektene, er det behov for en klarere forankring
av pengepolitikkens rolle i å støtte opp om en
stabil økonomisk utvikling, slik det ble påpekt
i St.meld. nr. 29 (2000-2001). I meldingen ble det derfor trukket
opp nye retningslinjer for pengepolitikken. I tråd med
disse skal pengepolitikken nå sikte mot stabilitet i den
norske kronens verdi nasjonalt og internasjonalt i forhold til våre
handelspartnere, og samtidig skal den støtte finanspolitikken i å stabilisere utviklingen
i produksjon og sysselsetting.
Disse medlemmer vil peke på at
Arbeiderpartiet legger vesentlig vekt på at handlingsrommet
som økt bruk av oljeinntektene gir, skal brukes på en
måte som også vil styrke vekstevnen i norsk økonomi.
Lavere skatter og avgifter kan bidra til å bedre konkurransekraften.
Tilsvarende kan tiltak for å bedre infrastrukturen og økt
satsning på forskning og utvikling bidra til å styrke
vekstevnen.
Disse medlemmer konstaterer videre
at forslaget til statsbudsjett for 2002 fra regjeringen Stoltenberg
er basert på de nye retningslinjene, og at regjeringen
Bondevik II har basert seg på de samme forutsetninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
avstand fra den type økonomiske tenkning - korporativ keynesianisme
- som preger den norske økonomiske debatten og som ligger
til grunn for Regjeringens økonomiske opplegg. Korporativ
keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus på økonomiens
etterspørselsside, og overdreven vektlegging av den sektoren
i økonomien hvor de største organisasjonene i
arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell fastlandsindustri.
Det grunnleggende problemet i norsk økonomi generelt sett
er svært lav produktivitetsvekst. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet står for en markedsøkonomisk
tilbudssidepolitikk - en politikk som vektlegger grunnlaget for økt
verdiskapning gjennom betydelige struktur- og finanspolitiske reformer.
Disse medlemmer anerkjenner også at
norsk økonomi er, og i lang tid vil forbli, sterkt påvirket
av petroleumsvirksomheten. Vi kan ikke slutte oss til en handlingsregel
for bruk av oljepenger som lett medfører finanspolitisk
handlingslammelse. Norsk økonomi er ikke tjent med en "ansvarlig"
korporativ keynesianisme som impliserer en uansvarlig holdning til
mulighetene for vekst i norsk økonomi.
Samtidig som disse medlemmer er
opptatt av å legge forholdene til rette for høyere
vekst på kort sikt, er vi også opptatt av at ikke
norsk økonomi går inn i en resesjon på kort
sikt. Disse medlemmer mener at verken regjeringen
Stoltenbergs eller Samarbeidsregjeringens budsjett tar inn over
seg den markante forverringen i de internasjonale økonomiske
utsiktene. Den tragiske hendelsen 11. september 2001 og nye tall for
internasjonal økonomi, bekrefter at den internasjonale økonomien
er inne i en faretruende utvikling. Fremskrittspartiet mener det
må iverksettes finanspolitiske tiltak som kan være
med å forhindre norsk resesjon. Det vil ikke være
noen motsetning mellom slike tiltak og en politikk for økt
langsiktig økonomisk vekst.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets hovedmålsetting i den økonomiske
politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst,
lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet,
lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon
er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. Disse
medlemmer mener Regjeringens forslag, i tillegg til skatte-
og avgiftspolitikken, vil medføre lav økonomisk
vekst og økt ledighet, og at det ikke gir tilstrekkelige
garantier for lav og stabil inflasjon og dermed heller ikke for
lav og stabil rente.
Disse medlemmer fremmer forslag
til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjettet,
forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag
og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet.
Mange forslag lar seg ikke gjennomføre
med virkning for kommende budsjettår, men vil like fullt
være av stor betydning for økonomiens virkemåte
i tiden fremover.
Disse medlemmer har, i motsetning
til den avgåtte regjeringen Stoltenberg, tro på at
norsk økonomi kan vokse ytterligere med lav inflasjon og
lavere rente. Det forutsetter fokus på produktivitetsforbedringer
og økt sysselsetting gjennom kortsiktige og langsiktige
tiltak.
Disse medlemmer legger dermed
vekt på:
– Avgiftsreduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og som på kort
sikt får direkte virkning på prisstigningen og
derved også på renten.
– Skattereduksjoner som øker økonomiens
effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften
og dermed på fremtidige lønnsoppgjør.
– Investeringer i forskning, veibygging
og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed
produktivitetsvekst.
– Investeringer i helsevesenet
som fører til økt pasientbehandling og dermed
færre på trygdeytelser og flere i arbeid.
– Lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.
Disse medlemmer mener utsiktene
for internasjonal og norsk økonomi er preget av usikkerhet
etter terrorangrepene på USA 11. september 2001.
I tiden etter angrepene er tegnene til tilbakeslag
i USA, Japan og andre asiatiske land blitt tydeligere. De europeiske økonomiene
preges av stagnasjon. Risikoen for et dypt og mer langvarig tilbakeslag
i verdensøkonomien har økt.
Frem til i høst var norsk økonomi
lite påvirket av det internasjonale tilbakeslaget. Det
er nå tydeligere at tilbakeslaget også vil merkes
i Norge. Flere norske bedrifter merker at husholdninger og næringsliv
over hele verden er blitt mer forsiktig. Dette kan føre
til lavere investeringer i næringslivet.
Disse medlemmer mener finanspolitikken bør legges
til rette for økt økonomisk vekst. Disse
medlemmer vil ha en politikk for økonomiens tilbudsside som
gir økt vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Høyere
vekst i BNP medfører økte private og offentlige
forbruksmuligheter. Dette gir folk et høyere velferdsnivå.
Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom
høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt
bedre offentlig tjenestetilbud.
Den avgåtte regjeringen Stoltenberg
har gjennom lengre tid lagt opp til at vi bør ha lav økonomisk
vekst de nærmeste årene for å forhindre
"overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked" og tapt konkurranseevne.
Også langtidsprogrammet la opp til
svært lav økonomisk vekst langt inn i dette århundre.
Hvis denne lave vekstbanen blir realisert, vil Norge gå fra å være
et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til
et land som ligger på jumboplass i OECD-sammenheng. Disse
medlemmer tar sterk avstand fra arbeiderpartiregjeringens
uambisiøse og pessimistiske vekststrategi. Disse
medlemmer registrerer at heller ikke Samarbeidsregjeringen
har noen offensiv vekststrategi.
Disse medlemmer mener det er
uansvarlig å ikke legge frem et budsjett som kan bidra
til å snu denne trenden. Man la i stedet frem et budsjett
som vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke
ineffektiviteten og holde veksten nede.
Også en stor del av debatten om statsbudsjettet
unnlater å ta opp de reelle underliggende problemer i norsk økonomi.
Det legges alt for mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt
budsjettet virker nøytralt på etterspørselen.
Det er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside
og rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri.
Økonomisk vekst fremmes av politikk som
stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør
at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke
ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi,
og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en
mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap
i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing
med ressursene. Disse medlemmer hevder at Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett vil stimulere økonomiens tilbudsside, både
ved å øke tilgangen på arbeidskraft og
ved å øke produktiviteten i økonomien.
Viktige grep i tilbudssidepolitikken vil være:
– Aktiv
styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor.
– Aktiv innovasjonspolitikk som
styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler
av næringslivet.
– Et internasjonalt konkurransedyktig
utdanningssystem.
– En forskningspolitikk som skaper
forutsetninger for ny verdiskapning.
– En infrastrukturpolitikk som
sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet
har behov for.
– En arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet
og omstilling.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har en næringsnøytral finanspolitikk.
Målet er å øke den økonomiske
veksten. Det er av underordnet betydning hvor veksten kommer, og
i mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig
og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk
vekst kan komme både fra privat og offentlig sektor, og
det kan komme fra både konkurranseutsatt og skjermet sektor.
Investeringer i offentlig eiet realkapital som
sykehus og transportnett vil øke veksten både
i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener
at Regjeringen lar den offentlige realkapitalen og dermed det offentlige
tjenestetilbudet forvitre. Det må investeres mer i offentlig
sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest
kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting
og privatisering vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen, og
kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvaret for
finansieringen og kvalitetssikringen av tjenestene.
Økt økonomisk vekst kan også medføre
at styrkeforholdet mellom de forskjellige næringene endres,
for eksempel ved at såkalt skjermet sektor vokser mer enn tradisjonell
konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer vil ikke
bruke finanspolitikken til å forhindre en slik utvikling,
fordi det også vil medføre generelt lavere økonomisk
vekst.
Disse medlemmer mener at det
er en inngrodd oppfatning i det etablerte politiske og økonomiske miljø som
går på at økt økonomisk vekst vil
føre til økt inflasjon. Disse medlemmer tar
avstand fra denne oppfatningen. Det er ikke belegg for en påstand
om at økt vekst vil føre til økt inflasjon.
Inflasjon er et monetært fenomen, og
skyldes at tilbudet av penger, som blir kontrollert av Norges Bank, vokser
hurtigere enn etterspørselen etter penger. Etterspørselen
etter penger - hvor mye husholdninger og bedrifter ønsker å plassere
av sin formue i likvide midler - avhenger blant annet av den økonomiske
veksten. Økt økonomisk vekst vil medføre økt
etterspørsel etter penger. For gitt tilbud av penger, som
blir bestemt av Norges Bank, vil dette medføre lavere inflasjon.
Fremskrittspartiets økonomiske opplegg vil således
i seg selv medføre lavere inflasjon og derfor lavere nominell rente.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i mange år har foreslått at
Norges Bank får operativ uavhengighet av Finansdepartementet,
og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et
lavt og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige
og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen
i prisnivået innenfor et visst intervall. Selv om Fremskrittspartiet
nå har fått gjennomslag for inflasjonsmål
for pengepolitikken, er det fortsatt nødvendig med en uavhengig
sentralbank.
Disse medlemmer vil også bemerke
at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank.
I vår åpne økonomi, må vi tilpasse
oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet,
av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan
ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle
rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for
forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank
kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke
inflasjonsforventningene gjennom tilførsel av penger fra
sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien,
vil medføre at nominelt rentenivå synker ned mot
internasjonal realrente.
Disse medlemmer vil gjennomføre
en økonomisk politikk som vesentlig er fokusert på å stimulere en
høyere økonomisk vekst i Fastlands-Norge. Lavere skatter og
avgifter, konkurransedyktige avskrivningsregler og utbyttebeskatning
stimulerer til økte private investeringer både
i bedrifter og husholdninger.
Fremskrittspartiet satser på infrastruktur
og forskning, både gjennom eksempelvis veibygging
og økte midler til forskningsfond og forskningsutstyr.
Dette kombineres med lavere offentlige utgifter totalt sett, og dermed
også en lavere underliggende utgiftsvekst i statsbudsjettet.
En slik politikk for økt vekst gir også direkte
en lavere prisstigning både i 2002 og over tid, og stimulerer
dermed Norges Bank til å sette ned renten.
Disse medlemmer vil påpeke
at langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken først og
fremst dreier seg om å øke samlet verdiskapning.
Sparing av oljeinntekter har ikke noen verdi i seg selv. Poenget
er at vi sørger for størst mulig verdiskapning
nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst i verdiskapning
legges gjennom ansvarlig investering i ulike former for formue som
gir avkastning, og ved å legge til rette rammevilkårene
slik at ressursene blir brukt best mulig.
Omplassering av oljeformuen i annen formue er
ikke det samme som omplassering av oljeformuen i statlig eiet utenlandsk
finansiell formue. Statlig innenlands finansiell formue, investering
i offentlig realkapital og økt investering i privat realkapital
og i menneskelig kapital (utdanning), er likestilt med plassering
av oljerenten i utlandet med hensyn til forsvarlig formuesforvaltning.
Sparing i utlandet vil gi avkastning, og denne
avkastningen vil kunne føre til at samlet verdiskapning
i fremtiden blir høyere enn BNP. Men det er viktig å være
klar over at det kan være et negativt samspill mellom statlig
sparing i utlandet og veksten i BNP. Hvis den statlige sparingen
medfører en lavere vekstrate i BNP enn vi kunne hatt ved
et lavere nivå på statens budsjettoverskudd, vil
det medføre at samlet verdiskapning blir lavere enn hva
vi kunne hatt med et lavere nivå på den statlige
sparingen i utlandet. Vi kan spare oss til fant! Selv en meget liten økning
i årlig vekstrate i BNP vil lett kompensere for den avkastning som
oljefondet vil gi.
Disse medlemmer foreslår å benytte
nær 20 mrd. kroner mer av oljepengene i 2002 enn det regjeringen
Stoltenberg har foreslått. Dette er en fornuftig og balansert
bruk som må veies opp mot skatte- og avgiftslettelser på 39
mrd. kroner, og reduserte offentlige utgifter på 19 mrd.
kroner.
På bakgrunn av disse forhold tar disse
medlemmer avstand fra grunnløse påstander
om at økt bruk av oljepenger, i betydning redusert statlig
sparing i utenlandsk finansiell formue, er uansvarlig finanspolitikk. Ansvarlig
finanspolitikk legger til rette for økt vekst, og sikrer
samtidig fremtidige statlige finansielle forpliktelser. Økt
vekst vil i seg selv gi staten finansielt handlingsrom i fremtiden.
Våren 2001 la daværende regjering
frem forslag til den såkalte handlingsregel for bruk av
oljepenger.
Regjeringen og stortingsflertallet la vekt på at
retningslinjene for bruk av oljeinntekter skulle være forholdsvis
enkle og fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeidet.
Det ble, og blir lagt vekt på å jevne ut svingninger
i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse,
lav arbeidsledighet og gradvis innfasing av petroleumsinntektene
i økonomien.
Handlingsregelen innebærer at man korrigerer
for blant annet variasjon i skatteinntekter som følge av aktiviteten
i økonomien, regnskapsomlegginger og særskilte,
midlertidige inntekter og utgifter.
I arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag
er dette forsøkt vist gjennom at det overføres
36 mrd. kroner fra Petroleumsfondet, som deretter korrigeres for
de såkalte konjunkturbestemte aktivitetskorreksjonene - som
i realiteten er skatte- og avgiftsinntekter "til overs". Med andre
ord regner man ikke med at inntektene strukturelt vil holde seg
på dette nivået fordi de overstiger det man har
beregnet er den såkalte trendutviklingen i skatte- og avgiftsinnbetalingene.
Så trekker man fra reelle utgifter
som man later som ikke er brukt og dermed kan trekkes fra underskuddet! I
budsjettforslaget utgjør dette hele 19 mrd. kroner og er
gjeldsslette som følge av statlig overtagelse av sykehusene.
Arbeiderpartiregjeringen mente med andre ord at oljepenger brukt
til betaling av gjeld reduserer underskuddet.
Dette er interessant fordi dersom man etter
slik logikk betaler all statlig innenlands gjeld eller overtar og
betaler gjeld til kommuner eller sågar bompengeselskaper
med oljepenger, vil dette budsjettmessig fremstå som å bruke
mindre oljepenger og føre til at fastlandsbudsjettet går
med overskudd.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet som selv stemte mot innføringen av handlingsregelen, er
av den oppfatning at handlingsregelen er blitt en vits allerede
i innføringsåret fordi den er trikset med for
at det regnskapsmessig ikke skal se ut som om man bruker like mye
oljepenger som man faktisk gjør.
Som ovenfor nevnt, korrigeres det strukturelle
budsjettunderskuddet for skatte- og avgiftsinntekter som avviker
fra "trendnivået". Korrigeringen kalles "konjunkturbestemte
aktivitetskorrigeringer". For 2002 fremstår korreksjonen
som en strukturelt økt bruk av oljepenger, til tross for
at inntektene det er tale om er alminnelige skatte- og avgiftsinntekter
som både bokføres og forbrukes i 2002 uavhengig
av bruken av oljepenger.
Disse medlemmers poeng er at
disse konjunkturbestemte korreksjoner vil være korreksjoner
den andre veien - altså redusere det strukturelle oljekorrigerte
budsjettunderskuddet, dersom Fremskrittspartiets politikk for økt økonomisk
vekst følges opp. Fremskrittspartiets faktiske merbruk
av oljepenger vil altså delvis motsvares av et strukturelt
mindreforbruk av oljepenger, gitt Finansdepartementets korreksjonslogikk.
Disse medlemmer mener at strukturpolitikken tillegges
altfor liten vekt i den økonomiske politikken. Finanspolitikk er
i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser,
avgiftssatser, støtteordninger osv. påvirker folks
adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed
utviklingen i økonomiens tilbudsside. Dette tas det generelt
for lite hensyn til i budsjettet. Regjeringen forholder seg altfor
passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning
i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig
levestandard.
Disse medlemmer vil, i tillegg
til skatte- og avgiftsforslag, fremme forslag om en rekke strukturtiltak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti framhever
at naturressurser, ansvarlige arbeidstakerorganisasjoner og en i
hovedsak fornuftig økonomisk politikk, har ført
til at verdiskapningen i Norge ligger på et svært
høyt nivå. Dette gir oss muligheter som få andre
når det gjelder å oppfylle nordmenns materielle
behov, men det stiller også store krav til vår
evne til solidaritet. En fordeling av ressursene som sikrer alle
et visst materielt minstenivå, og som gir alle muligheten
til å utnytte sine evner uavhengig av startpunkt i livet,
bør være minimumskravet til et anstendig samfunn.
En større del av vår overflod må brukes
på verdens fattige.
Som et land som henter store inntekter fra utvinning av
ikke-fornybart fossilt brensel, som bidrar betydelig til de globale
klimaproblemene, har Norge et særskilt ansvar for å føre
en bærekraftig politikk. Det høye tempoet i oljeutvinningen
og liten vilje til å ta tak i utfordringene på miljøområdet,
gjør oss til en bremse i miljøkampen.
Sammen med fokuset på rettferdig fordeling,
danner dette utgangspunktet for Sosialistisk Venstrepartis økonomiske
politikk.
Disse medlemmer påpeker
at en stor del av den samlede verdiskapningen i Norge går
gjennom offentlig sektor. Ca. en femtedel går til å finansiere
offentlig sektor, og nesten like mye deles ut til private som et ledd
i omfordelingen av ressursene. Hvordan staten skaffer sine inntekter
og hva disse inntektene brukes på er derfor av avgjørende
betydning for samfunnsutviklingen i Norge generelt, og den økonomiske
utviklingen spesielt.
For disse medlemmer er tre mål
sentrale for utformingen av den økonomiske politikken:
Vi skal bruke skattesystemet og tilskuddsordninger for å få til en
mer rettferdig fordeling. Vi skal legge om til smarte, grønne
skatter, som bidrar til riktig utvikling av ressursbruken. Og vi
skal legge til rette for en balansert økonomisk utvikling
der bærekraftig verdiskapning tar i bruk de menneskelige
ressursene vi har rundt om i hele landet.
Disse medlemmer viser til at
det er stor usikkerhet knytta til utviklingen i den internasjonale økonomien.
Terrorangrepene på USA har forsterket en økonomisk
nedgang i den amerikanske økonomien. Japan har lenge slitt
tungt, og også ledende europeiske økonomier viser
svakhetstegn. Mange indikatorer antyder at vi kan være
på vei inn i en alvorlig økonomisk nedtur internasjonalt.
Samtidig er den økonomiske politikken i mange land lagt
om i mer ekspansiv retning, gjennom rentereduksjoner og økt
pengebruk, for å forhindre en slik utvikling. Enkelte indikatorer
kan også tyde på at nedturen ikke blir langvarig.
Norsk økonomi er imidlertid overveiende
god, sjøl om situasjonen internasjonalt også innebærer
en trussel om nedgangstider hos oss. Først og fremst er arbeidsmarkedet stramt.
Det betyr at økt etterspørsel etter arbeidskraft
fort vil bety økte lønninger, med fare for påfølgende
inflasjon. Dette er hovedgrunnen til en stram pengepolitikk med
en realrente som ligger svært høyt i forhold til
landene rundt oss. Oljeprisen har Regjeringen estimert mer optimistisk
enn markedene. Ved en internasjonal nedgangskonjunktur vil også oljeprisen
påvirkes, med store effekter for norsk økonomi.
Disse medlemmer understreker
at budsjettene lagt fram av både regjeringen Stoltenberg
og regjeringen Bondevik, er ekspansive. Med et strukturelt, oljekorrigert
budsjettunderskudd på 26 mrd. - 6 mrd. mer enn i 2001 -
brukes det minst like mye oljepenger som handlingsregelen forutsetter.
I tillegg gjøres det i begge budsjettforslagene grep som
gir utgiftsvekst også i 2003, f.eks. utsettelse av opphevelsen
av investeringsavgiften, og en del utgiftsøkninger som
ikke får helårseffekt i 2002. Oppå dette
kommer ettergivelse av gjeld for fylkene i forbindelse med sykehusreformen
på nærmere 20 mrd. som hevdes ikke vil ha effekt
på aktivitetsnivået i økonomien.
Vi har altså en situasjon med kontraktiv
pengepolitikk samtidig som finanspolitikken er relativt ekspansiv.
Disse medlemmer framhever viktigheten
av å bevare handlefriheten i en slik situasjon. Et mer ekspansivt
budsjett vil bidra til å fjerne grunnlaget for rentereduksjon.
For norsk økonomi generelt og folk i etableringsfasen spesielt,
vil dette være uheldig. Sosialistisk Venstreparti ønsker
at innstramminger i økonomien skal skje gjennom finanspolitikken,
ikke pengepolitikken. Da er det mulig å styre innstrammingene mer
presist, i forhold til hvor temperaturen er høyest og hvilke
oppgaver som er viktigst. Dersom den økonomiske utviklingen
faktisk viser at det er behov for en mer ekspansiv finanspolitikk,
er det relativt enkelt å gjøre noe med det. Hvis
det legges opp til en politikk som er for ekspansiv, risikerer vi
at det må møtes av en enda strammere pengepolitikk,
som rammer vilkårlig.
Disse medlemmers budsjettopplegg
er derfor balansert innenfor samme rammer som handlingsregelen setter,
i likhet med budsjettforslagene fra regjeringene Stoltenberg og
Bondevik.
Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett
finner rom for økning på totalt 16 mrd. på utgiftsida
i forhold til det opprinnelige budsjettet lagt fram av regjeringen Stoltenberg.
Dette dekkes inn gjennom kutt andre steder i budsjettets utgiftsside
på drøyt 11 mrd., mens de totale skatteøkningene
er på ca. 4,8 mrd. Det betyr at Sosialistisk Venstreparti
har fått til en klar styrking av fordelingsprofil, skole-
og utdanning, barn og internasjonal solidaritet innenfor budsjettrammen
som handlingsregelen gir rom for.
Disse medlemmer kan ikke akseptere
at barn må vokse opp i fattigdom i et av verdens rikeste
land. Antallet er usikkert, men uansett hvordan man teller kommer
man ikke unna at altfor mange barn i dagens Norge ikke kan delta
i normalt sosialt liv. Sosialistisk Venstreparti gjentar i dette
budsjettet en rekke forslag vi tidligere har fremmet for å fjerne
fattigdomsproblemet i Norge, både for barn og voksne.
Mange klarer seg greit, men sliter med å opprettholde
en rimelig levestandard - uten å være fattige.
Her er funksjonshemmede, kronisk syke, innvandrere, alenemødre
og arbeidsløse klart overrepresentert. Disse medlemmer understreker
betydningen av at tiltak for å fjerne fattigdommen ikke
finansieres gjennom kutt for denne gruppa. Tvert imot, tiltak som
bidrar til velstandsutvikling for denne gruppa, og særlig
tiltak som stimulerer til større kontakt med arbeidslivet,
bør prioriteres høyere.
For å finansiere våre tiltak
for å bedre situasjonen for dem som har minst, mener disse
medlemmer det er riktig at de som har mest, betaler noe
mer inn til felleskassa. Stikkord er økt kapitalbeskatning
og sterkere progressivitet i skattesystemet. Samtidig øker
vi fradragene i bunnen kraftig, slik at de med lave og midlere inntekter
kommer gunstig ut.
Disse medlemmer vil bedre fordelingen
av inntekt og levekår mellom sosiale grupper og generasjoner.
Selv om det private forbruket har økt sterkt på 90-tallet
har forskjellene mellom folk økt enda sterkere. Det er
de som har hatt mest fra før som har fått mest
av forbruksveksten.
Statistisk sentralbyrås undersøkelser
av fordelingen av disponibel inntekt for husholdningene viser at
forskjellene øker i et stadig større tempo:
Kilde: SSBs inntekts- og formuesundersøkelse,
1999.
Tabellen viser fordeling av samlet inntekt (arbeidsinntekt,
kapitalinntekt og overføringer) etter skatt. Mens den fattigste
tidel har nesten halvert sin andel av all disponibel inntekt de
siste 12 år fra 4,1 til 2,2 pst. har altså den
rikeste tidelen økt sin andel kraftig. Tallene fra SSB
viser også at bare den rikeste tidelen av oss har økt
sin andel av "inntektskaka" siden 1986.
Årsakene til utviklingen i inntektsforskjellene
oppsummerer Statistisk sentralbyrås rapport 98/17
slik:
"Det er særlig fordelingen av aksjeutbytte som
har blitt dramatisk skjevere fordelt. Mens desilgruppe 10 mottok
50 prosent av alt utbytte i 1986, hadde denne andelen økt
til 90 prosent i 1996. Trolig er utviklingen i aksjeutbytte den
viktigste enkeltforklaringen på hvorfor inntektsulikhetene økte
på 1990-tallet. Også renteinntektene, realisasjonsgevinstene
og andre kapitalinntekter ble mer ulikt fordelt mellom 1986 og 1996."
Kilde: SSB, selvangivelsesstatistikk,1999.
Tabellen viser utviklingen i kapitalinntektene
de siste årene. Disse medlemmer påpeker
at veksten i denne formen for inntekter var svært høy
på slutten av 90-tallet. Selv om denne utviklingen har
snudd det siste året særlig pga. utviklingen på aksjemarkedet,
er kapitalinntektene fremdeles høye. Fordelingen av kapitalinntekt
er svært skjev. For eksempel går over halvparten
av aksjeutbyttet til personer som mottar mer enn én million
i aksjeutbytte.
Det er også en klar sammenheng mellom
høy formue og høy inntekt. Det går fram
av SSBs selvangivelsesstatistikk for 1999. Den firedelen personer
med høyest bruttoinntekt eier ca. 60 pst. av den ligningsmessige
nettoformuen, og den rikeste 5 prosenten eier over halvparten.
Finansformue er enda skjevere fordelt enn inntekt, og
utviklingen går i helt gal retning. Dette framgår
med all ønskelig tydelighet av følgende figur:
Andelen av all brutto finanskapital for husholdninger som
eies av de rikeste 10 pst. av befolkningen
Kilde: SSB, Inntekts- og formuesundersøkinga
for hushald, 1999
Disse medlemmer viser til at
den tidelen av husholdningene med høyest
finansformue disponerer to tredeler av all finansformue, og at deres
andel er sterkt økende på bekostning av andre
grupper. Til sammenligning eide den fattigste halvparten av
husholdningene kun 3,7 pst. av finanskapitalen i 1999 - ned fra
5,8 pst. i 1986. Finansformue er her definert som bankinnskudd,
aksjer og andre verdipapirer.
Barnehager, skole, sykehus, kollektivtilbud,
aldersinstitusjoner, forsvar, en rekke tilsyns- og ombudsoppgaver,
veier, behandling av rusmiddelskadde. Oppramsingen av sentrale oppgaver
for det offentlige kan gjøres vesentlig lenger, og viser
etter disse medlemmers oppfatning hvor viktig det
er for veldig mange at denne sektoren fungerer. Summen av de mange
dyktige og engasjerte arbeidstakerne og ressursene som tilføres
det offentlige gjennom skattesystemet er en forutsetning for at
det norske samfunnet skal fungere.
Det er fremdeles nok av uløste oppgaver
på dette området. Fattige barn, nedslitte skolebygg,
dyre barnehager med for dårlig plass, dyr og dårlig
kollektivtrafikk er viktige stikkord. Dette er områder disse medlemmer prioriterer
i dette budsjettet, i tråd med løftene i valgkampen.
Særlig vil vi rette fokuset mot situasjonen i kommunesektoren,
der nye oppgaver kombinert med etterslep fra mange stramme år
har skapt behov for en kraftig økning av kommunenes inntekter.
Disse medlemmer understreker
at nordmenn betaler lite for en godt fungerende velferdsstat. I
sammenligninger av offentlige utgifter tas det sjelden hensyn til
at en vesentlig del av skattene tilbakeføres til innbyggerne
gjennom ulike former for stønader, som del av en rettferdig
fordeling av samfunnets ressurser. Resultatet blir et forvrengt
bilde av hva offentlig sektor reelt sett koster oss.
Figuren viser hva nordmenn betaler i netto skatter, sammenlignet
med andre land. Med utgangspunkt i brutto skatter som korrigeres
for subsidier og stønader til private, kommer man fram
til netto skatter, i forhold til den samlede verdiskapningen i samfunnet.
Resultatet viser at Norge ligger midt på treet i OECD-sammenheng,
i motsetning til hva vi ofte får inntrykk av. Dette til
tross for at Norge har en mer velutbygd velferdsstat enn de aller
fleste.
Kilde: OECD National Accounts 1988-98. Volume
II og SSB/Statistiske analyser 45.
Disse medlemmer bemerker at dette
henger sammen med de store inntektene Norge får fra oljevirksomheten
og et generelt høyt velstandsnivå. I absolutte
tall vil Norge plasseres annerledes på lista. Men det er
naturlig og fornuftig at deler av vår velstand brukes på de
oppgavene som det offentlige utfører på vegne
av fellesskapet, og ikke bare på privat luksus.
Enkelte grupper vil betale en større
del av regninga. Det norske skattesystemet er omfordelende - de
som tjener mest skal betale størst andel av inntektene
i skatt. Dette er en sentral del av den norske velferdsstatens grunnlag. Disse
medlemmer viderefører og forsterker dette i sitt økonomiske
opplegg for neste år.
Å ha som politisk handlingsregel at
det offentliges andel av samfunnets ressurser ikke skal øke,
er å la dogmatikken ta fullstendig overhånd. For disse medlemmer er
utgangspunktet at vi må vurdere hvilke oppgaver fellesskapet
har ansvar for å løse, for deretter å organisere
dette på en måte som gir en best mulig løsning
på den utfordringen. At ressursene som tilføres
offentlig sektor skal utnyttes på en mest mulig effektiv
måte, bør være en selvfølge
allerede i dag. Bedring av ressursutnyttelsen og enda sterkere fokus på hovedoppgavene
må være en kontinuerlig prosess, der brukere og
arbeidstakere må være sentrale bidragsytere.
Disse medlemmer viser til at
norsk næringsliv gjennomgående går relativt
godt. For å få til en god fordelingsprofil finner
vi det nødvendig å legge opp en skatte- og avgiftspolitikk
som inneholder skatteskjerpelser for næringslivet. En vesentlig
del av dette er opptrapping av miljøavgifter, der bedrifter
og andre forurensere i større grad enn i dag må betale
for sitt forbruk av samfunnets fellesressurser. Dette er krav som også vil
komme internasjonalt med tiden. Starter vi innføringen
av slike regimer nå, vil norsk næringsliv få et
konkurransefortrinn på sikt.
Disse medlemmer legger vekt på å ha
en budsjettbalanse som gir grunnlag for en pris- og kostnadsvekst i
2002 som vil komme ned på samme nivå som våre
handelspartnere. En høyere kostnadsvekst i Norge enn hos
våre handelspartnere vil isolert sett føre til
at norsk konkurranseutsatt næringsliv taper markedsandelen
både på ute- og hjemmemarkedet. På lengre
sikt vil svekket konkurranseevne også gjøre omstillingene
som følge av reduserte oljeinvesteringer vanskeligere.
Sosialistisk Venstrepartis budsjett inneholder
en rekke gode nyheter for næringslivet, særlig
de kunnskapsintensive bransjene. Både næringslivet
og det offentlige har stort behov for arbeidskraft, og knapphet på arbeidskraft
blir en hovedutfordring for Norge i årene fremover. Disse
medlemmers tiltakspakke for økt tilgang på arbeidskraft
er beskrevet i våre merknader til avsnitt 2.5.
Kunnskap er blitt den viktigste råvaren
i økonomien (se figur), og utdanning blir derfor et svært
viktig område i årene fremover. Disse medlemmer bruker
3,75 mrd. kroner mer til utdanning og forsking enn det Regjeringen
foreslår. Økt satsing på næringsrettet forsking
og utvikling må stimuleres, derfor foreslår disse
medlemmer en tilskuddsordning for forsking og utvikling
i små og mellomstore bedrifter. Dette vil fungere bedre
enn en ordning som gir incentiver gjennom skattesystemet, bl.a.
fordi dette vil gi bedriftene bedre likviditet og mindre byråkrati.
Fra man investerer i FoU til dette gir skattelettelser, går
det relativt lang tid. Mange små og mellomstore bedrifter har
ikke nødvendig likviditet til en slik langsiktig forskningsaktivitet.
Tilgangen på risikokapital er blitt
dårligere. SND spiller en viktig rolle som statens pådriver
i nærings- og distriktsutviklingen, og bidrar til bedrifts-
og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling.
SND-invest har i stor grad fokusert på næringsutvikling
i sentrale strøk av landet. Disse medlemmer ønsker å selge
ut deler av SND-invests portefølje, og reinvestere dette
gjennom SNDs ordninger for risikokapital. Disse medlemmer ønsker
særlig å bidra til næringsutvikling i
distriktsnorge.
Næringslivet er avhengig av en godt
fungerende offentlig sektor: Gode skoler er grunnleggende for at norske
bedrifter skal kunne hevde seg i kunnskapsøkonomien, og
infrastruktur i form at f.eks barnehager og eldreomsorg spiller
en viktig rolle for bedriftenes lokalisering. Disse medlemmer øker
derfor de frie midlene til kommunen med 4 mrd. i forhold til Regjeringen.
Transportsektoren er en annen viktig infrastruktur for
næringslivet. Disse medlemmer øker
bevilgningene til vegbygging og rassikring i distriktene med 280
mill. kroner, og med 775 mill. kroner for bedre kollektivløsninger,
hovedsakelig i byene. Sammen med forslaget om differensiert årsavgift på bil,
betyr dette reduserte transportkostnader gjennom billigere persontransport
og reduserte trafikkproblemer, og en betydelig lettelse for viktige
distriktsnæringer. Samtidig gir disse medlemmer næringslivet
både i distriktene og sentrale strøk klar motivasjon
til omlegging i miljøvennlig retning.
Disse medlemmer øker
også forskingen på alternativ energi, og sammen
med et fond for energiøkonomisering i industrien
kan dette bidra til å holde energiutgiftene til næringslivet
nede.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at målet for Senterpartiets økonomiske politikk er å bidra
til full sysselsetting, økonomisk og sosial utjevning,
og en miljøvennlig utvikling. Vi vil redusere levekårsforskjeller
mellom grupper og deler av landet gjennom skatte-, avgifts- og inntektspolitikken.
Den økonomiske politikken skal bidra til desentralisering, og
motvirke press- og fraflyttingsproblemer.
Dette medlem mener at velferdssamfunnet
skal videreutvikles og bidra til trygghet for både familier
og enkeltmennesker. Derfor må den økonomiske politikken sikre
et godt utdanningstilbud, pleie og omsorg til de som trenger det
og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet, sykdom
og arbeidsledighet. Dette medlem går inn
for en solidarisk lønns- og inntektspolitikk. Dette
medlem anser finanspolitikken, penge- og valutapolitikken og
inntektspolitikken som de viktigste økonomiske virkemidlene
for å fremme en slik politikk.
Dette medlem legger til grunn
en langsiktig målsetting ved forvaltningen av petroleumsformuen,
og støtter at en stor del av oljeinntektene avsettes i
Statens petroleumsfond. Samtidig bør vi ikke avskjære
oss fra muligheten til å investere deler av statens finansformue i
framtidig verdiskaping. Forutsetningen er at formuen fra petroleumsvirksomheten investeres
i sektorer som har ledig kapasitet, slik at en unngår å skape
press i økonomien. Eksempler på slike investeringer
er økt satsing innenfor FoU og utbygging av infrastruktur.
Dette medlem mener også det
er rett å satse på forebygging for å hente
inn gevinster ved reduserte utgifter i senere år. Utviklingen
de siste årene viser at de desidert største utgiftsøkningene
har kommet innenfor helsesektoren og pensjoner. Denne utviklingen
vil fortsette dersom det ikke settes inn mottiltak. Det er derfor
viktig å få til en kursendring som kan gi lavere kostnader
på sikt. Dette krever imidlertid en målrettet satsing
som innebærer en noe mer ekspansiv finanspolitikk. Dette
medlem mener spørsmålet om økt grad
av forebygging også har gyldighet i forhold til miljøsektoren.
Det er et mål i den økonomiske
politikken at det legges opp til stabile og forutsigbare rammevilkår,
og dette medlem samtykker i at en del av oljeinntektene
skal brukes til å gi næringslivet bedre rammevilkår.
Samtidig må ikke en slik satsing skje på bekostning
av næringslivets tilgang til risikokapital gjennom målrettede
fond og låneordninger. Det er slike stimulanser som gjør
det mulig for kreative mennesker med gode ideer og pågangsmot å bygge
opp ny næringer. Tilgang til risikokapital er desto viktigere
i en tid med større usikkerhet om konjunkturutviklingen
og hvor tilgangen til privat kapital blir strammere. På denne bakgrunn
stiller dette medlem seg uforstående til at
Regjeringen legger opp til en sterk reduksjon i midlene til både
forskning, utvikling og etablering av ny næringsvirksomhet.
Dette medlem vil understreke
nødvendigheten av et skatteopplegg som bidrar til en mer
rettferdig fordeling og som målretter skattelette til områder
hvor de støtter opp under små og mellomstore bedrifter, nyetableringer
og bidrar til reduserte avstandskostnader.
Dette medlem er av den oppfatning
at generelle skattelettelser må komme de som har lavest
inntekt til gode. Senterpartiet foreslår derfor at de som
tjener minst skal få beholde en større andel av
inntekten gjennom å heve prosentsatsen i minstefradraget til
27,5 pst. Samtidig foreslås det å gi et skattefradrag for
enslige for å utjamne de relativt sett høye kostnadene
denne gruppen har. Dette medlem vil også bedre
situasjonen for fattige barnefamilier gjennom en rekke tiltak.
Når det gjelder næringsvirksomhet
vil dette medlem framheve behovet for å fjerne
arveavgiften i familiebedrifter og å frita nyetablering
av virksomhet for registreringsavgift i Brønnøysundregisteret. Dette
medlem ønsker å styrke distriktsnæringene ved
blant annet å heve avskrivningssatsene for fiskefartøyer
og landbruksbygg. Selskapsskatten bør gjøres kommunal
og produksjonsstedbundet.
Dette medlem vil arbeide aktivt
for å desentralisere kunnskap, bosetting og kapital. En
riktig vei å gå er å stimulere til økt
verdiskapning gjennom en aktiv næringsutvikling der blant
annet SND, kommunale næringsfond og BU-midler brukes som
viktige redskaper. Dette medlem viser til at risikokapital
gjennom målrettede fond og låneordninger blir
desto viktigere i en tid med større usikkerhet om konjunkturutviklingen
og hvor tilgangen til privat kapital blir strammere. Dette
medlem viser videre til at en slik politikk er avgjørende
for å få etablert ny virksomhet i distriktene
og vil være i tråd med satsingene i våre
naboland. På denne bakgrunn stiller dette medlem seg
uforstående til at Regjeringen legger opp til en sterk
reduksjon i midlene til både forskning, utvikling og etablering
av ny næringsvirksomhet. Dette medlem vil
særlig bidra til å sikre ressursene til SND, kommunale
næringsfond og ikke minst til den viktige FUNN-ordningen
som er blitt et meget vellykket bidrag til forskning og utvikling i
små og mellomstore bedrifter.
Dette medlem viser til at generelle
skattelettelser aldri vil kunne fungere som noen erstatning for
en aktiv og målrettet næringspolitikk. I den sammenheng viser dette
medlem til at den skattelette regjeringen forslår
ved å fjerne utbytteskatten i all hovedsak vil komme sterke
bedrifter i sentrale strøk til gode. Regjeringens prioriteringer
har med andre ord en sterk slagside i forhold til distrikts-Norge
og i forhold til etablering av mindre bedrifter.
I en økonomisk politikk for å bidra
til økt verdiskapning i distriktene er dette medlem av
den oppfatning at det må gjøres betydelige endringer
både i forhold til regjeringen Stoltenbergs budsjett og
i forhold til den framlagte tilleggsproposisjonen. I tillegg til
de momenter som er nevnt ovenfor i forbindelse med nærings-
og skattepolitikken vil dette medlem framholde behovet
for økte ressurser til en bred distriktssatsing når
det gjelder støtte til landbruk og fiskerinæringene,
til småbedriftene og ikke minst til utbygging av bredbånd
slik at vi ikke risikerer et digitalt forskjells-Norge. Dette
medlem vil også vise til de store muligheter som
ligger i utflytting av statlige arbeidsplasser.
Dette medlem viser til at det
ikke er mulig å bidra til gode skoler, barnehager og omsorgstilbud
uten at kommunene får tilført ressurser til å utføre
de oppgaver som blir pålagt dem. Kvaliteten på velferden lokalt
vil derfor alltid avhenge av om man fra statens side velger å gi
kommunene muligheten å utforme gode tilbud. Dette
medlem er av den oppfatning at dette er et område
med klare muligheter for forbedring. I forbindelse med nye reformer
er det ikke tilstrekkelig å bevilge midler til å dekke
statlige kostander, man må i tillegg bevilge tilstrekkelig
i frie midler til kommunene. Dette medlem mener det
er et behov for å utvikle en grunnskole som tar vare på alle
barn, en full barnehagedekning og en bedre eldreomsorg. Dette medlem er
ikke i tvil om at å frigjøre midler i kommunesektoren er
vel investerte penger til velferd og fordeling. Det er på denne
bakgrunn dette medlem ser det som viktig å slette
kommunal gjeld med til sammen 12 mrd. kroner. Dette medlem mener videre
at det er viktig å målrette kontantstøtten til
de foreldre som faktisk velger å bruke mer tid sammen med
sine barn. Dette innebærer at noe av dagens ordning med
kontantstøtte kan omdisponeres til barnehager.
Dette medlem viser til at det
er på tide å vri noe av statens utgifter fra reparasjon
til forebygging. Dette gjelder på mange områder,
ikke minst innen helse, miljø og kultur. Dette medlem vil
peke på at store summer kunne spares dersom vi systematisk
valgte å investere i tiltak for å forebygge. Dette
blir ikke tatt på alvor i dagens samfunn. Dette
medlem viser til at samfunnet må tilrettelegge
for at man kan ivareta behov for riktig ernæring og fysisk
aktivitet. Det samme gjelder kulturell virksomhet som skaper livskvalitet
og som har positiv effekt særlig i forhold til barn og
ungdom. Dette medlem mener spørsmålet om økt
grad av forebygging også har gyldighet i forhold til miljøsektoren,
hvor det er på høy tid å få en debatt
om hvordan vi kan reformere måten miljøavgiftene
fungerer på.
Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra
til at budsjettet får en verdikonservativ sentrumsprofil.
Skatte- og avgiftslettelsene bør først og fremst
komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og
arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for
at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig
styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor
utlandet.
Dette medlem vil motarbeide den
tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen
av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv
og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen
er også nøkkelen til å sikre den enkeltes
arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk
betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten
på bolig. For 2002 foreslår partiet å heve
bunnfradraget fra kr 80 000 til kr 200 000, noe som utgjør
en besparelse for boligeierne på 780 mill. kroner. Kystpartiet
støtter Sosialistisk Venstrepartis forslag om å frita
personer under 30 år fra å betale dokumentavgiften ved
kjøp av bolig.
Dette medlem vil peke på den
samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg
og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad
til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av
største viktighet å sikre at ressursene i havet
ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet
og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt
også drives på en slik måte at vi bevarer
balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene
innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt
være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør
avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed
bedre norsk næringslivs konkurransekraft. En avvikling
av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjen.
Kystpartiet foreslår derfor å senke matmomsen
fra 12 til 6 pst. i 2002. Det gir et prisavslag på mat
for forbrukerne på til sammen kr 1 110 000 000.
Dette medlem vil understreke
betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg
på egen inntekt gjør at den enkelte får
en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet
for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke
tendenser til økonomiske nedgangstider. Men Norge har med
sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft helt spesielle forutsetninger
for å håndtere en slik situasjon. Det største
problemet er at det politiske flertall i Norge og Samarbeidsregjeringen
i særdeleshet ser ut til å sette Norges gunstige
posisjon på spill ved å tillate salg av norske
nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet. På denne
måten risikerer vi å miste kontrollen med og det økonomiske
utbyttet av disse ressursene. Det er også sterkt beklagelig
at utenlandske eierinteresser tar større utbytte ut av
Norge enn det norske kapitalinvesteringer i utlandet, inkludert
Oljefondet, trekker inn i landet. Vi må arbeide målrettet
for å hindre at ikke Oljefondet forsvinner på samme
måte som Statens reservefond som ble opprettet i 1904.
Fondet ble oppløst i 1923. Da var verdien halvert. Vi bør
i større grad utnytte vår økonomiske
handlefrihet til å investere i utbygging av infrastruktur
i land og på kysten. Vi bør styrke vår
finansnæring under norsk kontroll.
Dette medlem vil peke på at
det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen at norsk
arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og avgifter.
Ved økte minstefradrag og en lavere arbeidsgiveravgift vil
arbeidsplassene kunne trygges og flere komme i arbeid. Ved at flere
kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne får mer igjen
i disponibel lønn, vil det kunne ligge til rette for gode
forhandlingsløsninger mellom partene i arbeidslivet. En
forutsetning for slike løsninger er at man tar i bruk de
eksisterende arbeidskraftressurser i Norge fremfor å satse
på import av arbeidskraft fra utlandet. Det er også viktig å hindre
at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat
av den manglende grensekontrollen mot Schengen.
Dette medlem viser til at det
ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle
minske presset i økonomien i pressområdene omkring
Oslo, også fører til mindre etterspørsel
i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien
som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor
at det er større grunn til å differensiere de økonomiske
tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.
Dette medlem mener at det i dagens
situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert
bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen
hadde gjort seg utslag.
Den reelle veksten i kommunesektorens
inntekter fra 2000 til 2001 anslås nå til
knapt 2I pst., eller i underkant av 6 mrd. kroner. Dette er om lag
1H mrd. kroner høyere enn anslått i Kommuneproposisjonen
for 2002, jf. omtale i avsnitt 3.3. I Kommuneproposisjonen ble det
varslet en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter fra
2001 til 2002 på 3-3H mrd. kroner, tilsvarende om lag 1I pst.
Det ble presisert at veksten var regnet fra det nivået
på kommunesektorens inntekter i 2001 som var lagt til grunn
i Revidert nasjonalbudsjett. Driftsmidler til spesialisthelsetjenesten er
trukket ut av beregningsgrunnlaget som følge av at ansvaret
for denne tjenesten skal overføres til staten fra 2002,
jf. omtale i avsnitt 3.3.
De samlede inntektene til kommunene foreslås
i St.meld. nr. 1 (2001-2002) økt reelt med om lag 3H mrd.
kroner i forhold til inntektsnivået i 2001 slik det ble
anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Regnet på tilsvarende
måte er den reelle veksten i kommunenes frie inntekter om
lag 1I mrd. kroner. Regnet i forhold til anslag på regnskap
er den reelle veksten i de samlede inntektene om lag 1I mrd. kroner,
eller om lag 1 pst., mens nivået på frie inntekter
anslås å være reelt om lag uendret fra
2001 til 2002.
Kommunene og fylkeskommunene har ansvar for
en vesentlig del av tjenestetilbudet innen pleie- og omsorgssektoren,
undervisningssektoren, barnehagesektoren og på en rekke
andre viktige områder. Det er viktig å sikre at
det er et godt samsvar mellom nye oppgaver som blir pålagt
kommuner og fylker, og de midler som avsettes for å gjennomføre
dem. Dette ble også understreket i Sem-erklæringen.
Samtidig har kommunesektoren et selvstendig ansvar for å bidra
til at ressursene brukes mest mulig effektivt, gjennom omstilling
og fornyelse av egen virksomhet.
I Nasjonalbudsjettet 2002 ble kommunesektorens inntekter anslått å øke
med knapt 2I pst. reelt fra 2000 til 2001. Nye tall for skatteinngangen
til og med september i år tilsier en ytterligere oppjustering
av kommunesektorens skatteinntekter for inneværende år
med 1,2 mrd. kroner. Kommunesektorens inntekter anslås etter
dette å øke reelt med om lag 7 mrd. kroner fra 2000
til 2001. Dette er den høyeste inntektsveksten siden 1997.
Oppjusteringen av anslaget for kommunesektorens skatteinntekter
er i stor grad knyttet til ny informasjon om beskatningen av gevinster
ved salg av aksjer. Etter aksjekursstigningen fra 1999 til 2000
har aksjekursene falt betydelig igjen i 2001. Den nye informasjonen
gir derfor ikke grunnlag for å justere opp skatteanslaget for
2002.
Regjeringens forslag til budsjett for 2002 innebærer en
reell vekst i kommunenes inntekter neste år på om lag
3I mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2001, slik
det ble anslått i Kommuneproposisjonen for 2002. Dette
er om lag G mrd. kroner mer enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet.
Endringen skyldes i hovedsak lavere prisvekst på kommunal
tjenesteyting. Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet foreslås
bevilgningene til kommunene netto økt med om lag 64 mill.
kroner i 2002. Frie inntekter økes med 110 mill. kroner,
mens øremerkede overføringer reduseres med om
lag 46 mill. kroner. I tabell 1.6 i proposisjonen gis en nærmere oversikt
over endringene i kommuneopplegget.
Sykehusreformen fører til en betydelig
reduksjon i fylkeskommunenes utgifter og inntekter. Et hovedprinsipp
for oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene er at fylkeskommunene
skal ha tilstrekkelig økonomisk evne til å løse
sine gjenværende oppgaver etter at sykehusene overføres
til staten. I Kommuneproposisjonen for 2002 ble det gitt en redegjørelse
for prinsippet for uttrekk av inntekter fra fylkeskommunene. Samlet
sett utgjør uttrekket knapt 47 mrd. kroner i 2001-priser,
hvorav om lag 25 mrd. kroner er frie inntekter (skatter og rammeoverføringer).
I forbindelse med sykehusreformen er det også lagt opp
til et omfattende gjeldsoppgjør for fylkeskommunene, med
en samlet ramme på om lag 18,7 mrd. kroner. Forslag til uttrekk
av inntekter fra fylkeskommunene og gjeldsoppgjør er innarbeidet
i Nasjonalbudsjettet 2002. I Revidert nasjonalbudsjett for 2002
vil det bli foretatt en vurdering av det økonomiske oppgjøret
som følge av statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten.
Kommunal- og regionaldepartementet har (med gjenpart
til Finansdepartementet) mottatt brev fra Kommunenes Sentralforbund (KS)
av 10. september og 20. september 2001 om økte pensjonsutgifter
for kommunesektoren både i 2001 og 2002, anslått
til henholdsvis 3 og 3,5 mrd. kroner. Økningen i pensjonsutgiftene
er anslått av KS. De økte pensjonskostnadene knytter
seg bl.a. til at finansavkastningen i Kommunal Landspensjonskasse
(KLP) og andre livselskaper har vært lav de siste 18 månedene,
og at finansavkastningen i tiden framover er høyst usikker.
For 2001 bør økte utgifter til pensjoner ses i
lys av oppjusteringen av kommunesektorens skatteinntekter på tilsammen
2,9 mrd. kroner etter framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett
2001. I Nasjonalbudsjettet 2002 uttaler Stoltenbergregjeringen følgende:
"Det er i kommuneopplegget for 2002 ikke innarbeidet
kompensasjon for merutgifter kommunesektoren eventuelt vil få som
følge av sviktende finansavkastning. Eventuelle merkostnader
vil derfor måtte dekkes inn av kommunesektoren eller av
selskapene. De merkostnadene som kommunesektoren står overfor
i 2002, som følge av sviktende finansavkastning i livselskapene,
er likevel av en slik størrelsesorden at det vil være
behov for drøftinger mellom stat og kommunesektor om hvordan
kommunene skal håndtere de økte pensjonskostnadene.
Regjeringen tar sikte på å ha en bred gjennomgang
av kommunenes pensjonskostnader i Revidert nasjonalbudsjett 2002."
Regjeringen bekrefter at en vil komme tilbake
til denne problemstillingen i Revidert nasjonalbudsjett 2002.
Etter framleggelsen av Nasjonalbudsjettet 2002
er det fremmet en tilleggsproposisjonen vedrørende avtale
om endringer i lærernes arbeidsbetingelser. Avtalen ble
inngått mellom Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
og de berørte parter den 13. oktober 2001, og innebærer
at alle lærere og skoleledere får en særskilt
lønnsøkning på tre lønnstrinn
i løpet av neste år. Samtidig er det beregnet
at avtalen innebærer en effektivisering på vel
3 600 årsverk i skoleverket. Denne effektiviseringen vil
finansiere de økte lønnskostnadene i kommunesektoren som
følge av den avtalte lønnsøkningen. Kommunenes
Sentralforbund har i brev av 12. oktober 2001 gitt støtte
til arbeidet med å forenkle avtaleverket for grunnskolen og
videregående opplæring.
Som en del av avtalen inngår også seniorpolitiske
tiltak for lærere som er 58 år og eldre. Seniortiltakene innebærer
en merkostnad på 85 mill. kroner i 2002, med helårsvirkning
på om lag 185 mill. kroner i 2003. Det er en premiss for
avtalen at dette i hovedsak dekkes av staten. En mindre del vil
imidlertid bli dekket av innsparte årsverk i grunnskolen.
For 2002 foreslås kostnadene knyttet til seniortiltakene
bevilget som et nytt øremerket tilskudd til kommuner og
fylkeskommuner med henholdsvis 43 mill. kroner og 42 mill. kroner.
Det foreslås også at de private skolene kompenseres
for merutgifter knyttet til seniortiltak med vel 3 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at kommunene
står for en stor del av den offentlige velferdsproduksjonen.
Kommunene må derfor sikres inntekter slik at de er i stand
til å løse sine viktige velferdsoppgaver. Det
må være samsvar mellom nye oppgaver og midlene
som blir avsatt til å følge dem. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen foreslår en
reell økning i de samlede inntektene til kommunene på om lag
3I mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2001. Dette
er G mrd. kroner mer enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet.
Disse medlemmer vil vise til
at det er et betydelig effektiviseringspotensial i kommunene gjennom å åpne
for mer konkurranse om de tjenestene kommunene i dag leverer. Dette
kan skje gjennom bruk av anbud eller gjennom "pengene-følger-brukeren"
prinsippet. Det er viktig at det er en reell konkurranse mellom
private tjenesteytere og kommunale etater. I dag diskrimineres private
aktører gjennom momssystemet. Disse medlemmer foreslår å utvide
momskompensasjonen til også å omfatte renhold
fra 1. januar 2002. Disse medlemmer vil videre vise
til at Regjeringen har varslet en gjennomgang av hele momssystemet
i kommunene med tanke på likebehandling av offentlige og
private aktører.
Disse medlemmer mener at det
foreslåtte forslag til statsbudsjett fra Regjeringen legger
et godt grunnlag for rentenedsettelse. Lavere renter vil styrke kommunenes økonomi.
Kommunal- og regionaldepartementet har mottatt brev
av 10. september og 20. september fra Kommunenes Sentralforbund (KS)
om økte pensjonsutgifter for kommunesektoren både
i 2001 og 2002, anslått til henholdsvis 3 og 3,5 mrd. kroner. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen varsler at den vil
komme tilbake til denne problemstillingen i Revidert nasjonalbudsjett
2002.
Disse medlemmer viser til at
sykehusreformen fører til en betydelig reduksjon i fylkeskommunens utgifter
og inntekter. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
har varslet at det i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 bli foretatt
en vurdering av det økonomiske oppgjøret som følge
av reformen.
Disse medlemmer vil styrke det
kommunale selvstyre gjennom at en større del av kommunens
inntekter gis i form av frie inntekter, og mindre som øremerking.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til regjeringen Stoltenbergs opplegg for kommuneøkonomien i
2002. Disse medlemmer mener at kommunalt selvstyre
og likeverdige velferdstilbud til alle, skal være viktige
målsettinger. Disse medlemmer viser til
at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av
den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner
og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør
dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har
behov for. Disse medlemmer mener at regjeringen Stoltenbergs økonomiske
opplegg overfor kommunesektoren legger til rette for dette. Forslaget
innebærer en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter
på om lag 3,5 mrd. kroner, når inntektsnivået
for 2001 slik det ble lagt til grunn i Kommuneproposisjonen tas
som utgangspunkt.
Disse medlemmer har merket seg
at kommunesektorens handlingsrom øker i 2002 siden de frie
inntektene blir 1 775 mill. kroner høyere i 2002 enn i 2001. Disse
medlemmer støtter regjeringen Stoltenbergs styrking
på 1 mrd. kroner til barnehagesektoren, til lavere foreldrebetaling
og drift av nye plasser. Disse medlemmer slutter
seg til en utvidelse av tilsagnsrammen med 4 000 plasser innenfor
eldreomsorgen, samt at det settes av mer penger til psykisk helse
og ekstra satsinger på opprustning av skolebygg.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen Stoltenberg har fulgt opp innlemming av øremerkede tilskudd
på rundt 4 mrd. kroner i inntektssystemet. Disse
medlemmer vil peke på at dette, sammen med redusert
statlig detaljstyring, er viktig for det kommunale selvstyret.
Disse medlemmer viser til at
Kommunenes Sentralforbund har pekt på at kommunene vil
få betydelige merutgifter til pensjon neste år.
Det er behov for drøftinger mellom staten og kommunesektoren og disse
medlemmer er enig i at det gis en grundig gjennomgang av
kommunenes pensjonskostnader i Revidert nasjonalbudsjett 2002.
Disse medlemmer viser til det økte økonomiske handlingsrommet
som følger av nye anslag for den økonomiske utviklingen
omtalt i Tillegg 4. Disse medlemmer foreslår å bruke
en del av dette økte handlingsrommet til skattelettelser
for de som har de laveste inntektene ved en økning i satsen
på minstefradraget på 2 prosentpoeng til 24 pst.
Det reduserer kommunesektorens inntekter. Disse medlemmer viser til
at dette blir fullt ut kompensert gjennom økte rammetilskudd,
det vises til kap. 2.3.3 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).
Videre bruker disse medlemmer dette
til å øke kommunesektorens handlingsrom med over
600 mill. kroner. Av dette øker rammetilskuddene med 85
mill. kroner utover kompensasjonen i rammetilskuddet for bortfall
av skatteinntekter. Det er inntekter som disse medlemmer ønsker
at kommunesektoren skal bruke til økt satsing på barnevern,
skolehelsetjeneste, norskundervisning og til en rabattordning for
ungdom i kollektivtransporten. 75 mill. kroner tas ut av rammetilskuddet
og omgjøres til et øremerket turnustilskudd og et øremerket
tilskudd til landslinjer i videregående skole.
Disse medlemmer foreslår å øke
de øremerkede tilskuddene til kommunesektoren med til sammen 387,5
mill. kroner. I dette ligger det inne 71,5 mill. kroner til et lavterskel
helsetilbud til narkomane, 50 mill. kroner til rusforebyggende tiltak
når alkoholavgiftene reduseres, 20 mill. kroner i kompensasjon
til kommunene for økt arbeidsgiveravgift, 139,2 mill. kroner
til et øremerket tilskudd til landslinjer i videregående
skole, samt midler til læreroppgjøret og til lokale
kulturbygg.
I tillegg til dette vil disse medlemmer la
kommunene beholde den reelle styrkingen av kommuneopplegget på om
lag 180 mill. kroner som skyldes at Regjeringen regner med at prisstigningen i
kommunesektoren blir lavere i 2002 enn tidligere anslått.
Disse medlemmer viser til at
flertallet på Stortinget i statsbudsjettet for 2000 bevilget
50 mill. kroner til kompensasjon til 14 kommuner som fikk økt arbeidsgiveravgift etter
at avgiften ble lagt om i henhold til EØS-avtalens regelverk. Disse
medlemmer viser til at kompensasjonsmidlene til de 14 kommunene
skulle gå til langsiktige tiltak. Det er igangsatt et overvåkingssystem
for å måle virkningen av de midlene som er bevilget. Disse
medlemmer har registrert at det i kommunene er satt i gang
tiltak som bygger på Stortingets forutsetninger om at kompensasjonen
skulle vare fram til evalueringen i 2003. Det kan derfor skape problemer å avbryte
ordningen. Disse medlemmer vil derfor bevilge 20 mill.
kroner til kompensasjon til disse 14 kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet primært ønsker en annen
ansvarsfordeling mellom staten og kommunene, slike at staten har
det direkte økonomiske ansvaret for de viktigste oppgavene
som helse, omsorg og skole, gjennom en stykkprisfinansiering, og
at kommunene ellers skal kunne disponere sin inntekter fritt. Dagens
system gir store forskjeller i overføringene fra staten
til kommunene, både gjennom nordnorge-tilskuddet, regionaltilskuddet
og skjønnstilskuddet. Dette er tilskudd som ikke bygger
på objektive kriterier, men på politiske prioriteringer,
og som etter hvert har blitt så omfattende at ideen om
et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne i alle landets kommuner
er en umulighet. I tillegg kommer ulikheter i skatte- og avgiftsregler,
særlig for de nordligste fylkene, som ytterligere forsterker
de store ulikheter i kommunenes muligheter til å gi sine
innbyggere et godt tilbud på de viktigste områdene.
F.eks. var gjennomsnittsinntekten i Østfold-kommunene i
2000 19 275 kroner pr. innbygger, mens den i Finnmark var 29 500
kroner. Med betydelige forskjeller i utgiftsnivå i tillegg
blir forskjellene for store. Disse medlemmer ønsker
at statlige overføringer til kommunene i størst
mulig grad skal gis etter objektive kriterier. Det betyr at en betydelig
større del av overføringene må skje over
innbyggertilskuddet. Disse medlemmer ser det som
positivt at Regjeringen nå legger opp til at skatteandelen økes, men
stiller seg undrende til at når Regjeringen beregner realveksten
i kommunenes inntekter (i forhold til anslag på regnskap)
til 1,75 mrd. kroner, eller ca. 1 pst., er ikke befolkningsveksten
på ca. 0,75 pst., som naturlig nok legger beslag på en
betydelig del av veksten, nevnt. Ekstraordinære pensjonsinnbetalinger,
anslått til 3 mrd. kroner i 2001 og 3,5 mrd. kroner
i 2002, vil også få merkbar virkning på kommunesektorens økonomi.
Disse medlemmer vil også peke
på nødvendigheten av å se nærmere
på vekstkommunenes spesielle problemer, og ikke bare som
til nå å konsentrere seg om fraflyttingskommunene.
Dette, sammen med forhold knyttet til rus- og andre sosiale problemer,
bør utredes og vurdert lagt inn i kriteriesystemet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til merknader under de enkelte rammeområder når
det gjelder enkeltelementer i kommuneopplegget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at en god kommuneøkonomi avgjør
om vi kan få en moderne velferdsstat der skolen er mangfoldig,
gratis og framtidsrettet, og så god at alle vil ha barna
sine der. En moderne velferdsstat må gi omsorg og pleie
når en trenger det og slik en ønsker det, nok
skolefritidsordning (SFO) og barnehageplasser som er trygge og som
folk har råd til, et anstendig nivå på sosialhjelpen,
slik at fattige barn slipper å bli utestengt fra det andre
barn er med på, og kollektivtilbud som er praktisk og miljøvennlig.
Disse medlemmer viser til at
folk etterspør bedre og flere tjenester, ikke færre
og dyrere. Gapet mellom den private velstanden for flertallet og
standarden og kvaliteten i offentlige tilbud er imidlertid for stort,
og det blir større for hver dag som går. Presset
for privatisering øker kraftig når offentlig tjenestetilbud ikke
holder mål. Sosialistisk Venstrepartis svar er at kommunene
skal omstilles og utvikles, ikke avvikles og privatiseres. En styrket
kommuneøkonomi er etter disse medlemmers mening
nødvendig for å opprettholde og styrke Norge som
et av de beste velferdssamfunn i verden, også for de som
ikke har millioner i formue og aksjeutbytte.
De siste åra har kommunesektoren hatt
både svake driftsresultat og høye underskudd før
lån. For å saldere budsjettene har kommunene de
siste åra vært nødt til å legge
ned eller kutte i velferdstilbud som skoler og fritidsaktiviteter,
redusere bemanning i helse- og omsorgssektoren, øke foreldrebetalingen
i barnehager og SFO, osv.
Disse medlemmer vil foreslå å styrke
kommuneøkonomien med 4 mrd. kroner økning i rammen
for frie inntekter.
I tillegg har Sosialistisk Venstreparti funnet
rom for en bevilgning til de særlig ressurskrevende brukerne
av kommunale tjenester. Dette tilskuddet er foreslått lagt inn
i skjønnspotten. Men dette er tiltak som er fullstendig
uegnet for utøving av skjønn. Dette er mennesker som
er avhengige av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som
ofte krever spesialisert personale. Verken behovet til brukerne
eller behovet for stabilt og kvalifisert personell kan sikres med
dagens finansiering.
Disse medlemmer viser til forslag
under kapittel 8 i denne innstilling.
Disse medlemmer vil prioritere
lavere egenbetaling for helse- og omsorgstjenester framfor skattelette
til høye inntekter og formuer. En undersøkelse
om utgifter til helse og sosialtjenesten, Notater 2000/45, fra
Statistisk sentralbyrå viser at kronisk syke i gjennomsnitt
betaler 24 000 kroner i slik straffeskatt fordi de er syke. Det
er en situasjon vi ikke kan fortsette å leve med. Det skal
ikke være avgift og skatt på at en har en funksjonshemming
eller er kronisk syk. Skal kommunesektorene demme opp for et økt
press på egenbetaling må økte ressurser
til.
For å rekruttere helse- og omsorgspersonell
er det behov for en rekrutteringsmelding for disse gruppene tilsvarende
den lærerne fikk. Nå er arbeidsforholdene flere
steder slik at mange av disse jobbene produserer pasienter, fordi
det er så tungt og slitsomt. Mange slutter fordi lønnen
og arbeidsforholdene er for dårlige. Skal det bli mulig å gjennomføre
en helhetlig lønns- og arbeidsgiverpolitikk som gjør
at kommunene kan rekruttere og beholde nok kvalifisert personell,
må både staten og kommunen forpliktes.
Det samlede opplegget i Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag
vil gi kommunesektoren en vesentlig økning i de frie inntektene,
noe som vil gi kommunene rom til å opprettholde og styrke
tjenestetilbudet.
Med Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjettforslag,
vil kommunene i langt større grad ha mulighet til sjøl å satse
ut fra lokale prioriteringer. Lokaldemokratiet må tas på alvor,
og lokalpolitikerne vet best hvor skoen trykker.
Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommunesektoren i
2001 skal sikre:
– En framtidsretta
satsing på barn og unge, gjennom skole, barnehage og kultur.
– All fattigdom skal fjernes.
– Reduksjon av skatt på sykdom
og behov, lavere egenandel i helsevesenet og på foreldrebetalingen i
SFO og barnehagene.
– Bedre inntektsfordeling, og
minske forskjellene mellom folk ved å tilby kvalitet og økt
tilgang på kommunale tjenester.
– Øke de frie inntektene
i kommunesektoren slik at kommunen kan innrette sine tjenester mer
i tråd med lokale behov.
– Sette kommunen i stand til å medvirke
til økt boligbygging for unge og vanskeligstilte.
– At kommunene får dekket
sine utgifter til særlig ressurskrevende brukere.
– Styrke kollektivtrafikken.
Disse medlemmer viser til at
Sosialistisk Venstreparti har funnet rom for å styrke økonomien
i kommunesektoren totalt sett med ca. 7,5 mrd. kroner. Økningen
fordeler seg på følgende områder:
Disse medlemmer vil foreslå at
fylkeskommunen må bli kompensert for deler av påløpt
underskudd på drift av sjukehusene i 2001, og få et
rimelig sluttoppgjør etter statlig overtakelse av sjukehusene.
Det vises til merknad og forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. S. nr. 326 (2000-2001)
Kommuneproposisjonen der det står:
"Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke behovet
for et ryddig oppgjør når staten overtar sykehusenes
drift og eiendommer knyttet til driften. Det må søkes å unngå at
oppgjøret fører til unødvendige og destruktive
rettssaker om oppgjøret mellom staten og fylkeskommunen.
I proposisjonen står det at det overordnede prinsippet
er at fylkeskommunene etter oppgjøret har tilstrekkelig
evne til å løse de øvrige oppgaver de
er pålagt. Disse medlemmer vil påpeke at det foreslåtte
oppgjøret ikke er i tråd med en slik målsetting.
Underfinansieringen og merforbruket på sykehusene blir
i liten grad kompensert, i tillegg er det stor uenighet om oppgjør
for eiendomsmassen.
Disse medlemmer viser til at
det er store ulikheter mellom fylkeskommunene som ikke lar seg fange
opp av det foreslåtte oppgjøret som er presentert
i Kommuneproposisjonen. Det må være et krav at
fylkeskommunene er i økonomisk balanse etter at sykehusene
er overført til staten.
Disse medlemmer
vil peke på at bl.a. følgende områder
er lite tilfredsstillende løst av Regjeringen:
Det
er tatt for lite hensyn til
- særskilte
trekk ved regnskapet for 1999 som ikke gir et korrekt bilde av kostnadene
ved spesialisthelsetjenesten i dag,
- den historisk
bakgrunnen, særskilt historie knyttet til finansieringen
i enkeltefylkeskommuner i 1999,
- reelle administrasjonsutgifter
-
urimelighet i forhold til uttrekket på drift i den enkelte
fylkeskommune og fylkeskommunene i mellom,
- fordeling
av opparbeidede underskudd fra før 2001 samt underskudd
på drift i 2001 fra før 1. juni,
-
avsetning til pensjonsutgifter.
Disse medlemmer konkluderer
med at de nevnte forhold og at også andre forhold som det
ikke er mulig å ha oversikt over nå, medfører
at oppgjøret både for eiendomsmassen og driften
må fastsettes etter reelle forhandlinger mellom staten
og den enkelte fylkeskommune og det må etableres en voldgiftsordning
i det tilfelle en ikke kommer til enighet.
Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag: "Stortinget ber Regjeringen oppta forhandlinger med
hver enkelt fylkeskommune om oppgjøret for eiendomsmassen
og nivået for uttrekket av fylkeskommunens driftsutgifter
i tråd med føringer lagt i merknaden under kap
2.2.2 i Innst. S. nr. 326.
Det opprettes en voldgiftsordning
for endelig fastsetting av oppgjør der det ikke oppnås
enighet i forhandlingene."" (sitat slutt)
Disse medlemmer mener at føringen
i disse merknadene som to av dagens regjeringspartier står bak
og som det i dagens storting derfor bør være flertall for,
må legges til grunn for det endelige oppgjøret.
Disse medlemmer viser til forslag
under kap. 8 i denne innstilling.
Disse medlemmer påpeker
at en forutsetning for statlig overtakelse av sjukehus var at de
skulle kunne gjennomføre sine pålagte oppgaver
etter reformen. Manglende kompensasjon for utgiftene slik de er beskrevet
i merknaden i Innst. S. nr. 236 (2000-2001) vil føre til
store kutt i videregående skole og kollektivtrafikken.
Mange skoleklasser må legges ned, det vil ikke være
mulig å gjennomføre kompetansereformen eller nødvendige
investeringer i en moderne videregående skole. Satsing
på kollektivtrafikk og ungdomskort vil det i de fleste
fylker ikke være mulig å gjennomføre
uten er styrking av fylkeskommunenes budsjett.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det gir et misvisende bilde når det bare fokuseres på veksten
i inntektene i kommunesektoren uten at en ser på utgiftsveksten.
Det er Stortinget, gjerne etter forslag fra Regjeringen, som har
pålagt kommunesektoren de nye oppgavene som kommuner og
fylkeskommuner har fått de siste årene. Dette
har skjedd uten at tilstrekkelig med midler har fulgt med. Da blir
det ansvarsfraskrivelse når Regjeringen gir kommuner og fylkeskommuner
skylda for at innbyggerne ikke får det tjenestetilbudet
de etter loven har krav på. Dette skjer på områder
som er svært viktige for mange mennesker, nemlig verdig
omsorg for eldre og pleietrengende, tilrettelagt undervisning for
barn med spesielle behov og tilstrekkelig med undervisningsplasser
i den videregående skole. Sykehusene vil nå bli
overtatt av staten, og sykehuskøene vil derfor ikke lenger
være fylkeskommunenes ansvar.
Et godt eksempel på hvordan både
regjeringen Stoltenberg og Samarbeidsregjeringen undervurderer de kommunale
kostnadene, er det når en vekst i de frie inntektene neste år
på 1,75 mrd. kroner, regnet fra anslått inntektsnivå 2001
i kommuneproposisjonen, betegnes som meget bra. For det første
vil det ikke bli noen vekst i de frie inntektene i det hele tatt
når en tar utgangspunkt i anslag på regnskap for
2001. Til tross for dette svarer Kommunaldepartementet på spørsmål nr.
96 fra Senterpartiet at det vil koste 1 mrd. kroner for kommunesektoren bare å møte
behovene som kommer av naturlige endringer i befolkningssammensetning, som
flere skoleplasser, flere omsorgsplasser for eldre osv. I tillegg
vet vi at kommunenes andel for å nå målet om
redusert foreldrebetaling til 1 500 kroner i 2005 er 330 mill. kroner
pr. år.
Dette medlem mener at det er
kommuner og fylkeskommuners ansvar å inngå avtaler
for å sikre de ansattes pensjoner. Når tilleggsregningene
som nå sendes kommuner og fylkeskommuner skaper store problemer,
er det fordi det ikke finnes økonomiske reserver i kommunesektoren.
Dette skyldes at de økonomiske rammene har vært
for trange over mange år. Kommunene har gjennomført
diverse omstillingsprosesser og det er kuttet til beinet. 87 pst.
av kommunene melder at det ikke er mulig å effektivisere
virksomheten ytterligere og at reduserte inntekter vil føre til
direkte kutt i tjenestetilbudet. Dette innebærer at kommuner
og fylkeskommuner må redusere sine tilbud, spesielt innen
skole, dersom de ikke får hjelp til å dekke de
ekstra utgiftene til forsikringer. Dette medlem mener
at det da er uforsvarlig av regjering og Storting å skyve
problemet fra seg når vi ser hvilke konsekvenser det får.
Senterpartiet er derfor innstilt på å finne løsninger
og har allerede i Dokument nr. 8:19 (2001-2002) fremmet forslag
om ekstrabevilgninger til kommunesektoren for inneværende år.
Dette medlem viser til Innst.
S. nr. 326 (2000-2001) og partienes merknader om sykehusoppgjøret.
I denne innstillingen sto Høyre og Kristelig Folkeparti sammen
med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om et alternativt
opplegg for sykehusoppgjøret med fylkeskommunen. Dette
alternativet ville ha sikret et ryddigere og mer rettferdig oppgjør.
Dette medlem viser til at oppgjøret,
slik det ble vedtatt i juni 2001, ikke vil gi fylkeskommunene tilstrekkelig økonomisk
evne til å løse sine gjenværende oppgaver.
Fylkeskommunene vil fortsatt dra med seg gjeld som er opparbeidet
på grunn av sykehusdriften, samt opparbeidet underskudd
på sykehusdriften i løpet av 2001. Dette dreier
seg om betydelige beløp.
Dette medlemhar
merket seg svaret fra finansministeren på spørsmål
nr. 154 fra Senterpartiet der det framgår at et hovedprinsipp
for oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene er at fylkeskommunene
skal ha tilstrekkelig økonomisk evne til å løse
sine gjenværende oppgaver. Det framgår videre
av svaret at Regjeringen i RNB for 2002 vil foreta en vurdering
av det økonomiske oppgjøret, herunder vurdere
eventuelle urimelige utslag for enkeltfylkeskommuner. Dette medlem forutsetter
at dette vil bli fulgt opp på en skikkelig måte.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at fylkeskommunene har tilstrekkelig økonomisk evne
til å løse sine gjenværende oppgaver
etter at det økonomiske oppgjøret mellom staten
og fylkeskommunene er gjennomført som følge av
at staten overtar sykehusene fra 1. januar 2002."
Dette medlem viser til følgende
flertallsmerknad i Innst. S. nr. 326 (2001-2002) der det heter:
"Et annet flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti mener heldøgns omsorgs- og pleieprosjekter
fra kommuner som har en lavere dekningsgrad, ikke skal avslås
før Stortinget i forbindelse med budsjettet til høsten
og den varslede tilleggsproposisjonen til denne, kan vurdere bevilgningsbehovet
i 2002 og eventuelt senere. Dette flertallet mener at det skal gis
et statlig investeringstilskudd til heldøgns omsorgs- og
pleietilbud til om lag 25 pst. dekning til de kommuner som har søkt
om det innen fristen 1. oktober. Etter dette flertallets mening
er det umulig i dag å anslå noe tall eller økonomisk
ramme for å innfri dette."
Dette medlem vil peke på den
uholdbare situasjonen mange kommuner kommer i dersom Stortinget ikke gir
et klart signal om at eldreplanen skal videreføres.
Dette medlemmener
Regjeringen må komme tilbake med et endelig opplegg for
en anstendig avslutning for eldreplanen i RNB 2002.
Dette medlemvil
peke på at mange kommunerførst
nå i eldreplanens siste fase sørger for sykehjemsplasser.
Omsorgsboligene kom på plass først, de var lettest å bygge.
En rekke kommuner har omarbeidet sine opprinnelige planer og gjort
sine endelige vedtak i samråd med Husbank, fylkesmann og
fylkeslege. Dette medlem mener at disse kommunene
alt nå må gis klarsignal for tilskudd og fremmer
på denne bakgrunn forslag om dette.
Dette medlemvil
ha et langt sterkere lokalt selvstyre. Det er ønskelig
med mer fokus på lokale løsninger og tilpasninger,
der kommunene i større grad kan utvikle sin egen politikk.
De beste løsningene på lokale problemstillinger
finnes som regel lokalt. En forutsetning for dette er mindre detaljstyring
fra staten og en friere økonomisk situasjon for kommunene.
Dette medlem vil, som ledd i
sterkere lokalt selvstyre, gi kommunene et friere skattøre og
fremmer forslag om det. Det vil innebære et alternativ
til dagens kommunale eiendomsskatt for personer og at kommunene
i perioder kan øke skattleggingen for å gjennomføre
viktige politiske prioriteringer.
Dette medlem viser til at kostnadene
til ressurskrevende brukere er en stor utgiftspost for mange kommuner. Dette
medlem mener det ikke gir kommunene stor nok forutsigbarhet å gi
refusjon gjennom skjønnstilskuddet og fremmer derfor forslag
om en toppfinansieringsordning.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sin fraksjonsmerknad, jf. avsnitt 9.6.
I St.meld. nr. 29 (2000-2001), der handlingsregelen om
en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi
ble introdusert, ble det samtidig fastsatt nye retningslinjer
for pengepolitikken. Norge er nå i en periode hvor
budsjettpolitikken skal tilpasses en gradvis og opprettholdbar økning
i bruken av petroleumsinntektene i norsk økonomi. Dette
må skje på en måte hvor en legger stor
vekt på å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt
sektor, og slik at en får en langsiktig balansert utvikling
i norsk økonomi.
I denne situasjonen var det behov for en klarere
forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte
opp om en stabil økonomisk utvikling. Pengepolitikken skal
sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og i forhold
til våre handelspartnere. Den skal samtidig understøtte
budsjettpolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Den operative gjennomføringen
av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og
stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene
som over tid er nær 2,5 pst. Det forventes at konsumprisveksten
som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall på +/-
1 prosentpoeng rundt målet. Utøvelsen av pengepolitikken
skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser
av midlertidig karakter som ikke kan sies å påvirke
den underliggende pris- og kostnadsveksten.
Nye retningslinjer for pengepolitikken ble fastsatt
i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001,
jf. også St.meld. nr. 29 (2000-2001).
I tråd med den nye forskriften skal
pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale
og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile
forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig
understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Norges Banks operative
gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette
rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst
i konsumprisene som over tid er nær 2H pst. Det forventes
at konsumprisveksten som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall
på +/- 1 prosentpoeng rundt målet
for prisstigningen. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) står
det videre at Norges Banks rentesetting skal være framoverskuende
og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten knyttet til makroøkonomiske
anslag og vurderinger. Den skal ta hensyn til at det kan ta tid
før politikkendringer får effekt, og den bør
se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke
den underliggende pris- og kostnadsveksten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil
vise til omtalen og sine respektive merknader om den økonomiske
politikken under 2.1 og slutter seg til omtalen av penge- og valutapolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i mange år har foreslått
at Norges Bank får operativ uavhengighet av Finansdepartementet,
og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et
lavt og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige
og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen
i prisnivået innenfor et visst intervall. Selv om Fremskrittspartiet nå har
fått gjennomslag for inflasjonsmål for pengepolitikken,
er det fortsatt nødvendig med en uavhengig sentralbank.
Disse medlemmer vil også bemerke
at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank.
I vår åpne økonomi må vi tilpasse
oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet,
av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan
ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle
rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for
forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank
kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke
inflasjonsforventningene gjennom tilførsel av penger fra
sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien,
vil medføre at nominelt rentenivå synker ned mot
internasjonal realrente.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de lovendringsforslag
i sentralbankloven som er nødvendig for å sikre Norges
Bank operativ uavhengighet i forhold til Finansdepartementet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti registrerer
at det har skjedd en omlegging av pengepolitikken, formelt først
i vår, reelt med Gjedrems inntreden som sentralbanksjef – uten
noen politisk behandling i forkant. Endringene innebærer sterkere
fokus på inflasjon på bekostning av arbeidsløshet
som mål for den økonomiske politikken. I gitte situasjoner
er det en avveining mellom disse. Omleggingen medfører
etter disse medlemmers oppfatning en klarere definering
av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske
politikken. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer
uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes
til å stramme inn. Selv om et flertall på Stortinget
skulle ønske å føre en mer ekspansiv
politikk f.eks. for å redusere antall arbeidsløse,
kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at
dette motarbeides av Norges Bank gjennom høyere rente.
Disse medlemmer mener dette er
uheldig. Finanspolitikken kan i større grad rettes direkte
mot de sektorer i samfunnet der det er behov for inngrep, enten det
måtte være stimulering eller innstramming. Pengepolitikken virker
indirekte, og vilkårlig på ulike sektorer. Fordelingspolitisk
er pengepolitikken blind. Særlig er unge mennesker i etableringsfasen
sårbare.
Disse medlemmer er derfor uenig
i den omleggingen av pengepolitikken som har funnet sted, med påfølgende
forskyving av fokus i den økonomiske politikken i retning
av mindre presise virkemidler.
Imidlertid må også disse
medlemmer forholde seg til den pengepolitikken flertallet
har vedtatt. Det betyr at det blir enda vanskeligere enn før å være ekspansive
i finanspolitikken, da dette lett vil gi uønskede konsekvenser
i form av økt rente. Utgiftsøkninger og skattelettelser
må vurderes nøye.
I dag har det store flertallet det bra, særlig
materielt. I framlagte budsjetter fra to forskjellige brukes det
mye penger på formål som det er mulig å begrense
uten store skadevirkninger. For disse medlemmer er det
derfor mulig å legge fram et godt budsjett som ivaretar
utfordringene på viktige områder, uten at vi totalt bruker
mer penger. Disse medlemmer understreker at dette
gir grunnlag for en lavere rente.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til omtalen av den økonomiske politikken i 2.1. Dette
medlem slutter seg til omtalen av penge- og valutapolitikken.
Dette medlem vil understreke
nødvendigheten av å ta også andre hensyn
enn ensidig inflasjonsmål i pengepolitikken. I gitte tilfeller
kan valget stå mellom inflasjonsmål og arbeidsledighet.
I dagens situasjon med ledig kapasitet i anleggssektoren, er det
for eksempel forstemmende å oppleve en regjering og et stortingsflertall
som ikke vil ta hensyn til dette. Dette medlem vil
ellers mene at de valg som i så henseende skal gjøres
er det Stortinget og ikke Norges Bank som skal foreta.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine fraksjonsmerknader, jf. avsnitt 9.6.
Kapitalen i Statens petroleumsfond utgjorde
ved utgangen av første halvår i år 522
mrd. kroner. Ved utgangen av 2001 anslås fondskapitalen
til om lag 650 mrd. kroner og ved utgangen av 2002 til om lag 860 mrd.
kroner.
I tråd med det som ble varslet i Revidert
nasjonalbudsjett 2001 har Regjeringen etablert en uttrekningsmekanisme
for Petroleumsfondets investeringer. Dette er gjort ved at Finansdepartementet
28. september 2001 har endret forskriften for forvaltningen av Petroleumsfondet.
Endringen innebærer at Finansdepartementet kan bestemme
at selskaper kan tas ut av fondets investeringsunivers dersom plasseringer
i slike selskaper kan være i strid med Norges folkerettslige
forpliktelser. Et eget sakkyndig råd med folkerettslig
kompetanse skal bistå departementet i dette arbeidet. Det vises
til nærmere omtale av Petroleumsfondet i avsnitt 3.4 i
St.meld. nr. 1 (2001-2002).
Kapitalen i Petroleumsfondet ved utgangen av
2001 og 2002 er i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) anslått
til henholdsvis 647 og 838 mrd. kroner. Endringene i forhold til
Nasjonalbudsjettet skyldes endrede anslag for netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten og for det oljekorrigerte budsjettoverskuddet. Utviklingen
i verdipapirmarkedene i 3. og 4. kvartal er ikke innarbeidet i anslagene.
Miljøfondet, som er en integrert del
av Statens petroleumsfond, ble opprettet 31. januar i år
med en kapital på 1 mrd. kroner. Denne aksjeporteføljen
investeres i 22 land i selskaper som enten antas å ha små miljøskadevirkninger
eller har en miljørapport eller miljøstyringssystem
av høy kvalitet, jf. bl.a. Revidert nasjonalbudsjett 2000.
Regjeringen legger opp til å øke kapitalen i Miljøfondet
med 1 mrd. kroner. Dette vil bli gjort i forbindelse med en av de
første overføringene fra statskassen til fondet i
2002.
Finansdepartementet er i ferd med å opprette
rådet som skal vurdere om investeringer av Petroleumsfondet i
gitte selskaper kan innebære et brudd på Norges folkerettslige
forpliktelser, jf. Nasjonalbudsjettet 2002. Regjeringen vil i tråd
med Sem-erklæringen se nærmere på om
uttrekksmekanismen kan tas i bruk ved alvorlige brudd på forpliktelser
når det gjelder menneskerettighetene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at oljeformuen må forvaltes
i et generasjonsperspektiv. Petroleumsfondet må blant annet
bidra til å sikre fremtidens pensjoner. Det vises i denne
sammenheng til det offentlige utvalg Stortinget har nedsatt for å utrede
fondering av pensjonene (Johnsen-utvalget).
Disse medlemmer mener at når
det gjelder forvaltningen av Petroleumsfondet må denne
også reflektere viktige verdier som respekten for menneskerettighetene. Disse
medlemmer støtter opp om uttrekkingsmekanismen,
som innebærer at man utelukker selskaper fra investeringsporteføljen
dersom plasseringer i de aktuelle selskaper kan være i
strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Det vil særlig gjelde
konvensjonene om landminer, kjemiske og biologiske våpen.
Det bør gjennomføres en utredning av praktikable
kriterier for også å ta i bruk uttrekningsmekanismen
ved alvorlige brudd på forpliktelser når det gjelder
menneskerettighetene. Det vises til at Regjeringen varsler at den
vil opprette et råd som skal vurdere om investeringer av
Petroleumsfondet kan innebære et brudd på Norges
folkerettslige forpliktelser.
Disse medlemmer mener at Miljøfondet knyttet til
Petroleumsfondet bør utvides, og viser til at Regjeringen
legger opp til å øke kapitalen i Miljøfondet
med 1 mrd. kroner i 2002.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Miljøfondet startet som en integrert del av Petroleumsfondet 31.
januar 2001 med en kapital på 1 mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet før opprettelsen av fondet gikk inn for
at startkapitalen skulle være større og støtter
derfor regjeringens forslag om å utvide fondet med 1 mrd.
kroner. Disse medlemmer viser videre til at Stortinget har
gått inn for at størrelsen på Miljøfondet skal
vurderes etter 3 år.
Disse medlemmer vil peke på at
Stortinget burde fått seg forelagt en vurdering av erfaringene
med Miljøfondet, slik Stortinget i sin tid forutsatte.
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringen Bondevik II ikke følger det opplegget som Stortinget forutsatte. Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen Bondevik II legger
saken fram for Stortinget som egen sak, bl.a. med en gjennomgang
og vurdering av erfaringene med fondet som Stortinget i sin tid
forutsatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i utgangspunktet bruke store deler av petroleumsinntektene, som
er plassert i Petroleumsfondet, til å etablere et fondsbasert
system for folketrygden. Disse medlemmer viser til
sine merknader under kap. 2.4.2.1 i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at oljefondet i inneværende år vil overstige
statsbudsjettets utgiftsside, og fremdeles vokser raskt. Dette illustrerer
størrelsen, og sier en del om hvilke muligheter, men også hvilke
utfordringer, dette stiller oss overfor. Med unntak av 1 mrd. kroner
i miljøfondet investeres hele fondets kapital nå med høyest
mulig avkastning innenfor gitt risiko som eneste retningslinje.
Et minimumskrav må være at
den norske stat som aktør på verdens kapitalmarkeder,
må tilfredsstille de etiske standarder som gjelder for
vår politikk for øvrig. Men disse medlemmer mener
at deler av dette fondet bør også brukes til offensivt å forbedre
situasjonen for verdens fattige.
Etter lang tids påtrykk fra disse
medlemmer klarte omsider den forrige regjeringen å etablere
den såkalte uttrekksmekanismen i oljefondet. Det er en åpning
i retningslinjene for fondet som gir mulighet til å unngå å investere
i enkeltbedrifter som driver i strid med folkerettslige avtaler
Norge er forpliktet av. Dette betyr for eksempel at oljefondet har
formell mulighet til å trekke sin investering i en landmineprodusent, etter
at denne plasseringen ble dokumentert av Sosialistisk Venstreparti.
Dette er en SV-seier alle som er opptatt av
Norges rykte internasjonalt skal glede seg over. Imidlertid er dette
bare et lite steg i retning av en etisk holdbar investeringsstrategi
for oljefondet. Fremdeles er alle nordmenn gjennom oljefondet eiere
i en rekke selskaper som tjener penger på virksomhet vi
ikke vil assosiere oss med. Våpenproduksjon, miljøødeleggelser, barnearbeid,
etc. – oljefondet har plassert penger i selskaper som er
involvert i alt dette og mye mer. Problemet er at dette må avdekkes
av Sosialistisk Venstreparti og andre for at denne bestemmelsen
kan tre i kraft.
Det grunnleggende problemet er imidlertid etter disse
medlemmers oppfatning at forskriften oljefondet er underlagt
forbyr dem å ta andre hensyn enn maksimal avkastning. Forvalterne
av det norske folks fellesformue har ikke lov til å la
være å investere i en bedrift, uansett hva slags
miljøfiendtlig og usolidarisk virksomhet den driver med,
hvis den for øvrig oppfyller kriteriene for investering.
Sannsynligvis vil det ikke være stort
tap forbundet med å underlegge oljefondet etisk holdbare
regler, kanskje vil det til og med være lønnsomt.
Men selv om dette skulle bety et noe mindre fond på sikt,
er det en pris disse medlemmer tror det norske folk
er villige til å betale for å slippe å ha
dårlig samvittighet på grunn av plasseringen av
våre felles midler.
Disse medlemmer går
inn for å plassere 5 mrd. kroner av oljefondets kapital
i et solidaritetsfond som skal investere i næringsvirksomhet
i de fattigste delene av verden. Dette fondet skal først
og fremst gå til investeringer i landene på FNs
MUL-liste (minst utviklede land). De fleste av disse ligger i Afrika,
men også noen øystater og land i Asia er med i
denne gruppen.
Historisk sett har en av de viktigste kildene
til økonomisk utvikling vært tilgangen på kapital.
Med kapital følger også teknologioverføring
og kunnskap som er svært viktig for å få fortgang
i den økonomiske utviklingen. For de fleste små og
fattige land må denne kapitalen komme fra utlandet. Norge
baserte sin industrielle vekst på begynnelsen av det forrige århundre
på utenlandsk kapital. Asiatiske land som Sør-Korea
og Taiwan, som gikk fra å være u-land til moderne
industrinasjoner på noen tiår, baserte seg i stor
grad på utenlandske investeringer. De senere årene
har India og Kina mottatt store mengder utenlandske investeringer; og
resultatet er stabilt høy økonomisk vekst og økt levestandard
for millioner av mennesker.
Det finnes likevel en rekke land – særlig
i Afrika – som knapt mottar investeringer utenfra. De står
på siden av den globale økonomien. Disse
medlemmer ser det som en hovedutfordring å øke
strømmen av privat kapital til de fattigste landene i verden.
I dag er den private kapitalstrømmen fra sør til
nord 5 ganger så stor som bistanden. Likevel er disse tallene
små sammenliknet med samlede kapitalbevegelser over landegrensene.
Norge er – gjennom oljefondet – i ferd med å bli
en stor aktør på det internasjonale finansmarkedet.
Hvordan oljefondet blir investert er et politisk spørsmål,
av interesse for alle i Norge som har del i denne formuen. Disse
medlemmer vil at Norge skal bruke en del av denne formuen
til investeringer i de fattigste landene i verden, gjennom et solidaritetsfond.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at oljeformuen er en ikke-fornybar ressurs som må forvaltes
i et generasjonsperspektiv.
Dette medlemviser
til at Petroleumsfondet jevnlig har vært i søkelyset
siden opprettelsen grunnet kritikkverdige investeringer. Dette
medlem tar til etterretning av det nå er etablert
en utrekksmekanisme for Petroleumsfondets investeringer. Dette er
et viktig steg, men ikke tilstrekkelig for å sikre god
nok forvaltning av denne formuen, og dette medlem vil
følge meget nøye med på hvordan mekanismen
blir praktisert framover. Dette medlemvil i tillegg vise til forslag tidligere
fremmet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre om hvilke kriterier
som bør legges til grunn for forvaltningen av Petroleumsfondet:
– Det gjøres
aktiv bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme
hensynet til menneskerettigheter og miljø.
– Hele fondet forbys å investere
i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.
– Det tas initiativ internasjonalt
for å bidra i videreutviklingen av virkemidler for å etablere
etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø.
Dette medlem er tilfreds med
at Regjeringen legger opp til å øke kapitalen
i Miljøfondet med 1 mrd. kroner.
Dette medlem viser til at Norges
forsømmelser på kulturminneområdet er
store. Dette medlem mener kulturminnevernet må tilføres
mer midler for å ta igjen det forsømte, og dette
medlem går derfor inn for å opprette et
Norsk Kulturminnefond, som et viktig bidrag for å få til økte
ressurser til å bevare vår felles nasjonalarv.
Dette medlem viser også til
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre om statsbudsjettet for 2001 hvor Regjeringen ble bedt om å utrede
et utviklingsfond som kan brukes til nærmere bestemte bistandsformål
i fattige utviklingsland. Dette medlem viser til
at dette ikke er blitt fulgt opp.
Dette medlem vil derfor fremme
forslag om dette under kap. 8 i denne innstilling.
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at
man skal være kritisk til å plassere og investere
statsformuen utenriks mens det fremdels er investeringsoppgaver
som skulle ha vært løst i vårt eget land,
og disse investeringene kan gjørest uten at det blir skapt for
stor etterspørsel i økonomien.
Dette medlem mener at inflasjonsmomentet
ikke er det viktigste, da "oljefondet" etter planen skal føres tilbake
til den norske økonomien om en generasjons tid. Dette
medlem mener at det på dette tidspunktet, fra om
lag 2020 og utetter, vil være større fare for inflasjon enn
om man investerer oljeformuen i infrastruktur og tilrettelegging
av næringsutvikling i dagens samfunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til omtalen
i statsbudsjettet og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet
til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er helt nødvendig
snarest å endre systemet med forvaltning av pensjonsmidler.
Disse medlemmer mener at folketrygdens hovedoppgaver
skal være å sikre alle en nødvendig pensjonsinntekt
ved alderdom, uførhet og dødsfall (etterlattepensjon),
og pensjon til barn yngre enn 18 år hvis en eller begge
foreldre er døde. Folketrygden skal dessuten sikre alle
nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved sykdom.
Disse hovedoppgaver mener disse medlemmer at folketrygden
skal konsentrere seg om å løse på en
slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler
for, og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene
til folketrygden bør derfor være øremerket
de nevnte formål. For å oppnå dette ønsker disse
medlemmer å overføre rent sosiale velferdsordninger
fra folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet er det rette
sted for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte
til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet
i generelle politiske målsettinger.
Disse medlemmer viser til at
Folketrygdfondet ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av
17. juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden.
Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning
av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet.
I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner
fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter
begynte å overstige inntektene i 1979, har disse midlene
blitt værende i fondet. I tillegg har fondet vokst med
den årlige avkastningen. Folketrygdfondet er i dag fristilt
fra folketrygden i den forstand at det ikke blir overført
midler til eller fra fondet, og det finnes ikke regler som hjemler
bruk av fondet som likviditetsreserve for folketrygden.
Det er under ingen omstendighet nok midler i
dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende
pensjonsforpliktelser.
Disse medlemmer vil foreslå å innføre
- dog ikke med virkning fra 2002 - et nytt system for finansiering
av fremtidens trygde- og helseutgifter. Avkastningen fra folketrygdfondet,
petroleumsfondet og deler av statens eierskap i næringslivet
benyttes til å delfinansiere pensjoner.
Det kan i tillegg utskrives trygdepremier og
helsepremier som betales av arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Behovet
for premieinntekter knyttet til pensjoner vil avta etter hvert som
et pensjonsfond bygges opp. Parallelt med dette reduseres inntektsskatter vesentlig
slik at det samlede skattetrykk, representert ved skatter og trygde-
og helsepremier reduseres.
Prinsippene og detaljeringen av et slikt system
krever tid til utredninger. Hvis det imidlertid skal være innhold
i uttalelser fra samtlige partier om at oljeformuen skal sikre fremtidige
pensjonsforpliktelser, bør det være mulig å samle
seg om hovedtrekkene i et slikt forslag.
Disse medlemmer vil avhende store
deler av det statlige eierskapet i norsk næringsliv. Men disse medlemmer mener
at så lenge vi har statlig eierskap, må dette
tilrettelegges slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves
best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres
omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner slik
at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig
eiet virksomhet. Det er vesentlig at politiske myndigheter har en
klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige
pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning
i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Det er derfor nødvendig å omorganisere statens
eierskap og kapitalforvaltning på en slik måte at
dette i størst mulig grad kommer norske skattebetalere
til gode, og på en slik måte at uheldig sammenblanding
av roller fra statlige myndigheters side unngås. En betydelig
del av aksjekapitalen i bedrifter notert på Oslo Børs er
statseid og disponert av Regjeringen via statsråder som
generalforsamling, eller som representant for staten som mindretallseier.
Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierrollen, er meget
betydelig. Muligheten for sammenblanding av roller og avveininger
mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske
interesser er betydelig.
Disse medlemmer mener at det
for alle statlig eide bedrifter må klargjøres
om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt
avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål
avvises idet den ene eller andre må velges etter en reell
og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt
nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge,
og eventuelt hovedkontor i Norge, mener Fremskrittspartiet at selskapets
vedtekter må endres slik at en såkalt gylden aksje,
eiet av staten, sikres veto i de spørsmål som
faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige
eierskapet som finansielt eierskap.
Salg av alle statens eierandeler i alle selskap
med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil ikke
ha norske kjøpere, da omfanget er for stort, og det er
stor mangel på norske finansielle investorer i og med at
de store pensjonsforpliktelsene er i statens hånd gjennom
Folketrygdfondet. Statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon
kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i
bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet til Folketrygdfondet.
Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal fondsrolle overfor
pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er
overført Folketrygdfondet vil muligheten for misbruk av
statens eiermakt fra politiske myndigheters side være bortfalt,
og maktspredning vil være oppfylt. Ytterligere maktspredning
kan oppnås ved å dele Folketrygdfondet opp i flere
separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjoner
og eierporteføljer, men med samme forhold til at Folketrygden disponerer
avkastningen.
Det inntektspolitiske samarbeidet har vært
en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele
etterkrigstiden. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet,
som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget, har gitt gode
resultater, med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet
Dersom forskjellen i lønnskostnader mellom
Norge og våre konkurrentland blir for stor, svekkes mulighetene
til å holde høy sysselsetting og lav ledighet.
Dette understreker viktigheten av at det inntektspolitiske samarbeidet videreføres.
I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft
i flere sektorer, er det viktig at arbeidsmarkedsetaten raskt formidler
informasjon om ledige stillinger og arbeidssøkernes kvalifikasjoner
til brukerne. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidssøkere
hurtigst mulig kommer i jobb. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene vil
særlig bli rettet inn mot kvalifisering, bl.a. gjennom
kortvarige, yrkesrettede arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO).
Det vil bidra til at ledige hurtigst mulig kan tilføres
kvalifikasjoner tilpasset virksomhetenes kompetansebehov.
Sysselsettingspolitikken tar utgangspunkt i
at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Den framtidige verdiskapingen
og våre muligheter til å utvikle velferdsordningene
er avhengig av tilgangen på arbeidskraft og av hvor effektivt
vi klarer å utnytte ressursene og de kunnskapene hver enkelt
av oss har.
Betydningen av en stor og effektiv arbeidsstyrke understrekes
av at verdien av vår menneskelige kapital er anslått å være
rundt 13 ganger høyere enn petroleumsformuen. Det betyr
at en reduksjon av arbeidsstyrken med 7 pst., for eksempel gjennom
utstøting fra arbeidslivet eller lavere avgangsalder, lengre
ferie, kortere daglig arbeidstid eller økt sykefravær,
vil redusere vår framtidige verdiskaping like mye som om
hele petroleumsformuen ble borte. Økningen i det trygdefinansierte
sykefraværet siden 1995 har alene redusert den effektive
arbeidsstyrken med om lag 2 pst.
En økende andel eldre i den yrkesaktive befolkningen
påvirker sykefraværet og tilgangen til uførepensjonsordningen.
Befolkningsframskrivinger i Langtidsprogrammet 2002-2005 viser at
antall personer vil avta i aldersgruppen 25-54 år, hvor
yrkesdeltakelsen er på sitt høyeste og hvor tidligavgangen
fra arbeidsmarkedet er betydelig lavere enn i eldre årsklasser.
Nesten hele veksten i befolkningen i arbeidsdyktig alder fram til
2010 vil komme i aldersgruppen 55-66 år. Dette innebærer
at endringer i befolkningens sammensetning isolert sett vil bidra
til å øke avgangen til tidligpensjonsordninger
betydelig fram til 2010. Hvis andelen uføre i de enkelte
befolkningsgrupper holder seg uendret framover, kan antallet uførepensjonister øke
med om lag 70 000 personer fra 2000 til 2010.
Hvis en ikke makter å begrense tidligavgangen
fra arbeidsmarkedet og samtidig fristille ressurser gjennom omstilling
og fornyelse, vil det være vanskelig å utvikle
det offentlige tjenestetilbudet i takt med behov og ønsker.
Regjeringen tar derfor sikte på å styrke arbeidslinjen
i sysselsettings- og trygdepolitikken. Det er satt i gang et arbeid
med å reaktivisere uførepensjonister som har utsikter
til å komme tilbake til arbeidslivet. I den forbindelse
vil det bli iverksatt forsøk med et eget reaktiviseringstiltak,
hvor bruk av lønnstilskudd kombineres med midlertidig ansettelse
av tiltaksdeltakerne. Samtidig har en innskjerpet kravene til at
attføring skal være forsøkt før
det innvilges uførepensjon. For å styrke innsatsen
på disse to områdene økes bevilgningene
til attføringstiltak for yrkeshemmede. Det arbeides videre
med å følge opp Sandman-utvalgets innstilling
med sikte på å redusere sykefraværet og
tilgangen til uføretrygd.
Årslønnsveksten har avtatt
siden 1998, da lønnsveksten var dobbelt så høy
som hos våre handelspartnere. Årslønnsveksten
anslås til 4H pst. i 2001 og 4G pst. i 2002. Anslaget for
neste år er basert på at det gis moderate lønnstillegg.
Den nylig inngåtte endringen i arbeidstidsavtalen for lærerne
i grunn- og videregående skole vil isolert sett bidra til å øke årslønnsveksten
for lønnstakere med om lag G prosentpoeng fordelt på årene
2002 og 2003. Denne avtalen har imidlertid sin motpost bl.a. i at
lærerne skal øke sin undervisningstid, og avtalen
vil dermed ikke påføre kommunene merkostnader.
Utvidelsen av ferien med til sammen fire dager har økt
bedriftenes påløpte lønnskostnader både
i 2000 og 2001. Selv om lønnsveksten har avtatt noe de
siste par årene, ligger den likevel klart høyere
enn hos våre handelspartnere. Med mangel på arbeidskraft
i mange sektorer er det krevende å få lønnsveksten
ned mot nivået hos våre handelspartnere.
Siden midten av 1990-tallet har tidligavgangen
fra arbeidslivet og sykefraværet økt sterkt. Sykefraværet som
folketrygden dekker svarte til nesten 90 000 årsverk i
2000, mot vel 50 000 årsverk i 1995. Ved utgangen av 2000
var det nesten 280 000 uførepensjonister, som er en økning
på i overkant av 40 000 siden 1995. Veksten både
i sykefraværet og i antallet nye uførepensjonister
har flatet noe ut i 2001. For å redusere sykefraværet
og tilgangen til uføretrygd inngikk regjeringen Stoltenberg
i begynnelsen av oktober i år en intensjonsavtale med partene
i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen, som har
en prøveperiode på vel fire år,
skal evalueres etter 2. kvartal 2003. Målene med avtalen
er:
– Å redusere
sykefraværet med minst 20 pst. for hele avtaleperioden
i forhold til sykefraværnivået for 2. kvartal
2001, i henhold til den sentrale sykefraværsstatistikken.
– Å få tilsatt
langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne (yrkeshemmede,
arbeidstakere på attføringstiltak, reaktiviserte
uføretrygdede) enn i dag. Måltall vil bli fastsatt
etter nærmere drøftinger med arbeidslivets parter.
– Å øke den
gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet.
Regjeringen ser det som positivt at det er inngått
en avtale for å redusere sykefraværet. Utviklingen
på dette området må følges nøye,
og dersom målene for redusert fravær ikke nås,
vil en måtte vurdere innstramminger i regelverket for sykepenger.
I dagens situasjon rettes arbeidsmarkedstiltakene inn mot å tilføre
arbeidssøkere nødvendig kompetanse for å gå inn
i ledige stillinger. Tiltakene vil bli satt inn overfor utsatte
grupper i arbeidsmarkedet (som f.eks. ungdom, langtidsledige og
innvandrere). I Nasjonalbudsjettet ble det lagt til grunn et tiltaksnivå på 8
200 plasser som gjennomsnitt for 2002, og at dette ville gi grunnlag
for en tiltaksaktivitet i første halvår 2002 om lag
på linje med nivået i andre halvår i år.
Regjeringen foreslår å ikke endre bevilgningen
til ordinære arbeidsmarkedstiltak. Tiltaksnivået
vil bli vurdert på nytt i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2002.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til regjeringen
Stoltenbergs omtale av sysselsettings- og inntektspolitikken i Nasjonalbudsjettet.
Disse medlemmer mener at arbeidskraften
er vår viktigste ressurs. Den framtidige verdiskapingen og
våre muligheter for å utvikle velferdstilbudet
er avhengig av tilgangen på arbeidskraft, og at den enkelte
får utnytte sine ressurser og kunnskaper best mulig.
Disse medlemmer vil peke på at
den sterke veksten i norsk økonomi fra begynnelsen av 1990-tallet har
ført til rekordhøy yrkesdeltaking. Veksten har
vært særlig høy blant ungdom og kvinner.
Den sterke veksten har falt sammen med høy avgang fra arbeidsmarkedet ved
tidlig pensjonering, uføretrygding og sterk økning
i sykefraværet. Nye tall kan tyde på at denne veksten
er i ferd med å avta, men den tidlige avgangen fra yrkeslivet
er likevel fortsatt bekymringsfull.
Disse medlemmer konstaterer at
i de siste fem årene har om lag en tredjedel av den samlede
utgiftsveksten i de offentlige budsjettene gått med til å dekke veksten
i antall uførepensjonister og utgifter til sykepenger.
Dette legger sterke bindinger på budsjettpolitikken.
Disse medlemmer mener at arbeidslivet
skal ha plass til alle, og at arbeidslivet derfor må gjøres
mer inkluderende. I den enkelte virksomhet må forholdene i
større grad legges til rette for mennesker som ikke kan yte
full innsats.
Disse medlemmer støtter
Intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv og de virkemidlene
som følger med avtalen. For å nå målene
i avtalen om å redusere sykefraværet, få flere
med redusert funksjonsevne i arbeid og øke den gjennomsnittlige
avgangsalderen fra arbeidslivet, må avtalen følges
aktivt opp av alle parter. I avtalen har Regjeringen forpliktet
seg til å bygge opp en egen tjeneste som skal bistå bedriftene
i deres sykefraværsarbeid. Disse medlemmer mener
derfor at det er uheldig at regjeringen Bondevik II foreslår å kutte
i driftsutgiftene til Trygdeetaten.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen Bondevik II i sitt budsjettforslag anslår økt
ledighet og derfor budsjetterer med 500 mill. kroner mer i dagpenger. Disse
medlemmer mener det er behov for mer aktiv innsats dersom
ledigheten øker, og har registrert at Regjeringen ikke
foreslår å øke omfanget av arbeidsmarkedstiltakene.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet,
der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Det
inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av
den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden.
Dette samarbeidet har bidratt til at Norge har hatt lavere arbeidsledighet enn
de fleste OECD-land.
Et partssammensatt utvalg, som ble nedsatt i
forbindelse med lønnsoppgjøret i 1999, foreslo
en rekke tiltak for å styrke etter- og videreutdanningen i
arbeidslivet. Disse medlemmer vil peke på at
regjeringen Stoltenberg i sitt forslag til statsbudsjett viderefører satsingen
på Kompetansereformen. regjeringen Stoltenberg foreslår å lovfeste
en individuell rett til grunnskoleopplæring for voksne
som har behov for det fra 1. august. Videre følger Regjeringen
Stoltenberg opp Kompetanseutviklingsprogrammet med en bevilgning på 100
mill. kroner. Arbeidet med blant annet dokumentasjon og verdsetting
av realkompetanse skal fortsette.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen Bondevik II vil fortsette det inntektspolitiske samarbeidet,
men har flere forslag som vil gjøre dette samarbeidet vanskeligere. Disse
medlemmer vil spesielt peke på at Regjeringen trekker
tilbake forslaget om å øke fradraget for fagforeningskontingenten,
og at regjeringens skatteopplegg har en svært skjev sosial profil.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre understreker
at arbeidskraften er Norges viktigste ressurs. I mange sektorer
er det fortsatt mangel på arbeidskraft. Det bør
derfor settes inn tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen vil rette arbeidsmarkedstiltakene inn
mot å tilføre arbeidstakere nødvendig
kompetanse for å gå inn i ledige stillinger. Tiltakene
bør settes særlig inn overfor utsatte grupper
i arbeidsmarkedet, som ungdom, langtidsledige og innvandrere. Også Arbeidsmarkedsetaten bør
konsentrere sitt arbeid om disse gruppene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret for den store økningen
i sykefravær de siste årene, selv om økningen
har flatet noe ut i 2001. Disse medlemmer vil vise
til den forrige regjeringens intensjonsavtale med partene i arbeidslivet,
og ser positivt på denne. Utviklingen på dette
området må imidlertid følges nøye.
Disse medlemmer vil vise til
at Regjeringen har fremmet et budsjettforslag som gir et godt grunnlag
for lavere rente og redusert prisvekst. Dette vil legge forholdene
til rette for økt sysselsetting. En forutsetning for dette
er et moderat lønnsoppgjør til våren. Disse medlemmer vil
understreke partene i arbeidslivet sitt ansvar for å gi
sitt bidrag for å få lønnsveksten i Norge
ned mot nivået hos våre handelspartnere gjennom
et moderat lønnsoppgjør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at ledigheten nå er økende og over 3 pst.
av arbeidsstyrken. Disse medlemmer tar avstand fra
holdningen om at dette er et akseptabelt ledighetsnivå,
og den implisitte forutsetningen om at de som i dagens arbeidsmarked
ikke har arbeid, ikke egner seg til arbeid. Disse medlemmer mener
det må være en målsetting å få ledigheten
ytterligere ned. Dette kan gjøres gjennom bruk av økonomiske
virkemidler. Formidlingen av arbeidskraft styrkes og effektiviseres
gjennom privat arbeidsformidling, og det gis langt større
incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av
skattelettelser og innstramminger i dagpengeordningen, med innføring
av plikt til å ta imot tilbudt arbeid.
Disse medlemmer er også opptatt
av at arbeidsstyrken økes, gjennom tiltak som gjør
det mer opportunt å søke å skaffe seg
lønnet arbeid. I tillegg mener disse medlemmer at
det er viktig at den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig,
brukes på en best mulig måte med hensyn til å skape
et grunnlag for økt vekst. Det offentlige byråkrati
må reduseres, støtten til ulønnsomme
arbeidsplasser må reduseres, og det må legges
til rette for at arbeidskraften mobiliseres yrkesmessig og geografisk
slik at denne, vår viktigste ressurs, brukes på best
mulig måte.
En konsekvens av økonomisk vekst, høyere
og mer effektiv sysselsetting, er at det legges et grunnlag for generelt
høyere lønnsvekst. Lønnsvekst er selvsagt
et gode, og desto mer forholdene legges til rette for at lønningene
kan øke, desto bedre er den økonomiske politikken.
Disse medlemmer tar avstand fra
en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål
at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge
enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt
feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene.
Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke,
uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker.
For disse medlemmer er det derfor et mål å øke
lønningene, på samme måte som det er
et mål å øke den økonomiske
veksten og produktiviteten.
Disse medlemmer er samtidig klar
over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensiell
stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået
høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for.
Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften.
Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses
ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger
i større grad blir bestemt individuelt, eller på den
enkelte bedrift. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes
makt på arbeidsmarkedet og mener "solidaritetsalternativet"
er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige
utviklingen i sysselsettingen på.
Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen
i utgangspunktet burde skje lokalt i den enkelte bedrift, og at
dette må gjelde både i offentlig og privat sektor. Dette
for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral
lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske
de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging
til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer
tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger
og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser
som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn
og kontroll må kanaliseres over i tjenesteytingen.
Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad
vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering,
likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og
krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges
til rette for større differensiering lokalt. Det må også gjelde
for lønnspolitikken. Holdenutvalget la frem sin utredning i
juni 2000. For første gang har et utvalg hvor partene i
arbeidslivet var sterkt representert, gått langt i å erkjenne
at måten lønnsfastsettelsen skjer på i
offentlig sektor, må ta sin del av skylda for de problemer
vi har i det offentlige.
Et stivbeint forhandlingssystem preget av generelle tillegg
til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, har ikke tatt
hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet
arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur
og økte forskjeller mellom grupper med høyere
utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak
i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig yrker som
har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man
seg gjerne over i en jobb hvor man føler seg skikkelig
verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat
sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats-
og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.
Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir
bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter
arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger
for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet
og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes
på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse.
Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og legger
grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse
er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige,
produktivitetsmessige og individuelle.
Ifølge nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar
når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes
lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken,
altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke
ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for
sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske
utviklingen, men den kan ikke delegeres ansvaret for økonomiens
nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør
vil på sikt, og i større grad føre til
redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre
til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt
av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.
Internasjonalt er det ikke noen sammenheng mellom lønnsutviklingen
og inflasjon når lønnsutviklingen har sin grobunn
i produktivitetsutvikling. Mange land i euro-området har
høyt lønnsnivå, høy sysselsetting i kombinasjon
med lav inflasjon.
Disse medlemmer er svært
bekymret over det økende sykefraværet i Norge
og de påfølgende merutgifter for folketrygden.
Det har vært en vedvarende økning i sykefraværet
siden 1994. Sykefravær påfører det norske
samfunn betydelige utgifter og medfører selvsagt tapt produksjon
både i privat og offentlig sektor. Det er derfor nødvendig å få sykefraværet
ned.
Disse medlemmer viser til den
nylig inngåtte avtale mellom LO og NHO for å redusere
sykefraværet med 20 pst. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dersom dette skal kunne være realistisk
må en kunne forvente en effekt av dette allerede i 2002.
Ifølge notat fra NHO av 1. november 2001 bør det
kunne forventes en reduksjon på 5 pst. allerede i 2002,
og NHO legger til grunn at det vil bety en reduksjon på 1,1
mrd. kroner. Disse medlemmer følger derfor
opp denne forventning, og reduserer kapitlet tilsvarende.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at den begrensende faktoren i forhold til å løse
mange utfordringer i offentlig sektor i mange tilfeller nå er
arbeidskraft, ikke penger. Det betyr at økt aktivitet i
offentlig sektor kun er mulig hvis vi øker arbeidstilbudet,
eller hvis arbeidskraft overføres fra privat sektor.
Det norske arbeidsmarkedet er stramt. Selv om
det meldes om en viss økning i arbeidsledigheten, melder mange
bedriftene om mangel på arbeidskraft. Svak tilgang på undervisnings-
og helsepersonell svekker velferdstjenestene, og gjør videre
utbygging av helse-, omsorg- og utdanningssektoren vanskeligere.
Samtidig er det fortsatt ledige hender som ikke tas i bruk, og hender
som kan brukes til nyttigere ting. Disse medlemmer understreker
at hovedutfordringen nå er å kvalifisere de som
vil og kan jobbe mer, til de jobber som står ledige.
Sosialistisk Venstrepartis sysselsettingspakke
består både av tiltak som kan gjennomføres
umiddelbart, og av tiltak som trenger grundigere behandling. Sosialistisk
Venstreparti ber Regjeringa om å legge fram en helhetlig
pakke på dette området med basis i disse tiltakene:
1. Kontantstøtten avvikles.
Det skal lønne seg å være yrkesaktiv,
også for småbarnsmødre. Innsparingene
brukes til å redusere oppholdsbetalingen i barnehagene.
2. Fra uføretrygd
til lønna arbeid.
Alle uføretrygdede under 50 år innkalles til intervju
for å gå igjennom mulighetene for å ta
seg lettere arbeid på hel- eller deltid. Arbeidsgivere
som ansetter tidligere uføretrygdede tilbys et lønnstilskudd
for å dekke deler av den nyansattes lønn.
Funksjonshemmede må lettere få jobb, utdanning og
transport. A-etat må utvikle kompetanse for å skreddersy
opplegg for funksjonshemmede. Transportordninger må også utvikles
for funksjonshemmede i høyere utdanning.
3. Kvalifisering av
arbeidsledige.
Alle ledige skal få tilbud om jobb, utdanning eller tiltaksplass
innen 4 uker. Det innføres en ordning med lønnstilskudd
jf. Innst. S. nr. 222 (1999-2000) Utjamningsmeldinga.
4. Skattelette til
lavtlønte
Økning av særskilt fradrag i arbeidsinntekt, øvre grense
i minstefradraget og satsen i minstefradraget, kombinert med økt
frikortgrense reduserer skatten for lavlønte, og gjør
overgang fra trygd til arbeid mer lønnsomt.
5. Innvandringsstoppen
må mykes opp.
Innvandrere og flyktninger må lettere få godkjent kompetanse
og utdanning fra hjemlandet. Sosialistisk Venstreparti vil etablere
en "Green card"-ordning – der det åpnes for arbeidsinnvandring
fra land utenfor EØS. Reglene for å søke
arbeids- og oppholdstillatelse i Norge bør gjøres
smidigere, og behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres
kraftig.
6. Heller skoler enn
kjøpesentre.
Norge trenger bygningsarbeidere til å forbedre standarden
på skolene, ikke flere kjøpesentre. Bygging av
nye kjøpepalass får vente til skolebarna har fått
sitt, og bør forbys i en periode på 4 år.
7. Økt grense
for hvor mye studenter kan tjene ved siden av studiene.
Studenter i våre storbyer er i en vanskelig økonomisk
situasjon pga. et tøft boligmarked. Gjennom å øke
inntektsgrensa før Lånekassa avkorter støtten,
kan arbeidskraft frigjøres.
8. Stimuler eldre
til fortsatt innsats i arbeidslivet.
Mange eldre har god helse, og kan med sin erfaring gi verdifulle
bidrag i arbeidslivet. Vi utfordrer Regjeringa til å komme
med en pakke som stimulerer til dette.
9. Arbeid er nødvendig
for integrering.
Introduksjonsprogram for innvandrere og flyktninger med fokus på norsk,
samfunnskunnskap og arbeidsopplæring i hele landet. Dette
kombineres med en introduksjonsstønad for å folk
over fra sosialhjelp til fast inntekt.
10. Redusert vernepliktstid.
6 måneders militær og sivil førstegangstjeneste. Ca.
15 000 unge menn avtjener førstegangstjeneste hvert år,
følgelig kan 7 500 årsverk frigjøres
på sikt hvis verneplikttida effektiviseres. Dette må skje etter
en periode med nedtrapping.
Disse medlemmer viser til forslag
under kapittel 8 i denne innstilling.
Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter
den inngåtte "Intensjonsavtale om et inkluderende arbeidsliv",
men mener at de praktiske tiltak er alt for beskjedne i forhold
til behov for arbeidskraft i næringslivet og behovet som
de mange ledige og undersysselsatte har for å komme i arbeid.
Samtidig mener dette medlem at de varslede tiltak
for betydelig økning av arbeidskraftinnvandring vil ødelegge for
den ønskelige satsingen på å mobilisere
mer av den arbeidskraft som finnes tilgjengelig.
Med bakgrunn i at arbeidskraft er samfunnets
absolutt viktigste ressurs, vil dette medlem peke
på den betydelige sløsing som foregår
i henhold til ulike undersøkelser:
– Antall
helt ledige og på ordinære tiltak er om lag 70
000.
– Antall på yrkesrettet
attføring er over 60 000 og økte med 11 pst. siste år.
– Antall uføre over 16 år
er 260 000.
– Sykefravær utgjorde
220 000 årsverk.
– Antall årsverk tapt
i helsekø er 7 300.
– 67 000 deltidsarbeidende ønsker å arbeide
23 000 årsverk mer.
– 30 000 yrkeshemmede ønsker å arbeide
- 14 000 er meldt ledige.
– 182 000 ekstra årsverk
av innvandrere i løpet av 10 år forutsatt samme
yrkesdeltagelse som gjennomsnittet.
– 400 000 årsverk mer
av kvinner forutsatt samme yrkesdeltagelse som menn.
– 72 000 færre på pensjon om
uføre-/pensjonsraten for de over 60 år
var som i 1980.
– I deler av landet er tilbudet
av arbeidskraft større enn etterspørselen.
Dette medlem vil understreke
den betydning helseforebyggende tiltak kan ha for tilgangen på arbeidskraft. Dette
medlem mener samfunnet må satse langt mer på å forebygge
at folk bli pasienter og klienter, og at slik forebyggende virksomhet
må bli et viktig formål på alle politikkområder
og på alle samfunnsnivå. Samtidig er det svært
viktig at det på den enkelte arbeidsplass blir tatt hensyn
til at den enkeltes tåleevne ikke blir overskredet. Når
det skjer, er dette ofte fordi det er vanskelig å skaffe
nok arbeidskraft eller presset for økt effektivitet er
blitt for stort.
Like viktig som å forbedre tilgangen
på arbeidskraft, er betydningen for den enkeltes livskvalitet
av å komme i arbeid. Dette medlem anser
arbeid som gir lønn som det viktigste bidrag til å hjelpe
fattige til å greie seg sjøl. En rekke negative
levekår er knyttet til at voksne ikke har arbeid.
Dette medlem vil vise til Senterpartiets
forslag om økte bevilgninger til arbeidsforberedende tiltak,
og økt behandlingskapasitet ved sykehus og opptreningsinstitusjoner. Dette
medlem mener det er særlig viktig med tiltak rettet
mot eldre arbeidstakere da aldersgruppen 55-67 år vil øke
med over 200 000 personer i løpet av de nærmeste
10 år. Det vises til privat forslag Dokument nr. 8:14 (2001-2002)
der Regjeringen bes legge fram en egen handlingsplan for økt yrkesdeltagelse
for denne gruppen.
Dette medlem mener det må legges
mer vekt på likestilling i arbeidslivet ut fra likelønnsperspektiv
og for å utnytte bedre kvinners evner i ledende posisjoner. For å bidra
til at kvinner lettere får jobb, foreslår Senterpartiet
på nytt at pensjonspremier skal være kjønnsnøytrale.
Dette medlem mener en bedre utnyttelse
av tilgjengelige arbeidskraftreserver vil bidra til lågere lønns-
og prisstigning, og også bidra til at rentene kan gå ned.
En slik utvikling vil alle være tjent med, og næringslivets
konkurranseevne vil kunne bedres. Ved at innenlands arbeidskraft
gjøres tilgjengelig og ved at statlige arbeidsplasser flyttes
ut av Oslo, vil presset på boligmarkedet og offentlige
tjenester i pressområdene bli langt mindre enn om arbeidskrafta
hentes fra utlandet.
Dette medlem vil peke på de
positive resultater av det inntektspolitiske samarbeid, og mener
at fortsatt innsats for utjevning av levekår gjennom et
rettferdig skattesystem vil være av avgjørende
betydning for fortsatt moderat lønnsutvikling. Dette
medlem anser sentralt fastsatte lønnsavtaler, gjerne
for noe lengre perioder, som gunstig for å unngå for
store lønnsforskjeller.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine fraksjonsmerknader, jf. avsnitt 9.6 i denne innstilling.
For å sikre et høyt velferdsnivå må en
sikre at ressursene utnyttes så effektivt som mulig både
i privat og offentlig sektor. Innen flere områder der det
offentlige tidligere hadde et direkte ansvar for produksjonen av varer
og tjenester, er det gjennom 1990-tallet innført markeder
med konkurranse. Viktige eksempler på slik deregulering
er telemarkedet og kraftmarkedet. Omfanget av næringsstøtte er
blitt redusert i OECD-området, og tekniske handelshindre
er blitt bygget ned. EØS-avtalen har bidratt til at Norge
deltar i et stort indre marked i Europa, samtidig som den har ført
til reformer både i Norge og andre land for å styrke
konkurransen. Det vises til kap. 5 i St.meld. nr. 1 (2001-2002)
for en omtale av ulike tiltak for å bedre produktmarkedenes
virkemåte.
Regjeringen legger vekt på en aktiv
konkurransepolitikk som skal sikre effektiv ressursbruk ved å legge
til rette for virksom konkurranse. Det er i den forbindelse viktig
at myndighetene har mulighet til å gripe inn hurtig og
effektivt overfor atferd som begrenser konkurransen. Utvalget som
vurderer norsk konkurranselovgivning har foreslått å gi
norske myndigheter kompetanse til fullt ut å håndheve
EØS-avtalens bestemmelser om forbud mot konkurransebegrensende samarbeid
og misbruk av markedsmakt. Regjeringen vil komme tilbake til dette.
Innen offentlig sektor er utvikling av gode
styringssystemer viktig for å sikre effektiv ressursutnyttelse. Helsesektoren,
undervisningssektoren og justissektoren er eksempler på sektorer
der det har vært utredet og gjennomført omfattende
reformer med sikte på å utnytte ressursene bedre.
Det vises til kap. 5 for en nærmere omtale av fornyelse
av offentlig sektor.
Forskning og utvikling (FoU) er et prioritert
område for Regjeringens politikk. Regjeringens mål
er at FoU-innsatsen i Norge innen 2005 skal komme opp på gjennomsnittlig
OECD-nivå, målt som andel av BNP. Dette målet
er ambisiøst og vil kreve betydelig styrking av forskningsinnsatsen
både fra det offentlige og næringslivet. Regjeringen
foreslår derfor en betydelig reell vekst i de samlede bevilgningene
til FoU-formål i budsjettet for 2002. I tillegg foreslår
Regjeringen, i tråd med Stortingets vedtak i forbindelse
med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2001, å innføre
en ordning med skattefradrag for FoU-investeringer. For å stimulere
til sterkere FoU-innsats i næringslivet, foreslås
det at ordningen innrettes mot små og mellomstore bedrifter.
Regjeringen mener imidlertid at en tilskuddsordning vil være
teknisk enklere og ivareta Stortingets intensjoner bedre enn den
skattefradragsordningen som fremmes, og ber Stortinget overveie
en regelstyrt tilskuddsordning framfor skattefradrag for FoU. En nærmere
omtale av støtte til forskning og utvikling er gitt i avsnitt
5.2.4 i meldingen.
Forslaget om en ordning med skattefradrag for
FoU-investeringer er omtalt nærmere i kapittel 5 i Ot.prp.
nr. 1 (2001-2002) og avsnitt 2.3.2 i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak.
Det er også behov for tiltak for å bedre
effektiviteten i økonomien. Flere av de foreslåtte
tiltakene særlig på skattesiden i budsjettet for
2002 bidrar til å bedre økonomiens virkemåte.
Det er også viktig å styrke konkurransepolitikken
for å understøtte en effektiv bruk av samfunnets
ressurser. Det vises bl.a. til omtalen av avviklingen av flypassasjeravgiften
ovenfor.
Regjeringen vil kritisk gå gjennom
omfanget og organiseringen av statlig eierskap. Et mer profesjonelt statlig
eierskap vil over tid bidra til å styrke næringslivet.
For selskaper der staten fortsatt er en betydelig eier, legger Regjeringen
opp til at det må være et klart skille mellom
statens rolle som eier og som myndighetsutøver. I forbindelse
med tilleggsproposisjonen foreslås det derfor å flytte
eierskapet av flere statlige selskaper til Nærings- og
handelsdepartementet. Regjeringen foreslår også at
Stortinget utvider Regjeringens fullmakter til å endre
statens eierandeler i de selskapene som forvaltes av Nærings-
og handelsdepartementet. Regjeringen vil i et eget framlegg til
Stortinget i vårsesjonen 2002 gi en samlet framstilling
av eierskapspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser også til
at en velfungerende og effektiv offentlig sektor er viktig for næringslivets
konkurranseevne i vid forstand. En av de største utfordringene
i norsk økonomi er tilgangen på arbeidskraft.
Full barnehagedekning er avgjørende for en ytterligere økning i
yrkesandelene. Likeledes er næringslivet avhengig av godt
utbygde omsorgsløsninger for de eldre og syke.
Disse medlemmer vil påpeke
viktigheten av at de ansatte og deres organisasjoner tas med på råd
og høres i forbindelse med fornyelsesarbeidet.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Bondevik II har foreslått drastiske kutt i
SND og distriktspolitikken, samt i viktige deler av forskningsmidlene, for
eksempel til fiskeriformål. Dette vil føre til
en kraftig svekkelse av nyskapingen i distriktene. Rundt 15 000
små og mellomstore bedrifter har lån og tilskudd fra
SND.
Disse medlemmer vil advare sterkt
mot en rent markedsorientert politikk som utelukkende legger vekt på generelle økonomiske
rammebetingelser og generelle virkemidler. Et mangfoldig og langstrakt
land som vårt trenger også målrettede
tiltak for distrikter og næringer for å sikre
nyskaping og verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at
det er vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen
i Norge. Det er viktig at landets ressurser utnyttes så effektivt
som mulig, både i offentlig og privat sektor.
Det statlige eierskapet i norsk næringsliv
er omfattende, organisert på en rekke ulike måter
og med ulike formål. I mange tilfeller er det konflikter
mellom statens rolle som eier og kontrollmyndighet. I dag er ofte både
eierskapet og kontrollmyndighet samlet i samme departement. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til at Regjeringen
foreslår å flytte eierskapet av flere statlige
selskaper til Nærings- og handelsdepartementet.
Disse medlemmer mener at staten
må ha en gjennomtenkt strategi for sitt eierskap i næringslivet. Statens
fremtidige eierskap bør begrenses til selskaper av forvaltningsmessig
karakter og selskaper der eierskapet har en klar politisk begrunnelse.
Statlige virksomheter skal ikke tilby produkter og tjenester på rene markedsmessige
vilkår som private kan gjøre like godt eller bedre.
I mange tilfeller kan fellesskapets interesser ivaretas like godt
eller bedre gjennom utforming av lovverk, rammebetingelser og utøvelse
av kontrollmyndighet. Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringens forslag om å få utvidet Regjeringens
fullmakt til å endre statens eierandeler i de selskapene
som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til omtalen av regjeringen Stoltenbergs tiltak for å bedre økonomiens
virkemåte i Nasjonalbudsjettet.
Disse medlemmer vil fremheve
regjeringen Stoltenbergs arbeid med å fornye offentlig
sektor. En vel fungerende og effektiv offentlig sektor er viktig
for velferden og oppslutningen om fellesskapsløsningene. Disse
medlemmer viser spesielt til den omfattende omorganiseringen
av sykehussektoren som regjeringen Stoltenberg fikk tilslutning
til og som vil legge grunnlaget for en bedre utnyttelse av ressursene og
gjøre det mulig å kutte helsekøene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at det overordnede målet med strukturpolitikk er å bidra
til at landets samlede ressurser utnyttes så effektivt
som mulig. Bedre utnyttelse av ressursene vil gi grunnlag for størst
mulig verdiskapning og velferd i samfunnet. Det er gjennom en vellykket
strukturpolitikk samfunnet får best mulighet til å oppfylle
andre målsettinger. Disse medlemmer viser
til at globaliseringen og den teknologiske utviklingen driver frem
omfattende strukturendringer i næringslivet. Nye bedrifter
etableres og gamle avvikles i et høyere tempo enn tidligere.
Utviklingen stiller større krav til omstilling, men byr
også på store muligheter for et land som greier å utvikle
et klima for nyskapning og entreprenørskap. Hovedutfordringen
i næringspolitikken blir derfor å øke
tilveksten av ny næringsvirksomhet. Siden investeringskapital
og kunnskapsmedarbeidere kan forflytte seg dit rammebetingelsene
er best må Norge fremstå som et attraktivt område
for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. For
at norske bedrifter skal kunne konkurrere effektivt, og Norge oppfattes
som et jevnbyrdig investeringsområde må norske
rammebetingelser være attraktive. Skal vi sikre et høyt
norsk velferdsnivå i fremtiden kan ikke skatte- og avgiftsnivået
være høyere enn i EU-landene.
Disse medlemmer mener det er
en sentral strukturpolitisk erkjennelse at offentlige myndigheter
ikke skal peke ut markedets vinnere, men legge til rette for verdiskapning
ved å fjerne hindringer for vekst og nyskapning. Selektiv
næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør
avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.
Disse medlemmer ønsker å fjerne
reguleringer som gjør det vanskeligere å drive
næringsvirksomhet og egen bedrift i Norge. Samtidig må det
bli enklere og mer attraktivt å jobbe. Tilgangen på arbeidskraft
må økes og det må legges til rette for økte
investeringer. Til tross for at det på mange områder
er mangel på arbeidskraft, fremmer Regjeringen ingen forslag
for å få flere i arbeid. Stivbente regler om frivillig
overtid, midlertidige ansettelser og begrensninger i åpningstidsloven
er eksempler på reguleringer som hemmer aktiviteten i bedriftene
og reduserer tilgangen på arbeidskraft.
Disse medlemmer viser til at
arbeidskrevende og unødvendige rutiner og forskrifter fører
til store mengder ekstraarbeid. Skjemabelastningen på norske bedrifter
tilsvarer mer enn 7 000 årsverk. I tillegg er det ofte
svært arbeidskrevende å holde oversikt over ulike offentlige
regler og forskrifter. Disse medlemmer understreker
at det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når
knappe arbeidskraftsressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter
er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig
stor andel av arbeidsressursene. Disse medlemmer mener næringslivet
må få bruke mer tid på produktiv virksomhet
og mindre tid på skjemautfylling og å tilpasse seg
et uoversiktlig og komplisert regelverk. Til tross for at det har
vært en erklært oppgave for flere regjeringer å redusere
skjemaveldet er det ingen forbedringer å spore. Disse
medlemmer etterlyser derfor en samlet strategi med slagkraftige
virkemidler som kan bidra til en omfattende reduksjon i skjemaveldet
og forenkling og fjerning av lover og forskrifter. Disse medlemmer understreker
at de positive virkninger av ryddesjauer og forenklinger i lover,
forskrifter og skjemaer vil forbli små så lenge
stortingsflertallet og den til en hver tid sittende regjering har
ambisjoner om å detaljregulere bedrifters og enkeltmenneskers
hverdag. Det er denne reguleringsiveren som først og fremst
har skapt skjemaveldet og forskriftsjungelen. Bare en grunnleggende
politikkomlegging kan fjerne dem.
Disse medlemmer vil ha en offentlig
sektor der det enkelte menneskets behov står sentralt.
Siden alle mennesker er ulike og har forskjellige behov er det viktig
med et mangfold av tilbud. Bedre tjenester og økt mangfold
oppnås best dersom brukerne av tjenestene selv kan velge
mellom flere tjenestetilbud. Disse medlemmer ønsker
en ordning der offentlige og private virksomheter må konkurrere
om å tilby de beste tjenester til pasienter, skoleelever
og pleietrengende. Det offentlige skal fortsatt stå for
finansieringen, men ikke nødvendigvis for tjenesteproduksjonen. Disse medlemmer mener
en slik konsekvent bruk av konkurranseutsetting av offentlige tjenester
er påkrevet for å få mest mulig mangfold
og kvalitet igjen for tilgjengelige offentlige midler.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ved flere anledninger har foreslått å omgjøre
Statens vegvesens produksjonsavdeling til aksjeselskap. Ved en slik
organisering vil det vise seg om produksjonsavdelingen er konkurransedyktig.
Det er en forutsetning at produksjonsavdelingen må konkurrere
om alle utbyggings- og vedlikeholdsoppdrag med private entreprenører.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av at det gjennomføres tiltak som i størst
mulig grad sikrer at samfunnets samlede ressurser blir utnytta best
mulig, innenfor en bærekraftig og rettferdig ramme.
Dette gjelder også innenfor offentlig
sektor. Disse medlemmer betoner viktigheten av at
forbedring av organisering og ressursutnyttelse innenfor også denne sektoren
blir en kontinuerlig prosess. Målet er mer velferd for
hver krone, og fokus må rettes mot best mulig tjenester
for brukerne. I denne prosessen er de ansatte som allerede i dag
gjør en formidabel innsats, ofte innenfor trange rammer,
en helt sentral ressurs. Denne gruppen kjenner styrker og svakheter
i systemet ut og inn, og deres medvirkning i forbedringsarbeidet
er en nødvendig forutsetning for suksess.
Etter hvert som stadig flere markeder dereguleres, blir
det offentliges overvåkning av konkurransen av større
betydning. For å ivareta forbrukernes interesser påpeker disse
medlemmer nødvendigheten av et sterkt og uavhengig
Konkurransetilsyn. Særlig gjelder dette markeder som luftfart
og telesektoren der situasjonen begynner å ligne på monopoltilstander.
Målrettet og effektiv næringsstøtte er
etter disse medlemmers oppfatning en viktig del av
næringspolitikken. Dette er sentrale elementer i distriktspolitikken
og miljøpolitikken, og kan også være
aktuelt som en del av næringspolitikken. Det gjelder for eksempel
i forhold til å legge forholdene til rette for en grønn
kunnskapsindustri som erstatning for en for stor avhengighet av
oljevirksomheten.
Disse medlemmer vil særlig
vise til det arbeid som gjøres innenfor OECD for å redusere
uheldig skattekonkurranse, der de norske særordningene
for rederibeskatningen plasserer Norge i selskap med land vi ikke
liker å sammenligne oss med. Disse medlemmer vil
derfor oppheve disse med virkning fra inneværende år,
og viser til sitt forslag i Budsjett innst. S. nr. 1 (2001 2002).
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på de mange positive utviklingstrekk i norsk økonomi
og i samfunnets funksjon. Vår store og allmenne velstand
er av ny dato, og i stor grad bygget opp på grunnlag av
rike naturressurser under beskyttende lovverk som har sikret at
verdiene har kommet det norske samfunn til gode. Uten slike lovbeskyttelser
ville mye av verdiene ved utnytting av jord, skog, mineraler, fisk og
olje vært mindre synlige her i landet. Dette medlem mener
det er viktig å vektlegge disse erfaringer når
spørsmål om full liberalisering av all handel
diskuteres. På samme vis må det tas hensyn til
de tilfeller der den frie konkurransen åpenbart har ført
til uheldige resultater. Her er naturlig å nevne situasjonen
innen norsk og internasjonal luftfart, kjededannelsene innen matvarehandelen,
og den sterke konsentrasjonen av eiermakt bak medisinomsetningen
på kort tid. Dette medlem mener det er grunn
til å peke på at utviklingen i havbruksnæringen
har vist at det trengs reguleringstiltak både nasjonalt
og internasjonalt for å unngå ødeleggende
overproduksjon.
Dette medlem vil peke på at
eierskapet i næringslivet er sentralt for å oppnå en
god og stabil utvikling i landet og i det enkelte lokalsamfunn.
Senterpartiet mener det gode eierskap som viser samfunnsansvar må stimuleres
mer gjennom skattesystemet. Dette eierskapet karakteriseres ved å være
langsiktig, privat og ved deltagelse i bedriftens styre og gjerne også praktisk
arbeid.
Dette medlem mener det er viktig å beholde
et lovverk som gir mulighet for å stoppe salg av bedrifter til
eiere som ønsker å kjøpe for å legge
ned.
Dette medlem mener det trengs
en grundig gjennomgang av det statlige eierskapet, både
når det gjelder omfanget og hvordan eierskapet forvaltes. Dette medlem vil
vise til at Senterpartiet i juni dette år fremmet forslag
der vi ba Regjeringen legge fram en utredning om et bedre statlig
eierskap. Ikke minst er det viktig i selskaper der staten er eier
sammen med private, at det statlige eierskapet er gjennomtenkt og forutsigbart.
Dette medlem mener Regjeringen
nå legger opp til å trekke raske konklusjoner
uten at Stortinget inviteres til en skikkelig drøfting
av hvordan vi best skal forvalte de enorme verdier som det statlige
eierskapet representerer. Det gjelder både forslagene om
nedsalg i deleide selskap, delprivatisering av heleide og omdanning
til statsaksjeselskap av selskaper som leverer basistjenester i
samfunnet.
Dette medlem mener det er svært
viktig å være på utkikk etter store tapsposter
i samfunnsregnskapet. Det store omfang av svart arbeid er en av
de store. Smitteeffekten av at det ikke tas et krafttak for å stoppe slik
ulovlig virksomhet, er utvilsomt stor.
Dette medlem vil også peke
på de store ressurser som bør kunne spares inn
ved å redusere skjemaveldet og den store mengde detaljerte
regler som både privat og offentlig sektor er plaget av.
Det er særlig grunn til å ta fatt på de
store administrative ressurser som brukes på ulike øremerkede
ordninger i kommunesektoren.
Dette medlem vil likeså peke
på de store ressurser som brukes av forskere til å finansiere
sine forskningsoppgaver fra offentlige kilder. En øket
grunnbevilgning til institusjonene vil bidra til effektiv ressursbruk.
Dette medlem vil vise til de
mange henvendelser om de gode erfaringer med FUNN-ordningen for å stimulere
næringsrettet forskning. Dette medlem mener
det vil være feil av mange årsaker å avvikle
en ordning som virker så godt og effektivt for de mange mindre
bedrifter som ellers har lite kontakt med forskningsmiljøene.
Dette medlem mener det er viktig å gjøre
det lettere for nyetablerere å komme i gang, og foreslår
at de skal slippe å betale ved førstegangsregistrering
i Brønnøysundregisteret.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine fraksjonsmerknader, jf. avsnitt 9.6 i denne innstilling.
Komiteen viser for øvrig
til merknader under kapittel 5 i Innst. O. nr. 3 (2001-2002) når
det gjelder den foreslåtte ordningen med skattefradrag for
FoU-investeringer.
Komiteen viser når
det gjelder merknader til skatte- og avgiftsopplegget for 2002 til
avsnitt 3.2.23 i denne innstillingen og til kapittel 1 til 4 i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2001-2002) under rammeområde 23. Når
det gjelder skattelovendringer viser komiteen til Innst.
O. nr. 3 (2001-2002), jf. Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) og Ot.prp. nr.
21 (2001-2002).