Til Odelstinget.
Av den grunn at Ot.prp. nr. 99 (1992-1993) ikkje vart handsama av det førre Storting, og lovproposisjonar som ikkje er handsama ferdig ei ein valperiode, må fremjast på ny, legg Kulturdepartementet i Ot.prp. nr. 29 på ny fram forslag om endringar i kringkastingslova.
Det vert fremja forslag til permanente reglar om sanksjonar ved brot på kringkastingslova, m.a. ved brot på reglane om reklame og sponsing i kringkasting. Ein føreset at forslaga vert innarbeidde som endringar i kringkastingslova av 4. desember 1992 nr. 127 og skal avløysa mellombels lov av 2. april 1993.
Den mellombelse lova av 2. april 1993 seier at selskap som gong på gong bryt reglane kan bli nekta å sende reklame i ein periode på ein dag eller meir, og at den som driv anlegg for kringkasting eller nærkringkasting har plikt til å stansa sending for selskap som ikkje har konsesjon. Lova inneheld også ei presisering av at konsesjonen, ved mange og grove brot på reglane, kan inndragast for alltid eller for ein tidsavgrensa periode.
Sanksjonssystemet vart monaleg betra ved den mellombelse lova. Den byggjer på eit treledda system med åtvaring først, deretter høve til å leggje ned forbod mot å sende reklame i ein periode på ein dag eller meir ved fleire brot. Ved endå fleire og grove brot på reklamelovgjevinga, eller ved å la vere å etterkoma slikt forbod om å sende reklame, kan selskapet missa konsesjonen. Inndraginga kan gjerast tidsavgrensa.
Regjeringa varsla allereie i proposisjonen om den mellombelse lova at ein ville koma attende med framlegg til permanente reglar. Det vart m.a. streka under at det var trong for å sjå på føresetnadene for å innføra økonomiske sanksjonsmiddel i form av administrativt fastsette gebyr ved brot på reglane eller liknande.
I samband med arbeidet med denne proposisjonen har departementet lagt fram ulike alternative sanksjonar, men finn ikkje å kunna fremja forslag om slike sanksjonar. Det er fordi det er reist tvil om slike sanksjonar samsvarar med føresegnene i Grunnlova § 96 om at ikkje nokon skal straffast utan ved dom. Det einaste alternativet som ikkje vil skapa tvil i høve til Grunnlova, førelegg om gebyr for lovbrot, (sjå Ot.prp. nr. 89 (1992-1993) side 16) vil etter departementet si meining vere ei ineffektiv ordning som ein av den grunn ikkje vil gå inn for.
Lovforslaget avgrensar seg difor til at føresegnene om sanksjon i den mellombelse lova skal halda fram. For å få til eit effektivt og fleksibelt system vert det gjort framlegg om somme endringar i høve til føresegnene i den mellombelse lova. Det gjeld t.d. at fleire av sanksjonsmidla skal gjelda generelt, og det er da gjort ein del redaksjonelle endringar i høve til ordlyden i den mellombelse lova.
Straffeføresegnene i kringkastingslova av 4. desember 1992 gjeld ikkje ved brot på føresegnene om reklame, sponsing m.v. i kap. 3 i lova. Også slike lovbrot kan vere av alvorleg karakter. Departementet finn difor grunn til å utvida verkeområda for straffeføresegna til også å femna om kap. 3. Brot på den nogjeldande lova om kabelsendingar kan sanksjonerast med straff. Ved å ta med denne lova i den nye kringkastingslova av 4. desember 1992 vart straffesanksjonen ved ein inkurie ikkje teken med. Departementet føreslår difor at straffeføresegna også skal omfatta kap. 4.
Aktuelle administrative verkemiddel mot lovbrot - åtvaring
Departementet peikar på at det etter alt å dømma kan vere naturleg å gjeva åtvaring t.d. første gongen eit kringkastingsselskap bryt føresegnene i medhald av kringkastingslova. Dette vil kunne vere ein tilstrekkjeleg reaksjon, kanskje særleg dersom lovbrotet er lite graverande.
Departementet gjev likevel uttrykk for at det ikkje er grunn til å stilla krav om at det må vere gjeve åtvaring i eitkvart tilfelle, før andre sanksjonsmiddel kan nyttast.
Slik lova no er, har det vore mogleg for Statens Medieforvaltning å gjeva åtvaring, men dette har ikkje gått fram av lova. Departementet meiner at føresetnaden for å gjeva åtvaring bør gå fram av lova, ikkje minst av di dette vil verka opplysande.
Tvangsmulkt
I høyringsnotatet som vart sendt ut som ein lekk i førebuingane til lovproposisjonen, var det teke inn eit forslag om tvangsmulkt som et mogleg alternativt sanksjonsmiddel.
I høyringsrunden har m.a. Justisdepartementet gjeve uttrykk for at dei er tvilande til den ordninga med tvangsmulkt som det vert gjort framlegg om. Justisdepartementet syner til føresegna i Grunnlova § 96 som set forbod mot straff utan etter dom. Kulturdepartementet har lagt vesentleg vekt på dei innvendingane Justisdepartementet har mot den ordninga med tvangsmulkt som det no er gjort framlegg om, og har kome til at ein ikkje vil tilrå innføring av tvangsmulkt ved brot på kringkastingslovgjevinga.
I høyringsnotatet bad departementet også om ei vurdering av ei ordning med gebyr til statskassa ved brot på føresegnene om reklame i kringkasting og sponsing av kringkastingsprogram. Dette var tenkt å vere eit mogleg alternativ til ordninga med tvangsmulkt. Det vart presisert i høyringsnotatet at gebyr for brot på lova berre skulle kunna påleggjast i dei tilfella der det er konstatert brot på lova sine føresegner om reklame. Justisdepartementet reiser også her innvendingar og stiller spørsmålsteikn ved om forslaget er i samsvar med Grunnlova § 96.
Justisdepartementet kjem inn på at idømming av slike gebyr vil vere akseptabelt i høve til EU si sanksjonsordning når det gjeld konkurranseretten, men at ein ikkje utan vidare kan leggja til grunn at reine interne sanksjonssystem vil bli vurdert på same måte i høve til Grunnlova § 96 som overnasjonale ordningar.
På bakgrunn av den tvilen som kom til uttrykk m.a. frå Justisdepartementet når det galdt dei prinsipielle sidene ved ordninga, kom ein til at ein ikkje ville gå vidare med framlegget om gebyr for brot på lova. Kulturdepartementet har særleg lagt vekt på at det vil vere uheldig om det vil rå uvisse om ordninga strir mot Grunnlova.
Førelegg om gebyr for lovbrot
Som ei fylgje av dei prinsipielle innvendingane mot framlegga om tvangsmulkt og gebyr for lovbrot, utarbeidde Kulturdepartementet eit nytt høyringsforslag der ein gjekk inn for at dei to alternative ordningane skulle avløysast av ei ordning med førelegg om gebyr for lovbrot. Hovudskilnaden er at eit utskreve førelegg om gebyr for lovbrot ikkje utan vidare vil vere tvangsgrunnlag for utlegg. Kringkastingsselskapet vil ha høve til å vedta førelegget innan ein fastsett frist på minimum tre veker. Eit vedteke førelegg er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom den som bryt lova ikkje vedtek førelegget, kan Statens Medieforvaltning gå til rettssak på same måte som i sivilprosessen. Ein dom som fastset plikt til å betale gebyr for lovbrot vil på vanleg måte vere tvangsgrunnlag for utlegg.
Både Riksadvokaten og Regjeringsadvokaten hadde innvendingar mot forslaget. Regjeringsadvokaten peikar m.a. på at ordninga vil kunne bli lite effektiv.
På grunnlag av innvendingane som kom har Kulturdepartementet kome til ikkje å ville fremja forslag om økonomiske sanksjonar ved brot på reklamereglane.
Tidsavgrensa forbod mot å sende reklame
Det blir gjort framlegg om å føra vidare det løyvet som er gjeve i den mellombelse lova til å forby eit kringkastingsselskap å sende reklame i ein periode. Departementet meiner at forbod mot å sende reklame for ein kortare periode vil vere eit effektivt sanksjonsmiddel.
Eit slik forbod har vore vurdert i høve til prinsippa om ytringsfridom i Grunnlova § 100. Ein reknar med at ei forbodsordning som her er skissert, ikkje vil vere i strid med det vernet som kan finnast for den typen kommersiell ytring som reklame er. Sanksjonen vil ikkje påverka andre sendingar til kringkastingsselskapet utan at selskapet sjølv av økonomiske eller andre grunnar finn å måtte stogga sendingane i den perioden forbodet varer.
Forbodet kan brukast som ein sanksjon mot brot på reglar om reklame og mot brot på reglane om sponsing av kringkastingsprogram. Departementet gjer merksam på at forbod mot å sende reklame er ein streng reaksjonsform, og dersom lovbrotet verkar tilfeldig, bør forbod ikkje nedleggjast.
Departementet seier vidare at det er vanleg å gjeva ei åtvaring først før ein legg ned forbod mot å sende reklame. Forbodet mot å sende reklame skal gjerast tidsavgrensa, og lengda på forbodet må stå i høve til den økonomiske vinninga selskapet har skaffa seg ved å bryta reglane.
Inndraging av konsesjon
Departementet føreslår at det går fram av sjølve lovteksta at konsesjon som er gjeven i medhald av §§ 2-1 eller 2-2, kan inndragast ved mange og grove brot på lova eller vedtak som er fatta i medhald av lova. Eit slikt sanksjonsmiddel vil retta seg mot vesentlege brot på dei føresegnene som gjeld for kringkastings- eller nærkringkastingsselskap. Departementet legg til at inndraging vanlegvis først vil vere aktuelt, etter at åtvaringar eller andre sanksjonsmiddel har vore nytta, utan at regelbrota er stansa.
Departementet finn likevel ikkje grunn til å setta som endeleg vilkår at andre sanksjonsformer først til fånyttes er prøvde.
Tiltak til gjennomføring av forbod mot å sende reklame
Som ein lekk i tiltaka til gjennomføring av forbod mot å sende reklame vart høyringsinstansane bedne om å uttala seg om utsiktene til fysisk gjennomføring av forbod mot å sende reklame. Departementet nemnde det kunne vere ein utveg å påleggje kringkastingsselskapa å gjennomføra tiltak som kan fjerne reklameinnslaga ved utsending over eter eller ved vidaresending i kabelnett. Departementet konstaterer likevel at det ligg føre store tekniske vanskar knytte til bruk av anlegg for koding av reklameinnslag og for å stansa koda innslag. Departementet finn difor ikkje grunnlag for å lovfesta ei ordning som er tufta på slike prinsipp.
Plikt for signaldistributørar om ikkje å kringkaste sending frå nokon som manglar konsesjon
Det vert gjort framlegg om å påleggja signaldistributørar om ikkje å kringkaste eller vidaresende kringkasting frå nokon som ikkje har fått konsesjon etter § 2-1, eller frå selskap som har fått inndrege konsesjonen for ein periode eller mogleg for alltid (jf. nytt tredje ledd i § 2-2).
Departementet føreset at aktuelle signaldistributørar får melding frå Nærkringkastingsnemnda om vedtak om inndraging av konsesjon. Signaldistributøren pliktar, når han har fått kunnskap om at konsesjonen er inndregen, å stansa kringkastinga. Det vert gjort framlegg om at fullmakt til å fastsetja sanksjonar i lova skal leggjast til Nærkringkastingsnemnda. Departementet gjev uttrykk for at det er viktig at same organ i utgangspunktet handsamar alle typar sanksjonar.
Somme former for brot på føresegnene som gjeld innhaldet i reklamesendingane, vert kontrollerte og handheva av andre forvaltingsorgan enn Statens Medieforvaltning. Dette gjeld t.d. Forbrukarombodet sitt tilsyn med føresegnene om innhaldet i reklamesendingar i kringkasting. Også slike brot fell innanfor verkeområdet til føresegnene om sanksjonar ved brot på reklamereglane som skal handhevast av Statens Medieforvaltning. Nemnda føreset å leggja til grunn dei vedtaka som er fatta av t.d. Forbrukarombodet med omsyn til spørsmålet om brot på reklamereglane har funne stad. Departementet meiner likevel at nemnda på sjølvstendig grunnlag vil måtte vurdere om brot skal gjeva grunnlag for sanksjon og dessutan avgjera sanksjonsforma og fastsetje innhaldet i sanksjonen.
Vedtak om sanksjon kan klagast over til departementet.
Administrative og økonomiske konsekvensar
Det går fram av proposisjonen at lovframlegget ikkje vil føra til administrative eller økonomiske konsekvensar av noko omfang.
Komiteen viser til at kringkastingsreklame er regulert i lov av 22. desember 1990 nr. 77 om reklame i kringkasting og videre til midlertidig lov av 2. april 1993 om sanksjoner ved brudd på lov om reklame i kringkasting m.v.
Flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, er enig i at det er av avgjørende verdi å ha et sanksjonssystem som gjør at kringkastingsselskapene følger det regelverket for kringkastingsreklame som er vedtatt. Ut fra den allmenne respekten for lovverket og de hensyn som ligger bak dette, er det for det første viktig at reglene kan håndheves. For det andre er det vesentlig i et rettssamfunn at det hersker like konkurransevilkår for alle reklamefinansierte kringkastingsselskap i Norge. En situasjon der et kringkastingsselskap kan bryte reglene uten reelle følger, kan ikke aksepteres. For det tredje vil Norge gjennom ratifikasjon av Europarådets konvensjon om fjernsyn over landegrensene og EØS-avtalen, forplikte seg til å sørge for at kringkastingssendinger fra norsk territorium følger visse reklameregler. Dette gjelder bl.a. reklamemengde i forhold til sendetid pr. dag og pr. time, og det gjelder plassering av reklameinnslag i forhold til ordinære kringkastingsprogram.
Flertalet viser til at sanksjonssystemet ble forbedret ved den midlertidige loven av 2. april 1993 nr. 37. Det har likevel vært behov for å vurdere utsiktene for å innføre økonomiske sanksjonsmidler i form av administrativt fastsatte gebyrer ved brudd på reglene.
Flertallet viser til at det er behov for et mer effektivt sanksjonssystem fordi dagens administrative sanksjonsmidler har vist seg ha begrenset preventiv effekt. Økonomiske sanksjonsmidler kan være et godt tillegg til de tiltak som inngår i den midlertidige loven.
Det vil i de fleste tilfeller være aktuelt med en advarsel først, og det antas at dette vil være tilstrekkelig. Ved flere eller alvorlige regelbrudd vil det være behov for å reagere raskt både av preventive hensyn og for å stanse regelbrudd umiddelbart. Sanksjonsmidler kan i slike tilfeller benyttes uten at advarsel først er gitt.
Det er viktig at Statens Medieforvaltning har en bredde i sanksjonsmulighetene, alt etter lovbruddets art. Innføring av overtredelsesgebyr vil kunne fylle det tomrom man i dag har mellom advarsel på den ene siden, og reklamenekt på den andre.
Flertallet mener derfor at innføring av overtredelsesgebyr vil være hensiktsmessig for å etablere et effektivt og rettferdig sanksjonssystem. Flertallet legger videre vekt å at dette kan virke fleksibelt i forhold til lovbruddets art. Flertallet vil imidlertid understreke at dette ikke må innebære at holdningen til bruk av reklamenekt som sanksjonsmiddel blir forandret sett i forhold til gjeldende praksis. Overtredelsesgebyr skal nyttes som reaksjonsform for mindre lovbrudd som innenfor dagens system ikke blir sanksjonert med reklamenekt.
Flertallet mener at et slikt gebyr i gitte situasjoner kan gis uten advarsel.
Det er viktig å håndheve sanksjonene etter lovbruddets art. Størrelsen på gebyret blir fastsatt i hvert enkelt tilfelle, og skal være større enn den økonomiske vinning ved lovovertredelsen. Ved gjentatte overtredelser trappes det videre opp til et nivå som gir selskapet betydelige økonomiske tap.
Det foreslås videre et tidsavgrenset forbud mot å sende reklame. Dette vil være mer lempelig enn f.eks. tidsavgrenset inndragning av konsesjonen, og rammer kun de kommersielle innslag. Ved å håndheve dette er det også mulig å stoppe spekulasjon i brudd på reklamereglene for å oppnå konkurransefortrinn.
Ved flere eller ved grove regelbrudd vil det være nødvendig å innføre reklamenekt/overtredelsesgebyr uten først å måtte gi advarsel. Ved ytterligere gjentatte grove overtredelser kan Statens Medieforvaltning inndra konsesjonen helt eller tidsavgrenset.
Flertallet vil derfor foreslå følgende:
« Ny § 10-3 skal lyde:
§ 10-3 Overtredelsesgebyr.
Statens Medieforvaltning kan ved overtredelse av lovens kapittel 3 eller forskrift gitt i medhold av kapittel 3 ilegge overtredelsesgebyr til staten beregnet etter nærmere regler fastsatt av Kongen.
Overtredelsesgebyr pålegges den som etter § 2-1 har eller er gitt rett til å drive vedkommende kringkasting eller nærkringkasting. Kongen kan gi regler om forhøyet gebyr ved gjentatt overtredelse. Statens Medieforvaltning kan i særlige tilfeller frafalle ilagt overtredelsesgebyr.
Ilagt overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragraf, herunder om inndrivelse og om betalingsfrist. Det kan fastsettes at det skal betales renter av ilagt overtredelsesgebyr.
Ny § 10-4 første ledd skal lyde:
|
§ 10-4 |
Tidsavgrenset forbud mot å sende reklame, inndragning av konsesjon m.v. |
Når bestemmelsene i kapittel 3 eller forskrift gitt i medhold av kapittel 3 gjentatt eller grovt er overtrådt av noen som handler på vegne at et kringkastingsselskap, kan Statens Medieforvaltning forby selskapet å sende reklame i en tidsavgrenset periode.
Ny § 10-4 tredje ledd:
Kongen kan gi nærmere regler om vedtak om forbud mot å sende reklame og inndragning av konsesjon, herunder om opplysningsplikt for kringkastingsselskap.
Nåværende § 10-2 blir § 10-5. »
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti:
« Ny § 10-4 annet ledd:
Ved gjentatte eller grove overtredelser av denne lov eller bestemmelse eller vilkår fastsatt i medhold av loven foretatt av noen som har handlet på vegne av person eller foretak som er gitt konsesjon i medhold av §§ 2-1 eller 2-2, kan Statens medieforvaltning inndra konsesjonen. Inndragningen kan gjøres tidsavgrenset. »
Komiteen vil understreke at signaldistributørene har plikt til å treffe tiltak som er nødvendige for å gjennomføre vedtak om forbud mot sending av reklame.
Medlemene frå Høgre, Hallgrim Berg og Kjellaug Nakkim, viser til merknaden frå Høgre då sanksjonsreglane var til mellombels handsaming i Stortinget i 1993, og at ein då streka under det prinsipielt uheldige i sanksjonar som betyr inngrep i sendingar. Høgre gjekk difor inn for eit nytt sanksjonselement mellom (1) åtvaring og (2) forbod mot å sende reklame.
Desse medlemene vil støtte ei ordning med økonomiske sanksjonar for mishald av reklamereglane som er enkel å praktisere og følgjer objektive kriteria.
Ved gjentatte brot på reglane meiner desse medlemene at det er ei høveleg reaksjonsform at selskapet misser retten til å sende reklame i ein periode og viser til at det berre på ein eller to dagar kan oppstå vesentlege økonomiske tap for selskapet gjennom reduserte inntekter og tillitssvikt i marknaden.
Desse medlemene viser til fråsegnene frå Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag om det prinsipielt tvilsame ved å nytte konsesjonsinndraging som sanksjonsmiddel. Desse medlemene er samde i dette og går ut frå at inndraging av konsesjon er nærmast utenkjeleg og berre må nyttast i heilt spesielle tilhøve.
Desse medlemene vil i samsvar med dette gjera framlegg om å endre § 10-4 annet ledd slik at konsesjonsinndraging berre kan nyttast « ved ytterligere gjentatte grove brudd ».
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har gått imot at mengden av reklame i kringkastingsselskap skal lovreguleres. Dette medlem anser markedet for å være den beste regulator også på dette området. For stor reklameandel vil ramme seeroppslutningen, og dermed også gjøre det mindre interessant å annonsere i en slik kanal.
Dette medlem mener Norge bør arbeide for en liberalisering av EØS-direktivet om fjernsynsvirksomhet av 3. oktober 1989, som bl.a. regulerer reklame og sponsing.
Dette medlem innser at den loven som stortingsflertallet har vedtatt må håndheves. Derfor er det nødvendig med sanksjonsregler. Det må imidlertid legges til grunn for disse reglene at retten til å sende reklame er en viktig del av ytringsfriheten. Reklameforbud vil være et inngrep i ytringsfriheten, og må derfor avvises. Det bør isteden kunne fastsettes gebyrer eller idømmes bøter ved gjentatte brudd på bestemmelsene. Dette medlem viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i Innst.O.nr.64 (1992-1993), og gjentar sitt forslag derfra:
« § 2 Sanksjoner skal lyde:
Ved brudd på reglene nevnt i § 1 kan Statens Medieforvaltning gi selskapet advarsel.
Ved gjentatte brudd på reglene nevnt i § 1 kan Statens Medieforvaltning fastsette et gebyr til staten. Gebyret fastsettes slik at det tilsvarer selskapets gevinst ved å bryte reglene nevnt i § 1.
Ved ytterligere gjentatte brudd på reglene kan det idømmes bøter. »
Forslag fra Høyre:
Forslag 1
§ 10-4 annet ledd skal lyde:
Ved ytterligere gjentatte grove brudd av denne lov eller bestemmelse eller vilkår fastsatt i medhold av loven foretatt av noen som har handlet på vegne av person eller foretak som er gitt konsesjon i medhold av §§ 2-1 eller 2-2, kan Statens Medieforvaltning inndra konsesjonen. Inndragningen kan gjøres tidsavgrenset.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
§ 2 Sanksjoner skal lyde:
Ved brudd på reglene nevnt i § 1 kan Statens Medieforvaltning gi selskapet advarsel.
Ved gjentatte brudd på reglene nevnt i § 1 kan Statens Medieforvaltning fastsette et gebyr til staten. Gebyret fastsettes slik at det tilsvarer selskapets gevinst ved å bryte reglene nevnt i § 1.
Ved ytterligere gjentatte brudd på reglene kan det idømmes bøter.
Komiteen har elles ingen merknader og rår Odelstinget til å gjere fylgjande
vedtak til lov
om endringar i lov av 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting.
I.
I lov av 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting gjøres følgende endringer:
§ 2-2 nytt tredje ledd skal lyde:
Den som driver anlegg for kringkasting eller videresending av kringkasting skal ikke kringkaste eller videresende kringkasting fra noen som ikke har konsesjon.
§ 10-1 første ledd bokstav a) skal lyde:
overtrer bestemmelser i kapitlene 2, 3, 4, §§ 8-1 og 8-2, eller forskrift gitt med hjemmel i disse bestemmelser.
Ny § 10-2 skal lyde:
§ 10-2. Advarsel
Når denne lov eller bestemmelse eller vilkår fastsatt i medhold av loven er overtrådt av noen som har handlet på vegne av person eller foretak som er gitt konsesjon i medhold av §§ 2-1 eller 2-2, kan Nærkringkastingsnemnda gi advarsel.
Ny § 10-3 skal lyde:
§ 10-3. Overtredelsesgebyr.
Statens Medieforvaltning kan ved overtredelse av lovens kapittel 3 eller forskrift gitt i medhold av kapittel 3 ilegge overtredelsesgebyr til staten beregnet etter nærmere regler fastsatt av Kongen.
Overtredelsesgebyr pålegges den som etter § 2-1 har eller er gitt rett til å drive vedkommende kringkasting eller nærkringkasting. Kongen kan gi regler om forhøyet gebyr ved gjentatt overtredelse. Statens Medieforvaltning kan i særlige tilfeller frafalle ilagt overtredelsesgebyr.
Ilagt overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragraf, herunder om inndrivelse og om betalingsfrist. Det kan fastsettes at det skal betales renter av ilagt overtredelsesgebyr.
Ny § 10-4 skal lyde:
§ 10-4. Tidsavgrenset forbud mot å sende reklame, inndragning av konsesjon m.v.
Når bestemmelse i kapittel 3 eller forskrift gitt i medhold av kapittel 3 er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et kringkastingsselskap, kan Statens Medieforvaltning forby selskapet å sende reklame i en tidsavgrenset periode.
Ved gjentatte eller grove overtredelser av denne lov eller bestemmelse eller vilkår fastsatt i medhold av loven foretatt av noen som har handlet på vegne av person eller foretak som er gitt konsesjon i medhold av §§ 2-1 eller 2-2, kan Statens Medieforvaltning inndra konsesjonen. Inndragningen kan gjøres tidsavgrenset.
Kongen kan gi nærmere regler om vedtak om forbud mot å sende reklame og inndragning av konsesjon, herunder om opplysningsplikt for kringkastingsselskap.
Nåværende § 10-2 blir § 10-5.
II.
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Fra den tid loven trer i kraft, oppheves midlertidig lov av 2. april 1993 nr. 37 om sanksjoner ved brudd på lov om reklame i kringkasting.
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 28. april 1994.
|
| Grethe G. Fossum, |
Arne Haukvik, |
Eli Sollied Øveraas, |
| leiar. |
ordførar. |
sekretær. |