Til Odelstinget.
Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i:
| - |
lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd |
| - |
lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere |
| - |
lov av 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere |
| - |
lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten. |
Forslagene gjelder:
| 1. |
Klargjøring og forenkling av de medisinske vilkår for rett til uførepensjon. |
| 2. |
Presiseringer i reglene om pensjon til personer med utenlandsopphold. |
| 3. |
Endringer i organiseringen av trygdeetaten. |
| 4. |
Oppdatering av lovtekst som følge av at to storkontorer er avviklet. |
| 5. |
Oppheving av refusjon fra folketrygden for forhøyd feriegodtgjøring for arbeidstakere over 60 år. |
| 6. |
Delvis overføring av det administrative ansvaret for pensjonstrygden for fiskere fra trygdekontorene til Garantikassen for fiskere. |
| 7. |
Justeringer i lov om pensjonsordning for sykepleiere. |
Sammendrag
I folketrygdloven § 8-3 stilles det i dag opp tre vilkår for uførepensjon som alle må være oppfylt; ett medisinsk, ett attføringsmessig og ett ervervsmessig vilkår (evnen til inntektsgivende arbeid).
Ved lov av 14. juni 1991 ble det foretatt en viss innskjerping av de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon. Etter endring av folketrygdloven § 8-3 første ledd er det et vilkår for rett til uførepensjon at ervervsevnen er varig nedsatt med minst halvparten, og at nedsettelsen i vesentlig grad skyldes sykdom. Etter lovens § 8-3 tredje ledd gir departementet nærmere forskrifter bl.a. om: c) hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne som vilkår for rett til uførepensjon. Det vises til at hensikten med lovendringen i 1991 var å begrense tilgangen på uførepensjonister ved å stramme inn på de medisinske vilkår.
Trygderetten har i en kjennelse av 19. desember 1994 bl.a. uttalt at det ikke kan kreves varig sykdom som vilkår for rett til uførepensjon, og at en forskriftsbestemmelse som setter krav til varig funksjonsnedsettelse, ikke har tilstrekkelig lovhjemmel. Departementet deler ikke Trygderettens syn på dette, men er enig i at vilkårene for rett til uførepensjon bør gå direkte fram av loven. Det foreslås derfor at vilkåret om at sykdom m.v. skal være varig, tas inn i folketrygdloven. Det innskjerpes at den medisinske lidelsen skal ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til reduksjon av ervervsevnen.
Dagens forskriftsbestemmelser om at det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis, foreslås lovfestet. Videre foreslås presisert i lovteksten at sosiale og økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon.
På den annen side foreslås at dagens særbehandling av lidelser uten objektive funn skal falle bort. Denne særbehandlingen om at det skal kreves bred medisinsk enighet i det enkelte tilfellet, har i stor grad berørt kvinner.
En økende andel uførepensjonssøknader er blitt avslått etter regelendringene. I 1990 ble 10 % av søknadene avslått, og i 1993 ble 20 % av søknadene avslått. Det framholdes i proposisjonen at de fleste avslag på søknad om uførepensjon etter lovendringen i 1991 er begrunnet med at søkeren ikke har en sykdom som medfører minst 50 % varig nedsatt arbeidsevne. Mange kvinner med muskel- og skjelettlidelser er i denne gruppen. De er ikke syke nok til å få uførepensjon, men har problemer og symptomer som gjør det vanskelig å være i arbeid. Departementet mener at det her først og fremst er behandling og rehabilitering som må til, helst før man kommer så langt som til å søke uførepensjon.
Departementet har satt i gang en omfattende evaluering for å følge opp personer som får avslag på søknad om uførepensjon. Foreløpige resultater viser at i underkant av 1/5 av dem som får avslag, kommer i arbeid, og at ca 1/4 er under rehabilitering eller attføring etter en viss tid. Om lag 8 % får sosialhjelp for kortere eller lengre tid. Videre ser det ut til at om lag 1/5 av de som får avslag, særlig kvinner, blir forsørget av familie etter avslaget.
Undersøkelsene tyder så langt på at om lag halvparten av de som får avslag, fortsatt har en viss arbeidstilknytning et par år etter avslaget (dvs. enten arbeid, attføring, eller sykepenger). Det er en klar tendens til at personer som hadde arbeidstilknytning før søknad og avslag, i større grad beholder arbeidstilknytningen etterpå.
Det framholdes at den foreslåtte lovbestemmelsen ikke kommer til å medføre noen særlig endring i forhold til gjeldende regelverk, men avklarer tvilsspørsmål og stanser en liberalisering som ellers kunne ha fulgt av Trygderettens kjennelse. Dersom kjennelsen hadde blitt retningsgivende for framtidig praksis, kunne den ha svekket kravet om varig sykdom og funksjonsnedsettelse. Trygderettens kjennelse kunne også ha svekket det såkalte årsakskravet.
På denne bakgrunn foreslår departementet at de medisinske vilkårene for uførepensjon reguleres fullt ut i folketrygdloven § 8-3, og at forskriften av 26. september 1991 om hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne som vilkår for rett til uførepensjon, blir opphevet.
De fleste høringsinstansene er positive til forslaget om forenkling av regelverket for uførepensjon og en opphevelse av forskriften av 26. september 1991.
Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks.
Endringen antas ikke å få økonomiske konsekvenser av betydning i forhold til gjeldende regelverk. Administrativt innebærer lovendringen en forenkling av regelverket og praktiseringen av dette.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at det ved lovendring i 1991 ble foretatt en innskjerping av de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon ved krav om at nedsettelsen av ervervsevnen i vesentlig grad skal skyldes sykdom. I Innst.O.nr.66 (1990-1991) var komiteen bekymret for at den sterke økningen i antall uførepensjonister blant annet kunne føre til uønsket passivisering av enkeltmennesker. Det ble lagt vekt på at en parallelt med endringer i regelverket for uførepensjon måtte ha en sterk og målrettet satsing i forhold til medisinsk og yrkesmessig attføring.
Flertallet merker seg at departementet etter lovendringen i 1991 ble gitt fullmakt til å gi nærmere forskrifter om hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne. Av forskriftene og gjeldende praktisering framgår det at det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Videre at den medisinske lidelse skal ha ført til varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den framstår som en vesentlig grunn til en varig reduksjon i ervervsevnen.
Flertallet viser til at de fleste avslag på søknad om uførepensjon etter lovendringen i 1991 er begrunnet med at søkeren ikke har en sykdom som medfører minst 50 % varig nedsatt arbeidsevne. Sistnevnte vilkår framgår direkte av dagens lovregler, slik det også gjorde før endringene i 1991.
Flertallet registrerer at det i denne gruppen er mange, f.eks. kvinner med muskel- og skjelettlidelser, som ikke er syke nok til å få uførepensjon, men har problemer og symptomer som gjør det vanskelig å være i arbeid. Flertallet mener at det her først og fremst må satses på behandling, rehabilitering og yrkesmessig attføring. Attføring og medisinsk rehabilitering bør etter flertallets oppfatning styrkes, bl.a. ved at en får et mer helhetlig samordnet tilbud. Flertallet ber imidlertid om at det vies spesiell oppmerksomhet overfor denne pasientgruppen, også med hensyn til uførepensjonering, for å sikre en likebehandling i forhold til andre grupper. Flertallet legger her vekt på opplysninger gitt i Ot.prp. nr. 42 om foreløpige resultater i den omfattende evaluering departementet har satt i gang for å følge opp personer som får avslag på søknad om uførepensjon. Flertallet forutsetter at dette blir grundigere omhandlet i stortingsmeldingen om våre velferdsordninger.
Flertallet vil ellers for gruppen uførepensjonister legge vekt på større muligheter til å kombinere arbeid og trygd, slik at en kan utnytte egen restarbeidsevne og øke mulighetene for senere gjeninntreden i yrkeslivet. Flertallet forventer at dette også vil bli drøftet og forslag fremmet i ovennevnte stortingsmelding.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at uførepensjonsordningen bør begrenses til personer som på grunn av varig sykdom og funksjonsnedsettelse ikke kan være i inntektsgivende arbeid. Likestilt er hjemmearbeidende som ikke lenger kan utføre sitt arbeid i hjemmet.
Dette flertallet registrerer at Trygderetten i en kjennelse av 19. desember 1994 uttaler at krav om varig funksjonsnedsettelse ikke har tilstrekkelig lovhjemmel. Dette flertallet er enig i at vilkårene for rett til uførepensjon bør gå direkte fram av loven, og at gjeldende rett lovfestes med direkte krav til varig sykdom. Dette flertallet merker seg at dette også er i tråd med Trygdelovutvalgets forslag i NOU 1990:20 .
Dette flertallet støtter videre forslaget om en presisering i loven slik at sykdommen skal utgjøre hovedårsaken til reduksjon av ervervsevnen. Dette flertallet mener at lovfesting av disse vilkårene er en klargjøring og forenkling av dagens regelverk og gjeldende rett. Det vil bedre sikre en likebehandling av ulike pasientgrupper. Dette flertallet støtter i denne sammenheng også forslaget om at en ikke lenger skal ha egne regler og en særbehandling av lidelser « uten objektive funn » med krav om « bred medisinsk enighet ». Denne gruppen pasienter, f.eks. fibromyalgipasienter, skal ha de samme rettigheter og vurderes i forhold til de samme regler for vilkår til uførepensjon som andre.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at lovendringen vedrørende uførepensjon i 1991 og forskriftene til loven har ført til at en større del av søknadene om uførepensjon er blitt avslått. Foreløpige evalueringer viser at i underkant av 1/5 av dem som får avslag, kommer i arbeid og at ca 1/4 er under rehabilitering eller attføring etter en viss tid. Det viser seg også at om lag 8 % får sosialhjelp for kortere eller lengre tid, og at ca 1/5 forsørges av familie. Etter disse medlemmers oppfatning tyder dette på at en stor del av dem som får avslag på uførepensjon, blir uten egen inntekt og kommer i en vanskelig økonomisk situasjon.
Disse medlemmer har merket seg at departementet mener de foreslåtte lovendringer totalt sett verken tar sikte på noen innstramminger eller liberalisering, men skal være en klargjøring og forenkling av dagens regelverk.
Disse medlemmer vil imidlertid anta at en del av dem som har mer diffuse muskel- og skjelettlidelser, sansynligvis vil få enda større problemer med å få uførepensjon etter de nye reglene. Disse er ofte i en situasjon der de ikke betraktes som syke nok til å få uførepensjon. Samtidig er de ikke friske nok til å være i arbeid. Mange blir heller ikke arbeidsføre etter tilbud om rehabilitering og attføring.
Disse medlemmer synes erfaringene så langt med lovendringen/forskriftsendringene i 1991 tyder på at det ble gjort for vanskelig å få uførepensjon for enkelte lidelser. Disse medlemmer kan derfor ikke nå være med på lovendring som vil skjerpe kriteriene i lovteksten. Den lovtolking som legges til grunn i den omtalte fibromyalgisaken i Trygderetten, bør i stedet også komme til uttrykk i forskriftene til loven.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke betydningen av arbeidet med yrkesrettet attføring og tiltak for å få sykmeldte tilbake i arbeid. Det er viktig at rehabiliterings-, attførings- og behandlingsopplegg prøves, så sant det kan antas at det kan ha en virkning på funksjonsnivået, før uførepensjonering blir en realitet. Arbeidet på dette området må styrkes og nye behandlingsmetoder utprøves, slik at flere kan bli hjulpet tilbake i arbeid. Regjeringen har signalisert at den vil arbeide aktivt med grupper som allerede er uføretrygdet, for å bringe flere personer med uføretrygd tilbake til arbeid igjen. Disse medlemmer vil også peke på mulighetene ny teknologi og nye medisiner gir til å bedre funksjonsevnen til folk. På denne bakgrunn mener disse medlemmer derfor en vanskelig kan sette krav til varig tilstand i de medisinske kravene for uføretrygd.
Disse medlemmer vil videre vise til B.innst.S.nr.11 (1993-1994), der sosialkomiteen ber om evaluering for å avdekke utilsiktede virkninger, sitat:
|
« Komiteen vil vise til de endringer som de seineste åra er foretatt i folketrygdens regelverk med sikte på å bedre folketrygdens økonomi. Komiteen har blant annet merket seg at antallet uførepensjonister har gått ned. Komiteen er imidlertid klar over at enhver endring i regelverket kan gi utilsiktede virkninger. Komiteen vil derfor understreke behovet for en evaluering av de ulike regelendringer for å hindre uønskede virkninger, og ber om at en slik evaluering blir lagt fram for Stortinget i forbindelse med Regjeringens bebudede melding. »
|
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti i Innst.O.nr.11 (1990-1991) gikk imot endringer av de medisinske kriteriene for rett til uførepensjon.
Videre vil dette medlem vise til Sosialistisk Venstrepartis merknader til budsjettet for 1991. Allerede den gang påpekte Sosialistisk Venstreparti at de varslede endringene av regelverk og praksis på dette område først og fremst ville ramme dobbeltarbeidende kvinner som var sterkt plaget av lidelser det var vanskelig å diagnostisere. Denne kritikken ble fulgt opp av Sosialistisk Venstreparti i Innst.O.nr.66 (1990-1991).
Dette medlem var glad for at en enstemmig komité i B.innst.S.nr.11 (1993-1994) sluttet seg til Sosialistisk Venstrepartis merknader der komiteen uttalte:
|
« Komiteen vil vise til de endringer som de seneste åra er foretatt i folketrygdens regelverk med sikte på å bedre folketrygdens økonomi. Komiteen har blant annet merket seg at antall uførepensjonister har gått ned. Komiteen er imidlertid klar over at enhver endring i regelverket kan gi utilsiktede virkninger. Komiteen vil derfor understreke behovet for en evaluering av de ulike regelendringer for å hindre uønskede virkninger ... » |
Dette medlem vil vise til at vi nå i 1995 har fått oss forelagt faglig dokumentasjon på de negative konsekvensene en slik endring av regelverket har ført til. En av disse undersøkelsene er foretatt av universitetet i Trondheim. Den viste at hele 30 prosent av dem som får avslag på søknad om uførepensjon, enten blir forsørget av familien eller mottar sosialhjelp.
Dette medlem kan ikke akseptere at man utarbeider et lov- og regelverk som spesielt rammer kvinner slik at de får kraftig forverret sin livssituasjon og igjen må gjøre seg avhengig av mannens inntekt.
Dette medlem er enig i at forslag til endring av loven på dette området slik Ot.prp. nr. 42 (1994-1995) nå legger opp til, innebærer en konkretisering av dagens regelverk. Imidlertid viser Regjeringen her ingen reell vilje til å forhindre at kvinner også i framtida blir hardt rammet av dagens praksis hva uførepensjonssaker angår. Fremdeles vil mange hardt belastede dobbeltarbeidende kvinner komme svært dårlig ut med den lovendring Regjeringen nå legger opp til.
Dette medlem vil derfor gå imot de foreslåtte endringer av folketrygdlovens § 8-3 og vil komme tilbake til dette under Stortingets behandling av den bebudede velferdsmeldinga.
Sammendrag
Uførepensjon beregnes på grunnlag av både faktisk pensjonsopptjening før uføretidspunktet og beregnet framtidig opptjening fram til pensjonsalder. Når uførheten er inntrådt i utlandet, men vedkommende likevel får norsk pensjon etter flytting hit ved unntak fra det vanlige inngangsvilkåret, må man ta stilling til fra hvilket tidspunkt uførepensjon man skal regne den framtidige opptjeningen. Etter gjeldende regler skal siste innflytting til Norge legges til grunn. Dette gjelder også når uførheten er inntrådt her, men før inngangsvilkåret er oppfylt.
Fra 1. januar 1994 ble inngangsvilkåret for rett til uførepensjon endret fra ett til tre års medlemskap i folketrygden fram til uførheten.
Det framholdes i proposisjonen at endringen har skapt uklarhet ved beregning av uførepensjon i forbindelse med utenlandsopphold, og at det derfor er nødvendig å presisere fra hvilket tidspunkt antatt framtidig opptjeningstid skal medregnes ved beregning av uførepensjon. Når vedkommende er bosatt i utlandet og ikke er medlem av trygden på uføretidspunktet, foreslås det presisert at siste innflytting til Norge anvendes som utgangspunkt for framtidig medregning av uførepensjon. Presiseringen innebærer at faktisk uførhetstidspunkt legges til grunn i alle tilfelle når uførheten inntrer mens vedkommende er pensjonstrygdet.
Beregningsreglene for uførepensjon anvendes også ved beregning av etterlattepensjon og attføringsytelser. Presiseringen avklarer derfor tilsvarende uklarhet ved beregning av disse ytelsene.
Det foreslås videre å presisere kvalifiseringskravet for etterlattepensjon, slik at det uttrykkelig framgår av loven at vilkåret også gjelder for overgangsstønad til etterlatte.
De foreslåtte endringene vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen har ingen merknader til forslaget.
Sammendrag
Etter folketrygdloven § 13-2 ledes Rikstrygdeverket av et styre bestående av trygdedirektøren og seks andre medlemmer som oppnevnes av Kongen. To av medlemmene skal representere henholdsvis arbeidstakere og arbeidsgivere. Ett medlem skal ha tilknytning til ytre trygdeetat. Sosial- og helsedepartementet mener at den pliktmessige representasjonen i styret av trygdedirektøren og representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere, ikke er formålstjenlig, og at disse bestemmelsene ikke bør videreføres i loven. Styret bør ifølge departementet bestå av syv medlemmer hvorav to oppnevnes etter forslag fra de ansattes organisasjoner, og ellers sikres en bred samfunnsmessig representasjon. Det foreslås at endringen trer i kraft straks. Endringen har ikke økonomiske konsekvenser.
Etter folketrygdloven § 13-5 første ledd skal det være et eget folketrygdkontor for utenlandssaker med eget styre. Det framholdes at Folketrygdkontoret for utenlandssaker er en integrert del av trygdeetaten underlagt Rikstrygdeverkets instruksjonsmyndighet. For å skape ryddige forhold mellom forvaltningsnivåene ble det i 1983 vedtatt å oppheve ordningen med styrer for de lokale trygdekontorene. Med samme grunnlag mener departementet at tiden er moden for å avvikle styret for Folketrygdkontoret for utenlandssaker. En avvikling av styret for Folketrygdkontoret for utenlandssaker gjør det nødvendig å oppheve folketrygdloven § 13-5 andre og tredje ledd. Funksjonstiden for det nåværende styret utløper 31. desember 1995. Det foreslås at lovendringene trer i kraft 1. januar 1996. Avviklingen av styret har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til at sammensetningen av Rikstrygdeverkets styre tas ut av folketrygdloven. Komiteen er enig i at styret bør bestå av syv medlemmer hvorav to oppnevnes etter forslag fra de ansattes organisasjoner og ellers sikres en bred samfunnsmessig representasjon.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
Sammendrag
Bergen trygdekontor og Trondheim trygdekontor er avviklet fra henholdsvis 1. januar 1994 og 1. januar 1995. Disse trygdekontorene er nå erstattet av selvstendige bydelskontorer, som ikke er delegert noen særskilt avgjørelsesmyndighet utover den myndighet ordinære trygdekontorer har.
Avviklingen av de to storkontorene tilsier en lovteknisk oppdatering av folketrygdloven § 14-7 nr. 3 andre ledd og lov om anke til Trygderetten § 11 nr. 2 andre ledd.
Det foreslås at endringene trer i kraft straks. Endringene har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser.
Komiteen har ingen merknader til forslaget.
Sammendrag
Arbeidstakere over 60 år med rett til ekstraferie (den femte ferieuken) har rett til forhøyd feriegodtgjørelse med 2,3 % av inntekten. Etter den tidligere ferieloven kunne arbeidsgivere kreve refusjon fra folketrygden for utgiftene i denne forbindelse. Med hjemmel i folketrygdloven § 16-1 nr. 4 var det gitt nærmere bestemmelser om gjennomføring av refusjonsordningen. Ved innføring av den nye ferieloven fra 1. januar 1990 falt refusjonsordningen bort. Av hensyn til behovet for en kortvarig avviklingsperiode ble bestemmelsen i folketrygdloven § 16-1 nr. 4 med tilhørende forskrifter beholdt. Bestemmelsen er i dag ikke lenger aktuell, og foreslås opphevet.
Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks. Endringen har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen har ingen merknader til forslaget.
Sammendrag
Pensjonstrygden for fiskere administreres i dag sentralt av Rikstrygdeverket og lokalt av trygdekontorene. Fiskerpensjonen finansieres ved omsetningsavgift på fisk, medlemspremie og fondsavkastning.
Norges Fiskarlag reiste i 1986 spørsmål om å overføre det administrative ansvaret for pensjonsordningen til Garantikassen for fiskere i Trondheim. Saken ble stilt i bero i 1988, da spørsmålet trengte en nærmere vurdering. I regi av Fiskeridepartementet ble det høsten 1994 etablert en arbeidsgruppe med representanter fra Garantikassen, Rikstrygdeverket og de berørte departementer, som vurderte ulike spørsmål ved en eventuell overføring. I sin rapport tilrår arbeidsgruppen at de lokale trygdekontorenes oppgaver med pensjonstrygden overføres til Garantikassen fra 1996 med en prøveperiode på tre år. Det foreslås at Rikstrygdeverket fortsatt skal være administrativt ansvarlig og ha kontroll og tilsyn med administrasjon og praktisering av regelverket.
Departementet har sendt forslaget på høring. Høringsinstansene er stort sett positive til arbeidsgruppens forslag.
Departementet støtter forslaget om en overføring til Garantikassen fordi fiskernes organisasjoner dermed kan få en nærere tilknytning til pensjonsordningen, og fordi fiskerne synes å ønske en samling av sine sosiale særordninger i Garantikassen.
På grunn av koblingen som fra 1994 er etablert mellom betaling av medlemspremie til pensjonstrygden og fiskermanntallet, er det dessuten hensiktsmessig at Garantikassen administrerer pensjonstrygden for fiskere.
Departementet er enig i at Rikstrygdeverket fortsatt bør ha det overordnede ansvaret for administrasjon og praktisering av regelverket i en prøveperiode på tre år, og at ordningen evalueres etter to år. I prøveperioden bør Rikstrygdeverket fortsatt være ankemotpart for Trygderetten.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 1996. Endringen vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.
Komiteens merknader
Komiteen har merket seg at departementet har vurdert ulike alternativer for administrasjonen av pensjonstrygden for fiskere. Ut fra hensynet til en samling av fiskernes sosiale særordninger og nærmere tilknytning mellom fiskernes organisasjoner og pensjonsordningen er komiteen enig i at trygdekontorenes oppgaver med fiskerpensjon overføres til Garantikassen for fiskere. Komiteen merker seg at Rikstrygdeverket fortsatt skal ha det overordnede ansvaret for administrasjon og praktisering av regelverket i en prøveperiode på tre år.
Sammendrag
Pensjonsordningen for sykepleiere har eget styre og administreres teknisk av Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Pensjonen finansieres ved medlemspremie og arbeidsgivertilskudd.
Pensjonsordningens styre og Kommunal Landspensjonskasse har bedt om en oppdatering av pensjonsloven, slik at denne blir mer i samsvar med vedtektene i Felles kommunal pensjonsordning i KLP og bestemmelsene i lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en del justeringer, språklige endringer og omredigering i pensjonsloven for sykepleiere. Forslagene innebærer i hovedsak en lovteknisk revisjon av gjeldende bestemmelser.
Etter forslag fra styret foreslås det imidlertid en materiell endring som knytter seg til den nedre grensen for medlemskap for medlemmer som samtidig mottar lønn og løpende pensjon. I Felles kommunal pensjonsordning er det satt en nedre grense for medlemskap på 10 % av full stilling. Departementet foreslår at dette også gjøres i pensjonsordningen for sykepleiere. Samtidig foreslås at bestemmelsen som gir departementet hjemmel for å fastsette en nedre grense blir opphevet.
Departementet foreslår også endringer i forbindelse med tilpasning til bestemmelser i tariffavtalen og til prinsippet om at grunnbeløpsregulering også gjelder for dem som er fratrådt med rett til oppsatt pensjon.
Det foreslås at lovendringene trer i kraft straks. Endringene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
Komiteen har ingen merknader til forslaget.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i enkelte andre lover.
I.
I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endringer:
§ 8-3 første ledd og nytt andre og tredje ledd skal lyde:
Den som er 16 år eller eldre har rett til uførepensjon dersom hans ervervsevne etter gjennomgått behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring som anses hensiktsmessig, fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom, skade eller lyte.
Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale og økonomiske problemer, gir ikke rett til uførepensjon.
Den medisinske lidelsen må ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til reduksjonen av ervervsevnen.
§ 8-3 nåværende andre ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 8-3 nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd.
§ 8-3 nåværende tredje ledd bokstav c oppheves.
§ 8-4 nr. 2 andre ledd skal lyde:
Dersom den pensjonsbetingende uførheten er inntrådt i en periode da vedkommende ikke var pensjonstrygdet, skal stønadstilfellets inntreden settes til det tidspunkt vedkommende sist ble pensjonstrygdet.
I § 10-1 nr. 1 første ledd erstattes ordet « etterlattepensjon » med ordene « etterlattepensjon og overgangsstønad ».
§ 10-5 nr. 2 første ledd andre punktum skal lyde:
Hvorvidt og i hvilken utstrekning avdøde ville blitt tilstått uførepensjon, avgjøres etter bestemmelsene i § 8-1 og § 8-4, men slik at vilkåret i § 8-1 nr. 3 om å ha vært pensjonstrygdet i ett år fram til pensjonskravet anses oppfylt dersom avdøde var pensjonstrygdet ved dødsfallet.
§ 13-2 skal lyde:
Rikstrygdeverket ledes av et styre som består av sju medlemmer. Styret oppnevnes av Kongen for fire år om gangen.
Trygdedirektøren, som utnevnes av Kongen, er Rikstrygdeverkets daglige leder.
§ 13-5 andre og tredje ledd oppheves.
§ 13-13 første ledd skal lyde:
Medlem av styret i Rikstrygdeverket, sakkyndig rådgiver og tjenestemann i trygdeetaten er ugild til å treffe avgjørelser etter denne lov og forskrifter og regler gitt med hjemmel i loven eller til å tilrettelegge grunnlaget for slike avgjørelser,
| a. |
når han selv er part i saken, |
| b. |
når han er i slekt eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søskenbarn, med person som avgjørelsen gjelder, |
| c. |
når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar eller fostermor eller fosterbarn til person som avgjørelsen gjelder, |
| d. |
når han er verge for person som avgjørelsen gjelder eller har vært verge for slik person etter at saken ble reist, |
| e. |
når han styrer eller er medlem av styret for et selskap som er part i saken og ikke helt ut eies av staten eller for en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken.
|
§ 14-7 nr. 3 andre ledd andre punktum skal lyde:
Det samme gjelder en avgjørelse som er truffet av Folketrygdkontoret for utenlandssaker eller trygdekontorene i Bærum eller Stavanger (storkontor) i saker der disse er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet, jfr § 14-6 andre ledd.
§ 16-1 nr. 4 oppheves.
II.
I lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere
skal § 23 ny nr. 3 lyde:
3. Kongen kan bestemme at trygdekontorenes oppgaver etter denne loven kan overlates til Garantikassen for fiskere. Garantikassens styre bestemmer det vederlaget Garantikassen skal ha for arbeidet. Vederlaget skal godkjennes av departementet. Departementet gir forskrift med nærmere bestemmelser om Garantikassens oppgaver.
III.
I lov av 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere gjøres følgende endringer:
§ 3 første ledd skal lyde:
Unntatt fra medlemskap er:
| a. |
Sykepleier som ved aldersgrensen ikke vil få en samlet pensjonsgivende tjenestetid på minst 5 år. |
| b. |
Sykepleier som er i deltidsarbeid og oppebærer mindre enn halvdelen av den for stillingen fastsatte lønn eller har en arbeidstid på mindre enn 14 timer i uken. Sykepleier som fortsetter eller gjeninntrer i arbeid i minst 10 % stilling, samtidig som vedkommende mottar alders- eller uførepensjon fra pensjonsordningen, skal være medlemmer også når arbeidstiden er kortere enn 14 timer pr. uke.
|
§ 5 andre ledd første punktum skal lyde:
Ved fastsetting av alders-, ektefelle- og barnepensjon får uførepensjonist regnet også med pensjonstiden som tjenestetid.
§ 6 skal lyde:
Aldersgrensen er 68 år for overordnede sykepleiere og 65 år for underordnede sykepleiere. Regler for hvilke sykepleiere som skal regnes som overordnede fastsettes av departementet. For sykepleiere som opptas i pensjonsordningen med hjemmel i § 1, andre ledd, fastsetter departementet aldersgrensen.
§ 7 skal lyde:
Et medlem får alderspensjon når det fratrer sin stilling ved eller etter den aldersgrensen som gjelder for stillingen.
Fratrer et medlem tidligst tre år før aldersgrensen, får det straks begynnende alderspensjon så fremt summen av medlemmets tjenestetid og alder er minst 85 år eller det ved fratreden har fylt 67 år.
Rett til alderspensjon har også sykepleier som fratrer etter fylte 65 år, når dette er bestemt i tariffavtale. Rett til alderspensjon fra fylte 65 år har også sykepleier som har fratrådt, eller kunne ha fratrådt, med avtalefestet pensjon fra arbeidsgiver.
Det kan ytes redusert pensjon ved delvis fratreden på minst 10 %, målt i forhold til full stilling. Pensjonen fastsettes normalt på grunnlag av nedgangen i deltidsprosent og med utgangspunkt i pensjon for 100 % stilling. Dersom sykepleieren har opptjent pensjon i stillinger med varierende deltid, beregnes nedgangen i deltidsprosent med utgangspunkt i gjennomsnittlig deltidsprosent på det tidspunkt pensjon tas ut.
Ved endelig fratreden regnes den resterende pensjon for seg.
§ 8 første ledd skal lyde:
Grunnlaget for beregning av pensjon (pensjonsgrunnlaget) er medlemmets innskottsgrunnlag (jf. § 27) når det fratrer stillingen. For medlem med rett til oppsatt pensjon (jf. § 10) legges stillingens pensjonsgrunnlag på fratredelsestidspunktet til grunn. Pensjonen reguleres deretter som om den var blitt utbetalt som løpende pensjon i oppsettelsestiden.
§ 8 nytt andre ledd skal lyde:
Ved tariffavtale kan det settes begrensninger for medregning av lønnsforhøyelser de siste 2 år før fratreden med alderspensjon.
§ 8 någjeldende andre ledd blir nytt tredje ledd.
§ 8 nytt fjerde ledd skal lyde:
Det kan ved tariffavtale fastsettes minstegrenser for hvor lenge man må ha hatt det høyere pensjonsgrunnlaget for at det skal gi rett til økt pensjon.
§ 8 någjeldende tredje, fjerde og femte ledd blir henholdsvis nytt femte, sjette og syvende ledd.
§ 9 andre ledd første punktum skal lyde:
Forsørger medlemmet barn under 18 år, skal det for hvert barn ytes et barnetillegg på 10 % av alderspensjonen.
§ 9 nytt fjerde ledd skal lyde:
Sykepleier som tar ut alderspensjon med hjemmel i § 7 tredje ledd skal ha pensjonen beregnet i samsvar med tariffavtalens bestemmelser.
§ 10 første ledd første punktum skal lyde:
Fratrer et medlem sin stilling med minst tre års pensjonsgivende tjenestetid, men uten rett til straks å få pensjon etter denne lov eller avtalefestet pensjon fra arbeidsgiver, har det rett til oppsatt alderspensjon fra den aldersgrensen som gjelder for stillingen.
§ 10 tredje ledd andre punktum skal lyde:
Har medlemmet etter bestemmelsene i folketrygdens § 7-10 nr. 1 ikke tatt ut hel alderspensjon fra folketrygden, skal det bare utbetales en så stor forholdsmessig del av den oppsatte alderspensjon fra pensjonsordningen som svarer til den forholdsmessige del av alderspensjonen fra folketrygden som er tatt ut.
§ 11 første, andre og nye tredje og fjerde ledd skal lyde:
Alderspensjon etter § 7 løper fra den første dag medlemmet ikke oppebærer lønn, og etter § 10 fra den første dag i måneden etter at sykepleieren når aldersgrensen. Pensjonen løper ut måneden etter dødsmåneden. Dersom medlemmet etterlater seg ektefelle, registrert partner eller pensjonsberettiget barn, løper pensjonen ytterligere 1 måned.
Retten til oppsatt pensjon faller bort dersom sykepleieren på ny blir innskottspliktig i pensjonsordningen. Tjenestetiden medregnes som pensjonsgivende i den nye stillingen.
Løpende alderspensjon reduseres eller faller bort dersom pensjonisten på ny tar innskuddspliktig stilling på minst 10 %, jf. § 7 første ledd.
Alderspensjonen faller helt bort dersom forskjellen mellom den stillingen vedkommende hadde før fratreden og ny stilling er mindre enn 10 prosentenheter.
Någjeldende tredje ledd blir nytt femte ledd.
§ 12 første ledd og nytt andre ledd skal lyde:
Et medlem kan få uførepensjon fra den dag vedkommende ifølge sentralt avtalt tariffavtale ikke lenger har rett til lønn fra arbeidsgiver på grunn av sykdom eller skade. Uførepensjon utbetales likevel ikke så lenge medlemmet har rett til sykepenger etter lov om folketrygd. Uførepensjon opphører senest når medlemmet når aldersgrensen.
Ved vurdering av om det foreligger sykdom brukes det samme sykdomsbegrepet som anvendes etter bestemmelser i lov om folketrygd.
Någjeldende andre ledd blir tredje ledd.
§ 13 skal lyde:
Uførepensjonens størrelse retter seg til enhver tid etter arbeidsuførhetens grad.
Graden av uførhet fastsettes etter den nedsettelse av medlemmets ervervsevne som sykdommen eller ulykkestilfellet etter forefinnende objektive symptomer kan anses å ha forårsaket. Ved denne bedømmelse tas hensyn ikke bare til medlemmets vanlige arbeid, men til ethvert arbeid som måtte passe for vedkommende.
Når medlemmet blir tilstått uførepensjon fra folketrygden, skal uførepensjon etter bestemmelsene i dette kapitlet ytes etter samme uføregrad som i folketrygden. Denne uføregraden kan fravikes når særlige grunner tilsier det.
§ 14 skal lyde:
Rett til uførepensjon foreligger ikke når uførheten inntrer innen 2 år etter innmeldingen og skyldes en sykdom eller svakelighet som medlemmet led av da det ble innmeldt og som det antas at medlemmet da kjente til.
Bestemmelsen i foregående ledd gjelder tilsvarende ved forhøyelse av deltidsstilling eller lønn, med mindre lønnsforhøyelsen skyldes automatisk virkende lønnsregulativ eller en alminnelig lønnsregulering.
Rett til uførepensjon foreligger ikke når medlemmet forsettlig er skyld i at det er blitt udyktig til å utføre sin tjeneste.
§ 15 skal lyde:
Uførepensjonen beregnes og utbetales i samsvar med reglene i kapittel IV. Pensjonsgrunnlaget skal likevel beregnes ut fra den deltid medlemmet har på det tidspunkt retten til lønn fra arbeidsgiver opphører dersom eventuell deltid på dette tidspunkt er høyere enn gjennomsnittlig deltid beregnet etter reglene i § 8 femte til syvende ledd.
Pensjonen beregnes ut fra det pensjonsgrunnlag medlemmet har på det tidspunkt lønn fra arbeidsgiver opphører som følge av uførheten og i henhold til sentral tariffavtale og den tjenestetid medlemmet ville ha fått om det hadde blitt stående i sin stilling til aldersgrensen.
Medlem som blir tilstått uførepensjon fra et tidspunkt etter 1. mai 1976 og som ikke har nådd toppen i sin lønnsstige, skal ha pensjonsgrunnlaget flyttet opp til høyere lønnstrinn etter hvert på tilsvarende måte som vedkommende ville ha fått automatisk lønnsopprykk ved fortsatt arbeid i stillingen fram til aldersgrensen, likevel ikke opprykk høyere enn til enhver tid gjeldende lønnsnivå som tilsvarer lønnstrinn 9 i det kommunale lønnsregulativ pr 1. mai 1994.
§ 16 skal lyde:
Krav om uførepensjon bør settes frem innen 1 år etter at medlemmets lønn fra arbeidsgiveren eller sykepenger i henhold til lov om folketrygd opphørte.
Medlem som gjør krav på uførepensjon, plikter å la seg undersøke av lege, eventuelt legge seg inn på sykehus for undersøkelse. Legeerklæring avgis på et fastsatt skjema. Pensjonsordningen betaler utgiftene ved undersøkelsen.
Spørsmålet om fortsatt uførepensjon kan til enhver tid tas opp til ny vurdering.
Den som oppebærer uførepensjon, plikter å skaffe ny legeerklæring etter regler som nevnt foran, når pensjonsordningen forlanger det. Har pensjonisten selv framsatt krav om ny behandling av saken, kan styret bestemme at vedkommende selv skal betale omkostningene.
§ 17 skal lyde:
Så lenge det løper uførepensjon, har medlemmet rett til å bli helt eller delvis fritatt fra å betale det innskudd som er fastsatt for vedkommende. Innskuddsfritakingens grad retter seg etter graden av arbeidsuførhet.
§ 18 skal lyde:
En uførepensjonist som har nådd aldersgrensen for sin stilling, skal ha alderspensjon etter bestemmelsene i kapittel IV.
Overskriften til kapittel VI skal lyde:
Kapittel VI. Ektefellepensjon
§ 19 skal lyde:
Gjenlevende ektefelle etter et medlem har rett til ektefellepensjon. Det samme gjelder gjenlevende ektefelle etter et tidligere medlem som mottok avtalefestet pensjon.
Gjenlevende partner som er registrert i medhold av lov 30 april 1993 nr 40 om registrert partnerskap, har samme rett til ytelser etter dette kapitlet som gjenlevende ektefelle og gjenlevende fraskilt ektefelle. Bestemmelsene i § 20 gjelder tilsvarende.
Rett til ektefellepensjon inntrer ikke når ekteskapet er inngått etter at medlemmet er fylt 65 år eller etter at medlemmet har fått rett til uførepensjon etter uføregrad 50 % eller høyere.
Når særlige grunner taler for det, kan styret tilstå hel eller delvis pensjon i disse tilfelle.
Ektefellepensjonen utgjør 60 % av den alderspensjon som medlemmet hadde eller ville ha fått om vedkommende med uforandret pensjonsgrunnlag hadde stått i tjenesten til aldersgrensen. Med alderspensjon i denne sammenheng menes alderspensjon beregnet etter § 9 første ledd bokstav a og b.
Bestemmelsene i § 15 tredje ledd gjelder tilsvarende for fastsettelse av etterlattepensjon.
§ 20 skal lyde:
Enkemannspensjon skal reduseres i henhold til reglene i bokstav a og b nedenfor. Det samme gjelder enkepensjonen i de tilfelle medlemmet er innmeldt første gang etter 1. oktober 1976.
| a. |
Når den gjenlevende ektefelle ut fra alder og ervervsevne, foreliggende ervervsmuligheter og omstendighetene for øvrig kan ventes å få en årlig ervervsinntekt som overstiger 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, skal ektefellepensjonen reduseres. Reduksjonen skal utgjøre 40 prosent av den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 50 prosent av grunnbeløpet. Skjer det en vesentlig endring i de forhold som har vært avgjørende for fastsettelsen av ektefellepensjonen, kan saken prøves på nytt og pensjonen endres eller falle bort. |
|
Når spørsmål om overgangsstønad eller pensjon fra folketrygden til gjenlevende ektefelle er avgjort, skal pensjonen fra Pensjonsordningen fastsettes etter den forventede ervervsinntekt som er lagt til grunn i folketrygden. Har gjenlevende ektefelle fylt 67 år, skal ektefellepensjonen ikke avkortes med mindre vedkommende har ervervsinntekt. |
|
Forskrift om fastsetting av ervervsinntekt for enker (enkemenn) i tjenestepensjonsordningen, gitt med hjemmel i lov om Statens Pensjonskasse, gjelder tilsvarende. |
| b. |
Har gjenlevende ektefelle samtidig rett til uføre- eller alderspensjon fra denne eller annen tjenestepensjonsordning, kan ektefellepensjonen fra denne pensjonsordning ikke utbetales med større beløp enn at den samlede pensjon svarer til 60 % av summen av vedkommendes egen pensjon og den pensjon avdøde var berettiget til som uførepensjonist etter full uførhet eller som alderspensjonist. |
Ektefellepensjonen blir utbetalt fra og med den måned medlemmet dør og til og med utgangen av måneden etter gjenlevende ektefelles død.
§ 21 skal lyde:
Løpende ektefellepensjon opphører dersom gjenlevende ektefelle inngår nytt ekteskap, men den begynner å løpe igjen dersom det nye ekteskap oppløses ved død eller skilsmisse.
Når en ektefellepensjon er opphørt fordi gjenlevende ektefelle har inngått nytt ekteskap, kan styret bestemme at vedkommende skal få sin pensjon helt eller delvis tilbake dersom ektefellene samlet ikke har tilstrekkelig eksistensmidler.
Har vedkommende rett til ektefellepensjon også etter den siste ektefelle fra denne eller fra annen pensjonsordning som går inn under overføringsavtalen, jf. lov 28 juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse § 46 , kan den samlede ektefellepensjonen ikke overstige ektefellepensjonen etter 30 års tjenestetid etter den ektefelle som hadde det høyeste pensjonsgrunnlaget. Stans og igangsetting av pensjon i henhold til foranstående bestemmelser skjer fra og med måneden etter at den begivenhet fant sted som betinget stansen eller igangsettingen.
Det avgjøres etter den ekteskapslovgivning som gjelder til enhver tid, om fraskilt ektefelle har rett til ektefellepensjon og i tilfelle hvorledes ektefellepensjonen skal deles mellom gjenlevende ektefelle og fraskilt ektefelle.
§ 22 skal lyde:
For fastsetting av ektefellepensjon fra Pensjonsordningen for sykepleiere gjelder de forskrifter som blir gitt om dette i medhold av lov 28 juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse.
§ 23 første ledd skal lyde:
Barnepensjon betales når et medlem etterlater seg barn under 18 år. Styret kan tilstå barnepensjon også til stebarn og pleiebarn som avdøde forsørget.
§ 24 første ledd skal lyde:
Barnepensjon regnes av den alderspensjon som i § 19 er lagt til grunn for ektefellepensjonen, etter disse satser:
| a. |
Når det ytes ektefellepensjon: |
|
For 1 barn 20 % av alderspensjonen |
|
For 2 barn 30 % av alderspensjonen |
|
For 3 barn 40 % av alderspensjonen |
|
For 4 barn 50 % av alderspensjonen |
|
For 5 eller flere barn 60 % av alderspensjonen |
| b. |
Når begge foreldre er døde, og når det ellers ikke ytes ektefellepensjon: |
|
For 1 barn 50 % av alderspensjonen |
|
For 2 barn 70 % av alderspensjonen |
|
For 3 barn 80 % av alderspensjonen |
|
For 4 barn 90 % av alderspensjonen |
|
For 5 eller flere barn 100 % av alderspensjonen
|
§ 24 tredje ledd skal lyde:
Pensjonsordningens styre kan bestemme at de satser som er fastsatt under punkt b i første ledd delvis skal komme til anvendelse når den av barnets foreldre som lever oppebærer delvis ektefellepensjon.
§ 25 oppheves.
§ 28 første ledd skal lyde:
Innskott betales for den tid sykepleieren oppebærer lønn for stillingen eller mottar sykepenger, fødselspenger, svangerskapspenger eller adopsjonspenger etter lov om folketrygd.
§ 28 femte ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder tilsvarende for arbeidsgiverens tilskott, jf. § 31.
§ 29 tredje ledd oppheves.
§ 30 skal lyde:
Under pliktig militærtjeneste og under pliktig sivil tjeneste med delvis lønn skal arbeidsgiver betale premie ut fra medlemmets fulle lønn, jf. § 31.
Ved annen permisjon uten lønn eller med delvis lønn betales premie ut fra den lønn som utbetales. Ved avtalt permisjon i inntil 2 år er vedkommende dekket i tilfelle død eller uførhet som om de ikke hadde permisjon. Det betales ikke premie for denne risikodekningen. Dersom vedkommende blir medlem av annen pensjonsordning i permisjonstiden, gjelder risikodekningen likevel ikke.
Et medlem har rett til å betale premie til pensjonsordningen i inntil 2 år under permisjon uten lønn eller med delvis lønn for å få tiden medregnet som pensjonsgivende ved beregning av alderspensjon og eventuell etterlattepensjon eller uførepensjon som kommer til utbetaling først etter at permisjonstiden er utløpt.
Den som ønsker å betale frivillig premie, må melde dette til pensjonsordningen innen 2 måneder fra den dag vedkommende ble meldt ut. Mottar medlemmet melding om utmeldingen senere enn 1 måned etter fratredelsen, har medlemmet 1 måneds frist, regnet fra den dag medlemmet mottok meldingen, for å gi melding om vedkommende ønsker å fortsette premiebetalingen. I fristtiden er medlemmet sikret de samme pensjonsytelser som gjaldt før fratredelsen. Når særlige grunner gjør det rimelig, kan styret tillate slik premiebetaling selv om melding ikke er kommet inn før fristens utløp. Styret kan dessuten tillate premiebetaling for lengre tid enn 2 år når særlige grunner taler for det.
Når den egne premiebetaling etter dette punkt opphører uten at medlemskapet i pensjonsordningen fortsetter gjennom arbeidsgiver, gjelder bestemmelsene i § 10.
Premien for frivillig medlemskap fastsettes i samsvar med reglene i § 31. Styret kan fastsette særskilte regler for fastsettelse av frivillig premie, når vedkommende ikke er trygdet etter lov om folketrygd kapittel 1.
Et medlem som ved permisjon uten lønn eller med delvis lønn betaler frivillig premie til pensjonsordningen, skal innbetale slik premie direkte til pensjonsordningen innen de frister styret fastsetter. Etter forfall kan det kreves renter etter en rentesats som fastsettes av styret. Hvis premien ikke blir betalt, blir tiden ikke registrert som pensjonsgivende. Varsel om dette må gis i samsvar med forsikringsavtalelovens § 14-1 og § 14-2.
IV.
I lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten
skal § 11 nr. 2 andre ledd lyde:
Folketrygdkontoret for utenlandssaker eller trygdekontorene i Bærum eller Stavanger er ankemotpart i saker der disse er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet som nevnt i folketrygdloven § 14-6 andre ledd og har truffet vedtaket.
V.
Ikrafttredelse
| 1. |
Endringene i folketrygdloven § 8-3, § 8-4 nr. 2, § 10-1 nr. 1, § 10-5 nr. 2, § 13-2, § 14-7 nr. 3 og § 16-1 nr. 4, endringene i lov av 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere og endringene i lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten trer i kraft straks. |
| 2. |
Endringene i folketrygdloven § 13-5 og § 13-13 og i lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere trer i kraft 1. januar 1996.
|
|
Oslo, i sosialkomiteen, den 1. juni 1995.
|
| Sylvia Kristin Brustad, |
Vidar Bjørnstad, |
Valgerd Svarstad Haugland, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |