Skattepliktige som driver utvinning, behandling og rørledningstransport av petroleum, skal av inntekt ved slik virksomhet betale en særskatt til staten i tillegg til vanlig selskapsskatt. Etter petroleumsskatteloven § 5 annet ledd utlignes særskatt på den inntekt av virksomheten som ligger til grunn for utligning av alminnelig inntektsskatt (men korrigert for friinntekt, landunderskudd m.v.). Det innebærer at finansielle poster (renteinntekter, rentekostnader, valutatap og valutagevinster m.v.) inngår i særskattegrunnlaget i tillegg til inntekter og utgifter knyttet til selve utvinningsvirksomheten.
Ved lånefinansiering av utvinningsvirksomheten får særskattepliktige selskaper fradrag for gjeldsrentene både i alminnelig inntekt og i særskattegrunnlaget. På långivers hånd vil derimot renteinntektene normalt skattlegges etter en langt lavere skattesats (28 % for norsk långiver og satsen i hjemlandet for utenlandsk långiver). På den annen side vil finansinntekter som oljeselskapet har i virksomheten i Norge i stor utstrekning kunne komme til særbeskatning slik at samlet skattebelastning blir 78 %. Denne skjevheten gjør at selskapene og deres aksjonærer vil ha en sterk økonomisk interesse i å finansiere virksomheten med lån fremfor egenkapital. Ledig finanskapital vil det være mest lønnsomt for selskapets eiere å ta ut av virksomheten slik at renteavkastningen faller utenfor petroleumsskattelovens virkeområde.
Gjeldende regler for skattemessig behandling av finansielle poster i petroleumsbeskatningen gir dermed et sterkt incitament til å ha en kapitalstruktur med høy gjeldsgrad i sokkelvirksomheten i Norge. I proposisjonen har departementet redegjort for at selskapenes mulighet til å lånefinansiere virksomheten likevel kan være undergitt begrensninger av forskjellig slag.
Under arbeidet med petroleumsskatteomleggingen 1992 (jf. Ot.prp. nr. 12 (1991-1992) og Innst.O.nr.40 (1991-1992)) ble det lagt til grunn at oljeselskapene på norsk sokkel ikke i avgjørende grad ville endre sin kapitalstruktur som følge av de nye skattereglene. Det har vist seg at oljeselskapene har økt gjeldsgraden vesentlig i forhold til det en bygget på under utarbeidelsen av Ot.prp. nr. 12 (1991-1992) . Dette skyldes i stor grad den etterfølgende regnskapsreformen, jf. nærmere redegjørelse i proposisjonen under pkt. 1.2.
I Ot.prp. nr. 12 (1994-1995) er det redegjort for hvordan en vesentlig økning av oljeselskapenes gjeldsgrad vil ha konsekvenser for forventet proveny fra petroleumssektoren samt for hvordan skattesystemet virker på lønnsomheten av investeringer. Det er i proposisjonen også redegjort for departementets arbeid med saken, herunder forlag som har vært sendt på høring.
Merknader frå komiteen
Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, frå Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, frå Høgre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, frå Kristeleg Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, frå Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, frå Venstre, Lars Sponheim, frå Raud Valallianse, Mai Gythfeldt, og representanten Stephen Bråthen, viser til at særskattepliktige selskap ved lånefinansiering av utvinningsverksemda får frådrag for gjeldsrentene både i alminneleg inntekt og i særskattegrunnlaget. På långjevars hand vil derimot renteinntektene normalt bli skattlagde etter ein langt lågare skattesats. Etter komiteen si vurdering fører denne manglande nøytraliteten i skattlegginga til at selskapa og deira aksjonærar vil ha sterke økonomiske interesser i å finansiere verksemda med lån framfor eigenkapital. Ledig finanskapital vil det vere mest lønsamt for eigaren av selskapet å ta ut av verksemda slik at renteavkastninga fell utanfor verkeområdet til petroleumsskattelova.
Komiteen viser til at dei utanlandske oljeselskapa har svært høge gjeldsdelar. Komiteen viser vidare til at det har vore ein markert oppgang i gjeldsgraden til fleire selskap frå 1991 til 1992, men at det òg har vore ein ytterlegare auke i gjeldsgraden til dei fleste utanlandske oljeselskapa frå 1992 til 1993. Etter komiteen si vurdering kan dette vere eit teikn på at selskapa har utnytta dei sjansane og incentiva rekneskapsreforma og skattereforma har gjeve til høg grad av lånefinansiering.
Komiteen vil understreke at dei norske oljeselskapa ikkje har hatt den same utviklinga i kapitalstrukturen. For desse selskapa har gjeldsdelen vore rimeleg stabil i perioden 1990-93.
Komiteen vil peike på at ein vesentleg auke i oljeselskapa sin gjeldsgrad vil ha konsekvensar for forventa inntekt frå petroleumssektoren. Komiteen viser til at Regjeringa på grunnlag av ekstraordinære kapitaloverføringar frå selskapa i 1992 og 1993, på usikkert grunnlag har vurdert det årlege inntektstapet til 300-600 mill. kroner. Komiteen viser vidare til at samla eigenkapital i dei utanlandske selskapa var vel 22 mrd. kroner ved utgangen av 1993, og at ein stor del av eigenkapitalen etter gjeldande reglar kan bli utbetalt til eigar eller morselskap. I tillegg vil selskapa kunne auke den rekneskapsmessige eigenkapitalen (gjennom oppskrivingar) og erstatte denne med lån slik at rentefrådraget vert endå høgare. Komiteen har merka seg at dette kan føre til eit ytterlegare framtidig inntektstap på opp mot 1 mrd. kroner årleg.
Komiteen viser til at under det noverande skattesystemet er den marginale skattesatsen for investeringar bl.a. avhengig av på kva måte investeringane er finansierte. Lånefinansiering av ei investering gjev opphav til ein såkalla « finansiell meirverdi » i forhold til eigenkapitalfinansiering fordi renteutbetalingar reduserer særskattegrunnlaget. Komiteen viser på denne bakgrunnen til at den marginale verdien av frådraget for investeringskostnader kan bli monaleg høgare enn den marginale skattesatsen for inntekter og frådraget for driftskostnader. Etter komiteen si vurdering inneber dette at staten gjennom skattesystemet ber ein større del av kostnadene enn staten tek av inntektene. Dette kan òg føre til at investeringar som er ulønsame før skatt, blir lønsame etter skatt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil påpeke at ifølge Ot.prp. nr. 12 (1994-1995) har oljeselskapene foretatt ekstraordinære kapitaloverføringer i størrelsesorden 10-12 mrd. kroner i løpet av 1992-93. Som det fremgår av proposisjonen har regnskapslovendringene « gitt selskapene mulighet for ekstraordinære utbyttebetalinger i stort omfang ».
På usikkert grunnlag anslår departementet at staten derved er påført et skattetap på om lag 1,2 mrd. kroner i nevnte tidsrom.
Gjennom endringene av skatte- og regnskapslovgivningen oppsto en mulighet for selskaper i oljevirksomheten til å foreta betydelige tilpasninger av kapitalstrukturen med sikte på å oppnå en lavere skattlegging. Selskapenes egenkapital er i stort omfang tilbakebetalt til eierne, og erstattet med lånekapital. Denne økning av oljeselskapenes gjeldsgrad har redusert skattegrunnlaget og derved statens oljeinntekter.
Disse medlemmer forholder seg kritisk til at departementet har brukt to år fra oljeselskapenes skattemessige tilpasninger ble kjent og offentlig omtalt, før skattelovendring ble fremmet for behandling i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti reiste spørsmålet om oljeselskapenes skattetilpasning ved å omgjøre reservefond til aksjekapital og deretter foreta tilbakebetaling til aksjonærer, i brev til departementet den 19. oktober 1992.
I svarbrev fra departementet datert 28. oktober 1992 opplyses følgende:
|
« Som det fremgår av Ot.prp. nr. 1 (1992-1993) vurderer departementet tiltak med sikte på å motvirke en slik reduksjon av statens skatteinntekter fra petroleumsvirksomheten. Departementet tar sikte på å komme tilbake med tiltak som vil får virkning fra og med inntektsåret 1992. » |
Disse medlemmer konstaterer at denne erklæring ikke ble fulgt opp. Den 29. januar 1993 nedsatte Finansdepartementet en arbeidsgruppe som skulle motvirke tap av skatteinntekter fra petroleumssektoren. Arbeidsgruppens rapport ble lagt fram i september 1993. Som svar på fornyet henvendelse fra disse medlemmer skriver departementet den 10. desember 1993 følgende:
|
« Arbeidsgruppen har anslått at ekstraordinære overføringer av kapital fra de utenlandske selskapene i løpet av 1992 som følge av endrede skatte- og regnskapsregler kan beløpe seg til minst 7 mrd. kroner, og at dette innebærer reduserte petroleumsskatteinntekter på 400-500 mill. kroner pr. år. » |
Disse medlemmer må konstatere at til tross for henvendelser og budsjettmerknader om betydelige skattetilpasninger i oljeselskapene både i 1992 og 1993 ble det ikke fremmet et konkret forslag til skattelovendring før 25. november 1994.
Disse medlemmer ville ha foretrukket at det opprinnelige innstrammingsforslag om å fjerne de finansielle poster fra særskattegrunnlaget ble iverksatt. I denne forbindelse viser disse medlemmer til B.innst.S.nr.I (1994-1995) vedrørende avskrivningsvilkår for investeringer i oljesektoren.
På bakgrunn av disse omstendigheter og konsekvensene av den forsinkede politiske reaksjon i forhold til en utilsiktet skattelettelse, vil disse medlemmer støtte forslaget til ny § 3 h i petroleumsskatteloven.
2.1 Generelt
I uttalelser til departementets høringsbrev av 30. juni 1994 har industrien vist til at de krav uavhengige finansinstitusjoner stiller til egenkapital bør være fullt ut tilstrekkelige også i relasjon til beskatningen. Videre er det anført at forslaget til ny aksjelov inneholder skjerpede krav til reservefondsavsetning som vil bidra til å sikre en forsvarlig egenkapital.
Departementet vil bemerke at selv om uavhengige finansinstitusjoners oppfatning av hva som er en forretningsmessig gjeldsgrad kan være et utgangspunkt ved vurderingen av hva som bør være skattemessig gjeldsgrad, kan det ikke uten videre være avgjørende som ramme for hvilken gjeldsandel som bør gis fradragsrett for gjeldsrenter i et skattesystem med en marginal skattesats på 78 %. Det har alltid vært lagt til grunn ved beregning av skattevirkninger ved endringer i petroleumsskattesystemet at utbyggingskostnader i en viss utstrekning blir finansiert ved egenkapital.
Departementet har vurdert om det bør gis selskapsrettslige regler om binding av kapital for oljeselskapene på norsk sokkel. I proposisjonen drøfter departementet mulighetene for gjennom dagens og foreslåtte lovverk å binde kapital.
Etter Finansdepartementets oppfatning gir verken gjeldende selskapsregler i aksjeloven eller forslagene til ny aksjelov i Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) et tilstrekkelig grunnlag for å sikre at utvinningsselskapene ved ligningen har en viss egenkapital i virksomheten i Norge.
Et alternativ kunne være å oppstille strengere krav til binding av selskapskapital enn det som følger av gjeldende selskapsregler eller forslagene i Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) .
Etter departementets oppfatning er det imidlertid ikke ønskelig å gi selskapsrettslige regler om binding av kapital av hensyn til beskatningen ut over de krav som stilles i aksjeloven og tilknytningsavtalene etter petroleumsloven § 29. Departementet mener at en heller bør vurdere løsninger innenfor skattesystemet fremfor å gi selskapsrettslige regler som innebærer kapitalbindinger spesielt for oljeselskapene.
Problemet knyttet til at utvinningsselskapene i betydelig omfang kan øke gjeldsgraden i virksomheten i Norge skyldes at det er skattemessig lønnsomt med høy grad av gjeldsfinansiering. Som omtalt anså departementet at en nærliggende løsning på problemet ville være å unnta finansielle poster fra særskattegrunnlaget, og dermed fjerne det ekstraordinære incitamentet til gjeldsfinansiering.
På bakgrunn av at et forslag om å fjerne de finansielle poster fra særskattegrunnlaget kan ha vidtrekkende konsekvenser, bl.a. uheldige fordelingsvirkninger og dobbeltbeskatning, er departementet blitt stående ved at det forslaget som best kan hindre for omfattende kapitaluttak uten å ha vesentlige negative sideeffekter er å oppstille skattemessig krav til utvinningsselskapenes egenkapital. En regel om minste egenkapital ved ligningen vil innebære at utvinningsselskapene ikke får fullt fradrag for gjeldsrentene dersom de finansierer virksomheten hovedsakelig med gjeld, men uten at en legger selskapsrettslige bindinger på egenkapitalen. Dermed reduseres den skattemessige fordelen ved å ha særlig høy gjeldsgrad.
Merknader frå komiteen
Komiteen viser til at problemet med at utvinningsselskapa i stort omfang kan auke gjeldsgraden i verksemda i Noreg skuldast at det er skattemessig lønsamt med høg grad av gjeldsfinansiering. Komiteen viser til at korkje gjeldande selskapsreglar i aksjelova eller forslaga til ny aksjelov gjev eit tilstrekkeleg grunnlag for å sikre at utvinningsselskapa ved likninga har ein viss eigenkapital i verksemda i Noreg. Komiteen finn det ikkje ønskjeleg å gje selskapsrettslege reglar om binding av kapital av omsyn til skattlegginga utover dei krava som vert stilte i aksjelova og tilknytningsavtalane etter petroleumslova § 29. Komiteen meiner at ei løysing innanfor skattesystemet vil vere betre enn å gje slike selskapsrettslege reglar med krav om kapitalbinding særskilt for oljeselskapa. Komiteen meiner på denne bakgrunnen at ein best kan hindre omfattande kapitaluttak gjennom å stille skattemessige krav til eigenkapital i utvinningsselskapa.
2.2 Alternative utforminger av en regel som setter skattemessig krav til utvinningsselskapenes egenkapital
I høringsnotatet av 30. juni 1994 foreslo departementet at det ble gitt en skattemessig minstekapitalregel der en tok utgangspunkt i forholdet mellom gjeld og totalkapital i regnskapsmessig balanse ved årsoppgjøret.
I høringsrunden er det anført at regelen ikke bør baseres på forholdet mellom gjeld og egenkapital i regnskapsmessig balanse, men at en bør bygge videre på den praksis som er etablert i medhold av skatteloven § 54 første ledd.
Skatteloven § 54 første ledd gjelder bare ved transaksjoner mellom selskaper med tilknytning til hverandre (direkte eller indirekte interessefellesskap). Prinsippet om at en ved beskatningen skal se bort fra virkninger av interessefellesskap innebærer blant annet at det ved ligningen ikke skal gis fradrag for større rentekostnader til beslektet selskap enn det som tilsvarer en forretningsmessig låneandel mellom uavhengige parter. Ved anvendelsen av bestemmelsen er det i ligningspraksis utviklet visse retningslinjer (stadfestet i dommer) for den skjønnsmessige vurdering av hva som skal anses som forretningsmessig gjeldsgrad (markedsvilkår) for selskaper på norsk sokkel. Retningslinjene tar utgangspunkt i kontantstrømmene i det selskap som vurderes, og går blant annet ut på at letekostnader må egenkapitalfinansieres fullt ut, mens utbyggingskostnader må egenkapitalfinansieres med minst 20 %. For et selskap som er kommet i driftsfasen kan netto kontantstrøm fra driften erstatte krav om eksternt tilført egenkapital som følge av leting og utbygging.
En alternativ utforming av en tynn kapitaliseringsregel kunne være å lovfeste ovennevnte retningslinjer slik at de ble gjort gjeldende uavhengig av om et lån er ytet av eller med støtte fra et tilknyttet selskap. En minstekapitalregel basert på disse retningslinjene ville i så fall innebære at det som frem til i dag i praksis har vært ansett som forretningsmessig låneandel (markedsvilkår ved anvendelsen av skl. § 54 første ledd) skal defineres som generelt akseptabel gjeldsgrad for skatteformål. En generell lovfesting av retningslinjene ved anvendelsen av skl. § 54 første ledd vil imidlertid ikke føre til at det oppstilles noe minstekrav til skattemessig egenkapital utover det som allerede følger av gjeldende rett. Selskaper som låner i beslektet selskap (interessefellesskap) må i dag rette seg etter skl. § 54 første ledd. For selskaper som låner på uavhengig basis forutsettes markedet å oppstille slike begrensninger. Som det fremgår foran er det departementets oppfatning at det bør gis en regel som setter skattemessig minstekrav til oljeselskapenes egenkapital uavhengig av om høyere gjeldsgrad kan oppnås i markedet.
Departementet har i stedet vurdert en regel der en tar utgangspunkt i forholdet mellom gjeld og egenkapital i regnskapsmessig balanse ved årsoppgjøret. Regelen vil innebære at for skatteformål må et selskaps samlede eiendeler slik de fremkommer i balansen i en viss grad (20 %) være egenkapitalfinansiert. Formålet med en regel som setter skattemessige krav til utvinningsselskapenes egenkapital (generell minstekapitalregel) er å sikre at alle særskattepliktige selskaper ved ligningen behandles som om de har en viss minste egenkapital, og dermed hindre at skattegrunnlaget uthules ved at gjeldsrenter knyttet til en urimelig høy gjeldsgrad kommer til fradrag. Etter departementets oppfatning vil en regel som stiller krav om en viss egenkapitalfinansiering av selskapets eiendeler slik de fremkommer i balansen kunne gi et hensiktsmessig standardisert minstekrav for hvilken egenkapitalandel som er akseptabel for skatteformål.
Ligningsadministrativt må det antas å være enklere å ta utgangspunkt i utgående balanse ved årsoppgjøret fremfor å følge kontantstrømmer gjennom året.
Et problem ved å ta utgangspunkt i regnskapsmessig balanse er at regnskapet i en viss utstrekning baseres på skjønnsmessige vurderinger. Det kan medføre muligheter for tilpasninger og eventuelt forskjellig skattemessig resultat som følge av ulik regnskapsmessig praksis. Normalt vil regnskapsreglene likevel innebære at en må holde seg innenfor visse rammer. Departementet må i tilfelle følge utviklingen nøye for å begrense uakseptable regnskapsmessige tilpasninger.
En innvending mot å basere en minstekapitalregel på regnskapsmessig balanse i stedet for kontantstrømmer er dessuten at en slik regel skaper nye avhengighets- og påvirkningsforhold mellom skatt og regnskap. Ved skattereformen ble det lagt vekt på å unngå slike bindinger. Også gjeldende skatteregler må imidlertid antas å påvirke regnskapet i en viss utstrekning. Innføring av en minstekapitalregel basert på regnskapsmessig balanse vil dermed ikke nødvendigvis føre til at den samlede påvirkning øker, men gi endrede incentiver. Etter en helhetsvurdering er departementet kommet til at en regel som setter skattemessig krav til minste egenkapital for oljeselskapene bør ta utgangspunkt i regnskapsmessig balanse ved årsoppgjøret.
Merknader frå komiteen
Komiteen finn det generelt uheldig at skattemessige omsyn kan påverke utforminga av rekneskapen. Ved skattereforma 1992 vart det lagt vekt på unngå slike bindingar. Komiteen vil trass i dette vise til at også gjeldande skattereglar påverkar rekneskapen til ein viss grad. Etter komiteen si vurdering vil innføring av ein minstekapitalregel basert på rekneskapsmessig balanse ikkje nødvendigvis føre til at den samla påverknaden vil auke, men gje endra incentiv.
3.1 Generelt
Departementet foreslår at det gis en regel som går ut på at selskap som nevnt i petroleumsskatteloven § 5 i forhold til inntektsansettelsen skal ha en egenkapitalandel som minst utgjør 20 % av summen av selskapets gjeld og egenkapital i henhold til balansen ved det regnskapsmessige årsoppgjør. Dersom selskapet har gjeld som overstiger 80 % av summen av gjeld og egenkapital (heretter også kalt totalkapitalen) i regnskapsmessig balanse i årsoppgjøret, gis det bare fradrag ved ligningen for en forholdsmessig andel av netto finansutgifter som fordeles til sokkelen etter pskl. § 3 d.
Det foreslås at regelen om skattemessig minstekapital bare skal komme til anvendelse på selskaper som er skattepliktig etter pskl. § 5. For særskattepliktige selskaper som også har inntekt eller virksomhet på land, skal en ved beregningen av forholdet mellom gjeld og totalkapital se på den regnskapsmessige balansen for selskapet som sådan, dvs. dets samlede virksomhet. Men en eventuell forholdsmessig reduksjon i fradragsretten for finansielle utgifter får bare virkning for den delen av den skattepliktiges netto finansutgifter som henføres til sokkeldistriktet etter pskl. § 3 d annet ledd.
En avskjæring av skattemessig fradrag for en overskytende andel av netto finansutgifter skal etter forslaget ha virkning både i grunnlaget for alminnelig inntekt og i særskattegrunnlaget. Det anses prinsipielt riktig å stille det samme krav til skattemessig egenkapital i det alminnelige skattegrunnlag som i særskattegrunnlaget.
Det er ikke noe vilkår at selskapet har gjeld som er ytt fra (eller med garanti fra) beslektet selskap. Regelen skal gjelde selv om lånefinansiering er skjedd fra eksterne kilder på uavhengig basis.
I medhold av skatteloven § 54 første ledd har ligningsmyndighetene nektet fradrag for gjeldsrenter til beslektet selskap (direkte eller indirekte interessefellesskap) fordi det er belastet for høy rente eller fordi gjelden må anses som egenkapital for skatteformål. Praksis etter skatteloven § 54 første ledd bygger på et grunnleggende prinsipp om at det ved beskatningen skal ses bort fra inntektsreduksjoner som følge av interessefellesskap. Dette er et prinsipp som bør ha alminnelig gyldighet i skatteretten, når det gjelder finansielle forhold og som i andre forretningsforhold mellom selskaper med tilknytning til hverandre. Departementet foreslår at denne praksis fortsatt skal gjelde i tillegg til den foreslåtte minstekapitalregelen.
Departementet vil i forhold til høringsuttalelsen fra OLF/Norret, jf. proposisjonen, bemerke at skl. § 54 første ledd bare gjelder transaksjoner mellom beslektede selskaper, og innebærer at når et selskap har lånt i beslektet selskap skal gjeld og egenkapital for skatteformål klassifiseres til det som ville blitt avtalt mellom uavhengige parter (markedsvilkår). Hvis selskapet har lån i beslektet selskap, skal ligningsmyndighetene etter departementets oppfatning først vurdere om skl. § 54 første ledd kommer til anvendelse. Hvis denne bestemmelsen medfører at gjeld skal anses som egenkapital ved ligningen, skal det korrigerte resultatet legges til grunn ved anvendelse av den foreslåtte minstekapitalregelen. Ved anvendelsen av skl. § 54 første ledd har en klassifisert gjeld og egenkapital for skatteformål for selskaper som låner i beslektet selskap. Etter at gjeld og egenkapital er klassifisert skattemessig i medhold av denne bestemmelsen antar departementet at en bør vurdere hvorvidt egenkapitalkravet i medhold av ny § 3 h er oppfylt (dvs. på grunnlag av de reklassifiserte egenkapital- og gjeldsstørrelser). Det betyr at det ved beregningen av forholdet mellom gjeld og totalkapital må legges til grunn at en del av regnskapsmessig gjeld skal anses som egenkapital for skatteformål. Dersom selskapet fremdeles har lavere egenkapitalandel enn det som kreves etter § 3 h, skal det nektes fradrag for ytterligere en andel av gjeldsrentene (som er godkjent til fradrag etter anvendelsen av § 54 første ledd og eventuelle andre endringer) i medhold av § 3 h. Den ligningsmessige behandling av et selskap kan også i andre tilfelle medføre at den beløpsmessige størrelse av enkelte gjelds- og egenkapitalposter som blir lagt til grunn for skatteformål i årsoppgjørets balanse avviker fra årsoppgjørets balanse. Selv om dette ikke innebærer at det regnskapsmessige årsoppgjøret endres ved ligningen, bør det ved anvendelsen av den foreslåtte minstekapitalregel tas hensyn til slike skattemessige korreksjoner. Det vises til lovutkastet § 3 h tredje ledd.
Etter petroleumsskatteloven § 10 kreves det samtykke fra Kongen (delegert til Finansdepartementet) til de skattemessige virkningene av en overdragelse eller interesseoverføring som nevnt i petroleumsloven § 61. I vedtaket kan det settes vilkår som skjerper eller lemper på den beskatningen som følger av skattelovgivningen for øvrig. Slike vilkår kan blant annet gjelde selskapets kapitalstruktur.
Enkelte høringsinstanser har reist spørsmålet om forholdet mellom § 10-vedtak (vilkår for samtykket) og en generell minstekapitalregel som setter skattemessig krav til egenkapitalen.
Departementet vil bemerke at vilkår for samtykke til overdragelse av utvinningsrettigheter må oppfylles uavhengig av en lovendring som foreslått. I tillegg vil en ny lovregel også måtte få anvendelse for de selskaper som er omfattet av slike vedtak. Det vises for øvrig til St.meld. nr. 18 (1988-1989) der petroleumsskattelova § 10 og forholdet til Stortingets kompetanse med hensyn til å endre skattereglene er omtalt.
For selskaper som lignes etter særregler i skatteloven § 54 tredje ledd er det nødvendig med særskilt regulering, se nedenfor.
Departementet finner ikke at en overgangs- eller lempningsregel for selskaper som befinner seg i en « oppbyggingsfase » vil være i samsvar med det prinsipp en søker å fastsette, nemlig at alle særskattepliktige selskaper bør ha et minimum av egenkapital for skatteformål. Departementet viser bl.a. til den foreslåtte bestemmelse i § 3-5 annet ledd i forslaget til ny aksjelov, der det slås fast at egenkapitalen skal til enhver tid være forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet som selskapet driver.
Departementet har av grunner som er nevnt i proposisjonen ikke gått inn på en nærmere vurdering av eventuelle overgangs- eller avskjermingsordninger.
Merknader frå komiteen
Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om at selskap som nemnt i petroleumsskattelova § 5 i forhold til inntektsfastsetjinga skal ha ein eigenkapital som minst utgjer 20 % av summen av gjeld og eigenkapital i selskapet. Eigenkapitalen og gjelda vert fastsett i samsvar med balansen i regnskapsmessig årsoppgjer.
Komiteen strekar under at dersom selskapet har gjeld over 80 % av summen av gjeld og eigenkapital i rekneskapsmessig balanse i årsoppgjeret, vert det berre gjeve frådrag ved likning for ein forholdsmessig del av netto finansutgifter som vert fordelt til sokkelen etter pskl. § 3 d. Komiteen meiner at ei avskjering av skattemessig frådrag for ein overskytande del av netto finansutgifter skal ha verknad både i grunnlaget for alminneleg inntekt og i særskattegrunnlaget. Komiteen viser til at det er eit grunnleggjande prinsipp i skattelovgjevinga at ein ved skattlegginga skal sjå bort frå inntektsreduksjonar som følgje av inntektsfellesskap. Komiteen meiner at denne praksisen framleis skal gjelde i tillegg til minstekapitalregelen.
Komiteen peiker på at eigenkapitalen til kvar tid skal vere forsvarleg ut frå risikoen ved og omfanget av den verksemda selskapet driv. Komiteen finn ikkje kravet til minimum 20 % eigenkapital særskilt strengt, sjølv ikkje for selskap i ein oppbyggingsfase. Komiteen er på denne bakgrunnen samd med Regjeringa i at ein overgangs- eller lempingsregel for selskap i ein oppbyggingsfase ikkje vil vere i samsvar med prinsippet om at alle særskattepliktige selskap bør ha eit minimum av eigenkapital for skatteformål.
Komiteen sluttar seg elles til framlegget frå Regjeringa.
3.2 Vilkår for at bestemmelsen kommer til anvendelse: utgangspunkt i regnskapsmessig balanse i årsoppgjøret
Etter aksjeloven § 11-1 skal norske aksjeselskaper for hvert regnskapsår avgi årsoppgjør som også omfatter balanse, jf. særlig aksjeloven § 11-6.
For filialer av utenlandske selskaper følger plikt til å utarbeide årsoppgjør av regnskapsloven. I petroleumsskatteforskriften (pskf.) § 14 er det videre bestemt at når et selskap hjemmehørende i utlandet driver virksomhet skattepliktig til Norge etter petroleumsskatteloven § 5, regnes selskapets aksjekapital som aksjekapital for denne virksomheten så langt den fremkommer som egenkapital i regnskap for den norske skattepliktiges virksomhet, med unntak av den del av denne egenkapital som svarer til de beregnede avsetninger til reservefond, oppskrivningsfond og tilbakeføringsfond.
Departementet har vurdert om alle poster i regnskapsmessig balanse skal medtas som henholdsvis gjeld og egenkapital ved beregningen av om egenkapitalandelen er tilstrekkelig etter minstekapitalregelen, eller om enkeltposter i balansen bør unntas av prinsipielle eller andre grunner.
I høringsutkastet ble det foreslått at alle postene i utgangspunktet skulle medtas ved beregningen av forholdet mellom gjeld og egenkapital.
Flere høringsinstanser hevder at en regel om skattemessig minstekapital i stedet bør bygge på forholdet mellom rentebærende gjeld (eksklusiv skattegjeld, utbytte, utsatt skatt m.m.) og egenkapitalpostene i årsregnskapet. Det anføres at ved vurderingen av hvilken gjeldsgrad som er rimelig er det flere forhold som må tas i betraktning, blant annet selskapenes fremtidige kontantstrøm og ikke selskapenes balanse alene. Særlig hevdes det at det er urimelig og kunstig at skattegjeld og utbytte medtas i beregningsgrunnlaget fordi det innebærer at det oppstilles et egenkapitalfinansieringskrav til dekning av disse poster.
Det er departementets oppfatning at en generell skattemessig minstekapitalregel ikke bør baseres på kontantstrømmene i selskapet, og hvilken gjeldsgrad som kan oppnås i markedet på uavhengige vilkår, men at det for skatteformål i stedet gis en generell regel om at selskapets eiendeler slik de fremkommer i regnskapsmessig balanse i en viss grad (20 %) må være egenkapitalfinansiert.
Med dette utgangspunktet antas det prinsipielt riktig å medta all gjeld i balansen ved vurderingen av om selskapet har tilstrekkelig egenkapitalandel. De samlede passivaposter er finansieringskilder for aktivapostene. Etter departementets oppfatning bør derfor også ikke rentebærende gjeld tas med ved beregningen av om et selskap har tilstrekkelig egenkapital for skatteformål, dvs. om vilkåret for å anvende regelen foreligger. Det gjelder selv om renter på gjelden ikke fremkommer eksplisitt og/eller ikke er fradragsberettiget ved ligningen som rente, og derfor ikke reduserer skattegrunnlaget som finansiell kostnad (men rentene kan eventuelt komme til fradrag som driftsutgift). Selv om en inkluderer rentefri gjeld ved beregningen av egenkapitalandelen, vil likevel virkningen av regelen for selskaper som har betydelig rentefri gjeld, f.eks. utsatt skatt, bli mindre fordi de samlede finanskostnader, som ikke kommer til fradrag med en viss andel, for slike selskaper er lavere, se nedenfor.
Selv om det prinsipielle utgangspunktet er at alle poster i balansen skal regnes med, kan det være grunn til å foreta en nærmere vurdering av særskilte poster som utsatt skatt og øvrig skattegjeld, samt avsatt utbytte og tilbakeholdt andel av årets overskudd.
Etter departementets oppfatning bør også avsatt utbytte og skattegjeld medtas som gjeld ved beregningen av skattemessig minstekapitalkrav fordi også disse postene i fremtiden vil belaste kontantstrømmene ved betaling og dermed redusere egenkapitalen fremover.
Videre kan det som prinsipiell begrunnelse for å medta utsatt skatt anføres at dette implisitt korresponderer med en skattemessig forutsetning om at ubeskattet kapital (egenkapitaldelen av midlertidige forskjeller) ikke kan utdeles uten skattekonsekvenser. Det vises til begrunnelsen for å innføre en korreksjonsskatt når det gjelder den alminnelige bedriftsbeskatning. I Ot.prp. nr. 82 (1993-1994) , jf. Innst.O.nr.77 (1993-1994), ble det foreslått at oljeselskapene ikke skulle omfattes av ordningen med korreksjonsskatt. Ved å medta utsatte skatt som gjeld ved minstekapitalregelen sikrer en at oljeselskaper med betydelig utsatt skatteforpliktelse også har en viss egenkapital i balansen, selv om kravet ikke vil være identisk med egenkapitalandelen av netto midlertidige forskjeller som skal være i behold for at korreksjonsskatt ikke skal utløses.
Ved at utsatt skatt medtas som gjeld avdempes dessuten virkningen av tilpasninger med sikte på å øke den nominelle egenkapitalen (f.eks. ved oppskrivning av anleggsmidler), se nedenfor.
For selskaper med betydelige skattemessige underskudd kan det dessuten være en fordel at utsatt skatt omfattes av regelen. Et skattemessig underskudd kan utligne grunnlaget for utsatte skatteforpliktelser og dermed redusere selskapets gjeld ved beregning av egenkapitalandelen.
Et problem ved å medta avsatt utbytte som gjeld i balansen er at selskapene i stedet kan velge å føre hele årets overskudd (etter skatt) til reservefond og disposisjonsfond, og dermed få beløpet medregnet som egenkapital ved beregning av gjeldsgrad. Etter årsskiftet kan beløpet tilbakebetales til eierne direkte eller ved å gå veien om fondsemisjon. Etter departementets oppfatning er det uheldig at selskapets valg av fremgangsmåte på dette punkt kan få betydning for om regelen kommer til anvendelse eller ikke. Når realiteten er at tilbakeholdt overskudd likevel blir tilbakebetalt til eierne etter årsskiftet (i etterfølgende år), bør ikke den skattemessige behandlingen bli annerledes enn om beløpet opprinnelig var blitt avsatt som utbytte. Departementet foreslår at avsatt utbytte og tilbakeholdt overskudd medtas som henholdsvis gjeld og egenkapital etter minstekapitalregelen, men at det oppstilles et krav om at tilbakeholdt andel av årets overskudd for å medregnes må beholdes i virksomheten i en skattemessig bindingstid. Det vises til nærmere omtale nedenfor.
I årsregnskapene for de utenlandske filialene er det ulik praksis for hvordan avsatt utbytte behandles. Enkelte filialer fører avsatt utbytte som egenkapital, mens andre klassifiserer beløpet som kortsiktig gjeld, slik et norsk aksjeselskap må gjøre. For å få likebehandling med de norske aksjeselskapene på dette punkt skal etter departementets oppfatning avsatt utbytte i filialenes balanse anses som gjeld ved anvendelse av minstekapitalregelen.
Det kan tenkes at et selskap i balansen ved årsoppgjøret har negativ egenkapital. Ved beregningen av hvilket forholdstall finansutgiftene skal reduseres med foreslår departementet at gjelden i slike tilfelle uansett ikke skal anses for å utgjøre mer enn (maksimalt) 100 % av totalkapitalen. Se lovutkastet § 3 h første ledd siste punktum.
I høringsnotatet viste departementet til at regnskapsregler i stor grad gir anvisning på skjønn, og at det kan gi muligheter for tilpasninger og omgåelser når det gjelder egenkapitalandelen.
I høringsrunden har flere av høringsinstansene pekt på at både ulike transaksjoner og anvendelse av ulike vurderingsregler i regnskapsmessig balanse skaper vesentlige tilpasnings- og omgåelsesmuligheter. OLF/Norret skriver blant annet at muligheten for tilpasninger og vilkårlige utslag av regelen særlig knytter seg til ikke rentebærende gjeld, jf. f.eks. tidsavgrensninger og operatørforpliktelser.
Departementet kan ikke se at muligheten for tilpasninger og vilkårlig virkning reduseres vesentlig ved å unnta ikke rentebærende poster. Grensen mellom rentebærende og rentefri gjeld er uklar. Dersom en ikke tar med rentefri gjeld ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt vil dette innebære et nytt incentiv til å omgjøre rentebærende gjeld til gjeld med skjulte renteelementer. For øvrig vises til den særlige begrunnelsen for å ha med utsatt skatt som gjeldspost ved beregningen av forholdstallet mellom gjeld og totalkapital, jf. ovenfor.
Når det gjelder ulike vurderingsregler for regnskapsposter, vil disse kunne ha vesentlig betydning for størrelsen på egenkapitalen, jf. f.eks. oppskrivning av anleggsmidler. Fordelen ved å anvende ulike vurderingsregler må imidlertid i stor grad antas å bli redusert på grunn av krav om å oppføre tilknyttet utsatte skatteforpliktelser i balansen (som gjeld). Dette gjelder særlig for oljeselskapene på grunn av den høye skattesatsen (jf. likevel virkningen av friinntekten).
Utvinningsselskapene på norsk sokkel er dessuten gjenstand for særlig kontroll, både av konsesjons- og skattemyndigheter. En del omgåelsestransaksjoner som kunne vært anvendt for å påvirke egenkapitalandelen vil derfor i mindre grad være aktuelle for særskattepliktige selskaper.
En må likevel legge til grunn at selskapene innenfor visse rammer kan påvirke regnskapet for på den måten å falle utenfor regelen. Etter departementets oppfatning vil regelen likevel sikre en minste egenkapitalfinansiering av utvinningsvirksomheten. Fordi det er en viss usikkerhet omkring mulighetene for tilpasninger, er det imidlertid nødvendig å foreslå en endring i forhold til høringsnotatet når det gjelder virkningen av at minstekapitalregelen kommer til anvendelse i tilfeller hvor netto finansposter er positiv, jf. nedenfor.
Departementet vil følge utviklingen nøye når det gjelder eventuelle regnskapsmessige tilpasninger for å gripe inn ved uakseptable transaksjoner. Det vises også til ligningsmyndighetenes mulighet for å foreta gjennomskjæring ved illojale disposisjoner. Utvikling av regnskapspraksis kan videre føre til at det blir tillatt å balanseføre flere poster enn i dag. Dersom det skulle oppstå et behov for nærmere regulering, kan Kongen i medhold av pskl. § 8 fastsette forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsen.
Merknader frå komiteen
Komiteen sluttar seg til vurderinga frå Regjeringa om at ein generell skattemessig minstekapitalregel ikkje bør vere basert på kontantstraumane i selskapet og kva for gjeldsgrad ein kan oppnå i marknaden på uavhengige vilkår. Komiteen meiner at det for skatteformål i staden må gjevast ein generell minstekapitalregel om at eigendelane i selskapet slik dei går fram av rekneskapsmessig balanse, må vere minimum 20 % eigenkapitalfinansiert.
Komiteen er samd i at all gjeld i balansen skal takast med ved vurdering av om selskapet har tilstrekkeleg eigenkapital. Komiteen sluttar seg til forslaget om at ikkje- renteberande gjeld, avsett utbytte og skattegjeld skal takast med ved fastsetjing av skattemessig minstekrav.
Komiteen viser til dei problema som kan følgje av at avsett utbytte og tilbakehalde overskot vert definert som, i same rekkjefølgje, gjeld og eigenkapital. Komiteen er på denne bakgrunnen samd med Regjeringa i at det er ein føresetnad at eigenkapital som er tilført verksemda i inntektsåret (tilbakehalden del av årsoverskotet eller innskoten eigenkapital), vert halden i verksemda i ei skattemessig bindingstid for at den skal reknast med.
Komiteen sluttar seg elles til framlegget frå Regjeringa.
3.3 Skattemessig bindingstid for egenkapital tilført virksomheten i løpet av inntektsåret
Dersom en bare ser på forholdet mellom gjeld og egenkapital i utgående balanse ved anvendelse av minstekapitalregelen, ville det være særlig store muligheter for å påvirke egenkapitalandelen rundt årsskiftet ved å tilføre egenkapital eller redusere gjelden. Selskapet ville dermed få fullt fradrag for pådratte rentekostnader selv om egenkapitalandelen gjennom inntektsåret har vært lavere enn minstekravet. Departementet drøfter i proposisjonen alternative måter å redusere muligheten for balansemessige tilpasninger på.
For selskaper som er i driftsfasen antar departementet at behovet for egenkapital i stor grad kan dekkes ved å regulere kontantstrømmene (begrense utbytteutdelingen). Selskapene må dessuten normalt antas å ha slik oversikt over investeringer at de ved innskudd ved utløpet av foregående år kan sikre at det er en viss tilstrekkelig overskytende egenkapital til å dekke fremtidig behov. Likevel er departementet enig med enkelte høringsinstanser, jf. proposisjonen, i at det kan være lite rimelig at egenkapital innskutt i løpet av inntektsåret ikke skal telle med når gjelden ved årsslutt fullt ut medregnes.
Departementet foreslår derfor at egenkapital tilført virksomheten i løpet av inntektsåret (tilbakeholdt andel av årets overskudd, samt innskutt egenkapital) skal telle med ved beregningen av gjeldsgrad. For å unngå tilpasninger rundt årsskiftet foreslås i stedet at det oppstilles et krav om at slik egenkapital for å medregnes som egenkapital ikke tilbakeføres innen en viss (skattemessig) bindingstid. Det foreslås at bindingstiden settes til utløpet av etterfølgende inntektsår. Brytes bindingstiden, blir virkningen at egenkapitalen ved beregningen av gjeldsgraden etter § 3 h anses som gjeld, se nedenfor.
En regel om at tilført egenkapital ikke må tilbakeføres innen en skattemessig bindingstid innebærer at en må holde rede på kapitalbevegelser gjennom året, jf. nærmere redegjørelse i proposisjonen.
For å lette kontrollen for ligningsmyndighetene på dette punkt foreslås det at skattepliktige etter petroleumsskatteloven § 5 skal sende melding til Oljeskattekontoret dersom det tas skritt til å ta ut egenkapital fra særskattepliktig virksomhet utover det som følger av årsoppgjøret. Se lovutkastet § 3 h annet ledd siste punktum.
Dersom bindingstiden brytes skal som nevnt egenkapital tilført virksomheten i løpet av inntektsåret ikke medregnes som egenkapital ved beregning av gjeldsgrad. Det oppstår da et spørsmål om en skal se helt bort fra egenkapitalen, og dermed også redusere totalkapitalen ved beregning av gjeldsgrad, eller om egenkapitalen i stedet skal anses som gjeld.
I høringsnotatet kom departementet til at egenkapitalen ikke skulle anses som gjeld, men at totalkapitalen skulle reduseres dersom egenkapital ikke skulle medregnes. Løsningen hadde sammenheng med at det i høringsnotatet var foreslått at innskutt egenkapital i utgangspunktet ikke skulle medregnes ved beregningen av egenkapital. Departementet kom til at det da ville virke strengt hvis slik egenkapital i stedet ble ansett som gjeld.
Som det fremgår av proposisjonen foreslår departementet at innskutt egenkapital og tilbakeholdt årsoverskudd likevel som hovedregel skal medregnes som egenkapital. Med dette utgangspunktet bør en etter departementets oppfatning anse egenkapital som tilbakeføres før utløpet av bindingstiden som gjeld. Hvis bindingstiden brytes for tilbakeholdt andel av årsoverskuddet, ville alternativet ha vært å føre beløpet som gjeld (avsatt utbytte) i balansen. Tilsvarende gjelder for kapital skutt inn av eierne i løpet av inntektsåret. Departementet foreslår derfor at egenkapital som tilbakeføres før utløpet av bindingstiden skal medregnes som gjeld ved beregningen av forholdet mellom gjeld og egenkapital etter § 3 h første ledd.
Selv om en reduserer muligheten for å tilpasse egenkapitalen ved å gi en regel om skattemessig bindingstid, kan likevel egenkapitalandelen/gjeldsgraden påvirkes gjennom endring i totalkapitalen ved årsoppgjøret, f.eks. ved at gjelden reduseres like før årsskiftet. Gjeldsrentene knyttet til gjelden som er opparbeidet frem til dette tidspunkt vil i så fall kunne komme til fradrag ved ligningen.
At gjeld nedbetales er i seg selv ingen uønsket virkning fordi det normalt fører til en tilsvarende reduksjon av gjeldsrenter. Annerledes stiller det seg dersom gjeld nedbetales umiddelbart før utløpet av regnskapsåret og det deretter tas opp et nytt lån like etter årsskiftet. Ved rent skattemotiverte handlinger må ligningsmyndighetene kunne sette disposisjonene til side ved å anvende alminnelige gjennomskjæringsregler.
Ren ombytting av egenkapital mellom poster i balansen uten ytterligere overføring, f.eks. ved å anvende reservefond til fondsemisjon, skal likevel ikke hindre at kapitalen regnes med som egenkapital.
For filialer av utenlandske selskap gjelder ikke krav om minste aksjekapital etter aksjeloven. Som foran nevnt er det i pskf. § 14 bestemt at når selskap hjemmehørende i utlandet driver virksomhet skattepliktig til Norge etter petroleumsskatteloven § 5, regnes selskapets aksjekapital som aksjekapital for denne virksomheten så langt den fremkommer som egenkapital i regnskap for den norske skattepliktiges virksomhet, med unntak av den del av denne egenkapital som svarer til de beregnede avsetninger til reservefond, oppskrivningsfond og tilbakeføringsfond.
Selv om filialene ikke formelt må gå veien om kapitalnedsettelse og kapitalforhøyelse etter aksjeloven, gjelder regelen om bindingstid m.m. tilsvarende for særskattepliktige filialer av utenlandske selskaper. Det vises til lovutkastet § 3 h annet ledd.
Merknader frå komiteen
Komiteen viser til at om ein ved bruk av minstekapitalregelen berre ser på forholdet mellom gjeld og eigenkapital i utgåande balanse, vil det vere stor sjanse for å påverke eigenkapitaldelen rundt årsskiftet ved å tilføre eigenkapital eller redusere gjelda. Selskapet ville dermed få fullt frådrag for pådregne rentekostnader sjølv om eigenkapitaldelen gjennom inntektsåret har vore lågare enn minstekravet.
Komiteen sluttar seg på denne bakgrunnen til framlegget om at eigenkapital tilført verksemda i inntektsåret (tilbakehalden del av årsoverskotet og innskoten eigenkapital) skal telje når ein reknar ut gjeldsgrad. Komiteen er samd med Regjeringa i at ein, for å unngå tilpassingar rundt årsskiftet, må stille krav om at slik eigenkapital ikkje vert tilbakeført innan ei viss skattemessig bindingstid. Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa om at bindingstida vert sett til utgangen av etterfølgjande inntektsår.
Komiteen er samd i at eigenkapital som blir tilbakeført før bindingstida er ute, skal reknast som gjeld ved vurdering av forholdet mellom gjeld og eigenkapital etter § 3 h første ledd.
3.4 Virkningen av at gjelden utgjør mer enn 80 % av totalkapitalen
Formålet med en skattemessig minstekapitalregel er å hindre at gjeldsrenter (finanskostnader) undergraver skattegrunnlagene som følge av at selskapene har en svært høy gjeldsgrad i virksomheten.
Etter gjeldende regler, jf. petroleumsskatteloven § 3 d annet ledd, skal gjeldsrenter, tap som følge av kurssvingninger på valuta og ytelser som ikke kan henføres til noen bestemt inntektskilde fordeles forholdsmessig etter størrelsen av nettoinntekten i hver kommune etter at det er gjort fradrag for renteinntekter, gevinster som følge av kurssvingninger på valuta og andre finansielle inntekter. Overstiger de finansielle inntektene utgiftene som nevnt, skal sokkelen tilskrives den andel av det overskytende som svarer til sokkelinntektens andel av inntekten i alle distrikter. Den andel av netto finansielle kostnader som henføres til sokkelen etter § 3 d annet ledd er fradragsberettiget også i særskattegrunnlaget. Tilsvarende vil den andel av netto finansinntekter som henføres til sokkelen være gjenstand for særskatt i de tilfellene hvor finansinntektene overstiger finanskostnadene.
Departementet har vurdert nærmere hvilken virkning det skal ha ved ligningen at gjeldsgraden er for høy etter den foreslåtte § 3 h.
Formålet med en minstekapitalregel er som nevnt å hindre at skattegrunnlagene uthules ved urimelig høy gjeldsgrad. Et spørsmål er om regelen bare skal føre til at det avskjæres fradrag for en andel av renter (og valutatap) på gjeld ved ligningen, eller om det også skal ha virkning for andre finansielle poster. På grunn av sammenhengen mellom rentesats og valutakurs på gjeld i utenlandsk valuta antar departementet at det er naturlig og prinsipielt riktig at også valutatap og valutagevinster omfattes av regelen. Videre kan det anføres at valutagevinster og valutatap bør behandles symmetrisk fordi valutasvingningene kan reversere over tid. Departementet foreslår at minstekapitalregelen skal få anvendelse på alle poster som inngår til fordeling etter petroleumsskatteloven § 3 d annet ledd. Det betyr at det er netto finanskostnader etter fradrag for finansielle inntekter som eventuelt ikke kommer fullt ut til fradrag ved ligningen.
I høringsnotatet la departementet opp til at en andel av selskapets finansnetto skulle være skattefri dersom selskapet hadde finansinntekter til fordeling etter pskl. § 3 d. Når det gjelder andre finansinntekter enn valutagevinster følger det imidlertid ikke av formålet med regelen at en andel av slike inntekter bør være skattefri dersom gjeldsgraden er for høy. Tvert imot vil en slik regel innebære stor fare for tilpasninger og omgåelser. En regel om at en andel av eventuelle finansinntekter skal være skattefri vil heller ikke sikre symmetrisk behandling av valutatap og valutagevinster fordi et selskap kan falle utenfor regelen ved valutatap, men omfattes av regelen ved senere valutagevinst, og omvendt.
Departementet er derfor kommet til at det ikke bør gis en regel om at en andel av netto finansinntekter blir skattefri dersom gjeldsgraden er høyere enn maksimumsstørrelsen.
For å sikre symmetrisk behandling av valutatap/gevinst kunne et alternativ være å gi en regel om at en valutagevinst skal være skattefri i den utstrekning den ligger innenfor rammen av en tidligere nektelse av fradrag for (urealisert) valutatap i medhold av minstekapitalregelen.
Departementet vil ikke foreslå en regel om at valutagevinst skal være skattefri når den er en reversering av tidligere urealisert valutatap, jf. departementets begrunnelse i proposisjonen.
Etter dette vil virkningen av at gjelden utgjør mer enn 80 % av summen av egenkapitalen og gjelden ifølge departementets forslag være at en forholdsmessig andel av netto finansutgifter som fordeles til sokkeldistriktet etter pskl. § 3 d annet ledd, ikke skal komme til fradrag ved ligningen, verken i grunnlaget for alminnelig inntekt eller i særskattegrunnlaget.
Andelen svarer til forholdet mellom 80 % av totalkapitalen og samlet gjeld. Hvis f.eks. gjelden er 85 % av totalkapitalen, gis det bare fradrag for 80/85 av netto finansutgifter som fordeles til sokkeldistriktet.
Beregningen av forholdet mellom gjeld og egenkapital foretas for selskapet som sådan, dvs. på grunnlag av selskapets samlede virksomhet, men regelen får bare virkning for finansutgiftene som fordeles til sokkeldistriktet.
De alminnelige regler med hensyn til hvilke poster som faller innenfor § 3 d vil være avgjørende for hvilke poster som omfattes av regelen. En eventuell forholdsmessig reduksjon i fradragsretten etter forslag til § 3 h skal skje i netto finanskostnader som fordeles til sokkel etter øvrige korreksjoner ved ligningen.
Merknader frå komiteen
Komiteen viser til at formålet med ein skattemessig minstekapitalregel er å hindre at gjeldsrenter (finanskostnader) undergrev skattegrunnlaga som følgje av at selskapa har ein svært høg gjeldsgrad i verksemda.
Komiteen er samd i at minstekapitalregelen skal gjelde for alle postar som er til fordeling etter petroleumsskatteloven § 3 d andre ledd. Komiteen peiker på at dette inneber at det er netto finanskosnader etter frådrag for finansielle inntekter som eventuelt ikkje kjem fullt ut til frådrag ved likninga.
Komiteen er vidare samd med Regjeringa i at det ikkje bør gjevast ein regel om at ein del av netto finansinntekter vert skattefri dersom gjeldsgraden er høgare enn maksimumsstorleiken.
Komiteen sluttar seg elles til framlegget frå Regjeringa.
3.5 Aktiverte utbyggingsrenter
Etter petroleumsskatteforskriften § 2 annet ledd kan særskattepliktige selskaper i stedet for utgiftsføring velge å aktivere renteutgifter (og valutatap) vedrørende lån som er opptatt for å finansiere sokkelanlegg (« byggelånsrenter ») som del av kostprisen på driftsmidlet. For et selskap som har høy gjeldsgrad kan det i forhold til den foreslåtte minstekapitalregelen være lønnsomt å aktivere gjeldsrenter fremfor å utgiftsføre dem, for på den måten å redusere gjeldsandelen samt oppnå fullt skattemessig fradrag gjennom avskrivning og i tillegg bli godskrevet friinntekt. For ikke å få forskjellig skattemessig resultat avhengig av selskapets behandling av byggelånsrenter, var det i høringsutkastet foreslått at det ikke lenger skulle være adgang til å aktivere utbyggingsrenter vedrørende sokkelanlegg med virkning for petroleumsbeskatningen.
Spørsmålet om aktivering av byggelånsrenter for sokkelanlegg ble vurdert ved revisjonen av den tidligere petroleumsskatteforskriften av 11. mars 1976. I § 2 annet ledd i den nye forskriften av 30. april 1993 er adgangen til å aktivere byggelånsrenter videreført.
Begrunnelsen i høringsnotatet for å foreslå en endring på dette punkt var ikke å stramme inn aktiveringsadgangen etter pskf. § 2, men at den skattemessige behandling i medhold av minstekapitalregelen ikke skulle bli forskjellig under de to alternativer. En regel som foreslått av OLF/Norret, jf. proposisjonen pkt. 3.5, antas ikke å medføre vesentlige ligningsadministrative problemer. Departementet foreslår derfor at det fortsatt skal være adgang til å aktivere utbyggingsrenter etter pskf. § 2. Videre foreslås departementet at det gis en regel om at aktivering av byggelånsrenter bare er tillatt i den utstrekning rentene kunne vært utgiftsført i medhold av minstekapitalregelen. Det vises til lovutkastet § 3 h fjerde ledd.
Merknader frå komiteen
Komiteen viser til at etter petroleumsskatteforskriften § 2 kan særskattepliktige selskap i staden for utgiftsføring velje å aktivere renteutgifter (og valutatap) som gjeld lån tekne opp for å finansiere sokkelanlegg som del av kostprisen på driftsmiddelet. Komiteen viser til at for eit selskap som har høg gjeldsgrad, kan det i forhold til minstekapitalregelen vere lønsamt å aktivere gjeldsrenter framfor å utgiftsføre dei. På den måten vert gjeldsdelen redusert samstundes som selskapet oppnår fullt skattemessig frådrag gjennom avskriving og i tillegg vert godskrive friinntekt.
Komiteen er samd i at det framleis skal vere høve til å aktivere utbyggingsrenter etter pskf. § 2. Komiteen er vidare samd i at det blir gjeve ein regel om at aktivering av byggelånsrenter berre er tillate i den grad rentene kunne vore utgiftsførte i medhald av minstekapitalregelen.
Komiteen sluttar seg elles til forslaget frå Regjeringa.
3.6 Ufordelte gjeldsrenter til fremføring
Pskf. § 13 bestemmer at når gjeldsrenter og andre finansielle utgifter som nevnt i petroleumsskatteloven § 3 bokstav d annet ledd ikke fullt ut blir fordelt ved årets ligning, skal det resterende beløp fordeles ved etterfølgende års ligning i inntil 15 år. Kostnadene fordeles dermed mellom sokkel og land etter fordelingsgrunnlaget det året de effektivt kommer til fradrag.
Når det gjelder spørsmålet om det skal avskjæres skattemessig fradrag for en forholdsmessig andel av finansutgiftene i medhold av minstekapitalregelen, vil dette måtte avgjøres på grunnlag av selskapets gjeldsgrad det året utgiftene er pådratt. Dersom selskapets gjeldsgrad i pådragelsesåret overstiger maksimumsgrensen, og det ikke er (tilstrekkelig) inntekt å føre gjeldsrenter til fradrag i, må en fastsette det forholdstallet finanskostnadene skal reduseres med. Det året gjeldsrentene effektivt kommer til fradrag skal det ikke gis fradrag for en forholdsmessig andel av de fremførte utgiftene som fordeles til sokkeldistriktet. Se lovutkastet § 3 h femte ledd.
Merknader frå komiteen
Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.
3.7 Selskaper som lignes etter særregler i skatteloven
Etter skatteloven § 54 tredje ledd kan det på nærmere angitte vilkår med hensyn til fradrag for gjeld og gjeldsrenter mellom skattedistrikter forholdes som om et morselskap og datterselskap hadde vært ett selskap. I tilfeller hvor disse særreglene gjelder foreslår departementet at en ved anvendelsen av minstekapitalregelen vurderer forholdet mellom gjeld og egenkapital på grunnlag av en samlet (konsolidert) balanse for selskapene under ett. Det vil dermed være nødvendig at de aktuelle selskapene oppretter en særskilt konsolidert balanse for dette (skatte)formål. Det kan bli behov for å fastsette nærmere i forskrift hvordan en slik balanse skal oppstilles. Det vises til lovutkastet § 3 h sjette ledd, samt hjemmel for Kongen til å gi nærmere forskrifter i petroleumsskatteloven § 8.
Ved lov av 18. november 1994 ble regler om såkalt « korreksjonsskatt » innført i selskapsskatteloven § 1-6, se Ot.prp. nr. 82 (1993-1994) og Innst.O.nr.77 (1993-1994). I § 1-6 nr. 7 er det fastsatt at bestemmelsene ikke får anvendelse på selskaper som er særskattepliktige etter petroleumsskatteloven § 5. Unntaket er i hovedsak begrunnet med at anvendelse av reglene om korreksjonsinntekt blir mer komplisert for selskaper som har særskattepliktig inntekt. I relasjon til selskaper som behandles felles etter skatteloven § 54 tredje ledd har departementet vurdert om slik felles behandling når det gjelder fordeling av netto finansposter etter petroleumsskatteloven § 3 d tilsier at også selskap som omfattes av fellesbehandling, men uten selv å ha særskattepliktig inntekt, bør unntas fra reglene om korreksjonsinntekt i selskapsskatteloven § 1-6. Departementet har imidlertid kommet til at det ikke vil innebære noen overlappende virkning av reglene om korreksjonsinntekt og den foreslåtte minstekapitalregel om et ikke særskattepliktig selskap som omfattes av fellesbehandling etter reglene i skatteloven § 54 tredje ledd undergis bestemmelsene i selskapsskatteloven § 1-6 samtidig som et annet (særskattepliktig) selskap som omfattes av fellesbehandlingen etter § 54 tredje ledd, undergis bestemmelsene om minstekapital i petroleumsskatteloven. Departementet foreslår derfor ingen ytterligere unntak fra selskapsskatteloven § 1-6.
Merknader frå komiteen
Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.
3.8 Ikrafttredelse
I høringsnotatet foreslo departementet at en regel om skattemessig krav til minste egenkapital skulle gis virkning fra og med 1994.
Flere høringsinstanser har anført at dette vil innebære at regelen vil få tilbakevirkende kraft, noe som reiser betenkeligheter av prinsipiell karakter. Videre er det vist til at reglene kan få negative følger for flere selskaper, og at industrien derfor bør innrømmes en overgangsperiode for å oppfylle kravene dersom det innføres en regel om skattemessig minstekapital.
Departementet vil bemerke at påstander om tilbakevirkning ikke er holdbare i juridisk forstand, forutsatt at proposisjonen fremmes inneværende år. Etter departementets oppfatning er et slikt virkningstidspunkt heller ikke urimelig sett i lys av den grundige varsling et slikt tiltak er gitt i løpet av de siste to årene. Departementet foreslår derfor at ny § 3 h gis virkning fra og med 1994.
Merknader frå komiteen
Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.
4.1 Systemmessig vurdering av forslaget
Departementet mener at innføring av en generell minstekapitalregel vil bidra til å begrense virkningene av den skattemessige skjevheten som gjør gjeldsfinansiering gunstig for utvinningsselskapene. En slik regel vil kunne redusere mulighetene selskapene har til høy grad av lånefinansiering ved at den setter skattemessige grenser for fradrag for finanskostnader. Dette vil kunne begrense kapitalutførselen fra utvinningsselskapene og hindre tap av proveny som følge av at egenkapital erstattes med rentebærende gjeld.
En minstekapitalregel vil imidlertid ikke fjerne de skattemessige incitamentene til lånefinansiering.
Videre kan det være vanskelig å unngå at selskapene tilpasser balanse- og resultatregnskapet til den foreslåtte minstekapitalregelen.
Samlet vurderer departementet det slik at behovet for å redusere virkningene av at selskapene har svært høy gjeldsgrad tilsier at en innfører et skattemessig krav til minste egenkapital, til tross for de ovennevnte potensielle svakhetene ved en slik regel.
Siden forslaget innebærer at det innføres i petroleumsskattesystemet et nytt element som krever en viss oppfølging ved den ligningsmessige behandling, vil dette bidra til at det ligningsadministrative arbeid i noen grad blir mer krevende. Departementet har imidlertid søkt å redusere de ligningsadministrative komplikasjoner ved å ta utgangspunkt i den regnskapsmessige balanse som foreligger ved ligningen. Etter departementets vurdering kan eventuelle administrative meroppgaver ikke anses som svært tungtveiende eller avgjørende i forhold til behovet for å sikre at betydelige egenkapitalreduksjoner ikke undergraver skattegrunnlagene i petroleumssektoren.
Merknader frå komiteen
Komiteen meiner at innføring av ein generell minstekapitalregel vil avgrense verknadene av den manglande skattemessige nøytraliteten som gjer gjeldsfinansiering gunstig for utvinningsselskapa. Komiteen viser til at ein slik regel vil kunne redusere den handlefridomen selskapa har til høg grad av lånefinansiering ved at den set skattemessige grenser for frådrag for finanskostnader. Komiteen meiner at ein slik regel vil kunne avgrense kapitalutførsla frå utvinningsselskapa og hindre inntektstap som følgje av at eigenkapital vert erstatta med renteberande gjeld.
4.2 Provenymessig vurdering av forslaget
Under arbeidet med petroleumsskattereformen ble det som nevnt lagt til grunn at selskapenes kapitalstruktur ikke ville bli vesentlig endret som følge av skatteomleggingen i 1992. Siden flere oljeselskaper har tilpasset seg de økte mulighetene til høy gjeldsgrad, er det ikke rimelig at provenymessige virkninger av endringer i petroleumsskattesystemet beregnes på basis av dagens situasjon. Økonomiske virkninger av forslaget bør derfor vurderes med utgangspunkt i forutsetningen om uendret kapitalstruktur som ble lagt til grunn ved skatteomleggingen.
Eventuelle provenyvirkninger av forslaget vil særlig avhenge av selskapenes valg mellom egenkapital og gjeld. Framtidig kapitalstruktur vil ikke minst følge av gjeldende skatteregler. Dersom en videreførte forutsetningen om den gjeldsgraden for selskapene som ble lagt til grunn ved skatteomleggingen i 1992, vil forslaget være tilnærmet provenynøytralt.
Alternativt kan en legge til grunn en viss økning i gjeldsgraden for enkelte selskaper. Regelen vil da bidra til økt proveny som følge av redusert fradragsrett for netto finanskostnader i skattegrunnlaget. Framtidig proveny er imidlertid svært vanskelig å anslå fordi det avhenger av mange usikre faktorer, bl.a. framtidige oljepriser og selskapenes atferd, og derved deres lånebehov.
Merknader frå komiteen
Komiteen viser til at eventuelle inntektsverknader av forslaget er usikre. Inntektsverknadene vil særleg vere avhengige av kva val selskapa gjer når det gjeld eigenkapital og gjeld. Komiteen viser til at Regjeringa med utgangspunkt i ei vidareføring av gjeldsgraden som vart lagt til grunn ved skatteomlegginga i 1992, peiker på at forslaget vil vere om lag provenynøytralt.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står ovanfor og rår Odelstinget til å gjere slikt
vedtak til lov
om endring i lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v.
I.
I lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. skal ny § 3 h lyde:
Selskap som nevnt i § 5 skal i forhold til inntektsansettelsen ha en egenkapitalandel som minst utgjør 20 % av summen av selskapets gjeld og egenkapital i henhold til balansen ved det regnskapsmessige årsoppgjør. Dersom selskapet i henhold til balansen ved utløpet av inntektsåret har gjeld som utgjør mer enn 80 % av summen av gjeld og egenkapital, gis det bare fradrag ved ligningen for en forholdsmessig andel av netto finansutgifter som fordeles til sokkeldistriktet etter § 3 d, og som svarer til forholdet mellom 80 % av summen av gjeld og egenkapital og samlet gjeld ifølge balansen. Ved anvendelse av bestemmelsen i foregående punktum skal gjelden ikke i noe tilfelle anses for å utgjøre mer enn 100 % av summen av gjeld og egenkapital.
Egenkapital som er tilført virksomheten i løpet av inntektsåret skal bare medregnes som egenkapital ved anvendelse av bestemmelsen i første ledd dersom den har vært i behold i virksomheten til utløpet av etterfølgende inntektsår. Egenkapital som ikke medregnes som egenkapital etter foregående punktum skal i stedet medregnes som gjeld. Skattepliktig som nevnt i § 5 skal sende melding til Oljeskattekontoret dersom det tas skritt til å ta egenkapital ut av særskattepliktig virksomhet utover det som følger av årsoppgjøret.
Ved anvendelse av bestemmelsen i første ledd skal regnskapsmessig balanse ved årsoppgjøret endres i samsvar med korreksjoner av regnskapsmessige gjeld og egenkapital som er lagt til grunn ved ligningen for skatteformål.
Renteutgifter vedrørende lån som er opptatt for å finansiere driftsmidler som avskrives etter § 3 b kan ikke aktiveres som del av kostprisen for slikt driftsmiddel i større grad enn renteutgiftene kunne vært utgiftsført etter første ledd i denne bokstav.
Finansutgifter som ikke fullt ut er blitt fordelt ved årets ligning skal komme til fradrag med en andel som svarer til fradragsberettiget andel etter første ledd det året utgiftene er pådratt.
Ved anvendelse av bestemmelsen i første ledd for skattepliktig som lignes samlet med annet selskap med hensyn til fradrag for gjeldsrenter etter skatteloven § 54 tredje ledd, beregnes forholdet mellom gjeld og summen av gjeld og egenkapital for vedkommende selskaper under ett. Som grunnlag for beregningen utarbeider selskapene særskilt konsolidert balanse.
II.
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1994.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 9. desember 1994.
|
| Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, |
Reidar Sandal, |
Per-Kristian Foss, |
| leiar. |
ordførar. |
sekretær. |