Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser
til at kommunesektoren har ei heilt spesiell rolle for kvardagen
til innbyggjarane i landet vårt. Desse medlemene meiner
derfor at det er viktig at oppgåveløysinga i offentleg
sektor framleis skal vere underlagd lokal og regional demokratisk
styring. Kommunalt sjølvstyre og likeverdige velferdstilbod
er viktige målsetjingar.
Desse medlemene viser til at
kommunane og fylkeskommunane står for ein svært
stor del av den offentlege tenesteproduksjonen. Derfor må kommunar og
fylkeskommunar ha økonomiske rammer som gjer dei i stand
til å tilby dei tenestene som innbyggjarane har behov for. Desse
medlemene meiner det må vere ei prioritert oppgåve å gi
kommunar og fylkeskommunar rammevilkår som set dei i stand
til å løyse oppgåvene sine.
Regjeringa foreslår i St.prp. nr. 1
(2002-2003) ein reell auke i dei samla inntektene til kommunesektoren på 1,6
mrd. kroner i 2003 samanlikna med anslag på rekneskap for
2002. Forslaget frå Regjeringa inneber ein reell reduksjon
i dei frie inntektene til kommunesektoren på over 500 mill.
kroner i forhold til anslag på rekneskap for 2002. Det
forslaget som Regjeringa har lagt fram, gir kommunane svært
stramme økonomiske rammer neste år. Følgjene
av dette vil vere at omfanget av og kvaliteten på velferdstenester
mange stader må reduserast i stor grad. Dette vil særleg
ramme kjerneaktivitetar i velferdssamfunnet som utdanning og eldreomsorg. Desse
medlemene kan ikkje godta ein slik politikk fordi den først
og fremst vil ramme dei som har aller mest behov for kommunale velferdstilbod. Desse
medlemene meiner Regjeringa viser manglande vilje til å prioritere
heilt grunnleggjande tilbod til barn, unge og eldre innbyggjarar
i kommunane.
Desse medlemene viser til at
Arbeidarpartiet i sitt alternative budsjett foreslår å auke
dei samla inntektene til kommunar og fylkeskommunar med vel 3 mrd.
kroner utover forslaget frå Regjeringa. Av dette er 1,9
mrd. kroner frie inntekter. Arbeidarpartiet vil dessutan auke dei øyremerkte
tilskota til skulefritidsordninga, til barnehagar, til gratis leirskule,
til utlånsordning for lærebøker i vidaregåande
opplæring, til kulturbygg og til lokalt miljøarbeid. Desse
medlemene viser også til at Arbeidarpartiet vil
auke overføringa til regional utvikling i fylkeskommunane.
Denne auken skal i hovudsak brukast til næringsutvikling
i regi av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.
For å få fortgang i arbeidet
med å rehabilitere og halde vedlike skulebygg blei det
frå 2002 innført ei låneordning for kommunar
og fylkeskommunar. For inneverande år er låneramma
2 mrd. kroner. Desse medlemene konstaterer at Regjeringa
har foreslått å redusere låneramma for
2003 til 1 mrd. kroner, trass i at behovet for midlar er minst like
stort neste år som i år. Arbeidarpartiet går
inn for at låneramma neste år skal vere 2 mrd.
kroner.
Når det gjeld pensjonskostnader i kommunesektoren og
plan for oppretting av ubalansen i kommunesektoren, viser desse
medlemene til eigne merknader og forslag seinare i innstillinga.
Desse medlemene viser til at
budsjettavtala mellom regjeringspartia og Framstegspartiet legg sterke
føringar for Regjeringa sin politikk i tida som kjem. Avtalen
inneheld ei rekkje verkemiddel som vil auke privatiseringa av skule,
helse og omsorg. Dette er strukturpolitiske tiltak som vil svekkje
offentlege tenester og redusere sjansen for å kunne tilby
tenester av høg kvalitet til alle uavhengig av inntekt.
Desse medlemene meiner at fornying
av offentleg sektor er eit viktig mål og vil understreke
at kommunesektoren har eit eige ansvar for å fornye og
effektivisere eiga drift. Desse medlemene sluttar
seg ikkje til Regjeringa sitt strenge krav om effektivisering og
forslag som fremmar auka bruk av konkurranseutsetjing i offentleg
sektor. Desse medlemene understrekar at fornying
og effektivisering av drifta i komunesektoren skal skje i nært
samarbeid med dei tilsette og deira organisasjonar. Desse
medlemene har elles merka seg at Regjeringa har kostnadseffektivisering
og konkurranse som mål, utan at det blir understreka kor
viktig det er med kvalitet på tenestene og innbyggjanane
sine ulike behov.
Desse medlemene viser elles til
Arbeidarpartiet sine endringar i kommuneopplegget for 2003, jf.
Budsjett-innst. S. I (2002-2003) og Budsjett-innst. S. I Tillegg
nr. 1 (2002-2003).
Oversyn over Arbeidarpartiet
sin auke i inntektene for kommunesektoren samanlikna med forslaget
frå Regjeringa
(i mill. kr):
Rammetilskot | | 1 126,3 |
Rammetilskot
til kommunar | 895,4 | |
Rammetilskot
til fylkeskommunar | 230,9 | |
Auka skatteinntekter | | 773,7 |
Sum
auke i frie inntekter | | 1
900 |
Leirskule | | 135,9 |
Skulefritidsordninga | | 333,5 |
Fullfinansiering
av barnehageavtalen | | 286,9 |
Utlånsordning
for lærebøker i vidaregåande skule | | 100,0 |
Rentekompensasjon
til skuleanlegg (låneramme: 2 mrd. kroner) | | 32,0 |
Næringsutvikling
i distrikta | | 180,0 |
Lokale og
regionale kulturbygg | | 29,2 |
Lokalt miljøarbeid | | 5,0 |
Sum
auke i øyremerkte tilskot | | 1
102,5 |
Auke
i samla inntekter for kommunesektoren | | 3
002,5 |
Auke i tal
kvoteflyktningar frå 750 til 1 500 | | 34,3 |
Norskopplæring
for asylsøkjarar, prioritering av barn og unge | | 45,0 |
Redusert familiesameining
og etterslep i tal busette flyktningar | | -87,0 |
Øyremerkte
tilskot utanfor kommuneopplegget | | -7,8 |
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at Samarbeidsregjeringens
forslag til statsbudsjett for 2003 ville innebære en reell
vekst i kommunesektorens inntekter på om lag 2,6 mrd. kroner.
Veksten tilsvarer vel 1,25 pst., noe i overkant av det som ble varslet
i mai i Kommuneproposisjonen for 2003. I underkant av 1,7 mrd. kroner
kom i tillegg for å dekke økningen i pensjonspremien
for lærere. Disse medlemmer viser til at
i tillegg til Regjeringens foreslåtte vekst, ble det i
forliket med Fremskrittspartiet plusset på 1 mrd. kroner
til kommunene, hvorav 287 mill. kroner øremerket til barnehager
og 713 mill. kroner i frie midler. Dermed blir det totalt drøye
1,2 mrd kroner i frie midler til kommunesektoren. I forliket i kommunalkomiteen
ble primærkommunene prioritert i fordelingen av disse 713
mill. kronene. Dette innebærer at om lag 613 mill. kroner forbeholdes
primærkommunene og om lag 100 mill. kroner gis til fylkeskommunene.
I tillegg til denne prioriteringen vil videre tiltak for primærkommunene
vurderes i Revidert nasjonalbudsjett til våren.
Disse medlemmer har merket seg
at mange kommuner nå har to ønsker: mer penger
og mer handlefrihet til å forvalte pengene selv, uten statlig øremerking. Disse
medlemmer vil understreke hvor viktig Regjeringens arbeid
for redusert statlig detaljstyring av lokaldemokratiet er. Øremerking
svekker lokaldemokratiets muligheter til egne prioriteringer og
tilpasning av tjenestetilbudet til lokale behov og forhold. Disse
medlemmer setter derfor pris på at Regjeringen
følger opp planen om å innlemme øremerkede tilskudd
i inntektssystemet i perioden 2001 til 2007. Disse medlemmer har
med tilfredshet også merket seg Regjeringens initiativ
til gjennomgang av ytterligere regelverksforenkling og den varslede
omtalen av dette i kommuneproposisjonen for 2004.
Disse medlemmer har forståelse
for den vanskelige situasjonen som mange kommuner nå opplever. Denne
situasjonen har oppstått over lang tid, og årsakene
er mange. Detaljstyrende og underfinansierte statlige reformer bør
trekkes fram på samme vis som lokaldemokratiets ansvar
for prioriteringer og mest mulig effektiv bruk av fellesskapets
ressurser.
Disse medlemmer er tilfreds med
at Regjeringen gjennom forskriftsendringer har lagt til rette for
en håndtering av ekstraordinære pensjonskostnader,
som bidrar til at kortsiktige svingninger ikke truer tjenestetilbudet
i kommunene. Lønnskostnader er en vesentlig del av kommunenes
utgifter.
Samtidig vil disse medlemmer vise
til at det innenfor et stramt budsjett og innen rammen av handlingsregelen,
vil vekst i kommunesektorens inntekter utgjøre en stor
del av satsingen i statsbudsjettet. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at stramheten i Regjeringens budsjettforslag
blir opprettholdt. Disse medlemmer vil vise til at
kommunesektoren, med en nettogjeld i størrelsesorden 80
mrd. kroner, vil være godt tjent med en stram finanspolitikk
som legger grunnlaget for en rentenedgang. 1 pst. lavere rente reduserer
dermed kommunesektorens rentekostnader med 800 mill. kroner. Disse
medlemmer håper at denne nødvendige stramheten
også vil inspirere kommunene til fortsatt forenkling, modernisering og
samarbeid på tvers av tilvante grenser.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens arbeid for å bedre rammebetingelsene for modernisering
og effektivisering i kommunesektoren. Disse medlemmer vil
særlig fremheve arbeidet med et momsnøytralt regelverk
som sidestiller egen tjenesteproduksjon, kjøp av tjenester
fra andre kommuner og kjøp fra private tjenesteprodusenter.
Videre vil disse medlemmer understreke åpning
for konkurranse om kommunal revisjon, konkurranse på pensjonsområdet og
støtte til prosjekt som gir konkurranse i VA-sektoren.
Nøkterne økonomiske rammer for sektoren forsterker
behovet for modernisering, og disse medlemmer vil
derfor understreke viktigheten av at Regjeringen fortsetter arbeidet
med å endre de forhold som står i veien for god,
effektiv og brukerrettet tjenesteproduksjon i kommunene. Disse
medlemmer vil videre understreke merknadene i forliket med
Fremskrittspartiet om å styrke satsingen på effektiviseringen i
Kommune-Norge.
Disse medlemmer har merket seg
med tilfredshet at Regjeringen ved behandlingen av kommuneproposisjonen
i juni fikk tilslutning til viktige endringer i inntektssystemet
som etter disse medlemmenes oppfatning gir en riktigere
fordeling kommunene imellom. Endringene av beregningstidspunktet
for innbyggertilskuddet gir kommuner med sterk befolkningsvekst
bedre muligheter til å ivareta sine velferdsoppgaver.
Disse medlemmer peker på at
innbyggernes forventninger om gode velferdstjenester produsert innenfor
en forsvarlig økonomisk ramme krever nytenkning, vilje
til omstilling og evne til å se på tvers av tradisjonelle
grenser. Utvikling av mer forpliktende interkommunalt samarbeid
eller kommunesammenslåing kan være gode virkemidler
for en mer effektiv offentlig tjenesteproduksjon og for at de kommunale
fagmiljøer skal komme godt ut i konkurransen om kompetent arbeidskraft. Disse
medlemmer vil derfor be Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen
for 2004 vurdere ytterligere tiltak som kan stimulere og motivere
til mer omfattende og forpliktende interkommunalt samarbeid og frivillige
kommunesammenslutninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet ønsker å overføre
finansieringsansvaret for primæroppgavene skole, helse
og omsorg til staten gjennom en stykkprisfinansiering. Dette vil
måtte gi en betydelig endring i overføringene
fra staten til kommunene, og har til hensikt å gi en jevnere
standard på disse viktige tjenestene over hele landet,
uavhengig av kommunenes økonomi og økonomiske
prioriteringer. Et slikt statlig finansiert stykkprissystem vil
også skjerme tjenestene mot tilfeldige svingninger i kommunenes økonomi.
Dagens system med betydelig forfordeling av enkelte kommuner på bekostning
av andre, er Fremskrittspartiet motstander av. Disse medlemmer viser
til at det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal
brukes, samtidig som de selv utfører oppgavene. Dagens
situasjon i kommunene bekrefter at dette systemet fører
til stor forskjell mellom tilbudene i den enkelte kommune og at
oppgaver som staten har pålagt kommune blir utilfredsstillende
utført. Det siste året har vi til fulle fått
bekreftet en situasjon hvor særlig Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet sammen med kommunepolitikerne, ordførerne
fra egne partier skylder på regjering og Storting, og regjeringspartiene
påpeker at kommunene må prioritere. De store taperne
er og blir brukerne, eldre mangler institusjonsplass, skolene legges
ned eller forfaller, mangel på vedlikehold tapper kommunene
for store verdier.
Disse medlemmer viser derfor
til Fremskrittspartiets alternative budsjett som inneholder en høy
prioritering av primæroppgavene gjennom alternativ finansiering.
Inntektssystemet for kommunesektoren bygger
på en rekke prinsipper som Fremskrittspartiet er uenig
i, men disse medlemmer legger dagens system til grunn.
Disse medlemmer er positive til
at Regjeringen legger opp til en økning i den delen av
kommunenes inntekter som kommer fra skatt. Målet er 50
pst. innen 2006, men disse medlemmer mener at dette
burde skje raskere og at målet burde være en langt
høyere prosentandel.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets samlede økonomiske opplegg samlet sett
vil gi sektoren betydelig reduserte utgifter gjennom redusert pris og
lønnsvekst, som følge av Fremskrittspartiets skatte og
avgiftspolitikk. I tillegg vil disse medlemmer vise
til at det er et stort innsparingspotensial til stede i kommunesektoren
gjennom effektiviseringstiltak og konkurranseutsetting. Beregninger
foretatt av SBL viser at de 40 største kommunene alene
har et innsparingspotensial på 1,6 mrd. kroner ved 20 pst.
konkurranseutsetting. For kommunesektoren samlet er potensialet
betydelig større, men omstillinger må ta en viss tid,
og effekten taes ut over flere år.
Disse medlemmer vil hevde at
krav om effektivisering må kunne stilles til kommunesektoren
på samme måte som til det private næringsliv.
Det bør ikke være slik at kommunesektoren skal
kunne drive sin virksomhet skjermet mot krav til effektiv og rasjonell
drift og konkurranse fra det private næringsliv. I mange
kommuner er det ideologisk motstand mot å konkurranseutsette
kommunale tjenester, men det bør ikke være til
hinder for at Stortinget stiller krav til at den kommunale tjenesteproduksjonen
skal foregå på en mest mulig effektiv måte.
Dessverre er det ikke fra Stortingets side lagt til rette for konkurranseutsetting av
alle typer kommunale tjenester. Disse medlemmer er
derfor fornøyd med at Fremskrittspartiet i budsjettforliket
med regjeringspartiene fikk innføringer om at momskompensasjonsordningen
skal gjøres rettferdig, at utfordringsrett skal vurderes
som modell for å stimulere til økt bruk av konkurranse
i kommunesektoren og at man får lovendringer som åpner
for fri konkurranse på pensjonsområdet. Disse
medlemmer viser også til at Regjeringen nå forplikter
seg til å informere kommunesektoren om at disse endringene
kommer fra 2004.
Disse medlemmer mener imidlertid
at denne prosessen burde vært iverksatt på et
langt tidligere tidspunkt. Det er vanskelig å forstå at
det skal ta flere år å fremme forslag om en ordning
som et flertall ønsker, og som er så viktig for
kommunesektorens økonomi.
Disse medlemmer mener det er
uakseptabelt at ideologisk begrunnet skjerming av kommunalt ansatte skal
føre til dyrere eller dårligere kommunal service, og
at skatter og avgifter blir høyere enn de ellers behøvde
være.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet står for en nytenkende og fremsynt kommunepolitikk. Mens
dagens system sørger for en avpolitisert kommunesektor
med tidvis store finansieringsproblemer, så vil Fremskrittspartiets
kommunemodell sikre et solid tjenestetilbud og inspirere til økt
politisk initiativ. Fremskrittspartiets politikk legger opp til økt
kommunalt selvstyre med fokus på det tilbudet som ytes
til innbyggerne, og medborgerbestemmelse.
Disse medlemmer mener dagens
sentralstyring fjerner muligheten til å demonstrere partipolitiske
forskjeller i kommune- og bystyrer. Politikernes oppgaver har blitt
redusert til å bli en faglig administrering av ulike finansieringsoppgaver,
og kun i få tilfeller en reell politisk styring av hvilke
tilbud som skal ytes til innbyggerne.
Disse medlemmer mener Fremskrittspartiets opplegg
for kommuneøkonomi vil gi kommunen betydelig selvråderett.
Kommunene skal gis full råderett over de skatteinntekter
som genereres i kommunen. Dette gjelder både ordinær
inntektsskatt og bedriftsbeskatningen.
Disse medlemmer viser til at
når det gjelder bedriftsbeskatningen er det viktig å få med
seg at Fremskrittspartiet ønsker at bedrifter skal skatte
til den kommunen der produksjonen ligger. Altså at bedrifter som
er plassert i flere forskjellige kommuner, så skal de ulike
enhetene skatte til den kommunen der de fysisk er plassert. Bedrifter
skal altså ikke beskattes gjennom et eventuelt morselskap.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker å lette kommunenes økonomiske
situasjon, og for å sikre et standardnivå på kvaliteten
vil altså Fremskrittspartiet at staten skal overta det
finansielle ansvaret for skole og eldretjenester. Gjennom en slik
overtakelse vil man kunne definerer et klart standardnivå på hva
slags tjenester som ytes og kvaliteten på dem. Målet
med en slik ordning er å hindre uverdige tilstander i eldreomsorgen,
samtidig som det vil åpne for en markedstilpasning av selve
utføringen av tjenestene. En slik ordning skal finansieres
gjennom en statlig stykkpris, dermed åpnes det for muligheten
for kommuner å innhente tilbud, og se om det finnes private
firmaer som kan yte mer og bedre omsorg for den stykkprisen som
blir betalt. På en annen side så vil de kommunestyrer
som av ideologiske grunner ønsker det, beholde den kommunale
tjenesteutførselen. Men da vil det være et tydelig
politisk signal som trolig vil vise velgerne de faktiske forskjellene
mellom de ulike partiene, og dermed være med på å gjeninnføre
den politiske debatten i kommunene.
Disse medlemmer viser også til
at Fremskrittspartiet ønsker å innføre
brukergarantier og friere brukervalg. I denne sammenheng viser disse
medlemmer til Politisk INFO nr. 12:2002, utgitt av KS til stortingsrepresentanter
og departementenes politiske ledelse, hvor KS skriver:
"Det er ikke nødvendigvis gitt at innføring
av brukergarantier og friere brukervalg ensidig svekker det lokale
demokratiet. Det er mulig at det kan bidra til en styrking, men
ut fra noen andre dimensjoner enn de vi legger til grunn i dag.
Brukergarantier kan bety et betydelig grasrotengasjement, og dermed
bidra til vitalisering av det lokale nivået.
Dokumentasjon
far en internasjonale kartlegging viser at en viktig begrunnelse
for å innføre brukergarantier nettopp var på fornye
folkestyret. KS er en viktig utviklingspartner i arbeidet med økte
brukerrettigheter og friere brukervalg på tvers av geografiske grenser,
forvaltningsgrenser og offentlige/privat/3.sektor."
Disse medlemmer vil vie oppmerksomheten
på at når Fremskrittspartiet på den ene
siden gir staten det finansielle ansvaret for skole- og eldretjenester
og på den andre lar kommunene beholde de skatteinntektene som
genereres i kommunen, blir det mye penger igjen i kommunal sektor.
Derfor går Fremskrittspartiet inn for å kutte
i de statlige rammeoverføringene i kommunen. Det største
kuttet vil foretas i de rammeoverføringene som ikke baserer
seg på objektive kriterier, men snarere en politisk skjevfordeling.
Fremskrittspartiet ønsker å legge innbyggertilskuddet,
altså det tilskuddet som gis pr. capita, til grunn. Nord-Norge-tilskuddet, skjønnstilskuddet
og de ekstraordinære skjønnstilskuddene er kun
uttrykk for en politisk skjevfordeling, og disse tilskuddene har
i mange år vært med på å gi
noen kommuner altfor mye penger. For å forklare dette bedre
kan vi ta to ganske like kommuner, den eneste forskjellen er at
en ligger i Finnmark, den andre i Østfold.
Eksempel 1: Loppa kommune i Finnmark og Aremark
kommune i Østfold har begge ca.1 450 innbyggere.
| Loppa | Aremark |
Innbyggertilskudd | 25 660 | 20 004 |
Nord-Norge-tilskudd | 8 080 | 0 |
Regionaltilskudd | 8 332 | 0 |
Skjønnstilskudd
| 6 424 | 1 597 |
Sum rammetilskudd | 48 496 | 25 211 |
Eksempel 2: Alta kommune i Finnmark og Kristiansund
kommune i Møre og Romsdal har begge ca. 16 900 innbyggere.
| Alta | Kristiansund |
Innbyggertilskudd | 12 3292 | 13 3537 |
Nord-Norge-tilskudd | 9 9179 | 0 |
Regionaltilskudd | 0 | 0 |
Skjønnstilskudd
| 1 1831 | 1 1900 |
Sum rammetilskudd | 23 4302 | 14 5437 |
Disse tallene illustrerer tydelig den store
politisk bestemte forskjellen i inntektsnivå som eksisterer
mellom ellers sammenliknbare kommuner. Forskjellene blir ytterligere
forsterket av store ulikheter i utgiftsnivå fordi verken
Loppa eller Alta kommune betaler arbeidsgiveravgift eller el-avgift.
Dette fører til store forskjeller i tjenestetilbudet til
innbyggerne på viktige områder som omsorg, helse
og skole. Dette underbygges ytterligere i Aftenposten den 10. november
2002 hvor det bekreftes at den beste kommunen er mer enn dobbelt
så god som den dårligste når det gjelder
levering av offentlige tjenester. Disse tallene fra et offentlig utvalg
viser at Finnmark ligger 30 pst. over landsgjennomsnittet både
når det gjelder kommunalt tilbud og kommunenes inntekter,
Troms ligger 10 pst. over. Dette viser hvor skjevt kommunenes inntekter
er fordelt i Norge. Ved å i hovedsak fordele rammetilskuddet igjennom
objektive kriterier, vil Fremskrittspartiet sikre at alle kommuner
har de samme mulighetene til å kunne tilby sine innbyggere
gode og meningsfylte tjenester.
Disse medlemmer mener at etter
et kutt i rammetilskuddene vil kommunen allikevel ha store inntekter
i forhold til oppgavene, det vil si dersom dagens skatteprosent
i den kommunale inntektsskatten opprettholdes. Og her har vi noe
av kjernen i Fremskrittspartiets alternative kommunepolitikk. Nemlig
at nå blir det opp til kommunene å bestemme hvor
mye innbyggerne skal betale i inntektsskatt. Her kommer altså friheten
og selvråderetten til sitt fulle. De kommunene som ønsker å tilby
ekstra gode eldretjenester og skoler har full anledning til å sette
opp skatteprosenten for dermed å være med å yte
ekstra tilskudd til de allerede statlig finansierte tilbudene. De
kommunene som ønsker det står selvfølgelig
også fritt til å bruke masse penger på kultur,
kommunale bygg, politikerlønninger, kommunalt subsidierte
selskaper med mer. Men dette vil da bli gjenstand for en politisk
debatt. Og de som nå er med på Fremskrittspartiets
resonnement vil forstå at de kommuner som ønsker
det kan sette skatten ned, for kun å tilby det strengt
nødvendige utover de tjenestene staten allerede betaler
for. Disse medlemmer mener derfor at Fremskrittspartiets
kommunepolitikk danner et glimrende utgangspunkt for å gjeninnføre den
politiske debatten og engasjementet i kommunene. Man kan jo bare
selv tenke på det utrolige tilbudet en kommune nå kan
velge å innføre utover hva som i dag er tradisjonelt
for en kommune å tilby. Disse medlemmer mener
Fremskrittspartiets kommunepolitikk legger til rette for at kommuner
kan spesialisere seg som skolekommuner, eldrekommuner, skatteparadis og
kulturkommuner, kort sagt er mulighetene store for å kunne
profilere sin kommune opp mot en spesiell gruppe. Og målet
er selvfølgelig å stimulere til konkurranse mellom
kommunene om å kunne gi det beste tilbudet, og dermed få økt
tilflytting/hindre fraflytting.
Disse medlemmer mener en slik
ordning i stor grad ville kunne ta over for de strukturelle ordninger som
har vært laget for å forsøke å opprettholde
spredt bosetting.
Med Fremskrittspartiets system vil kommuner
kunne trekke til seg bosetting ved å tilpasse sitt skattenivå og tjenestetilbud
til det som befolkningen i det geografiske området etterspør.
Er det en typisk industrikommune kan kommunen dersom den ønsker
det eksempelvis finansiere støtteordninger gjennom skatte-seddelen.
En kommune i Utkant-Norge vil kunne velge å kun tilby de
statlig finansierte ordningene, og dermed ha svært lav
skatt og på denne måten tiltrekke seg bl.a. personer
i etableringsfasen. Dette gir befolkningen mye makt.
Disse medlemmer vil påstå at
Fremskrittspartiets kommunemodell fører makten over fra
administratorer i kommunen til befolkningen gjennom at politikerne
nå må ta høyde for befolkningens ønsker
og behov. Gjør de det ikke, flytter befolkningen til en kommune
som gjør det. Fremskrittspartiets kommunemodellen innfører
konkurranse mellom kommunene slik at det blir viktigere å ha
en så lav terskel som mulig mellom befolkningen og kommunal
ledelse. Dette gir en medborgerbestemmelse som i dag ikke eksisterer.
Disse medlemmer erkjenner at
Fremskrittspartiets kommunepolitikk er annerledes. Den er vågal
og nytenkende. Mens mange av dagens ordførere klager over
lave statlige tilskudd så ser svært få av
de på alternative ordninger og løsninger, selv
om flere faktisk også har sett og ser disse mulighetene. Disse
medlemmer viser til at Fremskrittspartiet våger å tenke nytt,
og har dermed kommet frem til en ordning som sørger for
et godt, trygt og stabilt nivå på kommunale tjenester.
Samtidig gjeninnfører Fremskrittspartiet ordningen "det
kommunale selvstyre", og ikke minst den etterspurte lokalpolitiske
debatten.
Disse medlemmer mener at kommunesammenslåinger
av små kommuner er fornuftig og nødvendig, men
at de bør skje ved frivillighet. Da blir det galt at statlige
overføringer er innrettet slik at kommuner som burde slå seg
sammen, ikke gjør det fordi de blir straffet økonomisk.
Disse medlemmer vil peke på de
store byenes spesielle problemer, og støtter et utvidet
storbytilskudd i 2003. Disse medlemmer avventer et
nytt beregningssystem for pressområder og storbyer fra
2004.
Disse medlemmer viser
til at de 40 største norske kommunene har et besparingspotensial
på opptil 1,6 mrd. kroner dersom de konkurranseutsetter.
Det viser ferske tall fra Servicebedriftenes Landsforening (SBL).
Dette tallet fremkommer blant annet ved å støtte
seg på en rapport fra Statskonsult, samt internasjonal
erfaring med bruk av konkurranseutsetting.
Statskonsult sa i en rapport i 2001 at besparingspotensialet
i norske kommuner er 20 pst. Internasjonale undersøkelser
viser at man ved bruk av konkurranseutsetting sparer 10-30 pst.
Det finnes liten konkret empiri på innsparingspotensialet
ved konkurranseutsetting i norske kommuner, men 10 pst. synes å være
et realistisk estimat. SBL har sett på innsparingspotensialet
ved henholdsvis 10 og 20 pst. i grad av konkurranseutsetting.
Det har også brutt ned besparingspotensialet
på kommunenivå. Eksempelvis kan Sandefjord kommune
i Vestfold spare 11 mill. kroner ved 10 pst. konkurranseutsetting
og 22 mill. kroner ved 20 pst. konkurranseutsetting, forutsatt at
man i snitt får 10 pst. kostnadsbesparing. SBL mener at
de 40 største norske kommuner på kort sikt kan
nå 10 pst., og på litt lengre sikt nå 20-tallet.
I dag ligger graden av konkurranseutsetting i norske kommuner i
følge en undersøkelse NHO har gjort, på 2,6
pst. SBLs undersøkelse viser at dette kan økes
til 8,5 pst. utelukkende ved at de 40 største norske kommunene
konkurranseutsetter 20 pst. av sin virksomhet. Det forutsetter da
at de øvrige 394 kommuner i landet ikke konkurranseutsetter
noe som helst. Svenske kommuner lå i 2001 til sammenligning
på 8,6 pst. i grad av konkurranseutsetting. Dette viser
hvor viktig de 40 største kommunene er. De utgjør
bare 10 pst. av kommunene, men har til sammen 42,5 pst. av de totale kommunale
utgiftene i Norge.
(Tallene er angitt i mill. kroner)
Kommune | 10 pst. konk. | 20 pst. konk. |
Oslo | 270,2 | 540,5 |
Stavanger | 31,4 | 62,8 |
Bergen | 74,2 | 148,5 |
Trondheim | 42,3 | 84,7 |
Halden | 7,6 | 15,2 |
Moss | 8,3 | 16,7 |
Sarpsborg | 13,2 | 26,4 |
Fredrikstad | 19,1 | 38,2 |
Ski | 6,7 | 13,5 |
Oppegård | 6,3 | 12,7 |
Bærum | 31,3 | 62,7 |
Asker | 13,5 | 27,0 |
Lørenskog | 7,6 | 15,2 |
Skedsmo | 10,3 | 20,6 |
Hamar | 7,9 | 15,8 |
Ringsaker | 8,7 | 17,4 |
Lillehammer | 7,3 | 14,7 |
Gjøvik | 7,2 | 14,4 |
Drammen | 17,7 | 35,5 |
Kongsberg | 6,3 | 12,6 |
Ringerike | 7,8 | 15,6 |
Lier | 5,7 | 11,4 |
Borre | 6.7 | 13,5 |
Tønsberg | 10,6 | 21,3 |
Sandefjord | 11,0 | 22,0 |
Larvik | 10,4 | 20,9 |
Porsgrunn | 9,7 | 19,4 |
Skien | 14,9 | 29,8 |
Arendal | 10,5 | 21,0 |
Kristiansand | 21,0 | 42,1 |
Sandnes | 14,5 | 29,0 |
Haugesund | 8,9 | 17,9 |
Karmøy | 9,3 | 18,7 |
Molde | 6,4 | 12,9 |
Ålesund | 9,9 | 19,9 |
Steinkjer | 5,9 | 11,8 |
Bodø | 11,1 | 22,3 |
Rana | 7,3 | 14,7 |
Harstad | 6,7 | 13,5 |
Tromsø | 17,4 | 34,8 |
Disse medlemmer ser
på fylkeskommunen som et unødvendig forvaltningsnivå og
går inn for å nedlegge fylkeskommunen, men beholde
fylkesmannsembetet. Det er viktig å påpeke at
vi ønsker en fylkesmann med mindre makt. Disse medlemmer anser
all planlegging av storregioner eller sammenslåinger av fylker
som en trenering av en endelig nedleggelse av fylkeskommunen. Dette
koster store ressurser og skaper stor usikkerhet blant de ansatte
som ikke tjener noen. Disse medlemmer vil også påpeke
at den "nye fylkeskommunen" med rollen som utviklingsaktør
er meget diffus, og vil sannsynligvis skape økt frustrasjon
både hos de ansatte og i forholdet mellom fylkeskommunen
og primærkommunene. Disse medlemmer står
fast ved at beslutningen om en nedleggelse av fylkeskommunen burde
vært tatt i forbindelse med fylkes- og kommunevalget i
2003. En nedleggelse av fylkeskommunen og en mindre "regjerende"
fylkesmann, vil etter disse medlemmers syn styrke
primærkommunenes selvråderett.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det i forbindelse med fylkes- og kommunevalget i 2003 avholdes
en folkeavstemming om fylkeskommunens videre eksistens."
Disse medlemmer viser
til at arbeidsledigheten er sterkt økende, og at dette
sannsynligvis vil videreføres inn i 2003. Tusenvis av industriarbeidsplasser
legges ned, norsk næringsliv "flagger" ut. Nye signaler forteller
at det er høyt kompetente mennesker som nå inntar
arbeidsledighetskøen. Disse medlemmer mener
denne utviklingen er bekymringsfull, og finner det merkelig at flertallet
på Stortinget er bundet i "Handlingsregelen".
Disse medlemmer mener at i de
nedgangskonjunkturer som nå truer burde det være
i alles interesse å bruke noe av oljeformuen for å skape økt
vekst. Disse medlemmer registrerer at det er mange områder
det offentlige kunne gå foran for å skape vekst og
arbeidsplasser. I første rekke dreier dette seg selvfølgelig
om det unødige rammeverk og kostnadsnivået vårt
næringsliv er belastet med. Et høyt skatte- og avgiftsnivå fører
naturligvis til at arbeidstakerne krever å opprettholde
kjøpekraften. For å dempe kostnadsvekst, og kanskje
dempe den i forhold til de land vi konkurrerer med burde det være
sannsynligvis fortsatt vil være relativt stramt, med mangel
på arbeidskraft i mange sektorer. Spesielt innenfor offentlig
sektor vil mangelen på spesialisert arbeidskraft være
stor. Dette gjelder både omsorg, helse og utdanningssektoren. Disse
medlemmer viser til at det enten er iverksatt eller under
utarbeidelse spesielle rekrutteringsprogram på disse sektorene.
Langsiktige tiltak langt utover arbeidsmarkedspolitikken er nødvendig for å sikre
rekrutteringen til disse yrkene. Samtidig er det nødvendig
med tiltak som bidrar til å løse kortsiktige problemer. Disse
medlemmer vil peke på at den gjentatte kampen for å endre
sysselsettingsloven for å skape mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet
nå synes å få gjennomslag ved at utleie
av arbeidskraft og privat arbeidsformidling nå generelt
blir lovlig. Disse medlemmer viser til at det er
en privat oppgave å formidle arbeid for friske mennesker.
Dette er ikke en offentlig oppgave. Det er også store muligheter
til å frigjøre arbeidskapasitet innenfor flere
områder i dagens offentlige sektor.
Disse medlemmer er
ikke av den oppfatning at det er statens oppgave å drive
arbeidsformidling for friske mennesker generelt sett og ønsker
derfor å avslutte slik virksomhet innenfor det offentlige.
Disse medlemmer ønsker
isteden en satsning på spesielle arbeidsmarkedstiltak for
yrkeshemmede og langtidsledige da dette er en gruppe som er viktig å få ut
i arbeidslivet, både av menneskelige og økonomiske grunner.
Potensialet i å aktivisere denne gruppen er stort, spesielt
med det vanskelige arbeidsmarkedet som i dag eksisterer. Det å komme
i arbeid har særdeles mye å si for livskvaliteten
til disse menneskene.
Disse medlemmer viser
til at staten pålegger kommunene en lang rekke oppgaver,
og bestemmer også i stor grad deres inntekter. Det er kommunene
som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes samtidig
som de selv utfører oppgavene. Dette systemet fører
til at når oppgaver som staten har pålagt kommunene
blir utilfredsstillende utført, skylder staten på kommunepolitikernes
prioriteringer, og kommunene på manglende overføringer
fra staten. Og det er brukerne som taper.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet er uenig i dagens modell for finansiering
av kommunesektoren, men mener at innen dagens system bør
staten ta det fulle økonomiske ansvar for finansieringen
av primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd
til kommunene. Målet må være å få et
tilnærmet likt og akseptabelt tilbud innen områdene
omsorg, helse og skole over hele landet. På andre områder
bør kommunene få full frihet til å løse
oppgavene, samtidig som de blir gitt mulighet til å påvirke
sine egne inntekter gjennom tilrettelegging for næringsliv
og til å redusere sine utgifter ved å redusere
driften og gjennom å konkurranseutsette kommunale oppgaver.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker å gi kommunene full økonomisk
handlefrihet, og føre en politikk som vil bidra til økte
kommunale inntekter og reduserte kommunale utgifter. Dette kan oppnåes
gjennom skatte- og avgiftsreduksjoner som vil føre til økt
sysselsetting og økt verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommunene har som
hovedmål å sikre et samfunn med små forskjeller,
en moderne kvalitetsskole, og god kvalitet og tilgjengelighet til
velferd og omsorg til de som trenger det.
Disse medlemmer mener fokuset
skal ligge på å videreutvikle god kvalitet på fellesløsningene
og på en rettferdig fordelingspolitikk som sikrer det finansielle grunnlaget
for flere og bedre tjenester uavhengig av personlig økonomi
og hvor en bor.
Regjeringens budsjettopplegg vil virke i stikk
motsatt retning. Det vil bidra til økte forskjeller og
fortsatt offentlig fattigdom. Regjeringen legger opp til økt egenbetaling
for offentlige tjenester, mens skattelettelsene går til
næringslivet og de med midlere og høye inntekter.
Disse medlemmer vil vise til
Sem-erklæringen som sier:
"Samarbeidsregjeringen har som målsetting å holde den
reelle, underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet i perioden
lavere enn veksten i verdiskapingen for Fastlands-Norge."
Etter disse medlemmers oppfatning
er dette grunnlaget for høyredreiningen av politikken som Regjeringen
sammen med Fremskrittspartiet gjennomfører. Gjennom å føre
en politikk der en stadig mindre andel av samfunnets ressurser forvaltes
av fellesskapet samtidig som forskjellene mellom de med mest og
de med minst blir stadig større, styrer Regjeringen mot
et mindre demokratisk samfunn. I tillegg vil en slik politikk føre
til at forskjellene mellom velstanden til den enkelte og det velferdsnivået
det offentlige kan tilby bli stadig større. Etter disse
medlemmers oppfatning vil dette etter noe tid stille det
offentlige tjenestetilbud i vanry og føre til en sterkere
etterspørsel etter private løsninger. Dermed vil
ikke de dårligere stilte bare bli fattig på inntekt,
men også fattig på tilbud, fordi de ikke vil ha
råd.
Disse medlemmer vil vise til
at i det offentliges andel av Fastlands-BNP er 55,1 pst. synkende
fra 61,4 pst. i 1992. Som andel av samlet BNP utgjør det
offentlige en andel på om lag 45 pst. I tillegg vil den
samlede veksten i privat sektor neste år være
3,4 pst., om lag 7 ganger så høy som den halve
prosent det offentlige vil komme til å ha. For årene
fremover vil veksten i Privat konsum være 3,4 pst. mot
bare 1,4 pst. i offentlig konsum. Disse medlemmer mener
derfor at Regjeringen forsøker å tilsløre
tingenes tilstand når de forsøker å fremstille årets
budsjett som helt ekstraordinært. Disse medlemmer mener
Regjeringens tallfesting av fremtidige økonomiske størrelser
viser at denne Regjering også i årene som kommer
har tenkt å drive utarming av det velferdstilbudet kommunene
her i landet skal få anledning til å gi til sine
innbyggere.
Disse medlemmer vil vise til
mangelen på kompensasjon for inntektssvikt, befolkningsvekst
og til den store økning i egenbetaling for kommunale tjenester. Skatt
på sjukdom øker, og det blir dyrere å gjøre
bruk av offentlige fellesgoder. Dette rammer folk med dårlig råd.
Disse medlemmer viser til at
80 pst. av kommunene vil gå med underskudd i år
i følge tall fra Kommunenes Sentralforbund. Kommunene planlegger
kutt i undervisningen, i eldreomsorgen og i tilrettelagt undervisning,
og det varsles om økte egenandeler til barnehage, skolefritidsordninger
og til hjemmehjelp. Disse medlemmer kan ikke godta
en slik nedbygging av våre velferdstjenester, og øker
derfor kommuneøkonomien med 8,5 mrd. kroner i forhold til
Regjeringens opplegg. Kommunenes frie inntekter økes med
ca. med 4,1 mrd. kroner. I tillegg kommer øremerkede midler på en
rekke områder.
Disse medlemmer vil også peke
på at disse medlemmer i Innst. S. nr. 253
(2001-2002) gikk imot opptrapping i skatteandel til 50 pst. I et
svar fra Regjeringen til Sosialistisk Venstreparti av 31. mai 2002,
fremgår det at av fylkeskommunene er det bare Oslo og Akershus
som vinner på opptrappingen, og av kommunene vil 17 vinne
og resten tape. Av kommunevinnerne er 6 kommuner i Akershus, og
de fleste av de rikeste kraftkommunene. Disse medlemmer finner
det derfor urimelig å forsterke omfordelingen ytterligere
uten at helheten er vurdert.
Disse medlemmer vil også påpeke
behovet for å se helheten i omfordelingsvirkningene av
mange ulike endringer i inntektssystemet de siste åra.
Dette dreier seg om omlegging som følge av Rattsø og
andre endringer. Disse medlemmer mener derfor at
det må foretas en helhetlig gjennomgang av inntektssystemets
fordelingsvirkning og skeivheter og problemer som har oppstått
som følge av dette.
Disse medlemmer vil at gode,
offentlige fellesløsninger skal videreutvikles, ikke avvikles,
privatiseres og fragmenteres. For å få budsjettene
til å gå opp, har mange kommuner vært
nødt til å legge ned eller kutte i velferden eller
redusere kvaliteten på tjenestetilbudene. Dårlig
kvalitet eller mangel på offentlige velferdstjenester vil øke
befolkningens misnøye og de med god råd vil søke
mot private løsninger. Dette er en bevisst del av Regjeringens
privatiseringsstrategi. Politikken er basert på ideologien
om at private løsninger automatisk er bedre enn offentlige
- og ikke på hva som faktisk er mest fornuftig eller på hva
som gir hele befolkningen like muligheter og skaper mindre forskjeller
og fattigdom. Erfaring viser at privatisering ikke fører
til en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere
kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet og
mindre fokus på kompetanse og på konkurranse,
framfor samarbeid om helhetlige god løsninger for befolkningen.
Disse medlemmer vil spesielt
advare mot at fellesarenaer for barn og unge utarmes og legges ned.
I skolene og i barnehagene legges et viktig grunnlag for fellesskap
og samfunnsforståelse. Her kan alle sosiale lag, kulturer,
etniske grupper og religioner møtes og lære å leve
sammen og forstå, respektere og dra fordeler av forskjellene.
I et moderne flerkulturelt samfunn er det derfor viktigere enn noen
gang å styrke enhetsskolen og barnehagene. Er den offentlige
skolen for dårlig og gir et snevert tilbud innen ulike
pedagogiske metoder, vil mange som har økonomisk mulighet
velge private løsninger. Er den offentlige skolen knyttet
til en religion, støter den bort elever med annen tilhørighet.
Disse medlemmer vil hevde at
Regjeringen har sviktet skolen. De private skolene er en budsjettvinner med økning
på 34 pst. I tillegg foreslo Regjeringen å halvere
ordningen med gunstige lån til opprustning av ungdomsskolene.
For den offentlige skolen er det lite å se til løftene
fra fjorårets valgkamp. Regjeringen har ikke fulgt opp
den offentlige skolen med tilstrekkelige midler til å virkeliggjøre
de nye læreplanene. Den offentlige enhetsskolen svekkes,
samtidig som det åpnes for stadig flere private skoler.
Dette bryter med grunnlaget for enhetsskolen, og vil på sikt
splitte opp samfunnet i enkeltindivider og grupper som har lite
til felles. Skolen er den viktigste fellesarenaen for samfunnet
og den viktigste investeringen i framtida.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er i den offentlige skolen grunnlaget for framtidas verdiskapning
legges. Skolene skal ha god kvalitet, ha et mangfold av metoder
og undervisningsformer som sikrer god læring og mestring
hos alle elever. Skolen må være fullt på høyde
teknologisk og kunnskapsmessig med samfunnet ellers, og ha ressurser
til å holde god kontakt med samfunnet rundt seg.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har vedtatt en kompetansereform for etter- og videreutdanning.
Kommunesektoren er landets største arbeidsgiver. For at
denne skal kunne gjennomføres, har disse medlemmer i
utdanningsbudsjettet gått imot Regjeringens forslag om å kutte
hele tilskuddet til fjernundervisning, som gir mange en mulighet
for å ta kompetansegivende utdanning.
Disse medlemmer vil vise til
at tilbudet til den enkelte pasient/bruker i helse- og
omsorgssektoren er helt avhengig av tilstrekkelig bemanning, og
kvalifikasjonene til dem som arbeider i sektoren. Rekruttering er
en stor utfordring mange steder. Det er behov for en forsterket
innsats på dette området. Disse medlemmer foreslår
derfor å bevilge 50 mill. kroner til formålet. Disse
medlemmer vil her vise til vedtak 12. desember 2001, jf.
tilråding fra sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11
(2001-2002).
Disse medlemmer vil påpeke
at dersom en slik rekrutteringsplan skal ha noen virkning og mening,
må dette følges opp med tilstrekkelige rammer
til kommunesektoren, slik at de kan ansette nok personell til å møte
befolkningens behov.
Disse medlemmer vil påpeke
at Regjeringens generelle politikk med privatisering, økte
forskjeller og innstramming i velferden og manglende sosiale boligpolitikk
skaper flere fattige. Neste års budsjett gjør
de rike enda rikere, og tiltakene til de aller fattigste er alt for
små og finansieres av økte egenandeler til syke
og kutt i ytelser og hjelp til arbeidsledige.
Disse medlemmer vil vise til
at barn i fattige familier rammes svært hardt av dårlig
kommuneøkonomi, fordi de mer enn andre er avhengige av
at det finnes gode tilbud som ikke er kommersielle og der ingen stenges
ute fordi de ikke har råd. Regjeringens kommuneøkonomi
vil gi kutt i skolebudsjettene, dyrere SFO og færre og
dyrere fritidstilbud. Det vil ramme barn i fattige familier. Dårlig
kommuneøkonomi vil også føre til kutt
i sosialhjelpssatsene. De smale fattigdomstiltakene finansieres
ved kutt i ytelser til arbeidsledige og økte egenandeler
til syke.
Disse medlemmer viser til at
statens satsing på kollektivtrafikk gjennom fylkeskommunene
er altfor svak. I mange områder av landet er det nå kun
skoleskyss igjen. Disse medlemmer viser til forslag
i samferdselsbudsjettet om styrking av kollektivtrafikken med 329
mill. kroner, og til forslag om en egen post på samferdselsdepartementet
for kollektivtransport i fylkene.
Disse medlemmer viser til sitt
forslag i Dokument nr. 8:72 (2001-2002) om alternative veier fram
til fagbrev. Et flertall i Stortinget støttet Sosialistisk
Venstreparti i at det skal bli lettere å tegne lærekontrakt
rett etter grunnskolen. Elever som av ulike grunner er lite skolemotiverte
skal få tilbud om å fire år i lære,
der de kombinerer teori og praksis på en annen måte
enn etter hovedmodellen med to år i skole og to år
i bedrift. Det er fortsatt videregående skole som skal
ha ansvar for teoridelen i samspill med arbeidsplassen. Disse medlemmer vil
påpeke at det trengs 30 mill. kroner til å dekke økte
kostnader med ordningen.
Oversikt over Sosialistisk
Venstrepartis økning i inntektene for kommunesektoren sammenliknet
med forslaget fra Regjeringen (i mill. kroner)
Rammetilskudd
| | 4
114 |
Rammetilskudd til kommuner
| 3 090 | |
Rammetilskudd til fylkeskommuner
| 1 024 | |
Øremerkede tilskudd
til kommunesektoren | | |
Særlig ressurskrevende
brukere | | 866 |
Økning i tall
på kvoteflyktninger fra 750 til 1 500 | | 115 |
Norskopplæring
for asylsøkere | | 90 |
Endringene i krav om underhold
ved familiegjenforening | | 87 |
Tilskudd til fylkeskommuner
for regional utvikling | | 550 |
Rekruttering av helsepersonell
| | 50 |
Økning i psykisk
helsearbeid i kommunene | | 100 |
Nasjonal Agenda 21 | | 100 |
Kompensasjon opprustning
av skolebygg | | 1 800 |
Rentekompensasjon skolebygg
| | -160 |
Skolefritidsordningen | | 470 |
Stipend, lærebøker
i videregående skole | | 400 |
Diverse økninger
(Oslo Øst, kulturskolene m.m.) | | 200 |
Sum økning
i øremerkede tilskudd | | 4
868 |
Samlet
vekst i kommunal sektor | | 8 982 |
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet legg
vekt på at det er i kommunane folk bur. Det er der det
er behov for eit godt førebyggjande arbeid for å sikre
trygge oppvekstmiljø. Barnehage, skule, kulturskule
og eit breitt friviljug arbeid - att er avhengig av at kommunane
har midlar til å utføre sin avgjerande viktige
del av arbeidet for trygge og inkluderande nærmiljø.
Denne medlemen vil vise til at
det er i kommunane det no er naudsynt å arbeide for ei
omsorg der folk blir møtt med verdighet og respekt.
Denne medlemen vil også at
kommunane skal ha ei viktig rolle som medspelar for å sikre
eit variert næringsliv.
Denne medlemen meiner det største
problemet offentleg sektor no står framfor er ubalansen
mellom inntektene kommunesektoren har til disposisjon og dei oppgåvene
det er forventa at dei skal utføre. Hausten 2002 har vore
fylt med meldingar i lokale media om dramatiske nedskjeringar i
dei aller fleste kommunane. Kommunalkomiteen er også orientert
om ei rekkje døme på det same, pr. brev. Tal tyder
på at 80 pst. av kommunane må kutte i velferdstilbodet
til innbyggarane. Dette gjeld alle kommunestorleikar og i alle delar av
landet.
Denne medlemen vil peike på at
utviklinga som har ført til denne situasjonen har vore
kjent for Regjeringa og stortingsfleirtalet i lang tid. Diverre
finst det ikkje fleirtal på Stortinget i dag med vilje
til å syte for eit godt nok tenestetilbod til innbyggarane.
Kristeleg Folkeparti støttar no Høgre si linje
i kommunalpolitikken, eit Høgre som lenge hatt som sentral
målsetting å redusere det offentlege velferdstilbodet
og heller la folk ordne opp sjølv alt etter kva den einskilde
sin økonomi tillet.
Denne medlemen meiner det blir
eit skeivt bilete når ein bare ser på veksten
i inntektene i kommunesektoren og ikkje på veksten i utgiftene.
Stortinget og Regjeringa har gitt kommunar og fylkeskommunar nye
oppgåver dei siste åra utan at pengar har fylgt
med. Det er ansvarsfråskriving når kommunar og
fylkeskommunar no får skulda for at innbyggjarane ikkje
får dei tenestene dei har krav på. Denne
medlemen viser til at dette skjer på område
som er svært viktig for mange menneske. Det gjeld i særleg
grad ei meir verdig omsorg, tilrettelagt undervisning og avlasting
for barn med særskilde behov, tilstrekkeleg med undervisningsplassar
i den vidaregåande skulen og ettervern på rusfeltet.
Denne medlemen beklagar sterkt
at både Regjeringa og stortingsfleirtalet synest å vere
tilfreds med ein vekst i dei frie inntektene neste år på 1,2
mrd. kroner. Dette er eit godt døme på at ein
ikkje tar nok omsyn til dei kommunale kostnadene. Kommunenes Sentralforbund
(KS) oppgir ein kostnadsauke åleine knytta til naturlege
endringar i befolkninga på mellom 1,2 og 1,5 mrd. kroner.
Denne medlemen vil vise til den
dramatiske utviklinga kommunesektoren no opplever når det
gjeld auka i pensjonsutgifter. Dette er eit problem både
på kort og på lang sikt. Denne medlemen viser
til merknader i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) og dei forslag som
er fremja der. For 2003 reknar KS ein auke i pensjonsutgiftene ut
over normalnivå på i alt 2,1 mrd. kroner. Denne
medlemen meiner at desse ekstraordinære kostnadene
er ei sterkt medverkande årsak til at tilbodet til folk
no blir ramma uakseptabelt hardt.
Denne medlemen viser til at Senterpartiet
i sitt alternative budsjett har lagt inn ein kommunepakke på om
lag 6,1 mrd. kroner. Dette er ei oppfølging av Senterpartiet
sitt opplegg i handsaminga av Kommuneøkonomiproposisjonen
2003 (Innst. S. nr. 253 (2001-2002)).
Oversyn over Senterpartiet
sine prioriteringar til kommunesektoren 2003 samanlikna med Regjeringa
sitt opplegg (i mill. kroner)
Rammetilskot | | 4
800 |
Rammetilskot til kommunane | 3 447,2 | |
Rammetilskot til fylkeskommunane | 702,8 | |
Skjønnstilskot | 650 | |
|
Lokale og regionale kulturbygg | 100 | |
Tilskot skulefritidsordninga | 217 | |
Tilskot leirskuleopplæring | 120 | |
Tilskot musikk- og kulturskule | 7,3 | |
Tilskot norskopplæring
innvandrarar | 30 | |
Barnehageavtalen | 287 | |
Tilskot lokale tenester
og organisasjonar (SHD) | 95 | |
Regional næringsutvikling | 394 | |
Rentekompensasjon skulebygg | 32 | |
Lokal agenda 21 | 10 | |
Tiltak Oslo Indre Øst | 7 | |
Auke talet kvoteflyktningar | 34,3 | |
Etterslep
i tal busette flyktningar | -43,5 | |
Total øyremerka
tilskot | | 1
290 |
Total
satsing på kommunal sektor | | 6 090,1 |
Denne medlemen vil vidare vise
til merknader frå Senterpartiet i andre budsjettinnstillingar.
Hovudtrekka i denne satsinga er ein kraftig
auke i dei frie inntektene til kommunane med om lag 4,8 mrd. kroner.
2,1 mrd. kroner av desse vil gå direkte til innbetaling
av pensjonsrekningar og vil difor ikkje auke aktiviteten og presset
i økonomien. Denne medlemen vil og peike
på at budsjettavtalen mellom regjeringspartia og Framstegspartiet
har svekkja balansen i budsjettet tydeleg, slik at det no er brei
semje i Stortinget om å bruke meir pengar, men stor usemje
om kva områder som skal prioriterast.
Denne medlemen meiner at det
trengst 2 mrd. kroner utover Regjeringa sitt opplegg for å dekke utgiftsveksten
i kommunesektoren, knytta til demografisk utvikling og pålagde
oppgåver.
Denne medlemen viser til Senterpartiet
sitt alternative budsjett der det blir gjort greie for innhaldet i
kommunepakken. I tillegg til ei kraftig satsing på kommuneøkonomien
er det òg funne rom for tilskott til SFO med 217 mill.
kroner, tilskot øremerka til leirskuleopplæring
med 100 mill. kroner, lokale og nasjonale kulturbygg med 100 mill.
kroner, barnehagar med 287 mill. kroner, og regional utvikling med
om lag 400 mill. kroner.
Denne medlemen viser også til
at Senterpartiet tidlegare har gjort framlegg om å slette
kommunal gjeld for 12 mrd. kroner. Ei slik løysing kan
vere eit hensiktsmessig verkemiddel for å betre kommunane sin økonomi.
Dette må skje etter objektive kriteriar slik at ikkje den
einskilde kommune si gjeld vert avgjerande for kor mykje pengar
den einskilde kommunen får. Dei kommunane som står
framfor store investeringar og ikkje har mykje gjeld, kan setje
pengane på fond og bruke desse som eigendel i nye investeringar. Denne
medlemen meiner at ei slik sanering av gjeld vil ha mykje å seie
for å vinne att handlefridomen i kommunar og fylkeskommunar.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at hovedtrekkene
i sykehusoppgjøret ble presentert i Kommuneproposisjonen
for 2002 av den daværende regjeringen Stoltenberg.
Disse medlemmer konstaterer at
hovedtrekkene i oppgjøret var at fylkeskommunene ved statens
overtakelse av sykehusene skulle få redusert sine utgifter
og sine tilsvarende inntekter. Siden fylkeskommunene var i ubalanse
ble ubalansen fordelt forholdsmessig mellom helseforetakene og fylkeskommunen
(60/40). Sykehusgjeld skulle slettes, men inntektene skulle
også reduseres siden utgiftene til betjening av gjeld ble
mindre.
Disse medlemmer vil påpeke
at fylkeskommunene fikk 2,3 mrd. kroner til dekking av feriepenger
og at Stortinget ved behandling av Kommuneproposisjonen gav sin
tilslutning til disse hovedtrekkene, men økte skjønnsrammen
til fylkeskommunene med 200 mill. kroner som bidrag for å rette
opp ubalansen i fylkeskommunenes økonomi.
Disse medlemmer oppsummerer at
sykehusoppgjøret samlet har gitt vel 18 mrd. kroner i gjeldslette
til fylkeskommunene, i tillegg kommer 2,3 mrd. kroner til dekning
av feriepenger.
Disse medlemmer konstaterer at
som følge av at sykehusene fikk et betydelig underskudd
i 2001 fikk fylkeskommunene samlet negative netto driftsresultat
i størrelsesorden 1,5 mrd. kroner. Fylkeskommunene fremmet
våren 2002 krav om at staten burde dekke disse underskuddene.
Disse medlemmer er tilfredse
med at Regjeringen i Kommuneproposisjonen for 2003/Rnb
for 2002 fremmet forslag om at fylkeskommunene skulle få en inntektsøkning
på 100 mill. kroner på varig basis til dekning
av økte renteutgifter som følge av det oppståtte
underskuddet. Et underskudd på 1,5 mrd. kroner som dekkes
ved lån vil gi en årlig renteutgift på ca.
100 mill. kroner. Disse medlemmer henviser til at departementet
høsten 2001 gav fylkeskommunene anledning til å dekke
inn akkumulerte underskudd ved bruk av gjeldslettepenger. Konsekvensene
av dette ble at fylkeskommunene ble sittende igjen med en høyere gjeld
enn det de ellers vil ha hatt.
Disse medlemmer mener at kombinasjonen
av inntektsøkning på 100 mill. kroner og den generelle adgangen
til å bruke gjeldspenger til dekning av akkumulerte underskudd
har samlet sett for de fleste fylkeskommuner gitt et godt resultat.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) kap. 3.3.2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at fylkeskommunene
ikke er kompensert fullt ut for underskuddet som ble opparbeidet
i sykehussektoren i 2001. Disse medlemmer vil vise
til merknader og forslag i Innst. S. nr. 253 (2001-2002), hvor disse medlemmer foreslo
at Regjeringen skal kompensere fylkeskommunene fullt ut for underskuddet
som ble opparbeidet i sykehussektoren i 2001, og for alle andre
utgifter som er relatert til virksomheter som staten nå har
tatt ansvar for. Disse medlemmer registrerer at dette
ikke ligger inne i Regjeringens opplegg for 2003. Disse medlemmer vil
påpeke at følgene av å ikke kompensere
fullt ut for opparbeidet underskudd, blir årelang investeringstørke
og klassekutt i videregående skole.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i revidert
nasjonalbudsjett legge frem en ordning hvor fylkeskommunene kompenseres
over 5 år med en sum tilsvarende det underskuddet fylkeskommunene
har opparbeidet i sykehussektoren i 2001, og som de statlige helseforetakene
i sin helhet har lagt inn igjen i fylkeskommunen, og for alle andre
utgifter som er relatert til virksomheter som staten nå har
tatt ansvar for.
Første avdrag legges inn i Revidert
nasjonalbudsjett for 2003."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at dette spørsmålet
har vært behandlet av Stortinget i Kommuneøkonomiproposisjonen
for 1999, St.prp. nr. 60 (1997-1998).
Flertallet kan se fordeler ved
et slikt tiltak, men mener dette ikke er egnet for forsøksvirksomhet.
Friere skattøre er et prinsipielt spørsmål,
og det er naturlig å se dette i sammenheng med en helhetlig
vurdering av inntektssystemet.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti meiner det lokale sjølvstyret
må styrkjast. Dette handlar om å betre tilhøva
for demokrati og lokalt engasjement og å sikre at dei som
har lokal kjennskap får moglegheit til å utforme
lokale løysingar tilpassa lokale behov. Desse medlemene meiner
kommunane i større grad enn i dag må ha høve
til å utvikle sin eigen politikk. Ein føresetnad
for dette er mindre detaljstyring frå staten og ein friare økonomiske
situasjon for kommunane.
Desse medlemene fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
til rette for forsøk med friare lokalt skatteøre.
Målsettinga med ei slik ordning må vere at kommunar
i periodar kan auke skattlegginga for å gjennomføre
viktige politiske prioriteringar."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
streke under at ei slik ordning ikkje skal nyttast til å saldere
kommunale driftsbudsjett, men gje høve til å føreta
viktige prosjekt. Denne medlemen meiner ein slik
modell vil auke interessa for politikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ser med tilfredshet på en utvikling
hvor mange kommuner utvikler forpliktende interkommunalt samarbeid
for å gi bedre tjenester til innbyggerne, sikre god utnyttelse
av knappe offentlige ressurser og å legge grunnlag for
sterke fagmiljøer som tiltrekker kompetent arbeidskraft
til kommunesektoren. Disse medlemmer er fornøyd
med at departementet gir fylkesmennene anledning til å bruke
mer av skjønnsmidlene til lokale utviklingsprosjekt, og
konstaterer at om lag 40 pst. av denne delen av skjønnsmidlene
i 2002 har gått til prosjekter med interkommunalt samarbeid
og modernisering som tema. Disse medlemmer legger
til grunn at fylkesmennenes kunnskap om lokale forhold gjør
disse godt egnet til å avgjøre hvordan disse skjønnsmidlene
best kan benyttes for å stimulere til omstilling og modernisering
i enkeltkommuner og i interkommunale samarbeidsløsninger.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
peike på at den økonomiske situasjonen i kommunesektoren
i sterk grad medverkar til å presse kommunane inn i samanslutningsprosessar. Denne
medlemen ynskjer ein kommunestruktur med rom for både små og
store kommunar. Nærleik og oversiktlege einingar gjev gode
resultat både når det gjeld tenester og demokratisk
deltaking. Denne medlemen viser til NIBR prosjektrapport
2001:19 Kommunale oppgaver - Hvorfor varierer omfang og kvalitet?
som slår fast at små kommunar er særs
gode når det gjeld tenesteutføring .
Denne medlemen meiner ei omfattande
strukturomlegging av kommunestrukturen vil gje uynskte konsekvensar
for innbyggarane sine tenestetilbod. Denne medlemen meiner
det er grunn for å hevde at kostnadene ved samanslutningsprosessar
kan vere så store at kommunane ikkje kan hente ut effektiviseringsgevinst.
Denne medlemen ser at mange små kommunar slit
med å kunne tilby fagleg utfordrande og attraktive arbeidsmiljø.
Det er derfor viktig at kommunesektoren og i framtida skal ha moglegheit
til å rekruttere nødvendig kompetanse.
Denne medlemen vil peike på at
desse utfordringane kan løysast gjennom ulike former for
interkommunalt og regionalt samarbeid. Dette er eit særs
godt alternativ til kommunesamanslutningar.
Denne medlemen fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa opprette
ein eigen tilskotspost for å fremje interkommunalt samarbeid
i samband med kommuneproposisjonen for 2004."
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner
at ei utviding av dagens konsultasjonsordning mellom staten og kommunesektoren
er ein sentralt reiskap for å vidareutvikle det offentlege
tenestetilbodet og lokaldemokratiet. Gjennom konsultasjonsordninga
kan ein avvege statleg politikk og økonomiske prioriteringar.
For at dette skal være mogleg, er auka rammer ein føresetnad.
Dette krev sameinte kostnadsutrekningar for kva økonomiske
konsekvensar løpande utgiftsvekst, iverksetjing av rettighetslover
og reformar vil gi. Fleirtalet vil påpeike
at kommunesektoren på si side må ta eit stort ansvar
for å medverke til gjennomføring av reformar i det
offentlege. Ei utvida konsultasjonsordning må vidare bidra
til å legge meir av kommunesektoren sine inntekter inn
i rammefinansieringa.
Fleirtalet fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa bidra
til at konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren blir
gjort meir forpliktande slik at dei totale ressursane innan offentleg
sektor kan nyttast betre, ikkje minst gjennom at ein i fellesskap
tek eit større ansvar for gjennomføring av statleg
politikk."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det fra og med 2001
har vært praktisert en ordning med konsultasjoner mellom
staten ved Regjeringen og kommunesektoren ved Kommunenes Sentralforbund
om det kommunaløkonomiske opplegget. Et viktig tema for
konsultasjonsordningen er effektivitet og effektiviseringsmuligheter
i kommunesektoren. Disse medlemmer viser til at Regjeringen samarbeider
med Kommunenes Sentralforbund om å videreutvikle konsultasjonsordningen,
herunder muligheten for utvikling av ordningen i mer forpliktende
retning på enkeltområder, uten at det rokker ved rollefordelingen
mellom regjering og storting.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dei auka pensjonsutgiftene kan få store følgjer
for kommunal verksemd og vil peike på følgjande:
Fleirtalet viser til
at ei arbeidsgruppe med representantar frå staten og kommunesektoren
har vurdert utviklinga i pensjonskostnadene for kommunesektoren i
tida framover. Arbeidsgruppa reknar med at dei auka pensjonskostnadene
vil bli vidareførte i åra som kjem. Gruppa legg
til grunn ein meirkostnad på mellom 0,5 og 2,5 mrd. kroner
i året. Det er stor utryggleik knytt til pensjonspremiane,
som er avhengig både av avkastninga i pensjonsfondet og
lønsnivået. Arbeidsgruppa peiker vidare på at
det i dei nærmaste åra blir ein sterk auke i talet
på tilsette i kommunal sektor som tilhøyrer ein årsklasse
der avtalefesta pensjon (AFP) er aktuelt. Det vil seie at sjølv
om den delen som tek ut AFP ikkje aukar, vil kostnadene til ordninga
auke sterkt.
Fleirtalet viser til
at den kommunale deflatoren er eit uttrykk for kostnadsauken i kommunesektoren
knytt til auka prisar og lønningar. Den blir brukt for å indikere
kor mykje staten må kompensere kommunane for at dei skal
halde oppe same aktivitetsnivå som før. Pensjonsutgiftene
går inn som ein del av lønskostnadene. Det fører
til at dersom pensjonskostnadene prosentvis aukar like mykje som
den årslønsveksten som er lagt til grunn for budsjettet,
vil det bli gitt full kompensasjon for pensjonsutgiftene. Dersom
pensjonskostnadene prosentvis aukar meir enn lønsveksten,
får kommunane meirutgifter det ikkje er gitt dekning for.
Andre faktorar som har noko å seie for pensjonskostnadene
i kommunesektoren, er avkastninga på pensjonskapitalen,
reguleringstidspunktet for lønsoppgjeret og underliggjande
forhold som auka uføregrad og auka tidlegpensjonering.
Fleirtalet meiner at det i den
forventa løns- og prisveksten må bli teke omsyn
til fleire av dei underliggjande forholda som skaper vekst i pensjonskostnadene
i kommunesektoren. Fleirtalet peiker derfor på at
det må leggjast vekt på følgjande forhold:
– Auka pensjonskostnader
knytt til eit auka tal uføre.
– Auka pensjonskostnader knytt
til ein aukande del eldre arbeidstakarar og andre underliggjande demografiske
forhold.
– Statleg initierte endringar
i pensjonsreglane (samordningsreglane, utrekningsreglane i folketrygda og
i dei lovfesta tenestepensjonsordningane).
Fleirtalet meiner dessutan at
det må bli teke omsyn til auka kostnader til AFP i kommunar
og fylkeskommunar som skuldast at kommunesektoren får fleire
eldre arbeidstakarar.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner
at svingingane i finansavkastinga skal løysast gjennom
fond/lån frå staten, ikkje gjennom deflatoren.
Det same gjeld oppbygging av bufferfond i livselskapa og pensjonskassene.
Reguleringstidspunktet har noko å seie for pensjonspremien
i det enkelte året, men jamnar seg ut over tid. Derfor
er dette heller ikkje naturleg å ta omsyn til i deflatoren.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at arbeidsgruppa peiker på at det er usikkert
korleis den langsiktige utviklinga i premiebehovet vil utvikle seg.
Dessutan blir det poengtert at det er stor risiko for at kostnadene i
enkelte år eller for ein to- til tre-års periode
vil svinge kraftig. Svingingane er knytte til auka risiko ved ein høg
aksjedel for å betre den langsiktige avkastninga, generell
utryggleik i finansmarknadene og svingingar i lønsoppgjera,
inkludert korleis dei påverkar behovet for avsetning til
pensjonar.
Den auka risikoen knytt til avkastning i finansmarknaden
fører til at det er behov for auka bufferkapital i livselskapa
og pensjonskassene. Bufferkapitalen i desse selskapa er no på eit
lågt nivå og må byggjast opp igjen.
Det har vore tradisjon for at dei kommunalt
eigde pensjonsinnretningane har klart å handtere risiko
knytt til svingande avkastning i finansmarknaden og til regulering
av løn og grunnbeløp. Auka risiko i finansforvaltninga
og sviktande finansavkastning dei seinare åra har endra
på dette forholdet. Det er derfor behov for å finne
løysingar som jamnar ut svingingane også i lønsvekst
og regulering av grunnbeløp.
I privat sektor eksisterer det rekneskapsreglar
som inneber at det berre er dei gjennomsnittlege pensjonsutgiftene
som blir dekka over driftsbudsjettet. Svingingane i forhold til
gjennomsnittet blir ført rett i balansen eller kapitalrekneskapen.
Med ein slik regel vil pensjonskostnader utover det normale gi likviditetsbelastning,
men blir ikkje ført som driftskostnad det aktuelle året.
Det fører til at ein pensjonspremie over gjennomsnittet
heller ikkje vil føre til eit eventuelt underskot på driftsbalansen.
Sjølv om dei kommunale rekneskapsreglane
blir endra, vil mange kommunar få problem med å få nok likviditet
til å dekkje pensjonspremien. Ein grunn til dette er at
kommunesektoren frå før har relativt stor gjeld.
Arbeidsgruppa meiner at samla netto gjeld i kommunar og fylkeskommunar
kan stipulerast til 70 mrd. kroner etter at staten har overteke
sjukehusa. Fleirtalet meiner derfor at staten må yte
sitt for at kommunesektoren skal ha likviditet til å handtere
svingingane i pensjonskostnadene.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner
at staten sitt bidrag kan skje gjennom ei låneordning eller
eit fond eller på andre måtar. Kommunesektoren
må få hjelp til å dekkje pensjonspremien i år
med høgare pensjonspremie enn gjennomsnittet. I år
med lågare premie enn gjennomsnittet må kommunesektoren
betale tilbake på lånet eller føre midlar
tilbake til fondet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dei framtidige store svingingane i pensjonspremien
kan føre til reduksjon i kommunale tenester. I rapporten
frå arbeidsgruppa heiter det mellom anna:
"Dersom kommuner/fylkeskommuner velger å ikke holde
denne bufferkapitalen, vil variasjonen i de årlige kostnadene
kunne slå ut i tjenestetilbudet. Det vil gjelde kommuner
og fylkeskommuner uten økonomisk handlefrihet, hvor økte
utgifter på ett område vil innebære reduserte
utgifter på andre områder."
(Kommunesektorens
pensjonsutgifter, Rapport fra en arbeidsgruppe med representanter
fra staten og kommunesektoren (H-2132), april 2002)
Fleirtalet viser til
at i 2002 er pensjonspremien blitt spesielt høg. Det er
fleire årsaker til dette: Pensjonspremiane er blitt undervurderte
dei seinare åra, låg avkastning i finansmarknadene
som gjer at bufferkapitalen i livselskapa og pensjonskassene er
på eit lågt nivå og må byggjast
opp igjen, og at lønsoppgjeret er blitt dyrare enn rekna
med. Kommunenes Sentralforbund meiner at ein i 2002 vil få ekstra
pensjonskostnader på 5,9 mrd. kroner. Av dette beløpet
utgjer 2,3 mrd. kroner auka skift i pensjonspremien på mellomlang sikt,
1,7 mrd. kroner som skuldast lønsvekst utover 4,5 pst.
og 1,9 mrd. kroner til ekstra bufferoppbygging.
Kommunar og fylkeskommunar er no i den situasjonen
at dei må redusere sterkt i velferdstilbodet for å dekkje
pensjonskostnadene sine. For fleirtalet er dette
uakseptabelt.
Fleirtalet meiner at staten må ta
ansvar for at desse kostnadene kan dekkjast utan reduksjon i tenestetilbodet
i kommunal sektor.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner
dette kan gjerast utanfor budsjettramma ved ei statleg låneordning
eller ei fondsordning. Desse medlemene understrekar
at dette ikkje fører til aktivitetsvekst som aukar presset
i norsk økonomi, men representerer ei normalisering til
det aktivitetsnivået som var føresett. I denne
samanhengen viser desse medlemene til Arbeidarpartiets
merknader og forslag i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden for
2002.
Desse medlemene viser til framstillinga
ovanfor og fremmar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa snarast
fremme forslag om ei statleg låneordning eller ei fondsordning
som gjer at kommunane kan dekkje pensjonspliktene sine. Formålet
med ei slik ordning er at kommunar og fylkeskommunar kan låne
midlar av staten eller trekkje på fondet når pensjonspremien
er over gjennomsnittet, men må betale tilbake eller inn
til fondet når pensjonspremien er under gjennomsnittet.
Det skal ikkje takast omsyn til kommunane og fylkeskommunane sin
bruk av ordninga når den økonomiske situasjonen
i kommunane blir vurdert i forhold til retten til å ta
opp andre lån i marknaden."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
ulike metoder for dekking av løpende og svingende pensjonsutgifter
og endrede regnskapsrutiner må utredes. Disse medlemmer vil
imidlertid ikke konkludere med hensyn til om dette er den riktige
løsningen på noen av problemene før utredningen
foreligger. Kommunesektoren har i utgangspunktet behov for økte
inntekter og ikke behov for mer låneopptak som ikke er
knyttet til nødvendige investeringer i tjenester. Disse
medlemmer viser til egne forslag om økning i rammene.
Disse medlemmer viser til at
pensjonskostnader er kommunesektorens ansvar, men staten har et
overordnet ansvar for å sikre kommunesektoren rammer som
gjør det mulig å tilby minst like gode pensjonsvilkår
som i statlig virksomhet.
Disse medlemmer mener pensjonskostnader skal
drøftes i de årlige konsultasjonene om statsbudsjettet
mellom staten og kommunesektoren, og at det skal gis full kompensasjon
for økte pensjonsutgifter som følger av statlig
initierte endringer i pensjonsregler.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at kommunane må setjast i stand til å dekkje sine
pensjonsforpliktingar gjennom ei betring i kommuneøkonomien. Denne
medlemen viser til Senterpartiets alternative budsjett og
til Senterpartiet sine prioriteringar ved handsaminga av Innst.
S. nr. 255 (2001-2002). Denne medlemen er kjend med
at det no er sendt ut forslag til nye reglar for føring
av kommunale rekneskap og at desse er meinte å gje meir forutsigbare
utgifter på driftsbudsjetta. Denne medlemen er
gjort kjend med at det så langt har kome mange negative
reaksjonar på høyringsutkastet. Denne medlemen ber
difor Regjeringa syte for at dei nye reglane blir slik utforma at
kommunane kan handtere dei. Denne medlemen meiner
at nye reglar krev fastsetjing av det langsiktige pensjonsnivået.
Regjeringa må derfor ta pensjonsutgifter inn som ein del
av berekningsgrunnlaget i kommunedeflatoren. Dette vil gje ein betre
samanheng mellom Finansdepartementet sine berekningar for utgiftsbehovet
i kommunesektoren og dei faktiske utgiftene.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremjar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa i samarbeid
med kommunesektoren å stipulere den gjennomsnittlege pensjonspremien
i 2003 og 2004 og fremme forslag i Revidert nasjonalbudsjett for
2003 og i Kommuneproposisjonen for 2004 om korleis det skal takast
omsyn til denne premien."
"Stortinget ber Regjeringa i den
forventa løns- og prisveksten for kommunesektoren ta omsyn
til andre forhold enn lønsveksten som har relevans for
pensjonskostnader i kommunesektoren. Følgjande forhold
må det leggjast vekt på:
– Auka pensjonskostnader
knytt til eit auka tal uføre.
– Auka pensjonskostnader knytt
til ein aukande del eldre arbeidstakarar og andre underliggjande demografiske
forhold.
– Statleg initierte endringar
i pensjonsreglane (samordningsreglane, utrekningsreglane i folketrygda og
i dei forventa tenestepensjonsordningane).
Stortinget ber Regjeringa også vurdere å ta
omsyn til eventuelle andre forhold som har noko å seie
for pensjonskostnadene i kommunesektoren."
"Stortinget ber Regjeringa i Revidert
nasjonalbudsjett for 2003 å fremme forslag om korleis auken
i dei gjennomsnittlege pensjonskostnadene kan løysast."
"Stortinget ber Regjeringa fremme
forslag om ei permanent ordning om korleis svingingane i pensjonspremiar
i kommunesektoren kan jamnast ut over tid."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til den foreslåtte
forskriftsendring som nå er på høring. Disse
medlemmer mener at dette forslaget fra Regjeringen innebærer
at unormale svingninger i pensjonskostnadene ikke vil påvirke
kommunenes tjenesteproduksjon, men skape stabile og forutsigbare
betingelser for sektoren. Disse medlemmer mener derfor
at Regjeringens forslag vil ha samme effekt i kroner og øre
for kommunene som i Arbeiderpartiets forslag. For kommunene blir
det nøyaktig det samme om de låner penger i Kommunalbanken
eller andre banker, slik Regjeringen foreslår, eller om
kommunen låner penger i statlige fond. Det ville kun være
en forskjell dersom forslaget skulle innebære en rentekompensasjon
eller annen subsidiering av vilkårene. Disse medlemmer vil
påpeke at en slik subsidiering ikke synes å være
inkludert i Arbeiderpartiets forslag. Dermed skiller forslaget seg ikke
fra Regjeringens forslag i annet enn at Arbeiderpartiets forslag
vil gi økt offentlig byråkrati.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
det kommunale ansvaret for sikring av pensjonsutbetalingene til
kommunalt ansatte, men påpeker videre at det er nødvendig å gjøre
noe med kostnadene på dette området.
Disse medlemmer mener at arbeidsgivere
i kommunal sektor må sikres reell frihet i valg av tjenestepensjonsleverandør,
slik at den frie konkurransen i pensjonsmarkedet sikres.
Disse medlemmer er positive til
en vurdering av hvorvidt statlige pålegg har påført
kommunesektoren økte utgifter.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at det er behov for å auke dei frie inntektene
til kommunane. Dette er avgjerande for å sikre nødvendig
kvalitet på dei offentlege tenestene og for å hindre
reduksjon i tenestetilbodet. Fleirtalet konstaterer
at det ikkje er samsvar mellom dei midlane som kommunesektoren får
til disposisjon, og dei oppgåvene som den same sektoren
skal løyse. Regjeringa må derfor etter fleirtalet sitt
syn straks utarbeide ein plan for korleis ubalansen kan rettast
opp. Fleirtalet fremmar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å innleie
drøftingar med kommunane om ein plan for å rette
opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Rammene
for og dei økonomiske konsekvensane av ein slik plan må leggjast
fram for Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett for 2003."
For å styrke det lokale
selvstyret er komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti svært positive til å øke
de frie inntektene til kommunene på bekostning av øremerking.
En forutsetning for at dette skal kunne realiseres er at Stortinget ikke
fatter vedtak som er i strid med denne målsetting. Disse
medlemmer vil vise til at det i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Fremskrittspartiet er enighet om å be Regjeringen komme
tilbake med en vurdering av rammene for kommunesektoren i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett for 2003 når prognosene for
skatteinntektene foreligger. Disse medlemmer vil
imidlertid påpeke at overføringene til kommunene
også må ligge innefor de rammer som er nasjonaløkonomisk
forsvarlig.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at
Stortinget har vedteke å stanse utbygginga av Melfjord-,
Bjøllåga- og Beiarnvassdraget. I den samanhengen
har Rødøy kommune søkt om statleg kompensasjon
på grunn av vern av Melfjordvassdraget.
Fleirtalet viser dessutan til
at søknaden blei vurdert i St.prp. nr. 24 (2001-2002) Om
endringar av løyvingar på statsbudsjettet for
2001 m.m. under Olje- og energidepartementet og utbygging, anlegg
og drift av Kristinfeltet. Regjeringa foreslo at søknaden
frå Rødøy kommune blei avslått.
Fleirtalet peiker på at
i Innst. S. nr. 68 (2001-2002) uttaler energi- og miljøkomiteen
følgjande:
"Komiteen viser til at det tidligere ble gitt økonomisk kompensasjon
til kommuner hvor vassdrag ble vernet. Stortinget har gjort vedtak
om å avvikle denne typen kompensasjonsordninger. Det ble
i 1997 etablert en overgangsordning som varte fram til 1999.
Komiteen
viser til at konsesjon for utbygging av Melfjord ble gitt i 1987.
Komiteen viser til at Rødøy kommune har kommet
i en spesiell situasjon etter at Melfjordutbyggingen ble stanset
i 2001. Etter at konsesjonen ble gitt i 1987 er det skapt store
forventninger både til inntekter, sysselsetting og næringsutvikling
i Rødøy kommune.
Komiteen viser
til at Statkraft SF og Nordland fylkeskommune vil motta kompensasjon
for manglende utbygging av Beiarn, Bjøllågå og
Melfjord.
Komiteen mener ut i fra rimelighetsbetraktninger
at Rødøy kommune bør motta kompensasjon
for manglende utbygging av Melfjord.
Komiteen vil
derfor be om at Regjeringen tar saken opp på nytt som et
særtilfelle innenfor ordningen med kompensasjon til kommuner
for ikke-utbygging. Komiteen forutsetter at en kompensasjon skal
ligge innenfor de økonomiske rammer som har vært
gjeldende for denne ordningen."
Fleirtalet har merka seg at Stortinget
har gjort følgjande vedtak i saka:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere saken om kompensasjon
til Rødøy kommune på nytt - og som et
særtilfelle innenfor ordningen med kompensasjon til kommuner
for ikke-utbygging. Det forutsettes at en kompensasjon skal ligge
innenfor de økonomiske rammer som har vært gjeldende
for denne ordningen." (jf. Innst. S. nr. 68 (2001-2002))
Fleirtalet konstaterer at Regjeringa
avviser å gi Rødøy kommune kompensasjon
(jf. St.prp. nr. 63 (2001-2002)).
Fleirtalet viser til Innst. S.
nr. 255 (2001-2002) der eit fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre, uttaler følgjande:
"Flertallet finner det kritikkverdig at Regjeringen ikke
har fulgt opp Stortingets enstemmige merknader og vedtak vedrørende
kompensasjon til Rødøy kommune.
Flertallet
forventer at Regjeringen følger opp Stortingets enstemmige
vedtak i statsbudsjettet for 2003 og gir Rødøy
kommune kompensasjon for ikke-utbygging."
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
konstaterer at det i St.prp. nr. 1 (2002-2003) ikkje er foreslått
kompensasjon til Rødøy kommune - trass i samrøystes
merknader og vedtak i Stortinget. Dette fleirtalet viser
til ovanståande framstilling og ber Regjeringa snarast å fremme
sak for Stortinget med forslag om kompensasjon til Rødøy kommune.
Dette fleirtalet fremmar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa snarast
fremme forslag om kompensasjon til Rødøy kommune
for ikkje-utbygging av Melfjordvassdraget. Det blir lagt til grunn
at kompensasjonen skal liggje innanfor dei økonomiske rammer
som har vore gjeldande for denne ordninga."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at kompensasjon
til kommuner i forbindelse med vern eller ikke-utbygging av vassdrag
er et budsjettmessig spørsmål, og at forslag om
eventuell kompensasjon til Rødøy også krever
forslag til inndekning.
Disse medlemmer vil imidlertid
vise til at denne problemstilling ikke bare gjelder Rødøy,
men også Grane, Vevelstad, Hægebostad og Brønnøy,
kommuner som under regjeringen Stoltenberg fikk avslag på sine søknader
om kompensasjon for ikke-utbygging av vassdrag, men har fremmet
saken på nytt. Disse medlemmer har forståelse
for at manglende kompensasjon til disse kommuner, sett i lys av
at andre kommuner i lignende situasjon har fått kompensasjon, kan
oppleves som forskjellsbehandling. Disse medlemmer mener
imidlertid at denne problemstillingen burde vært rettet
opp av regjeringen Stoltenberg, og at det av budsjettmessige årsaker
ikke er mulig å løse i 2003-budsjettet.
Komiteen er oppmerksom
på at kommunener som mister regionaltilskuddet på bakgrunn
av at de ikke lenger fyller vilkårene får en betydelig
reduksjon i inntekten. Komiteen mener derfor det
er viktig å vurdere tiltak som kan ivareta dette inntektstapet
både på kort og lang sikt, og viser i den forbindelse
til at Regjeringen fra og med 2003 har lagt inn en gradvis nedtrapping
av tilskuddet over 5 år for de kommuner hvor befolkningstallet
overstiger 3 000 innbyggere. De kommuner som mister regionaltilskuddet
som følge av at skatteinntektene overstiger 110 pst. av
landsgjennomsnittet vil Regjeringen vurdere i forbindelse med skjønnstildelingen. Komiteen mener
at disse tiltakene vil være verdifulle, men ønsker
en vurdering av eventuelle andre tiltak som kan være enda
mer treffsikre for kommuner i denne situasjonen. Komiteen ber
derfor Regjeringen legge fram en proveny-nøytral modell
som er folketallsbasert når det gjelder nedtrappingen av
regionaltilskuddet, når folketallet overskrider 3 000 innbyggere,
i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2004.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det er gjort store endringar
i inntektssystemet sidan 1997. Når ordningar som skulle
dempe dei største verknadene av omfordelinga no vert fjerna,
kan dette få utilsikta følgjer. Ikkje minst kan
nedtrappinga av tapskompensasjonen frå og med 2002 verke
særleg negativt.
På denne bakgrunn fremjar fleirtalet følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa i kommuneproposisjonen for
2004 vise omfordelinga mellom kommunar som har skjedd som fylgje
av endringar i inntektssystemet frå 1997 til og med vedteke
budsjett for 2003."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merket seg brev av 4. november 2002
fra finansminister Foss om at kommunesektorens skatteinntekter for
2002 vil bli 1 mrd. kroner lavere enn lagt til grunn i Revidert
budsjett for 2002, og at årets skatteinngang kan komme
til å påvirke neste års skatteanslag. Flertallet vil
påpeke at denne informasjonen kommer på et tidspunkt
hvor kommuner og fylkeskommuner er i en vanskelig økonomisk
situasjon. Flertallet vil også peke på at
Regjeringen ikke viderefører merskatteveksten på 1
mrd. kroner i 2002 til 2003. I St.prp. nr. 1 (2002-2003) Kommunal-
og regionaldepartementet står det:
"Reduksjonen i de frie inntektene har hovedsakelig sammenheng
med at merskatteveksten på 1 mrd. kroner i 2002 ikke videreføres
i 2003."
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at sett i sammenheng med økende arbeidsledighet
og redusert skatteinngang, vil det i sum bety at kommunene også etter forliket
har fått redusert sine inntekter noe i forhold til forutsetningene
da budsjettet ble lagt fram.
Dette flertallet forutsetter
derfor at Regjeringen følger opp saken i nysalderinga av
budsjettet for 2002.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til rapport fra KS i Vestfold og flere av Vestfoldordførerene
om en mer rettferdig symmetrisk modell for inntektsutjevning. Dagens
skjevfordelende inntektsutjenvingssystem sammen med at kommuneskatteandelen
av inntektene øker bidrar til å øke forskjellene
mellom fattige og rike kommuner. Særlig rammer dette en
del av byene som sliter med store utfordringer, lave inntekter og
store investeringsutgifter.
Disse medlemmer vil derfor be
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av en mer
symmetrisk inntektsutjevning i forbindelse med kommuneproposisjonen.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive merknader
og forslag om særleg ressurskrevjande brukarar i Innst.
S. nr. 253 (2001-2002), kap. 1, 6 og 11.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
spesielt funnet rom for ekstra tilskudd til særlig ressurskrevende
brukere av kommunale tjenester. Dette er mennesker som er helt avhengig av
døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert
personale. Disse medlemmer vil øremerke
866 mill. kroner ekstra til denne gruppen utover det som ligger
i skjønnstilskuddet til særlig ressurskrevende
brukere og viser til forslag i kommuneøkonomien for 2003
om en statlig toppfinansiering av alle kommunale utgifter over 600
000 pr. bruker.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag til
toppfinansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere, som
er planlagt iverksatt fra 2004.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til framlegg frå Senterpartiet i Innst. S. nr. 253 (2001-2002)
om å etablere ei statleg toppfinansiering for særleg
ressurskrevjande brukarar. Denne medlemen vil påpeike
at det er viktig, særleg for små kommunar, å få på plass
ei slik forutsigbar og stabil finansieringsordning. Omsorg for tunge
brukarar er kostnadskrevjande og kan leggje beslag på ein
ikkje ubetydeleg del av ressursane i ein kommune. Det er uverdig
og uakseptabelt at denne gruppa brukarar blir salderingspost på kommunale
budsjett. Denne medlemen vil peike på at
Regjeringa ikkje følgjer opp tidlegare stortingsvedtak
om å etablere ei slik ordning frå 1. januar 2003.
Tvert imot er inngangsbilletten for å bli vurdert heva
frå kostnader over 600 000 kroner i dagens ordning til
700 000 kroner.
Denne medlemen fremjar forslag
om å auke skjønnspotten med 600 mill. kroner for
2003.
Denne medlemen vil og peike på målsettinga om å få unge
funksjonshemma ut av sjuke- og aldersinstitusjonar og set av 30
mill. kroner til dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det på lik linje med andre områder
som er kommunesektorens ansvar, er behov for at det blir rapportert
i kommuneproposisjonen om pris, tilgjengelighet og kvalitet på kollektivtrafikken
i fylkeskommunene. Transporttjenesten for funksjonshemmede er en
viktig del av dette. Flertallet ber Regjeringen legge
opp til en slik årlig rapportering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslagene fra Zimmer-utvalget og ber om at det blir mulig for
kommuner å innføre eiendomsskatt på eiendommer
i hele kommunen. Det virker helt urimelig på innbyggere
i en kommune når kommunen kun krever eiendomsskatt av noen
av innbyggeren all den til alle mottar det samme tilbud om brøyting,
veibygging og veibelysning all den tid kommunale tjenester betales
kostpris for. Utvides skattegrunnlaget ville det være mulig å senke
skatten for svært mange innbyggere og på den måte
sikre et mer rettferdig skattelegging.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, påpeker det store behovet for å sikre
krisesentrene en tilfredsstillende og forutsigbar finansiering,
slik at tilbudet kan samsvare med det reelle behovet for beskyttelse
og hjelp, både når det gjelder omfang og kvalitet.
Flertallet viser til at krisesentrene
står ovenfor store utfordringer når det gjelder å etablere
bedre hjelpetiltak for voldsutsatte barn og ta hånd om
et økende antall voldsutsatte kvinner fra etniske minoriteter. Flertallet mener
en ny kostnadsmodell må ta høyde for en nødvendig
kompetanseutvikling, og at krisesentrene kan utvikles til også å nå de
voldsutsatte kvinnene som krisesentrene ikke når i dag.
Flertallethar
merket seg at det pågår et arbeid i departementet
om innlemmelse av tilskudd i inntektssystemet fra 2004, hvor også de
statlige tilskuddene til krisesentrene er en del av innlemmelsen.
Uavhengig av finansieringsmodell er det en forutsetning at finansieringen
sikrer at krisesentrene ikke blir rammet av nedskjæringer.
Flertallet mener at det i kommuneproposisjonen for
2004 må legges fram en helhetlig finansieringsplan for
landets krisesentre.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i kommuneproposisjonen
for 2004 legge fram forslag til statens finansiering og kommunesektorens
medfinansiering av landets krisesentre, slik at tilbudet kan samsvare
med det reelle behovet for beskyttelse og hjelp, både når
det gjelder omfang og kvalitet."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at dette temaet er behandlet
i Innst. S. nr. 40 (2002-2003) den 2. desember 2002 og vil vise
til merknader der.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at Norge har en unik
mulighet og et særskilt internasjonalt ansvar for å nå målene
om en bærekraftig utvikling. I Rio ble man enige om den
såkalte Agenda 21. Hvert enkelt land skulle følge
opp med nasjonal politikk for bærekraftig utvikling og
konkretisere hvordan man skulle tenke globalt og handle lokalt.
Norske regjeringer siden 1992 sviktet totalt i oppfølgningen.
Regjeringen har lovet at Norges Nasjonale Agenda 21
skal framlegges samtidig med Nasjonalbudsjettet for 2004. 13 år
etter Rio skal altså Norge ha sin Nasjonal Agenda 21 på plass.
Regjeringen har et spesielt ansvar for å gjøre
arbeidet med å lage agendaen bredt og inkluderende, og
ikke la det bli et interdepartementalt pliktløp inn i nærmeste
arkivskuff. Arbeidet må organiseres som en bred og omfattende
samfunnskontrakt. Disse medlemmer viser til finansinnstillinga
der disse partier styrker dette arbeidet med 10 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
mange kommuner har lagt ned en betydelig innsats i arbeidet med
den lokale oppfølginga av Lokal Agenda 21. Det er behov for å styrke
både det regionale og det lokale arbeidet med omlegging
av produksjons- og forbruksmønster. Nasjonal Agenda 21
skal bygge videre på LA21-arbeidet i kommunene. Dette arbeidet
risikerer nå å stoppe opp på grunn av
svak kommuneøkonomi.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sitt forslag under Miljøverndepartementets budsjett
om å opprette et investeringsprogram for Lokal Agenda 21-arbeid
på 100 mill. kroner (ny post 65) som skal administreres
av Miljøverndepartementet. Disse medlemmer viser til
at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett har foreslått
at denne posten finansiert som et spleiselag mellom Kommunal- og
regionaldepartementet (20 mill. kroner fra kap. 571), Miljødepartementet
(kap. 1400 post 65) og fra Olje- og energidepartementet (kap. 1825
post 65, 60 mill. kroner).
Disse medlemmer viser for øvrig
til merknader og forslag i finansinnstillingen.