1.1 Departementet sine vurderingar og framlegg
1.1.1 Samandrag
Det er ein føresetnad for foreldrefrådrag at foreldra er yrkesaktive eller på annan måte hindra frå å passe på barna sine det meste av tida. I lova har det derfor vore eit vilkår for frådrag at foreldra har inntekt av arbeid. Under dette går også personinntekt frå næring. Vidare blir frådraget berre gitt i den lågaste arbeidsinntekta. Formålet med den tidlegare lovendringa hausten 1995 var å gi rett til foreldrefrådrag også om næringa til den eine ektefellen går med underskot enkelte år.
Endringa i skattelova § 44 sjette ledd åttande punktum har følgjande ordlyd:
|
« Det samme gjelder når den ene av ektefellene har underskudd i næring, og ikke har annen arbeidsinntekt. » |
Endringa er gjeldande frå og med inntektsåret 1995.
Denne lovteksten er forma slik at det kan sjå ut som om det er eit vilkår at ektefellen med underskot ikkje må ha anna arbeidsinntekt for å kunne få foreldrefrådrag. Dette er ikkje meininga. På bakgrunn av formålet må lova forstås slik at deltaking i aktiv næringsdrift gir frådragsrett også i underskotshøve, uansett om eigaren har anna arbeidsinntekt eller ikkje. Ei lita lønnsinntekt, som i seg sjølv er for lita til å utnytte foreldrefrådraget, skal ikkje avskjere eller redusere frådraget i underskotshøva. Dette bør klargjerast ved ei justering av lovteksten.
Vidare er underskotsomgrepet i den tidlegare lovendringa noko uklart. Meininga er å utvide frådragsretten når skattytaren arbeider i næringa si utan at dette arbeidet resulterer i positiv personinntekt som foreldrefrådrag kan gis i. Det er ikkje meininga å gi utvida frådragsrett i høve der ei passiv kapitalinvestering i næring gir underskot etter skattelova § 45 første ledd. I ei slik passiv næringsdeltaking ville overskot ikkje gi grunnlag for positiv personinntekt, og då heller ikkje for foreldrefrådrag. Lovgrunnen for foreldrefrådrag - at skattytaren er oppteken av yrket sitt og ikkje kan passe barna i arbeidstida (anten yrket gir overskot eller underskot) - er ikkje til stades i desse passive næringshøva.
Det underskotsomgrepet som er best tilpassa dette frådragsformålet, er negativ personinntekt etter skattelova § 55 tredje ledd. Mykje talar for å tolke den nye lovregelen om foreldrefrådrag i underskotshøve i samsvar med dette. Negativ personinntekt føreset at skattytaren er aktiv i næringa etter reglane i delingsmodellen. For å få lovregelen om foreldrefrådrag klar på dette punkt er det ønskjeleg å erstatte uttrykket « underskudd i næring » der med « negativ personinntekt ».
Etter dette gjer departementet framlegg om at skattelova § 44 sjette ledd åttande punktum skal lyde:
|
« Det samme gjelder når den ene av ektefellene har negativ personinntekt etter § 55 tredje ledd. » |
Ein kan tenkje seg eit døme med eit ektepar med to små barn. Den eine ektefellen har underskot (negativ personinntekt) av næring, og ei lita lønnsinntekt som ikkje utnyttar foreldrefrådraget fullt ut. Den andre ektefellen har ei vanleg lønnsinntekt på kr 200.000. I praksis vil det her etter lovframlegget bli lagt til grunn at maksimalt foreldrefrådrag skal reknast ut på grunnlag av den største arbeidsinntekta. Frådraget blir først gitt i den lågaste lønnsinntekta, og overskytande frådrag blir gitt i den høgaste lønnsinntekta. Ved felles likning av ektefellane blir klassefrådrag m.v. utnytta, jamvel om foreldrefrådraget i den lågaste inntekta er like stort som denne inntekta. Etter framlegget blir endringa gjeldande frå og med inntektsåret 1995. Dette påverker ikkje lovendringa av 8. desember 1995 om auka beløpsgrenser for foreldrefrådrag frå og med inntektsåret 1996.
1.1.2 Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Bjørnar Olsen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at Regjeringens forslag til lovtekst er en klargjøring av tidligere lovtekst. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag og viser for øvrig til sine merknader under punkt 1.2.2.
1.2 Spørsmål til seinare utgreiing
1.2.1 Samandrag
Departementet vil arbeide vidare med enkelte andre spørsmål som reglane om foreldrefrådrag reiser. Desse spørsmåla er i hovudsak knytt til frådragsstorleiken i høve til inntekta, kva for typer inntekt frådrag skal kunne reknast ut frå og gjerast i, og høvet til sambuarar med barn.
Det gjeld prosentvise maksimalgrenser for foreldrefrådrag i høve til inntekta, nemleg 43 % for eitt barn og 53 % for to eller fleire barn. I tillegg er det beløpsavgrensingar som gjer at dei prosentvise grensene er operative berre på låge inntektsnivåer. Frådrag for ektefellane skal kunne reknast ut frå den høgaste arbeidsinntekta når den eine ektefellen driv næring med negativ personinntekt. Då kan det verke urimeleg at frådraget fortsatt må reknast ut frå den lågaste inntekta i år der denne ektefellen har ei lita positiv personinntekt av næringa si, eller balanserar akkurat på null. Dette kan gi null eller nær null i frådrag, sjølv om begge ektefellane er heiltids yrkesaktive og arbeidsinntekta til den andre ektefellen klårt gir rom for fullt frådrag. Det kan òg hende at båe dei yrkesaktive ektefellane har underskot (negativ personinntekt), til dømes i felles bedrift, utan anna arbeidsinntekt, men dei har kapitalinntekter m.v. som kunne ha utnytta foreldrefrådrag. I slike høve er det omsyn som talar for at dei gjeldande vilkår om positiv arbeidsinntekt for ektefellane blir lempa på.
På den andre sida er det betenkjeleg utan vidare å ta bort hovudregelen om maksimering av frådraget i høve til den lågaste arbeidsinntekta. Det er m.a. denne regelen som leier til frådragsavgrensing mot ektefellar der den eine er så lite yrkesaktiv at behovet for betalt barnepass med frådragsrett ikkje er til stades. Men departementet vil vurdere om det er mogleg å operere med andre frådragsvilkår enn prosentvis maksimering etter lågaste inntekt for å ivareta dette omsynet.
Også når det gjeld foreldrefrådraget til einslege forsørgjarar etter skattelova § 44 sjuande ledd, er det ved tidlegare lovendring i haust åpna for frådrag i underskotshøva. Ein tok då bort vilkåret om å ha inntekt av arbeid, og erstatta det med vilkår om å vere yrkesaktiv. Dette var naudsynt for at ein einsleg forsørgjar med næringsunderskot, men med lita eller ingen anna arbeidsinntekt, kunne få foreldrefrådrag i anna inntekt, til dømes i renteinntekt og anna kapitalinntekt. Dei prosentvise grensene for frådraget er etter dette ikkje knytt til arbeidsinntekt åleine, men til samla inntekt. For samanhengen sin skuld gjeld dette generelt for einslege forsørgjarar, ikkje berre dei som har næringsunderskot. Lovendringa gjeld frå og med inntektsåret 1995. Ho må tolkast slik at den einslege forsørgjaren må ha vore yrkesaktiv i ein større del av året når han ikkje har positiv personinntekt frå yrket det året. Etter departementet sitt syn kan det praktiserast eit krav til minst 6 månaders yrkesaktivitet i slike høve.
Denne omlegginga til vilkår om yrkesaktivitet, og frigjeringa frå arbeidsinntekta åleine som utrekningsgrunnlag, gjer det ønskjeleg å sjå nærare på ei liknande omlegging for ektefeller.
Det er også ønskjeleg å vurdere høvet til sambuarar med fellesbarn. Foreldrefrådrag gis til ektefellar og einslege forsørgjarar med barn under 12 år. Sambuarar er korkje ektefellar eller einslege forsørgjarar etter lova, og fell derfor strengt tatt utanfor området for foreldrefrådrag. I praksis blir reglane for foreldrefrådrag til ektefellar brukt analogisk på sambuarpar. Det kan vere grunn til å lovfeste denne praksis.
Departementet vil vurdere desse spørsmåla seinare.
1.2.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at departementet drøfter behovet for ulike endringer og presiseringer i regelverket for foreldrefradrag. Komiteen vil vise til at dagens regelverk innebærer at hvis begge ektefeller får negativ personinntekt, vil dette i dag innebære at de ikke får beregnet foreldrefradrag til tross for at begge har vært yrkesaktive, og at en derfor må gå ut i fra at behovet for hjelp til barnetilsyn har vært til stede. Komiteen er enig med departementet i at det er behov for å utrede nærmere grensetilfellene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener at dette ikke bør gjøres isolert, og vil be departementet om å foreta en prinsipiell drøfting av hele foreldrefradraget og dagens regelverk samt beregninger av provenyvirkningene av å gi adgang til at foreldrefradrag kan beregnes i alle inntekter som går inn under begrepet alminnelig inntekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke er behov for noen prinsipiell endring av retningslinjene for foreldrefradraget.
Disse medlemmer viser videre til at det er nedsatt et utvalg av barne- og familiedepartementet som skal utrede det samlede offentlige tilbudet til barnefamiliene, herunder barnetrygd, foreldrefradrag, forsørgerfradrag i skatt, fødsels- og adopsjonspermisjon, tidskonto, barnehagesubsidier, senket skolestart og skolefritidsordningen. Utvalget skal avgi innstilling i mai 1996. Disse medlemmer ser på denne bakgrunn ikke at det er behov for en vurdering av foreldrefradraget ut over dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at foreldrefradraget skal kompensere for utgifter til pass og stell av barn. Disse medlemmer viser til at også eninntektsfamiliene ofte har utgifter til barnehage, barnepark eller førskole for barna sine.
Disse medlemmer viser til at foreldrefradraget som hovedregel bare kommer toinntektsfamiliene til gode. Dette oppleves derfor som en klar diskriminering av eninntektsfamiliene som også gjennomgående har en trangere økonomi enn toinntektsfamiliene. Disse medlemmer viser til at det er nedsatt et utvalg som skal vurdere de ulike offentlige ytelsene til barnefamiliene, herunder foreldrefradraget.
Disse medlemmer mener det er saklig grunnlag for å utvide foreldrefradraget til også å omfatte eninntektsfamiliene og vil komme tilbake med forslag om dette når barnefamilienes kår skal behandles i Stortinget på grunnlag av det utredningsarbeid som foregår.
2.1 Samandrag
Departementet gjer med dette framlegg om endringar i likningslova § 10-8 nr. 5 for mellom anna å tilpasse reglane om gebyr ved for seint eller ikkje leverte oppgåver til ordninga med eit sentralskattekontor for storbedriftar. Etter framlegget blir Skattedirektoratet klageorgan for Sentralskattekontoret for storbedriftar sine vedtak om gebyr ved for seint eller ikkje leverte oppgåver. Vidare blir det lovfesta ein generell klagefrist på tre veker når det gjeld klage over vedtak om gebyr.
Departementet gjer framlegg om at endringane blir gjennomførde straks.
2.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i ligningsloven § 10-8 nr. 5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å gi endringene virkning straks.
3.1 Samandrag
Den skatterettslege statusen for Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond er noko usikker. Dette gjeld både det prinsipale spørsmålet om fonda er skattepliktige og - i høve skatteplikt - kva for tapsfrådrag m.v. som kunne gjerast i årlege skattepliktige renteinntekter m.v. og korleis ein skulle rekne ut skattemessig gevinst eller tap ved aksjesal o.l.
Desse spørsmåla har ikkje kome opp før, av di korkje fonda sjølve eller likningsmaktene har rekna med skatteplikt. Soleis har fonda ikkje vore skattlagde sidan starten deira i 1991. Departementet har forståing for dette, men det er ønskjeleg med ei rettsleg avklåring.
Departementet meiner at dei to statlege bankfonda bør vere skattefrie. Dei administrerar staten sitt økonomiske engasjement i det private banksystemet i Noreg. Skattlegging ville i praksis innebere ei tilfeldig skatteinntekt for hovudkontorkommunen (Oslo). Denne skattekostnaden for fonda måtte finansierast ved aukte løyvingar frå Stortinget dersom ein skal nå målsettinga ved verksemda til fondet. Statens Bankinvesteringsfond skal gradvis ta over aksjar i Den norske Bank frå Statens Banksikringsfond, med sikte på ein eigarandel på noko over 50 %, jf. Ot.prp. nr. 33 (1994-1995) side 2. Skattlegginga av fonda kan innebere at løyvingane til Statens Bankinvesteringsfond blir større for slikt kjøp. Ei slik skattlegging er derfor ikkje ønskjeleg.
Etter dette bør skattelova innehalde ein uttrykkeleg regel om skattefridom for Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Departementet gjer framlegg om at dette gjerast ved å endre skattelova § 26 første ledd e.
Av formelle omsyn bør regelen regulere skattetilhøva for dei to fonda ikkje berre framover, men òg for tida bakover sidan starten i 1991. Den faktiske ikkje-skattleggjinga for desse åra vil då ha eit trygt lovmessig grunnlag. Dei vanlege argument om å unngå tilbakeverkande ikrafttreden gjeld ikkje her. Etter departementet sitt framlegg blir difor skattefridomen gjeldande frå og med inntektsåret 1991. Framlegget har ikkje økonomiske eller administrative konsekvensar.
Det visast til utkast til endring av skattelova § 26 første ledd e.
3.2 Komiteens merknader
Komiteen er enig i at Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond bør være skattefrie. Komiteen slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 26 første ledd e.
4.1 Samandrag
Internrettsleg følgjer det av folketrygdlova § 16-3 at arbeidsgivar skal betale arbeidsgivaravgift for lønn og anna godtgjersle som han plikter å levere oppgåve over til skatteoppkrevjaren etter likningslova § 6-2. Plikta etter likningslova § 6-2 gjeld for arbeid utført i Noreg, og plikta gjeld uavhengig av om mottakaren er skattepliktig i Noreg eller ikkje. Etter lova har utanlandske representasjonar derfor plikt til å levere oppgåve og såleis òg plikt til å betale arbeidsgivaravgift for sine tilsette.
Om arbeidsgivaravgift ikkje blir betalt frivillig, blir ikkje reglane om plikta til å betale arbeidsgivaravgift handheva i forhold til utanlandske ambassadar sine representasjonar. At plikta ikkje blir handheva har si årsak i folkerettslege reglar om immunitet for utanlandske ambassadar. Dette gjeld arbeidsgivaravgift både for diplomatisk personell og lokalt tilsette personar.
Finansdepartementet er enig med Utenriksdepartementet, jf. proposisjonen, i at Wien-konvensjonen fritek utanlandske diplomatiske representasjonar frå å betale arbeidsgivaravgift for tilsette som etter Wien-konvensjonen ikkje er trygda i Noreg. For å få samsvar mellom dei interne reglane og konvensjonen, bør ein etter departementets syn presisere i folketrygdlova § 16-3 at utanlandske diplomatiske representasjonar er fritekne frå å betale arbeidsgivaravgift.
I den utstrekning utanlandske diplomatiske representasjonar har tilsette som ikkje er teke unna trygda i Noreg etter Wien-konvensjonen artikkel 33 og artikkel 37, vil ein ha plikt til å betale arbeidsgivaravgift for desse. I praksis vil dette gjelde lokalt tilsette ved ambassadane. Det vil ikkje vere høve til å tvangsinndrive denne avgifta, fordi utanlandske representasjonar er beskytta av folkeretten sine reglar om diplomatisk immunitet.
Departementet viser til framlegg til endring i folketrygdlova § 16-3. Det er lagt opp til at endringa tek til å gjelde straks.
4.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til nytt sjette ledd i folketrygdloven § 16-3.
5.1 Samandrag
Endring i skattebetalingslova § 21
Departementet gjer framlegg om at fristen for innbetaling av frivillig, ekstra forskottsskatt i lov om skattebetaling § 21 siste punktumet blir endra frå 1. april til 30. april i det år likninga blir utført. Betaling innan fristen minskar grunnlaget for utrekning av rentetillegg på restskatt ved likninga.
Bakgrunnen for forslaget er omsynet til arbeidet med å få flest mogleg skattytarar til å nytte forenkla sjølvmelding (FSA).
Ei utsetjing av fristen for å betale tilleggsforskott vil i liten grad auke risikoen for at skatten ikkje let seg krevje inn. Det offentlege vil få eit rentetap som er vurdert til årleg ca 20 mill. kroner når pengane blir innbetala ein månad seinare. Departementet ser det likevel som viktig å leggje til rette for auka bruk av forenkla sjølvmelding. Det vil gjere det mogleg med utvida maskinell handsaming av likninga. Dette gjev ei sparing for alle partar. Likningsmakta vil då få betre høve til å arbeide med andre og meir kompliserte saker. Departementet tek derfor opp framlegget frå direktoratet om at fristen blir forlenga til utgangen av april månad.
Den tilrådde endringa i fristen for betaling av tillegg til forskottsskatt gjer at ein òg bør regulere rentegodtgjersla ved eventuell attendebetaling av for mykje innbetalt forskottsskatt. Dette er regulert i forskrift som vil bli endra med verknad frå og med inntektsåret 1995.
Endring i skattebetalingslova § 27 nr. 4
Departementet vil samstundes gjere framlegg om endring av skattebetalingslova § 27 nr. 4 som omhandlar fristen for innbetaling av førehandsskatt. Fristen er i dag 1. mai. Departementet viser til at denne datoen alltid er ein heilagdag og foreslår at fristen endrast til 30. april. Endringa gjev betre samanheng med fristregelen i § 21 og reiser ikkje særlege vanskar. Fristdagen i forskrifta om rentegodtgjering må då endrast tilsvarande.
Når endringane skal ta til å gjelde
Departementet gjer framlegg om at endringane skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1995.
5.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til brev av 12. januar 1996 fra Finansdepartementet til finanskomiteen om frist for innbetaling av tilleggsforskudd - Ot.prp. nr. 24 (1995-1996) . Komiteen tar brevet til orientering.
Komiteen slutter seg til forslagene til endring i skattebetalingslova § 21 siste punktum og skattebetalingslova § 27 nr. 4.
Komiteen er enig i at endringene gis virkning fra og med inntektsåret 1995.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil påpeke at det vil være en fordel, både for innkrevningsmyndighetene og den enkelte skattyter, at så mange som mulig av skattyterne betalte inn restskatt innen fristdagen for innbetaling av forskuddsskatt. Disse medlemmer mener at ligningsmyndighetene kan tilrettelegge for at dette skjer oftere ved at det sammen med utsendelsen av selvangivelsesblanketten vedlegges en ferdig utfylt innbetalingsblankett som kan nyttes til å innbetale restskatt. Den enkelte skattyter beregner ved utfylling av selvangivelsesskjemaene om det blir restskatt. På dette tidspunkt er oppmerksomheten om restskatt meget høy, og det vil være både en service for skattyterne og en klar forenkling hvis en innbetalingsblankett følger selvangivelsespapirene. Disse medlemmer vil be departementet arbeide videre med å få innført et slikt system.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen tilrettelegge for enklere innbetaling av restskatt - ved å vedlegge selvangivelsen en egen innbetalingsblankett. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, viser til at Finansdepartementet har ansvar for den praktiske gjennomføringen av Stortingets skattevedtak, og at det i praksis vil være opp til Skattedirektoratet å vurdere hvilken innkrevingsmåte for innbetaling av tilleggsforskudd som er mest hensiktsmessig.
6.1 Samandrag
I Innst.O.nr.12 (1995-1996) pkt. 11.8 uttalar Stortingets finanskomité:
|
« Komiteen meiner at lønnstakarar og næringsdrivande skal likebehandlast. Komiteen har merka seg at departementet på denne bakgrunn finn det riktig å gje næringsdrivande fullt frådrag for ekstra kostutgifter. Komiteen har ingen innvendingar til dette. Komiteen har vidare merka seg at departementet vil leggje fram forslag til lovendring om dette i ein proposisjon seinare i haust. » |
Ved kgl.res. av 1. desember 1995 er det i samsvar med brev av 17. november 1995 frå finansministeren til finanskomiteen i Stortinget fastsett nye skattereglar for dekking av kost på tenestereise. Lønnstakarane skal ikkje skatte av kostinnsparinga ved gratis kost eller dekking etter rekning, jamvel om dette er ei brutto dekking, ikkje berre dekking av meirutgifter. Dette gjeld frå 1. oktober 1995. For dekking etter sats treng ein ikkje nokon særskilt fritaksregel når det berre er meirutgiftene som blir dekte gjennom satsen.
Etter skattelova § 44 første ledd a første avsnitt første punktum er det generell frådragsrett for driftsutgifter i økonomisk verksemnd (næring). Denne frådragsretten gjeld òg kost under yrkesreiser i næringa, begrensa til meirutgiftene til kost ved slike reiser. Frådragsbegrensinga følgjer av at berre meirutgiftene skuldast næringsverksemda, ikkje dei grunnutgifter til kost som utøvaren ville hatt i alle fall.
I næring er det rekneskapsplikt for utgiftene, såleis òg for kostutgifter på yrkesreise. Det er ikkje frådragsrett etter sats, idet det er dei rekneskapsførte, faktiske utgiftene som skal danne grunnlaget for frådraget. Denne rekneskapsføringa vil gjelde bruttoutgiftene i samsvar med dei restaurant- og kaférekningane m.v. som skal vere bilag i rekneskapen. Dermed må frådragsbegrensinga gjerast som ei tilbakeføring av ein del av desse utgiftsførte bruttoutgiftene til kost. Tilbakeføringa gjeld eit beløp lik kostinnsparinga i heimen, dvs. 58 kroner pr. døgn i 1995. Verknaden er at den næringsdrivande får frådrag for bruttoutgiftene minus kostinnsparinga, dvs. meirutgiftene til kost på yrkesreise.
Denne frådragsbegrensinga bør no fjernast for å oppnå større likskap med skattlegginga av lønnstakarar. Når til dømes arbeidsgivaren (den næringsdrivande) har ei yrkesreise saman med tilsette, og dei alle spiser likt og kostutgiftene blir dekte samla av føretaket etter rekning, ville det verke urimeleg at den næringsdrivande må inntektsføre kostinnsparing, medan dei tilsette slepp dette.
Generelt er det viktig å avgrense frådragsretten i næring mot privatutgifter, og prinsippet om frådrag berre for meirutgifter står derfor sterkt. Men i høve til kostutgifter på yrkesreise er det viktigare å ha likskap i høve til lønnstakarane. Det kan òg leggjast vekt på at frådragsbegrensinga berre blir småbeløp og derfor tyder lite for dei aller fleste næringsdrivande, og på at den faktiske kostinnsparinga i heimen kan variere etter ulike måtar å innrette seg på under fråver på yrkesreise. Det er òg ein føremon at likningsmaktene slepp å passe på tilbakeføringa av småbeløp på dette punkt.
Departementet viser til sitt lovframlegg i skattelova § 44 første ledd a første avsnitt tredje punktum. Ein føreset ikrafttreden frå og med inntektsåret 1996, av di dei nye næringsreglane bør gjelde frå eit heilt år. Endringa vil ikkje ha større provenyverknader.
Det blir ikkje gjort endring i pendlingsreglane i skattelova § 44 første ledd g nr. 2. Desse reglane gir frådragsrett for dei private meirutgiftene ved arbeidsopphald utanfor heimen, altså når skattytaren må føre to hushaldningar på grunn av arbeidet sitt. Departementet kan fastsette satsar for frådrag på dette området. Ein vil her vidareføre begrensinga til meirutgifter, både for lønnstakarar og næringsdrivande, men samordne dette med frådrag for småutgifter ved den dobbelte hushaldninga. I praksis kan det derfor opererast med utgiftsgodtgjersle etter nettosats for slike arbeidsopphald, utan individuelt inntektstillegg for kostinnsparing.
6.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at departementets forslag til endring av skatteloven § 44 første ledd a første avsnitt tredje punktum er en oppfølging av komiteens merknader i Innst.O.nr.12 (1995-1996). Komiteen slutter seg på denne bakgrunn til forslaget. Komiteen legger til grunn at endringen gis virkning for yrkesreiser fra og med 1. oktober 1995.
7.1 Samandrag
I samband med at dobbeltbeskatningsavtalelova blei vedteken i 1949, blei det teke inn ei særskild føresegn i skattelova (no § 45 andre ledd siste punktum), som avgrensar frådragsretten for utgifter (tap) når ein inntektspost etter skatteavtale er unnateken frå norsk skattlegging. Føresegna lyd slik:
|
« Når overskudd (gevinst) gjennom overenskomst med det land, der eiendommen eller anlegget ligger, er forbeholdt dette land til beskatning, kommer underskudd (tap) ikke for noen del i betraktning ved ligning av inntekt her i landet. » |
Det er eit vilkår etter lova at Noreg etter den aktuelle skatteavtale ikkje har høve til å skattleggje overskot eller gevinst (unntaksmetoden). Skattelova § 45 andre ledd siste punktum kjem etter sin ordlyd berre til bruk ved tap på « eiendommen eller anlegget ». Etter ei rein språkleg tolking vil tap på andre formuesobjekt falle utanfor føresegna sitt bruksområde.
Etter departementet si oppfatning har skattelova § 45 andre ledd siste punktum basis i eit meir generelt prinsipp om at tap ikkje kjem til frådrag i Noreg i den grad Noreg i skatteavtale har fråskrive seg retten til å skattleggje ein tilsvarande gevinst. Når skatteavtalen held unna gevinst frå norsk skattlegging, vil den naturlege forståinga vere at ein heller ikkje får frådrag for tap. Denne løysinga er også i samsvar med det alminnelege symmetriprinsipp som gjeld i norsk skatterett. Dette prinsippet inneber at inntekter og utgifter av same art skattemessig skal handsamast på same måte.
Tap på aksjegevinstar gir ein rett til frådrag i alle typer inntekter ved likninga i Noreg. Det er såleis ikkje noko krav om at tapet har tilknytning til ein tilsvarande gevinst (inntekt). Retten til frådrag byggjer likevel på eit grunnleggjande symmetriomsyn, nemleg at når ei inntekt (gevinst) er skattepliktig, så bør ei tilsvarande utgift (tap) gi rett til frådrag.
Dei tilfella der Noreg gjennom ein skatteavtale har fråskrive seg retten til å bruke ein skattleggingsheimel som elles følgjer av den interne retten, må etter departementet si oppfatning likestillast med dei tilfella der det ikkje eksisterer ein intern skattleggingsheimel som kan brukast. Unntaksmetoden inneber at deler av globalinntekta blir unnateken frå skattlegging i Noreg. Dette kan ikkje berre gjelde bruttoinntekta, men må òg gjelde dei utgifter ein har frådragsrett for, som er knytta til vedkomande utanlandske inntekt. Dersom skattytaren kunne velje å sjå bort frå skatteavtalen i enkelte inntektsår, ville dette kunne gje lite logiske resultat. Ei slik løysing ville innebere at skattytar kunne krevje rett etter skatteavtalen i overskotsår og unngå skattlegging i Noreg, mens han i år med tap kunne sjå bort frå skatteavtalen og krevje frådrag for tap ved likninga i Noreg.
Likningspraksis er ikkje eintydig når det gjeld dette spørsmålet. I enkelte avgjerder har likningsstyresmaktene gitt skattytar frådrag, i andre tilfelle har dei nekta frådrag. Spørsmålet om frådragsrett synes såleis å vere omtvista. I samband med dette syner departementet til at ei sak for tida står for retten.
Som nemnt ovanfor meiner departementet at det allereie følgjer av gjeldande rett at utgifter og tap generelt ikkje kan trekkjast ifrå ved likninga i Noreg når ein korresponderande inntektspost etter skatteavtale ikkje kan skattleggjast i Noreg. Etter departementet si vurdering bør dette uttrykkeleg gå fram av ordlyden i skattelova § 45 andre ledd siste punktum. Departementet gjer difor framlegg om at ordlyden i § 45 andre ledd siste punktum blir presisert i samsvar med dette. Føresegna skal som tidlegare berre gjelde der norsk skattlegging er fråfalle i avtale etter unntaksmetoden. Føresegna vil avskjere frådragsrett både for ulike utgiftspostar og for tap ved realisasjon av formuesobjekt og den vil som tidlegare gjelde både i og utanfor næringsverksemd.
Departementet gjer framlegg om at endringa trer i kraft straks.
7.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at skattelovens § 45 annet ledd siste punktum åpner for ulike tolkninger, og at det derfor har vært ulike synspunkt mellom ligningsmyndighetene og overligningsnemnden for sentralskattekontoret. Hvor overligningsnemnden i flere saker har lagt til grunn at det skal innrømmes fradrag for aksjetap i Norge selv om aksjegevinster ikke blir skattlagt i Norge.
Komiteen er kjent med at en slik sak behandles i rettsvesenet, men at saken ikke er ferdigbehandlet. Komiteen vil på bakgrunn av dette ikke behandle spørsmålet om endringer av § 45 annet ledd siste punktum, men vil be departementet på bakgrunn av den kommende rettsavgjørelse gjennomgå dommen og premissene for denne og eventuelt presentere saken på ny for Stortinget etter at den har vært sendt ut på høring til de mest berørte næringsorganisasjonene.
8.1 Oppretting av skattelova § 41 tiande ledd tredje punktum
8.1.1 Samandrag
Ved lovendring av 8. desember 1995 blei skattelova § 41 tiande ledd tredje punktum endra. Endringa hadde samanheng med at kontantprinsippet blei fastsett som hovudregel for periodisering av inntekter og utgifter ved biletkunstnarars sal av eigenproduserte kunstverk, jf. samstundes endring i skattelova § 41 sjuande ledd fjerde punktum.
Føremålet med endringa i § 41 tiande ledd var å presisere at innføring av kontantprinsippet for utgifter knytta til inntekter ved sal av kunstverk som nemnd i lovendringa i § 41 sjuande ledd, ikkje skulle ha verknad for utgifter til erverv av driftsmidlar som i henhold til skattelova skal avskrivast, jf. Innst.O.nr.77 (1994-1995) s. 11. Lovteknisk blei dette atterhaldet gjort ved ei henvising til hovudføresegnen om avskriving av driftsmidlar i skattelova § 44 første ledd. Ved ein inkurie blei det vist til « § 44 første ledd b ».
Den rette henvisinga skulle vore til § 44 første ledd bokstav c. Departementet foreslår at dette blir retta i lovteksten.
Under departementet sitt arbeid med å redigere forslaget til lovendring kom det òg inn ein annan feil i teksten, ved at ordet « unntatt » kom med foran den vidare opprekninga av utgifter som skal periodiserast etter kontantprinsippet. Dette må òg rettast.
Etter dette skal lovteksten i § 41 tiande ledd tredje punktum lyde såleis:
|
« Utgifter knyttet til erverv av inntekter som nevnt i § 41 syvende ledd fjerde punktum og som ikke omfattes av § 44 første ledd c, utgifter til regelmessige understøttelser og liknende utredelser som nevnt i § 44 første ledd e, samt renter av gjeld i Statens lånekasse for utdanning, henføres i alminnelighet til det tidspunkt da utgiftene utredes. » |
Ein viser til forslag til endring i skattelova § 41 tiande ledd.
8.1.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
8.2 Oppretting av skattelova § 50 andre ledd
8.2.1 Samandrag
Skattelova § 41 åttande ledd blei oppheva ved lovendring av 17. desember 1993. Dei etterståande ledda blei samstundes flytta slik at ellevte ledd no er tiande ledd. Regelen i skattelova § 50 andre ledd syner til § 41 ellevte ledd og blei diverre ikkje endra då. Departementet gjer såleis framlegg om endring slik at skattelova § 50 andre ledd no syner til tiande ledd.
8.2.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
9.1 Samandrag
I Innst.O.nr.72 (1994-1995) s. 166-167 uttalar dei ulike fraksjonane i finanskomiteen seg om adgangen til å omklassifisere utbytte til lønn. På grunnlag av fleirtalets utsegner, kan det leggjast til grunn at omklassifisering berre kan finne stad når den utrekna personinntekta er positiv. Dette inneber at omklassifisering frå utbytte til lønn så å seie berre blir eit spørsmål om det skal betalast arbeidsgivaravgift av inntekta. Spørsmålet er dermed om likningsstyresmaktane kan foreta ei gjennomskjering og omklassifisere utdelt utbytte til lønn.
Etter departementet sitt syn står ulike prinsipielle omsyn mot kvarandre. Desse prinsipielle omsyna er det gjort greie for under pkt. 9.3 i proposisjonen.
Departementet finn at praktiske omsyn taler klart mot ein gjennomskjeringspraksis på dette området. Dette gjeld òg i dei tilfella hvor den aktive aksjonærens arbeidsforhold ligg nært opp til eit ordinært tenesteforhold.
Ein gjennomskjeringspraksis må vere så einsarta som mogleg. Dette krev at dei vilkåra som blir lagt til grunn for ei eventuell gjennomskjering, må praktiserast så likt som mogleg på alle likningskontor i landet. For å oppnå dette, må det enkelte likningskontor ta stilling til om omklassifisering skal finne stad for det aktuelle selskapet, og kor mykje som i så fall skal omklassifiserast. Denne vurderinga må ein foreta for alle selskap med aktive aksjonærar, for å avgjere om arbeidsforholdet ligg nært opp til eit ordinært tenesteforhold. Dette vil påføre dei enkelte likningskontora ei betydeleg arbeidsbelastning, samstundes som det vil innebere stor fare for vilkårleg forskjellsbehandling.
Vidare finn departementet at teknikken ved omklassifisering er særs tungvint. Aksjonærens berekningar av personinntekt, allmenn inntekt og godtgjersle må endrast. Vidare må selskapet sine lønnsutgifter og grunnlag for arbeidsgivaravgift endrast. I tillegg vil både nettoinntekta og den totale utrekna personinntekta i selskapet måtte endrast, noko som òg kan føre til endring for andre aksjonærar i selskapet. I praksis kunne det ha blitt naudsynt å forenkle dette til ei rein etterutrekning av arbeidsgivaravgift, utan likningsmessige konsekvensar ellers.
Departementet finn at mykje taler mot ein gjennomskjeringspraksis ved at ein omklassifiserar frå utbytte til lønn i delingspliktig selskap. Dette inneber at når selskapet blir omfatta av delingsreglane, må ein godta at aktive aksjonærar arbeider slik dei vil i sitt eige aksjeselskap, utan at dei blir ansett som lønnstakarar for meir enn det dei faktisk tar ut som lønn. Departementet finn at ein bør godta at delingsmodellen si klassifisering av personinntekt (næringsinntekt) er tilstrekkeleg i slike tilfelle, slik at ein ikkje i tillegg omklassifiserar utbytteuttak til lønn. Dette kan ein oppnå gjenom ein instruks til Skattedirektoratet om unnlating av gjennomskjering.
Departementet held likevel fast ved at den alminnelege gjennomskjeringsregel fortsatt skal kunne nyttast i klåre misbrukstilfelle, der selskapets klassifisering av ei utbetaling som utbytte representerer ei illojal tilpassing til skattereglane. Ein vil ta dette opp med Skattedirektoratet.
9.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at den store forskjellen i marginalskatt på arbeids- og kapitalinntekter kan medføre store gevinster for skattyter ved å få utbetalt arbeidsvederlag i form av utbytte. Denne gevinsten reduseres for delingspliktige selskap fordi det her beregnes en personinntekt for de aktive aksjonærene hvor det skal svares toppskatt og trygdeavgift med høy sats for de første 12 G av den beregnede personinntekten. Imidlertid vil det for delingspliktige kunne være en skattemessig gevinst ved å få så mye som mulig utbetalt som utbytte fordi det bare er lønnsutbetalinger som danner grunnlag for betaling av arbeidsgiveravgiften på 14,1 %. For lønnsinntekter over 16 G som i tillegg skal svare ekstra arebidsgiveravgift, kan besparelsen bli opptil 17 % av det aktuelle beløpet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at spørsmålet om å bruke gjennomskjæringsregelen for å omklassifisere utbytte til lønn ble behandlet i Innst.O.nr.72 (1994-1995). Et flertall uttalte da klart at det ikke skulle være mulig for ligningsmyndighetene å benytte seg av gjennomskjæring av utbytte til lønn når delingsreglene resulterte i negativ personinntekt. Disse medlemmer mener at delingsreglene må sees som et virkemiddel for å skattlegge av de aktive eieres arbeidsinnsats. En mulighet for at ligningsmyndighetene selv om delingsreglene nyttes kan omklassifisere utbytte til lønn ville medføre at delingsreglene som en sjablonmessig fastsettelse av arbeidsinntekt ble supplert med en subjektiv bedømmelsesmulighet for ligningsmyndighetene. Disse medlemmer mener dette ville være lite heldig, og mener derfor prinsipielt at når delingsreglene nyttes for å beregne personinntekt, kan ikke ligningsmyndighetene samtidig benytte gjennomskjæringsregler for å omklassifisere utbytte til lønn. Disse medlemmer mener dette er et prinsipp uansett om beregningen gir negativ eller positiv personinntekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at både praktiske og prinsipielle hensyn taler mot en gjennomskjæringspraksis for delingspliktige på dette området. Disse medlemmer vil spesielt vise til at fritaket for arbeidsgiveravgift for beregnet personinntekt i noen grad motsvares av at det for slike inntekter skal svares høy sats for trygdeavgift og at problemet reduseres i soner med lavere arbeidsgiveravgiftssats. Videre vil disse medlemmer peke på at reell praktisering av likebehandling ved ulike ligningskontor vil innebære en omfattende ligningsadministrativ merbelastning.
Disse medlemmer viser til at spørsmålet om gjennomskjæring for å omgjøre utbytte til lønn i delingsselskap ble omtalt i Innst.O.nr.72 (1994-1995). Flertallet uttalte her at slik gjennomskjæring ikke skulle foretas i tilfeller hvor det er beregnet negativ personinntekt.
Disse medlemmer peker på at adgang til gjennomskjæring fremdeles vil gjelde tilfeller der det er avdekket klart misbruk i form av skattemessig tilpassing.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til Innst.O.nr.72 (1994-1995) s. 167 hvor disse medlemmer anførte følgende:
|
« Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at prinsippet om at såkalt alminnelig ulovfestet skattemessig gjennomskjæring innebærer at gyldige rettshandlinger foretatt av skattyter kan bli satt til side av ligningsmyndighetene. Dette skjer gjerne fordi ligningsmyndighetene legger til grunn en annen realitet enn den som formen i seg selv innebærer. Når det gjelder skatteunndragelser i form av proforma transaksjoner, falske eierforhold, gjenkjøpsavtaler m.v. viser disse medlemmer til at omklassifisering av inntekten normalt bygger på de korrekte opplysninger som er fremskaffet og dermed ikke på muligheten for gjennomskjæring. |
| Disse |
medlemmer viser til departementets svar av 19. mai 1995 på spørsmål 20 i brev av 4. mai 1995 fra Venstres stortingsgruppe hvor det heter: |
|
«Erfaringene etter et delingsmodellen trådte i kraft har vist at flere aktive som tidligere tok ut lønn i tillegg til utbytte nå har gått over til å ta ut lite eller ingen lønn. Det har også vært eksempler på oppfordringer i media til å tilpasse seg på nettopp denne måten, for derved å spare arbeidsgiveravgift på lønnen. |
|
Uttalelsen i Lignings-ABC 1994 s. 823 har sin forankring i alminnelige ulovfestede prinsipper om gjennomskjæring. Disse prinsippene er ikke endraet gjennom vedtakelsen av delingsmodellen. |
|
En virkning av delingsmodellen er at det blir mindre behov for gjennomskjæring for å oppnå bruttobeskatning av arabeidsavkastning i blant annet aksjeselskap. Men det må fortsatt anses uakseptabelt at for eksempel vederlag for en eiers fulldags, ordinære arbeidsforhold omgjøres fra lønn til utbytte for å spare arbeidsgiveravgift. Uttalelsen i Lignings-ABC tar i første rekke sikte på slike tilfeller. » » |
Disse medlemmer viser til flertallets merknader om innskrenkning av mulighetene til å foreta gjennomskjæring ved omklassifisering av utbytte til lønn illustrerer delingsmodellens problemer. Ett av hovedformålene ved skattereformen var å fjerne grunnlaget for skattemessige transaksjoner. Imidlertid har delingsmodellen gitt opphav til vilkårlig klassifisering av inntekt med ulik skattebelastning på utbytte og lønn. Disse medlemmer vil påpeke at det i strid med skattereformens målsetting utvikles metoder for å unngå delingsplikt. Derved undergraves den tilsiktede likestilling mellom lønnsmottagere og næringsdrivende.
10.1 Samandrag
Det er i dag mange leiarar i næringslivet som har opsjonsavtalar på aksjer i den bedrifta dei arbeider i. Denne avlønningsforma bør ikkje gi skattemessige fordelar samanlikna med andre former for avlønning.
Skattelova § 42 trettande ledd har ei eksplisitt regulering av skatteplikta for opsjonar som blir selt eller innløyst. Etter denne føresegna skal det svarast bruttoskatt på heile gevinsten ved innløysing og sal av opsjonen. Ein har ikkje ei slik eksplisitt regulering av skatteplikta i det tilfellet at arbeidstakaren ikkje sel eller innløyser opsjonen, men der opsjonen berre fell bort som unytta (av di dei underliggande aksjane ikkje har auka i verdi).
Departementet arbeider med ei endring i skattelova § 42 trettande ledd slik at den meirverdi som ligg i opsjonen på tildelingstidspunktet skal skattleggjast som lønn for bortfallsåret. Det blir teke sikte på at lovendringa skal gjelde frå og med inntektsåret 1996 og at endringa også skal få verknad for opsjonsavtalar som er inngått før 1996, men som fell bort i 1996 eller seinare.
10.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at departementet har fremmet de konkrete lovendringene i Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) og vil komme tilbake til sine synspunkter ved behandlingen av denne.
11.1 300 timers begrensningen for arbeidsinnsats
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at Finansdepartementet nylig har utsendt utfyllende forskrifter vedrørende hvordan 300 timers begrensningen for arbeidsinnsats for ikke å bli regnet som aktive eiere og dermed underlegges delingsreglene. Disse medlemmer vil peke på at de forskrifter som departementet har laget innebærer en klar usymmetrisk behandling av ektefeller som er aktive i en bedrift i forhold til andre deler av delingsreglene. Disse medlemmer viser til at ektefeller blir ilagt hvert sitt personinntektstak og ikke samordnet hvis begge utøver aktivitet. Likevel har departementet i forskriftene gitt ektefeller et felles 300 timers tak. Disse medlemmer mener at en slik usymmetrisk behandling ikke bør forekomme. Så lenge det opprettholdes at ektefeller har hvert sitt personinntektstak bør de heller ikke sees i sammenheng ved 300 timers regelen. Disse medlemmer ber departementet rette opp forskriftene på dette punkt.
Disse medlemmer viser til sine merknader ovenfor samt under pkt. 1.2.2 og 9.2 og fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen følge opp merknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen om foreldrefradrag, ligningskontorenes mulighet til å benytte gjennomskjæringsregelen til å omgjøre utbytte til lønn, og forskriftene for 300 timers begrensingen for arbeidsinnsats i delingsselskap, slik disse fremkommer under pkt. 1.2.2, 9.2 og 11.1 i Innst.O.nr.47 (1995-1996). »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, i Innst.O.nr.72 (1994-1995) uttalte følgende:
|
« Dette fleirtalet vil likevel leggje vekt på at formålet med aktivitetskravet er å avdekkje arbeidsinnsats utført av eigarane som påverkar resultatet i verksemda positivt. Dette fleirtalet meiner at ein innsats som til saman ikkje overstig 300 timar pr. år ikkje generelt vil påverke resultatet i verksemda i sterk grad. » |
Disse medlemmer vil peke på at en egen aktivitsgrense for hver ektefelle på 300 timer i praksis vil være umulig å praktisere i felles bedrift. En slik regel vil da kunne føre til at arbeidsinnsatsen til en av ektefellene lett overstiger 300 timer uten at dette i praksis medfører delingsplikt. Disse medlemmer viser til at dette vil være i strid med Stortingets forutsetning. En konsekvens av dette må da være at ektefeller gis et felles 300 timers tak i felles bedrift. Med felles bedrift menes bedrift som eies av den ene ektefellen eller begge ektefeller i fellesskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen viser til sin prinsipielle motstand mot delingsmodellen for næringsinntekt, sist behandlet i Innst.O.nr.72 (1994-1995). Det omstridte spørsmål om 300 timers arbeidsinnsats for å bli kategorisert som aktiv eier, illustrerer hvilke vilkårlige grensedragninger som kildemodellen gir opphav til.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om endringar i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova).
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova) blir det gjort desse endringane:
I.
§ 26 første ledd bokstav e skal lyde:
Statens Landbruksbank og de til denne knyttede driftskredittlag, Statens Fiskarbank, Kommunalbanken, Den Norske Stats Husbank, Statens lånekasse for utdanning, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond.
II.
§ 41 tiande ledd tredje punktum skal lyde:
Utgifter knyttet til erverv av inntekter som nevnt i § 41 syvende ledd fjerde punktum og som ikke omfattes av § 44 første ledd c, utgifter til regelmessige understøttelser og lignende utredelser som nevnt i § 44 første ledd e, samt renter av gjeld i Statens lånekasse for utdanning, henføres i alminnelighet til det tidspunktet da utgiftene utredes.
§ 44 sjette ledd åttande punktum skal lyde:
Det samme gjelder når den ene av ektefellene har negativ personinntekt etter fjerde kapittel.
§ 50 andre ledd andre punktum skal lyde:
Som slike særskilte bestemmelser anses ikke § 41 syvende og tiende ledd.
III.
§ 44 første ledd bokstav a første avsnitt nytt tredje punktum skal lyde:
I næring skal fradrag for kostutgifter som påføres ved yrkesreise med overnatting ikke reduseres med kostbesparelsen i hjemmet.
Noverande tredje punktum blir fjerde punktum.
IV.
Endringa under I skal gjelde frå og med inntektsåret 1991.
Endringa under II trer i kraft frå og med inntektsåret 1995.
Endringa under III trer i kraft med virkning for yrkesreiser fra og med 1. oktober 1995.
B.
Vedtak til lov
om endringar i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingslova).
I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingslova) blir det gjort desse endringane:
I.
§ 21 siste punktum skal lyde:
Innbetaling som her nevnt kan foretas også etter utløpet av inntektsåret, men ikke senere enn 30. april i det år ligningen foretas.
§ 27 nr. 4 skal lyde:
Forhåndsskatt kan innen 30. april innbetales med et høyere beløp enn det som er utskrevet når dette anses utilstrekkelig til å dekke halvparten av den skatt som vil bli utliknet.
II.
Endringane tek til å gjelde frå og med skatteoppgjeret for inntektsåret 1995.
C.
Vedtak til lov
om endring i i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (folketrygdlova).
I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (folketrygdlova) blir det gjort denne endringa:
I.
§ 16-3 nytt sjette ledd skal lyde:
Plikten til å svare arbeidsgiveravgift gjelder ikke for lønn og godtgjørelse til personer som etter Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem artikkel 33 og artikkel 37 er unntatt fra trygden i Norge.
Noverande sjette ledd blir sjuande ledd.
II.
Endringa under I tek til å gjelde straks.
D.
Vedtak til lov
om endring i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (likningslova).
I lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (likningslova) blir det gjort denne endringa:
I.
§ 10-8 nr. 5 skal lyde:
5. Vedtak om gebyr kan påklages til fylkesskattekontoret innen tre uker. Skattedirektoratet er klageorgan for vedtak truffet av et sentralskattekontor. Riksskattenemnda er klageorgan hvis Skattedirektoratet har truffet vedtaket.
II.
Endringa under I trer i kraft straks.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 14. mars 1996.
|
| Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, |
Erna Solberg, |
Per-Kristian Foss, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |