2.1 Endringer i produktansvarsloven
Etter lov om produktansvar gjelder en obligatorisk forsikringsordning for produsenter av legemidler, den såkalte Legemiddelforsikringen. Tegning av forsikring skjer gjennom tvunget medlemskap i Legemiddelansvarsforeningen. Offentlig kontroll ivaretas ved at forsikringsselskap, forsikringsordning og polisevilkår må godkjennes av Kongen.
Etter tilleggsavtalen blir tredje skadeforsikringsdirektiv en del av EØS-avtalen. Et hovedprinsipp i direktivet er at det bare er forsikringsselskapets hjemland som kan foreta godkjenning av virksomheten, og at denne godkjenningen gjelder innenfor hele EØS-området. Det skal ikke lenger være adgang til å kreve forhåndsgodkjenning av selskapenes forsikringsvilkår, men selskapene kan pålegges en meddelelsesplikt.
Departementet foreslår at forsikringsgivere med hovedsete i en EØS-stat unntas fra det generelle kravet i produktansvarsloven om at forsikringsselskaper som tilbyr legemiddelforsikring skal godkjennes av norske myndigheter. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget. Det foreslås videre å oppheve forhåndsgodkjenning av polisevilkår for alle forsikringsselskaper, og i stedet stille krav om meddelelse av forsikringsvilkårene. I forhold til utenlandske forsikringsgivere med sete utenfor EØS-området, vil det fortsatt gjelde norsk konsesjonsplikt. Her vil det kunne kreves at polisevilkårene meddeles før konsesjon gis, slik at vilkårene kan reguleres nærmere i konsesjonsvilkårene.
Alle produsenter og importører av legemidler som blir omsatt i Norge, plikter å tegne medlemskap i Legemiddelansvarsforeningen. I november 1993 ble importøransvaret opphevet for import fra stater som har ratifisert EØS-avtalen og Luganokonvensjonen. Ansvaret påligger i stedet produsenten direkte, og en utenlandsk produsent får plikt til å være medlem av foreningen. Etter denne lovendringen har Legemiddelansvarsforeningen uttrykt frykt for at den norske legemiddelforsikringsordningen kunne bli uthulet. Departementet foreslår at grossister som omsetter legemidler i Norge pålegges et ansvar for den premien til foreningen som produsenten skulle ha betalt i de tilfellene der produsenten ikke er medlem av foreningen, dvs. et subsidiært ansvar for premietilskuddet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget.
Etter produktansvarsloven § 3-9 skal utenlandske produsenter som omsetter legemidler i Norge ha en representant i Norge som Legemiddelansvarsforeningen kan holde seg til. Det antas at behovet for en slik representasjon nå blir mindre, og departementet foreslår derfor at produsenter som hører hjemme i EØS-området skal unntas fra representasjonskravet. En opprettholdelse av kravet vil kunne reise tvil om bestemmelsen er i samsvar med ikke-diskrimineringsprinsippet i EØS-avtalen.
Forslagene vil ikke få vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.
Komiteens merknader
Komiteen vil generelt understreke betydningen av at produksjon og omsetning av legemidler er underlagt offentlig kontroll og oppfølging. Videre er det, etter komiteens mening, viktig å sikre og forbedre det vern som forsikringsordningene på dette området representerer.
Komiteen finner grunn til å understreke behovet for å sikre den norske legemiddelforsikringsordningen. Komiteen støtter forslaget om å pålegge grossister som omsetter legemidler i Norge et subsidiært ansvar for premien til Legemiddelansvarsforeningen, og mener at dette er en forbedring av det gjeldende regelverk.
Da reguleringene på dette området omfattes av EØS-avtalen, er komiteens flertall, alle unntatt Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, innforstått med behovet for å foreta endringer i det gjeldende regelverk. EØS-avtalen medfører at forsikringsselskaper innen EØS-området, inkludert de som tilbyr legemiddelforsikring, skal godkjennes i det land hvor selskapets hovedsete ligger. Flertallet støtter departementets forslag om å pålegge disse selskapene en plikt til å meddele sine forsikringsvilkår til norske myndigheter før de får anvendelse. Flertallet har merket seg Kredittilsynets støtte til dette forslaget, og finner det på dette grunnlag riktig å gjøre meddelelsesordningen gjeldende også for utenlandske forsikringsgivere med hovedsete utenfor EØS-området. Flertallet vil presisere at man for de sistnevnte forsikringsgiverne fortsatt vil ha konsesjonsplikt, og at norske myndigheter dermed har muligheter til å stille vilkår for selskapenes virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til disse partiers merknader i Innst.S.nr.177 (1993-1994) (St.prp. nr. 40) og til at disse partier gikk mot norsk medlemskap i EØS og mot tilleggsavtalen, EØS-II.
Disse medlemmer viser til at tilsynsmyndigheten skal ligge i selskapets hjemland, noe som innebærer at det ikke lenger er norske myndigheter som har tilsyn med all forsikringsvirksomhet som foregår i Norge. Disse medlemmer viser videre til at det kun er forsikringsselskapets hjemland som kan foreta godkjenning av virksomheten. Disse medlemmer mener dette er uheldig, og at det vil innebære en svekking av gjeldende lovverk. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under pkt. 1.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå mot forslaget om endring av produktansvarslovens § 3-4 tredje ledd.
Disse medlemmer mener det er uheldig å fjerne plikten for utenlandske legemiddelprodusenter, som er hjemmehørende i EØS-området, til å ha en representant i Norge. Disse medlemmer vil derfor gå mot forslaget om endring av produktansvarslovens § 3-9 annet ledd.
2.2 Endringer i yrkesskadeforsikringsloven
Etter tredje skadeforsikringsdirektiv skal det bli fri adgang til å tilby yrkesskadeforsikring over grensene innen EØS-området. Forsikringsselskapene kan imidlertid pålegges å være medlem av Yrkesskadeforsikringsforeningen som i dag er basert på frivillig grunnlag.
Etter yrkesskadeforsikringsloven § 4 skal yrkesskadeforsikring tegnes enten i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Forsikringsgivere og vilkår må godkjennes av Kongen. Godkjenningsordningen er i stor grad lagt opp som en meddelelsesplikt.
Etter tredje skadeforsikringsdirektiv skal det innføres hjemlandskontroll med forsikringsgivere og man kan ikke lenger forhåndskontrollere forsikringsvilkår. På samme måte som for legemiddelforsikring foreslår departementet at forsikringsgivere med hovedsete i en annen EØS-stat unntas fra godkjenningskravet i yrkesskadeforsikringsloven. Det foreslås videre å erstatte dagens godkjenningsordning for forsikringsvilkårene med en plikt for samtlige selskaper til å meddele disse før de anvendes. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget.
Et grunnleggende prinsipp i yrkesskadeforsikringsloven er at alle arbeidsgivere har forsikringsplikt. Også skader som konstateres hos arbeidsgiver som ikke har tegnet forsikring dekkes. Som en følge av endringen i § 4 må angivelsen av hvilke selskaper som skal være ansvarlig for uforsikret skade i § 7 også endres. Plikten kan ikke lenger knyttes til forsikringsytere som er godkjent av norske myndigheter, men vil gjelde alle forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven. Det er ikke kommet innvendinger til forslaget under høringen.
Landsorganisasjonen i Norge går inn for at solidaransvaret i § 7 også bør omfatte tilfeller der forsikringsvilkårene ikke er i samsvar med de krav som stilles i loven. Departementet mener det vil være vanskelig å gjennomføre en slik endring uten å ha vurdert ansvarets innhold og foreningens rolle i en bredere sammenheng. Departementet vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet.
Departementet foreslår videre å lovfeste plikten til å være medlem i Yrkesskadeforsikringsforeningen, samt å innføre et krav om at alle forsikringsgivere som vil tegne yrkesskadeforsikring etter yrkesskadeforsikringsloven må tilby sine tjenester på norsk. Høringsinstansene støtter departementets forslag. Det foreslås krav om at forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet må foreligge på norsk, samtidig som forsikringsgiverne plikter å motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning på norsk.
LO har tatt til orde for at oppgjøret etter yrkesskadeforsikringsloven alltid skal foretas i norske kroner. Ved forskrift til forsikringsavtaleloven er det gitt regler om hvilken valuta en forsikringsgivers forpliktelse skal innfris i. Hovedregelen er at forsikringen skal innfris i valutaen til den stat der risikoen består. For yrkesskadeforsikring vil dette innebære at oppgjør må foretas i norske kroner. Det foreslås en tilføyelse i yrkesskadeforsikringsloven § 4 om at arbeidstakeren alltid kan kreve at erstatningen utbetales i norske kroner.
Forslagene vil ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at lovendringen fører til en styrking av Yrkesskadeforsikringsforeningen, ved at medlemskap i denne lovfestes som en plikt.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, stiller seg i utgangspunktet positiv til den utvidede adgangen til å tegne yrkesskadeforsikringer i Norge som EØS-avtalen medfører. Forutsatt de forpliktelser som er knyttet til å overholde særskilte nasjonale bestemmelser, representerer denne endringen en utvidelse av tilbudet for norske forsikringstakere.
Flertallet vil likevel understreke de forutsetninger som knytter seg til dette forslaget. Innføringen av en plikt for samtlige forsikringsselskaper til å meddele sine forsikringsvilkår for yrkesskadeforsikring før de anvendes, samt krav om at vilkår og korrespondanse skal være på norsk, er av vesentlig betydning. Det er også, etter flertallets mening, viktig at arbeidstakerne har krav på forsikringsoppgjør i norske kroner, dersom dette er ønskelig.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under pkt. 1 og pkt. 2.
Disse medlemmer går på dette grunnlag mot forslaget til endring av yrkesskadeforsikringslovens § 4 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er uenig i forslaget om pliktig medlemskap i Yrkesskadeforsikringsforeningen. En slik forening med tvangsmedlemskap vil øke omkostningene og hemme konkurransen til forskringstakernes ugunst.
Solidaransvaret må alle som yter yrkesskadeforsikring gjøres kjent med, og disse medlemmer er enig i at et eventuelt utløst solidaransvar fordeles etter premieinntekter for yrkesskadeforsikringen siste år. Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til nytt fjerde ledd i yrkesskadeforsikringsloven § 4.
2.3 Endringer i forsikringsavtaleloven
Etter forsikringsavtaleloven § 2-1 skal selskapet, i forbindelse med tegning av en forsikring, legge forholdene til rette for at forsikringstakeren kan vurdere tilbudet. Tredje skadeforsikringsdirektiv fastsetter at hvis forsikringstakeren er en fysisk person, skal forsikringsselskapet gi bestemte opplysninger før forsikringsavtalen inngås. Opplysningsplikten knytter seg til lovvalgsregler og klageadgang, og omfatter opplysninger av en annen karakter enn det som i dag er regulert i forsikringsavtaleloven. Departementet foreslår at direktivets regler innarbeides ved et tillegg til § 2-1. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget. Det foreslås at plikten til å opplyse om lovvalg og klageadgang ikke begrenses til fysiske personer, men gjøres gjeldende overfor alle forsikringstakere.
Direktivet gir videre regler om forsikringsselskapets opplysningsplikt før avtalen inngås når forsikring tilbys etter reglene om fri etableringsrett og fri utveksling av tjenesteytelser. Departementet foreslår å beholde opplysningspliktreglene i forskrifts form, og vil innarbeide de nødvendige endringer i gjeldende forskrifter.
Forsikringsavtaleloven § 11-1 gir regler om hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med tegning av personforsikringsavtaler. § 11-3 regulerer forsikringsselskapets informasjonsplikt i forsikringstiden. Direktivet gir detaljerte bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis før det inngås avtale om livsforsikring og under livsforsikringsavtalens løpetid. Opplysningene skal som hovedregel gis på språket i den medlemsstat hvor forpliktelsen består, altså på norsk. Departementet foreslår enkelte endringer i forsikringsavtaleloven § 11-1 om informasjon i forbindelse med tegning av personforsikringsavtaler i overensstemmelse med direktivet. Endringene innebærer en presisering og supplering av den opplysningsplikten selskapene har i dag. Departementet foreslår at man tar inn de mest sentrale reglene i loven, mens de mer detaljerte reglene fastsettes i forskrift.
Hovedregelen om krav til skriftlighet vil ha mange unntak og en uttømmende regulering vil bli uforholdsmessig lang. Departementet foreslår derfor at regulering av språk og skriftlighetskrav bør foretas i forskrift. Når det gjelder reglenes materielle innhold uttaler Forbrukernes forsikringskontor bl.a. at forsikringsselskapene bør opplyse om gjenkjøpsverdien allerede ved avtaleinngåelsen, og at gjenkjøpsverdien bør fremgå av forsikringsbeviset. Departementet mener at forsikringsbeviset bør forbeholdes opplysninger om de mest grunnleggende betingelser, og foreslår derfor ingen endring her. Departementet har heller ikke funnet det nødvendig å endre reglene om informasjon i forsikringstiden.
Som følge av EØS-avtalen er det gitt to forskriftshjemler i forsikringsavtaleloven, § 1-4 for skadeforsikring og § 10-4 for personforsikring. Forskriftshjemlene er begrenset ved at de bare kan benyttes på enkelte nærmere angitte saklige områder. Departementet mener at dette er uhensiktsmessig, og går inn for å erstatte de oppregnede saksområdene med en generell adgang til å gi utfyllende forskrifter til del A og B i forsikringsavtaleloven. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget.
Komiteens merknader
Komiteen vil understreke viktigheten av at forsikringstakere på best mulig måte blir gjort kjent med de rettigheter og forpliktelser som avtaleforholdet innebærer. Når forsikringsavtaler inngås over landegrensene, er det etter komiteens mening enda større grunn til å presisere dette regelverket. Komiteen vil på dette grunnlag gi sin støtte til de presiseringer og suppleringer av forsikringsselskapenes opplysningsplikt som forslaget innebærer.
Komiteen vil spesielt understreke betydningen av at man i lovteksten tar inn en forskriftshjemmel der språk- og skriftlighetskrav fremgår.
2.4 Endringer i naturskadeforsikringsloven
Etter naturskadeforsikringsloven omfatter forsikring av ting mot brannskade også naturskade. For de selskaper som erstatter naturskade etter § 1 gjelder et obligatorisk medlemskap i en felles skadepool. Ordningen innebærer at forsikringstakere som er bosatt i deler av landet hvor det sjelden er naturskader, betaler en større premie enn det som hadde vært fastsatt etter alminnelige risikovurderinger.
Utgangspunktet i dag er at det er forbudt å formidle forsikring til et selskap som ikke har konsesjon til å drive i Norge. Kongen kan gjøre unntak for forsikringer i tilknytning til næringsvirksomhet.
EØS-avtalen åpner for at utenlandske selskaper kan drive forsikringsvirksomhet uten konsesjon fra vertslandets myndigheter. Dette kan skape kontrollproblemer i noen tilfeller. Selv om selskapene kan pålegges å være medlem av Naturskadepoolen, har man i realiteten ikke mulighet til å kontrollere at plikten overholdes.
Dersom brannforsikring tegnes i et selskap som ikke er medlem av Naturskadepoolen, kan selskapet beregne en premie etter den foreliggende risiko. I deler av landet hvor det sjeldent forekommer naturskader kan man derfor oppnå store besparelser ved slik forsikring. Etter det departementet kjenner til skjer det i økende grad at norske foretak tegner brannskadeforsikring i utlandet. Departementet peker på at dette gir norske forsikringsselskap dårligere konkurransevilkår enn utenlandske, og foreslår at alle forsikringsselskaper som erstatter naturskade på ting i Norge, skal ha plikt til å være medlemmer av Naturskadepoolen uten hensyn til hvor selskapet har sitt hovedsete. Departementet går dessuten inn for å pålegge de norske forsikringstakerne som inngår avtale om brannforsikring med et selskap som ikke er medlem av poolen, å betale en avgift til denne. Avgiften skal tilsvare den premien på naturskade som forsikringstakeren ville ha betalt til selskapet hvis selskapet hadde vært medlem av poolen. Naturskadepoolen skal kreve inn avgiften og føre kontroll med at den betales. De forsikringstakere som inngår avtale om brannskadeforsikring med et selskap som ikke er medlem, må selv melde fra til Naturskadepoolen om dette. Brudd på opplysningsplikten foreslås straffesanksjonert med bøter.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til departementets forslag om å presisere et krav til medlemskap i Naturskadepoolen. Svært få høringsinstanser har hatt kommentarer til forslaget om å innføre avgiftsplikt.
Etter forslag fra Forsikringsforbundet vil departementet ta opp spørsmålet om hvorvidt det er mulig å pålegge forsikringsmeglerne en rapporteringsplikt over hvilke forsikringer som er meglet til utenlandske selskaper overfor Naturskadepoolen. Departementet foreslår dessuten at det presiseres uttrykkelig i lovens § 5 at naturskadeforsikringsloven ikke kan fravikes selv om et annet lands lov ellers kan regulere forsikringsforholdet.
Lovendringene vil ikke gi nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Den subsidiære avgiftsplikten vil innebære en merkostnad for enkelte forsikringstakere. Innføring av avgiftsplikt vil medføre økte oppgaver for Naturskadepoolen, men departementet antar at oppgavene vil kunne ivaretas uten tilføring av ressurser av betydning.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har merket seg at norske foretak i økende grad tegner brannskadeforsikring i utenlandske selskaper som ikke er medlemmer av Naturskadepoolen. Flertallet er også kjent med at EØS-avtalen øker behovet for et forsterket regelverk på dette området.
Naturskadepoolen er, etter flertallets mening, av avgjørende betydning for å sikre erstatning av naturskader, og flertallet viser til at poolen har en utjevningsfunksjon som både sikrer erstatning for naturskader og fordeler utgiftene ved dette på alle forsikringstakerne.
En lovfestet plikt til medlemskap i Naturskadepoolen sikrer, etter flertallets mening, ordningen på en tilfredsstillende måte. Ved at norske forsikringstakere som inngår avtale om brannforsikring på ting i Norge med et selskap som ikke er medlem av Naturskadepoolen, pålegges å betale avgift til ordningen, styrkes ordningen i forhold til dagens situasjon.
Flertallet ser det som en fordel om forsikringsmeglerne kan pålegges en plikt til å rapportere hvilke brannforsikringer som er meglet til utenlandske selskaper som ikke er medlem av poolen. Flertallet har merket seg at departementet vil følge opp dette forslaget.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i at det må tilstrebes å gi norske forsikringsselskap like gode rammevilkår som utenlandske selskap som nå kan konkurrere på det samme markedet. Det kan best gjøres ved å oppheve ordningen med en tvungen lovregulert skadepool, som de skadeforsikringsselskapene som erstatter naturskader i dag er nødt til å være medlemmer av.
Dette medlem mener også at det er urimelig å tvinge personer som tegner brannskadeforsikring til samtidig å betale for en naturskadeforsikring som mange ikke har noen interesse av. Naturskadeforsikring bør være en frivillig ordning som forsikringstakerne kan tegne på samme måten som andre typer forsikringer der selskapene tilbyr sine betingelser i et fritt konkurransesystem og med priser basert på markedsanalyser og vurderinger av risiko. Dette medlem foreslår derfor at lov om naturskadeforsikring av 16. juni 1989 oppheves. Som en konsekvens av dette vil dette medlem stemme imot de foreslåtte utvidelsene av ordningen, inkludert den foreslåtte avgiften for forsikringstakere som tegner forsikring i selskap som ikke er medlem av poolen.
Dette medlem vil således stemme imot forslaget til endring av naturskadeforsikringsloven, jf. lovutkastet pkt. 5.
2.5 Endringer i lov om lovvalg i forsikring
En avtale om tegning av livsforsikring står som hovedregel under lovgivningen i det land der forpliktelsen består, mens en avtale om tegning av andre forsikringer står under lovgivningen i det land der risikoen består. Ved visse typer transportforsikring er det adgang til å avtale at et hvilket som helst lands lovgivning skal legges til grunn, og større næringsdrivende har også for andre typer forsikring en videre adgang til fritt lovvalg. Adgangen til å avtale at et hvilket som helst lands lovgivning skal regulere forsikringsforholdet, er utvidet etter tredje skadeforsikringsdirektiv. En rett til fritt lovvalg skal nå gjelde ved forsikring av alle de risikoer som er omhandlet i første skadeforsikringsdirektiv, artikkel 5, bokstav d. I tillegg til visse former for transportvirksomhet og visse former for kreditt- og kausjonsvirksomhet i ervervsmessig øyemed, gjelder dette ulike former for skade på fast eiendom og alminnelig ansvarsforsikring, forutsatt at det er et stort foretak som er forsikringstaker.
Departementet foreslår at lovvalgsloven endres i samsvar med direktivets krav. Etter direktivet er fritt lovvalg for store foretak begrenset til visse forsikringsklasser. Etter lovvalgsloven er det adgang for store foretak til å foreta et fritt lovvalg for alle forsikringsavtaler som faller inn under forsikringsavtaleloven del A som omfatter noen flere klasser enn direktivet, bl.a. ansvar for motorvogn, rettshjelp og assistanse. Det er også enkelte andre ulikheter, men forskjellen mellom direktivets minimumskrav og gjeldende norsk rett er såpass liten at departementet ut fra lovtekniske hensyn foreslår å legge seg på direktivets minimumskrav når det gjelder hvilke forsikringsklasser som skal omfattes av det frie lovvalg. Regelen om utvidet adgang til lovvalg for visse typer skadeforsikringer foreslås tatt inn i en egen § 9 a.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget. Forslaget vil ikke få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteens merknader
Komiteen har merket seg at det er liten forskjell på direktivets minimumskrav og gjeldende norsk rett. Komiteen har lagt vekt på at ingen høringsinstanser har hatt innvendinger, og slutter seg til at man legger seg på direktivets minimumskrav.