1. Skattefritak for fordel ved heil eller delvis fri bustad for tilsette i forsvaret

1.1 Samandrag

       Forsvaret har gjennom lengre tid arbeidd med eit datasystem for verdsetjing av Forsvaret sin bustadmasse. Medan dette arbeidet har pågått, har Forsvaret ikkje innberetta og ikkje krevd førehandsverdsetjing av fordelen ved delvis fri bustad for sine tilsette. Til og med inntektsåret 1994 har det i praksis ikkje vore gjort noko førehandsverdsetjing. Riksrevisjonen har peika på den manglande førehandsverdsetjinga, og bedt om at slik verdsetjing blir gjennomført.

       Skatteetaten har no sett i gang ein prosess for å få førehandsverdsett bustader i Forsvaret. Oslo likningskontor har som arbeidsgivarkommune på vegne av skattestyresmaktene gjennomført ei førebels fastsetjing av leigeverdien av Forsvaret sine bustader over heile landet, og det blei like før jul bekrefta at skattlegging av ein eventuell fordel av heil eller delvis fri bustad i arbeidsforhold vil bli iverksett fom. inntektsåret 1996. Ei eventuell etterlikning for tidlegare år vil det vere opp til den enkelte kommune å avgjere.

       I St.meld. nr. 25 (1995-1996) Om Forsvaret si bustadverksemd, som blei lagt fram og godkjent i statsråd den 26. januar 1996, går Forsvarsdepartementet inn for at husleigene i Forsvaret skal leggjast om til eit marknadstilpassa system. Ein viser til pkt. 5.4.1 i meldinga, der det er gjort greie for dei kriteria Forsvarsdepartementet meiner bør leggjast til grunn ved fastsetjinga av nye husleiger. Det er ein føresetnad i meldinga at det nye prissystemet ikkje skal føre til fordelsskattlegging. Forsvarsdepartementet har og som føresetnad at fordelsskattlegging i det gjeldande husleigesystem unnlatast i påvente av det nye systemet.

       Den framlagte bustadmeldinga fører til ein rekkje nye høve med tanke på forvaltninga av Forsvaret sine bustader. Den igangsette prosessen med å leggje om systemet med prisfastsetjing av husleiga til marknadsleige, vil vere ei vidareføring av det prinsipp som blei innført for staten sine øvrige bustader 1. januar 1993. Ved at leietakarar i Forsvaret sine bustader, etter det systemet som det leggjast opp til i bustadmeldinga, for framtida skal betale marknadsleige, kan det leggjast til grunn at det ikkje vil bli aktuelt med fordelsskattlegging av leietakarane etter nemnde lovføresegner.

       Det må sjåast som eit vesentleg framsteg at subsidieringa på dette området blir fjerna, og at økonomiske fordelar kanaliserast som kontantlønn til Forsvaret sitt personell. Departementet ser at det kan vere uheldig at det medan denne prosessen pågår samtidig påleggjast fordelsskattlegging ut frå det systemet som ligg føre i dag. For ikkje å vanskeleggjere denne prosessen er det da forsvarleg å fråfalle denne mellombels.

       Departementet gjer derfor framlegg om at fordel ved heil eller delvis fri bustad for Forsvaret sine tilsette, ikkje skal vere skattepliktig inntekt. Føresetnaden for lovframlegget er at systemet med marknadsbaserte husleiger har kome på plass seinast frå 1. januar 1998. Lovføresegna blir derfor foreslått å gjelde frå og med inntektsåret 1995 til og med inntektsåret 1997. Ein legg til grunn at det ikkje gjennomførast endring av likning for tidlegare inntektsår.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, og fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til at det er igangsatt en prosess med å legge om systemet for prisfastsetting av husleien i Forsvarets boliger til markedsleie. Flertallet er enig i departementets vurdering om at det er uheldig at det pålegges fordelsskattlegging som følge av dagens system mens denne prosessen pågår. Flertallet slutter seg på denne bakgrunn til forslaget om at fordel ved hel eller delvis fri bolig for Forsvarets ansatte ikke skal være skattepliktig inntekt. Forutsetningen for dette er at systemet med markedsbaserte husleier har kommet på plass senest 1. januar 1998. Flertallet er enig i at lovforslaget avgrenses til å gjelde fra og med inntektsåret 1995 til og med inntektsåret 1997, og at det ikke gjennomføres endring av likning for tidligere inntektsår. Flertallet viser for øvrig til finansministerens brev av 30. april 1996, jf. vedlegg til innstillingen.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil påpeke at Regjeringen med sitt forslag gir personell ansatt i Forsvaret generelt skatteamnesti for fordel av helt eller delvis fri bolig i arbeidsforhold. Dette innebærer en ekstrem og høyst urimelig forskjellsbehandling både i forhold til andre grupper av statsansatte og ansatte i privat virksomhet med tilsvarende ordninger.

       Dette medlem er av den oppfatning at så lenge det finnes klare regler for fordelsbeskatning av frynsegoder, herunder helt eller delvis fri bolig i arbeidsforhold, så skal reglene være allmenngyldige. Kun i særlige tilfeller skal det kunne dispenseres fra dette. Dette medlem ser at det foreligger gode grunner for å unnta beordringspliktig befal fra skatteplikt inntil Forsvaret har fått på plass en ny og mer markedstilpasset leieordning. Det er imidlertid ikke bare denne gruppen som nyter godt av rimelig eller fri bolig i Forsvaret. Det fremgår ikke av Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) , men i Dok.nr.3:07 (1994-1995) - Antegnelse vedrørende boligvirksomhet i Forsvaret - s. 3 andre spalte fjerde avsnitt, fremgår det at hele 47 % av boligene er utleid til annet personell enn beordringsbefal. For denne gruppen finnes det ikke noen rimelig begrunnelse for et lovfestet skatteamnesti. Ut fra et alminnelig prinsipp om likebehandling bør tvert imot Forsvarets boliger disponert av sivilt ansatte og ikke beordringspliktig befal underlegges alminnelige regler for fordelsbeskatning.

       Argumentet departementet anfører, og som komiteens flertall slutter seg til, om at « det ville være uheldig at det pålegges fordelsbeskatning som følge av dagens system » mens det foregår en prosess med å legge om systemet for prisfastsetting av husleien til markedsleie, er her i beste fall vikarierende. Man må kunne forvente at Forsvaret allerede nå kan redegjøre for hvem som bor i boligene, hva disse betaler pr. måned, boligenes størrelse, byggeår og beliggenhet, hvilket er de opplysningene Oslo ligningskontor må ha for å fastsette leiefordelen den enkelte har. Hverken praktisk eller prinsipielt kan det være noe i veien for at man skiller mellom beordringspliktig befal og andre leietagere, og at nødvendige data for sistnevnte innberettes parallelt med at Forsvaret arbeider med en systemomlegging innenfor boligutleien. Med mindre det fremskaffes mer troverdige argumenter enn de som anføres for et generelt skatteamnesti, oppnår man bare å undergrave legitimiteten for utskrivning av den fordelsskatt andre grupper pålegges for rimelig bolig i arbeidsforhold. Med åpne øyne godtar flertallet ulikhet for loven. Det er et faktum at finansministerens brev av 30. april 1996 ikke endrer men snarere bekrefter.

       Dette medlem fremmer i tråd med dette syn følgende alternativ til innstillingens pkt. I:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 42 tredje ledd ny bokstav p skal lyde:

       Fordel ved hel eller delvis fri bolig for beordringspliktig befal i Forsvaret for årene 1995, 1996 eller 1997. »

2. Opsjonar i arbeidsforhold - skattelova § 42 trettande ledd

2.1 Samandrag

       I Ot.prp. nr. 24 (1995-1996) blei det varsla at dei nye skattereglane om skattlegging av verdien av opsjonar i arbeidsforhold på tildelingstidspunktet, berre skulle gjelde opsjonar som fell bort og at fordelen skulle periodiserast ved bortfallet av opsjonen. Bakgrunnen for dette var det reint praktiske omsyn at det ved ei slik periodisering berre ville vere naudsynt å verdsetje dei opsjonane som bortfell, og ikkje alle dei opsjonane som blir selt etter innløyst med gevinst.

       Etter ei fornya vurdering har departementet kome til at det vil vere meir hensiktsmessig å periodisere fordelen som ligg i opsjonen sin verdi på tildelingstidspunktet til det inntektsåret opsjonen blir utdelt til den tilsette. Det er i denne vurderinga særleg tatt omsyn til det prinsipielle, nemleg at ein skattepliktig fordel skal periodiserast til det år fordelen faktisk tilflyt skattytaren. Vidare er det no utarbeidd forslag til ein sjablon som gjer det forholdsvis uproblematisk for arbeidsgivar og likningsstyresmaktene å verdsetje fordelen på tildelingstidspunktet.

       Departementet gjer derfor framlegg om at fordelen ved sjølve tildelingen skal skattleggjast for det inntektsåret opsjonen blir utdelt. Berre tilleggsfordelen ved innløysings- eller salsgevinst utover den opprinnelege fordelen vert da skattlagd for innløysings- eller salsåret.

       Fordelen ved tildelinga av opsjonen skal etter framlegget setjast til verdien av opsjonen på tildelingstidspunktet med frådrag for ein eventuell kostpris hos den tilsette. Dersom opsjonen er børsnotert blir verdien av opsjonen sett til den børsnoterte verdi. Departementet har kome til at verdien på ikkje-børsnoterte opsjonar må fastsetjast ved hjelp av forenkla sjablonmessige verdsetjingsreglar.

       Verdsetjingsreglane kan ta utgangspunkt i verdien på det underliggjande objekt. For børsnoterte aksjar og grunnfondsbevis må ein såleis ta utgangspunkt i den børsnoterte verdien på den dagen opsjonen blir tildelt. Om ein aksje ikkje er børsnotert og ein ikkje med rimeleg grad av tryggleik kan fastsetje marknadsverdien, kan ein nytte den skattemessig fastsette verdi på aksjen utan reduksjon til 30 %. Slik verdi blir fastsett kvart år av likningsstyresmaktene, jf. forskrift av 3. februar 1992 nr. 73 .

       Det er forventinga om auking i verdien på det underliggjande objekt som avgjer verdien på opsjonen. Verdsetjingsreglane for denne verdien kan byggje på ein sjablonmessig generell forventa kursstigning på aksjar i Noreg, ut frå eit nivå noko høgare en rentenivået. Forventa kursstigning vil stå i forhold til løpetida på opsjonen. Ein tidsfaktor må derfor også leggjast inn i verdsetjingsreglane.

       I praksis skal dette gjennomførast ved at verdien til opsjonen på tildelingstidspunktet blir fastsett ved ein verdifaktor i prosent av verdien på det underliggjande objekt multiplisert med talet på hele og påbegynte månader som den samla løpetida på opsjonen utgjer. Dersom innløysingskursen er ein annan enn marknadsverdien på det underliggjande objektet på tidspunktet for tildeling av opsjonen, må det korrigerast for dette. Verdifaktoren bør fastsetjast i forskrift med sikte på justering ved behov. Den årlege verdistigninga på totalindeksen på Oslo Børs var 12,1 % for dei siste 5 åra. Dei siste 10 åra var den 13,8 %. Departementet har på bakgrunn av dette funne at verdifaktoren for tida kan setjast til 1 % pr. månad, tilsvarande 12 % pr. år.

       Ei slik sjablonverdsetjing vil ikkje stemme med ein komplisert, finansanalytisk tilnærming til verdsetjinga, men er det næraste ein kan kome for å få praktikable verdsetjingsreglar, og såleis ei nødvendig forenkling av verdsetjinga. Verdsetjinga er i proposisjonen illustrert med eit praktisk døme, jf. pkt. 2.2.3.

       Ved utrekninga av den skattepliktige fordelen, blir det den tilsette har betalt for opsjonen trekt i frå.

       Departementet gjer vidare framlegg om at det i forskrift blir lagt inn eit fribeløp på kr 1.000, slik at ein ungår verdsetjingsbehovet i tilfelle av mindre verdi, t.d. der nokre få opsjonar blir utdelt til alle tilsette i ein større bedrift. Det må likevel understrekast at sjølv om den tilsette i desse tilfella ikkje vert skattlagt ved tildelinga av opsjonen, vil han på vanleg måte bli skattepliktig for seinare gevinst ved sal eller innløysing av opsjonen.

       Sjølv om opsjonen etter framlegget vil bli skattlagt allereie ved tildelinga, meiner departementet at det er viktig at denne skattlegginga blir supplert med ein skattlegging av ein eventuell gevinst ved sal eller innløysing av opsjonen som arbeidsinntekt. Ein vil på denne måten sikre at også ei ytterlegare verdistigning på opsjonen blir skattlagt som arbeidsinntekt. Dette er særleg viktig i dei tilfella opsjonen ikkje er børsnotert og verdien må fastsetjast etter sjablonreglar. Men også i dei tilfella opsjonen er børsnotert vil det etter departementet sitt syn vere føremålstjeneleg med ei slik supplering.

       Den noverande regelen i skattelova § 42 trettande ledd om skattlegging av gevinst ved sal eller innløysing av opsjonen skal såleis fortsatt gjelde etter framlegget.

       Ein ytterlegare gevinst ved sal eller innløysing av opsjonen vil såleis også bli skattlagt som arbeidsinntekt. Fordelen ved sal eller innløysing blir sett til differansen mellom gevinsten og det beløp den tilsette er skattlagt for i tildelingsåret.

       Departementet vil understreke at den tilsette ikkje kan krevje frådrag for eit seinare « tap » på opsjonen, altså differansen mellom det beløp den tilsette blei skattlagt for ved tildelinga av opsjonen, og utgangsverdien ved sal, innløysing eller bortfall av opsjonen, verken i personinntekt eller i alminneleg inntekt.

       Nyttar arbeidstakaren ein kjøpsopsjon til å kjøpe det underliggjande objekt, vil arbeidstakaren sin inngangsverdi for vedkomande aktiva etter dei reglar som gjeld i dag, vere den marknadsverdi som er lagt til grunn for utrekninga av opsjonsfordelen.

       Det same må i utgangspunktet gjelde etter dei nye reglane. Departementet finn likevel grunn til å presisere at det er marknadsverdien på innløysingstidspunktet som skal leggjast til grunn, uavhengig av om den tilsette er skattlagt for eit høgare beløp ved tildelinga av opsjonen.

       Arbeidsgivar plikter i dag å foreta forskottstrekk når den tilsette sel eller innløyser opsjonen. Det ligg på dette tidspunkt òg føre plikt til å betale arbeidsgivaravgift.

       Ved innføring av skattlegging som lønn også på tildelingstidspunktet vil det òg liggje føre trekkplikt og plikt til å betale arbeidsgivaravgift ved tildelingstidspunktet.

       Omtalen foran gjeld kjøpsopsjonar. Desse gir innehavaren ein gevinstsjanse utan tapsrisiko, utan å måtte binde kapital i det underliggjande objektet (aksjar eller grunnfondsbevis). Også salsopsjonar gir innehavaren ein gevinstsjanse utan tapsrisiko, men ein må anta at det ofte vil vere slik at den tilsette må binde kapital i det underliggjande objekt over lengre tid. Salsopsjonen må altså kombinerast med ein investering for å nå målet om gevinst.

       Dette gjer det vanskelegare å verdsette salsopsjonar sjablonmessig eller individuelt allereie når dei blir utstedte. Etter departementet sitt syn må likningsstyresmaktene ha heimel til lønnsskattlegging også på dette området, når situasjonen gir rimeleg grunnlag for ein verdsetjing. Men ein må rekne med at skattlegginga i dei fleste høve vert utsett til tidspunktet for utnytting av salsopsjonen.

       Vidare kjem gevinsten ved ein salsopsjon normalt ikkje frå arbeidsgivaren, men i marknaden når kursen på det underliggjande objektet har gått opp. Innløysing med utbetaling frå arbeidsgivaren vert det berre når kursen har gått ned, slik at den tilsette får dekt tapet på dei aksjane han har investert i i lys av opsjonen. I begge høva ligg det då føre ein lønnsfordel. Gevinsten i marknaden ved kursoppgang blir ein lønnsfordel av di arbeidsgivaren har lagt til rette for gevinsten ved å gi ein opsjon mot tap. Tapsdekning ved kursnedgang blir ein lønnsfordel av di arbeidsgivaren har eit konkret yting til den tilsette, utløyst av salsopsjonen.

       Både dei gjeldande og dei reglane det er gjort framlegg om vil i prinsippet også gjelde lønnsfordelar ved salsopsjonar, men den sjablonmessige verdsetjinga etter forskrift må inntil vidare avgrensast til å gjelde kjøpsopsjonar. Departementet vil arbeide vidare med dei spørsmåla som verdsetjing av fordel ved salsopsjonar reiser. Ei forskriftsregulering kan vere aktuell seinare.

       Departementet gjer framlegg om at endringane skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1996.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen ønsker å sikre at det er full offentlighet om opsjoner i arbeidsforhold og vil foreslå følgende tillegg til aksjeloven § 11-8 første ledd ny nr. 19, og regnskapsloven § 19 første ledd og ny nr. 17:

« A.

       I lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper (aksjeloven) gjøres følgende endring:

§ 11-8 første ledd ny nr. 19 skal lyde:

       Opplysninger om tegningsretter, opsjoner og tilsvarende rettigheter som gir ansatte eller tillitsvalgte rett til tegning, kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis fra eller til foretaket de er ansatt eller tillitsvalgt i.

B.

       I lov av 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt m.v. (regnskapsloven) gjøres følgende endring:

§ 19 første ledd ny nr. 17 skal lyde:

       Opplysninger om tegningsretter, opsjoner og tilsvarende rettigheter som gir ansatte eller tillitsvalgte rett til tegning, kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis fra eller til foretaket de er ansatt eller tillitsvalgt i. »

       Komiteen legger til grunn at endringene trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg departementets målsetting med sitt forslag til nye regler for opsjonsbeskatning som er å redusere interessen for å gi og ta imot opsjoner i ansettelsesforhold til en lavere pris enn markedspris.

       Flertallet peker på at forslaget ikke går langt nok i og med at det bare gjelder opsjoner. Det er en risiko for at de uønskede forhold Regjeringens forslag tar sikte på å ramme kan skyves over i andre alternative former for skjult avlønning. Et eksempel på dette er konvertible obligasjoner (dvs. obligasjoner som kan byttes inn i aksjer). Det kan også tenkes andre varianter med utsatte tilleggsgoder avhengig av selskapets fremtidige resultater som bør fanges opp av den målsetting som ligger bak denne lovendring.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil derfor be Regjeringen utarbeide forslag til Stortinget om å utvide området for opsjonsbeskatningsreglene til også å gjelde liknende frynsegoder. Flertallet forutsetter at departementet i sitt videre arbeid med saken foreslår endringer i lovverket slik at uønskede former for opsjonsavlønninger gjøres mindre fordelaktig.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at verdiberegningen av opsjonen på tildelingstidspunktet er basert på en sjablon som fungerer som en prognose for forventet kursstigning i selskapet. I de tilfelle den sjablonberegnede og skattlagte fordel ved opsjonen er for høy inneholder ikke Regjeringens forslag hjemmel for fradrag for dette på innløsningstidspunktet. Flertallet finner at det bør være en fradragsrett og vil fremme forslag om nytt fjortende ledd i skattelovens § 42, om at en for høyt beregnet verdi på tildelingstidspunktet kan føres til fradrag i inntekten på innløsningstidspunktet.

       Flertallet slutter seg til departementets forslag om at fordeler ved opsjoner i arbeidsforhold skattlegges på tildelingstidspunktet. Flertallet slutter seg til at fordelen i utgangspunktet beregnes ved en sjablon, og at eventuelle tilleggsgevinster ved innløsnings- eller salgsgevinst utover den opprinnelige fordelen skattlegges i innløsnings- eller salgsåret. I motsetning til Regjeringen mener flertallet at for mye betalt skatt ved tildeling skal komme til fradrag ved den endelige beregningen.

       Flertallet slutter seg til at fordelen settes til verdien av opsjonen på tildelingstidspunktet fratrukket eventuell kostpris for den ansatte. Verdien av opsjonen settes til børsnotert verdi. For ikke-børsnoterte aksjer settes verdien ved hjelp av en verdifaktor i prosent av verdien på det underliggende objekt multiplisert med tallet på hele og påbegynte måneder som den samlede løpetiden på opsjonen utgjør. Dette vil reflektere at det er forventninger om verdiøkning på objektet som avgjør verdien på opsjonen.

       Flertallet viser til at det ved forskrift blir lagt inn et fribeløp på 1.000 kroner.

       Flertallet viser til at dette forslaget kun gjelder kjøpsopsjoner og at departementet vil arbeide videre med de spørsmål som verdsetting av fordel ved salgsopsjoner reiser.

       Flertallet slutter seg til at endringene gjennomføres med virkning fra og med inntektsåret 1996.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 42 nytt fjortende ledd skal lyde:

       Beløp som er skattlagt ved ervervet etter foregående ledd annet punktum, jf. siste punktum (ervervsbeløpet), kan fradras i alminnelig inntekt ved senere bortfall av opsjonen. Ved utnyttelse av opsjonen i form av innløsning til lavere verdi enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og innløsningsverdien. Med innløsningsverdi menes her markedsverdien av den underliggende aksje eller grunnfondsbevis på innløsningstidspunktet, fratrukket innløsningsprisen etter opsjonsavtalen. Ved utnyttelse av opsjonen i form av salg til lavere pris enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og salgssummen. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av fradrag etter dette ledd. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det i den seinere tid er avslørt en rekke kritikkverdige forhold omkring opsjoner i arbeidsforhold. Opsjoner har vært nyttet til skjulte lønnstillegg for bedriftens toppledelse samtidig som det har blitt manet til moderasjon i lønnsforhandlingene med bedriftens øvrige ansatte. Dette har skapt frustrasjon og tillitskrise i mange bedrifter. Mangel på åpenhet omkring opsjonsforholdene har også bidratt til å forsterke inntrykket av en usolidarisk bedriftskultur der deler av verdiskapningen i bedriften blir tatt ut i form av frynsegoder som bare kommer noen få toppledere til gode. Disse medlemmer mener det er viktig å rydde opp i kritikkverdige forhold og stramme opp skattelovgivningen slik at en kan rette opp de påpekte uheldige forholdene som er knyttet til bruk av opsjonsinstrumentet.Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen er uenig i departementets forslag til innstramninger. Forslagene løser heller ikke de påpekte svakheter som ordningen med opsjonsavtaler har i dag. Disse medlemmer vil understreke at adgangen til å inngå opsjonsavtaler er et interessant alternativ for mange bedrifter som ønsker å sikre bedriften kvalifisert arbeidskraft og et langsiktig eierskap. Det er derfor viktig å finne frem til et regelverk som gjør det mulig å beholde opsjonsinstrumentet samtidig som skjevheter og uheldige forhold blir rettet opp. Disse medlemmer vil peke på at departementets forslag vil føre til at opsjoner i arbeidsforhold vil bli uinteressant for mange bedrifter som til nå har hatt verdifull hjelp og positive erfaringer med denne ordningen. Departementets forslag vil også sannsynligvis føre til at opsjoner nå bare vil være interessant for de høyest lønte i bedriften. Disse medlemmer mener dette er et uheldig signal og mener at i den utstrekning opsjonsinstrumentet tas i bruk i en bedrift, bør dette i utgangspunktet være en mulighet som tilbys samtlige ansatte i bedriften.

       Disse medlemmer går inn for at den hele og fulle gevinst ved opsjonen må komme til beskatning, men mener at departementets forslag bryter med viktige prinsipper for beskatning av økonomiske gevinster som ellers blir lagt til grunn. Disse medlemmer går derfor imot beskatning av opsjoner på tildelingstidspunktet etter en sjablonregel slik departementet foreslår. Disse medlemmer går inn for en presisering av gjeldende skatteregler for opsjonsavtaler for å rydde opp i uheldige forhold og skjevheter, men legger til grunn at beskatning av opsjoner skal skje på det tidspunktet opsjonen blir innløst. Disse medlemmer legger følgende prinsipper til grunn for beskatning av opsjoner:

-	beskatning av opsjoner skal skje på innløsningstidspunktet

-	alle opsjonsavtaler skal offentliggjøres

-	opsjoner som kjøpes til underkurs blir beskattet med denne fordelen på tildelingstidspunktet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse deler departementets målsetting, men finner at forslaget ikke er tilstrekkelig for å nå målet. Det er avslørt en ukultur i enkelte miljøer de seneste årene der toppledelsen i bedrifter mottar skjulte lønnstillegg og frynsegoder bl.a. i form av opsjoner. Disse medlemmer viser til at opsjonsavtaler til ledere i store bedrifter vitner om en grådighetskultur som undergraver moral og solidaritetsfølelse i samfunnet og som må bringes til opphør. Særlig fordi partene i arbeidslivet gjennom flere år har mant arbeidstakerne til moderasjon er det støtende at bedriftenes ledere selv har bevilget seg store økonomiske fordeler i samme periode. Både hemmelighetskremmeriet, størrelsen på den økonomiske gevinst som ligger i mange av de tildelte opsjoner og det faktum at opsjonene ofte bare tilbys toppledelsen gjør at slike ordninger er uakseptable.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at hovedregelen for skattlegging av fordeler vunnet ved arbeid o.l. er at denne fordelen har en økonomisk verdi. Departementet legger i proposisjonen til grunn at en slik økonomisk verdi eksisterer ved opsjonstildelingstidspunktet og at denne verdien derfor bør beskattes ved tildelingstidspunktet. Disse medlemmer mener at departementet ikke har godtgjort hverken i proposisjonen eller i svar på spørsmål fra disse medlemmer at en slik økonomisk verdi faktisk eksisterer for opsjoner i arbeidsforhold. Disse medlemmer vil vise til at den børsnoterte verdien av opsjoner i markedet er en verdi som fremkommer av at opsjonen er omsettelig. Opsjoner i arbeidsforhold er typisk ikke omsettelige, men derimot avhengige av at man har et ansettelsesforhold ved innløsning. Denne typen opsjoner kan derfor etter disse medlemmers mening ikke sies å ha en selvstendig økonomisk verdi for den ansatte på tildelingstidspunktet. Når opsjonen er avhengig av at arbeidsforholdet er opprettholdt til innløsningstidspunktet oppstår først den økonomiske verdi ved innløsningstidspunktet, hvis ansettelsesforholdet brytes mellom tildelingstidspunktet og innløsningstidspunktet har den ansatte ikke mottatt en fordel som har en økonomisk verdi. Disse medlemmer mener departementets forslag til skatteregler bryter med en rekke grunnleggende skatterettslige prinsipper, bl.a. symmetriprinsippet. Disse medlemmer mener dagens regler for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold er korrekt både i forhold til periodiseringsregler og reglene for beskatning av lønnsinntekt. Departementets forslag til regler vil bety at en rekke ansatte i bedrifter som har opsjonsordninger vil bli skattlagt for fordeler de ikke har mottatt uten at de får mulighet til fradrag hvis opsjonen ikke innløses. Disse medlemmer mener departementets forslag først og fremst fremstår som et tiltak for å hindreat bedrifter etablerer opsjoner som et ledd i avlønningssystemet av sine ansatte, disse medlemmer mener det er uriktig at skattesystemet skal brukes for å straffe spesielle avlønningssystemer. Hvis Regjeringen politisk ønsker å detaljstyre eller begrense slike ordninger bør det øvrige lovverket benyttes til det. Skattesystemet bør ikke inneholde slike politiske straffeekspedisjoner.

       Disse medlemmer vil understreke at ulike former for å gjøre ansatte til medeiere i bedriften er positivt. Disse medlemmer har derfor foreslått å utvide ordningen med skattebegunstigelse av tildeling av aksjer til de ansatte. Disse medlemmer viser til at opsjoner i en rekke større internasjonale selskap brukes for å oppnå de samme hensikter - å motivere ansatte til å bli aksjonærer i selskapet. Departementets forslag til nye skatteregler vil medføre at norske ansatte i slike selskaper i praksis blir avskåret fra å ta del i disse selskapenes generelle ordninger for tildeling av aksjer. Opsjonsordninger benyttes også av en del selskap i etableringsfasen f.eks. som rettigheter ved en senere aksjeemisjon hvis selskapsetableringen blir vellykket. Disse medlemmer mener det er uriktig at skattesystemet skal hindre at slike motivasjonsvirkemidler er tilgjengelige for norske bedrifter. Disse medlemmer mener at det skal være offentlighet omkring alle spesielle avlønningsformer for ledelsen i aksjeselskap i trå med prinsippene for offentliggjøring av « fallskjermer » som Høyre fremmet i Dok.nr.8:05 (1992-1993).

       Disse medlemmer vil vise til at flertallet foreslår å tillempe departementets forslag ved å innføre et fradrag i alminnelig inntekt for tap i forhold til tidligere beregnet verdi. Disse medlemmer vil peke på at heller ikke dette forslaget innebærer full symmetri ved at det ikke foreslås tilsvarende endringer i arbeidsgiveravgift, eller i toppskatt og trygdeavgift. Disse medlemmer vil peke på at flertallets forslag innebærer klare brudd med skattelovgivningen på andre punkt, bl.a. ved at man på to ulike tidspunkt beskatter den samme fordelen som lønnsinntekt. Disse medlemmer ville ansett det som naturlig at hvis man mente det var en fordel å beskatte på opsjonens tildelingstidspunkt, så burde videre beskatning være basert på vanlige gevinstbeskatningsregler.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener departementets forslag om beskatning av opsjoner ved tildelingstidspunktet er et skritt i riktig retning, men at problemet med denne belønningsformen ikke er løst med dette forslag. Det mest effektive virkemiddelet vil være å forby opsjonsbelønninger i arbeidsforhold. På denne måten vil de negative konsekvensene ved disse ordningene unngås en gang for alle.

       Disse medlemmer mener den mest effektive og fornuftige strategien for å bli kvitt de negative virkningene av opsjonsavtalene, er å behandle alle likt. Det innebærer at det ikke skal være mulig å motta lønn i form av aksjeopsjoner, aksjer til underkurs eller beslektede ordninger. Hverken som en del av en lønnsavtale, ansettelsesvilkår eller styrehonorar. Disse medlemmer vil presisere at lønn bør betales ut som lønn, og beskattes som lønn. Aksjer kan erverves på vanlig måte. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med trontalen høsten 1995 fremmet forslag om å innføre forbud mot at aksjeopsjoner, aksjer til underkurs eller beslektede ordninger kan være en del av en lønnsavtale, ansettelsesvilkår eller styrehonorar. Disse medlemmer viser til justiskomiteens behandling av Dok.nr.8:18 (1995-1996), der Sosialistisk Venstreparti på nytt fremmer forslag om å avvikle opsjonsbelønningsordningene.

       Disse medlemmer mener aksjeopsjonsordningene bidrar til å opprettholde en forskjellskultur i norsk arbeidsliv som er kraftig forsterket de senere årene. Opsjonsordningene som har skapt stor mediadebatt, og utløst indignasjon fra et bredt spekter av det politiske miljø, vil fortsette dersom det ikke finnes politisk vilje til å utøve annet enn indignasjon overfor disse ordningene. De gunstigste opsjonsordningene innehas hovedsakelig av toppsjefer og styreledere i næringslivet, og er med på å befeste en utvikling der kapitaleierne mottar en stadig større andel av de verdiene som skapes. Eksempelvis er eiernes inntekter økt med 94 % siden 1988, mens lønnsutbetalingene kun har vokst med 20 %

       Inntekts- og formuestallene fra Statistisk sentralbyrå viser at inntekt og formue har blitt skjevere fordelt de senere årene: De 5 % med høyest bruttoinntekt mottar 91 % av alt utbytte, de 25 % med høyest bruttoinntekt mottar 46 % av renteinntektene og de 10 % rikeste disponerer hele 60 % av finansformuen. Opsjonsordningene er etter disse medlemmers vurdering med på å forsterke denne forskjellskulturen, og bidrar til å undergrave solidariteten i lønnsoppgjørene. Frynsegoder, som opsjonsavtaler ofte må karakteriseres som, er minst like skjevt fordelt som lønnsgodene, slik at lønnsforskjellene reelt sett er enda større enn det som framgår av statistikkene.

       En rekke konsernsjefer og styreformenn har gullkantede opsjonsavtaler som kan gi milliongevinster for mange. Eksemplene på at milliongevinster har blitt realisert er også mange.

       Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i innstillingen til Dok.nr.8:18 (1995-1996) om forbud mot opsjoner i arbeidsforhold, og vil i denne sammenheng subsidiært støtte Regjeringens forslag til skjerpede skatteregler for opsjoner.

       Disse medlemmer finner det underlig at flertallet, bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, foreslår å endre § 42 slik at « for mye betalt skatt på tildelingstidspunktet kan føres til fradrag ved skattleggingen på innløsningstidspunktet », og at dette begrunnes med symmetrihensyn. I sitt svarbrev til Høyres stortingsgruppe 28. mars 1996 slår Finansdepartementet fast at: « Symmetrihensyn for kapitalgevinster og -tap gjør seg ikke gjeldende i forhold til lønnsbeskatning av ervervet opsjon i arbeidsforhold ». Videre argumenterer Finansdepartementet med følgende:

« Det er imidlertid ikke ønskelig å innføre fradrag for « tap » av det beløp den ansatte er skattlagt for ved tildelingen av opsjonen, i tilfelle bortfall av opsjonen. Det er her ikke tale om et kapitaltap, bare om et gode som på grunn av utviklingen er blitt verdiløst. Behovet for en effektiv lønnsskatteplikt på ervervet av et slikt gode er der, uten at en av den grunn bør gi fradrag ved senere bortfall av godet. Dette gjelder uansett om bortfallsgrunnlaget er verdifall på det underliggende objekt, oppsigelse i stillingen e.l. »

       Disse medlemmer slutter seg til dette synspunktet, og vil dessuten peke på at någjeldende skattelov § 42 trettende ledd sikrer fradragsberettigelse for tap på opsjonen. Disse medlemmer mener det er uheldig å komplisere regelverket ytterligere, og vil derfor opprettholde departementets opprinnelige forslag og således stemme imot forslaget om nytt fjortende ledd i skattelovens § 42.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at departementets forslag om beskatning av opsjoner bekrefter vanlige folks oppfatning av at opsjoner er en mer eller mindre skjult ekstralønn til ledersjiktet i bedriftene og kan gjøre opsjonsordninger mindre lønnsomme. Men Regjeringas framlegg er bare å flikke på en dårlig ordning Dette medlem framhever prinsippet om at lønn skal utbetales og beskattes som lønn. Dette medlem understreker (som komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti) at det eneste virkelig effektive virkemiddelet er å forby opsjonsbelønninger. Dette medlem viser til forslag fra Rød Valgallianse i Dok.nr.8:18 (1995-1996) om å endre § 11-12 i aksjelova slik at det ikke lenger blir lovlig å dele ut aksjeopsjoner til underpris til medlemmer i bedriftsforsamling, representantskap, styre, administrerende direktør eller andre ansatte.

       Dette medlem er oppmerksom på at et forbud mot eller skjerping av beskatningen for opsjonsordninger kan føre til at selskapene pønsker ut alternative belønningsmetoder for ledersjiktene. Belønningsordninger har gjerne vært innført ved at de tilsynelatende skal gjelde for alle ansatte, men er i praksis blitt virksomme for lederne. Dette medlem vil derfor foreslå at Stortinget ber Regjeringa utarbeide forslag som skattlegger belønningsordninger (ulike typer « frynsegoder » til ledere og « nøkkelpersonell ») som ikke utbetales til alle ansatte i selskapet.

3. Risk-regulering av aksjer og grunnfondsbevis

3.1 Omtale av evalueringen av aksjegevinstbeskatningen og behovet for regelendringer for 1995 og 1996

3.1.1 Sammendrag

       RISK-systemet (Regulering av Inngangsverdi med Skattlagt Kapital) ble innført fra 1992, og innebærer at skattlagt overskudd og utdelt utbytte påvirker størrelsen på skattemessig gevinst eller tap ved realisasjon av aksjer og grunnfondsbevis. Systemet er under evaluering i departementet, jf. Ot.prp. nr. 11 (1994-1995) . Som anført der er evalueringen av RISK-metoden et meget komplisert og omfattende arbeid. Fremdeles gjenstår noe arbeid før departementets evaluering er sluttført. En regner med å sende ut et høringsnotat vedrørende aksjegevinstbeskatningen i vår. På det nåværende tidspunkt er det vanskelig å si med sikkerhet om odelstingsproposisjon vedrørende eventuelle endringer i aksjegevinstbeskatningen kan fremmes høsten 1996 eller våren 1997.

       Med dette tidsperspektiv er det sterkt ønskelig å gjennomføre visse foreløpige endringer av regelverket for gevinstbeskatning av aksjer og grunnfondsbevis.

3.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at departementet i proposisjonen foreslår foreløpige endringer i RISK-reguleringen av grunnfondsbevis med sikte på ikrafttredelse fra og med inntektsåret 1996. Flertallet vil peke på at RISK-systemet er under evaluering i departementet, og at en odelstingsproposisjon kan fremmes høsten 1996 eller våren 1997. Flertallet mener det er hensiktsmessig at forslaget om endringer i RISK-reguleringen av grunnfondsbevis utstår til denne evalueringen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at det lenge har vært arbeidet med en større gjennomgang av RISK-reglene. Allerede i Ot.prp. nr. 11 (1994-1995) varslet departementet en evaluering av RISK-systemet, og departementet pekte på at dette var et meget komplisert og omfattende arbeid. At arbeidet fortsatt ikke er ferdig, men først forutsettes fullført høsten 1996 eller våren 1997, bekrefter dette.

       Disse medlemmer mener at RISK-metoden som skal forhindre dobbeltbeskatning har vist seg å være så komplisert at alternative metoder bør utredes i forbindelse med evalueringen. Formålet må være enklere og mer sjablonpregede regler for beskatning av aksjegevinster. Disse medlemmer ser ikke bort ifra at kompleksiteten i RISK-reglene kan virke avskrekkende på særlig småsparere og derved avholde mange av dem fra å investere i aksjer. Det er i så fall uheldig i en tid hvor sparing er ønskelig og behovet for kapital til næringslivet er åpenbart.

       Disse medlemmer ber derfor om at det snarest utredes et enklere regelverk for beskatning av aksjegevinster. I den forbindelse bør også regler som kan stimulere til mer langsiktig eie av aksjer vurderes. Disse medlemmer vil imidlertid ikke ta standpunkt til slike spørsmål på det nåværende tidspunkt. Resultatet av utredningen, med eventuelle forslag til lovendringer, bes forelagt Stortinget høsten 1996 med sikte på at nye regler kan gjøres gjeldende fra 1. januar 1997.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer gikk mot innføring av RISK-systemet i forbindelse med skattereformen (Innst.O.nr.80 (1990-1991). RISK-metoden har til hensikt å begrense skatteplikten i forbindelse med salg av aksjer, ved at det innrømmes skattefritak for den del av salgsgevinsten som kan tilskrives verdistigning gjennom tilbakeholdt overskudd i bedriften. Samtidig er aksjeutbytte fritatt for skattlegging på mottakers hånd.

       Disse medlemmer vil foreslå at RISK-systemet oppheves fordi det bidrar til å forsterke den skattemessige forskjellsbehandling mellom arbeids- og kapitalinntekter. Dessuten har praktiseringen av RISK-systemet medført et stadig tilbakevendende behov for nye og kompliserte skatteregler. Som det framgår av Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) innrømmer departementet at den varslede evaluering av RISK-metoden nok en gang må utsettes på grunn av « et meget komplisert og omfattende arbeid » (s. 8).

       Disse medlemmer mener at både kompleksiteten og urettferdigheten i RISK-ordningen tilsier at systemet avvikles.

       Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse vil peike på at framlegga i kap. 3 er nye endringar i dei frå før svært innfløkte RISK-reglane som har til føremål å hindre såkalla « dobbeltbeskatning » av inntekt som aksjonærar mottar frå andre sitt arbeid. Det er ikkje berre slik at slike inntekter slepp toppskatt og trygdeavgift og dermed er lågare skattelagt enn arbeidsinntekt. Slike inntekter er dessutan i stor grad skattefrie for mottakaren, bl.a. på grunn av RISK-reglane. Det ser ut til at det ikkje finst grenser for kva slags innfløkte særreglar som Regjeringa er villig til å innføre i skattesystemet for å sikre gunstig skattemessig særbehandling av inntekter frå andre sitt arbeid. Denne gongen gjeld det særleg forslaga i kap. 3.3. i proposisjonen.

       Denne medlemen har ved fleire høve hatt framlegg om at RISK-systemet må opphevast.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil på denne bakgrunn fremme følgende forsalg:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram lovforslag med sikte på avvikling av regelverket for regulering av inngangsverdi med skattlagt kapital (RISK) fra 1. januar 1997. »

3.2 RISK-regulering av grunnfondsbevis

3.2.1 Sammendrag

Innledning

       I Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) uttalte departementet at formålet med RISK-metoden - å forhindre dobbeltbeskatning av aksjeselskap og aksjonær ved beskatning av gevinst ved salg av aksjer - tilsa at det ikke var behov for å innføre en tilsvarende regulering av inngangsverdien for grunnfondsbevis. Departementets standpunkt ble begrunnet med at en eier av grunnfondsbevis har en annen rettslig stilling overfor innretningens formue enn aksjonæren har overfor aksjeselskapets formue, jf. pkt. 3.2.3 i proposisjonen.

       Etter forslag fra finanskomiteen ble RISK-metoden likevel gjort gjeldende fullt ut også for grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger.

       Den gjeldende RISK-regulering av grunnfondsbevis harmonerer som nevnt ovenfor ikke med grunnfondsbeviseierens rettslige stilling overfor innretningens formue. Sparebanker m.v. har ingen eiere i alminnelig forstand, og tilbakeholdt overskudd vil ikke spesielt komme eiere av grunnfondsbevis til gode. Dette gjør at det kan oppstå et klart misforhold mellom endringen i grunnfondsbevisets skattemessige inngangsverdi som følge av RISK-reguleringen i løpet av eiertiden, og endringen i grunnfondsbevisets markedsverdi i løpet av samme tidsrom. Den gjeldende RISK-regulering av grunnfondsbevis har derfor ført til at skattyter har kunnet realisere grunnfondsbevis i sparebanker med relativt store fradragsberettigede tap til tross for at avhendelsen faktisk ga skattyter en gevinst. Denne fradragsretten for fiktive tap er uheldig og bør fjernes.

       Dette var bakgrunnen for at departementet våren 1994 varslet om at departementet ville gi en vurdering av de gjeldende regler om RISK-regulering av grunnfondsbevis samme høst. I Ot.prp. nr. 11 (1994-1995) underrettet departementet Stortinget om at en var kommet til at det var mest hensiktsmessig at vurderingen av RISK-reguleringen av grunnfondsbevis ble avgitt sammen med den øvrige hovedevaluering av RISK-systemet i 1995.

       Som nevnt innledningsvis har hovedevalueringen av RISK-metoden og arbeidet med eventuelle alternativer til RISK-metoden vist seg langt mer komplisert og omfattende enn først antatt. Det har derfor ikke vært mulig å overholde den opprinnelige tidsplan for RISK-evalueringen. På denne bakgrunn fremmer departementet nå forslag om foreløpige endringer i RISK-reglene for grunnfondsbevis, med sikte på at endringene skal tre i kraft med virkning for RISK-fastsettelsen pr. 1. januar 1996.

Departementets vurderinger og forslag

       Fra forskjellige hold er det blitt hevdet at hvis RISK-reguleringen av grunnfondsbevis skal endres, så bør endringen innebære at grunnfondsbevisene skal RISK-reguleres på grunnlag av endring i den forholdsmessige andel av sparebankens/innretningens beskattede kapital som tilsvarer grunnfondskapitalens (eventuelt også utjevningsfondets og overkursfondets) samlede andel av bankens egenkapital. Departementet kan ikke være enig i dette. Grunnfondsbevisene gir ikke uten videre eiendomsrett til noen andel av sparebankens egenkapital utover det innskuddet som ble innbetalt ved utstedelse av grunnfondsbeviset. Dette endres ikke ved at samlet utbytteutdeling til grunnfondsbeviseierne det enkelte år skal ligge innenfor den andel av årsoverskuddet som tilsvarer grunnfondsbeviskapitalens og eventuelt utjevningsfondets samlede andel av sparebankens/innretningens totale ansvarlige kapital. Godtgjørelsesmetoden sørger for at det ikke skjer dobbeltbeskatning ved skattlegging av grunnfondsbeviseieren for mottatt utbytte.

       Departementet fastholder derfor i utgangspunktet sitt standpunkt med hensyn til gevinstbeskatningen av grunnfondsbevis, slik det kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 35 (1990- 91) og i brev av 27. mai 1991 til finanskomiteen. Det innebærer at gevinst/tap ved realisasjon av grunnfondsbevis som hovedregel bør beregnes etter de alminnelige prinsipper for gevinst/tapsberegning, dvs. til differansen mellom vederlaget ved realisasjonen og grunnfondsbevisets historiske kostpris. Etter departementets vurdering bør likevel grunnfondsbevis i sparebanker som har avsatt midler til utjevningsfond RISK-reguleres på grunnlag av endringer i dette fondets størrelse i løpet av eiertiden. Utjevningsfondet kan anses som grunnfondsbeviseiernes andel av tilbakeholdt overskudd i sparebanken. Prinsipielt sett innebærer dette at grunnfondsbeviseiere i sparebanker anerkjennes å ha en særlig rett til utjevningsfondet, selv om grunnfondsbeviseiernes faktiske tilgang til dette fondet vil være sterkt begrenset.

       Forretningsbanker og forsikringsselskaper kan heller ikke avvikles uten myndighetenes godkjennelse. Aksjonærenes svært begrensete tilgang til selskapsformuen i slike institusjoner har etter gjeldende rett ikke innvirkning på RISK-reguleringen av aksjene. Avgjørende i denne sammenheng er imidlertid - til forskjell fra grunnfondsbeviseierne i sparebanker - at aksjonærene vil ha eiendomsrett til selskapsformuen dersom forretningsbanken eller forsikringsaksjeselskapet avvikles. Legger en det samme synspunktet til grunn i forhold til eiendomsretten til sparebankens formue, tilsier det etter departementets vurdering at grunnfondsbevis i sparebanker bør RISK-reguleres bare på grunnlag av endringer i sparebankens utjevningsfond.

       På denne bakgrunn fremmer departementet forslag om at grunnfondsbevis i sparebanker skal RISK-reguleres på grunnlag av endring i sparebankens utjevningsfond i løpet av eiertiden. Det vises til utkast til endringer i selskapsskatteloven § 5-5 nr. 7 og 8.

       Departementet foreslår at RISK-beløpet som skal fastsettes pr. 1. januar 1996 og senere for grunnfondsbevis i sparebanker som har opprettet utjevningsfond, settes til det enkelte grunnfondsbevisets forholdsmessige andel av sparebankens avsetning til utjevningsfond for inntektsåret 1995.

       Etter departementets vurdering bør det som hovedregel legges betydelig vekt på at RISK-reguleringen er i overensstemmelse med de underliggende skattemessige forhold i selskapet eller sparebanken. Som det fremgår innledningsvis i dette kapitlet, er de forslag til endringer i RISK-reglene som fremmes i denne proposisjonen, forslag til foreløpige endringer i påvente av at hovedevalueringen av RISK-metoden skal sluttføres. Dette tilsier etter departementets vurdering at det bør legges avgjørende vekt på tungtveiende ligningsmessige og andre praktiske hensyn. På denne bakgrunn fremmer departementet forslag om at sparebankens grunnfondsbevis skal RISK-reguleres på grunnlag av endringer i sparebankens utjevningsfond, uavhengig av om årets avsetning til utjevningsfondet ikke er beskattet som følge av fremførbart underskudd fra tidligere år.

       Uten særskilt regulering innebærer departementets forslag at enhver endring av størrelsen på utjevningsfondet skal ha betydning for RISK-reguleringen, at en grunnfondsbeviseier kan risikere ikke å få fradrag for faktisk lidt tap, eller bli beskattet for gevinst, til tross for at han faktisk har lidt tap ved realisasjonen. Denne situasjonen kan oppstå hvis negativ RISK-regulering som følge av nedskrivning av utjevningsfondet for å dekke regnskapsmessig underskudd i sparebanken, fører til at grunnfondsbevisets skattemessige inngangsverdi faller under historisk kostpris. For å unngå nedskrivning av historisk kostpris på dette grunnlag, bør skattyter kunne kreve at det ved fastsettelse av grunnfondsbevisets skattemessige inngangsverdi ses bort fra akkumulert negativ RISK som « angriper » skattyters historiske kostpris, i den utstrekning det negative RISK-beløpet skyldes nedskrivning av utjevningsfondet for å dekke regnskapsmessig tap i banken i løpet av eiertiden. Akkumulert negativ RISK i løpet av eiertiden som skyldes mottatt utbytte utbetalt av midler på utjevningsfondet, skal naturligvis tas hensyn til ved fastsettelse av grunnfondsbevisets skattemessige inngangsverdi.

       Pr. i dag er det ifølge opplysninger fra Kredittilsynet 14 sparebanker som har utstedt grunnfondsbevis. 5 sparebanker har avsatt midler til utjevningsfond. Ifølge opplysninger fra Sparebankforeningen har foreløpig ingen av dem benyttet utjevningsfondet til utbyttedeling, eller redusert utjevningsfondets størrelse på annet grunnlag. På denne bakgrunn antar departementet at det i alle fall inntil videre vil være lett for ligningsmyndighetene å holde oversikt over sparebankenes disponering av innestående midler på utjevningsfond. Det skulle derfor ikke innebære vesentlige ligningstekniske problemer om skattyter med hjemmel i det nye foreløpige regelverket for RISK-regulering av grunnfondsbevis kan kreve at det ved beregning av gevinst eller tap ved realisasjon av grunnfondsbevis ses bort fra akkumulert negativ RISK som skyldes nedskrivning av utjevningsfondet for å dekke bankens regnskapsmessige underskudd. Det vises til utkast til endringer i selskapsskatteloven § 5-3 nr. 6.

       Departementets forslag innebærer at grunnfondsbevis i sparebanker som ikke har opprettet og avsatt midler til utjevningsfond ikke lenger blir gjenstand for RISK- regulering. Dette innebærer at den årlige RISK-regulering for grunnfondsbevis i disse sparebankene faller bort fra og med 1996. Det samme gjelder grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger.

Overgangsregler

       Departementet foreslår at den enkelte grunnfondsbeviseier i utgangspunktet får beholde opparbeidede positive RISK-beløp tilknyttet grunnfondsbevis anskaffet før 1. januar 1995. Selv om det ikke ville ha vært teknisk vanskelig å fjerne slike fordelaktige skatteposisjoner med virkning for salg nå eller senere, vil en fjerning lett bli oppfattet som et inngrep i en tidligere etablert posisjon etter skattelovgivningen. Til tross for at slike positive RISK-beløp i stor grad må anses svakt begrunnet, jf. foran, bør en ikke nå sette strek over de opparbeidede posisjoner.

       Etter departementets vurdering bør en i den utstrekning det er mulig likevel forhindre at overgangen til de nye reglene gir incitament til skattemotiverte salg av grunnfondsbevis. På denne bakgrunn foreslår departementet at det ved overgangen til de nye reglene bør være begrensninger i fradragsretten for tap ved realisasjon av grunnfondsbevis. Departementet foreslår derfor at tap ved realisasjon av grunnfondsbevis bare skal være fradragsberettiget i den utstrekning tapet ikke skyldes akkumulert positiv RISK-regulering fra før de nye reglene trer i kraft. Tap bør likevel være fradragsberettiget i den utstrekning realisasjonsverdien er lavere enn grunnfondsbevisets historiske kostpris med tillegg av grunnfondsbevisets andel av de samlede avsatte midler på sparebankens utjevningsfond fra og med 1995 og ut eiertiden.

       Generelt kan det hevdes at negative RISK-beløp på grunnfondsbevis hovedsakelig skyldes spesielle forhold som i liten grad begrunner slike negative beløp. Beløpene representerer en skattemessig ulempe for eierne ved salg. Dette kunne tale for å fjerne dem med virkning for salg fra og med 1996. For dette taler også at ingen grunnfondsbevis i sparebank fikk oppregulert inngangsverdien ved overgangen til skattereformens regler fra 1. januar 1992. Ingen slike bevis var den gang over 3 år gammel, og overgangsreglene om oppregulering kom dermed ikke til anvendelse. Manglende oppregulering den gang innebærer mindre behov nå for nedregulering igjen med negative RISK-beløp.

       På den annen side taler symmetrihensyn for at akkumulerte negative RISK-beløp på grunnfondsbevis beholdes når de positive beløp beholdes (til tross for sin svake begrunnelse), jf. foran. Skattyterne har heller ikke hatt noen forventning om bortfall av skatteulempen ved slike negative RISK-beløp. Departementet legger avgjørende vekt på dette, og foreslår derfor at også negative RISK-beløp beholdes.

3.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine merknader under pkt. 3.1.2

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti slutter seg til departementets syn om at grunnfondsbevis ikke bør reguleres etter RISK-metoden. Disse medlemmer slutter seg til vurderingen om at den gjeldende RISK-reguleringen ikke harmoniserer med grunnfondsbevisets rettslige stilling overfor innretningens formue.

       Det er en vesentlig og prinsipiell forskjell mellom aksjer og grunnfondsbevis. I motsetning til aksjer gir grunnfondsbevis ikke eiendomsrett til sparebankens totale egenkapital. Skattereglene må tilpasses det faktum at sparebankene er selveiende institusjoner, hvor eierne av grunnfondsbevis ikke har krav på verdiøkning ved tilbakeholdt overskudd i banken. Som departementet anfører i Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) s. 8, har gjeldende RISK-regulering:

« ... ført til at skatteyter har kunnet realisere grunnfondsbevis i sparebanker med relativt store fradragsberettigede tap til tross for at avhendelsen faktisk ga skatteyter en gevinst. Denne fradragsretten for fiktive tap bør fjernes. »

       Disse medlemmer gir sin tilslutning til departementets vurdering om at det ikke kan foretas RISK-regulering av grunnfondsbevis, forutsatt at det ikke er opprettet og avsatt midler til utjevningsfond. I denne forbindelse vises til disse medlemmers primære standpunkt om RISK-systemet som en skattefritaksmetode under pkt. 3.3.2.

       Disse medlemmer opptar forslag om § 5-1 nr. 1, § 5-3 nr. 6, § 5-5 nr. 7 og 8 og III og IV herunder § 9-5.

       Komiteen sin medlem frå Raud Valallianse viser til merknaden sin under pkt. 3.1.2. Som ein konsekvens av dette, vil denne medlemen gå mot RISK-regulering av grunnfondsbevis. Så lenge RISK-systemet ikkje er avskaffa, vil denne medlemen stø dei endringane som departementet gjer framlegg om.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:

       « I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

I.

§ 5-1 nr. 1 annet punktum skal lyde:

       Likt med aksje regnes andel i verdipapirfond samt grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskap, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 1-1, med de særregler som følger av §§ 5-3 nr. 6 og 5-5 nr. 7 og 8.

§ 5-3 nytt nr. 6 skal lyde:

       Nr. 4 og 5 gjelder ikke grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskap, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 1-1, men skattyter kan kreve at nedskriving på utjevningsfond i sparebank som nevnt i § 5-5 nr. 7 for å dekke sparebankens underskudd ikke skal føre til nedskriving av grunnfondsbevisets anskaffelsesverdi.

§ 5-5 nr. 7 og 8 skal lyde:

       7. Reglene i nr. 1 og 3 kommer ikke til anvendelse for sparebanker. Inngangsverdien på grunnfondsbevis i sparebanker skal opp- eller nedreguleres med endring i sparebankens utjevningsfond for det tidsrommet skattyteren har eiet grunnfondsbeviset. Reguleringen foretas med summen av de årlige avsetninger til eller nedskrivninger på utjevningsfondet. Reglene i nr. 3-5 gjelder tilsvarende for regulering som nevnt i dette nr. så lang de passer.

       8. Reglene i nr. 1 til 7 kommer ikke til anvendelse for grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskap, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 1-1.

II. Ikrafttredelse

       Endringene under I trer i kraft med virkning fra om med inntektsåret 1996.

III. Overgangsregler

       Ved ikrafttredelse av endringene under I gjelder følgende overgangsregler:

§ 9-5 Overgangsregel til § 5-3 nr. 6

1.	Ved ikrafttredelsen av § 5-3 nr. 6 settes inngangsverdien på grunnfondsbevis som er ervervet før 1. januar 1995 og som er opp- eller nedregulert etter reglene i § 5-5 nr. 1 til opp- eller nedregulert verdi etter § 5-5.

2.	Ved realisasjon av grunnfondsbevis som omfattes av reglene i nr. 1 kommer tap bare til fradrag i den utstrekning realisasjonsverdien er lavere enn anskaffelsesverdien korrigert for opp- eller nedregulering etter reglene i § 5-5 nr. 7, jf. § 5-3 nr. 6.

Nåværende § 9-5 blir ny § 9-6. »

3.3 Korrigering av aksjenes inngangsverdi i særlige tilfeller

3.3.1 Sammendrag

Korrigering av inngangsverdien når utbytte utdeles til erverver

       Tungtveiende ligningstekniske hensyn gjør at det er nødvendig å fastsette RISK-beløpet det enkelte år med et bestemt virkningstidspunkt. Derfor kan forholdet mellom utbytte og RISK-regulering skape spesielle problemer når aksjene overdras. Det fremgår av Ot.prp. nr. 22 (1993-1994) at departementet antok at det som hovedregel ville være lettere for avhender enn for erverver å ta hensyn til RISK-effekten ved prisingen av aksjene. Dette var et av hensynene som lå bak lovendringen av 20. desember 1993 som førte til at avsatt utbytte nå føres til fradrag i RISK-beregningsgrunnlaget.

       Hvis avhender av en eller annen grunn ikke tar hensyn til en eventuell RISK-effekt ved prisingen av aksjene, kan også de nåværende RISK-reglene gi urimelige resultater ved beregning av gevinst eller tap ved salg av aksjene. Dette gjelder spesielt hvis det er avsatt betydelig utbytte som går til fradrag i RISK-beregningsgrunnlaget på selgerens hånd i henhold til selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2, og dette utbytte ikke utbetales til selgeren, men til kjøper. Det er ikke ønskelig at skatteplikten ved realisasjon av aksjene fastsettes under forutsetning av at det avsatte utbytte tilfaller selgeren, hvis dette utbytte faktisk utdeles til kjøper.

       Departementet fremmer derfor forslag om å endre selskapsskatteloven § 5-3 nr. 5. Dette vil sikre at avsatt utbytte som har gått til fradrag i RISK-beregningsgrunnlaget, men som er utbetalt til en annen aksjonær enn avhender, ikke reduserer aksjens inngangsverdi på selgerens hånd. Det vises til utkast til endring i selskapsskatteloven § 5-3 nr. 5. Endringen foreslås å tre i kraft med virkning for aksjer som er realisert fra og med inntektsåret 1995. Skattyter som har levert selvangivelsen for inntektsåret 1995 på det tidspunkt denne lovendringen vedtas, og som vil kreve korrigering av inngangsverdien for aksjer realisert i 1995, kan gjøre det på en av følgende måter: Vedkommende kan enten ettersende krav om slik korrigering til ligningskontoret. Dette kravet vil da bli behandlet som et bilag til skattyters selvangivelse, og vil bli tatt hensyn til under ligningsbehandlingen. Skattyter kan i stedet, ved ordinær klage på ligningen når ligningen for inntektsåret 1995 foreligger høsten 1996, kreve ligningen endret i tråd med den vedtatte endring av selskapsskatteloven § 5-3 nr. 5.

Korrigering av inngangsverdien når utbytte utover avsatt utbytte utdeles til avhender

       Differansen mellom avsatt og utdelt utbytte kommer til fradrag i RISK- beregningsgrunnlaget på erververs hånd, uavhengig av om utbyttet deles ut til avhender eller erverver. Etter gjeldende rett sikrer selskapsskatteloven § 5-3 nr. 5 at erververen ikke blir beskattet for en eventuell gevinst som fremkommer ved at utdelt utbytte utover avsatt utbytte er gått til fradrag i RISK-beregningsgrunnlaget på hans hånd, selv om dette utbyttet ble utdelt til avhenderen. Tilsvarende sikrer selskapsskatteloven § 5-3 nr. 4 at avhenderen ikke kan kreve fradrag for tap ved realisasjon av aksjene i den utstrekning tapet ikke overstiger mottatt utbytte fra selskapet, og dette utbyttet ikke er kommet til fradrag i RISK-beregningsgrunnlaget på hans hånd.

       Da departementet i desember 1993 fremmet forslag om de bestemmelsene som nå er hjemlet i selskapsskatteloven § 5-3 nr. 4 og 5, var det nylig bestemt at RISK-metoden skulle evalueres. På det tidspunkt antok man at evalueringen kunne gjennomføres i løpet av 1994. På bakgrunn av det tidsperspektiv departementet da la til grunn, la en av ligningstekniske hensyn stor vekt på å begrense bestemmelsenes anvendelsesområde. Derfor fikk bestemmelsene kun anvendelse i de tilfeller hvor det etter departementets vurdering var størst behov for å korrigere aksjenes inngangsverdi som følge av at utbytte gikk til fradrag i beregningsgrunnlaget for RISK-reguleringen for en annen aksjonær enn den aksjonæren som mottok det samme utbyttet.

       Bestemmelsen i selskapsskatteloven § 5-3 nr. 4 ble derfor begrenset til å avskjære selgers fradragsrett for tap i den utstrekning tapet lå innenfor mottatt utbytte som ikke var gått til fradrag i RISK-beregningen på hans hånd. Regelen fikk anvendelse i de tilfeller dette utbyttet førte til en fiktiv reduksjon av skattyters gevinst. Tilsvarende ble bestemmelsen i selskapsskatteloven § 5-3 nr. 5 begrenset til å frita skattyter for skatteplikt for gevinst som skyldtes at RISK-beregningsgrunnlaget på hans hånd var redusert med et utbytte som var utdelt til en annen aksjonær. Bestemmelsen omfatter ikke det tilfellet at skattyters fradragsberettigede tap ved realisasjon av aksjene er redusert av samme årsak.

       Når RISK-evalueringen viser seg å ta vesentlig lengre tid enn forutsatt, jf. foran, bør dette problemet revurderes.

       Gjeldende regler kan altså gi avhender et incitament til å ta ut ekstraordinært utbytte, i den utstrekning dette utbytte ikke reduserer aksjenes realisasjonsverdi under aksjens skattemessige inngangsverdi. Etter de gjeldende regler får erverver heller ikke korrigert inngangsverdien hvis reduksjonen i beregningsgrunnlaget for RISK-reguleringen på hans hånd, på grunnlag av utbytteutdeling til en annen aksjonær, bare reduserer et fradragsberettiget tap på hans hånd. For skattyter vil en reduksjon i et ellers fradragsberettiget tap normalt ha samme økonomiske effekt som skatteplikt for en gevinst. Etter nærmere vurdering er departementet derfor kommet til at sterke reelle hensyn tilsier at selskapsskatteloven § 5-3 nr. 4 og 5 bør få anvendelse i alle tilfeller hvor utbytte utdeles til en annen skattyter enn den som får redusert beregningsgrunnlaget for RISK- beløpet på grunn av dette utbyttet. Incitamentet til slike ekstraordinære utbytter vil da bli fjernet. Det vises til utkast til endringer i selskapsskatteloven § 5-3 nr. 4 og 5.

3.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets forslag om å endre selskapsskattelovens § 5- 3 nr. 5 slik at avsatt utbytte som har gått til fradrag i RISK-beregningsgrunnlaget, men som er utbetalt til en annen aksjonær enn avhender, ikke reduserer aksjens inngangsverdi på selgerens hånd. Komiteen slutter seg til at endringen trer i kraft med virkning for aksjer som er realisert fra med inntektsåret 1995. Komiteen viser til at korrigering av ligning for inntektsåret 1995 kan skje ved at skattyter ettersender krav om korrigering til ligningskontoret, eller alternativt klager på ordinær måte når ligningen for inntektsåret 1995 foreligger høsten 1996.

       Komiteen slutter seg videre til departementets forslag om at selskapsskattelovens § 5-3 nr. 4 og 5 bør få anvendelse i alle tilfeller hvor utbytte utdeles til en annen skattyter enn den som får redusert beregningsgrunnlaget for RISK-beløpet på grunn av dette utbyttet.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under pkt. 3.1.2. Regjeringens forslag til endring av § 5-3 nr. 5 i selskapsskatteloven er et forsøk på å « rette opp » det som har vært en « feil » innenfor et system som Rød Valgallianse ønsker avskaffa.

4. Forslag fremsatt under komiteens behandling

4.1 Sjømannsfradrag for sjøfolk ansatt i Redningsselskapet

       Komiteen viser til at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, i Innst.O.nr.10 (1990-1991) sluttet seg til at Regjeringen skulle vurdere avgrensningen av ordningen med sjømannsfradrag herunder for redningsfartøy, jf. skattelovens § 44 sekstende ledd. Dette medførte at redningsskøytene ikke er unntatt gjeldende tonnasjegrense på 100 brutto registertonn for innrømmelse av sjømannsfradrag.

       Komiteen vil imidlertid peke på at sjøfolk i Redningsselskapet tidligere har vært omfattet av skattemessige særordninger også for fartøy under 100 brutto registertonn. Komiteen vil videre peke på at denne gruppen er innrømmet sjømannsfradrag for inntektsårene 1992-94.

       Komiteen viser til brev av 18. april 1996 fra Finansministeren hvor det blant annet heter:

« Det vil neppe medføre særlige grensedragningsproblemer å unnta Redningsselskapets fartøy fra tonnasjegrensen. Jeg antar imidlertid at et unntak for denne gruppen vil kunne medføre krav om unntak også for andre grupper fartøy, herunder andre bergningsfartøy som også tidligere var omfattet av unntaket.

Når det gjelder redningsskøytene ser jeg at det kan oppstå visse praktiske problemer ved at mannskapet arbeider delvis på fartøyer over og delvis på fartøyer under 100 brutto registertonn. Videre kan det umiddelbart virke lite heldig at mannskap på fartøy over 100 brutto registertonn skal innrømmes sjømannsfradrag mens mannskap på fartøy under 100 brutto registertonn ikke skal innrømmes sjømannsfradrag, selv om tjenesten om bord er likeartet. Disse problemene er imidlertid et utslag av at ordningen med sjømannsfradraget må bygge på faste og generelle kriterier for å få et praktisk gjennomførbart system. I grensetilfeller kan slike regler slå noe tilfeldig ut. Dette bør imidlertid ikke begrunne unntak fra reglene for spesifikke foretak. En grense på 100 brutto registertonn vil nødvendigvis ha den egenskap at virksomhet med fartøy både over og under grensen får et oppdelt regime for sjømannsfradrag. Dette er ikke spesielt for Redningsselskapets fartøy.

Videre har jeg forståelse for at Redningsselskapets økonomiske situasjon kan bli forverret pga bortfallet av sjømannsfradrag. Jeg anser imidlertid det som uaktuelt å yte økonomisk bistand til spesifikke foretak via ordningen med sjømannsfradrag.

Jeg vil for øvrig nevne at det fremgår av Skattedirektoratets brev av 22. november 1995 at Skattedirektoratet ikke vil kreve ligningen endret for de aktuelle skattytere for inntektsårene 1992 til 1994.

Stortingets behandling av saken tilsier at forskriften ikke bør endres på dette punkt. Et fritak for redningsskøytene vil kunne skape press på avgrensningen og kriteriene for sjømannsfradraget, jf at Stortingets forutsetninger for økningen av sjømannsfradraget var klare krav til avgrensninger. Jeg vil imidlertid peke på at fritak for Redningsselskapenes fartøy ikke i seg selv skaper grensedragningsproblemer. »

       Komiteen slutter seg til at ordningen med sjømannsfradrag må bygge på faste og generelle kriterier for å ivareta hensynet til et praktikabelt system. Komiteen viser til at Redningsselskapet kommer i et grensetilfelle fordi selskapet har fartøyer både over og under 100 brutto registertonn. Praktisering av avgrensningsregelen forvanskes ved at sjøfolk ambulerer mellom ulike fartøyer både over og under denne grensen. Komiteen vil imidlertid vise til at en praktisering av regelverket fra 1995 vil medføre et større inntektstap for sjøfolk i Redningsselskapet. Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen sørge for at regelendringer ikke iverksettes for denne gruppen for inntektsåret 1995 og 1996. Komiteen viser til at Redningsselskapet tidligere var innrømmet særskilte skatteregler, og at praktiseringen av skatteloven for inntektsårene 1992-94 tilsier at spørsmålet får en ny vurdering. Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen komme tilbake med en vurdering av dette senest i forbindelse med behandlingen av skatteopplegget for 1997.

5. Forslag fra mindretall

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 1

       I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

I.

§ 5-1 nr. 1 annet punktum skal lyde:

       Likt med aksje regnes andel i verdipapirfond samt grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskap, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 1-1, med de særregler som følger av § 5-3 nr. 6 og § 5-5 nr. 7 og 8.

§ 5-3 nytt nr. 6 skal lyde:

       Nr. 4 og 5 gjelder ikke grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskap, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 1-1, men skattyter kan kreve at nedskriving på utjevningsfond i sparebank som nevnt i § 5-5 nr. 7 for å dekke sparebankens underskudd ikke skal føre til nedskriving av grunnfondsbevisets anskaffelsesverdi.

§ 5-5 nr. 7 og 8 skal lyde:

       7. Reglene i nr. 1 og 3 kommer ikke til anvendelse for sparebanker. Inngangsverdien på grunnfondsbevis i sparebanker skal opp- eller nedreguleres med endring i sparebankens utjevningsfond for det tidsrommet skattyteren har eiet grunnfondsbeviset. Reguleringen foretas med summen av de årlige avsetninger til eller nedskrivninger på utjevningsfondet. Reglene i nr. 3-5 gjelder tilsvarende for regulering som nevnt i dette nr. så langt de passer.

       8. Reglene i nr. 1 til 7 kommer ikke til anvendelse for grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskap, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 1-1.

II. Ikrafttredelse

       Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1996.

III. Overgangsregler

       Ved ikrafttredelse av endringene under I gjelder følgende overgangsregler:

§ 9-5 Overgangsregel til § 5-3 nr. 6

1.	Ved ikrafttredelsen av § 5-3 nr. 6 settes inngangsverdien på grunnfondsbevis som er ervervet før 1. januar 1995 og som er opp- eller nedregulert etter reglene i § 5-5 nr. 1 til opp- eller nedregulert verdi etter § 5-5.

2.	Ved realisasjon av grunnfondsbevis som omfattes av reglene i nr. 1 kommer tap bare til fradrag i den utstrekning realisasjonsverdien er lavere enn anskaffelsesverdien korrigert for opp- eller nedregulering etter reglene i § 5-5 nr. 7, jf. § 5-3 nr. 6.

Nåværende § 9-5 blir ny § 9-6.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen legge fram lovforslag med sikte på avvikling av regelverket for regulering av inngangsverdi med skattlagt kapital (RISK) fra 1. januar 1997.

Forslag fra representanten Stephen Bråthen:

Forslag 3

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 42 tredje ledd ny bokstav p skal lyde:

       Fordel ved hel eller delvis fri bolig for beordringspliktig befal i Forsvaret for årene 1995, 1996 eller 1997.

6. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slike

vedtak til lover:

A.

vedtak til lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).

I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

I.

§ 42 tredje ledd ny bokstav p skal lyde:

       Fordel ved hel eller delvis fri bolig for ansatte i Forsvaret for inntektsårene 1995, 1996 og 1997.

II.

§ 42 trettende ledd skal lyde:

       Fordel vunnet ved erverv av, og ved senere innløsning eller salg av opsjon som gir rett til kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis fra eller til arbeidsgiver, regnes som fordel vunnet ved arbeid etter første ledd. Ved ervervet av slik opsjon settes fordelen til dens verdi ved ervervet, fratrukket den ansattes kostpris for opsjonen. Ved innløsning av opsjonen settes fordelen til den del av differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets markedsverdi og innløsningsprisen etter opsjonsavtalen, som overstiger den ansattes kostpris for opsjonen og skattlagt fordel etter annet punktum ved opsjonservervet. Ved salg av opsjonen settes fordelen til den del av differansen mellom salgssum og kostpris som overstiger skattlagt fordel etter annet punktum ved opsjonservervet. Overføring av slik rett til nærstående regnes ikke som salg etter dette ledd. Som nærstående regnes i alle tilfelle personer den ansatte er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning fra den nærstående, eller salg fra den nærstående til annen ikke nærstående, regnes som innløsning eller salg fra den ansatte. I forskrift kan departementet fastsette bindende regler om verdsettelse av opsjonens verdi ved utstedelsen, om skattefritak for mindre beløp, samt øvrige regler til gjennomføring av beskatning etter dette ledd.

§ 42 nytt fjortende ledd skal lyde:

       Beløp som er skattlagt ved ervervet etter foregående ledd annet punktum, jf. siste punktum (ervervsbeløpet), kan fradras i alminnelig inntekt ved senere bortfall av opsjonen. Ved utnyttelse av opsjonen i form av innløsning til lavere verdi enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og innløsningsverdien. Med innløsningsverdi menes her markedsverdien av den underliggende aksje eller grunnfondsbevis på innløsningstidspunktet, fratrukket innløsningsprisen etter opsjonsavtalen. Ved utnyttelse av opsjonen i form av salg til lavere pris enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og salgssummen. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av fradrag etter dette ledd.

III.

       Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1995 til og med inntektsåret 1997. Endringene under II trer i kraft fra og med inntektsåret 1996.

B.

vedtak til lov om endringer i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven).

I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

I.

§ 5-3 nr. 5 skal lyde:

       5. Skattyter kan kreve at utbytte som er utdelt til en annen aksjonær og som er kommet til fradrag i reguleringen etter § 5-5 på skattyters hånd, skal legges til inngangsverdien ved beregning av gevinst eller tap ved realisasjon av aksjene.

II.

§ 5-3 nr. 4 skal lyde:

       4. Har skattyter mottatt utbytte fra selskapet, og utbyttet ikke er kommet til fradrag i reguleringen etter § 5-5 på hans hånd, skal dette utbytte redusere inngangsverdien ved beregning av gevinst eller tap ved realisasjon av aksjene.

III.

       Endringene under I trer i kraft straks med virkning for aksjer realisert i 1995. Endringene under II trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1996.

C.

vedtak til lov om endring i lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper (aksjeloven).

I lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper (aksjeloven) gjøres følgende endring:

I.

§ 11-8 første ledd ny nr. 19 skal lyde:

       Opplysninger om tegningsretter, opsjoner og tilsvarende rettigheter som gir ansatte eller tillitsvalgte rett til tegning, kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis fra eller til foretaket de er ansatt eller tillitsvalgt i.

II.

       Endringen under I trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.

D.

vedtak til lov om endring i lov av 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt m.v. (regnskapsloven).

I lov av 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt m.v. (regnskapsloven) gjøres følgende endring:

I.

§ 19 første ledd ny nr. 17 skal lyde:

       Opplysninger om tegningsretter, opsjoner og tilsvarende rettigheter som gir ansatte eller tillitsvalgte rett til tegning, kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis fra eller til foretaket de er ansatt eller tillitsvalgt i.

II.

       Endringen under I trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.

Oslo, i finanskomiteen, den 3. mai 1996.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen,	Tore Nordtun,	Per-Kristian Foss,
leder.	ordfører.	sekretær.

Vedlegg 1

Brev av 25. april 1996 fra Stortingets finanskomité til finansministeren:

       Det vises til at komiteen har Ot.prp. nr. 26 til behandling. Det vises videre til vedlagte brev av 23. og 24. april fra stipendiat Jens Petter Berg.

       Komiteen tillater seg å be om departementets kommentarer til ovennevnte brev.

       Komiteen har i dag vedtatt å utsette avgivelsen av innstilling om denne saken til 2. mai 1996. På bakgrunn av den korte tiden til avgivelse, vil komiteen be om et svar innen tirsdag 30. april.

Vedlegg til brev av 25. april 1996 fra Stortingets finanskomité til finansministeren:

Brev av 23. april 1996 til Stortingets finanskomité fra stipendiat Jens Petter Berg:

       Jeg tillater meg på denne måten å legge fram enkelte merknader til regjeringens lovforslag om skattefritak for fordel ved hel eller delvis fri bolig for ansatte i Forsvaret.

1. Saksframstillingen er lang på vei ikke korrekt eller utilstrekkelig

       Generelt viser jeg til Dok.nr.1 (1993-1994) s. 38-39 og til Innst.S.nr.117 (1993-1994) s. 10, som inneholder Riksrevisjonens anmerkninger til statens, og i særdeleshet Forsvarets, manglende etterleving av rettsreglene om skattlegging av ansatte med helt eller delvis fri bolig i arbeidsforhold. (De angjeldene sidene er for enkelhets skyld vedlagt dette brevet). Jeg utdyper ellers følgende punkter hvor saksframstillingen i Ot.prp. nr. 26 langt på vei er ikke korrekt eller utilstrekkelig:

1.1 Ikke korrekt/utilstrekkelig om den prosentvise andelen av forsvarets boliger som faktisk bebos av beordringsbefal

       I Ot.prp. nr. 26 s. 3 andre sp. tredje siste avsn. heter det at Forsvaret i dag rår over ca 5.000 boliger som blir leid ut til Forsvarets ansatte, at 73 % av disse ansatte er yrkesbefal og 27 % annet personell.

       Det som ikke framgår av denne framstillingen, er at hele 47 % av disse boligene er utleid til annet personell enn beordringsbefal, se Dok.nr.3:07 (1994-1995) Antegnelse vedrørende boligvirksomhet i Forsvaret s. 3 andre sp. fjerde avsn.

1.2 Ikke korrekt/utilstrekkelig om Forsvarets manglende etterleving av gjeldende skatteregler mv.

       I Ot.prp. nr. 26 s. 3 andre sp. nederst vises det til at Forsvaret gjennom lengre tid har arbeidet med et datasystem for verdsetting av Forsvarets boliger. Deretter står det: « Medan dette arbeidet har pågått, har Forsvaret ikkje innberetta og ikkje krevd førehandsverdsetjing av fordelen ved delvis fri bustad for sine tilsette ». (Min kursivering.)

       Realiteten her er at Forsvaret helt fra 1978, dvs. det året det daværende Riksskattestyrets forskrifter om verdsetting av fordelen ved fri bolig i arbeidsforhold tok til å gjelde, har unnlatt å oppfylle sin plikt til å be Oslo likningskontor om å verdsette denne bofordelen, og heller aldri har trukket skatt hos sine ansatte av noen fordel, innberettet noen fordel som skattepliktig inntekt for de ansatte eller beregnet pliktig arbeidsgiveravgift av disse naturalytelsene.

1.3 Ikke korrekt/utilstrekkelig om Riksrevisjonens konstitusjonelle antegnelser i anledning Forsvarets regelbrudd

       I Ot.prp. nr. 26 på s. 4 første sp. øverst heter det at « Riksrevisjonen har peika på den manglende førehandsverdsetjinga, og bedt om at slik verdsetjing blir gjennomført ». (Min kursivering.)

       I et vedlagte Dok.nr.1 (1993-1994) s. 38-39 framhever Riksrevisjonen at ulovlighetene i Forsvaret ble tatt opp med Skattedirektoratet allerede i 1982, og deretter i 1985 og 1987. Det framgår videre at en mer generell undersøkelse i Riksrevisjonens regi høsten 1992 har avdekket at størstedelen av statens tjeneste- og leieboliger ikke er blitt underlagt verdsettelse. Desisjonsformen « Til observasjon » ble foreslått.

       I Innst.S.nr.117 (1993-1994) s. 10 andre sp. andre avsn. viste kontroll- og konstitusjonskomiteen til at den manglende etterlevelse av plikten til å få verdsatt verdien av fri bolig i arbeidsforhold er tatt opp i brev av 11.8.1993 fra Finansdepartementet til Administrasjonsdepartementet. Komiteen uttalte at den « forutsetter at samtlige statlige arbeidsgivere nå er instruert om å følge gjeldende relger », og sluttet seg til Riksrevisjonens forslag til desisjon.

1.4 Ikke korrekt/utilstrekkelig om likebehandlingshensyn som taler mot den foreslåtte skattefritaksbestemmelsen

       De her nevnte riksrevisjonsantegnelser om at bare drøyt halvparten av forsvarets boliger leies ut til beordringsbefal, og om at det for fri eller delvis fri bruk av de aller fleste av statens tjeneste- og leieboliger ikke foretas noen fordelsbeskatning, gjør det etter mitt skjønn tvingende nødvendig å drøfte de likebehandlingshensyn som gjør seg gjeldende, før man tar stilling til om det er klok politikk å vedta den foreslåtte skattefritaksbestemmelsen. En slik drøftelse er Ot.prp. nr. 26 dessverre kjemisk fri for.

2. Likhetsgrunnsetningens betydning i forhold til det framlagte lovforslaget

       En konsekvens av den foran påpekte sprikende sammensetning av leietakerne til Forsvarets boliger er at man for de anslagsvis 47 % av leietakerne som ikke er beordringsbefal, neppe kan presentere holdbare argumentere for å unnta disse fra den skatteplikt som ellers følger av hovedregelen om skattepliktige fordeler vunnet ved arbeid. Den skatterettslige likehetsgrunnsetningen innebærer nemlig ikke bare at det er skranker for ligningsmyndighetenes skjønnsmessige verdsettelser, f.eks. når formuesverdier fastsettes ved skjønn. Likhetsgrunnsetningen er også en skranke for Stortingets kompetanse som lovgiver: Ulikebehandling må ikke være vilkårlig, grovt urimelig eller ellers mangle en tilstrekkelig saklig forankring. Slik sett er likhetsgrunnsetningen ikke bare en sedvanerettslig forankret grunnorm i vårt skattesystem. I relasjon til Stortingets lovgiverkompetanse er den en norm av konstitusjonell sedvaneretts rang, noe som innebærer at den normalt bare kan endres gjennom reglene for grunnlovsendringer.

       Dersom Stortinget slutter seg til regjeringens forslag til lovendring, innebærer mao. likhetsgrunnsetningen trolig at alle andre skattytere også kan kreve seg fritatt for beskatning av fordelen ved fri bolig i arbeidsforhold. Noen slagen landevei mot et slikt ligningsresultat vil disse skattyterne riktignok neppe finne. Derimot vil jeg tro at ganske mange skattytere ville kunne tenke seg å gå domstolenes vei for å oppnå et slikt resultat.

3. Alternativer til regjeringens lovendringsforslag

       Etter mitt skjønn burde det være godt grunnlag for å komme fram til andre løsninger enn de som nå er presentert av regjeringen, som kan ivareta beordringsbefalets legitime behov uten å bortradere det lovmessige grunnlaget for hele ordningen med fordelsbeskatning av fri bolig i arbeidsforhold.

       Finansdepartementet har i sine tilsvar til Riksrevisjonen så seint som i brev av 19. mai 1992 gjentatt at verdsettelsesordningen i framtiden vil bli knyttet opp mot det bebudete, framtidige system for taksering av bolig- og fritidseiendommer. Ettersom en stortingsmelding om boligtakseringen ventes framlagt om kort tid, er det nærliggende å ikke-behandle lovforslaget, og isteden pålegge regjeringen å vurdere det på ny i sammenheng med denne stortingsmeldingen. Dermed kan Stortinget for første gang få en mulighet til å foreta en breiere politisk vurdering av de nærmere premissene for skattleggingen av ulike former for fri bolig i arbeidsforhold.

       Det er på mange måter et paradoks at Stortinget ennå ikke har gitt seg en slik sjanse: sjøl om de berørte skattytere er vesentlig færre enn det antall som berøres av den generelle boligbeskatningen, er de involverte skattebeløp atskillig større for de skattytere det gjelder. Formues- og inntektsbeskatningen samlet for en gjennomsnitts eierbolig gir sjelden en skattebelastning på mer enn i underkant av ca kr 1.000 pr år. Fordelingsbeskatningen for fri bolig i arbeidsforhold kan raskt beløpe seg til et 10-20 ganger høyere skattebeløp.

       Sjøl om markedspris bør være utgangspunktet i et reformert system for verdsettingen av fri bolig i arbeidsforhold, må det åpnes opp for å kunne ta høyde for typiske ulemper av praktiskøkonomisk karakter, som f.eks. beordringssystemer i Forsvaret, og boplikt for prester og vaktmestre m.v. Man bør ikke engste seg for å ende opp med at denne naturalytelsen favoriseres skattemessig i forhold til kontantavlønning. Erfaringene gjennom den siste mannsalder er at det bare er staten som tidligere har sett seg tjent med å kompensere for relativt lave lønninger gjennom å yte subsidierte boligytelser til grupper av sine ansatte. Denne politikken med usynliggjøring av skatteutgifter i statsregnskapet er imidlertid ikke lenger gangbar statlig politikk.

       Det ville være en lite oppmuntrende melding til de private arbeidsgivere og deres ansatte som i snart 20 år, under trussel om bl.a. tilleggsskatt og straffeansvar, lojalt har innrettet seg etter de gjeldende reglene, om Stortinget nå skulle vedta det framlagte lovforslaget. Hensett til Riksrevisjonens påpeking av det faktum at statsansatte stort sett aldri har måttet skatte av fordelene ved fri bolig i arbeidsforhold, ville et ja til det framlagte forslaget også kunne oppfattes som et nytt eksempel på at det finnes to skattesystemer i Norge; ett for statsansatte, og ett for folket ellers.

Brev av 24. april 1996 til Stortingets finanskomité fra stipendiat Jens Petter Berg:

       Under henvisning til mitt notat av i går med kritikk av regjeringens lovendringsforslag i Ot.prp. nr. 26, tillater jeg meg å foreslå følgende alternative ordlyd i sktl. § 42 tredje ledd ny bokstav p (lovutkastet romertall I):

       Fordel ved hel eller delvis fri bolig for beordringspliktig befal i Forsvaret for årene 1995, 1996 eller 1997.

       Mitt forslag til formulering vil oppfange hensikten med regjeringens forslag, uten å dra med seg de skjemmende konsekvensene ift. likhetsgrunnsetningen, jf. at forslaget ikke gir skattefrihet for de ca 47 % av Forsvarets boliger som ifølge Riksrevisjonen leies ut til andre enn beordringspliktig befal. En god del av disse er nok vanlig sivile ansatte i Forsvaret, men man finner sikkert også ansatte i statsforvaltningen ellers. Etter min mening er det ingen gode grunner som tilsier at disse gruppene skal få nyte godt av det foreslåtte skatteamnestiet.

Vedlegg 2

Brev av 30. april 1996 til Stortingets finanskomité fra finansministeren:

       Vi viser til deres brev av 25. april d.å. hvor De ber om Finansdepartementets kommentarer til brev av 23. og 24. april d.å. fra stipendiat Jens Petter Berg vedrørende forslaget om skattefritak for fordel ved hel eller delvis fri bolig for ansatte i Forvaret i Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) .

       Finansdepartementet har forlagt Bergs brev for Forsvarsdepartementet. Fra Forsvarsdepartementets kommentarer hitsettes:

« Berg trekker i sine kommentarer sterke skillelinjer mellom beordringsbefal og andre grupper i Forsvaret med henvisning til Riksrevisjonens tidligere antegnelser.

I St.meld. nr. 25 trekker vi opp målegruppene for Forsvarets boligpolitikk, dvs. de prioriterte grupper som vårt boligtilbud skal dimensjoneres etter. Disse er:

-	Alt yrkesbefal

-	Fast sivilt tilsatte som må flytte på grunn av omstilling i Forsvaret

-	Kontraktsbefal underlagt beordningsplikt

Yrkesbefal er i dag delt inn i 2 hovedgrupper - beordringsbefal og søknadsbefal. Riksrevisjonen har, i likhet med Berg, stadig trukket fram at bare beordringsbefal er hjemlet til vårt boligtilbud. Dette henger bl.a. sammen med formuleringer i St. prp. nr. 44. (1957) der det står at « befal som av hensyn til tjenesten ikke vil kunne slå seg ned på et bestemt sted, bør skaffes bolig ved statens forsorg. » På denne tiden var det ingen inndeling i beordrings- eller søknadsbefal, disse begrepene har kommet senere.

Vi mener at det ikke er riktig å skille mellom beordningsbefal og søknadsbefal. Også søknadsbefal har plikt til å motta beordringer, og en rekke søknadsstillinger er øremerket som avansementsstillinger med tidsbegrensing fra 2 til 4 år.

Når det gjelder fast tilsatte sivile som må flytte pga. omstillingen i Forsvaret, inngår også disse i vår målgruppe. I omstillingssammenheng ser vi ingen forskjell mellom sivilt og militært personell. Begge grupper har bl.a. muligheter til å benytte de fastsatte avgangsstimulerende virkemidler. Prinsippene for dette er nedfelt i St.meld. nr. 31 (1993-1994) der de personellpolitiske retningslinjer som skal legges til grunn i omstillingsprosessen er omtalt. Vi har foreløpig ikke vurdert hvor lenge etter beordring til nytt tjenestested sivilt tilsatte skal inngå i målgruppen, og dermed kunne bebo våre boliger, men sannsynligvis vil dette bli en tidsbegrenset periode.

Hva angår den tredje målgruppen kontraktsbefal med beordringsplikt finner vi også her det naturlig at disse inngår i målgruppen. Disse har beordringsplikt på linje med yrkesbefalet. »

       På denne bakgrunn vil Finansdepartementet, i samråd med Forsvarsdepartementet, fastholde at det inntil Stortinget har behandlet St.meld. nr. 25 (1995-1996) og den nye boligpolitikken er på plass, ikke er naturlig å sondre mellom ulike målgrupper innen Forsvaret når det gjelder fordelsbeskatning av tjenestebolig. En sondring ville medføre ulik behandling av forsvarspersonell med helt like boligforhold, f.eks. som naboer i hver sine like leiligheter, på grunnlag av formelle beregningskriterier. Det bør unngås. Jeg vil derfor fraråde at skattefritaket får en ordlyd i tråd med Bergs forslag.

       Berg anfører videre at Stortinget ikke er blitt tilstrekkelig orientert om Forsvarets manglende etterlevelse av de gjeldende skatteregler og den manglende forhåndsverdsettelse av tjenesteboligene. Til dette vil jeg bemerke at Stortinget ble orientert om forholdet gjennom Dok.nr.1 (1993-1994), som Berg også henviser til, hvoretter saken ble behandlet av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det kan derfor ikke være grunnlag for å påstå at Stortinget ikke er tilstrekkelig orientert om de faktiske forhold som ligger forut for forslaget.

       Når det gjelder de påståtte brudd på likebehandlingshensyn som Berg anfører, må det understrekes at det kun er tale om et midlertidig skattefritak inntil det nye systemet med markedstilpassede husleier er på plass. Finansdepartementet har funnet det uheldig at det mens denne prosessen pågår samtidig pålegges fordelsbeskatning. Blant annet ville fordelsbeskatning medført et omfattende arbeid med forhåndsverdsettelser. I tillegg kommer at forslaget kun berører et mindre antall skattytere. Det må anses klart at lovgiveren har adgang til å utforme særlige skatteregler for forsvarspersonell som omfattes av en bestemt boligpolitikk fra arbeidsgiverens side.