Komiteen har merket seg at Regjeringen i Ot.prp. nr. 29 (1994-1995) foreslår endringer i § 3, § 4, § 5, § 6 og § 21 i Likestillingsloven. Andre endringer som ble omtalt under behandlingen av St.meld. nr. 70 (1991-1992), bl.a. endring av § 5 (om likelønn) og § 14 (om forholdet mellom Klagenemnda for likestilling og Arbeidsretten) er nå under utredning.
Lov av 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene plasserte Norge i fremste rekke når det gjaldt formell likestilling.
Formålet med loven, slik det kommer til uttrykk i § 1 og i Likestillingsombudets veiledning, slår fast at kvinner og menn skal ha like muligheter til utdanning, arbeid, kulturell og faglig utvikling. Komiteen har videre merket seg at det i veiledningen slås fast at « I dagens samfunn er føremålet først og fremst å betra stillinga for kvinnene ».
Komiteen ønsker å understreke betydningen av at formålsparagrafen er rettledende for tolkningen av de andre forskriftene i loven, og at den dermed gir et godt grunnlag for å forstå hovedhensikten bak denne loven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om og grunngivelse for endringer i § 4, § 5 og § 6 andre ledd. Endringene innebærer regler om bevisplikt for arbeidsgiver/tilsettingsorgan når det er mistanke om forbigåelser pga. kjønn ved tilsetting, lønnsfastsettelse, opplæring og videreutdanning i arbeidsforhold.
Komiteen slutter seg også til forslaget om å endre § 21, slik at den nye kommuneloven og likestillingsloven harmonerer med hverandre mht. kjønnsrepresentasjon i kommunale og fylkeskommunale oppnevnte utvalg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at samfunnet siden likestillingsloven trådte i kraft for 16 år siden har endret seg, og at det er en bred enighet om at menns deltagelse i omsorgsarbeid og omsorgsyrker bør styrkes. Dette er bakgrunnen for at det nå foreslås å legge til rette for positiv særbehandling av menn på et meget begrenset område; nemlig i stillinger knyttet til undervisning av og omsorg for barn. Flertallet forutsetter at dette forslaget ikke vil føre til endringer i dagens praksis i forhold til positiv særbehandling ved utdanning. Det er viktig å presisere at positiv særbehandling av menn kun skal brukes i forhold til yrkesgrupper som direkte arbeider med barn, og ikke som en mulighet til avansement til lederstillinger.
Flertallet er bekymret over at stadig flere barn vokser opp uten jevnlig kontakt med menn. Det er stor enighet blant alle som er opptatt av barn om at det er viktig med både kvinnelige og mannlige forbilder i barns oppvekstmiljø. Gjennom positiv særbehandling av menn som søker arbeid i barnehager, grunnskole og barnevernsinstitusjoner, kan barns hverdag forandres og berikes. Mannlige forbilder er viktig, ikke minst for at barn skal få utvikle sin egen identitet. At jenter og gutter finner sin tilhørighet gjennom kontakt med begge kjønn er en forutsetning for å skape en kjønnsidentitet. Det er viktig å synliggjøre at også menn tar omsorgsansvar. Det er viktig for de holdninger og kjønnsroller barn tar med seg inn i voksenlivet og overfører videre til sine egne barn. Dersom flere generasjoner vokser opp med bare kvinner i omsorgsyrkene vil holdningen deres påvirkes av dette, og det vil kunne få store konsekvenser for arbeidet med å oppnå reell likestilling.
Flertallet vil understreke at likestillingsloven tar særlig sikte på å bedre kvinners situasjon. Dette utgangspunktet endres ikke som følge av det foreliggende lovforslaget. Det betyr at positiv særbehandling fortsatt er et virkemiddel som først og fremst vil bli benyttet til fordel for kvinner. Det understrekes videre at lovens hovedformål er å fremme likestilling mellom kjønnene.
Flertallet vil peke på at noen av høringsinstansene mener at det ikke er diskriminering som er årsaken til at menn er i mindretall i omsorgsyrkene, og at likestillingsloven derfor ikke er det rette virkemiddel for å få flere menn inn i disse yrkene. Det er grunn til å minne om at likestillingsloven ikke bare er en lov som forbyr diskriminering, men at den etter formålsparagrafen også er en lov som skal fremme likestilling mellom kjønnene.
Flertallet vil understreke at positiv særbehandling av menn bare er ett virkemiddel for å få menn inn i omsorgsarbeid. Ot.prp. nr. 29 (1994-1995) peker på flere virkemidler som kan oppmuntre menn til å velge omsorgsyrker, bl.a. gjennom økt lønn og status. Positiv særbehandling er ett av de virkemidlene som kan motivere menn til andre yrkesvalg enn de tradisjonelle, og dette virkemidlet bør tas i bruk.
Flertallet viser til den undersøkelsen Institutt for samfunnsforskning har foretatt, og den undersøkelsen som er gjengitt på forslagets s. 7 som viser at positiv særbehandling kan bidra til å øke antall søknader fra det underrepresenterte kjønn. Mangelen på søkere har man nettopp til hensikt å rette opp ved å gi arbeidsgiver adgang til å oppfordre det underrepresenterte kjønn til å søke. Dette virkemidlet har vist seg å ha effekt bl.a. gjennom den undersøkelsen som er foretatt av aspirantopptaket i Utenriksdepartementet.
Flertallet har merket seg den bekymring som enkelte høringsinstanser uttrykker mht. en økende kvinnearbeidsledighet. Flertallet deler denne bekymringen, men vil samtidig bemerke at det i flere yrker i omsorgssektoren er stor mangel på personale. Barnehagesektoren er et godt eksempel; her mangler i dag 3.000 førskolelærere. Det er lite realistisk å tro at en adgang til positiv særbehandling av menn til denne sektoren vil true kvinners stilling på arbeidsmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Wetterstad har merket seg forslaget til tilføyelse til § 3. Forslaget innebærer at departementet får fullmakt til å lage forskrifter bl.a. om at menn skal kunne gis positiv særbehandling i forbindelse med søknad til undervisning av og arbeid med barn, slik som barnehage, grunnskole og barneverninstitusjoner.
Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen har dokumentert at menn i dag blir diskriminert når de søker stillinger i barnehager, grunnskole eller barneverninstitusjoner. Tvert om er det generelle inntrykket at menn blir tatt imot « med åpne armer » når de først søker disse stillingene. Det er følgelig hverken saklige eller logiske årsaker til at en må endre likestillingsloven for å oppnå den ønskede effekt.
Disse medlemmer har merket seg at undersøkelsen fra Institutt for samfunnsforskning om kjønnskvotering som likestillingspolitisk virkemiddel bl.a. konkluderer med at det er lite som tyder på at de kvoteringsordningene som finnes, fungerer etter intensjonene. En av årsakene til at det ikke fungerer, er at det ofte er svært få søkere av det underrepresenterte kjønn. Disse medlemmer mener forskningsresultatet viser at det er liten grunn til å tro at flere menn vil søke de aktuelle yrkene, selv om det åpnes for positiv særbehandling av menn.
Disse medlemmer har merket seg at rapporten er skrevet på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet, som ønsket å få samlet inn kunnskap om omfanget av og bruk av kjønnskvotering i arbeidsliv og utdanning for å benytte dette i forbindelse med arbeidet med den foreliggende revisjonen av likestillingsloven. Disse medlemmer konstaterer at departementet ikke har lagt vekt på denne omfattende rapportens konklusjoner, men fremhever eldre, betydelig mindre undersøkelser.
Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget til et nytt fjerde ledd i § 3.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener forslaget innebærer en alvorlig svekkelse av lovens intensjon, nemlig å forby diskriminering pga. kjønn og nødvendigheten av å gi kvinnene positiv særbehandling for å fremme likestilling.
Disse medlemmer ser klart behovet for å få flere menn til å ta ansvar for omsorgen for barn, både i yrkeslivet og privat. Dette er spesielt viktig i oppdragelsen av gutter. Fremdeles er menn fraværende, som levende modeller i mange barns liv. Dette kan få uheldige følger, spesielt for guttene, som kanskje må identifisere seg med mannsroller vårt samfunn ikke setter høyt, slik de fremtrer bl.a. i voldsfilmer.
Disse medlemmer mener at helt andre virkemidler må tas i bruk, både på det holdningsskapende området og ikke minst når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår i de omtalte yrkene, for at menn skal oppmuntres til å søke disse stillingene. Også når det gjelder opptak og rekruttering til utdanning, mener disse medlemmer at en generell heving av statusen for disse yrkene, vil bidra til at flere menn søker denne type utdanning. Arbeidet med å heve lønn og status i typiske kvinneyrker er derfor etter disse medlemmers mening de grep som først og fremst vil kunne endre på den uheldige, skjeve, kjønnsmessige rekruttering til utdanning av og arbeid med barn.
Disse medlemmer har gjennom høringene merket seg at den foreslåtte tilføyelsen til § 3 (generalklausulen) har vakt betydelig motstand i Norsk Kommuneforbund, Norsk Lærerlag, Norsk sykepleieforbund, Norsk Helse- og Sosialforbund og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Disse forbundene representerer typiske kvinneyrker og organiserer 400.000 arbeidstakere. Disse medlemmer deler disse forbundenes og LOs sterke bekymring for den økende kvinnearbeidsledigheten.
Disse medlemmer har merket seg at Barneombudet og andre instanser som har med barn å gjøre, ikke har vært høringsinstanser for departementet. Hovedregelen bør, etter disse medlemmers mening, være at det innhentes høringsuttalelser fra instanser som har med barn å gjøre, når slike saker er til behandling.
Disse medlemmer vil understreke at en svekkelse av likestillingsloven, for å oppnå en høyst usikker virkning, er svært urovekkende og innebærer et tilbakeskritt for Norge som foregangsland i likestillingsarbeidet.
Komiteens medlem Wetterstad er fortsatt uenig i at det er behov for en egen likestillingslov. Dette medlem konstaterer at loven ikke har bidratt til å heve lønn og status for typiske kvinneyrker, men håper tiltak på det holdningsskapende området kan innvirke på dette i tiden som kommer.
Dette medlem mener at kjønnskvotering/forskjellsbehandling er like galt for menn som for kvinner, og vil derfor gå imot forslaget til nytt fjerde ledd i § 3.