Innledning

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i tobakksskadeloven.

       Proposisjonen inneholder forslag om en utdypning og presisering av reklameforbudet som ble vedtatt i 1973 og trådte i kraft 1975. Det foreslås forbud mot alle former for reklame for tobakksvarer, herunder indirekte reklame for tobakksvarer. Et merke som hovedsakelig er kjent som tobakksmerke, skal ikke kunne benyttes i reklame for andre varer eller tjenester. Tobakksvarer skal ikke kunne lanseres ved hjelp av varemerker som er kjent som eller i bruk som, merke for andre varer eller tjenester. Aldersgrensen for kjøp av tobakksvarer foreslås hevet til 18 år. Det foreslås at den som skal selge tobakksvarer, må være over 18 år. Denne aldersgrensen skal ikke gjelde hvis en person over 18 år fører daglig tilsyn med salget. Det foreslås videre at salg av tobakksvarer fra automat skal bli forbudt. Unntaket for serverings- og overnattingssteder i tobakksskadeloven § 6 foreslås tatt ut av loven. For restauranter og andre serveringssteder hvor servering av mat og/eller drikke er hovedvirksomheten, vil dagens regler om at minst en tredjedel av bordene og sitteplassene skal plasseres i røykfri sone, gjelde fortsatt, i henhold til forskrifter gitt i medhold av § 6 åttende ledd. I restauranter og andre serveringssteder som er åpne ut mot andre lokaler som brukes til annet formål, f.eks. i kjøpesentra og ventehaller, skal lufta være røykfri. I lokaler hvor annen virksomhet enn servering av mat/drikke er hovedvirksomheten, vil hovedregelen om at lufta skal være røykfri, gjelde. Dersom det innen et område finnes flere lokaler eller rom som dekker samme formål, skal røyking kunne tillates i inntil halvparten av rommene. Inndeling av et lokale i en røykfri sone og en røykesone skal bare kunne finne sted hvor røyk ikke kan trenge over til den røykfrie sone. De røykfrie lokaler og soner må ikke være mindre eller av dårligere standard enn lokaler og soner hvor røyking tillates.

       I sin oppsummering av det medisinske grunnlaget for endringsforslagene påpeker departementet bl.a. at røyking er den viktigste årsaken til nedsatt helse og tidlig død som kan forebygges. Det vises til at i Norge er røyking årsak til sykdommer som årlig medfører tap av 1,4 millioner arbeidsdager. Omkring 650 sykehussenger er hver dag belagt med personer med røykerelaterte sykdommer. Omtrent 7.500 mennesker i Norge dør hvert år av sykdommer som de er påført som følge av røyking. Halvparten av dem som dør av tobakksskader, er mellom 40 og 69 år. Det anslås at røyking er årsaken til omtrent 20 % av alle dødsfall av hjerte- og karsykdommer og kreft i Norge, samt vel 30 % av dødsfall som skyldes obstruktive lungesykdommer. Det påpekes at røyking under svangerskapet øker risikoen for skader på fosteret. Videre vises det til at passiv røyking kan gi betydelige irritasjonseffekter og utløsning av astma-anfall. Ikke-røykere som er utsatt for luft som er forurenset med tobakksrøyk over lengre tid, har økt risiko for sykdommer som lungekreft og hjerteinfarkt. Det anslås at passiv røyking sannsynligvis er årsak til 300-500 dødsfall i året i Norge.

       I oppsummeringen av det statistiske grunnlaget for endringsforslagene vises det bl.a. til at 35 % av Norges befolkning mellom 16 og 74 år røyker daglig. De fleste dagligrøykere begynte å røyke da de var mellom 14 og 20 år. Blant 15-åringer røyker 18 % daglig, og ytterligere 18 % røyker av og til. En undersøkelse fra Statens tobakksskaderåd blant dagligrøykere over 29 år, viste at 59 % hadde begynt å røyke daglig ved fylte 18 år. Det vises videre til undersøkelser som bl.a. viser at 74 % er positive til tobakksskadelovens bestemmelse som beskytter mot passiv røyking, og at 25 % sier de har fått økt trivsel på arbeidsplassen sin etter at bestemmelsen ble innført. Departementet påpeker at selv om det er lyspunkter i utviklingen av røykevanene i Norge, viser det statistiske grunnlagsmaterialet at arbeidet mot tobakk må intensiveres. Det vises til at Norge topper verdensstatistikken når det gjelder gravide som røyker, og at andelen røykere blant norske kvinner er den fjerde høyeste i verden. I Norge røyker 35 % av den voksne befolkningen, sammenliknet med 25 % i Sverige, Finland og USA.

       Et forslag til endring av tobakksskadeloven ble sendt på høring i juni 1993. Det foreligger uttalelser fra i alt 109 instanser. Blant annet er helsefagmiljøene svært positive til endringsforslagene, mens tobakk- og næringsindustrien er mer negative og argumenterer med at endringsforslagene vil påføre berørte næringer strammere rammebetingelser.

       Sosialkomiteen har under behandlingen av proposisjonen mottatt følgende brev, datert 18. oktober 1994, fra helseministeren:

Nærmere om forbudet mot tobakksreklame § 2

       Indirekte tobakksreklame foregår ved at tobakksvaremerker blir brukt på andre varer og tjenester enn tobakksvarer. Når det reklameres for disse varene, innebærer det en reklamemessig eksponering av tobakksvaremerket.

       Statens tobakksskaderåd overleverte i juni 1992 en rapport med lovforslag om forbud mot indirekte tobakksreklame til Sosialdepartementet. Rapporten er vedlagt proposisjonen.

       I rapporten fra Statens tobakksskaderåd blir det foreslått at det skal bli forbudt å bruke varemerker som hovedsakelig er kjent som tobakksmerker i reklame for andre varer eller tjenester, så lenge det aktuelle merket benyttes i forbindelse med en tobakksvare. Det foreslås også forbud mot å lansere nye tobakksvarer ved bruk av merker som er kjent, og som allerede brukes på en ikke-tobakksvare.

       Departementet foreslår i tobakksskadeloven § 2 at alle former for reklame for tobakksvarer, herunder indirekte reklame, blir forbudt. Et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvarer, skal ikke kunne benyttes i reklame for andre varer eller tjenester. Tobakksvarer kan ikke lanseres ved hjelp av varemerker som er kjent som, eller i bruk som, merke for andre varer eller tjenester.

       Departementet vil foreslå en overgangsordning på to år for eksisterende virksomheter, som benytter et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvarer, i reklame for andre varer eller tjenester. Overgangsordningen begrenses til å gjelde de former for bruk som er aktuelle på ikrafttredelsestidspunktet.

       Departementet mener at lovutkastet § 2 ikke vil skape problemer i forhold til varemerkeloven, Paris-konvensjonen eller EUs direktiv om harmonisering av medlemsstatenes varemerkelovgivning. Det påpekes bl.a. at det framlagte forslaget er i tråd med det forslag til direktiv som foreligger i EU, og at Frankrike, Italia og Portugal allerede med visse unntak har totalforbud mot slik reklame.

       Departementet vil imidlertid ikke foreslå å forby alminnelig bruk av tobakksvaremerker på andre varer og tjenester. Logo kan påføres produktet direkte, f.eks. på etiketten på klesplagg, som logo på støvel osv., for salg til forbruker.

       Det kan være aktuelt å gjøre unntak i forskrift for reklame inne i butikker og vindusutstilling, for reklame for andre varer eller tjenester enn tobakksvarer, som bærer tobakksvaremerker/logo. Departementet mener det derfor fortsatt vil være behov for å opprettholde unntakshjemmelen i nåværende § 2 tredje ledd. Det foreslås ingen endring i någjeldende unntaksbestemmelser.

Særlig om aldersgrensen for kjøp av tobakk § 5

       Ifølge tobakksskadeloven § 5 er det forbudt å selge eller overlate tobakksvarer eller imitasjoner som kan oppfordre til bruk av tobakksvarer, til personer under 16 år.

       Bestemmelsen innebærer også forbud mot å utlevere tobakksvarer til personer under 16 år, selv om det skjer på vegne av og med legitimasjon fra en voksen person.

       Departementet mener det må være et felles ansvar for samfunnet å sørge for at barn og ungdom så langt det er mulig, ikke kommer i kontakt med helseskadelige stoffer som er så sterkt avhengighetsskapende som tobakk.

       Departementet foreslår at aldersgrensen for kjøp av tobakksvarer heves fra 16 til 18 år. Departementet legger særlig vekt på tobakkens avhengighetsskapende egenskaper og det faktum at svært mange av de som røyker, begynner å røyke i alderen 16-18 år.

Andre endringer i § 5 i forbindelse med heving av aldersgrensen

       Departementet mener det er inkonsekvent at barn skal kunne selge tobakksvarer når det er forbudt å selge til personer under 18 år. Det bør derfor innføres en bestemmelse om at det skal være en aldersgrense på 18 år for personer som skal selge tobakksvarer, tilsvarende den alder en må ha for å kjøpe tobakksvarer.

       Departementet foreslår at den som skal selge tobakksvarer må være over 18 år.

       Departementet er av den oppfatning at en aldersgrense på 18 år kan medføre begrensninger i sysselsettingen av unge mennesker dersom det ikke er mulig å gjøre unntak fra en slik bestemmelse. Departementet foreslår derfor at aldersgrensen på 18 år ikke skal gjelde hvis en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Det skal ikke være nødvendig med permanent tilstedeværelse.

       Departementet mener at det i forbindelse med en heving av aldersgrensen for kjøp av tobakksvarer til 18 år, vil være naturlig å forby automatsalg som omsetningsform. Automater er i dag hovedsakelig plassert i kafeer, restauranter, hoteller og kantiner og er gjennomgående lett tilgjengelig for ungdom mellom 16 og 18 år. Det påpekes at automater hovedsakelig blir satt opp for å bedre og/eller lette et salg, eventuelt gjøre en vare lettere tilgjengelig. Departementet mener det vil være vanskelig å utøve den kontroll med slike automater, som vil være nødvendig for å hindre ungdom under 18 år å kjøpe tobakksvarer. Det er etter departementets syn uheldig at en avhengighetsskapende vare som tobakk, med så sterke helseskadelige egenskaper, omsettes via automat. Det påpekes at det til sammenligning ville være i strid med alkoholloven å omsette alkoholholdige drikker fra automat.

       Departementet foreslår at salg av tobakksvarer fra automat skal bli forbudt.

Særlig om tobakksskadeloven § 6 - vern mot passiv røyking

       Departementet foreslår at de kravene som i dag stilles til røykfrie miljøer på serverings- og overnattingssteder, gradvis skjerpes. Dette synspunktet kommer også til syne i Ot.prp. nr. 27 (1987-1988) . Det framkommer der at unntakene i tobakksskadeloven må reduseres med tiden slik at en kan nå det langsiktige målet som er et røykfritt samfunn. Det påpekes at det er et klart behov for å klargjøre hvilke regler som gjelder i de lokaler der det foregår både servering og annen virksomhet, de såkalte flerbrukslokaler eller kombinerte lokaler.

       Departementet foreslår at unntaksbestemmelsen for restauranter, hoteller og andre serverings- og overnattingssteder i § 6 første ledd annet punktum oppheves. Lovens hovedbestemmelse vil da i utgangspunktet gjelde for slike etablissementer.

       Etter § 6 åttende ledd kan Kongen gi nærmere regler om gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i § 6 og kan gjøre unntak fra dem. I henhold til bestemmelsen vil departementet gi forskrifter om røyking på restauranter, hoteller og andre serverings- og overnattingssteder. Departementet foreslår at det her gis bestemmelser som innebærer at i restauranter og andre serveringssteder skal minst en tredjedel av bordene og sitteplassene være plassert i en sone med røykfri luft. Standarden i den røykfrie sonen skal være like god som i røykesonen. Sonene med røykfri luft må plasseres slik at disse kan nås uten ferdsel gjennom røykesonen. Det foreslås å ikke stille krav til fysiske skiller mellom røyke- og ikke-røykesonen inne i selve serveringsstedet, men det forutsettes at ventilasjonen er god. I resepsjoner, korridorer og liknende fellesarealer gjelder hovedregelen, og lufta skal være røykfri.

       Forskriftene for restauranter og andre serveringssteder vil bare få anvendelse på steder hvor hovedvirksomheten i lokalet er servering av mat og/eller drikke. I lokaler hvor det foregår flere virksomheter, vil forskriften ikke få anvendelse, og disse lokaler reguleres av lovens § 6 første og annet ledd.

       Departementet foreslår inntatt en bestemmelse i lovens § 6, annet ledd, siste punktum, som sier at lufta skal være røykfri i restauranter og andre serveringssteder som er åpne ut mot lokaler som brukes til andre formål.

       Hoteller og andre overnattingssteder skal i henhold til forskrift holde minst en tredjedel av rommene røykfrie. Det må avsettes faste rom som er skiltet med « Velkommen til røykfritt rom », eller annen markering av at det ikke er tillatt å røyke.

       Dersom man senere vil utvide den røykfrie sonen til å omfatte minst halvparten av bordene og sitteplassene i lokalet eller rommene i hoteller m.v., kan dette gjøres ved å oppheve forskriften. Tobakksskadelovens § 6 første og annet ledd kommer da til anvendelse.

       Dersom det i særlige tilfeller vil virke sterkt urimelig å følge reglene i lovens § 6, kan det ifølge forskriftens § 3 gis dispensasjon. Departementet mener det fortsatt skal være mulig å søke om dispensasjon, men at det skal sterke grunner til for å få dette.

       Da departementet gikk inn for å unnta spiserom og kantiner på arbeidsplasser fra kravet om at røyk ikke må trenge over til de røykfrie sonene, gikk det fram at dette bare var ment som en overgangsordning. Tatt i betraktning at loven har vært virksom siden 1988, og at unntaksbestemmelsen bare kan anvendes på spiserom som eksisterte før den tid, mener departementet at unntaksforskriften bør oppheves. Retten til røykfri luft og god helse må settes foran retten til å røyke innendørs, når disse interessene kommer i konflikt.

       Når unntaksforskriften for eksisterende spiserom/kantiner på arbeidsplasser oppheves, oppheves også adgangen til någjeldende praksis med tidssoner, jf. forskriften i § 2 annet ledd. Dersom det vil virke urimelig å følge disse bestemmelser, kan Arbeidstilsynet gi dispensasjon, jf. forskriften § 3.

       Departementet foreslår en presisering av at rom i institusjoner der to eller flere personer er samlet, også skal omfattes av tobakksskadeloven § 6. Dette vil bl.a. få anvendelse på helseinstitusjoner. Andre eksempler på institusjoner som omfattes er sykehus, fengsler, forlegningsrom i Forsvaret, militære kaserner o.l. Forbudet betyr at alle fellesrom og rom hvor to eller flere er samlet, skal være røykfrie. Når det gjelder enkeltrom, er det naturlig å gi regler om røyking i husreglementet.

       For å unngå urimelige resultater av at institusjoner omfattes av loven, foreslås å gi unntak for beboelsesrom. Det understrekes at de som bor på institusjoner, bør ha samme rettigheter som personer bosatt i sitt private hjem med hensyn til hvorvidt de vil bruke tobakk. Denne bestemmelsen griper ikke inn i den rett en institusjonsbeboer har til røykfritt rom.

       Dersom det i særlige tilfeller vil virke sterkt urimelig å følge reglene i lovens § 6 med forskrifter, skal kommunestyret/ Arbeidstilsynet kunne gi dispensasjon i henhold til forskriftens § 3.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Reklameforbudet

       Departementet uttaler at man i 1973, da man vedtok reklameforbudet, var redd for at det ville gi seg negative utslag for reklamebransjen, men at dette har vist seg ikke å holde stikk. Reklamebransjen har hatt en jevnt økende omsetning, og departementet finner ingen holdepunkter for å anta at den foreslåtte lovendring vil få merkbare økonomiske konsekvenser for bransjen.

       Det påpekes at lovendringen er et inngrep i næringsfriheten som vil redusere verdien av varemerker som hovedsakelig er kjent som tobakksmerker. Dette vil ramme aktører som allerede er på markedet. Departementet vil i forskrift innrømme en overgangstid på to år for eksisterende varemerker, som ikke rammes av någjeldende reklameforbud. Overgangsreglene begrenses til å gjelde de former for bruk som er aktuelle på ikrafttredelsestidspunktet.

       Politiet har inntil nå hatt liten belastning i håndhevingen av tobakksskadeloven. Departementet finner ikke grunn til å anta at denne belastningen vil øke.

Aldersgrensen

       Det vises til at detaljforhandlerne av tobakksvarer allerede i dag må sørge for at 16-års grensen overholdes. Lovendringen vil derfor ikke bety noen arbeidsmessig merbelastning for denne næringen. I tillegg kan man oppnå en viss forenkling i og med at aldersgrensen for øl og tobakksvarer blir den samme, slik at de som fører begge disse varene, kun har én aldersgrense å forholde seg til. Kontroll av detaljforhandlerne med hensyn til aldersbestemmelsene for kjøp av alkohol og tobakksvarer kan også samordnes. Detaljvarehandelen vil måtte opprette rutiner for salg av tobakksvarer slik at barn under 18 år ikke selger tobakksvarer til kunder under 18 år.

       Endringen vil ifølge departementet ikke føre til økt belastning på politiet og rettsapparatet i forhold til i dag, idet de allerede håndhever 16-års grensen.

Automatsalg

       Det vises til at automatsalg i dag stort sett foregår på serverings- og overnattingssteder. Dersom det ikke lenger blir tillatt å selge tobakk fra automater, vil ekspedering av tobakksvarer kunne utføres av ansatt personell på disse stedene.

       Håndheving av bestemmelsen antas av departementet ikke å ville representere noen merbelastning for politiet og domstolene i forhold til den kontroll som foregår med automatsalg i dag. Automater som er spesielt konstruert for å selge sigaretter, vil miste sin verdi.

Vernet mot passiv røyking

       Det påpekes at en skjerping av tobakksskadelovens § 6 med hensyn til adgangen til å røyke på serveringssteder, kan føre til utgifter til tekniske tilpasninger inne i selve serveringslokalet. Videre uttales at bestemmelsene som foreslås om røyking på restauranter og andre serveringssteder, ikke medfører forandringer i forhold til det som har vært kjent for bransjen siden 1988, når det gjelder behovet for tekniske tilpasninger. Når det gjelder kravet om røykfrihet i andre fellesarealer, vil ombygginger kunne bli nødvendig.

       Opphør av adgangen til unntak fra tobakksskadelovens krav om røykfrihet i kantiner vil kunne føre til utgifter til ombygginger og ominnredninger for enkelte virksomheter. Departementet forventer samtidig en helsemessig gevinst blant de ansatte som også virksomheten som helhet vil nyte godt av, først og fremst ved lavere sykefravær.

       Det understrekes av departementet at det ved vurderingen av eventuelle negative admin