Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet mv.
Det vises til brev 1. juni 1994.
Spørsmål 1:
« I hvilken grad mener derpartementet det foreslåtte krav til solvensmargin vil ha praktiske konsekvenser, f.eks. ved en styrking av forsikringsselskapenes soliditet? Ser departementet noen sammenheng mellom dette krav og den foreslåtte oppmykning av reglene om kapitalforvaltning? »
Svar:
Finansdepartementet viser her til St.prp. nr. 40 (1993-1994) (gjengitt under punkt 2.1.4 i Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) hvor det er uttalt:
|
« Etter nærmere gjennomgang av spørsmålet er Finansdepartementet etter samråd med Kredittilsynet kommet til at de norske kravene ikke nødvendigvis i alle tilfeller sikrer at norske forsikringsselskap oppfyller EØS-forpliktelsene. For å kunne dokumentere og sikre at norske forsikringselskaper også oppfyller EØS-forpliktelsene, er en etter en fornyet behandling kommet til at det bør bli innført et tilleggskrav som eksplisitt sier at minste solvensmargin må være oppfylt. » |
Det fremgår av dette at det vil kunne være situasjoner hvor innføringen av tilleggskravet til solvensmargin vil medføre krav om større « buffere » enn hva som vil følge direkte av kravene til kapitaldekning.
Departementet finner samtidig grunn til å presisere at det i proposisjonen ikke legges opp til en generell oppmykning av bestemmelsene om kapitalforvaltning. Departementet vil nevne at en nylig har innført regler om organisering av forsikringsselskapers valutavirksomhet og om valutaposisjonsgrenser for deres kapitalforvaltning, jf. forskrift 31. mai 1994 om endring av forskrift 8. september 1989 nr. 930 om kapitalforvaltning. De nye reglene er et ledd i gjennomføring av EØS-avtalen og har som formål å redusere forsikringsselskapets valutarisiko. Forskriften stiller bl.a. krav om at et selskaps netto finansielle tilgodehavende i en valuta til enhver tid minst skal motsvare 80 % av forsikringstekniske avsetninger i samme valuta. Som det framgår av avsnitt 2.2.3. i proposisjonen, stiller EU-direktivene minstekrav til kapitalforvaltningen. Ved utarbeidelsen av nye forskrifter som regulerer kapitalforvaltningen vil det være naturlig å vurdere om det bør stilles krav utover minstekravene.
Både kapitaldekningskrav, solvensmarginkrav og begrensninger i forsikringsselskapenes kapitalforvaltning har til formål å underbygge stabiliteten i forsikringsnæringen ved at kapitaldeknings- og solvensmarginkrav bidrar til å sikre selskapenes evne til å møte risiko, mens kapitalforvaltningsreglene bidrar til å begrense selskapenes avkastningsrisiko.
Spørsmål 2:
« Hvilken effekt mener departementet de foreslåtte endringer i reglene om kapitalforvaltning vil ha, f.eks. i forholdet mellom sikkerhet og avkastning på forsikringstagernes midler. »
Svar:
Ved utarbeidelsen av nye forskrifter som regulerer kapitalforvaltningen vil departementet legge vekt på at disse gjennom risikospredning skal bidra til å redusere selskapenes avkastningsrisiko. Departementet legger generelt ikke opp til en økt adgang for selskapene til å ta risiko ved kapitalforvaltningen enn hva som er tilfellet under gjeldende bestemmelser. Det vises for øvrig til svar på spørsmål 1 ovenfor.
Spørsmål 3:
« I hvilken grad kan en forsikringstager nekte overdragelse av forsikringsportefølje etter henholdsvis den gjeldende og den foreslåtte lov? Vil forslaget i så måte bety noen endring av forsikringstagernes rettigheter? »
Svar:
Når ikke annet er fastsatt i lov eller forskrift, må det etter gjeldende rett antas at den enkelte forsikringstaker kan nekte overdragelse av sin konktrakt med mindre annet er avtalt med selskapet. Ved overdragelse som nevnt i forsikringsvirksomhetsloven § 10-3 (avvikling) og § 11-10 (offentlig administrasjon av selskapet) må minst 1/5 av forsikringstakerne reise innsigelse mot overdragelsen for å hindre denne.
Etter tredje skadeforsikringsdirektiv art. 12 nr. 6 og 53 nr. 6 og tredje livsforsikringsdirektiv art. 11 nr. 6 og 49 nr. 6, kan overdragelse av forsikringsbestand « gjøres gjeldende overfor forsikringstakerne ». Departementet forstår dette slik at forsikringstakerne ikke har adgang til å nekte å akseptere overdragelsen på annen måte enn at han har rett til å si opp kontrakten. Slike overdragelser vil på den annen side være underlagt en konsesjonsordning. Departementet legger til grunn at en ved spørsmålet om å gi konsesjon skal vurdere om overdragelsen er forsvarlig ut fra hensynet til forsikringstakerne.
Departementet vil for øvrig understreke at direktivenes virkeområde er begrenset til å gjelde overdragelse av forsikringsportefølje tegnet etter EØS-avtalens regler om etableringsadgang eller etter reglene om adgang til å yte tjenester, og overdragelse fra filial eller agentur av forsikringsselskap med hovedsete i tredjeland. Direktivene regulerer ikke overdragelse mellom norske forsikringsselskaper når risikoen består i Norge.
Spørsmål 4:
« Mener departementet at de foreslåtte endringer i reglene om forhåndsgodkjennelse av premier mv. vil ivareta forsikringstagernes interesser i samme grad som gjeldende regler? »
Svar:
Departementet foreslår i lovproposisjonen at forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 annet ledd om adgangen til å fastsette regler om forhåndsgodkjenning av premier for livs- og pensjonsforsikring oppheves. Samtidig foreslås det at Kongen kan gi nærmere regler om et livsforsikringselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlaget for livs- og pensjonsforsikring og om hvilke forhold meldingen skal omfatte.
De materielle krav som forsikringsvirksomhetsloven stiller i § 7-6 første ledd til et forsikringselskaps premiefastsettelse foreslås ikke endret. Et forsikringsselskap skal fortsatt benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Videre skal premiene være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. Kredittilsynet skal føre kontroll med at de premier som benyttes er i samsvar med disse prinsipper. Det fremgår av § 7-6 siste ledd at Kongen (delegert til Finansdepartementet) har myndighet til å forby bruk av premier som departementet finner er ubetryggende eller urimelige. Departementet har lagt til grunn at tredje livsforsikringsdirektiv ikke er til hinder for at det gis meldepliktsregler som er nødvendig for vanlig utøvelse av tilsyn med selskapene. For å ivareta sikkerhetsmessige og fordelingsmessige forhold knyttet til et forsikringselskaps premiefastsettelse og for å kunne føre kontroll med at vilkårene i § 7-6 er oppfylt, antar departementet at det vil være tilstrekkelig at det gis meldepliktsregler om det tekniske beregningsgrunnlaget for livs- og pensjonsforsikring. Det er videre grunn til å anta at en opphevelse av ordningen med forhåndsgodkjennelse av premier mv. i noen grad vil kunne føre til økt konkurranse i forsikringsmarkedet. Det vises i denne forbindelse til at det i Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) er uttalt at « ordningen med forhåndsgodkjennelse i livsforsikring sannsynligvis (har) vært en konkurransebegrensende faktor ». Forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat som tilbyr forsikringer her i riket vil ikke være underlagt regler om forhåndskontroll av forsikringspremier mv. i sitt hjemland.