Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i:
| - |
lov av 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere |
| - |
lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. |
| - |
lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott |
| - |
lov av 17. desember 1993 nr. 130 om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover.
|
Forslagene gjelder:
| - |
Endring av finansieringsordningen for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. |
| - |
Avvikling av pensjonstrygden for skogsarbeidere. |
| - |
Omlegging av betalingsrutinene for bidragsforskott. |
| - |
Justering av overgangsregler for samboere med etterlattepensjon. |
2.1 Sammendrag
I Ot.prp. nr. 97 (1992-1993) ble det foreslått at fylkeskommunene skal kunne inngå avtaler med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt om kjøp av laboratorie- og radiologitjenester. Stortinget vedtok å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen for ny framleggelse etter at forslaget var vurdert i en større sammenheng, f.eks. i forbindelse med den varslede Helsemeldingen (jf. Innst.O.nr.130 (1992-1993)).
I Helsemeldingen (St.meld. nr. 50 (1993-1994)), som ble lagt fram våren 1994, ble saken omtalt, og høsten 1994 ble forslaget til lovendring på ny lagt fram i Ot.prp. nr. 3 (1994-1995) . Også denne gang ble forslaget sendt tilbake til Regjeringen fordi Stortinget ønsket å komme tilbake til saken ved behandlingen av Helsemeldingen (jf. Innst.O.nr.7 (1994-1995)).
Ved behandlingen av Helsemeldingen våren 1995 fikk Regjeringen tilslutning til forslaget om omlegging av finansieringsordningen for private laboratorier og røntgeninstitutt med visse justeringer (jf. Innst.S.nr.165 (1994-1995)). På denne bakgrunn fremmes lovendringsforslag på nytt.
Fra og med april 1984 har fylkeskommunene hatt ansvaret for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. Når det gjelder finansieringen, er ansvaret delt mellom fylkeskommunene og folketrygden/staten. Dagens finansieringsordning innebærer at fylkeskommunene og folketrygden/staten yter refusjon for utførte analyser etter et takstsystem.
Det redegjøres i proposisjonen for gjeldende forskrifter og refusjonsregler.
Det redegjøres videre for utviklingen av omfanget av private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt, og det framholdes at disse i hovedsak er konsentrert til Oslo og Østlandet for øvrig. Folketrygdens utgifter til private laboratorier og røntgeninstitutt er økt fra 127 mill. kroner i 1986 til 268 mill. kroner i 1994, dvs. med 111 %. Inkludert fylkeskommunal betaling var utgiftene i 1994 omlag 450 mill. kroner. De statlige refusjonene til offentlig laboratorie- og røntgenvirksomhet økte fra 292 mill. kroner i 1986 til 677 mill. kroner i 1994, dvs. med 132 %.
Det orienteres i proposisjonen om de relevante avtaler mellom Den norske lægeforening, Kommunenes Sentralforbund og staten.
Om fylkeskommunenes stilling i dagens ordning påpekes det bl.a. at de verken har styringsmuligheter eller innsyn i de private virksomheter det gjelder. Dagens ordning innebærer at fylkeskommunene uten begrensninger plikter å betale refusjon til laboratorier og røntgeninstitutt for utførte analyser. Med unntak av fylkeskommunenes egne legespesialister kan fylkeskommunen ikke innenfor dagens system bestemme hvilke laboratorier de enkelte leger skal benytte ved prøveanalyser, eller hvilke laboratorier og røntgeninstitutt fylkeskommunen skal yte refusjon til.
I redegjørelsen for erfaringer med dagens ordning framholder departementet problemet med dårlig kapasitetsutnyttelse som følger av at flere fylkeskommuner har kapasitet til å ta en større del av analysevolumet i egne laboratorier uten at de har mulighet til å styre strømmen av prøver. Legene kan fritt rekvirere så mange prøver som de ønsker, og bestemme hvilket laboratorium som skal analysere prøvene.
Det understrekes videre at det er svært mangelfull konkurranse for laboratorie- og røntgentjenester. Det er faste refusjonstakster, og dermed oppnås ikke konkurranse på pris. Kravet til beredskap for offentlige laboratorier og røntgenavdelinger medfører økte kostnader for disse. Det påpekes at nivået på refusjonstakstene for private laboratorier og røntgeninstitutt er høyere enn for offentlige laboratorier, noe som har medført at noen av de private instituttene har kunnet oppnå meget god fortjeneste. Private laboratorier og røntgeninstitutt har kunnet utvide sin virksomhet samtidig som kapasiteten ved offentlige laboratorier ikke blir utnyttet.
Proposisjonen redegjør for Regjeringens forslag til omlegging av finansieringsordningene i St.meld. nr. 50 (1993-1994) og for de vedtak Stortinget fattet under behandlingen av meldingen. For å følge opp Stortingets vedtak så raskt som mulig, utarbeidet Sosial- og helsedepartementet utkast til forskrifter som gjengis i proposisjonen.
Forskriftsutkastet ble sendt på høring i juli 1995 med 1. september 1995 som høringsfrist. Departementets hovedinntrykk etter høringsrunden er at fylkeskommunene og Kommunenes Sentralforbund er positive til å legge om finansieringsordningen, mens Legeforeningen, laboratoriene og røntgeninstituttene er negative til slik omlegging.
Departementet foreslår å endre sykehusloven § 12 første ledd slik at finansieringsordningen for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt legges om etter de linjer som er trukket opp av Stortinget, og i hovedsak slik det fremkommer av departementets utkast til forskrifter. Hovedinnholdet i dette er:
| - |
Folketrygden gir fortsatt refusjon for utførte undersøkelser/analyser, men etter lavere takster enn i dag. |
| - |
Fylkeskommunenes betaling for undersøkelser/analyser skjer ikke lenger etter sentralt fastsatte takster, men etter avtale mellom den enkelte fylkeskommune og det enkelte laboratorium/røntgeninstitutt. |
Etter departementets forslag til lovendring vil fylkeskommunene få anledning til å inngå avtale med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt både når det gjelder hvilke undersøkelser og analyser de ønsker utført, og omfang og pris for dette.
Forslaget innebærer også en overgangsordning, slik at alle medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som fyller oppstilte krav, skal være sikret avtale med fylkeskommunen i to år med ytterligere to års oppsigelsesfrist.
Det påpekes at avtalen bør regulere hva som skjer dersom antallet prøver vesentlig overstiger det fylkeskommunen antok ved avtalens inngåelse, og som partene har avtalt.
Avtalene skal være toårige dersom ikke annet avtales mellom partene, og bør inngås for ett år av gangen. Sosial- og helsedepartementet vil anbefale at man av hensyn til laboratorienes/røntgeninstituttenes behov for å planlegge virksomheten på lengre sikt, bestreber seg på å inngå flerårige intensjonsavtaler.
Av Stortingets vedtak framgår det at pasienter som behandles av godkjente laboratorier og røntgeninstitutt med refusjon fra folketrygden, men utenfor avtale, skal betale 50 % egenandel, mens 50 % skal dekkes av folketrygden. Departementet viser til innvendinger mot dette som er framkommet under høringen, og finner disse så tungtveiende at det, til tross for Stortingets vedtak, foreslås at laboratorier og røntgeninstitutt utenfor avtale må nøye seg med trygderefusjonen, og den vanlige egenandelen på 90 kroner for røntgenundersøkelser. Det presiseres at konklusjonen vedrørende spørsmålet om egenandeler ikke har konsekvenser for utformingen av lovbestemmelsen, men for forskriften.
Departementet foreslår å etablere en rett for private laboratorier og røntgeninstitutt til avtale dersom institusjonen har minst kr 60.000 i gjennomsnittlig fylkeskommunal refusjon i 1994 og 1995. Avtalen skal omfatte minst 80 % av fylkeskommunens gjennomsnittlige refusjon for 1994 og 1995. Det understrekes at for spesielle nisjetjenester kan det være behov for å inngå avtale selv om analyseomfanget er lavere enn kr 60.000. Laboratoriene og røntgeninstituttene mente i høringsrunden at forslaget ga dem for svake rettigheter, mens fylkeskommunene var av motsatt mening. Etter departementets syn vil de nevnte nivåene helhetlig sett best ivareta Stortingets intensjon i Innst.S.nr.165 (1994-1995).
Det understrekes i proposisjonen at dersom dette forslaget gjennomføres, vil fylkeskommunene få langt større kontroll med utgiftene til medisinske laboratorier og røntgeninstitutt enn slik forholdene er i dag. Departementet ser på dette som en klar fordel.
Fylkeskommunen har etter loven ansvaret for at befolkningens behov for medisinske laboratorie- og røntgentjenester blir dekket. Departementet forutsetter at fylkeskommunene tar kvalitetshensyn og faglige hensyn, og ikke bare økonomiske hensyn når det gjelder tilgangen på laboratorie- og røntgentjenester i fylket etter at endringen er gjennomført. Departementet forutsetter at de ansvarlige forhandlingsparter i fellesskap kommer fram til en avtale. Departementet presiserer at det viktigste hensynet bak endringen er fylkeskommunenes muligheter til styring og kontroll av utgiftene.
Departementet og faglig tilsynsmyndighet vil følge utviklingen nøye etter at endringene er gjennomført for å hindre at endringene medfører dårligere tilbud til pasientene, eller forsinkelser av viktige prøver. Det påpekes at hvis fylkeskommunen driver denne delen av helsetjenesten uforsvarlig, vil dette rammes av sykehusloven § 18.
Folketrygdens stilling vil ikke endres som følge av forslaget til endring i sykehusloven. De laboratorier og røntgeninstitutt som har rett til trygderefusjon, vil fortsatt kunne sende regning til trygden for alle utførte undersøkelser og analyser, uavhengig av om disse faller inn under avtaler inngått med fylkeskommuner eller ikke. Trygderefusjonene vil imidlertid bli redusert med om lag 1/6, fra om lag 60 % til 50 % av de nåværende offentlige utgiftene. Både utgiftsnivået og utgiftsveksten vil dermed bli dempet.
Det forutsettes at forhandlinger og utforming av slike avtaler inngår som en del av arbeidet i fylkesadministrasjonen, og at det ikke vil bli behov for å lage noe eget organ for dette. Det vil være naturlig at et slikt arbeid utføres av fylkeshelsesjefens kontor.
Etter gjennomføring av forslaget antar departementet at sykehusenes egne laboratorier mange steder i større grad vil bli benyttet til prøvetaking og -analysering, først og fremst innenfor den allerede etablerte virksomheten ved sykehusene, ved at de offentlige laboratorier utnyttes mer rasjonelt.
Det ventes en økt konkurranse på det private markedet. Det understrekes at de private bedriftene ikke blir fullstendig prisgitt fylkeskommunene, fordi trygden fortsatt opprettholder en viss delfinansiering.
Da departementet går inn for at pasientenes egenbetaling ikke skal økes, innebærer forslaget ingen endring for pasientenes vedkommende når det gjelder betaling for tjenester utført ved medisinske laboratorier og røntgeninstitutt.
Det anslås at den foreslåtte omleggingen kan gi innsparinger i offentlige utgifter på 50 mill. kroner på årsbasis. Dette kan oppnås dels ved at en del av virksomheten kan bli overført til de offentlige laboratoriene og røntgenavdelingene, dels ved at prisene på det private markedet kan reduseres gjennom økt konkurranse. Reduksjonen i takstene vil gi en innsparing for folketrygden på ca 50 mill. kroner dvs. tilsvarende den samlede forventede innsparing som følger av systemomleggingen.
Det tas sikte på at de statlige takstene til offentlig laboratorie- og røntgenvirksomhet skal ligge på samme nivå som trygderefusjonene til private institusjoner etter normaltariffen. De offentlige takstene er i dag noe lavere. Med den foreslåtte justeringen av normaltariffens takster vil nivået være omtrent det samme for begge typer virksomhet.
Det foreslås at lovendringen og de medfølgende endringene i takstsystemet gjennomføres pr. 1. juli 1996. Departementet mener at det vil være hensiktsmessig å løsrive takstene for radiologi og laboratorievirksomhet fra de årlige forhandlingene om normaltariffen.
2.2 Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen, og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at det i forbindelse med behandlingen av Helsemeldinga (St.meld. nr. 50 (1993-1994)) ble lagt inn en forutsetning om evaluering av finansieringsordninga for laboratorier og røntgeninstitutt etter 2 år.
Komiteen ber om at det foretas en evaluering av den nye finansieringsordningen for laboratorier og røntgeninstitutter etter det første hele regnskapsår. Her må det vurderes om omlegginga har hatt utilsiktede virkninger i forhold til tilgjengelighet, kapasitet og tilbud av røntgen- og laboratorietjenester. Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen foreta en evaluering av den nye finansieringsordningen for laboratorier og røntgeninstitutter etter det første hele regnskapsår. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortingets flertall under behandling av Helsemeldinga (St.meld. nr. 50 (1993-1994)) gjennom Innst.S.nr.165 (1994-1995) vedtok en omlegging av finansieringsordningen for private laboratorier og røntgeninstitutt som betinger endring i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v.
Flertallet konstaterer at dette vedtak betyr at sykehusloven § 12 må endres slik at utgifter til laboratorie- og røntgentjenester skal dekkes med 50 % refusjon fra folketrygden, evt. egenbetaling, og av pasientens bostedsfylke når det foreligger avtale mellom fylkeskommunen og de angjeldende laboratorier og røntgeninstitutter.
Flertallet er imidlertid oppmerksom på at laboratorienes og røntgeninstituttenes rett til refusjon fra folketrygden ikke er endret med Stortingets vedtak bortsett fra at refusjon for utførte undersøkelser og analyser skal gis med 50 % refusjon fra folketrygden mot 60 % refusjon i dag. Dette betyr at folketrygdens refusjoner i utgangspunktet skal utgjøre om lag halvparten av betalingen for prøver/undersøkelser i laboratoriene og røntgeninstituttene. Private og offentlige røntgeninstitutt mottar med dagens ordning til dels ulik trygderefusjon. Etter flertallets syn bør trygderefusjonen være lik for offentlige og private laboratorier og røntgeninstitutt.
Videre er det en forutsetning at fylkeskommunens betaling ikke lenger skal skje etter sentralt fastsatte takster, men etter avtale mellom den enkelte fylkeskommunen og det enkelte laboratorium og røntgeninstitutt.
Flertallet vil ellers understreke at hensikten med den vedtatte endring bl.a. var å gi fylkeskommunene kontroll- og styringsmulighet med utgiftene til laboratorie- og røntgentjenester og dessuten bedre mulighet til å utnytte egen kapasitet ved selv å kunne bestemme hvilke laboratorier og røntgeninstitutt den enkelte lege skal benytte.
Flertallet har merket seg at det offentliges utgifter har vokst meget sterkt på dette området.
Selv om utgiftsveksten delvis er et resultat av et naturlig økende prøve- og analysevolum, forutsettes det at utgiftsveksten kan reduseres ved justering av satser, spesielt for laboratoriene som resultat av en økende automatisering. Dessuten vil reell konkurranse om oppdragene være med på å redusere det offentliges utgifter til dette tjenesteområdet slik det ut fra Stortingets vedtak nå er lagt opp til.
Flertallet vil i likhet med det departementet uttaler, minne om at fylkeskommunen uten forbehold må ivareta pasientenes interesser, både ut fra kvalitetshensyn og faglige hensyn og dessuten ikke la økonomiske hensyn redusere tilgang på nødvendig og faglig sett riktige laboratorie- og røntgentjenester. Flertallet viser i denne sammenheng til sykehusloven § 18.
Flertallet viser også til at partene på forhånd må tenke gjennom hvordan en forholder seg dersom det avtalte prøvevolum nås før avtalen utløper, slik at alle pasienter oppnår samme betingelser og tjenester.
Avtalen bør regulere hva som skjer dersom antallet prøver vesentlig overstiger det fylkeskommunen antok ved avtaleinngåelse, og som partene har avtalt. Flertallet mener videre at avtalen bør inneholde bestemmelser om hvilken pris som skal gjelde for prøver som overstiger det avtalte antall, eventuelt at fylkeskommunen ikke skal betale noe ekstra for overskytende prøver fordi trygderefusjonen anses tilstrekkelig til å dekke marginalkostnadene. En annen løsning etter flertallets mening kan være mulighet for å reforhandle avtalen. Flertallet viser til at det også kan være behov for å regulere det forhold at avtalt volum ikke nås.
Flertallet viser til at § 12 i sykehusloven gir departementet hjemmel for å gi forskrifter, men vil likevel ut fra høringsuttalelsene gi noen korte betraktninger.
Flertallet mener at en overgangsperiode som i realiteten er 4 år om en tar hensyn til oppsigelsestida, i meget rimelig grad tar hensyn til laboratorienes og røntgeninstituttenes behov for eventuelle omstillinger, noe som også understøttes av at avtalt betaling fra fylkeskommunene skal være minst 80 % i første avtaleperiode basert på fylkeskommunens gjennomsnittlige refusjon for 1994 og 1995.
Flertallet har også merket seg at laboratorier og røntgeninstitutt skal ha rett til avtale dersom disse har hatt minst 60.000 kroner i gjennomsnittlig fylkeskommunerefusjon for 1994 og 1995.
Flertallet viser til punkt 4 i Stortingets vedtak om finansieringsordningen for private laboratorier og røntgeninstitutt som ble fattet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994), der det heter:
| « 4. |
Det tas hensyn til driftsformen for laboratoriene og røntgeninstituttene kan være forskjellige, og det tas nødvendig hensyn til dette ved utarbeidelsen av retningslinjer for framtidige driftsavtaler mellom partene. Det forutsettes at kravet til produksjonsvolum settes slik at mindre laboratorier og røntgeninstitutter som representerer faglige nisjer, oppnår avtaler. » |
Flertallet forutsetter at små laboratorier og røntgeninstitutter som representerer faglige nisjer, sikres avtale.
Flertallet mener at grensebeløpet ikke alene skal legges til grunn for om det skal inngås avtale og omfanget av denne. Behovet som fylkeskommunen har for å sikre seg nisjetjenester, kan tilsi at en også må inngå avtaler om lavere volum.
Flertallet ber om at departementet i forbindelse med forskriftsutformingen sørger for et regelverk som gir studenter, pendlere og andre med midlertidig opphold utenfor eget heimfylke likeverdige muligheter til laboratorie- og røntgentjenester som befolkningen for øvrig.
Disse medlemmer mener det er viktig at omlegging av finansieringsordningen for private laboratorier og røntgeninstitutter ikke fører til svekkelse av kompetanse og kvalitet. Disse medlemmer mener derfor en omlegging av finansieringsordningen må sikre at velfungerende ordninger får mulighet til videreføring.
Flertallet er kjent med at det i høringsrunden ble reist spørsmål om særskilte tvisteløsningsbestemmelser. Om dette skulle vurderes nærmere, vil det være rimelig å skille mellom de to fasene, overgangsfasen og den permanente fasen.
I overgangsfasen hvor partene har plikt til å inngå avtale, kunne en vurdere behov for å ei nemnd, fortrinnsvis basert på en oppmann og med en representant for hver av de to andre partene.
Flertallet vil ikke nå tilrå ei slik ordning, og vil heller ikke tilrå bruk av tvistemålsloven som vil gi ei altfor omstendelig og dyr ordning sett i relasjon til saksområdet.
Flertallet mener at en i den permanente fasen ikke skal vurdere å opprette noe særskilt tvistemålsorgan, men vil anmode departementet om å bistå som oppmann dersom en uløselig tvist mot formodning skulle oppstå.
Flertallet sier seg ellers enig i at det er hensiktsmessig å løsrive takstene for radiologi- og laboratorievirksomheten fra de årlige forhandlingene om normaltariffen.
Flertallet ber videre departementet å foreta en gjennomgang av trygderefusjonene med sikte på en eventuell avgrensning mellom uprioriterte og prioriterte oppgaver.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av trygderefusjonene for laboratorie- og røntgentjenester med sikte på en eventuell avgrensning mellom uprioriterte og prioriterte oppgaver. »
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet minner om at Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk mot flertallets vedtak til endring av finansieringsordningen for private laboratorier og røntgeninstitutter fordi pasientenes rett til rask og riktig diagnostisering må være den overordnede målsetting for finansieringssystemet. Disse medlemmer er likevel enig i at fylkeskommunene skal få bedre kontroll med sine utgifter og bedre utnyttelse av sine laboratorier og røntgenavdelinger. Nyordningen som bygger på avtaler mellom den enkelte fylkeskommune og det enkelte laboratorium og røntgeninstitutt, fremstår imidlertid som et svært byråkratisk system. Dessuten kan omleggingen etter disse medlemmers syn føre til store variasjoner i tilgjengeligheten og kapasiteten for undersøkelser fra fylke til fylke slik at bosted i stor grad kan komme til å avgjøre hva slags tilbud pasientene får.
Disse medlemmer viser til at disse partier under behandlingen av Helsemeldingen fremmet alternativt forslag til vedtak bygget på følgende prinsipper:
| 1. |
Sentralt fastsatte takster som sikrer kostnadsdekning, men differensieres etter volum eller grad av automatisering. Videreføring av 60 % trygdeandel for å få et likt tilbud over hele landet. |
| 2. |
Det innføres et tak på det totale årlige beløp som en fylkeskommune plikter å betale for tjenester til et enkelt røntgeninstitutt. Taket settes lik fylkeskommunenes utbetaling til dette institutt for året 1994. |
| 3. |
Gjennomføring av legeforeningens tiltakspakke for å bremse veksten i antall prøver. |
Når det gjelder Regjeringens forslag til gjennomføring av stortingsflertallets vedtak, vil disse medlemmer peke på at det foreslås å se bort fra flertallsvedtaket om adgang til å ta egenandel på inntil 50 % for laboratorier og røntgeninstitutter som ikke oppnår avtale med fylkeskommunen. Disse medlemmer kan ikke se at de innvendingene som er fremkommet, er spesielt tungtveiende slik at det gir grunn til å frafalle Stortingets vedtak på dette punkt. Dersom man innfører en gjennomsnittspris på egenandelene, vil den ikke bli vesentlig høyere enn dagens egenandel for røntgenundersøkelse. Det kan heller ikke sies å representere noe uoverstigelig problem for de laboratorier som ønsker det, å sende egenandelen i oppkrav. Derimot kan det være av avgjørende betydning for å ha økonomisk grunnlag for fortsatt drift at mindre laboratorier og røntgeninstitutter uten avtale får anledning til å innkreve egenandel. Selv om fortjenestemarginene i dag er relativt gode, er det meget tvilsomt om noen kan overleve med bare trygderefusjon på 50 %.
Disse medlemmer mener også at flertallsvedtakets forutsetning om at « kravet til produksjonsvolum settes slik at mindre laboratorier og røntgeninstitutter som representerer faglige nisjer oppnår avtaler » ikke ivaretas av forslaget om minst 60.000 kroner i gjennomsnittlig fylkeskommunerefusjon for å få rett til avtale. Tvert imot ivaretar et slikt tak først og fremst retten for de store laboratoriene til å oppnå avtale.
Disse medlemmer har merket seg at den foreslåtte lovendring er svært generell og gir Regjeringen vide fullmakter til å fastsette de egentlige rammebetingelser for private laboratorier og røntgeninstitutters fremtid gjennom forskrifter.
Etter en samlet vurdering vil disse medlemmer fastholde at endringen vil slå uheldig ut såvel for pasienter som for eierne av private laboratorier og røntgeninstitutter idet den sannsynligvis vil føre til store forskjeller fra fylke til fylke. Disse medlemmer kan heller ikke se bort fra at lovendringen med oppfølgende forskrifter kan føre til nedleggelse av private laboratorier og røntgeninstitutt.
Disse medlemmer vil derfor gå mot lovendringen.
Dersom det ikke blir flertall for å avvise lovendringen vil disse medlemmer subsidiært stemme for forslaget fra Senterpartiet om å innføre en gjennomsnittlig egenandel for røntgenundersøkelser.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til flertallsvedtaket om at det skulle være adgang til å ta egenandel på inntil 50 % for laboratorier og røntgeninstitutter som ikke oppnår avtale med fylkeskommunen. Disse medlemmer innser imidlertid at dette kan gi utilsiktede virkninger, ved at enkelte undersøkelser blir uforholdsmessig kostbare for pasienten. Disse medlemmer mener isteden at det må innføres en gjennomsnittlig egenandel for røntgenundersøkelser på inntil 130 kroner pr. rekvisisjon, for institutt som har rett til trygderefusjon. Disse medlemmer understreker at dette innebærer at røntgeninstitutter ikke kan avvise pasienter. Disse medlemmer vil videre understreke legenes plikt til å opplyse pasientene om ekstra kostnader, dersom undersøkelser utføres ved institutt uten avtale.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen innføre en gjennomsnittlig egenandel for røntgenundersøkelser utenfor avtale på inntil 130 kroner pr. rekvisisjon, for institutt som har rett på trygderefusjon. »
3.1 Sammendrag
Pensjonstrygden for skogsarbeidere foreslås avviklet etter ønske fra Fellesforbundet og Skogbrukets Landsforening. Pensjonstrygden er i dag en førtids alderspensjon som ytes i aldersgruppen 63 - 66 år. Etter innføringen av ordningen med avtalefestet pensjon (AFP), er partene kommet til at pensjonstrygden har utspilt sin rolle. I samråd med partene foreslås en avviklingsperiode på ni år.
Det redegjøres i proposisjonen nærmere for pensjonstrygdens økonomiske stilling og for avviklingsplanen. Lovteknisk foreslår departementet en endring av loven, slik at loven regulerer avviklingsperioden fra og med året 1996 til og med året 2004. Følgelig foreslås at bestemmelser om opphør av trygdeplikt og videre opptjening, utbetaling av pensjon i avviklingsperioden, kompensasjon for premieuker og refusjon av premie, går direkte fram av loven.
Departementet foreslår at Kapittel XII Ikrafttreden endres, slik at dette heter Ikrafttreden og opphør. Det foreslås her en ny § 52 om at loven oppheves 1. januar 2005.
Det foreslås at lovendringene trer i kraft 1. januar 1996.
Når det gjelder utbetaling av pensjoner, kompensasjoner og tilbakebetaling av premie for dem som fyller 63 år de nærmeste 5 årene, følges någjeldende bestemmelser.
Administrativt blir det en viss forenkling ved at innkrevingen av medlemspremie og arbeidsgivertilskott bortfaller. Det blir en særskilt oppgave å administrere kompensasjonsordningen for visse grupper og tilbakebetaling av premie for andre.
Avviklingen skal finansieres av pensjonstrygdens fond og innebærer ikke merutgifter for offentlige budsjetter.
3.2 Komiteens merknader
Komiteen har merket seg at en i samråd med alle partene er kommet til at pensjonstrygden for skogsarbeidere foreslås avviklet over en avviklingsperiode på 9 år.
Komiteen har ellers merket seg at det er enighet om alle bestemmelser vedrørende opphør av trygdeplikt, videre opptjening, utbetaling av pensjon i avviklingsperioden, kompensasjoner og tilbakebetaling av premie m.v.
Komiteen har også merket seg at avviklingen ikke medfører merutgifter for offentlige budsjetter.
4.1 Sammendrag
Etter lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (forskotteringsloven) er barn som ikke bor sammen med begge foreldre, sikret et minste underholdsbidrag hver måned. Forskottet utgjør fra 1. juni 1995 kr 1.010 pr. mnd. pr. barn. Folketrygden har krav på refusjon for utlagt forskott i bidrag innbetalt fra bidragspliktige for samme måned.
Forskottet utbetales forskottsvis, dvs. i løpet av de første 10 dagene i måneden. Utbetalingen skjer dermed etter at bidraget for samme måned er forfalt (bidrag skal være mottakeren i hende første dag i måneden). I den utstrekning bidrag er innbetalt, foreligger ikke et reelt behov for forskott. I praksis er likevel rutinene slik lagt opp at forskott utbetales i alle saker der det er søkt om forskott.
Som ledd i det pågående arbeidet med å effektivisere bidragsarbeidet foreslår departementet at det foretas presiseringer i forskotteringsloven med sikte på å gjøre det klart at det kan foretas en omlegging av utbetalingsrutinene og gjennomføres nettoforskottering.
Nettoforskottering går i korthet ut på:
| - |
Før forskott utbetales, sjekkes det elektronisk om bidrag i saken er kommet inn, og i tilfelle med hvor stort beløp. |
| - |
Forskott utbetales bare i den utstrekning det er høyere enn innkommet bidrag. |
| - |
Bidraget utbetales i sin helhet til mottaker (med mindre det også er refusjonskrav for overgangsstønad). |
Departementet antar for så vidt at nettoforskottering vil kunne gjennomføres som et rent administrativt tiltak. Gjeldende utbetalingsregler i forskotteringsloven § 7 gir imidlertid ingen eksplisitt hjemmel for ordningen, og departementet finner derfor at man for ordens skyld bør gi en omlegging av rutinene en klar forankring i loven. Forskotteringsloven § 7 foreslås derfor endret med sikte på dette.
Nettoforskottering vil spare staten for portoutgifter på ca 1-2 mill. kroner pr. år.
Administrativt innebærer endringen i første rekke forenklet regnskapsføring og færre posteringer. Det vil måtte foretas programtekniske tilpasninger for å få ordningen satt i gang, samt utgifter til informasjon og tilpasninger i rundskriv, håndbøker o.l. Kostnadene vil i tilfelle bli i størrelsesorden 0,5 mill. kroner.
Det vurderes å gjennomføre nettoforskottering våren 1996. Departementet vil i tilfelle ta opp de nødvendige budsjettmessige endringer i en proposisjon om dette.
4.2 Komiteens merknader
Komiteen har merket seg at en videre effektivisering av bidragsarbeidet bl.a. gjennom bruk av forskotteringsloven kunne gjøres som et rent administrativt tiltak, men at departementet finner å ville forankre en omlegging av rutinene i en presisering av forskotteringsloven § 7.
Komiteen har også merket seg at endringen ikke har betydning for mottaker eller bidragsyter, verken av økonomisk eller praktisk art, men at fordelene ligger i reduserte byråkratiske og billigere ordninger for staten. Komiteen slutter seg derfor til den foreslåtte lovendringen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil i utgangspunktet ikke motsette seg en slik endring, men legger til grunn at de presiseringene som nå blir foretatt i lovverket, ikke bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for mottakerne av bidrag.
Ved eventuelle utilsikta konsekvenser av presiseringene i Ot.prp. nr. 5 (1995-1996) forutsetter disse medlemmer at Regjeringa kommer tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige endringer.
5.1 Sammendrag
Ved lov av 17. desember 1993 nr. 130 om endringer i folketrygdloven (jf. Ot.prp. nr. 4 (1993-1994) ) ble visse grupper samboerpar likestilt med ektepar innen folketrygden. Denne likestillingen gjelder bare for samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre eller har/har hatt barn sammen. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 1994.
Det påpekes i proposisjonen at hensikten var at endringen skulle gjelde for nye tilfeller, dvs. at lovendringen bare skulle få virkning for løpende ytelser ved endringer i sivil status eller trygdeforhold etter 1. januar 1994.
Departementet uttaler at det er oppstått tvil om hvordan overgangsbestemmelsen skal forstås når samboerne har felles barn, og den ene har etterlattepensjon pr. 1. januar 1994 mens den andre samboeren ikke er pensjonist. Problemstillingen blir den samme når paret tidligere har vært gift med hverandre og samboerforholdet ble etablert før 1. januar 1994.
For å unngå tvil foreslår departementet at overgangsbestemmelsen klargjøres. Det foreslås at folketrygdlovens § 18-15 om likestilling av samboerskap med ekteskap ikke skal gjelde når samboerforholdet er etablert før 1. januar 1994 og den ene samboeren har fått innvilget en ytelse som gjenlevende ektefelle før 1. januar 1994. Unntaket skal bare gjelde for samboerpar som har vært gift med hverandre eller har/har hatt felles barn som er født før 1. januar 1994. Er samboerparet først unntatt etter denne overgangsbestemmelsen, skal det etter forslaget heller ikke ha noen betydning om paret får et nytt barn etter 1. januar 1994. Paret skal fortsatt ikke likestilles med ektepar, dvs. at § 18-15 overhode ikke kommer til anvendelse overfor paret.
Endringen av endringsloven foreslås å tre i kraft straks og gitt virkning fra 1. januar 1994.
Da lovendringen i alt vesentlig stadfester praksis, vil den ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
5.2 Komiteens merknader
Komiteen er kjent med at spørsmålet om trygdemessig likebehandling av pensjonsektepar og samboende pensjonister har vært oppe til drøfting ved flere anledninger i Stortinget.
Under behandlingen av Ot.prp. nr. 4 (1993-1994) ble visse grupper samboerpar likestilt med ektepar, dvs. gruppen samboende pensjonister som har vært gift med hverandre eller har eller har hatt felles barn.
Dette standpunkt ble ved behandlingen av lovendringsforslaget støttet av hele sosialkomiteen med unntak av Kristelig Folkeparti.
Komiteen er oppmerksom på at det har oppstått tvil om forståelsen av overgangsbestemmelsen når samboerne har felles barn og den ene har etterlattepensjon pr. 1. januar 1994, mens den andre samboeren ikke er pensjonist, på samme måte som det er tvil om lovforståelsen når et par har vært gift med hverandre og samboerforholdet ble etablert før 1. januar 1994.
Komiteen slutter seg derfor til departementets forslag og klargjøring av lovens § 18-15 på dette punkt som innebærer at lovens bestemmelse om likestilling av samboerskap med ekteskap ikke skal gjelde når samboerforholdet er etablert før 1. januar 1994 og den ene samboeren er innvilget ytelser som gjenlevende ektefelle før 1. januar 1994.
Komiteen slutter seg også til forslaget om at unntak fra denne bestemmelse bare skal gjelde for samboerpar som har vært gift med hverandre eller har eller har hatt felles barn som er født før 1. januar 1994.
Komiteen slutter seg også til forslaget om at når samboerparet er unntatt etter denne overgangsbestemmelsen, så vil det ikke ha betydning om paret får et nytt barn etter 1. januar 1994.
Komiteen er ellers kjent med at den foreslåtte lovendring er i samsvar med gjeldende praksis på området.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti ved behandlingen av Ot.prp. nr. 4 (1993-1994) gikk inn for at ektepar skulle få samme grunnpensjon og særtillegg som samboerpar. Dette skulle skje ved en 5-årig opptrappingsplan. Inntil dette var fullt gjennomført, skulle alle samboere, og ikke bare noen slik Regjeringen gikk inn for, få reduserte pensjonsytelser slik som ektepar får. Kristelig Folkeparti gikk også inn for at lovendringene som den gang ble vedtatt, skulle gjelde for par som var blitt samboere også før 1. januar 1994. Stortinget vedtok imidlertid at endringene bare skulle gjelde for dem som var blitt samboere etter denne dato. På denne bakgrunn synes de endringer som nå foreslås rimelige, og dette medlem slutter seg derfor til proposisjonen.
Forslag fra Senterpartiet:
Stortinget ber Regjeringen innføre en gjennomsnittlig egenandel for røntgenundersøkelser utenfor avtale på inntil 130 kroner pr. rekvisisjon, for institutt som har rett på trygderefusjon.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å fatte følgende
vedtak:
A.
vedtak til lov
om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v., i lov av 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere og i enkelte andre lover.
I.
I lov av 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere gjøres følgende endringer:
§ 1a (ny) skal lyde:
Trygdeplikten opphører etter 31. desember 1995.
§ 7a (ny) skal lyde:
Registrering av premieuker opphører for tidsrom etter 31. desember 1995.
§ 9a (ny) skal lyde:
Adgangen til frivillig trygd opphører etter 31. desember 1995.
§ 10 skal lyde:
Rett til alderspensjon har den som har 750 premieuker og er født før 1939.
§ 10a (ny) skal lyde:
Medlem født etter 1938 og som har 750 premieuker, har rett til kompensasjon som svarer til en årspensjon beregnet etter antall premieuker for vedkommende.
Departementet fastsetter forskrift med nærmere bestemmelser om samordning, utbetaling og administrasjon av kompensasjonsordningen.
§ 27 skal lyde:
Utgifter til pensjoner og stønad etter denne lov og til trygdens administrasjon, dekkes etter 31. desember 1995 ved tilskott fra trygdens fond (sammenslått grunnfond og reguleringsfond).
§ 28, § 29, § 30, § 31, § 32, § 33 og § 34 oppheves.
§ 35 skal lyde:
Grunnfondet og reguleringsfondet utgjør trygdens fond pr. 31. desember 1995. Det sammenslåtte fondet, medregnet avkastning, skal dekke trygdens utgifter, jf. § 27.
Ved avvikling av pensjonstrygden pr. 31. desember 2004, skal resterende fondsmidler anvendes etter regler som fastsettes av Kongen.
§ 36a (ny) skal lyde:
Medlem som har krav på tilbakebetaling av premie som nevnt i § 36, skal ha premien tilbakebetalt innen 31. desember 1996 selv om pensjonsalderen ikke er nådd. Premiebeløp under 100 kroner refunderes likevel ikke.
I kapittel XII skal overskrift og § 52 lyde:
Kapittel XII. Ikrafttreden og opphør.
§ 52
Denne lov oppheves 1. januar 2005.
II.
I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres følgende endring:
§ 12 første ledd skal lyde:
Fylkeskommunen dekker utgiftene til drift av de institusjoner og tjenester som inngår i plan etter § 2 og ved private forpleiningssteder som er knyttet til sykehus, jf. § 5. Utgifter til spesialistpraksis som drives etter avtale med fylkeskommunen, skal delvis dekkes av fylkeskommunen etter nærmere avtale mellom den privatpraktiserende spesialist og fylkeskommunen. Utgifter til laboratorie- og røntgentjenester dekkes av pasientens bostedsfylke bare på grunnlag av avtale mellom bostedsfylke og medisinske laboratorier eller røntgeninstitutt som nevnt i § 1 første ledd og som inngår i plan etter § 2. Fylkeskommunen plikter å bekjentgjøre hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. Departementet kan gi forskrifter med nærmere regler om finansiering av laboratorie- og røntgentjenester, herunder om overgangsordninger.
III.
I lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott § 7 gjøres følgende endringer:
Tredje ledd oppheves.
Nåværende fjerde og femte ledd blir nye tredje og fjerde ledd.
Nytt femte ledd skal lyde:
Ved etterbetaling av forskott etter første eller annet ledd gjøres det fradrag for underholdsbidrag som er betalt for samme tidsrom og som skulle gått til dekning av forskottet i samsvar med § 10 første ledd. Tilsvarende kan utbetalingen av forskott for den enkelte måned begrenses eller falle bort dersom det er innbetalt underholdsbidrag for samme måned.
IV.
I lov av 17. desember 1993 nr. 130 om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover gjøres følgende endring:
Punkt XIII nr. 3 skal lyde:
Folketrygdloven § 18-15 (ny) og endringen i folketrygdloven § 7-2 nr. 3 trer i kraft 1 januar 1994. Endringene gjelder ikke når samboerskapet var etablert før 1 januar 1994 og
| a) |
begge samboerne er innvilget pensjon som enslige før 1 januar 1994, eller |
| b) |
den ene samboeren har fått innvilget en ytelse som gjenlevende ektefelle før 1 januar 1994, og paret har vært gift med hverandre eller har/har hatt felles barn før 1 januar 1994. |
Tidsrom som samboer før 1 januar 1994 medregnes ikke når det skal vurderes om vilkårene for rett til etterlattepensjon er oppfylt.
V.
Ikrafttredelse
| 1. |
Endringene i lov av 17. desember 1993 nr. 130 om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover punkt XIII nr. 3 trer i kraft straks og gis virkning fra 1. januar 1994. |
| 2. |
Endringene i lov av 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere og endringene i lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott § 7 trer i kraft 1. januar 1996. |
| 3. |
Endringen i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. § 12 første ledd trer i kraft 1. juli 1996. |
B.
Stortinget ber Regjeringen foreta en evaluering av den nye finansieringsordningen for laboratorier og røntgeninstitutter etter det første hele regnskapsår.
C.
Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av trygderefusjonene for laboratorie- og røntgentjenester med sikte på en eventuell avgrensning mellom uprioriterte og prioriterte oppgaver.
|
Oslo, i sosialkomiteen, den 7. desember 1995.
|
| Sylvia Kristin Brustad, |
Asmund Kristoffersen, |
Valgerd Svarstad Haugland, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |