Til Odelstinget.
Nærings- og energidepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til lovregler om reisegaranti. Reglene vil erstatte lov av 12. juni 1981 nr. 72 om reisegaranti for reisearrangører (reisegarantiloven).
Reglene om reisegaranti foreslås inntatt i pakkereiseloven. Lovutkastet i proposisjonen tar derfor utgangspunkt i lovutkastet i Ot.prp. nr. 35 (1994-1995) , jf. Innst.O.nr.60 (1994-1995), og er utformet som en endringslov i forhold til denne.
Reisegarantiordningen skal fortsatt administreres av Reisegarantifondet. Forpliktelsen til å stille garanti påhviler i all hovedsak arrangøren. I en del tilfeller vil også formidler av pakkereiser omfattes av plikten til å stille garanti. Det foreslås ikke solidarisk ansvar mellom arrangør og formidler. For å oppnå tilstrekkelig sikkerhet må øvre grense for individuell garanti oppheves, slik at lovens krav om full dekning oppfylles ved den individuelle garanti. Forpliktelsen til innbetaling til Reisegarantifondet opprettholdes.
Garantien stilles til sikkerhet for oppfyllelse av pakkereisekontrakten, dersom det inntrer konkurs eller insolvens hos reisearrangør.
Garantien skal som i dag dekke forhåndsinnbetalt beløp. Ved reiseavbrudd dekker garantien hjemreise der transport er en del av pakkereisen, samt oppholdsutgifter inntil hjemreise kan finne sted. Det gis også tilbakebetaling av den del av vederlaget som svarer til ytelser som ikke er oppfylt.
Det gjøres unntak fra garantiplikten for utenlandske arrangører som selger eller markedsfører pakkereiser i Norge, direkte fra hjemlandet eller gjennom selvstendig formidler her i landet, og som har stilt garanti etter reglene i annet EØS-land.
Kunder hos arrangører som ikke stiller garanti er usikret. Departementet har ikke foreslått endringer her i forhold til gjeldende rett.
Departementet vil vurdere muligheten for gjennom forskrift å åpne for å stipulere garanti for enkelte typer pakkereiser særlig lavt på grunn av den lave risiko som er knyttet til slik virksomhet.
Det foreslås opprettet en klageadgang for Reisegarantifondets vedtak om garantiplikt, samt om garantiens størrelse. Klageorgan er foreslått å være Nærings- og energidepartementet.
2.1 Ufravikelighet
Pakkereiseloven omfatter i utgangspunktet enhver som inngår avtale om kjøp av pakkereiser, ikke bare forbrukere.
| - |
Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at det ikke er grunn til å skille mellom næringsdrivende og forbrukere når det gjelder plikten til å stille garanti. På denne bakgrunn foreslås det at lovens bestemmelser om reisegaranti gjelder uten hensyn til partenes avtale. |
2.2 Fondets administrasjon av garantiforpliktelsen
Departementet finner at garantiforpliktelsen fortsatt skal administreres av Reisegarantifondet med enkelte justeringer.
2.3 Garantien
2.3.1 Garantiens dekningsområde
Garantien skal sikre kundene mot manglende betalingsevne hos arrangøren. Dette vil i praksis si at det er insolvens eller konkurs hos den som har stilt garanti som vil frigjøre garantien når det gjelder kundenes krav. Dersom arrangøren er betalingsdyktig, må kravet inndrives på vanlig måte. Garantiordningen er ikke ment å skulle lette inndrivelsen av krav mot en betalingsdyktig debitor utover det som ellers følger av gjeldende rett.
2.3.2 Tilstrekkelig garanti
Pakkereisedirektivet stiller krav om tilstrekkelig garanti. Dette innebærer etter departementets oppfatning et krav om at det skal stilles full sikkerhet.
Departementet har vurdert hensiktsmessigheten av bestående system i forhold til en rendyrket forsikringsordning hvor arrangørens forpliktelse kun er å stille en slik forsikring.
Når departementet ikke har fremmet forslag om overgang til en ren forsikringsløsning henger dette både sammen med fondets funksjon som håndhevingsorgan og det faktum at bransjen selv ikke har uttrykt ønske om dette. Det synes lite hensiktsmessig å endre bestående situasjon ved å eliminere den håndhevingsfunksjon som fondet har uten klarere preferanser for at dette er ønskelig og formålstjenlig.
Departementet vil ikke nå tilrå at det utvikles et rendyrket forsikringssystem, men vil følge utviklingen nøye. Imidlertid imøtekommes ønsket om frihet i valg av dekningsmåte for den individuelle garantistillelsen.
2.3.3 Den norske reisegarantiordningen går lenger enn direktivet
Departementet foreslår at dagens ordning med dekning av oppholdsutgifter og andre nødvendige utgifter inntil hjemreise kan finne sted, opprettholdes og at også de « nye » pakkereiser som omfattes av loven gis slik dekning. Dette innebærer at reisegarantiloven vil gå lenger enn kravet i direktivet på dette punkt.
2.3.4 Formidlerens ansvar
Det kan reises spørsmål om det bør oppstilles et solidarisk ansvar mellom arrangør og formidler for krav som reises innen reisegarantiens dekningsområde.
Pakkereiseloven § 7-1 oppstiller et solidaransvar mellom arrangør og formidler for krav som kunden i medhold av pakkereiseloven kan reise overfor arrangøren. Dette innebærer at formidleren vil hefte overfor kunden dersom arrangøren ikke har stilt reisegaranti (pirater). Etter departementets mening ligger det her en oppfordring for formidleren til å sjekke at arrangøren faktisk har stilt garanti. Videre vil kunden etter § 7-1 kunne holde seg til formidler for krav som ikke dekkes av Reisegarantifondet.
2.4 Frihet til å tilby tjenester over landegrensene
2.4.1 Individuell garantistillelse
Reisegarantiloven forutsetter at det skal stilles kollektiv og individuell garanti. Det kan stilles spørsmål ved om norsk arrangør kan velge å stille den individuelle garantien i bank eller forsikringsselskap i andre land.
Departementet vil understreke at et generelt krav om at garanti skal stilles i Norge vil være i strid med EØS-avtalen. Individuell garanti kan således stilles i bank eller forsikringsselskap som er etablert i en EØS-stat. Når det gjelder hensynet til kunden, er det grunn til å presisere at denne kun vil forholde seg til Reisegarantifondet, enten arrangøren har stilt garanti i Norge eller i et annet land.
Med hensyn til spørsmålet om å stille individuell garanti utenfor EØS-området er departementet av den oppfatning at Reisegarantifondet også har anledning til å akseptere garanti stilt i andre land enn EØS-land dersom garantien anses som tilfredsstillende.
2.4.2 Dobbel garanti
Reisegarantifondet har til nå hatt en restriktiv praksis ved forespørsler om å godta sikkerhetsstillelse etter andre lands regler. Begrunnelsen har dels vært knyttet til at andre garantiordninger har vært ansett som utilstrekkelige og dels til at det er en komplisert prosess for kunden å forholde seg til et reisegarantisystem i fremmed land.
Arrangører som er hjemmehørende i en annen EØS-stat og som tilbyr pakkereiser direkte fra sitt hjemland eller gjennom en selvstendig formidler her i landet vil være unntatt fra å stille garanti etter norske regler dersom denne har stilt tilstrekkelig sikkerhet etter hjemlandets regler. Etter som direktivet oppstiller harmoniserte regler som forutsetter at hvert land har regler som pålegger arrangører å stille garanti som er tilstrekkelig til å sikre tilbakebetaling av innbetalt beløp og hjemtransport av kunden, vil et krav om å stille dobbel garanti innebære en hindring i å tilby pakkereiser over landegrensene. Utenlandske arrangører må imidlertid kunne godtgjøre overfor Reisegarantifondet at det er stilt en tilstrekkelig garanti etter reglene i deres hjemland.
På denne bakgrunn foreslår departementet å begrense plikten for utenlandske arrangører til å stille garanti overfor Reisegarantifondet til å gjelde arrangør som har forretningssted i Norge, dvs. utenlandske arrangører som har etablert eget datterselskap eller kontor (filial) her i landet.
2.5 Arrangører som ikke stiller garanti (pirater)
Dagens reisegarantiordning dekker ikke kundens tap der det ikke er stilt garanti i Reisegarantifondet. Flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om hvorvidt alle kunder bør være sikret gjennom Reisegarantifondet uavhengig av om garanti er stilt. Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet betoner problemstillingen med utgangspunkt i at forbrukere risikerer å bli stående usikret dersom arrangøren går konkurs og ikke har stilt garanti.
Departementet ønsker ikke at garantien skal være et etableringshinder, men er enig i at en « undersøkelsesplikt » for kunden kan være et incitament for reisearrangøren til å fylle lovens krav.
Reisegarantifondet drøfter hvorvidt det bør gis dekning for kunder når arrangøren ikke har stilt garanti.
Departementet påpeker at det knytter seg usikkerhet til i hvor stor grad manglende garantistillelse vil bli et problem. Departementet vil på denne bakgrunn ikke anbefale å la ordningen omfatte de såkalte « piratene » nå, men vil ha spørsmålet til løpende vurdering.
2.6 Dispensasjon fra plikten til å stille reisegaranti
Barne- og familiedepartementet har tatt opp spørsmålet om det skal være mulig å dispensere fra loven. Det uttales at det kan:
|
« ... være behov for en ordning som gir mindre arrangører fritak fra garantiplikten der deres virksomhet ikke innebærer noen særlig risiko for kunden i tilfelle konkurs/insolvens. En kan ikke se at en slik ordning vil være i strid med direktivets artikkel 7. » |
Departementet ser det slik at spørsmålet om å akseptere særlig lav garantistillelse henger sammen med beregningsmåten for garantien. Dette vil stå sentralt ved utforming av reisegarantiforskriften. Spørsmålet vil således ikke være å innrømme dispensasjon fra loven da dette antas å være i strid med direktivet. Slike pakkereiser vil forutsette at kunden er dekket av fondet. Det faktum at risikoen av forskjellige grunner er særlig lav kan imidlertid danne utgangspunkt for beregning av særlig lav garanti. Departementet vil foreta beregningsgrunnlaget i forskrifts form.
2.7 Svalbard og Jan Mayen
Det er i pakkereiseloven inntatt en bestemmelse om at Kongen bestemmer i hvilken grad loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Dette vil også gjelde for reisegarantibestemmelsene.
2.8 Klageadgang
Reisegarantifondet tar i sin høringsuttalelse opp spørsmålet om det er behov for et klageorgan.
Den klageadgang man legger opp til innen området for reisegaranti regulerer forholdet mellom arrangør/formidler og Reisegarantifondet, og avviker fra den tvisteløsning som pakkereiseloven anviser. Det er derfor nødvendig å gi en egen bestemmelse om klageadgangen til departementet. De vedtak som kan påklages til departementet vil primært være vedtak om at en virksomhet skal stille garanti, samt vedtak om garantiens størrelse.
3.1 Konsekvenser for næringen
De økonomiske konsekvensene for næringen er vanskelig å stipulere. Departementet har imidlertid brakt i erfaring at implementeringen av pakkereisedirektivets garantibestemmelse medførte en økning av antall garantipliktige arrangører i Sverige på 40 %. Dette kan imidlertid ikke tolkes slik at næringen får vesentlig økte kostnader. Det er grunn til å anta at en rekke av de « nye » arrangørene har liten omsetning, og at garantikostnadene relativt sett vil være små.
Den administrative konsekvensen for næringen vil knytte seg til etablering av sikkerhet og dokumentasjon overfor Reisegarantifondet.
3.2 Konsekvenser for Reisegarantifondet
Med utgangspunkt i de svenske erfaringene vil vi anta at 40 % økning kan være realistisk i Norge også. Imidlertid må vi anta at aktivitetsnivået vil ligge høyere i en overgangsfase.
Administrasjonen av Reisegarantifondet finansieres av renten av den kollektive garantien og vil således i stor grad finansieres parallelt med økende volum.
Komiteen viser til behandling av Ot.prp. nr. 35 og Innst.O.nr.60 (1994-1995) og er enig i at lovforslaget om reisegaranti blir tatt inn i pakkereiseloven og at ordningen administreres av stiftelsen for Reisegarantifondet.
Komiteen har merket seg at arrangøren forplikter seg til å delta i fondet med en kollektiv garanti, men at hovedtyngden av garantien stilles i form av individuell garanti.
Komiteen er enig i at den øvre grense på 20 mill. kroner for individuell garanti oppheves, slik at full dekning kan oppfylles. Det nye lovforslaget har en utvidet definisjon av pakkereiser og reisegarantien innebærer en vesentlig utvidelse av ytelser som vil falle inn under garantiplikten i forhold til dagens ordning. Komiteen vil peke på at garantien gjelder pakkereisekontrakten, og skal sikre kundens innbetalte beløp, opphold inntil hjemtransport kan finne sted og eventuell hjemtransport dersom det inntrer konkurs eller insolvens hos reisearrangør.
Komiteen er enig i at departementet kan foreta endringer i reisegarantiforskriften som fastsetter nærmere regler for hvordan garantibeløp skal utregnes og hvilke beløp som skal innbetales til fondet.
Komiteen har også merket seg at det gjøres unntak fra garantiplikten for utenlandske arrangører som selger eller markedsfører pakkereiser i Norge, direkte fra hjemlandet eller gjennom selvstendig formidler her i landet, og som har stilt garanti etter reglene i annet EØS-land.
Komiteen er enig i at departementet gjennom forskrift kan åpne for at enkelte typer pakkereiser kan stipuleres særlig lavt når risikoen er særlig lav.
Komiteen er enig i at Nærings- og energidepartementet skal være klageorgan.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i pakkereiseloven (reisegaranti).
I.
I lov av 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakkereiseloven) gjøres følgende endringer:
§ 1-2 nytt andre ledd skal lyde:
Bestemmelsene om reisegaranti gjelder uten hensyn til partenes avtale.
Ny § 3-1 skal lyde:
§ 3-1. Vilkår for annonsering og markedsføring
Annonsering eller annen form for markedsføring av pakkereiser kan bare foretas når nødvendig garanti er stilt i henhold til § 11-1.
I kataloger, brosjyrer og annet informasjonsmateriell som arrangøren har utarbeidet skal det fremgå at garanti er stilt. Dersom en pakkereise markedsføres under et annet navn enn navnet til den som har stilt garanti etter § 11-1, skal navnet på den som har stilt garanti oppgis.
Nåværende § 3-1, § 3-2, § 3-3 og § 3-4 blir § 3-2, § 3-3, § 3-4 og § 3-5.
§ 7-1 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
Formidleren hefter likevel ikke for krav som kan kreves dekket av Reisegarantifondet.
Nytt kapittel 11 skal lyde:
Kapittel 11 Reisegaranti
Ny § 11-1 skal lyde:
§ 11-1. Garantiplikt og reisegaranti
Arrangør av pakkereiser plikter å stille reisegaranti.
Reisegaranti skal også stilles av formidler av pakkereise for utenlandsk arrangør hvis det ikke godtgjøres at arrangøren selv har stilt slik garanti.
Reisegaranti består av både individuell og kollektiv garanti. Med individuell garanti menes erklæring fra bank eller forsikringsselskap stilt overfor Reisegarantifondet. Reisegarantifondet kan godta at det stilles annen betryggende sikkerhet. Garantisten skal forplikte seg til etter påkrav å utbetale til fondet et beløp stort nok til å dekke omsetningen til enhver tid. Det skal videre innbetales et beløp til Reisegarantifondet - den kollektive garanti - som skal dekke krav som måtte overstige den individuelle garantien.
Garanti stilt etter reglene i annet land som er part i EØS-avtalen, trer i stedet for reisegaranti etter forrige ledd for pakkereiser som selges direkte fra forretningssted i et slikt land eller gjennom selvstendig formidler her i landet.
Arrangøren skal på forespørsel fra Reisegarantifondet godtgjøre at betryggende garanti er stilt.
Ny § 11-2 skal lyde:
§ 11-2. Reisegarantifondet
Reisegarantifondet skal administrere reisegarantiordningen. Reisegarantifondet kan gi de pålegg som er nødvendige for å sikre at bestemmelsene om reisegaranti etterleves.
Reisegarantifondet organiseres som privat stiftelse etter lov av 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m. Utgiftene til Reisegarantifondets drift dekkes av fondet.
Fondsstyret skal innen tre måneder etter utløpet av hvert kalenderår avlegge regnskap og årsberetning til departementet.
Ny § 11-3 skal lyde:
§ 11-3. Reisegarantiens dekningsområde
Reisegarantien tjener som sikkerhet for tilbakebetaling av kundens vederlag hvis en pakkereise blir avlyst og det blir åpnet konkurs eller akkord hos arrangøren, eller kunden godtgjør at kravet forgjeves er gjort gjeldende mot arrangøren. Likeledes tjener reisegarantien som sikkerhet for tilbakebetaling av kundens vederlag dersom arrangøren nekter å oppfylle avtalen på grunn av rettsstridig atferd fra en som har opptrådt på hans vegne.
Ved reiseavbrudd tjener garantien som sikkerhet for tilbakebetaling av den del av vederlaget som svarer til ytelser som ikke er oppfylt overfor kunden. Den tjener videre som sikkerhet for utgifter til opphold og andre nødvendige utgifter før hjemreise kan skje. Dersom transport er en del av pakkereisen, omfattes også utgifter som er nødvendige for å bringe kunden til avreisestedet eller til et annet sted som måtte være avtalt mellom partene.
Reisegarantifondet dekker bare krav overfor arrangører som har stilt den pliktige garanti.
Ny § 11-4 skal lyde:
§ 11-4. Fremgangsmåten ved dekning av garantien
Krav om dekning fra reisegarantien må fremsettes overfor Reisegarantifondet innen seks måneder etter at pakkereisen skulle ha vært avsluttet. Er kravet ubestridt, foretas utbetaling uten ugrunnet opphold. Bestrides kravet, kan utbetaling ikke foretas før tvisten er rettskraftig avgjort. Er det grunn til å tro at det vil bli satt frem krav som overstiger garantierklæringens beløp, kan utbetaling først finne sted når fondsstyret har fått oversikt over kravene.
Ved reiseavbrudd kan fondsstyret uten hinder av bestemmelsene i første ledd disponere garantien i den utstrekning dette finnes nødvendig for å ivareta kundenes tarv, herunder å bringe dem til avreisestedet eller til et annet sted som måtte være avtalt mellom partene.
Ny § 11-5 skal lyde:
§ 11-5. Klage
Pålegg gitt av Reisegarantifondet i medhold av § 11-2 første ledd kan påklages til departementet.
Ny § 11-6 skal lyde:
§ 11-6. Forskrifter
Departementet gir nærmere bestemmelser om fondet og fondets vedtekter, herunder bestemmelser om garantiens størrelse og det beløp som skal innbetales under den kollektive garantien. Departementet kan også gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reisegarantiordningen.
Ny § 11-7 skal lyde:
§ 11-7. Straffebestemmelser
Med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av § 3-1 og bestemmelsene i dette kapittel eller bestemmelser gitt i medhold av § 11-6.
Nåværende kapittel 11 blir nytt kapittel 12.
Nåværende § 11-1 og § 11-2 blir nye § 12-1 og § 12-2.
II.
Loven trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov av 12. juni 1981 nr. 72 om reisegaranti for reisearrangører (reisegarantiloven). Forskrifter gitt ved kgl. res. av 1. april 1985 med senere endringer og 18. oktober 1991 med senere endringer i medhold av reisegarantiloven, skal gjelde i medhold av loven her.
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 8. desember 1995.
|
| Grethe G Fossum, |
Karin Lian, |
Eli Sollied Øveraas, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |