Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endring i lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer.
I.
I lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer gjøres følgende endring:
Ny § 37 skal lyde:
For vilkår som ikke er individuelt forhandlet, og som inngår i en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende, gjelder følgende:
| 1. |
Ved anvendelse av § 36 skal det tas hensyn til forhold som nevnt i § 36 annet ledd. Senere inntrådte forhold skal likevel ikke tillegges betydning til skade for forbrukeren med den virkning at et avtalevilkår som ellers ville anses som urimelig, blir ansett som rimelig. |
| 2. |
Hvis ett eller flere avtalevilkår medfører en betydelig skjevhet til skade for forbrukeren i de rettigheter og plikter partene har etter avtalen, kan forbrukeren ved anvendelse av § 36 kreve at avtalen for øvrig skal være bindende for partene, dersom den kan bestå med uforandret innhold. |
| 3. |
Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren. |
| 4. |
En næringsdrivende som hevder at et avtalevilkår er individuelt forhandlet, må godtgjøre dette. |
Med forbruker menes i denne bestemmelsen enhver fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.
Inneholder en avtale som har nær tilknytning til EØS-landenes territorium, en bestemmelse om at lovgivningen i et land utenfor dette området skal anvendes på avtalen, gjelder bestemmelsen ikke for spørsmål om urimelige avtalevilkår mellom en forbruker og en næringsdrivende, hvis forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse mot slike vilkår.
II.
Loven trer i kraft 1. januar 1995.
Loven får bare virkning for avtaler som inngås etter ikrafttredelsen.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 10. november 1994.
|
| Lisbeth Holand, |
Anne Helen Rui, |
Olav Akselsen, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |