Arbeidsmiljølovens virkeområde
Komiteen mener at arbeidsmiljøloven så langt som mulig skal være en lov for arbeidslivet som regulerer arbeidervern og arbeidsmiljø for flest mulig arbeidstakergrupper. Komiteen viser til at dette også var intensjonene ved Regjeringens fremleggelse av Ot.prp. nr. 3 (1975-1976) . Det har skjedd store endringer på arbeidsmarkedet siden den tid, bl.a. gjennom løsere tilknytningsformer mellom arbeidstakerne og bedriftene, oppsplitting av selskaper, oppdragsvirksomhet og hjemmearbeid som følge av den teknologiske utvikling og endring i ledelses- og bedriftstankegang.
Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Kristelig Folkeparti, mener imidlertid at arbeidsmiljølovens § 2 nr. 7 gir den nødvendige fleksibilitet til at Kongen kan bestemme om, og i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende for arbeid i arbeidstakers hjem.
Flertallet mener at nåværende lover som regulerer industrielt hjemmearbeid, arbeidsvilkår for hushjelper og arbeidstiden i bakerier, med fordel kan oppheves, og at disse områder reguleres innenfor arbeidsmiljølovens virkeområde.
Flertallet har merket seg de synspunkter som partene i arbeidslivet har fremført, spesielt hva angår nåværende hushjelplov, og de forhold som denne loven regulerer. Det oppfattes slik at de innvendinger som er kommet spesielt dreier seg om tilgjengelighet av informasjon om lovverket. Dette mener imidlertid flertallet best ivaretas ved at bestemmelsene for de forskjellige yrkesgrupper samles under ett lovverk.
Med disse merknader slutter derfor flertallet seg til de endringer som er foreslått av Regjeringen i § 2 nr. 6 nytt andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Høyre viser til oversendelsesforslag fremsatt av Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre under Finansdebatten 1993, hvor « det henstilles til Regjeringen å vurdere sysselsettingspotensialet ved økt tjenesteproduksjon i private hjem, der det utarbeides forenklede regler for ansettelse, som også gir yrkesutøveren sosiale rettigheter ».
Disse medlemmer viser videre til departementets forslag om å oppheve hushjelploven og det arbeid som er satt i gang med sikte på å utforme regler som omfatter praktikanter, og andre som utfører omsorgs- og tilsynsoppgaver i privat arbeidsgivers hjem.
Disse medlemmer mener det vil være behov for et forenklet regelverk når det gjelder arbeid i private hjem. Dette gjelder i særlig grad deltidsarbeid over et begrenset antall timer pr. uke. Disse medlemmer vil be departementet komme tilbake til Stortinget med forslag til lovhjemmel for et slikt forenklet regelverk.
Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår en utvidelse av lovens § 3 nr. 2 bokstav g), slik at alle arbeidsmarkedstiltak skal omfattes av loven, og sier seg enig i dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at sjøfarten er unntatt fra arbeidsmiljøloven. På bakgrunn av de mange episoder og ulykker som har oppstått, bl.a. med bakgrunn i dårlig arbeidsmiljø mener disse medlemmer at det bør vurderes å gjøre deler av arbeidsmiljøloven gjeldende også for sjøfarten.
Flertallet ber Regjeringen om at man kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte etter en slik gjennomgang.
Arbeidsmiljølovens arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrep
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg den senere tids utvikling på arbeidsmarkedet, som har gjort det stadig vanskeligere å anvende lovens tradisjonelle arbeidstakerbegrep. Dette skyldes bl.a. utviklingen med kontraktørvirksomhet, engasjementsstillinger, prosjektansettelser, og flere andre former for alternativer til ordinære ansettelser. Flertallet har merket seg Arbeidsmiljølovutvalgets synspunkter på disse spørsmål, hvor det blir pekt på at den som faktisk utfører arbeidsytelsen bør gå inn under arbeidstakerbegrepet i lovens bestemmelser, selv om denne påberoper seg annen benevnelse.
Flertallet er enig i dette, og vil særlig peke på at anvendelse av kontraktørvirksomhet som er i strid med intensjonene i arbeidsmiljøloven, i slike sammenhenger har ført til omgåelse av lovens bestemmelser, og til undergraving av andre lover og regler i arbeidslivet. Slik kontraktørvirksomhet medfører bl.a. at tidligere arbeidsgiver slipper å betale arbeidsgiveravgift, sykelønn, feriepenger og yrkesskadeforsikring. Også lærlingeordningen blir tilsidesatt ved bruk av kontraktører, noe som er betenkelig med hensyn til den fremtidige rekruttering innenfor en rekke yrkesgrupper. Flertallet er enig i at det er svært uheldig, og en omgåelse av lovens intensjoner, når arbeidstakerne blir oppsagt for senere å bli engasjert som kontraktører i de samme arbeidsoperasjoner de utførte som ansatte.
Flertallet har merket seg at lovens reelle rekkevidde kan begrenses vesentlig ved at driften av en virksomhet splittes opp i en rekke selskaper. F.eks. kan driften av et hotell splittes opp i et resepsjonsaksjeselskap, kjøkkenaksjeselskap, innkjøpsaksjeselskap, sengeavsnittsaksjeselskap, restaurantaksjeselskap etc., med de uheldige konsekvenser dette kan få for lovens vern av arbeidstakeren.
Flertallet er kjent med at departementet har nedsatt et partssammensatt utvalg som skal utrede disse spørsmål.
Flertallet vil på denne bakgrunn også understreke behovet for en presisering og tilstramming av lovens arbeidstakerbegrep.
Flertallet ber departementet på bakgrunn av disse merknader snarlig å fremme forslag til lovendringer i tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil advare mot den tilsynelatende forvirring som knytter seg til begrepet « kontraktør ». Disse medlemmer vil understreke at man som regel i slike tilfeller har å gjøre med en selvstendig næringsdrivende. Disse medlemmer finner en politisk retorikk som tar sikte på å fremstille selvstendig næringsdrivende som « kontraktører » som urimelig og meningsløs. Disse medlemmer vil likevel understreke at det er en konkret vurdering av forholdet mellom oppdragstaker og oppdragsgiver som er avgjørende for hvorvidt man har å gjøre med en selvstendig næringsdrivende eller en arbeidstaker. Hvilken benevnelse en oppdragstaker og en oppdragsgiver i et gitt tilfelle selv har valgt å bruke, er ikke uten videre avgjørende.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det allerede nå er nødvendig med en formell utvidelse og klargjøring av arbeidstakerbegrepet. Personer som i det vesentlige arbeider for samme oppdragsgiver er etter dette medlems oppfatning å betrakte som arbeidstakere. At vedkommende fra tid til annen også utfører arbeid for andre stiller seg i prinsippet ikke annerledes enn at mange arbeidstakere også påtår seg bierverv.
Dette medlem mener det er svært uheldig, og en omgåelse av lovens intensjoner, når arbeidstakere blir oppsagt for senere å bli engasjert som selvstendig næringsdrivende, eller på midlertidig kontrakt i samme arbeidsoperasjoner som denne utførte som ansatt.
Dette medlem understreker at det også for det offentlige er klare fordeler knyttet til at arbeid i størst mulig grad utføres gjennom arbeidstakerforhold. Det vil bedre skatte- og avgiftskontrollen og vanskeliggjøre trygdemisbruk. Videre er det også klare fordeler for næringslivet ved at klare arbeidstakerforhold bidrar til sunnere konkurranseforhold og styrker seriøse bedrifters muligheter.
Dette medlem vil også påpeke at en utvidelse og klargjøring av arbeidstakerbegrepet vil bidra til at arbeidsmiljølovens verneregler blir effektivisert og overholdt. Dette er svært viktig for å begrense omfanget av ulykker og skader i arbeidslivet.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:
« § 3 nr. 1 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
At arbeidet ansees som selvstendig i forhold til offentligrettslige regler, har i denne sammenheng ikke betydning. »
Når det gjelder utarbeiding av forskrift til § 3 vil dette medlem be Regjeringa vektlegge følgende: Dersom det er tvil om en person er arbeidstaker, skal det bl.a. legges vekt på om arbeidsoppgavene er vanlige i bedriften, om arbeidet er av den art som vanligvis utføres av arbeidstakere, eller om arbeidet i hovedsak utføres for samme oppdragsgivere.
Dette medlem viser videre til at arbeidsgiverbegrepet er lite dekkende for de nye måter å organisere virksomhet på. Dette skaper problemer når en skal plassere ansvar på rett arbeidsgiver bl.a. i konsern. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag om tillegg til eksisterende § 4:
« § 4 nytt tredje ledd skal lyde:
Ved oppsplitting i ulike selskapstyper vil konsernledelse/morselskap, eller andre selskaper bedriften har selskapsrettslig tilknytning til, kunne tillegges et arbeidsgiveransvar (ansvarsgjennombrudd). »
Arbeidsmiljølovens bestemmelser om organisering og tilrettelegging av arbeid
Komiteen har merket seg at Arbeidsmiljølovutvalget har behandlet dette området av arbeidsmiljøloven inngående, og har merket seg at utvalget ser det som en klar ledelsesplikt å sørge for at arbeidet er organisert på en måte som så langt mulig ikke skaper fysiske eller psykiske helseproblemer for arbeidstakerne. Samtidig noterer komiteen seg at utvalget peker på at virksomheten må være i stand til å håndtere interne konflikter. Komiteen slutter seg til disse synspunktene.
Komiteen ser det som viktig at arbeidssituasjonen legges slik til rette for de ansatte at de gjennom sitt arbeid gis mulighet for videreutvikling både faglig og personlig. I slik organisering og tilrettelegging er det viktig at de ansattes representanter er aktive medspillere som ledelsen trekker med i drøftelsen av organiseringen. Dette gjelder selvsagt både de ansattes tillitsvalgte og verneombudene.
Komiteen viser til at arbeidstakernes mulighet for faglig og personlig utvikling er lovfestet i gjeldende lovs § 12 nr. 1 annet ledd. (I parallelloppstillingen i proposisjonen er denne bestemmelsen utelatt ved en feil.) Komiteen mener at bestemmelsen i § 12 nr. 1 annet ledd også omfatter etter- og videreutdanning.
Komiteen viser til at det på flere arbeidsplasser i de senere år er avdekket til dels omfattende overgrep, blant annet i form av mobbing og seksuell trakassering. I likhet med Arbeidsmiljølovutvalget og høringsinstansene er derfor komiteen enig i at det gjennom arbeidsmiljøloven må legges til rette for at slike overgrep forebygges, og at tilfeller som fortsatt måtte oppstå blir slått ned på.
Komiteen slutter seg derfor til den lovendring som Regjeringen foreslår i arbeidsmiljølovens § 12 nr. 1.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at dette vil være tilstrekkelig positivt for å få slutt på utilbørlige forhold overfor ansatte.Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er positivt at mobbing, seksuell trakassering og annen utilbørlig opptreden kommer inn under loven. Dette medlem mener imidlertid at ansvaret for å forebygge og forhindre overgrep bør ligge hos arbeidsgiver. Proposisjonens forslag er etter dette medlems oppfatning for svakt. Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« § 12 nr. 1 første ledd siste punktum, skal lyde:
Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker ikke utsettes for noen form for trakassering eller utilbørlig opptreden. »
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener videre at arbeidet må tilrettelegges på en slik måte at den ansattes verdighet ikke krenkes. Personale på serveringssted eller annen ervervsvirksomhet må ikke benytte påkledning som er kjønnsdiskriminerende, eller som gir inntrykk av en nedsettende eller krenkende holdning. Toppløs servering er et eksempel på dette.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« § 12 nr. 2 nytt fjerde ledd skal lyde:
Arbeidet må tilrettelegges på en slik måte at den ansattes verdighet ikke krenkes. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen må anses som en særlig skjerpende omstendighet i henhold til straffebestemmelsen i § 85. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« § 85 annet ledd annet punktum skal lyde:
Ved avgjørelsen av om det foreligger slike omstendigheter, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, om den har medført krenkelse av de ansattes verdighet, om den er foretatt eller fortsatt tross pålegg eller henstilling fra offentlig myndighet, vedtak av arbeidsmiljøutvalget, eller tross krav eller henstilling fra verneombud eller verne- og helsepersonale. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener servitører i sin alminnelighet bør bære et antrekk som ikke kan vekke anstøt. Disse medlemmer kan ikke se at toppløs servering er noe aktverdig tiltak som kan tilføre restaurantnæringen noe verdifullt. Disse medlemmer er imidlertid motstandere av å lovfeste forbud mot alt som ikke faller disse medlemmer i smak. Disse medlemmer mener toppløs servering bør motarbeides gjennom den generelle normbygging i samfunnet. Disse medlemmer vil legge til at avgrensningen i flertallets foreslåtte lovtekst synes meget uklar. På denne bakgrunn vil disse medlemmer stemme mot flertallets forslag.
Komiteen viser til at Arbeidsmiljøloven er en av de få lover som regulerer språkbruk. Loven opererer imidlertid med et begrep om skriftlig rettledning som ikke er tidsmessig, fordi det refererer seg til skrift på papir. Komiteen viser til at det blir stadig vanligere at bruk, betjening og ettersyn av maskiner og annet utstyr bygger på dialog mellom bruker og utstyr, f.eks. skjerm. I dag kommer det stadig ny høyteknologi der innslaget av fremmede språk er langt større enn før. I tillegg til å gi sikkerhetsproblemer, ved at brukeren blir avhengig av et fremmedspråk, har det åpenbare kulturpolitiske konsekvenser.
Komiteen mener at det ut fra lovteksten må forutsettes at dersom det ikke foreligger annen nødvendig og lett forståelig rettledning på norsk om innretningen eller utstyret, må informasjoner på skjermer, panelet e.l. gis på norsk.
Arbeidsmiljøarbeid og -opplæring i virksomhetene
Komiteen peker på at det er arbeidsgivers plikt å legge til rette for at arbeidsmiljøet, vernetjenesten, arbeidsmiljøopplæringen og bedriftshelsetjenesten i virksomheten fungerer etter intensjonene i denne lov. Komiteen mener at disse oppgavene best løses lokalt på den enkelte arbeidsplass når forholdene legges til rette for det. Dette krever imidlertid et løpende opplæringsprogram, klare ansvarsgrenser og løpende kartlegging som kan avstedkomme konkrete tiltak for å gjøre arbeidsplassen best mulig.
Komiteens flertall, alle unntatt Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker på at etter innføring av ordningen med verneombud i loven fra 1977, er verneombudenes stilling gjentatte ganger styrket.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil gjeninnføre grensa i loven på 5 ansatte for plikt til å velge verneombud. Da denne grensa ble hevet i 1985 medførte det at omkring 40.000 virksomheter med til sammen 250.000 arbeidstakere kunne unnlate å velge verneombud.
Disse medlemmer ser at utviklingen i arbeidslivet med et positivt økende engasjement for arbeidsmiljø i en rekke virksomheter, samtidig som et stort antall bedrifter i utsatte bransjer er mer eller mindre passive til de helsebelastningene arbeidstakere utsettes for. Dette tilsier at det bør tilrettelegges for flest mulig bedrifter med verneombud.
Disse medlemmer vil peke på at forskriftene om internkontroll forutsetter verneombudenes medvirkning i alle virksomheter. Disse medlemmer vil understreke at det ikke skal dispenseres fra lovens hovedkrav i § 25 nr. 1 om « verneombud i enhver virksomhet » uten i særlige tilfeller der disse hensyn er ivaretatt på en annen og bedre måte.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« § 25 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Ved virksomhet med mindre enn 5 arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning, herunder at det ikke skal være verneombud ved virksomheten. »
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, anser at de erfaringer som er vunnet synes å vise at dagens prinsipper for organiseringen av vernearbeidet er riktig, men at det fortsatt kan gjøres tiltak for at vernearbeidet skal bli bedre. Sentralt i vernearbeidet er det at arbeidsgiver er representert på så høyt nivå som mulig i Arbeidsmiljøutvalget.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener vernearbeidet er viktig og at det i dag fungerer etter intensjonen i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener også at det er viktig at arbeidsgiver har gode kunnskaper om verne- og arbeidsmiljølovgivningen, og at arbeidsgiver er representert på et så høyt nivå som mulig i Arbeidsmiljøutvalget. Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall mener at forskriftsreglene om valg til AMU bør endres, slik at det blir lettere å benytte forholdstallsvalg. Videre foreslår flertallet at forskriftene til arbeidsmiljølovens § 23 nr. 4 bør gi et visst mindretall blant arbeidstakerne (f.eks. 1/4) rett til å kreve forholdstallsvalg/oppnevning. Disse medlemmer mener en slik rett er i tråd med gode demokratiske tradisjoner som viser hensyn til medlemmer av mindre fagforeninger/forbund. Arbeidsmiljøloven bør ikke ha forskriftsbestemmelser eller lovregler som gir en stor og dominerende fagforening mulighet til å skvise medlemmer av mindre fagforeninger ut av organer for medbestemmelse og medvirkning. Disse medlemmer ber derfor departementet om å endre forskrifter i tråd med ovenstående.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om endring av arbeidsmiljølovens § 14 f), hvor det klart presiseres at arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig innsikt i vernespørsmål.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner grunn til å skjerpe lovens krav om arbeidsmiljøopplæring av arbeidsgivers representanter. For at denne opplæring skal gi best mulig effekt, bør det velges løsninger der opplæring er felles for arbeidsgiver og verneombud, fortrinnsvis knyttet til praktisk gjennomgang, planlegging og drøfting på deres egen arbeidsplass.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
« § 29 nr. 2 første ledd, 2. og 3. punktum skal lyde:
Arbeidsgiver skal ha gjennomgått tilsvarende opplæring som verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg. Opplæringen skal så langt mulig gis samlet for arbeidsgiver og arbeidstakers representanter. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke at arbeidsgivers plikt til arbeidsmiljøopplæring ikke bør medføre lange fravær fra virksomheten.
Komiteen merker seg at Regjeringen foreslår endringer i Arbeidsmiljøutvalgets arbeidsområde. Når det gjelder utvalgets rett til å fatte vedtak angående natt- og overtidsarbeid, vil dette bli behandlet senere i innstillingen. Komiteen sier seg imidlertid enig med Regjeringen i endringen av § 24 nr. 2 ny bokstav f), hvor Arbeidsmiljøutvalget også tillegges ansvaret for å behandle helse og velferdsmessige spørsmål knyttet til arbeidstidsordninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Høyre, har merket seg de synspunkter som mindretallet i Arbeidsmiljølovutvalget fremfører når det gjelder regionale verneombud. Flertallet vil uttrykke forståelse for at det på en rekke områder, og innenfor enkelte næringsgrupper synes vanskelig å oppfylle lovens intensjoner om et best mulig vernearbeid for å trygge arbeidstakerne.
Flertallet har merket seg at departementet har nedsatt et utvalg til å vurdere nye bestemmelser for regionale verneombud og en utbygging av ordningen, og støtter dette initiativet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at ordningen med regionale verneombud ikke bør utvides uten at de igangværende ordninger er nøye utredet og vurdert. Ordningen synes å være i konflikt med målet om lokalt ansvar og samarbeid, samt prinsippet om internkontroll. Disse medlemmer vil styrke vernearbeidet i den enkelte bedrift bl.a. ved å skjerpe kravene om verneombud i alle virksomheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil påpeke at Statskonsults evaluering av ordningen med regionale verneombud konkluderer med at ordningen har hatt negative virkninger for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet, og at denne evalueringen støtter kritikken som er fremkommet fra de berørte bransjer. Disse medlemmer mener at ordningen ikke svarer til forventningene og at den er et overflødig ledd i vernearbeidet. Statskonsult sier blant annet i sin evaluering:
|
« Erfaringene er entydige. Det særskilte verneapparatet befinner seg i stor grad på siden av de viktige beslutningsprosessene på arbeidsplassene. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom praktiske arbeidsmiljøtiltak og forekomster av særskilt verneapparat. Derimot har opprettelsen av et slikt apparat ført til at de tillitsvalgte er avlastet for vernespørsmål. Siden det er de tillitsvalgtes aktivitet sammen med arbeidsgiverne som har ført til praktiske forbedringer, ikke aktivitet i det særskilte verneapparatet, er det vanskelig å trekke annen konklusjon enn at den lovfestede ordningen har hatt negative virkninger for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet. » |
Disse medlemmer foreslår etter dette ordningen avviklet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til de synspunkter som er kommet fra ulike hold når det gjelder ordningen med regionale verneombud. Dette medlem mener at denne ordningen ikke bør utvides, ut fra ønsket om å styrke det lokale ansvar og vektlegge bruken av internkontroll. Dette medlem mener at eventuelle strukturendringer bør bero til resultatet av den pågående evaluering foreligger.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til den generelle enighet som synes å være til stede for at verv som medlem av Arbeidsmiljøutvalget eller som verneombud ikke skal føre til inntektstap. Dette flertallet slutter seg derfor til Regjeringens forslag til endring av arbeidsmiljølovens § 29 nr. 3, som innebærer at arbeidet som verneombudet må utføre utenom vanlig arbeidstid skal være å anse som overtidsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til forslaget i § 29 nr. 3 der det foreslås at vernearbeid som må utføres ut over den alminnelige arbeidstid etter § 46 jf. § 47 godtgjøres som for overtidsarbeid. Disse medlemmer er enige i at vernearbeid ikke bør medføre inntektstap. Disse medlemmer kan imidlertid ikke se at vernearbeid ikke kan finne sted innenfor den ordinære arbeidstid og dermed lønnes på vanlig måte. Etter Hovedavtalen mellom NHO og LO har verneombudene ordinær timebetaling også for medgått tid utenfor den alminnelige arbeidstid. Disse medlemmer finner ikke grunnlag for å kritisere den praksis NHO og LO har funnet frem til.
Komiteen har merket seg de drøftinger som er gjort i proposisjonen, og spesielt de synspunkter som er fremkommet fra de forskjellige organer når det gjelder ILO-konvensjon nr. 161 av 1985 om bedriftshelsetjenestene. I likhet med alle andre som har uttalt seg, ser også komiteen den verdi en godt utbygget bedriftshelsetjeneste, som omfatter alle ansatte arbeidstakere, har for det forebyggende arbeid og for et godt arbeidsmiljø. Komiteen har merket seg de utredninger Regjeringen viser til når det gjelder omfang og utbyggingstakt av tjenesten. Komiteen har også merket seg at Regjeringen har lagt fram en egen melding fra Sosial- og helsedepartementet om mål og midler i helsepolitikken, og at også bedriftshelsetjenestene blir behandlet i den omtalte meldingen.
Komiteen vil se det som en fordel at man vurderer også bedriftshelsetjenestene i en sammenheng med øvrige nasjonale tjenester innenfor dette området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, sier seg derfor enig med Regjeringen at tiden nå ikke er inne for endringer av arbeidsmiljøloven når det gjelder bedriftshelsetjenestene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en videre utbygging av bedriftshelsetjenesten er et viktig forebyggende tiltak. SINTEF har beregnet kostnadene ved arbeidsulykker og yrkesrelatert helsesvikt til ca 40 mrd. kroner pr. år. Dette er summen av kostnader som belastes bedriftene, det offentlige og individene.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i Ot.prp. nr. 50 ikke tar stilling til videre utbygging av bedriftshelsetjenesten, men henviser til St.meld. nr. 50 (1993-1994) om mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste. Heller ikke her tas det konkret stilling til spørsmålet, men det sies at: « Når bestemmelsene i « bransjeforskriften » om bedriftshelsetjeneste er gjennomført, vil Regjeringen vurdere nærmere spørsmål om en obligatorisk utbygging av bedriftshelsetjeneste for alle arbeidstakere og ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 161 om bedriftshelsetjeneste. »
Disse medlemmer vil be om at det uten ytterligere utsettelser legges fram en egen sak om videre utbygging av bedriftshelsetjenesten, og at denne saken gir grunnlag for å avklare ratifisering av ILO-konvensjon nr. 161.
Disse medlemmer støtter forslaget fra Arbeidsmiljølovutvalget om at det i Aksjeloven og tilsvarende lover for offentlig sektor må kreves en langt mer konkret beskrivelse i bedriftenes årsrapporter om arbeidsmiljøsituasjonen. Rapporteringen må være slik at den gjenspeiler den vekt arbeidsmiljøhensyn tillegges i lovverket, og slik at de øverste styrende organer kan kontrollere at den daglige ledelse oppfyller sine plikter. Rapporteringen må bli slik at den blir et reelt virkemiddel for å registrere og forbedre arbeidsmiljøtilstanden. Disse medlemmer er kjent med at det utredes hvilke indikatorer som best kan beskrive arbeidsmiljøet og endringer i dette. Slike indikatorer vil være nyttige hjelpemidler også for å utvikle yrkesskadeforsikringen slik at den belønner de virksomheter som gjør mest for å forebygge arbeidsmiljøproblemer.
Bedriftsintern attføring, økonomiske virkemidler m.v.
Komiteen viser til at arbeidsmiljølovens fundament bygger på at arbeidsgiver har en plikt til å organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte ansattes alder, kyndighet, arbeidsevne og øvrige forutsetninger. Dette medfører også en plikt for arbeidsgiver til å iverksette egne tiltak slik at den enkelte ansatte som er yrkeshemmet kan få eller beholde et for seg passende arbeid innenfor virksomheten.
Komiteen viser til at Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani, AKAN, ble etablert i 1963 som en avtale mellom hovedpartene i norsk arbeidsliv (LO og NHO) og staten. Basis for det hele var en solidaritets- og omsorgstenkemåte som kombinert med behovet for sikkerhet og produktivitet i arbeidslivet.
AKAN er norsk arbeidslivs verktøy i det forebyggende arbeid mot bruk av rusmidler på arbeidsplassen og mot bruk som innvirker på arbeidstakeres utøvelse av arbeid.
AKAN er samtidig bedriftenes verktøy ved behov for bistand overfor enkeltpersoner i en bedrift.
AKAN-arbeidet i bedriftene må integreres i det øvrige arbeid med Helse - Miljø - Sikkerhet. Det er således ønskelig at det etableres en AKAN-avtale og nettverk i alle bedrifter, og komiteen henstiller til partene å medvirke til dette.
Komiteen mener at attføringsarbeid i bedriftene må ha høy prioritet. I dette arbeidet må arbeidsgiver etablere et nært samarbeid med verneombud, arbeidsmiljøutvalg, bedriftshelsetjeneste, og eventuelle organer utenfor bedriften som kan medvirke til positive løsninger i attføringsarbeidet.
Komiteen viser til at helseskader og ulykker fører til betydelige kostnader hvert eneste år. Disse kostnader rammer såvel bedriften som samfunnet. Komiteen vil framheve arbeidet med tilbakeføring til et egnet arbeid for den ansatte som det primære. Komiteen påpeker at det vil være et viktig mål å begrense kostnader i forbindelse med helseskader og ulykker. Komiteen viser til viktigheten av samspill mellom forebyggende og reparerende arbeid for å begrense disse kostnadene.
Komiteen har merket seg den brede omtalen som er gitt i proposisjonen omkring sykepengeordningen, og den diskusjon som er ført og kommer til uttrykk også fra høringsinstansene når det gjelder fordelingen av sykepengeutbetalinger mellom arbeidsgiver og det offentlige. Komiteen ser den sammenheng som er påvist bl.a. av Arbeidsmiljølovutvalget om sammenhengen mellom forebyggende arbeid og lengden av den periode som arbeidsgiver plikter å bære sykepengene.
Komiteen ser også en nær sammenheng mellom utbetaling av sykepenger og det samarbeidsprosjekt som er til stede mellom partene i arbeidslivet (« sykefraværsprosjektet »).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil ikke anbefale endringer av sykepengeordningene før man har vurdert resultatene etter dette prosjektet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til tidligere fremsatt forslag, jf. B.innst.S.nr.I (1993-1994) hvor Kristelig Folkeparti bl.a. uttalte:
|
« For å fordele gevinsten mellom bedriftene og staten legges til grunn at arbeidsgiver dekker hele arbeidstakers lønn fra dag 2 til dag 14 og en mindre andel av lønnsutgiftene fra og med 3. uke. |
|
Disse medlemmer legger til grunn at endringene ikke skal ramme kronisk syke og fravær på grunn av barns sykdom. Dette i tillegg til svangerskapspermisjonen holdes derfor utenfor innstrammingen. |
|
Disse medlemmer forutsetter at det ved omlegging av sykelønnsordningen skal være en lovbestemmelse om at timelønte og månedslønte, dvs. arbeidere og funksjonærer, skal trekkes på samme måte ved eventuelt fravær av kortere eller lengre art. »
|
Komiteen viser til at innføringen av en egen yrkesskadetrygd innebar forventninger om at bedriftene ville intensivere det forebyggende arbeidet. På samme tid ble det forventet at forsikringsselskapenes premiefastsettelser ville gjenspeile innsatsen for forebyggende arbeid i den enkelte bedrift. Komiteen etterlyser en mer synlig økonomisk effekt i form av nedgradert premie for de bedrifter som virkelig satser på forebyggende arbeid og tiltak som øker sikkerheten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener å kunne fastslå at innføringen av yrkesskadeforsikringen var riktig. Den gir den som rammes og de etterlatte en sikkerhet mot økonomisk tap og erstatning for mén. Flertallet har merket seg signaler fra flere hold om at lidelser som f.eks. slitasjeskader burde vært omfattet av forsikringen.
Flertallet vil vise til at forsikringsordningen er forholdsvis ny, og at det av den grunn bør utvises forsiktighet med endringer. Komiteen har merket seg at den evaluering Stortinget ba departementet foreta etter 2 år er kommet i gang, jf. Innst.O.nr.11 (1990-1991).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er helt nødvendig å finne fram til økonomiske virkemidler som belønner de arbeidsgivere som lykkes best i arbeidsmiljøarbeidet, og mener det haster med å få avsluttet de mange evalueringer og utredninger som er i gang når det gjelder sykefraværsprosjektet og yrkesskadeforsikringen. Disse medlemmer mener at Arbeidsmiljølovutvalget har levert et omfattende materiale som skulle gitt departementet grunnlag for å fremme forslag uten å forsinke denne lovbehandling vesentlig.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er uansvarlig å skape forventninger nå om at belastningslidelser kan bli fanget opp av yrkesskadeforsikringen og folketrygdloven. Disse medlemmer vil vise til at både Arbeidsmiljølovutvalget og Regjeringen understreker at det å ta inn belastningslidelser under yrkesskadeforsikringen vil medføre store kostnader for virksomhetene. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at først når gjeldende forsikringsordning er ferdigevaluert, foreligger det et grunnlag for en eventuell utvidelse, men også da etter et grundig utredningsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av at det i den enkelte virksomhet foretas en grundig og fortløpende registrering av arbeidsmiljøstatus, og at årsak til fravær er en viktig del av dette. Disse medlemmer er kjent med at legenes taushetsplikt i mange tilfeller fortolkes så strengt at den blir til hinder for arbeidsgiveres oppfølging av plikten til å registrere. Disse medlemmer støtter de endringer som er foreslått i § 20 og § 22, og vil be departementet vurdere presiseringer eller endringer i regelverket om legers meldeplikt som sikrer arbeidsgiverne den informasjon som loven forutsetter.
Permisjonsreglene
Komiteen vil understreke viktigheten av at vi kan beholde bredden i vårt demokrati. Dette innebærer at en rekke mennesker som er engasjert i offentlig valgte verv vil ha fravær fra sitt arbeid. Loven gir ikke hjemlet rett til permisjon ved slikt fravær.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at retten til permisjon nå foreslås å gjelde både folkevalgte organer og andre styrer, råd, nemnder og utvalg opprettet i eller i medhold av lov. Dette gjelder for alle arbeidstakere som har en lovbestemt plikt til å møte i offentlige organer.
Flertallet sier seg derfor enig med Regjeringens forslag til ny § 33 C hvor disse forhold blir lovmessig regulert.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det kan skape store problem for en virksomhet, privat eller offentlig, dersom personer som skjøtter verv i offentlige organer får en absolutt permisjonsadgang. Disse medlemmer frykter at en absolutt permisjonsadgang vil føre til at flere offentlige møter vil finne sted på dagtid, noe som vil virke kostnadsdrivende. Møter på dagtid vil dessuten ytterligere vanskeliggjøre den reelle mulighet for deltakelse fra personer sysselsatt i privat sektor. Disse medlemmer vil uttale bekymring over at offentlige organser i stadig sterkere grad er sammensatt av personer som har sitt daglige virke i offentlig sektor. Arbeidsmiljølovutvalget foreslår at det tas inn en regel om rett til fri fra arbeid (permisjon) for utføring av offentlige verv i arbeidsmiljøloven. Men utvalget understreker at det da må tas inn en rett til ulempevurdering for arbeidsgiver og at arbeidstilsynet bør være klageinstans.
Disse medlemmer er enig i disse forslagene og vil derfor fremme følgende forslag:
« Ny § 33 C skal lyde:
En arbeidstaker har rett til permisjon for å utføre et offentlig verv, dersom permisjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. Tvist om hvorvidt vilkårene for rett til permisjon foreligger, avgjøres av Arbeidstilsynet. »
Komiteen mener det er riktig å ha lovfestede permisjonsregler som gir foreldre anledning til å planlegge samvær med sine barn over en lengre tidsperiode. Det er etter komiteens oppfatning en selvfølgelighet at adoptivforeldre skal stilles likt med biologiske foreldre, da det er hensynet til barna som bør stå i første rekke. På denne bakgrunn finner komiteen det riktig som foreslått av Regjeringen i § 31 nytt pkt. 4 at hver av foreldrene utover dagens bestemmelser gis rett til inntil 1 års permisjon for hvert barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at en utvidet permisjonsadgang er et virkemiddel for å gi familiene større valgfrihet slik at de kan gi barna den omsorg de mener er best. Dersom ordningen skal gi både mor og far anledning til å tilbringe mer tid sammen med barna de første årene, må også de økonomiske forholdene legges bedre til rette. Disse medlemmer vil derfor vise til sin valgfrihetsreform som er knyttet til en betydelig kontantstøtteordning for familier med små barn. Høyre mener at en slik reform kan settes ut i verk når 6-årig skolestart er innført.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at skal en bestemmelse om utvidet permisjonsadgang få reell betydning, må det også finnes økonomisk mulighet for foreldre til å ta ut slik permisjon. Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis forslag om « kontantstøtte » første gang fremsatt i tilknytning til Barnehagemeldingen våren 1988 og senere i de ulike budsjettinnstillinger, sist høsten 1993.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at ut over pass av egne barn kan det være spesielle situasjoner hvor det er behov for permisjoner pga. omsorgsoppgaver i hjemmet. Også slik permisjonsadgang bør ivaretas av loven. Disse medlemmer mener at de som har fått innvilget slik omsorgspermisjon, må få beholde sin lønns- og konkurranseansiennitet i inntil 2 år.
Disse medlemmer viser til følgende forslag fremsatt i Dok.nr.8:42 (1990-1991) og Innst.S.nr.3 (1991-1992):
|
« Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som gir pårørende rett til permisjon fra arbeidet i inntil 2 år for å pleie eldre og/eller funksjonshemmede familiemedlemmer med bibehold av lønns- og konkurranseansiennitet. » |
Disse medlemmer er kjent med at det i Ot.prp. nr. 3 (1990-1991) ble besluttet at en kan godskrives 3 pensjonspoeng for omsorgsarbeid som gjelder pleie av eldre, syke, funksjonshemmede og barn under 7 år, og at ordningen trådte i kraft fra 1992.
Videre er disse medlemmer kjent med at det ved lov av 11. juli 1986 nr. 35 ble foretatt endringer i lov om helsetjenesten i kommunene slik at det under deltjenester ble gjort følgende tilføyelse:
|
« lønn og avlastningstiltak for personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid for pleietrengende familiemedlemmer ». |
I samme innstilling (Innst.S.nr.3 (1991-1992)) uttalte medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:
|
« Komiteens flertall viser til at dette forslaget bør ses i sammenheng med Arbeidsmiljølovens § 46 A, om rett til redusert arbeidstid. |
|
Disse medlemmer er kjent med at Arbeidsmiljølovutvalget vil legge fram forslag til endring av § 46 A i en innstilling som skal avgis innen utgangen av 1991. Disse medlemmer ber derfor om at Dok.nr.8:42 blir oversendt Regjeringen for å vurdere det i sammenheng med de endringer Arbeidsmiljølovutvalget legger fram. » |
Disse medlemmer etterlyser vurderingen av nevnte forslag, og tar derfor på ny opp sitt forslag fra 1991:
« Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som gir pårørende rett til permisjon fra arbeidet i inntil 2 år for å pleie eldre og/eller funksjonshemmede familiemedlemmer med bibehold av lønns- og konkurranseansiennitet. »
Disse medlemmer viser også til eget forslag i Dok.nr.8:60 Forslag fra stortingsrepresentantene Solveig Sollie og Lars Sponheim om å utvide ordningen « Vikarplass for arbeidsledige » til også å omfatte omsorgspermisjon og som er til behandling.
Arbeidstid
Komiteen peker i likhet med Arbeidsmiljølovutvalget på at det viktigste målet med lover og regler for arbeidstiden er hensynet til vern av arbeidstakerne. Det er derfor viktig at lover og regler er slik tilgjengelig at de på en enklest og greiest måte kan praktiseres med dette som det overordnede mål. Komiteen har erfart at det de senere år er kommet forskjellige signaler når det gjelder bruk av overtid og mengden av denne. De forskjellige undersøkelser spriker imidlertid til dels betydelig, noe som i henhold til proposisjonen kan skyldes at de forskjellige undersøkelser tar forskjellige utgangspunkter, og vektlegger ulike hensyn i sine undersøkelser. Uavhengig av disse forskjellige undersøkelser er det komiteens oppfatning at overtid ikke skal tas i bruk utover det som vil være å anse som strengt tatt nødvendig for den enkelte bedrift.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at for å kunne oppnå en slik riktig balanse er det viktig at partene lokalt, som har de beste forutsetninger for å vurdere de ulike situasjoner, gis tilstrekkelig myndighet gjennom lovverket.
Flertallet mener i likhet med Regjeringens forslag i proposisjonen at myndighet og ansvar til å gå utover lovens generelle bestemmelser derfor skal kunne tillates etter samtykke fra de tillitsvalgte, og at det for ikke tariffbundne virksomheter skal foreligge søknad til arbeidstilsynet om slike ordninger.
Flertallet mener dette først og fremst er riktig ut fra hensynet til å finne forenklinger i lover og regler, slik at disse blir lettere tilgjengelige. Men flertallet vil også på det sterkeste understreke viktigheten av nærhetsprinsippet i avgjørelser, og at det derfor er riktig når Regjeringen nå foreslår å overføre nåværende myndighet tillagt Arbeidsmiljøutvalget til de lokale partene i tariffbundne virksomheter.
Flertallet vil understreke det utvidede ansvar som på denne måten tillegges de lokale tillitsvalgte innenfor fagbevegelsen, og føler seg trygg på at disse endringer vil føre til at bruk av overtid ikke vil skje utover det som er nødvendig for den enkelte bedrift.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke slutte seg til vurderingen om at økt delegering av ansvar til lokale tillitsvalgte i denne sammenheng for å avtale arbeidstidsordninger ut over lovens ramme vil føre til at overtidsbruken reduseres. Når overtidsbruken er så omfattende i dag, må dette skyldes flere forhold, bl.a. at virksomheten finner det er lønnsomt og at de ansatte føler sterk lojalitet til sin arbeidsgiver. Særlig ved dagens sterke ubalanse i arbeidsmarkedet vil sentralt fastsatte rammer og strenge begrensninger være mest effektivt for å beskytte normalarbeidsdagen.
Disse medlemmer mener at misbruk av overtid må motarbeides mer effektivt enn i dag. Dersom utviklingen mot økt fleksibilitet og mindre normal arbeidstid får fortsette, vil dette være negativt for likestilling, sysselsetting og for andre viktige sider ved samfunnsutviklingen. Virkningene av de utvidede muligheter til lokale avtaler må følges nøye, og erfaringene må rapporteres tilbake til Stortinget på egnet måte.
Disse medlemmer vil fjerne « mangel på kvalifisert arbeidskraft » som begrunnelse for å tillate overtid, og fremmer følgende forslag:
« § 49 nr. 1 femte ledd bokstav d) skal lyde:
når det på grunn av sesongmessige svingninger e.l. har oppstått særlig arbeidspress. »
Disse medlemmer vil uttrykke skepsis til den forventede forenkling ved å frata arbeidsmiljøutvalget beslutningsmyndighet i arbeidstidsspørsmål, da utvalget likevel skal behandle disse spørsmål ut fra hensynet til arbeidsmiljøet. Disse medlemmer vil understreke at denne behandlinga i arbeidsmiljøutvalget skal være konkret, og ikke begrensa til drøfting av prinsipielle retningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil gå inn for at det i større grad skal være opp til den enkelte å avtale forhold som berører overtid. Disse medlemmer vil peke på at en frittstående sammenslutning av arbeidstakere ikke uten videre bør stå i en annen stilling enn de tariffbundne.
Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall og mindretall med forskjellig begrunnelser foreslår å utvide rammen for overtid. Behovet for en slik utvikling kan begrunnes i uforutsigbare situasjoner i ordreproduserende industri, i ordretopper og mangel på fagfolk og spesialister. Disse medlemmer er enig i at rammene i dag er for stramme.
For å unngå at selve lovverket blir en hindring for tryggere arbeidsplasser og bedret fleksibilitet i bedriften, vil disse medlemmer derfor fremme følgende forslag:
« § 50 nr. 2 og 3 skal lyde:
2. Utvidet overtid etter avtale med tillitsvalgte
Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte for et tidsrom på inntil tre måneder slutte skriftlig avtale om overtidsarbeid inntil 20 timer pr. uke, men slik at det samlede overtidsarbeid ikke overstiger 60 timer i fire sammenhengende uker. Den samlede arbeidstid må ikke være over 16 timer i et enkelt døgn. Overtidsarbeidet må ikke overskride 400 timer pr. år.
Er avtalen bindende for et flertall av arbeidstakere, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere i virksomheten som utfører arbeid av den art avtalen gjelder. Overtidsarbeid etter avtale med tillitsvalgte kan bare pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det.
3. Utvidet overtid etter vedtak i arbeidsmiljøutvalget
I bedrifter som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsmiljøutvalget gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 20 timer pr. uke for et tidsrom på inntil tre måneder, men slik at overtidsarbeidet ikke overstiger 60 timer i fire sammenhengende uker.
Arbeidsmiljøutvalget kan gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 400 timer i kalenderåret for navngitte arbeidstakere som er villige til å påta seg utvidet overtidsarbeid.
Arbeidsmiljøutvalgets vedtak må være enstemmig for å være gyldig. »
Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår forholdsvis vidtrekkende endringer i § 46 A, jf. § 41. De foreslåtte endringene utvider retten til redusert arbeidstid til å gjelde arbeidstakere med lederstillinger eller med selvstendig arbeid. Utvidelsen åpner også for at den reduserte arbeidstiden kan tas ut i perioder av året. Disse medlemmer mener at slike rettighetsutvidelser vil kunne føre til store problemer for virksomhetene og spesielt småbedriftene vil kunne bli hardt rammet. Disse er avhengig av stabil arbeidskraft og vil dårlig kunne tåle øket og utvidet bruk av retten til arbeidstidsreduksjoner. Særlig vil det være vanskelig om ikke å si umulig å erstatte arbeidstaker med lederstilling eller med selvstendig arbeid som velger å ta ut en arbeidstidsreduksjon i forlengelse av sommerferien eller som en mindre brøk av ordinær arbeidstid.
Følgene av en slik lovendring vil derfor kunne bli at arbeidsgivere forsøker å unngå ansettelser som øker risikoen for slike permisjoner. Dette vil gjøre det vesentlig vanskeligere for en betydelig gruppe arbeidstakere i det hele tatt å komme inn på arbeidsmarkedet eller å bytte stilling.
Disse medlemmer viser til at mange virksomheters muligheter til å kompensere for arbeidstakere i reduserte stillinger etter disse paragrafer, vil være å bruke mer overtid. Mange vil også risikere tap. Disse medlemmer finner lite samsvar mellom Regjeringens uttalte vilje til å styrke små og mellomstore bedrifter og de fremsatte endringsforslag. Et tilleggsmoment for disse medlemmers holdning til endringsforslagene er også de erfaringer virksomhetene har med Arbeidstilsynet som ikke synes å ta hensyn til at loven begrenser retten til arbeidstidsreduksjoner dersom virksomheten blir påført særlige ulemper. Arbeidstakerens rettighet synes å ha blitt generell og lovens begrensning gjemt og glemt. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at overnevnte endringer utgår av lovteksten.
Disse medlemmer vil foreslå at gjeldende § 46 A nr. 4 blir opprettholdt da disse medlemmer mener endringsforslaget i denne paragrafen er for absolutt i sine rettigheter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i proposisjonen blir foreslått en rekke endringer som gir arbeidsgiver mulighet til å pålegge arbeidstaker utvidelse av arbeidstiden og begrensede rettigheter. Dette gjelder utvidelse av adgangen til, overtid, nattarbeid, søn- og helligdagsarbeid; og bestemmelsene om hvilepauser og fritid.
Dette medlem viser videre til at arbeidsmiljøutvalgene gjennomgående foreslås fratatt vedtaksmyndighet. Dette medlem mener at arbeidsmiljøutvalgene fortsatt bør fylle en slik funksjon, bl.a. for å sikre et vern for alle arbeidstakere. Utvidelser i rammene for nattarbeid og søn- og hellidagsarbeid innebærer en svekkelse av hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.
Dette medlem vil på denne bakgrunn foreslå at gjeldende lovs §§ 41, 43, 45, 45 A, 49, 50 og 51 opprettholdes i sin nåværende form. Dette medlem vil derfor stemme imot de foreslåtte endringene av disse betemmelsene.
I tillegg gjøres følgende endringer:
« § 49 nr. 1 nytt fjerde ledd i gjeldende lov skal lyde:
Arbeidsgiver må dokumentere at arbeidsoppgavene er søkt løst ved rekruttering eller på annen adekvat måte. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre foreslå en rett til å avspasere overtid. Dette som et ledd i en strategi for å få flere inn i arbeidsforhold:
« Ny § 50 A skal lyde:
Fagforening har rett til å slutte tariffavtale om at overtidsarbeid avspaseres etter avtalte regler. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at overtidsbruken utgjør et betydelig antall årsverk. Dette medlem mener derfor det vil være feil signal å oppmyke og utvide adgangen til overtidsarbeid. Dette medlem viser for øvrig til Dok.nr.8:46 (1993-1994) om tiltak for deling av arbeid, der det drøftes og foreslås en rekke tiltak for å redusere overtidsbruken, med sikte på å redusere arbeidsledigheten ved å dele arbeidet på flere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at Regjeringens forslag til endringer i lovens § 48 annet ledd, vedrørende plikt til å drøfte endringer av arbeidsplaner med en frist på to uker. Flertallet ser ikke bort fra at denne bestemmelsen kan være vanskelig å oppfylle for enkelte virksomeheter, sett i forhold til blant annet forutsigbarhet i produksjon som skal tilpasses kjøpers ønsker og behov. Flertallet mener det også må være adgang for partene til å avtale en kortere drøftingsfrist enn to uker dersom det finnes gode grunner for det, og ber departementet om at en slik adgang blir praktisert.
Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke støtte forslaget til endring i § 48 andre ledd som lyder slik :
« Ved utarbeidelse og ved endring av arbeidsplanen skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Dersom ikke annet framgår av tariffavtale skal arbeidsplan drøftes med tillitsvalgte så tidlig som mulig og senest 2 uker før de iverksettes. »
Etter disse medlemmers vurdering er en slik endring mer til besvær enn til gagn. I mange arbeidssituasjoner skjer uforutsigbare endringer i behovet for bemanning av driften, og da vil et krav om forhåndsdrøftelser av arbeidsplan slik endringsforslaget er formulert, være umulig å oppfylle. Disse medlemmer vil ut fra disse realiteter stemme mot forslaget til endring.
Komiteen viser til at Arbeidsmiljølovutvalget i sitt kartleggingsarbeid spesielt har sett på skift- og turnusarbeidernes erfaringer. Undersøkelser viser at det er mer belastende å arbeide skift/turnus enn å arbeide fastvakt, og at det er vanskelig å påvise at døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid gir særlig ulik belastning.
Komiteen viser videre til at loven i § 46 om lengden av arbeidstid skiller mellom disse to typene av skiftordninger. Helkontinuerlig skiftarbeid har to timer kortere ukentlig arbeidstid enn døgnkontinuerlig turnusarbeid. Komiteen viser også til at mens helkontinuerlig skiftarbeid blir praktisert i mannsdominerte yrker blir døgnkontinuerlige ordninger brukt i kvinnedominerte yrker, først og fremst i helsesektoren.
Komiteen kjenner til at det gjennom undersøkelser er påvist at store arbeidstakergrupper innen helsesektoren slutter i turnusarbeid på grunn av utslitthet og belastningslidelser, og at arbeidstidsordningene er en av årsakene til dette.
Komiteen vil også vise til at delt arbeidsdag (arbeidsdag med flere timers fritid mellom arbeidsøktene) kan være et problem for arbeidstakernes velferd og sosiale liv.
Komiteen innser at slike arbeidstidsordninger må brukes i enkelte virksomheter, men komiteen forutsetter at dette skjer i nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet.
Komiteen viser til de drøftelser som Arbeidsmiljølovutvalget har gjort omkring disse spørsmålene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil be departementet i samarbeid med partene i arbeidslivet om å se på virkningene av disse ordningene, for snarest å komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer, slik at utviklingen på arbeidsmarkedet ikke forringer lovens intensjoner om medvirkning fra arbeidstakerne når det gjelder arbeid og fritid.
Komiteens medlemmer fra Høyre finner det imidlertid ikke mulig å anbefale en generell reduksjon av arbeidstiden for et betydelig antall personer uten at det er gjort en grundig forstudie både med hensyn til årsaker og alternative virkemidler. I tillegg må det gjøres en konsekvensvurdering av et eventuelt lovendringsforslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner opplysningene om situasjonen for arbeidstakere i helsesektoren som arbeider i døgnkontinuerlig turnus, urovekkende. Disse medlemmer mener dessuten det er urimelig at arbeidstakere i døgnkontinuerlig turnusarbeid skal arbeide to timer lengre pr. uke enn arbeidstakere i helkontinuerlig skiftarbeid, så lenge belastningen anses å være den samme for de to gruppene.
Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalget ikke ønsket å fremme endringsforslag i loven. Utvalget begrunner dette med de samfunnsøkonomiske konsekvensene av en slik lovendring.
Disse medlemmer kan imidlertid ikke se at Arbeidsmiljølovutvalget har vurdert dette opp mot de samfunnsøkonomiske konsekvensene av at store arbeidstakergrupper i helsesektoren slutter i turnusarbeid på grunn av utslitthet og belastningslidelser.
Disse medlemmer vil på prinsipielt grunnlag foreslå at § 46 i loven endres, slik at de to omtalte skiftordningene blir likestilt:
« § 46 nr. 4 bokstav a) skal lyde:
Helkontinuerlig og døgnkontinuerlig skiftarbeid, og sammenlignbart turnusarbeid når arbeidet er fordelt på to dagskift og ett nattskift. »
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i likhet med Arbeidsmiljølovutvalget stille spørsmål ved om bestemmelsene om den alminnelige arbeidstid, som etter lovens forstand er satt til 40 timer, burde endres til 37 ½ time, for derved å være i overensstemmelse med tariffavtalens bestemmelser. Dette flertallet ville se det som en fordel om det var samsvar mellom loven og tariffbestemmelsene på dette området, som etter dette flertallets oppfatning ville kunne hindre feiltolkninger og misforståelser. En slik samstemmighet ville også etter dette flertallets mening gi et riktigere bilde av den faktiske overtidsbruken.
Dette flertallet merker seg at Regjeringen ikke foreslår endringer på dette området, og vil ikke komme med endringsforslag. Imidlertid mener dette flertallet det er viktig å følge utviklingen nøye, og ber Regjeringen, i samarbeid med fagbevegelsen løpende vurdere disse forhold, for eventuelt å komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt med forslag til endringer i loven.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti tar til etterretning at verken Regjeringen eller Arbeidsmiljølovutvalget finner det forsvarlig å foreslå en samordning av reglene om arbeidstidens lengde i lovverket og tariffavtalene. Disse medlemmer finner det juridisk og økonomisk uforsvarlig å foreta en slik endring uten at det foreligger en konsekvensutredning.
Søn- og helgedagsarbeid. Nattarbeid
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti konstaterer at kvelds- og søndagsåpne butikker har fått et stort omfang.
Disse medlemmer vil foreslå at § 42 l) og § 44 k) utgår og erstattes med Arbeidsmiljølovutvalgets tekstforslag når det gjelder arbeidstid på utsalgssteder. Bakgrunnen for dette forslaget er hensynet til de ansatte og deres livskvalitet, samt ønsket om ei samfunnsutvikling der det er tydelig forskjell på helg og hverdag. Dette er et av de områder der erfaringene viser at arbeidstakerne blir den svake part i forhandlinger der arbeidsgivers økonomiske motiver kan være svært sterke. Et ytterligere argument er den fare og utrygghet som følge av økende vold og ran i tilknytning til kveldsåpne utsalgssteder.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
« § 44 annet ledd bokstav k) skal lyde:
arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. Utsalgssteder som ikke er nevnt her, kan benytte søn- og helgedagsarbeid inntil 4 ganger pr. år. »
« § 42 annet ledd bokstav l) skal lyde:
arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. Utsalgssteder som ikke er nevnt her, kan benytte nattarbeid inntil 4 ganger pr. år. »
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Dok.nr.8:16 (1993-1994) fra Anders Talleraas, Svein Ludvigsen, Gunnar Fatland og Kjellaug Nakkim om opphevelse av åpningstidsloven. I dette dokumentet foreslo Høyre følgende: « Stortinget ber Regjeringen oppheve åpningstidsloven ».
Disse medlemmer vil fremme likelydende forslag:
« Åpningstidsloven oppheves. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det fortsatt bør vises en restriktiv holdning når det gjelder adgangen til bruk av søndags- og helligdagsarbeid. Dette medlem vil understreke betydningen av å opprettholde et skille mellom hverdag og helg. Ikke minst i en tid med økt press på enkeltmennesker og familier er det behov for å skjerme søndagen som en allmenn hviledag. Dette medlem ser det som svært uheldig at hensynet til økt arbeidspress i økende grad skal fortrenge hensynet til menneskets behov for stillhet og hvile. Dette medlem vil derfor stemme mot forslaget til utvidelser i § 43 nr. 1 og § 45 nr. 1 og nr. 2.
Dette medlem foreslår:
« § 42 annet ledd bokstav l) og § 44 annet ledd bokstav k) skal begge lyde:
arbeid ved følgende utsalgssteder: kiosker, utsalg for bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, utsalg på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsakelig skjer til turister, utsalg knyttet til jernbane-, sporveis-, eller rutebilstasjoner, ved brygge, svevebane og lufthavner, og som selger varer beregnet på de reisendes behov, salg fra serveringssted, salg ved auksjon, salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l., salg fra utstillinger eller varemesser, salg av blomster og planter og utsalg som i hovedsak selger lokale husflids- og souvenirvarer. »
Reglene om adgang til trekk i lønn
Komiteen merker seg de drøftelser som er gjort i proposisjonen omkring spørsmålet om hvorvidt arbeidsgiver skal ha trekkadgang i arbeidstakers lønn, og ser at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall foreslår at arbeidsgiver skal gis trekkadgang ved alle typer fravær.
Komiteen merker seg også drøftelsene om arbeidsgiver skal gis rett til trekk ved avskjedigelse som skyldes underslag og andre lignende forhold.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger omkring disse forhold.
Når det gjelder forslaget om lovendring for at loven skal være i samsvar med Hovedavtalens bestemmelser om trekk for premie til Kollektiv hjemforsikring, slutter komiteen seg til dette. Komiteen vil imidlertid, i likhet med bl.a. høringsuttalelsen fra Landsorganisasjonen, vise til at fagbevegelsen har innført en rekke kollektive forsikringsordninger utover Kollektiv hjemforsikring. Bl.a. kan det vises til flere avtaler om gruppelivs- og ulykkesforsikringer. Dette er etter komiteens mening forsikringsordninger som skaper trygghet for arbeidstakerne og deres familier, og burde således kunne være grunnlag for spesielle bestemmelser. Komiteen finner det imidlertid ikke riktig å fremme endringsforslag, men ber departementet i nært samarbeid med partene i arbeidslivet vurdere disse spørsmål, og eventuelt fremme endringsforslag overfor Stortinget.
Ansettelse, oppsigelse og avskjed m.v.
Komiteen viser til at det i lovens § 55 A er inntatt bestemmelser om utforming av stillingsutlysninger og øvrige begrensninger vedrørende de krav som kan settes til stillingssøkerens opplysningsplikt.
Komiteen mener disse bestemmelsene også må forstås slik at arbeidsgiveren ikke har rett til å kreve opplysninger om søkerens seksuelle legning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til sine øvrige merknader i innstillingen vedrørende § 55 A.
Stillingsvernreglene
Komiteen vil sterkt understreke at alle arbeidstakere er best tjent med og føler størst trygghet ved at de er fast ansatt. Av de forskjellige undersøkelser som er foretatt synes det imidlertid som om ca 10 % av arbeidsstyrken er midlertidig ansatt. Komiteen merker seg i denne forbindelse at midlertidig ansettelse synes å forekomme i stor utstrekning også i offentlig sektor. Dette mener komiteen er uheldig og vil kunne gi feilaktige signaler i arbeidsmarkedet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil derfor understreke at det bør være et mål såvel i statlig som i fylkeskommunal og kommunal sektor at det ryddes opp i disse forhold og at antallet midlertidig ansatte blir redusert til fordel for faste tilsettinger. Dette forholdet burde det være muligheter til å rydde opp i, sett i forhold til den forutsigbarhet som er til stede i offentlig sektor for arbeidskraft. Flertallet mener det offentlige i alt for stor grad unnlater faste tilsettinger under henvisning til manglende budsjettdekning i de enkelte årsbudsjetter, samtidig som samme person over lang tid beholder samme arbeidsoppgaver men fortsatt er uten fast tilsetting.
Flertallet understreker også betydningen av at trygghet og stabilitet i arbeidsforholdet gir økt motivasjon hos den enkelte ansatte overfor sin arbeidsplass.
Flertallet har selvsagt også merket seg drøftelsene i proposisjonen omkring den fleksibilitet som midlertidige ansettelser gir. Dette kan gi åpning for at flere kan komme inn på arbeidsmarkedet for å tilegne seg arbeidserfaring, og derved styrke sine muligheter til ansettelser. Flertallet mener imidlertid trygghet og stabilitet for den enkelte arbeidstaker, i tråd med arbeidsmiljølovens formålsparagraf må gå foran disse hensyn, og fastholder derfor det som er sagt tidligere om fordelene ved faste ansettelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på det uønskede ved at stillinger kalles midlertidige dersom dette ikke er påkrevd. Disse medlemmer vil samtidig understreke at midlertidige stillinger kan bidra til å senke terskelen inn på arbeidsmarkedet - særlig for unge arbeidstakere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, ser også med bekymring på utviklingen i arbeidsmarkedet, hvor det synes som om det gjøres stadig større bruk av midlertidig ansettelse, engasjementstillinger, korttidsansettelser, prosjektansettelser og inn/utleie av arbeidskraft, og ansattes overgang til å bli selvstendige næringsdrivende m.m. Dette vil etter flertallets oppfatning kunne føre til at bedriftene gradvis innskrenker sin stab av faste ansatte til en viss « kjernestab », hvoretter restbehovet for arbeidskraft fylles opp med andre typer tilknytning til bedriften.
Etter flertallets mening vil dette være en uheldig utvikling, og arbeidsmiljøloven bør i sitt innhold ikke medvirke til slik utvikling.
Flertallet ser det på denne bakgrunn som en klar fordel at nåværende bestemmelser om midlertidig ansettelser i lovens § 58 nr. 7 erstattes med en egen § 58 A bokstavene a-d).
Flertallet finner det riktig at det i loven listes opp hvilke forhold som det rettsgyldig kan inngås arbeidsavtaler om som gjelder for bestemte tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående karakter. Flertallet mener at dette innebærer at man ikke kan benytte adgangen til midlertidig ansettelse i arbeidsoppgaver som innebærer fast behov for arbeidskraft, dersom dette ikke spesielt er nevnt i loven (jf. § 58 A bokstav d). Flertallet mener videre at denne lovendring ikke gir anledning til oppsigelse av ansatte for deretter å tilby samme person eller andre å utføre samme arbeidsoppgaver. Flertallet forstår bestemmelsene videre slik at midlertidig ansatt har krav på fast ansettelse dersom det klarlegges at arbeidsoppgaven som er grunnlag for ansettelsen er av varig eller løpende fast karakter.
Flertallet mener at dersom en bedrift benytter seg av kontinuerlige vikariater/midlertidig ansatte over en lang periode og på en slik måte at bedriften egentlig kunne ha hatt flere fast ansatte så strider dette mot lovens intensjon om stillingsvern.
Midlertidig ansettelse
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg proposisjonens tolkning av uttrykket « arbeidets karakter » og uklarhetene i de tidlige forarbeidene til arbeidsmiljøloven.
Flertallet mener at det av hensyn til rettssikkerheten og formålet med bestemmelsen er nødvendig å avgrense den skjønnsmessige vurdering av regelens innhold.
Flertallet mener at det ikke er den faktiske sysselsettingssituasjon eller prosjektets tidsavgrensede karakter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om en midlertidig tilsetting er lovlig, men om det arbeid som arbeidstakeren skal utføre etter sin art adskiller seg klart fra det arbeid som ordinært utføres av slike bedrifter.
Flertallet foreslår heretter ny § 58 A:
« Ny § 58 A første ledd bokstav a skal lyde:
Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art skal inngås skriftlig og kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller:
a) når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet adskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften. »
Flertallet viser til at komiteen har mottatt skriftlige henvendelser hvor det er reist spørsmål om arbeidsrettslige problemstillinger vedrørende bl.a. norsk idrett, ansatte ved teatrene, operaen og andre institusjoner med kunstnerisk personell.
Flertallet har merket seg de drøftelser som er foretatt i proposisjonen omkring disse forhold, og ber departementet komme tilbake til disse spørsmål.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil bemerke at flertallets forslag til ny § 58 A første ledd bokstav a) er fullstendig uansvarlig og vil skape store problemer for et flertall av norske bedrifter.
Disse medlemmer viser til endringsforslaget i § 58 nr. 1 andre punktum som begrenser retten til å avtale kortere oppsigelsesfrist enn én måned. Disse medlemmer ser ingen grunn til å begrense denne retten utover någjeldende § 58 nr. 1 og vil følgelig stemme mot endringsforslaget.
Disse medlemmer har merket seg endringsforslaget i § 58 A nr. 1 bokstav d) som gir lov til å ansette enkelte nye grupper på åremål. Disse medlemmer mener likevel at endringsforslaget ikke er tilstrekkelig. Som eksempel kan nevnes behov for åremålstilsettinger for blant andre kunsnerisk personale og trenere/utøvere i toppidrett.
Disse medlemmer viser til at Arbeidsmiljølovutvalget foreslo endring i § 58 A nr. 1 ny bokstav e), og vil fremme følgende forslag:
« § 58 A nr. 1 ny bokstav e) skal lyde:
Når det gjelder toppledere og andre stillinger der arbeidet stiller særlige krav til fornyelse (åremålstilsetting). »
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at Arbeidstilsynet gjennom sine kontroller den senere tid har avdekket uheldige sider ved bruk av overtid.
Flertallet viser til at enkelte yrkesgrupper tar tjeneste hos flere arbeidsgivere hvor de utøver betydelig bruk av overtid. På denne måten blir det vanskelig å kontrollere at lovens maksimalgrenser blir overholdt.
I offentlig tjeneste viser flertallet til de forhold som er avdekket for bl.a. leger og lærere hvor enkelte samlet kan utføre over 200 % av normalarbeidstiden.
Flertallet mener dette er uheldig for flere områder. For det første kan sikkerhet og den enkeltes helse komme i fare, men samtidig stenger dette for at flere kommer i arbeid.
Flertallet ber derfor departementet undersøke disse forhold bedre gjennom en øket innsats fra Arbeidstilsynet.
Arbeidstilsynets muligheter for innsyn i tilfeller med flere arbeidsgivere må derfor bedres, og flertallet ber departementet søke etablerte regler som demper denne utviklingen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at hensynet til den enkelte arbeidstaker, til arbeidsmiljøet og til oppbygging av den enkelte bedrifts kompetanse, tilsier størst mulig grad av fast tilsatte. Disse medlemmer mener det er svært viktig å fastholde hovedprinsippet om at alt fast arbeid som inngår i den vanlige drift skal utføres av fast ansatte, og at midlertidige ansettelser begrenses sterkt. Det er viktig å sikre en god rapportering og kontroll slik at utviklinga på arbeidsmarkedet også på dette område blir i samsvar med lovverkets intensjoner.
Disse medlemmer mener det er særlig viktig med tydelige begrensninger i loven for å unngå de langvarige, midlertidige ansettelser, og fremmer følgende forslag:
« § 58 A nr. 4 skal lyde:
Arbeidstaker som har mer enn 3 års sammenhengende tjeneste i virksomheten, anses som fast tilsatt uavhengig av hva som var den opprinnelige årsaken til at det ble gitt tidsbegrenset arbeidsavtale. »
« Proposisjonens § 58 A nr. 4 blir nytt nr. 5. »
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Regjeringens forslag til ny § 58 A i realiteten innebærer en utvidelse av adgangen til midlertidig tilsetting. Disse medlemmer mener Regjeringen bør vurdere å gå enda lenger, men støtter i denne omgang Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har med tilfredshet merket seg departementets forslag til § 60 andre ledd hvoretter saklighetsnormen ved oppsigelse innskrenkes vesentlig i de tilfelle arbeidsgiveren setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære arbeidsoppgaver på oppdrag. Etter flertallets oppfatning skal det meget sterke og vedvarende grunner til for at en slik oppsigelse kan være saklig. Flertallet vil understreke at det ikke skal påhvile arbeidstakeren å påvise arbeidsgiverens hensikt med oppsigelsen. Dersom virksomheten setter arbeidet ut på oppdrag etter en oppsigelse, er oppsigelsen å anse som usaklig hvis arbeidsgiveren ikke kan bevise at oppsigelsen var helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift, eller med mindre det foreligger en klar avtale mellom partene om slik fremgangsmåte.
Flertallet har merket seg de endringer som Regjeringen har foreslått til § 61, og slutter seg til disse.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil samtidig peke på at lovens bestemmelser ikke skal være til hinder for nødvendig endring av driftsformer, f.eks. at en bedrift kan øke innkjøpet av bearbeidede deler.
Komiteen mener i likhet med Regjeringen at arbeidstaker også skal gis rett til gjenninntredelse i stilling dersom retten bestemmer dette, slik det fremgår av forslaget til § 61 nr. 4 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Regjeringens forslag til § 60 nr. 2 nytt annet ledd og vil på det sterkeste advare mot en lov som tar sikte på å gi selvstendig næringsdrivende yrkesforbud for ved dette å styrke fagforeningsinteresser. Nødvendig omorganisering av en virksomhet vil etter Regjeringens forslag kunne bli vanskeliggjort på en måte som skader både bedriften og arbeidstakernes interesser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at omfanget av midlertidig tilsetting er faretruende høyt. Denne tilsettingsformen er en trussel mot rettstilstanden i arbeidsmarkedet. Dette medlem mener det er nødvendig med aktive tiltak for å begrense omfanget. På denne bakgrunn vil dette medlem foreslå følgende endring:
« Ny § 58 A nr. 1 annet ledd skal lyde:
Før arbeidsavtaler av midlertidig karakter inngås skal arbeidsgiver drøfte andre løsninger med arbeidtakernes tillitsvalgte, herunder fast ansettelse. »
Dette medlem mener at arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom, eller for et bestemt arbeid av forbigående art, skal inngås skriftlig og kan bare rettsgyldig avtales når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften.
Dette medlem viser videre til at proposisjonen inneholder et forslag som fratar midlertidig oppsagte retten til å stå i stilling under søksmål. Dette medlem går imot denne endringen og vil stemme imot ny § 58 A nr. 4 nest siste og siste punktum.
Oppsigelsesvern
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til eksempler på at lønnsomme bedrifter legges ned og flagges ut. En grunn er ofte at eierne aktivt ønsker å flytte produksjon ut av landet. Eller at en står overfor situasjoner der nye eiere kvitter seg med konkurrenter ved nye oppkjøp. Dagens lovverk gir ikke vern mot slike disposisjoner. Dette medlem har merket seg at i andre land vil slike former for nedleggelser ofte være forbundet med store utgifter i kompensasjon til de ansatte. Slike regelforskjeller kan i seg selv medvirke til at eierne velger å nedlegge virksomhet i Norge for å spare kostnader. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
« § 60 nr. 2, 1. punktum skal lyde:
Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom virksomheten eller konsernet har annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren. »
« § 62 nytt tredje ledd skal lyde:
Ved hel eller delvis nedleggelse av virksomhet som ledd i overføring av produksjon til annen virksomhet kan arbeidstakere som av den grunn sies opp tilkjennes erstatning når det finnes rimelig. Ved erstatningsutmålingen bør det særlig tas hensyn til tjenestetid i virksomheten. »
Dette medlem viser til § 60 nr. 2 andre ledd der det foreslås at oppsigelser som følge av at bedriften setter ut til oppdrag virksomhet innenfor ordinær drift er usaklige. Dette medlem mener at hensikten med denne bestemmelsen får redusert effekt og kan virke overflødig hvis siste del av forslaget « med mindre det er helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift » blir vedtatt. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« § 60 nr. 2 andre ledd skal lyde:
En oppsigelse som skyldes at arbeidsgiver setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære drift på oppdrag er normalt ikke saklig. »
Komiteens medlemmer fra Høyre er tilhengere av et sterkt oppsigelsesvern, men konstaterer med forbauselse at Regjeringen ikke foreslår endringer i adgangen til å stå i stillingen under rettstvist. Disse medlemmer vil peke på at Arbeidsmiljølovutvalgets flertall gikk inn for å begrense denne adgangen til 6 måneder. Dette ville ha innebåret en reell avveining av arbeidstakers og arbeidsgivers interesser. I dag forekommer det dessverre regulær spekulasjon i å få stå i stilling selv i tilfeller hvor oppsigelsen er åpenbart saklig og det er opplagt at arbeidstakers søksmål ikke kan føre frem. Konsekvensen er at arbeidsgiver likevel må yte beløp som kan gå opp i hundretusener av kroner til arbeidstakeren. Disse medlemmer konstaterer med stor undring at Regjeringen ikke har ønsket å rydde opp i disse urimelige reglene.
Disse medlemmer foreslår følgende tillegg til § 61 nr. 4 første ledd:
« ... dog ikke ut over 6 måneder etter at oppsigelsen fant sted. »
« § 61 nr. 4 første ledd skal lyde:
Så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger i henhold til reglene i nr. 2, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen, dog ikke ut over 6 måneder etter at oppsigelsen fant sted. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av oppsigelsesvernet. Disse medlemmer mener imidlertid dette ikke må være til hinder for å kunne gå til oppsigelse begrunnet i arbeidstakers åpenbare mangel på evne til tilpasning i arbeidet. Den samme mulighet bør også være tilstede i tilfelle av betydelige psykososiale problemer, utilbørlig opptreden fra arbeidstakers side og/eller i forbindelse med alvorlig samarbeidsproblematikk. Disse medlemmer vil understreke at slike forhold kan bety « et være eller ikke være » for et godt arbeidsmiljø. Særlig sårbare i denne sammenheng er mindre virksomheter med få ansatte.
Prøvetid
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil fremme forslag til endringer i § 63 om oppsigelsesvern i arbeidsavtale med bestemt prøvetid:
« § 63 fjerde og femte ledd skal lyde:
Dersom arbeidstakeren har vært fraværende fra arbeidet i prøvetiden, kan arbeidsgiveren forlenge den avtalte prøvetiden med en periode som tilsvarer lengden av fraværet, men med maksimum 3 måneder. Forlengelsen kan bare skje når arbeidstakeren skriftlig er orientert om adgangen ved tilsetting, og arbeidsgiver skriftlig har orientert arbeidstaker om forlengelsen innen utløpet av prøvetiden. Forlengelse forutsetter i hvert enkelt tilfelle en aksept fra de tillitsvalgte. Adgangen til forlengelse gjelder ikke fravær som er forårsaket av arbeidsgiver.
Ved tvist om oppsigelse som er gitt innen utløpet av prøvetiden, får bestemmelsene i §§ 61 og 62 tilsvarende anvendelse. »
Arbeidstilsynet
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at Arbeidstilsynets egne kortsiktige og langsiktige planer viser at oppgavene er meget omfattende i forhold til de ressurser som disponeres. Det er derfor viktig at Stortinget, Regjeringen og departmentet gir klare signaler om hvilke arbeidsområder som til enhver tid bør prioriteres.
For Stortingets del vil dette kunne skje ved den årlige budsjettbehandling. Disse medlemmer vil understreke det langsiktige preg som Arbeidstilsynets virksomhet må ha, og vil derfor advare mot at innslagene av kortvarige aksjoner blir for dominerende. Disse medlemmer vil ved denne anledning peke på at innføring av internkontrollsystemet på noe sikt vil avlaste Arbeidstilsynet noe, men at det i en lengre periode vil trenges betydelig medvirkning for å få dette innført. I denne perioden mener disse medlemmer at Arbeidstilsynet må tilføres ekstra ressurser.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener forslagene fra Regjeringen i for sterk grad begrenser arbeidsgivers behov for å kunne oppnå en arbeidsstyrke som er gunstig for bedriften. Disse hensyn og hensynet til andre ansatte ved bedriften medfører at disse medlemmer ikke kan støtte Regjeringens forslag til endringer av § 67.
Disse medlemmer har merket seg at endringsforslagene til § 67 binder arbeidsgiver opp til å følge de samme utvelgelseskriterier for fortrinnsrett til ny tilsetting som ved oppsigelse. Dette er meget komplisert og stiller arbeidsgiveren overfor en meget vanskelig og til tider umulig oppgave som ikke er til fordel verken for virksomheten eller de ansatte. Dessuten er det slik at arbeidsgiveren kan holde en jobb vakant til tidsfristen for gjeninntreden er ute eller kjøpe tjenester andre steder. Disse medlemmer mener at dagens lov er klart bedre og vil avvise forslaget om endring.